CHRISTOPHER PAHLE ILLUSTRERT AV ALLAN GRØNSETH OHR
romkaninen loftet på
Romkaninen på loftet
CHRISTOPHER PAHLE
romkaninen loftet på
ILLUSTRERT AV
ALLAN GRØNSETH OHR
CHRISTOPHER PAHLE:
Kass og Tycho 1: De forbudte solsystemene, 2019
Kass og Tycho 2: Fantomplaneten, 2020
Kass og Tycho 3: Stjernekadettene, 2021
Kass og Tycho 4: Herskeren av underverset, 2023
© 2024 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no
Alle illustrasjoner: Allan Grønseth Ohr
Designet og satt med FreightText Pro 14/19 hos deTuria Design/Gisle Vagstein
Papir: 115 g Arctic Volume
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2024
ISBN 978-82-03-45171-3
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
K a b l a m !
Et glimt lyser opp nattehimmelen. Ved første øyekast kan det minne om et stjerneskudd. Eller en nyttårsrakett.
Men det er ikke det. Det er noe annet.
Smellet er så langt unna at ingen hører det. Dessuten sover alle i den lille byen. De får ikke med seg at noe stort lander i skogen bortenfor husene. Høye trær brekker som fyrstikker, men det er det heller ingen som ser.
Litt senere er solen på vei opp. En skapning sniker seg ut av skogen på alle fire. Hvis noen hadde sett ham, ville de uansett trodd de fortsatt drømte. Så merkelig ser han ut.
Da skapningen kommer til de første husene, spisser han et langt øre opp i været. En bil er på vei.
De må ikke finne meg, tenker han og smyger seg under et gjerde. Jeg må komme meg vekk herfra før –
Gjennom åpningen i gjerdet ser skapningen rett i fjeset på et loddent, lite dyr på fire bein. Det har et bånd rundt halsen som det bruker til å trekke i en dame. Det virker ikke som om damen liker å bli luftet. Hun er så trøtt at hun ikke klarer å åpne øynene, og hun ramler nesten over ende når dyret bråstopper.
6
VOFF!
Hunden knurrer mot gjerdet. Før den rekker
å bjeffe igjen, viser skapningen frem to spisse hoggtenner.
Med et klynk snur hunden og løper nedover gaten.
Det er så vidt damen klarer å holde følge.
Bilen kjører forbi. Det er trygt å krype ut.
Jeg må finne skipet, tenker skapningen, før det er for sent.
Men akkurat da siver en duft inn i snuten hans.
Den kommer fra vinduet i huset bak ham. Det er den
deiligste lukten skapningen har kjent på år og dag.
Den får ham til å glemme alt annet. Det er bare én
tanke i hodet hans nå:
Jeg er sulten.
Inne i huset har en ni år gammel gutt og en syv år gammel jente akkurat våknet. De har ingen anelse om hva som er på vei.
For akkurat nå har Albert andre ting å tenke på. Han er nemlig livredd. Beina skjelver som gelé, og magen slår en dobbeltknute. Han står i gangen i andre etasje og titter opp mot luken i taket. Det siste han vil er å gå opp på loftet. Men i dag har han ikke noe valg.
1
Han puster dypt og strekker seg etter snoren som dingler under luken. Nå trengs bare et lite rykk.
Luken åpner seg i et digert gap, og stigen glir ned som en lang tunge. Loftet geiper mot ham.
Hjertet til Albert dunker så hardt at han er redd det skal slå seg ut av brystet. Det er bra ingen kan se ham.
Han skvetter da han oppdager et par øyne som følger med.
Ibbi.
10
Lillesøsteren bare stirrer på ham uten å si noe. Det er det aller mest irriterende Albert vet om, og det vet hun veldig godt.
«Var det noe du ville?» spør han. Han kjenner kinnene bli varme.
«Hva skal du på loftet?» sier Ibbi etter å ha stirret på ham enda litt til.
«Ikke noe som småunger har noe med!» svarer han. «Gå tilbake til kosedyrene dine.»
Av og til kjennes det som om han og søsteren er fra to forskjellige planeter. Hun er mest opptatt av å invitere enhjørningene og bamsene sine på teselskap. Albert, derimot, er opptatt av det som er viktig. Og dette er den aller viktigste dagen av dem alle.
I dag er nemlig dagen da han skal få bli med i Dødninghodeklubben. Det er en klubb som er så viktig og hemmelig at den foreløpig bare har to medlemmer: Truls og Tyggis. Men hvis alt går etter planen, skal Albert bli medlem nummer tre. Etter å ha sneket med seg sjokolade hjemmefra i to måneder, har Albert endelig fått lov av Truls og Tyggis til å søke om medlemskap. Det skal skje etter skolen i dag.
Den eneste måten å få bli med i Dødninghode-
11
klubben på, er å fortelle en hemmelighet som er så bra at Truls og Tyggis slipper deg inn. Hittil har ingen klart det, men Albert er sikker på at hemmeligheten hans vil overbevise dem. Det er derfor han skal opp på loftet. Der ligger hemmeligheten.
Han skulle bare ønske at han allerede var ferdig med å hente den. Albert trodde det skulle være enklere å gå opp på loftet når det var lyst.
Men det er det ikke.
«Hvis du er så redd for loftet, kan jeg godt gå opp for deg», sier Ibbi.
«Jeg er ikke redd i det hele tatt!» sier Albert og begynner å klatre. Tenk at akkurat han skulle få verdens mest irriterende lillesøster. Typisk hans uflaks.
12
Han lukker øynene idet han går gjennom luken. Loftet lukter gamle klær og støv. Oppover de skrå veggene klatrer lange skygger. Noe som ligner en bjørn, gjemmer seg innerst ved vinduet. Så ser Albert at det bare er et stativ fullt av gamle vinterkåper. Mellom en labyrint av pappesker skimter han spindelvev. Albert grøsser.
13
Det mest fristende er å løpe ned. Men da mister han sjansen til å bli med i Dødninghodeklubben.
Heldigvis vet Albert akkurat hvor han skal lete. Er han rask, kan han være nede igjen på et øyeblikk.
«Tre. To. En!» sier han til seg selv og går så fort han kan mot pappeskene. Plankene knirker under føttene hans.
Innerst i hjørnet står den støvete esken han leter etter. Mamma har skrevet på den med tykk tusj: Oldefars ting.
Han fjerner noen svære støvdotter og åpner esken. Helt øverst ligger den lille, røde boksen. Han putter den i lommen. Albert puster lettet ut. Han skjønner ikke hvorfor han syntes dette loftet var så skummelt.
Det er jo bare esker og støv og –
14
DUNK!
Albert bråstopper. Lyden kom fra luken.
En ny lukt fyller neseborene hans. Den minner om svidd mat … og våt hund? Og noe helt annet som han aldri har luktet før.
Det knirker i gulvet bak ham.
Bak veggen av pappesker hører han en myk tassing. Lyden kommer nærmere.
TASS-TASS-TASS
Den er rett bak ham nå.
Albert tør nesten ikke puste.
Han er ikke alene på loftet.
Hjertet til Albert slår så hardt at det dundrer i halsen. Med ett virker ikke loftet så trygt likevel.
Det kjennes fortsatt som om noen står rett bak ham.
Men ingenting skjer.
2
Han vet at han ikke kan stå her i all evighet. Det eneste som kjennes skumlere enn å snu seg, er å ikke gjøre det.
Albert teller ned inni seg.
Tre.
To.
En.
Han hiver seg rundt så raskt han kan. Loftet er helt tomt. Bare skygger, pappesker og en flat, sølvfarget pilatesball. Hvis det er noen andre her, har de gjemt seg godt.
«ALBEEEERT!» roper mamma igjen. KOMMER! » svarer han og skynder seg ned
Her nede i dagslyset føler han seg dum. Hvordan kunne han tro at det var noen oppe på loftet? Plutselig husker han på Truls, Tyggis og Dødninghodeklubben. Han kjenner den røde boksen i lommen. Det viktigste med denne dagen har ennå ikke skjedd.
Mamma snur seg mot ham. «Albert, har du sett kaken mamma bakte til foreldremøtet i kve–» Hun bråstopper.
«Æsj, hva har du der?»
Albert ser på hånden sin. Han tviholder fortsatt på en diger ball med støv.
«Det er … ha-med-dag på skolen i dag. Og jeg har med … en støvdott.»
«Hybelkanin», sier pappa uten å titte opp fra mobilskjermen sin. «Ekstra store støvdotter heter hybelkaniner.»
«Hvorfor kan du ikke være litt mer som de andre barna», sukker mamma. «Litt mer … vanlig?»
Albert vet ikke hva han skal svare på det.
«Vennen din er her!» sier Ibbi fra gangen.
18
Ute på plenen står en gutt med sykkel og blå uniform. På bagasjebrettet har han en diger, svart koffert formet som en tuba. Han vinker så ivrig at dusken på aspirantluen dingler foran øynene.
«Rolv er ikke vennen min. Han er naboen!» svarer Albert. «Vi er ikke venner bare fordi vi tar følge til skolen hver dag.»
«Så koselig», sier pappa uten å se opp fra skjermen. «Hent sekken din nå. Du og vennen din vil vel ikke komme for sent på skolen?»
«Rolv er ikke vennen min!» sier han og hiver på seg jakken og sekken sin.
Hånden hans klamrer seg til den røde boksen i lommen. Om ikke lenge skal han få vist frem innholdet til Tyggis, og da er han garantert en plass i skolens kuleste klubb. Og ingen trenger å vite at han ble redd for sin egen skygge på loftet.
Fra vinduet på loftet følger to store øyne med på Albert og
Rolv som triller syklene sine vekk fra huset.
Det rumler i magen på skapningen.
Kaken han stjal fra kjøkkenet, gjorde ham bare mer sulten.
«Jeg lot ham slippe unna», tenker skapningen. «Men den krøllete, lille menneske-kalven bor her. Han kommer tilbake.»
Han slikker kakerester av de spisse klørne sine.
«Og neste gang er jeg klar.»
ChristOpher Pahle (til høyre) er forfatter. Han har blant annet skrevet fire bøker om tvillingene Kass og Tycho og det utrolige romskipet deres. Det var i første bok om Kass og Tycho, De forbudte solsystemene, at Milo dukket opp for første gang.
Når Christopher ikke skriver bøker, lager han tvserier eller drømmer om romkaniner, skolebrød og stjerneskudd.
MilOlim MamilOlam (til venstre), eller Milo blant venner, er en regnbuepeltz fra planeten
Peltz. Hvis du vil vite mer om hvordan Milo kom til jorden og hva han finner på, kan du lese bøkene om Kass og Tycho. De passer aller best for barn og romkaniner mellom 9 og 900 år.
Allan GrØnseth Ohr er illustratør.
Det er han som tegner Milo og gjengen. På mange måter er han
Milos personlige stylist. I tillegg til å tegne artige bøker om romkaniner, jobber han med brettspill og mye annet gøy! Ellers er han veldig glad i å både løpe rundt og å sitte stille.