Jesu polariserte disippelflokk

Skrevet av Vidar Hovden

Det er en fascinerende brokete og polarisert disippelflokk Jesus samlet rundt seg. Hva var det som bandt dem sammen?

Peter var kanskje sangvinikeren. Spontan og styrt av følelsene sine. En som ofte var midtpunktet, og som tok initiativ, men også oppmerksomhet. En typisk mann folk irriterte seg over.

Johannes og Jakob var kanskje kolerikerne i gjengen? De som gremmet seg over alle følelsene til sånne som Peter? Som var målbevisste og besluttsomme. Som over en lav sko kunne tenke seg å kalle ned ild fra himmelen for å straffe den samaritanske landsbyen, som ikke ville ha Jesus og disiplene som overnattingsgjester. Peter og Jakob var de ambisiøse. De som visste å skaffe seg innflytelse og en posisjon i Jesu nye rike.

Så var det Andreas, da. Ikke lik sin bror Peter i det hele tatt. Han stod ikke på talerstolen og agiterte, men jobbet i det stille. Han var en søker og var gjerne en som fulgte etter og hørte på andre. Han var disippel av Johannes døperen før han han ble en disippel av Jesus.

Filip var også med i disippelflokken. Han var kanskje sannhetsforkynneren? Som alltid snakket med store bokstaver og i tabloide overskrifter. Som så verden i svart-hvitt, og som ikke undret seg om, men proklamerte at han hadde funnet Messias. Det var ikke noe å diskutere. Sånn var det.

Natanael stilte spørsmål. Var kritisk. «Kan det komme noe godt fra Nasaret», var hans kommentar til at Filip påstod at han hadde funnet Messias. Han lot seg vanskelig overbevise eller begeistre. Kanskje var han disippelflokkens brannslukker? Men han ble også kalt av Jesus, og fulgte med han.

Tomas, som vi ofte kaller tvileren, lignet litt på Natanael. Tomas trengte å forstå. Trengte å være sikker. Så etter naturlige forklaringer. Men når han forstod, og var sikker, kunne han være ganske modig. Det var han som rakk opp hånda og ville være med Jesus til Jerusalem for å dø sammen med han.

Blant de mest usannsynlige i Jesu disippelflokk, var tolleren Matteus. Det var muligens han som skrev evangeliet som er oppkalt etter han. Han jobbet for okkupasjonsmakten og krevde inn skatter på vegne av dem fra sitt eget folk. Tollerne var beryktet for å stikke en del av skatten i sin egen lomme. Mange så derfor på dem som økonomisk utro, og som landsforrædere. Simon Seloten, ville neppe ha fått plass i et menighetsstyre i en av våre menigheter. Seloten var nemlig ikke hans etternavn eller navn nummer to, som i Tor Arne eller Leif Henrik. Det var en tittel på en gruppering innen jødedommen på Jesu tid. Selotene var geriljakrigere. De mente at man måtte bekjempe romerne og kaste dem ut ved en geriljakrig. De kunne f.eks. infiltrere en folkemengde, og på et gitt signal ville de skjære strupene over på 15-20 romerske soldater, samtidig. Og før noen skjønte noen ting, var de som sunket i jorden. Jesus hadde en sånn i flokken sin. Ganske utrolig når man tenker på det.

Det var andre også, som vi ikke vet så mye om, men poenget er likevel klart: Jesu disippelflokk var svært sammensatt og brokete. Men Jesus samlet dem altså i en gruppe på tolv. Det var ikke et tilfeldig tall. Det var tallet for Guds folk. Det var tolv stammer i Israel, etter tolv stamfedre. Denne brokete gjengen mente Jesus skulle være «stamfedre» til et nytt folk. Et nytt folk som i visjonen Gud presenterte for Abraham, ville være en velsignelse i verden.

Det er ingen grunn til å tro at Jesu brokete arbeidslag la ned alt som skilte dem da de begynte å følge Jesus. Det var garantert interne stridigheter dem imellom. Det ser vi til og med i NT. Så hva var det som forente dem? Først og fremst tenker jeg det var fascinasjonen over personen Jesus. I lyset fra han forsvant en del av det som vanligvis ville kaste skygger. Jesus tok så mye plass at deres særheter fikk mindre plass. Dessuten forentes de i oppgaven Jesus hadde gitt dem. De skulle være menneske-fiskere. De skulle være demonstratører og proklamatører for Guds rike. Jeg forestiller meg at når de var travelt opptatt med det, ble forskjellene mellom dem mindre viktige. Dessuten hadde Jesus lært dem å skille mellom det viktige og det som bare skulle gjøres, det som ikke trengte å ha en slik prominent plass: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.» (Matt 23,23)

Med et lignende fokus ville kanskje vi leve bedre sammen som adventister også?

Foto: Tor Tjeransen/ADAMS