Hvordan kommunisere

Hvordan kommunisere i løpet av valgsesongen

(og andre ganger når du blir frista til å være en dust)

Skrevet av Anneliese Wahlman og opprinnelig delt på Lightbearers (https://lightbearers.org/blog/how-to-communicate-during-election-season/). Til norsk ved Stein Vegard Halvorsen.

[Notis: Kontroversene som blir nevnt her gjelder i hovedsak amerikansk politikk, men prinsippene gjelder like mye i Norge og andre steder i verden som i USA.]

«Hva er det?! Det lukter som om noe har dødd her inne,» brølte vennen min etter at vi hadde kommet inn i bilen min.

Jeg hadde definitivt merka den stramme lukta fra bagasjerommet mitt før den helga (selv om jeg ikke husker hvor lenge jeg hadde vært klar over den). Uansett, etter at venninna mi Diane og jeg hadde kjørt i fire timer til søstera mi for å feire 4. juli, og så latt bilen stå i den steikende lørdagssola, ble stanken for intens. Etter en nærmere undersøkelse fant jeg en flytende løk i en handlepose i hjørnet av bagasjerommet mitt.

Åja.

Dét.

En stund tidligere hadde jeg latt en venn låne bilen min. Hun hadde sendt meg en melding for å si at hun la igjen en handlepose med mat i bagasjerommet for meg. Hun minna meg også på å ta den med inn. Det gjorde jeg aldri. (Det kan hende jeg har et utsettelsesproblem.)

Og det stinka.

Når jeg tenker på samtalene som kristne har om politikk, så vil jeg gjemme meg. Nei, jeg vil faktisk helst dunke hodet mitt inn i en gipsvegg og skrike inn i et hull. Jeg tenker også på løken i bilen min, og dette er grunnen: de fleste kristne tror på å si sannheten i kjærlighet. Allikevel, av en eller annen grunn, når det kommer til politikk, så tenker vi at det er greit å la den idéen bli liggende i bagasjerommet. Vi liker idéen om å gjøre alt i kjærlighet, men vi kommer ikke til å bringe den inn i visse samtaler. Det er som om vi har moralsk hukommelsestap: vi argumenterer for at man må stemme på en måte på moralsk grunnlag, men legger samtidig alt som har med moral til side når det kommer til hvordan vi behandler dem vi er uenige med. Alle begynner å ta sider og slenge gjørme, og det blir som kanonball, men med fornærmelser og sarkastiske memer. Og ting begynner å stinke.

Dette burde allikevel ikke være noen overraskelse, siden Jesus fortalte oss at når endetiden nærmer seg, så skal kjærligheten bli kald hos mange. Men han oppmuntret oss også til å holde ut i kjærlighet. Han visste at ingen glemmer meningene sine, men de glemmer å ta frem kjærligheten fra de mørke skjulestedene i hjertet og inn i samtalene. Så, i lys av den oppmuntringen, her er seks prinsipper for å kommunisere med kjærlighet som du kan øve deg på mens du navigerer deg gjennom samtaler om valget, og, vel, alt annet kontroversielt.

1. Anerkjenn når du kan

Jeg er blitt alle ting for alle mennesker. . . – Paulus

Hvis du vil ha en konstruktiv og nyttig diskusjon om hva som helst med en som mener det motsatte, så må du lære deg å finne felles grunnlag. Folk lytter og kan faktisk bli ganske åpne for kritikk når de føler seg forstått. Dette kan du oppnå ved å aktivt finne punkter dere er enige om.

Du tenker kanskje, «Sa hun virkelig finn felles grunnlag med en [sett inn motsatt politisk parti]?!» Ja, for fakta er at det er sånn folk fungerer, inkludert deg. Tenk på når du ytrer en mening. Hvis noen plutselig avbryter deg og sier at du tar feil, så er det lite sannsynlig at du svarer med, «Oi, nå som jeg har blitt intellektuelt mobbet opp i et hjørne, så føler jeg meg overbevist på dette komplekse og høyst kontroversielle temaet.» Derfor, når du så sjenerøst korrigerer noens vrangforestillinger på Facebook uten å ta tid til å finne felles grunnlag, så kommer du nok ikke til å få den responsen heller.

Felles grunnlag er som grått hår: det er faktisk langt mer enn de fleste av oss innser eller liker å innrømme, og vi finner det som regel når vi begynner å se på menneskers hjerter. Hvis du er republikaner og tenker at barnebarnet ditt har blitt en spinnvill kommunist/sosial rettferdighetsforkjemper, så kan du si noe sånt som, «Wow, du har virkelig en lidenskap for å hjelpe de som har det vondt. Det er vakkert.» Hvis du brenner for politireform og du snakker med en venn som støtter «Blue Lives Matter», så kan du anerkjenne det faktum at vi må støtte gode politifolk.

Det krever innsats og målrettethet for å finne koblingspunkter, men ingen av oss er unntatt fra den prosessen, siden vi har den uselviske, allmektige, allvitende, allestedsværende Jesus som vårt eksempel, han som ble menneske for hver og en av oss. Ingen andre kunne hatt mindre til felles med deg, og allikevel kom han for å vandre i dine sko. Der det ikke var felles grunn, skapte han det. Det betyr ikke at vi må gå på kompromiss med

verdiene våre eller la være å snakke om det vi tror på. Det betyr at vi begynner med å la folk vite at vi tror de har et godt hjerte, at de er Guds intelligente barn, og at vi alle er del av dem samme familien.

Vi vet allerede hva som skiller oss. La oss også huske på hva som binder oss sammen.

2. Lytt for å forstå, ikke for å svare

For den som svarer på en sak før han hører den, blir det bare dumhet og skam. – Kong Salomo

Alle vet at det er viktig å lytte, men det vi vanligvis kaller lytting, er mer som å vente på tur for å få snakke. Enten det, eller så svarer vi på våre emosjonelle triggere istedenfor det personen faktisk sier.

Ekte lytting betyr at du holder kjeft, motstår trangen til å avbryte, skaper øyekontakt, nikker med hodet og sier sånt som «Mhmmm.» (Hvis du syns det er vanskelig, så kan du bare late som om du spiser et smørbrød.) Så tenker du på hva de faktisk sier. Ikke tenk på hva du skal si tilbake.

Når noen er ferdige med å forklare sitt synspunkt til deg, kan du svare noe sånt som, «Bare for å være sikker på at jeg forstår deg. Det høres ut som at du sier [gjenta med dine egne ord det du tror de sa]. Stemmer det?» La dem så korrigere eller bekrefte. La dem fortsette å forklare. Vær sjenerøs med oppmerksomheten din.

Ekte lytting betyr også at du ikke forenkler folk. La dem være så kompliserte og rotete som de virkelig er, for det er vi alle. Media har foret oss den løgnen at i livet kan du bare være enten det ene eller det andre: liberal eller konservativ, demokrat eller republikaner. Hvis du bryr deg om de ufødte, så kan du ikke bry deg om miljøet. Hvis du er opptatt av rasemessig forsoning, så kan du ikke bry deg om de ufødte. Men folk er ikke så simple, og, som en venn av meg sa, så er det «intellektuell latskap» å tenke slik. Gud har skapt hver og en av oss utrolig komplekse og vakre. Hver og en av oss er en unik blanding av familiehistorie, gener, traumer, livserfaringer, kultur, etnisitet og mye mer. Motstå trangen til å sette folk i bås eller ignorere dem fordi de sa noe som fikk dem til å høres ut som de folka eller det partiet du ikke liker. Ved faktisk å lytte kan du ikke bare lære nye ting om andre synspunkter, men du hjelper også den personen du snakker med å føle seg trygg og mer villig til å høre hva du har å si. Husk: Gud ga deg to ører og bare en munn.

3. Kanskje du ikke bør svare

Derfor, mine elskede søsken, skal hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede. . . – Jakob

Dette punktet bygger på det forrige. Når du snakker om noe kontroversielt, så er det av og til best å ikke dele meningene dine i det hele tatt. Dette er vanskelig, for hvis noen sier noe feil om et tema, så er det selvfølgelig alltid vår jobb å korrigere de umiddelbart, sant?

Feil.

Det handler om å behandle andre sånn som du vil bli behandla. Vi lærer best når vi føler oss mest elska, og folk føler seg elska når de føler seg hørt. Så av og til – ikke alltid – er det beste man kan gjøre å la noen dele sitt synspunkt mens du sparer meningen din til en annen dag. Dette året har vært slitsomt for alle, og vi trenger alle å bli hørt av og til uten at noen forteller oss hvorfor vi tar feil eller tramper på følelseslivet vårt.

En annen fordel ved å holde tilbake meningen din er at det kan ha en magnetisk effekt i en kontroversiell samtale. Altså, sosiale medier har i bunn og grunn blitt et kronisk tilfelle av meningsdiaré. Alle roper at du tar feil! Du tar feil! Du tar feil! Så, hvis du gir noen plass til fritt å uttrykke sine tanker, men venter med å dele dine—kanskje du lytter og sier tankefullt, «Wow, det er skikkelig interessant. Tusen takk for at du delte det med meg! Vil du lage baklava med meg?»–det kan fremme nysgjerrighet. Hvorfor sier de ikke at jeg tar feil? Alle reagerer på dette temaet. De sier ikke noe. Det er rart. Hva tenker de?

Så, hvis de spør deg om ditt synspunkt, så endres samtaledynamikken. Du presser ikke ditt synspunkt på dem. De har spurt om det, og det er ofte lettere å kommunisere noe vanskelig hvis noen har spurt om informasjonen selv, istedenfor at du tar det som en dugnad. Folk blir tiltrukket av det de ikke kan ha. Så av og til er det best å dele synspunktet ditt ved å ikke gjøre det.

”Det handler om å behandle andre sånn som du vil bli behandla.”

4. Ikke vær frekk, sarkastisk eller argumentativ

Gjør alle ting uten klager og innvendinger, slik at dere kan være ulastelige og rene, Guds uklanderlige barn midt i en vrang og fordervet slekt. Blant dem skinner dere som strålende lys i verden. . . – Paulus

Vi lever i et samfunn som setter kjappe svar og sarkasme høyere enn vennlighet og høflighet. Vi applauderer den som får det siste ordet. Ironisk nok forteller instinktene våre oss at det er sånn man vinner, men som Bob Goff, forfatter av Love Does, sier, «Ingen har noensinne blitt krangla frem til en helomvending.» Det øyeblikket samtalen blir argumentativ, eller du begynner å gjøre narr av noens idealer eller verdier, så forsvinner nærmest muligheten din til å overbevise dem om verdien av synspunktet ditt.

En måte du kan sjekke deg selv når du poster og kommenterer på nettet er å spørre deg selv, «Hvis jeg hadde hatt en samtale ansikt-til-ansikt, ville jeg sagt dette?» Det er ikke et perfekt sikkerhetsnett, siden noen av oss ikke vet hvordan man skal være snill i virkeligheten heller, men det kan hjelpe. Tenk på dette. Forestill deg at du nettopp har møtt noen i kirka, og dere snakker og blir litt kjent. De deler noen livserfaringer som de synes er verdifulle, men du er ikke helt enig i filosofien. I dette øyeblikket ville du nok ikke avbrutt og sagt, «Åh, det der er sykt farlig!» eller «Jeg kan ikke tro at folk kan si noe så ufølsomt!» Allikevel er det egentlig det vi gjør på nettet hele tida. Fristelsen til å bli selvrettferdige monstre fyker til værs når vi føler oss trygge, godt gjemt bak skjermene våre, beskytta fra alle umiddelbare reaksjoner og livene til ekte mennesker som leser de vonde kommentarene våre.

Så, hvis du virkelig brenner så mye for et tema eller en kandidat som du tror du gjør, så ikke vær slem. Å argumentere med noen i en samtale ansikt-til-ansikt, dele sarkastiske memer eller komme med en tirade i Facebook-kommentarene gjør kanskje at du føler at du har vunnet, men egentlig er du i full gang med å sage av grena du sitter på.

5. Gi mer nåde enn du tror er nødvendig når du kommuniserer på nettet

Vær gode mot hverandre, vær barmhjertige. . . – Paulus

Dette punktet gjelder definitivt for samtaler som foregår ansikttil-ansikt også, men nettkommunikasjon krever ekstra overveielse. I tillegg til ikke å være slem når man kommuniserer på nettet, må vi være fokusert på å gi masse nåde, både når skriver våre egne poster og når vi tolker andres.

På sosiale medier er det ingen som kan høre toneleiet vårt eller lese ansiktsuttrykket eller kroppsspråket vårt. Det er jo tross alt størsteparten av kommunikasjonen vår. Les den setningen en gang til. Folk kan ikke se eller høre deg, og du kan ikke se eller høre dem heller. Så, en kommentar som du tenkte kom til å høres informativ og ikke-frekk ut, kan lett tolkes som brysk og avvisende uten at det var hensikten. En kommentar som du syns virker langt over grensa frekk trenger ikke være på langt nær så ille hvis du kunne ha sett og hørt personen.

Husk at folk skriver uformelt. De glemmer å bruke punktum når de skriver en bildetekst. De tvitrer mens de er midt oppi dagliglivet og alle de følelsene det bringer med seg. De sitter i en taxi, sjefen skriker dem i øret, de prøver å sjonglere hylende babyer mens de lager middag. Så, når du er fornærma over en kommentar på nettet, så husk på at det er et Everest-fjell av informasjon du ikke har tilgang på, og som kunne nyansert responsen din.

Hvor annerledes ville vi tvitret tilbake hvis vi kunne se de livshistoriene som omgir de 280 tegnene vi ble fornærmet over? Sannsynligvis ganske annerledes. Men vi kan ikke se de historiene. La oss derfor være snillere og mer forståelsesfulle enn vi tror vi behøver. I virkeligheten, ja, definitivt, men særlig på nettet—skru opp knotten!

6. Kom med ydmykhet og empati

Kjærligheten gleder seg ikke over urett, men gleder seg i sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. – Paulus

Bussjåføren som jobba for internatet jeg gikk på sa en gang i en andakt, «Vi synder mest når vi har rett.»

Når du snakker med andre, så vær ydmyk. Det er mulig at du tar feil.

Vi kan skape en avgud ut av vår egen rettferdighet, og når vi gjør det, så begynner vi å behandle andre forferdelig. I en TED Talk fra 2011 som het, «Angående det å ta feil», går den amerikanske journalisten Kathryn Schulz gjennom tre uheldige antagelser vi tar når noen er uenige med oss:

1. De er uvitende. Hvis noen ikke forstår et tema slik vi gjør det, så kan de ikke ha all informasjonen, for hvis de hadde det, så ville de ha vært på vår side.

2. Hvis de er utdannet innen temaet, men fremdeles er uenige med oss, så antar vi at de må være idioter. De har samme informasjonen som oss, de er bare ikke smarte nok til å se hvordan ting henger sammen.

3. Hvis noen er utdannede og intelligente, men frem deles er uenige med oss, så antar vi at de må være onde. De vet hva som er rett, men vil ikke innrømme det siden de er noen forferdelige mennesker.

Å hoppe til disse konklusjonene får oss til å behandle hverandre på de mest ukristelige måter. Men det største problemet dukker opp når du møter noen som helt klart elsker Gud, kjenner Bibelen, er intelligent, utstråler uselvisk kjærlighet, men fremdeles er uenig med deg. Hva gjør du da? Og hva gjør du hvis du møter en skokk av disse? Avviser du hele gjengen som uvitende, idiotiske eller selviske?

Eller begynner du da å innse at det er mulig for deg å ta feil?

Eller at det oftest er mer enn to sider når det kommer til de temaene som ligger oss nærmest?

Eller at det kanskje er sannhet i begge perspektivene, og at det er rettferdighet i spenningen mellom disse?

Og at det er så mye du ikke vet?

Bibelen er full av folk som var skråsikre på at Gud var på deres side, helt til de fant ut at Jesus var på motsatt side av streken de hadde tegna opp. Peter var sikker på at han alltid ville forsvare Jesus. De tolv var sikre på at hvis du ikke fulgte Jesus sammen med dem, så fulgte du ikke Jesus i det hele tatt. Fariseerne var helt sikre på at Messias ikke kunne være en snekkersønn. På et punkt ville det mest hellige være å innrømme at de tok feil.

Ikke lag en avgud ut av vissheten din.

Og selv om noen tar feil (for det finnes absolutte sannheter), så tro at de har de beste intensjoner. Husk på at det er mulig for folk å ha rene motiver og samtidig trekke feil konklusjoner. Men å gjøre noen skamfulle på grunn av konklusjonene kommer ikke til å hjelpe dem å korrigere dem.

Ta tid til å først forstå historien deres og vise empati. Du trenger ikke være enig i konklusjonen deres for å forstå hvor de kommer fra og si, «Ja, jeg har også vært der» eller «Å, jeg forstår hvordan det kan føles sånn». Hvis du tar tid til å forstå den reisen som har brakt andre dit de er, så finner du nok ut at de har blitt drevet av en blanding av feilende menneskelig kjærlighet, frykt og selviskhet, akkurat som deg.

La oss prioritere ydmykhet og empati like mye som vi prioriterer det å stemme på et parti.

Avslutningsvis, det jeg prøver å si er: ikke la kjærligheten din bli som en råtten løk du glemte i bilen og som nå gjør at alle samtalene dine stinker. Ta med kjærligheten, ikke bare inn i det du tror, men i hvordan du tror.

Det holder ikke å bare ha de riktige idéene. Ha rett ånd, ha de rette ordene og gjerningene.

La oss holde ut i kjærlighet.