Åndejegerne

Magne Hovden

Ă…ndejegerne 1

Ă…ndejegerne.indd 1

21.05.12 09:24

Magne Hovden Sameland 2010 MgP 2011

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag: madebyhandverk Satt med Minion Pro 12,5/15 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Pößneck Printed in: Germany, 2012 ISBN: 978-82-03-25502-1

Åndejegerne.indd 2

21.05.12 09:24

GĂĽ aldri alene

Ă…ndejegerne.indd 3

21.05.12 09:24

4

Ă…ndejegerne.indd 4

21.05.12 09:24

KAPITTEL 1

Bare mørke. Tiden eksisterer ikke. Ingenting eksisterer her. En evighet av ingenting. Så mørkt ... Men jeg er ikke død. Nei, for jeg er ... Jeg er Døden. Og jeg kommer.

Hører du, Eirik? Jeg kommer ...

Den lave, hese stemmen forsvant sakte, som om noen skrudde ned lyden på en radio. Den ble erstattet av ...

Noen som gråt? Eirik Ferder beveget seg ikke. Han kunne høre andre stemmer nå. Han konsentrerte seg om ikke å gli tilbake i det ubevisste, og forsøkte å sanse omgivelsene. Han lå på et gulv. Et kaldt og hardt gulv.

Stemmene hadde vekket ham. Han forsøkte å lytte, men stemmene fløt ut i en grøtete, uforståelig surring, overdøvet av hodepinen som skjøt bakover til nakken for hver gang blodårene i tinningene pulserte. Han holdt øynene lukket for ikke å røpe at han var våken, men også fordi han innerst inne håpet at dette bare var en drøm. At han ville sige inn i døsen igjen og bli vekket av hanen Obama, som brisket seg ute på tunet hjemme. En fjærkledd, levende vekkerklokke av den irriterende typen. Men Obama gol ikke. Og etter hvert som hodet hans klarnet, krøp frykten opp Eiriks ryggrad og gjorde pusten vanskeligere å kontrollere. Han var våken. Stemmene ble tydeligere. De lød som ende5

Åndejegerne.indd 5

21.05.12 09:24

løst vrøvl i begynnelsen, men gjennom skallebanken kjente han nå igjen ord og bruddstykker. Engelsk. De snakket engelsk. Han befant seg på et kaldt, hardt gulv, og noen snakket engelsk. Og så gikk det opp for ham.

TV-en. Det var TV-en som sto på. Det måtte det være.

Han hadde sikkert glemt å slå den av før han sovnet.

Så hadde han hatt et eller annet mareritt. Ramlet ut av senga i søvne, mens han kjempet mot et eller annet gruvekkende monster, slått hodet og blitt liggende på gulvet. Det måtte være det som har skjedd, tenkte han.

Det er bare TV-en som ...

Noen tok tak i skulderen hans, og den plutselige berøringen fikk Eirik til å kaste seg rundt i ren refleks og rykke vedkommende over ende på gulvet ved siden av seg. Han spratt opp og holdt motstanderen nede med knyttneven hevet, men stoppet brått. Lyset i rommet var som nålestikk i øynene og forsterket hodepinen til jevne, lammende flodbølger av smerte. Synet var tåkete og uklart, men omrisset av en skikkelse åpenbarte seg under ham. Og mens han ble vant til lyset, fyltes omrisset. En gutt. Omtrent på hans alder. Det brune håret var kjemmet glatt bakover, og nådde til kragen på den hvite skjorten. Eirik siktet inn knyttneven, men nølte da han så frykten i guttens øyne, måten de flakket på før de lukket seg for å ta imot slaget.

«Skal du kysse ham eller klinke til ham?» spurte en stemme på engelsk.

6

Åndejegerne.indd 6

21.05.12 09:24

Eirik snudde hodet etter den, og så en jente med sort hår sitte lent inntil en vegg. Kneet hennes stakk ut gjennom et hull i den sorte dongeribuksen. Skitne flekker var vridd til absurde former der den hvite T-skjorten krøllet seg. Han prøvde å svare, men det endte opp som spak gurgling bak i halsen. Det var øynene hennes. De var så intenst blå. Han hadde aldri sett så blå øyne før.

Det var som om de trakk ham til seg, og han klarte ikke rive å seg løs. Han var ennå forvirret og omtåket, og så seg rundt. Rommet de befant seg i var lite, og uten møbler. Så la han merke til veggene. De var av mørk stein, og årer av kvarts løp parallelt med hverandre i den ujevne overflaten. Nakent fjell. Gulvet og taket var likedan. En slags hule? Helt oppe under taket var det en smal åpning, der dagslys ble filtrert gjennom et gitter av jern. På motsatt side tårnet en massiv tredør med jernbeslag. Han skvatt da gutten under ham plutselig utbrøt: «Slipp meg!»

Han snakket også engelsk, men med en slags aksent.

Stemmen hans var lys og skingrende. Eirik gikk av ham og reiste seg opp, så bøyde han seg og rakte ham hånden. Gutten ristet på hodet og kom seg på beina selv. Eirik snudde seg mot jenta ved veggen, og spurte på engelsk: «Hvor er jeg? Hvem er du?»

«Lizzy Hill. Fra New York.» Lizzy gliste, og blunket mot gutten ved siden av Eirik. «Dette er Gunther. Og 7

Åndejegerne.indd 7

21.05.12 09:24

vi ser ut til å være de heldige vinnerne av et opphold for tre i et skummelt, fuktig fangehull. Hvem er du?»

Eirik kikket raskt på Gunther før han svarte. «Jeg heter Eirik. Jeg ... Fangehull?» Han gikk mot døra.

«Bare glem det. Den er låst.» Lizzy holdt opp hendene.

«Ikke nytter det å banke på den og rope heller.» Knok­ ene hennes var blodige. «Det kommer ingen.»

Eirik stoppet og snudde seg mot Gunther. «Men hvordan har vi havnet her? Jeg ... Jeg var jo i ...»

«Hvor var du?» Gunther så på ham. Huden var ennå rød under øynene hans. Hadde han grått? «Jeg var hjemme i Berlin. Jeg heter Gunther von Kruger.»

Eirik nikket: «Eirik Ferder. Jeg var i Valldal, en liten bygd i Norge. Der jeg bor.» Han så seg rundt igjen.

«Vent nå litt. Hvor er den andre fyren som var her?»

Lizzy så på ham. «Andre? Hva mener du?»

«Det var en til her som snakket. Med skrapende, hes stemme. Han sa ...»

«Det er bare vi tre her.» Lizzy så på Gunther. «Ingen usynlige folk med hes stemme, dessverre.»

8

Åndejegerne.indd 8

21.05.12 09:24

Gunther betraktet Eirik. «Sikkert noe du har drømt mens du var bevisstløs. Hva skjedde med deg i Valldal?»

Eirik lot hånden gli gjennom det blonde håret, og gned seg i pannen. De lysgrå øynene hans så tomt ut i lufta.

Han forsøkte å huske, men hodet var ennå som sirup.

Hans siste klare minne var at han hadde vært på vei hjem. Langs den smale landeveien som strakte seg fra bygda nede ved fjorden og gjennom hele den trange dalen. Selv om snøen hadde gjort terrenget lysere, slukte fjellene som tårnet opp på begge sider av dalbunnen ham i et trykkende mørke. Men han var vant til det; han hadde vokst opp slik. Det fantes ingen gatelys der.

Det eneste lysglimtet han kunne skimte der han gikk, var fra fjøslykten på gården hvor han bodde sammen med besteforeldrene, noen kilometer lenger oppover veien. Når man vokser opp på et sted som Valldal, blir man vant til mørket. Eller, øynene blir vant til mørket. Tanken på hva som kan skjule seg der, er derimot vanskeligere å venne seg til. Og noe hadde skjult seg i mørket. Noe hadde skjedd. Han prøvde å konsentrere seg gjennom den dundrende hodepinen. Han husket små kuler av snø som dinglet fra tråder i ullvottene.

Og de høye brøytekantene som skilte veien fra skogen.

Skogen. Det var noe med skogen. Så husket han. Eirik kremtet. «Jeg var på vei oppover dalen. Skulle hjem.

Da hørte jeg noe inne fra skogen, en skarp lyd. Som når man river frostbrent bark av en furustamme. Det 9

Åndejegerne.indd 9

21.05.12 09:24

var mørkt, og jeg kunne ikke se hva det var, så jeg gikk for å undersøke.»

Lizzy lo. «Du gikk for å undersøke? Har du ikke lært noe som helst fra skrekkfilmene? Om hva som pleier å skje med folk som hører lyder i kjelleren eller fra bekmørke skoger og går for å undersøke?» Hun ristet på hodet.

Eirik trakk på skuldrene. «Jeg ...» Han forsøkte å huske detaljene. Han hadde hoppet ned på den andre siden av brøytekanten. Snøen var dyp, og det var tungt å gå. Med lange steg hadde han gått mot skogkanten.

Trærne sto så tett at de snøtunge greinene omfavnet hverandre og dannet et tak over skogbunnen. Mørket var så totalt at ingen øyne kunne venne seg til det. Ikke menneskelige øyne, i hvert fall. Snøen hadde ikke vært så dyp der inne, men det var vanskelig å orientere seg.

Trestammene gikk i ett med mørket, så han måtte ta seg for med hendene. Han hadde stoppet opp litt, for å lytte. Lyden var ikke konstant, men den var der. Og han nærmet seg. Skrapingen ble høyere, mer tydelig.

Han hadde vasset videre i snøen da noe plutselig strøk langs kinnet hans, og ... «Jeg vet ikke hva som skjedde.

Jeg gikk inn i skogen. Og da jeg var i nærheten av der lyden kom fra, kjente jeg at noe var borti kinnet mitt.

Så husker jeg ikke mer. Ingenting. Før jeg våknet opp her, med en sinnssyk hodepine.»

10

Åndejegerne.indd 10

21.05.12 09:24

«Der kan du se!» Lizzy lo igjen, men tok seg i det da de to andre så på henne. «Der ser du hva som skjer når man går for å undersøke. Man blir zombie-middag, mister hodet eller havner i skumle, gamle fangehull. Som dette. Skrekkfilmer skulle ha vært pensum på skolen.» Hun så ned i gulvet et kort øyeblikk. «Da hadde jeg kanskje vurdert å gå dit.»

«Hva med deg, da?» Eirik så på Lizzy. «Husker du hvordan du havnet her?»

«Husker?» Lizzy lente hodet mot den kalde steinveggen. Hun husket å ha danset mellom den endeløse strømmen av biler for å komme seg til den andre siden av gaten, mens sjåførene i de gule taxiene stakk hodene ut av bilvinduene og ropte og bannet mot henne. Kom deg ut av veien, drittunge! Hun hadde ropt tilbake. Bedt dem stappe en sokk i kjeften. Fremme på fortauet var hun blitt stående litt, badet i lyset fra blinkende neonskilt på skyskraperfasadene, som strakk seg oppover på begge sider av veien. Himmelen var en mørk stripe langt der oppe mellom hustakene, men lysene fra hundrevis av vinduer på vei opp dit kunne minne om en slags stjernehimmel. Hun hadde latt blikket følge dem helt ned til restaurantene på bakkenivå, der mennesker satt bøyd over dampende, overfylte tallerkener og spiste seg mette. Hun kunne ikke huske sist gang hun hadde vært mett. Målet hadde vært å bli det, på andre siden av gaten.

11

Åndejegerne.indd 11

21.05.12 09:24

På fortauet var hun blitt stående foran en restaurant og se på gjestene der inne. En kelner serverte en bursdagskake med lys på. Det så ut som han sang. Lizzy husket at hun hadde tvilt på at hun ville oppleve det samme neste dag, på sin egen bursdag. Hun hadde fortsatt forbi restauranten og innover i smuget, til søppelcontaineren i bakgården. Og mens hun gravde i søppelcontaineren i lyset fra vinduene i etasjene over, flyttet på råttent potetskrell og halvspiste, steinharde rundstykker, hadde hun kjent duften av mat fra vifte­ åpningen i restaurantveggen. Den duften var det siste hun husket før det ble mørkt. Det var som om hukommelsen hennes var slettet fra det øyeblikket til hun våknet. Overmalt med sort. Hun kikket på Eirik og Gunther. «Jeg var på restaurant og spiste en feit, deilig lasagne. New Yorks beste. Det er det siste jeg husker.

Og vips, så våkner jeg her, på fangehullsferie med dere to.»

«Så du ble kidnappet på en restaurant? Da må jo noen ha sett hva som skjedde. Det må jo ha vært andre der.

Politiet har sikkert avhørt vitner, og de er sikkert på god vei til å ...» Gunther stoppet seg selv. «Men det var jo i New York.» Han snudde seg mot Eirik. «Og du ble kidnappet i Norge.»

Eirik nikket. «Og hva skjedde med deg? Hvor ble du kidnappet?»

12

Åndejegerne.indd 12

21.05.12 09:24

Gunther masserte tinningene med langfingrene, og kikket på armbåndsuret sitt. En dag og en natt hadde gått. «Jeg ble ...» Han forsøkte å oppsummere gårsdagen i hodet. Privatsjåføren hans, Frank, hadde hentet ham etter skolen. Jobben hans var å kjøre Gunther dit han ville, i den blankpolerte limousinen som hadde stått parkert utenfor. Å ta bussen var for vanlige folk, det hadde Gunthers foreldre bestemt. Og å kjøre ham selv var utelukket. De var nesten aldri hjemme, uansett. Det var alltid en tilstelning de måtte delta på, eller et møte på den andre siden av kloden som ikke kunne avlyses.

Da de var fremme, hadde Frank fulgt Gunther inn, og fortsatt mot kjøkkenet med uniformslua i hånden og en avis under armen. Gunther hadde nikket til ham før han gikk opp trappene og gjennom gangen til rommet sitt. Der hadde han skrudd på PC-en, og en animert bursdagskake med teksten BARE EN DAG IGJEN! hadde poppet opp på skjermen.

Han vendte seg mot Lizzy, og så mot Eirik. «Jeg har b...» Han stoppet seg selv. Bursdagen hans var i dag, men det spilte liten rolle. Han var i et fangehull.

Da han hadde klikket på den animerte bursdagskaken for å bli kvitt påminnelsen, var det blitt mørkt. Et eller annet hadde skjedd, men han kunne ikke huske hva.

Det var et tomrom. Han pekte på datoen på klokken.

«Jeg tror jeg må ha blitt kidnappet hjemme i Berlin. I 13

Åndejegerne.indd 13

21.05.12 09:24

går. Noen må ha gjemt seg på rommet mitt. Jeg husker ingenting annet enn at jeg var der, og så våknet jeg her.

Dessverre.»

«OK.» Eirik forsøkte å hoppe opp for å se hvilken stand gitteret i åpningen under taket var i. «Så vi er fra forskjellige land og ble kidnappet, og ingen av oss husker hvordan det skjedde. Vi vet ikke engang hvilket land vi befinner oss i nå.» Gitteret så solid ut, og han sluttet å hoppe. «Men hvorfor skulle noen kidnappe akkurat oss? Kanskje vi burde prøve å finne ut om vi har noe til felles?» Han så på Gunther, som nikket. «Kan du tenke deg noen grunner til at noen ville kidnappe deg, Gunther?»

«Jeg er rik. Eller ...» Han nølte. «Eller, det vil si, foreldrene mine er rike. Vi er en av de rikeste familiene i Berlin.» Han så på Lizzy. «Hva med deg?»

Lizzy blunket til ham mens hun pekte på seg selv. «Vel, jeg er blakk som en dorull. Men se på meg, da. Ingen kan vel motstå et ansikt som mitt?» Hun flirte, og to store smilehull kom til syne.

Gunther ristet på hodet og snudde seg mot Eirik. «Og du, da? Kan du tenke deg noen grunn til at noen skulle kidnappe deg?»

«Nei, ingen som helst grunn. Jeg bor hos besteforeldrene mine, og ...» Han nølte litt før han fortsatte. «De 14

Åndejegerne.indd 14

21.05.12 09:24

er sikkert fra seg av bekymring nå. De skulle jo ...» Han så på de andre to. «Vet dere hva klokken er?» Gunther og Lizzy ristet på hodet. «Besteforeldrene mine har jo bakt kaker og alt. Til bursdagsselskapet i kveld.»

Lizzy reiste seg og så på Eirik. «Hva mener du med bursdagsselskap? Bursdagsselskap for hvem?»

Gunther så på Lizzy og gikk nærmere Eirik. «Ja, bursdagsselskap for hvem?»

«For meg.» Eirik børstet støv fra genseren. «Jeg har bursdag i dag.»

15

Åndejegerne.indd 15

21.05.12 09:24

KAPITTEL 2

«Sikkert en eller annen psyko som ikke fikk feire bursdagen sin da han var liten.» Lizzy klødde seg på haken der hun satt lent inntil veggen mellom Gunther og Eirik. «Kidnapper bursdagsbarn og låser dem inne i fangehullet sitt. Sitter sikkert utenfor i knebukser og stapper i seg kake, med papirkrone og smellbongbonger. Og nynner Hurra for deg som fyller ditt år.»

Bildet som dannet seg i Eiriks hode, var mer komisk enn skremmende. «Men hvorfor kidnappe tre bursdagsbarn fra tre forskjellige land? Det krever planlegging utover kakebaking og innkjøp av smellbongbonger. Vi ble kidnappet i går, alle tre. Du ble jo kidnappet i New York, Lizzy. Så om ikke det var flere enn én kidnapper, snakker vi om en psyko som kan trylle.»

Gunther lo kort, men latteren var tjukk av nervøsitet.

«Kanskje du har en bedre teori, Bygde-Einstein?» Et mørke blafret i Lizzys øyne, men forsvant da Gunther snudde seg mot henne.

16

Åndejegerne.indd 16

21.05.12 09:24

«Bygde-Einstein eller ikke; fyren har jo rett. Det må ha vært flere enn én kidnapper. Men hvorfor kidnappe oss? Det eneste vi har til felles, er at vi har bursdag på samme dag.»

Lizzy reiste seg. «Kanskje dette er århundrets surpriseparty. Eller en ny trend.» Hun gjorde til stemmen sin: «Nå er det fuktige fangehull som gjelder, folkens!»

Gunther lo igjen, mer naturlig denne gangen.

«Kanskje vi burde kutte ut morsomhetene og konsentrere oss om å finne ut hvorfor vi er her. Eller hvor vi er.» Eirik reiste seg og gikk mot veggen med gitteråpningen. «Kom igjen, Lizzy. Om du klatrer opp på ryggen min, klarer du kanskje å se ut.» Han lente seg ned på det ene kneet inntil veggen med ryggen mot Lizzy, og hun klatret opp slik at hun ble stående på skuldrene hans. Så reiste han seg sakte, og stoppet da hun nådde åpningen. «Hva ser du?»

Hun ble stående og måpe noen sekunder før hun svarte: «Hav.» Hun skygget med hånden for det skarpe dagslyset. «Bare hav.» Bølger pisket av hardt regn strakk seg så langt øyet kunne se, til horisonten visket dem bort under tunge, grå skyer.

Eirik senket henne ned igjen, og hun hoppet av skuldrene hans. «Hav? Da vet vi at vi er ved kysten, i alle fall. Men hvilken kyst?»

17

Åndejegerne.indd 17

21.05.12 09:24

Lizzy ristet på hodet. «Jeg driter i hvor vi er. Det eneste jeg vet, er at når den døra åpnes kommer jeg til å banke dritten ut av den som åpner, og ...»

«Når den døra åpnes, betyr det kanskje slutten for oss.»

Eirik gikk bort til døra og rykket i den runde klinken.

Gunther stilte seg ved siden av ham. «Du har rett.» Så snudde han seg mot Lizzy. «Men Lizzy er inne på noe.

Vi bør ha en slags plan. Når den døra åpnes, kan det være vår eneste sjanse til å flykte.»

Lizzy så seg rundt i rommet. «Her finnes ingenting vi kan bruke. Ingenting å slå med. Men jeg kan gjemme meg bak døra og hoppe på den som åpner.»

«Skal du ... Er ikke det bedre at ...» Eirik så på Lizzy.

«Kanskje du og jeg kan lage en avledningsmanøver av et slag? Så den som åpner døra ikke får med seg at det bare er to av oss? Kanskje vi kan ...» Han hadde tenkt å si ... late som vi kysser, men trakk seg i siste sekund.

«Kanskje vi kan late som om du har et anfall, og at jeg hjelper deg. Krampeanfall eller noe slikt. På gulvet. Så kan Gunther stå bak døra og hoppe frem og ...»

Gunther avbrøt ham. «Glem det. Jeg hopper ikke på folk. Enkelt og greit.»

Lizzy pekte på Gunther, og på gulvet. «Kjør spasmer, din kylling. Så kan bondegutten her late som han hjel18

Åndejegerne.indd 18

21.05.12 09:24

per deg. Jeg er rimelig sikker på at jeg har mer erfaring med å hoppe på folk enn dere to til sammen.»

Gunther så på henne. «Hvorfor kan ikke Eirik ha anfall? Jeg har ikke for vane å ligge på møkkete gulv.»

«Skitne gulv er det siste du behøver å bekymre deg fo...»

Eirik ble avbrutt av en skarp lyd fra døra: Metall som skrapet mot metall. Han viftet Lizzy bort til veggen bak døra mens han hvisket: «Still deg opp, Lizzy. Vær klar!»

Så kastet han seg ned på gulvet, ved Gunthers føtter, og begynte å sprelle som en strandet flyndre.

Skrapingen ble erstattet av skingrende knirking fra eldgammelt treverk. Så åpnet døra seg.

19

Åndejegerne.indd 19

21.05.12 09:24

KAPITTEL 3

Hver eneste muskel i Lizzys kropp var i helspenn.

Hun var klar. Skimrende lys danset under dørsprekken, mens vinkelen mellom døra og veggen hun sto inntil, ble mindre. Så stoppet den, og Lizzy satte den ene foten mot veggen for å gi fart til angrepet. Men det kom ingen. Verken fottrinn eller andre lyder kunne høres. Kun knitring, som fra et bål. Sekundene gikk uten at noe skjedde. Lizzy kikket forsiktig frem foran kanten på døra. Eirik sprellet fortsatt på gulvet, mens Gunther sto og så mot døråpningen. Lizzy visket: «Hva ser du, Gunther?»

Han nikket mot døråpningen. «Kom og se selv.»

Lizzy gikk bort til ham, så gjennom døråpningen og kikket ned på Eirik. «Du kan kutte ut nå, Spastiscus.»

Eirik reiste seg også. Han gikk mot døråpningen, og de to andre fulgte etter. Fremme ved den brede dørstokken stoppet han opp. Foran dem lå et større rom enn det de hadde våknet i. Det var høyt under taket, som i en sal, og langs veggene av nakent fjell hang det tepper i forskjellige farger. Lyset fra et knitrende peisbål fikk det til å skinne i mystiske gullsymboler på teppene.

20

Åndejegerne.indd 20

21.05.12 09:24

Det var det eneste lyset i rommet, bortsett fra et nesten nedbrent stearinlys i enden av det lange bordet som strakte seg gjennom rommet. Det var ingen der, men i enden av rommet var det en dør.

Lizzy brøytet seg forbi Eirik og løp mot den, men Eirik ristet på hodet. «Tipper den er låst.»

Lizzy rykket i døra – han hadde rett, den lot seg ikke rikke. Hun så seg rundt i rommet. «Vel, vel. Ser ut som vi er blitt oppgradert til business class, i alle fall.»

Nå gikk også Gunther og Eirik inn. Et slags våpenskjold var malt midt på det lange, massive eikebordet.

Vigilis de Mortuis sto skrevet over en ljå og en stridsøks som krysset hverandre. Under sto det: Honor et Animi.

Eirik tok plass ved bordet og Gunther gikk rundt til peisen ved den andre siden for å sitte nærmere varmen. Han studerte våpenskjoldet. «Lurer på hva dette betyr?»

«Ikke godt å si. Men du kan vel latin, hva? Du har vel våpenskjold selv, du, hjemme i slottet ditt i Berlin?»

Eirik lo lavt for seg selv.

«Kanskje jeg kan mer enn du tror,» svarte Gunther syrlig før han fortsatte: «Hvorfor åpnet døra seg? Hvorfor vil de at vi skal være her inne?» Han strøk håndflaten over våpenskjoldet. «Dette våpenskjoldet, og symbo21

Åndejegerne.indd 21

21.05.12 09:24

lene på veggteppene ser gamle ut. De må jo bety noe?

Om dette stedet, og folkene som har fått oss hit?»

Lizzy sto fortsatt ved den ytterste døra. «Kanskje vi er del av et slags sykt eksperiment. Eller at dette er en veldig snodig form for tortur. For å se hvor mye luksus vi kan tåle, hva?» Hun dunket knyttneven i døra. «Bak denne døra ligger det sikkert et nytt rom, og der er det sikkert flatskjerm-TV og et kjøleskap fullt av cola. Og i det rommet finnes sikkert en dør til enda et rom, med boblebad og tjenere og ...» Lizzy skvatt så hun hoppet bakover. Metall mot metall igjen, men annerledes denne gangen. Mindre mekanisk. En nøkkel som ble vridd om.

22

Åndejegerne.indd 22

21.05.12 09:24

KAPITTEL 4

Den første som kom gjennom døra var en høyreist mann i lang, svart frakk. Håret hans var kort og brunt, ansiktet alvorlig, men vennlig. Det var vanskelig å si hvor gammel han var. Rynkene i pannen og rundt øynene sto i kontrast til måten han førte seg på, og til den slanke, muskulære kroppen.

Han ble etterfulgt av en kvinne og en mann, også de i svarte frakker. De var like ubestemmelig av alder, alle tre. Kvinnens dyprøde hår falt i fyldige bølger over den stive frakkekragen, og munnvikene svingte opp­ over i et smil som gjorde det skarpskårne ansiktet mindre strengt. Mannen ved siden av henne strøk seg over skjeggstubbene, som delvis skjulte kryssende arr på kinnene. Håret hans var halvlangt og sort, og han blunket til Lizzy og gliste. De tre ble stående foran døra.

Mannen med brunt hår, som hadde kommet inn først, presenterte seg på engelsk: «Jeg heter Jakob Åsheim.»

Så pekte han på de andre: «Dette er Bill Wilder og Eva Pfeltz.»

Lizzy så på Bill Wilder. «Og dere er den beryktede frakke­ligaen? Som kidnapper bursdagsbarn, flyr dem 23

Åndejegerne.indd 23

21.05.12 09:24

over halve kloden og sperrer dem inne i et råttent fange­hull?»

Bill Wilder trakk på smilebåndet, men svarte ikke. Gunther reiste seg fra stolen sin. «Jeg krever å få vite hvorfor dere har ført oss hit. Hva skjedde i går? Hvordan ...»

«Dop.» Lizzy lo. «Ikke sant? Litt dop, av det slaget som får deg til å drømme søtt og lenge. Så slengte dere oss i en bil, et fly, et tog eller en båt, eller hva faen vet jeg.»

Taushet fra de tre frakkekledde.

Eirik gikk bort til Lizzy. «Dop, ja. Det forklarer hodepinen, og at vi ikke husker noe.»

«Spiller ingen rolle. Drit i det. Jeg er ferdig her. Jeg er ferdig med folk i frakk, og jeg er ferdig med dette stinkende stedet!» Lizzy gikk bort til trioen med pekefingeren hevet: «Og jeg anbefaler at dere tre flytter på dere, for jeg har tenkt å gå ut den døra nå, og ...»

«STILLE, Lizzy Hill!» Stemmen var så rungende at Lizzy skvatt høyt. Hun kastet hastige blikk i alle retninger for å avgjøre hvor den kom fra. Lysestaken på bordet dirret da stemmen på nytt tordnet gjennom rommet: «SITT! ALT VIL BLI FORKLART.» Lizzy satte seg vaktsomt ned, som om noe kunne an­gripe når som helst.

24

Åndejegerne.indd 24

21.05.12 09:24

Eirik så seg rundt. Det virket som om stemmen kom fra midt i rommet, men ingen var å se. Han tenkte på stemmen han hadde hørt tidligere; den hadde vært hes og truende. Denne stemmen var imidlertid klar og buldrende.

Så skjedde det, like foran Jakob Åsheim, Bill Wilder og Eva Pfeltz: Noe åpenbarte seg. Det var som et støvkorn i begynnelsen. Et bitte lite støvkorn som svevde i løse lufta og lyste som om solen skinte på det. Men dette rommet hadde ingen vinduer. Så ble det lysende støvkornet omgitt av flere nye, og mens antallet vokste, begynte de å spinne rundt og rundt. Sakte først, og så raskere og raskere, til man ikke kunne se annet enn spinnende, lysende sirkler, flere og flere, til de var så tett inntil hverandre at de dannet omrisset av en skikkelse. Og akkurat idet det hele hadde bygget seg opp til et slags dirrende klimaks, lød et svakt poff. Lyset ble borte, og skikkelsen ble omhyllet av hvit røyk.

Gunther viftet bort røyk og kikket på Eirik og Lizzy, som så på hverandre. De kvapp alle tre da det lød buldrende hosting inne i røykskyen, der en arm nå stakk ut. Armen ble etterfulgt av en fot, og til slutt sto det en gammel mann foran dem. Ansiktet var avlangt og smalt, rynkene lå tett i pannen over to lyse øyne. Håret dannet en tjukk, brun krans rundt den blanke issen, som en ungdommelig skarp kontrast til rynkene. Mannen var iført en lilla, løstsittende drakt, der både buk25

Åndejegerne.indd 25

21.05.12 09:24

sen og skjorten var dekorert med gylne symboler. – De samme som på veggteppene, la Gunther merke til.

Mannen gikk nærmere bordet med ustødige skritt.

Han betraktet Eirik, Gunther og Lizzy etter tur. Så kremtet han, før den buldrende stemmen på nytt fylte rommet: «Beklager all røyken. Å manifestere seg er noe herk i disse dager. Jeg begynner å bli gammel.»

Lizzy reiste seg igjen. «Fint triks. Et lite lys-show og en røykmaskin. Du burde vurdere å gå til scenen. Eller kanskje sirkuset. Med den hårsveisen og klovnedrakten ville du garantert blitt en stor suksess. Så lykke til med det, og ha det bra.» Hun gikk mot døra, men stoppet brått da mannen hevet stemmen igjen: «LIZZY HILL! SETT DEG NED!» Han lente seg mot bordet. «Bli sittende og hør på meg. Jeg har ikke tålmodighet med eplekjekke ungdommer lenger. Det er hundrevis av år siden jeg hadde det.» Lizzy satte seg ved siden av Eirik. Mannen fortsatte: «Jeg har mange navn i mange land, men selv kaller jeg meg Aldowit Herix. Det vil jeg at dere skal kalle meg også. Det var navnet min mor ga meg da jeg ble født, i byen Nimes i Gallia for to tusen år siden.»

Eirik studerte ham, som for å lete etter bevis for det karen foran ham påsto. «Sier du at du har levd i to tusen år?»

26

Åndejegerne.indd 26

21.05.12 09:24

Aldowit Herix ristet sakte på hodet og ble fjern i blikket. «Nei, jeg sier ikke det. Jeg levde i trettifem år.

Tretti­fem år, i en tid da sivilisasjoner ble skapt og gikk under om hverandre. Jeg mistet livet da jeg stormet Delfi med min onkel Brennus og hans hær.»

«Så du er et spøkelse?» Gunther fikk et strengt blikk fra Eva Pfeltz.

Aldowit humret. «Ja, mitt barn. Jeg er et spøkelse. Eller, en ånd, som vi kaller det. Det finnes mange typer ånder, og ikke alle er fullt så hyggelige som meg. Jeg er Animus Ductor Solus. Veiviserånden. Den eneste. Det finnes ingen andre som meg. Når menneskets ånd forlater sin krybbe av kjøtt og blod, skjer det iblant at den går seg vill på veien til Åndeverdenen. Og noen ganger vil den ikke gi slipp på det som var, men vandrer rastløst rundt i et tomrom der ingenting annet eksisterer. I Medius Universitas, eller Mellomverdenen. Min oppgave er å lede disse åndene på riktig vei. Sørge for at de kommer frem. For jo lenger de oppholder seg i Medius Universitas, desto sterkere blir de. Med tiden utvikler de evner som gjør at de kan manifestere seg i menneskets verden, men tiden gjør dem også ustabile og farlige. Hundrevis av år i total isolasjon fortrenger de siste spor av menneskelighet, og kun intens desperasjon blandet med uvilkårlig ondskap blir igjen. Når de tar seg tilbake til menneskets verden, etterlater de en sti av blod. Hvem de møter, spiller ingen rolle. Kvinner, menn, eldre, barn. De torturerer, maltrakterer og dreper. River av deg hodet før du engang rekker 27

Åndejegerne.indd 27

21.05.12 09:24

å tenke på å løpe for livet. Kreftene deres er mektige.

Ingen mennesker kan stoppe dem. Ingen vanlige mennesker, i hvert fall. Og her er det disse tre kommer inn i bildet.» Aldowit pekte på Jakob Åsheim, Eva Pfeltz og Bill Wilder. «Custodis animus. Ånde­jegere.» De tre nikket, og han fortsatte: «Hvert femtiende år skal tre barn fødes på samme dag, og på samme dag tretten år senere skal disse forenes. Og fra denne dag må de stå samlet, for kun om de er forent, kan deres skjebne fullbyrdes.»

Aldowit snudde seg mot Eirik, Gunther og Lizzy igjen.

«Slik står det skrevet. Jakob, Eva og Bill tilhører ånde­ jegernes orden. Deres oppgave er å beskytte menneske­ heten mot onde ånder. Så lenge jeg har eksistert, har det eksistert åndejegere, og det kommer det til å gjøre i fremtiden også. For alltid tre. Utvalgt av skjebnen selv.

Slik disse tre ble for sekstitre år siden, da de ble født. Og slik dere tre ble for tretten år siden.»

Lizzy var urolig på stolen. «Brems litt, nå. Onde ånder og åndejegere? For alltid tre? Hva i helvete er det du babler om?» Hun kikket på Aldowit, som ikke fortrakk en mine. Stillheten var trykkende. Lizzy pekte på Jakob, Eva og Bill. «Mener du alvorlig at de tre har hengt sammen siden de var tretten år? Og lekt ghostbusters? Og at jeg skal henge sammen med disse to i femti år fremover og gjøre det samme?» Hun nikket mot Eirik og Gunther.

Aldowit strøk en finger over den blanke issen. «Jakob, Eva og Bill har tjent trofast og lenge, og har reddet utal28

Åndejegerne.indd 28

21.05.12 09:24

lige menneskeliv. Nå har tiden kommet da fortid og fremtid møtes. Nå har tiden kommet for de nye åndejegerne. De utvalgte.» Aldowit pekte på Eirik, Gunther og Lizzy etter tur. «Dere.»

Ingen av de tre sa noe. Aldowit hevet armene og så seg rundt. «Dette er Eljudnir. Det var det vikingene kalte det. De få som visste om stedet. Eljudnir er et gammelnorsk ord, og betyr noe sånt som forblåst, kaldt og fuktig sted herjet av snøstormer. Det er jo en ganske treffende beskrivelse. Vi befinner oss inne i et fjell utenfor Torshavn, på Færøyene. Omringet av grått hav. I norrøn mytologi er Eljudnir kjent som Hels hall.

Hun var halvt blå og halvt menneskefarget, og hersker­ inne over de døde. Høres ut som verdens skumleste smurf, hva?» Aldowit pekte på seg selv. «Som sagt har jeg hatt mange navn i mange land, og Hel er altså ett av dem. Men jeg har aldri vært blå. Eller kvinne. Sant nok hadde jeg langt hår på den tiden, og skaldene var glad i mjød, så feiltakelsen kan til en viss grad forstås.

Historien er oftere enn dere tror blitt formet av dem som nedtegnet den og innholdet i begrene deres.» Han så seg rundt igjen før han fortsatte. «Her i Eljudnir har åndejegernes orden hatt sitt hovedkvarter i årtusener, og her skal de gamle lære de nye, slik det alltid har vært gjort.»

Brått virvlet Aldowit rundt igjen i en sky av røyk, og like fort som han var kommet, var han borte.

29

Åndejegerne.indd 29

21.05.12 09:24