Ida Marie Brown - Jeg løper fra meg selv

T YPE-IT AS, 13.01.2014 ORDRE: 31635 (s . 1 av 217)

Jeg løper fra meg selv

T YPE-I T AS, 13.01.2014 ORDRE: 31635 (s . 2 av 217)

T YPE-IT AS, 13.01.2014 ORDRE: 31635 (s . 3 av 217)

Ida Marie Brown

Jeg løper fra meg selv et portrett om Triztan Vindtorn

T YPE-I T AS, 13.01.2014 ORDRE: 31635 (s . 4 av 217)

Š 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11,1/13,4 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir: Printed in ISBN 978-82-03-35628-5

T YPE-IT AS, 13.01.2014 ORDRE: 31635 (s . 5 av 217)

Innhold

Innhold 5 Om en poet 11 Fødsel 13 Strømsø-gutt 19 Bragernes 28 Den unge mannen og havet 38 Nye tider 46 Løsrivelse 49 Debut 53 Enda et manuskript 57 Vennskap 64 Ikke én reisefot, men to 70 Kloden og kartet 78 Teori 83 Klubber 88 Drakabygg 98 Klesdrakten 104 På en annen kant av havet 107 Et langbent hjerte 116 -ismene og ordet 121 Kunst og form 129 En kjennspak gestalt 133

T YPE-I T AS, 13.01.2014 ORDRE: 31635 (s . 6 av 217)

Inspirasjon 137 Musikk! 141 Mer musikk! 148 Teknikk 153 Politisk kullseilas? 158 Homo ludens 167 I skyggen av et tomrom 178 Tilbake til barndommen 187 Navnet 192 De senere 책rene 198 Regnbuefarget lamaull 207 Noter: 209

T YPE-IT AS, 13.01.2014 ORDRE: 31635 (s . 7 av 217)

du er flygeren og samtidig hans maskin fanget inn i solens spindelvev som et insekt av stål festet på den blå netthinnen og bare i en kort endeløshet henger du inntil døgnet blunker/1

T YPE-I T AS, 13.01.2014 ORDRE: 31635 (s . 8 av 217)

T YPE-IT AS, 13.01.2014 ORDRE: 31635 (s . 9 av 217)

Innledning / Vepsebol og honningkrukke

«Hele livet er en hemmelighet.

Du skal ikke gjør for mye ut av det»1

Å tegne et portrett i tekst av poeten Triztan Vindtorn er ingen enkel sak. Å portrettere er i seg selv ingen enkel sak; det er en vanskelig genre, både virkelighetsnær og -fjern.

For hvordan skal man velge episodene i et liv, velge utsnittene? Er noe riktigere enn noe annet, viktigere, større?

Hvem som helst kan ha levd et innholdsrikt liv. Hvem som helst kan ha satt spor i andres ryggmarg. Men i tilfellet Vindtorn er prosessen enda mer mangslungen, for hvem som helst har ikke som ham levd et liv for ti. Så mange neslagsfelt, så mange lynavledere, så mange stjerneskudd og raketter, så mye kornmo og aurora borealis, så mange regnbuer. Det er helt umulig å velge én vei og kalle det den rette.

«Alle» vil ha en bit av mannen med manken. «Alle» vil være den åren av koboltblått som renner bærende gjennom livet hans, som åpenbarer seg i grunnfjellet og som jeg, forfatteren, bør feste lit til. «Hukommelsen som bergart».2 9

T YPE-I T AS, 13.01.2014 ORDRE: 31635 (s . 10 av 217)

Jeg kan ikke dømme, vil ikke slette ut eller slukke flammer som ennå brenner sterke. Hvem er jeg som roter i gravstøvet? Jeg vil ikke eie ham. Men sånn blir det. Jeg drar til meg alle historiene og vever dem sammen igjen.

Et gobelin av slitte tråder som kanskje aldri har hørt sammen, som drives antimagnetisk fra hverandre, kobbertråder, sølvtråder, gull og kanskje dette etterlengtede dypblå, koboltens ansikt som stiger opp blant de mange andre. Men i mitt tverrsnitt av dette forgangne grunnfjellet har ikke det blå noe ansikt. Det blå er ordet, og ordet er hans.

T YPE-IT AS, 13.01.2014 ORDRE: 31635 (s . 11 av 217)

Om en poet

vi lærer at neste dag er et kalkerpapir oppå denne og at framover ikke er å glefse i seg øyeblikket som om DET var det aller siste på jorda… allikevel slipper vinden alle sine følelser løs og det er lov for oss med riper i lakken…4

Triztan Vindtorn. Gyldenløwe. Kjell Erik. Larsen. Haffnor. Han derre dikter’n. Joda, han kjente vi. Svarene regner inn fra alle kanter på Drammens større og mindre kulturelle evenementer når jeg spør. Alle kjente ham. Han var jo drammenser! Fjellsbyen-gutt, Brandenga-gutt. Vi gir ikke slipp på’n så lett! Her hørte’n hjemme, selv om han var globetrotter og reiste som en boomerang til og fra utposter borti gæliheta. Han var som et penselstrøk av regnbuefarger som hang igjen i gatene etter at han hadde gått der. Til og med minibanken på torget ble litt mer spennende etter at han hadde brukt’n. Og det er ikke sånn lenger at Drammen ikke har plass for sånne som ham. Det er blitt romsligere her, vi har alburom. Han var jo en foregangsfigur, han var med og tøyde hinna som holder folk på plass. På åttitallet var det jo ingen som lå 11

T YPE-I T AS, 13.01.2014 ORDRE: 31635 (s . 12 av 217)

på gresset i parken engang, og nå er det blitt stuereint å gjøre både det ene og det andre. Men han gikk alltid litt lenger enn normen. Han skulle havne på tvers i kulturen, for bare i tverrstilling kan du være med på å skru bryter’n videre. «Det gode selskap» er dem som jakter, men han som løp foran med skoa i handa og fem par solbriller, det var poeten vår. Det var’n Triztan.

Nå skåler samfunnet, og han ler og kaster løvehodet bakover med en godslig og selvironisk latter. Her ender’u opp, samma hva du gjør. Til slutt ligger vi der med nesa i været alle sammen. Da er’e fint å tenke på at du fikk gjort nesten alt du ville. Samfunnet kommer i annen rekke – det er alle de andre folka, dem som ikke tør å puste djupt for åpen scene. For dem som ikke sanser med språket og har det i fingerspissene, for dem som ikke har intensivert nervelivet sitt til å få med seg alle nyansene, fra blodbankinga i årene til de kosmiske bevegelsene langt der ute, som likevel er oss. Man trenger et ekstra gen for å merke seg alt det. Kunstner-genet. Triztan hadde det. Vi skåler for ham, drikker en munnfull eksos og asfaltstøv krydra med blomster, duskregn og måkeskrik. Skål for livet! Og skål for hodet, den eneste trekrona som vokser inn i himmel’n!5