En samtale med meg selv

EN SAMTALE MED SELVMEG Skrevet av Adam Hazel

«Hvis du kunne valgt en superkraft, hvilken ville du valgt?» er et spørsmål som stilles i diverse sammenhenger. Til min overraskelse svarer mange «å reise tilbake i tid». Jeg syns egentlig ikke at det er så imponerende – å fly er mye kulere – men om jeg hadde denne «superkraften» til å reise tilbake i tid, da vet jeg hvilket år jeg hadde reist til: 2012.

«2012?» Yup! 2012! Da vet jeg hvem jeg ville snakket med, nemlig meg selv. Jeg må nok krangle litt med den yngre Adam og dele noen tips til hvordan han kan hjelpe seg selv og andre til å trives bedre i denne mash-up av meninger vi kaller for «menigheten». Jeg kan se for meg samtalen. Kanskje den ville sett slik ut:

(Fet tekst er Adam fra 2020, kursiv tekst er fra Adam fra 2012.)

«Hei, Adam!» «Erm … hvem er du?» «Jeg er deg». «Skal jeg få så mye skjegg?!» «Haha … ting endrer seg vet du.» «Det er godt å vite, for jeg får ikke til det der med skjegg nå …» Kanskje vi bør hoppe over småpraten …

Noen minutter senere spør Adam fra 2012: «Hvorfor er du her?» «Menigheten har et problem.» «Åja? Hva da?» «Deg.» «Deg?» «Ja … meg.» «Meg?» «Ja … deg. Ser du ikke hvor polarisert menigheten er? Det er nesten ikke mulig å snakke sammen.» «Jeg vet! Det er dem, vet du!» «Kanskje det … men jeg tror det er oss også.» «Nei … jeg har sannheten. Jeg forstår ikke hva de andre driver med?» «Og der har du første problem … du forstår ikke. Har du noen gang tatt deg tid til å lytte og forstå?»

«Lytte og forstå! Bro, hva snakker du om? De forstår ikke sannheten.» «Og du forstår ikke dem.» «Og…?» «Hvordan kan du

hjelpe «dem» om du ikke har tatt deg tid til å forstå dem? Husker du da Gud skulle ødelegge Sodoma og Gomorra?

Hva gjorde han først?» «Ja … 1. Mosebok 18,21 … Han kom ned for å … å …» «Ja …

det var overraskende for meg og … Han ville forstå.»

Adam fra 2012 har forsøkt å dele det han tror er sant uten å ta seg tid til å forstå den andre først. Hvis han tok seg tid til å forstå først, ville han nok ha funnet ut at de står mer sammen enn han tror.

«Men Adam … du vet selv at folk ikke vil høre sannheten!» «Hvordan vet du det?» «Fordi jeg vet!» «Hvordan ser Gud på dem da?» «Nei, det har jeg ikke tenkt på egentlig … » «Åja, det stemmer! Jeg har nok reist

tilbake to år for tidlig … Men uansett, i 1. Korinterbrev 13,7 leser vi at kjærlig-

het tror alt» «Ja … og så?» «Men vi tror

ikke at de andre ønsker å følge Gud?»

«Det er ikke det, men … de … Jeg mener … men tror alt?» «Tror alt bro.» «Det der er vanskelig, og man kommer til å bli skuffet!»

«Hvordan tror du Gud har det?»

Ja, jeg har ikke skjønt det helt selv egentlig, men jeg tror vi mennesker er flinke til å tenke det verste om dem vi er uenig med. Hvordan ville det ha sett ut om vi hadde tillitt til at andre ønsker det vi selv ønsker, selv om måten vi tenker på er annerledes? Det er å vise kjærlighet, og ved å vise kjærlighet kommer vi nok til å innse at vi står mer sammen enn vi tror.

«Men bro … folk vil ikke endre seg!» «Men

det hjelper ikke å presse dem til å mene

det samme som deg.» «Hva skal man ellers gjøre?!» «Presser Gud oss til å endre

vår mening? Vi har endret mening flere

ganger gjennom årene.» «Men det er annerledes.» «Hva er annerledes?» «…»

«Haha … jeg kjenner til den stillheten.»

«Ok, så hva gjør vi da?» «Hva gjør Gud?» «Du vet mer enn meg …» «Haha, du vet svaret.» «Vær tålmodig og raus». «Nett-

opp … du kommer til å treffe vennen vår i 2015. Om du ikke er tålmodig og

raus, mister vi ham.» «Og hva skal skje om vi er tålmodige og rause?» «Du får se

… men, en liten spoiler … for noen uker siden holdt han sabbaten.»

Jeg er ganske sikker på at Adam fra 2012 ikke er den eneste som forventer at andre skal være der man er selv åndelig. Men det er mange som har kommet enda lengre på sin reise med Gud enn det du har. Bør de forvente at du har den samme opplevelsen som dem? Nei. Så hvorfor skal du forvente det av dem?

Jeg er overbevist om at det hjelper mye mer å være tålmodig og raus. Møt folk der de er og støtt dem. Om vi gjør det, tror jeg vi vil oppdage at vi har mer til felles enn vi tror, og når jeg sier «støtt dem», mener jeg å ikke tvinge dem. Tenk deg at vedkommende kom til himmelen og ble spurt: «Hvorfor elsker du Gud?» og deres svar var: «Fordi Adam fortalte meg at jeg bør». Et slikt svar fungerer ikke i menneskelige forhold, så hvorfor skulle det fungere i det himmelske?

«Det ble litt kjefting her, men du kommer til å skjønne det litt bedre i frem-

tiden.» «Hvordan vet du det? … Åja … Men du, hva skjer om ingenting fungerer?» «Fungerer?» «Liksom, hva om de ikke endrer mening?!» «Haha … kanskje du må endre din?» «Endre min mening? Men jeg har rett.» «Å ha rett betyr ikke at du har forstått alt.» «Nei …» «Lytt like mye som

du ønsker at andre skal lytte til deg.»

«Men … hva?! Nei … du kan ikke dra nå, vi er ikke ferdige …»

Og det har Adam rett i - ingen av oss er ferdige, så la oss lytte, be, tro og støtte hverandre slik at vi til slutt kan stå sammen med Jesus.