Adriana Lisboa - Snø fra brasil

Snø fra Brasil

Adriana Lisboa

Snø fra Brasil

Š Adriana Lisboa, 2010 by arrangement with Literarische Agentur Mertin Inh. Nicole Witt e.K., Frankfurt am Main, Germany Š 2015 Tigerforlaget, Oslo Satt med 10,6/13,5 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Finland Bookwell, 2015 ISBN 978-82-999641-5-9

Til Paulo

vi er alle utlendinger i denne byen i denne kroppen som v책kner.

Heitor Ferraz

Periplaneta americana

Året begynte i juli. Stedet var merkelig. Svetten rant inni meg, og under huden – jeg svettet og kroppen forble tørr.

Det var som om lufta var hard, fast, lagd av stein. Jeg tømte glass etter glass med vann helt til magen ble oppblåst og tung, men det var bestandig det samme, den tørre svetten, den harde lufta, sola med en brodd i hver stråle. Det fantes ingen bris, ingen friske vindpust som smøg seg innunder blusen min, lekte med skjørtekanten eller strøk meg gjennom håret med et løfte om frelse.

På den andre siden: Jeg slapp kakerlakkene.

Den amerikanske kakerlakken: Periplaneta americana.

Jeg leste en gang at de har evnen til å regenerere seg selv, alt etter hvor stor skaden er. Jeg kjente disse skapningene personlig, så vel som ved deres rykte (de eneste skapningene som ville overleve en atomkrig, osv.), fra uventede møter på kjøkkenet og i gangen som ledet til heisen. I Copacabana var de overalt, men jeg så ingen kakerlakker i Colorado. Det er mulig at de var der, at de trosset den konstante mangelen på fuktighet og de tøffe vintrene, men i så fall var de svært diskré.

Jeg var tretten. Å være tretten er som å befinne seg i øde7

marka. Opplevelsen ble forsterket av at jeg jo også rent fysisk befant meg i ødemarka. I et hus som ikke var mitt, i en by som ikke var min, i et land som ikke var mitt, i en enmannsfamilie som, til tross for alle krysningspunkter og intensjoner (alle veldig gode), heller ikke var min.

Knokene mine hvitnet, truet med å sprekke. Det var rart.

Det så ut til at jeg forvandlet meg til noe annet, som om jeg gjennomgikk en langsom mutasjon.

Kanskje var jeg i ferd med å bli en øgle eller en sånn plante som trives best i ørkenen. Kanskje var jeg i ferd med å brytes ned og bli til en elv, den midlertidige sorten som forsvinner ned i det uttørkede elveleiet under tørketiden for senere å piple fram igjen og renne lykkelig av sted som om ingenting har hendt, renne av sted, bekymringsløs. Som om dens eksistens ikke var truet, skjør, prisgitt årstidene.

Mer enn én gang tenkte jeg, i løpet av de første månedene, at stedet ikke var bedre egnet for mennesker enn det var for kakerlakker. Likevel hadde mennesker bodd der i tretten årtusener, brutt håndbak med stedet, lenge før gullog sølvgruvene i det nittende århundret. Lenge før Buffalo Bill.

I juli måned, den første måneden av mitt nye år, tok Fernando meg med til et offentlig svømmebasseng. Lyshudede mennesker lå utstrakt i fluktstoler på jakt etter en brunfarge som lot vente på seg, og som, når den først kom, hadde et rødlig skjær som var for åpenbart, for rødt.

I likhet med andre latinamerikanere, og folk fra India, ble min allerede veldig brune hud enda brunere etter en time i sola. Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre med alle melaninene mine, de overga seg til sola som om de var frivillige i et eller annet ofringsritual.

En dame som passerte stolen min på vei tilbake fra bas8

senget, sa at brunfargen min var fin. Da hun smilte, forsvant øynene hennes i foldene av fett som dekket hele ansiktet hennes. Hun ser ut som en dunpute, tenkte jeg. Hun hadde på seg badedrakt med skjørt, og i enden av de deigete armene hadde hun bitte små hender. Hun beveget seg som om hun var redd for å berøre bakken med de lubne føttene. Hun beveget seg som om bakken brant.

Eleganse? tenkte jeg. Nei, ikke eleganse. Kanskje en viss mistillit overfor selve handlingen «å gå». Kanskje ville hun minne oss om at vi må behandle verden høytidelig, at det ikke er noen spøk, dette livet, at det snarere er alvorlig og farlig å leve. At ved selv den enkleste handling, som å gå, hviler det et ufattelig ansvar på deg som menneske. Eller kanskje var det bare slik gangen hennes var, at det ikke hadde noe som helst med ansvarlighet å gjøre. Det var uansett, tenkte jeg med ett, ingen andres sak enn hennes egen.

I bassenget brøt jeg vannflaten samtidig som en pen mann med tjukke bånd av muskler rundt de faste armene, og da jeg så ham på nært hold, la jeg merke til at han hadde blonde øyenvipper. Jeg visste ikke at det fantes folk med blonde øyenvipper. Den pene mannen utvekslet smil og ord (flere smil enn ord) med en tøyelig, ung kvinne med perfekte øyenbryn.

Jeg dukket under igjen og åpnet øynene under vann og så et mylder av bein i forskjellige former, størrelser, farger og tykkelser – tentaklene til et klorvannets sjøuhyre, bølgende fram og tilbake på en uryddig, usynkronisert måte.

Tidligere, i Copacabana, hadde det vært: ørsmå bikinier, rumpeballer som dinglet fritt. Noen kvinner her og der som gned leggene sine inn med peroksid for å bleke hårene. Noen steder: en masse barn. Andre steder: en del prostituerte.

Muskuløse kropper som jogget i sola. Kvapsete kropper som jogget i sola. Trange speedoer som avslørte konturene 9

av menns baller og peniser. Når jeg ikke hadde noe bedre å finne på, på stranda, hendte det at jeg førte statistikk over hvor mange menn som la penisen sin på høyre side og hvor mange som la den på venstre side.

Nå, i Lakewood, var det: store bikinier og heldekkende badedrakter som rynket seg i rumpesprekker. Menn i shorts.

I enden av bassenget, mennesker som spiste hamburgere og pommes frites og drakk øl og brus fra gigantiske pappbegre.

Størrelsen på allting forbløffet meg.

Er de veldig dyre? spurte jeg Fernando.

Nei, sa han. Vil du ha en?

Jeg sa nei. Og takket ham, sånn som moren min hadde oppdratt meg til. Året begynte i juli. Ikke nøyaktig på det tidspunktet da immigrasjonskontoret sjekket passet mitt – som identifiserte meg, men som jeg selv ikke identifiserte meg med – men et par uker tidligere. Året begynte da Fernando ringte.

Jeg hadde allerede pakket min eneste koffert da han ringte. Jeg hadde lagt alt viktig ned i den, men da jeg skulle organisere innholdet, oppdaget jeg at «viktig» er en ganske ustabil kategori. Den er ikke selvsagt. Minnet om en løk etter at du har skrellet den. Bildet du sitter igjen med, samsvarer ikke nødvendigvis med den faktiske løken. Tårene som forårsakes av løken, er resultatet av en lang prosess, en kjede av enzymer, gasser, nervetråder og kjertler, forklarte Mrs. Mojo på et tidspunkt da jeg gikk på skolen (den samme dagen, tilfeldigvis, som Mrs. Mitchell avslørte at pizzaen var blitt oppfunnet i Chicago).

Nesten alt «viktig» viste seg ikke å være det når det ble utsatt for et modig stirrekonkurranse-blikk.

Jeg vurderte tingene mine: 10

De bøkene jeg allerede hadde lest: Jeg kom ikke til å lese dem om igjen, gjorde jeg vel? Ga det noen mening å slepe med seg en samling papir-mursteiner med fargerike omslag som om de var kjæledyr: døve, skabbete hunder som trengte ekstra omsorg i livets siste fase?

To par joggesko: Det ene ga meg gnagsår på hælen. Det var det fineste paret, men det ga meg like fullt gnagsår på hælen. Å konfronteres med valget mellom estetikk og bruksverdi kan være ubehagelig, og bruksverdien til et par ukomfortable joggesko er både obskur og tvilsom. I tillegg fantes det alltids noen der ute i verden med føtter som var annerledes enn mine – mer forfinede, uten et slikt utstikkende bein på siden. Den personen ville være som Askepott for mitt fineste par joggesko, og det var opp til meg å vinke farvel og håpe at de ville leve lykkelig i alle sine dager.

Av mine fire par øredobber likte jeg bare tre, men jeg brukte egentlig bare to, og jeg trengte ikke to engang, siden jeg bare har ett par ører: Det var bedre å donere tre av de fire parene til en med større utseendebevissthet og mindre flytteplaner enn meg. Ikke minst fordi jo færre øredobber man har, desto færre mister man. Hvis jeg hadde det ene paret sittende i både dag og natt, var sjansen stor for at jeg kunne beholde det lenge, og heldigvis var ikke ører det samme som føtter, og øredobber var ikke sko.

Kosedyr? Tåpelige, ubrukelige middsamlere. Jeg kunne donere dem til et tåpelig, ubrukelig barn og så ville midden være vel fortjent.

Og så videre.

Sommerklærne mine, nitti prosent av garderoben min, ville bare kunne brukes noen få måneder av året. Vinterklærne ville ikke duge i det hele tatt: En collegegenser mot iskulde?

Men hva var egentlig iskulde? Jeg åpnet Elisas fryser, 11

lukket øynene og trakk inn frostlufta, forsøkte å forestille meg en sånn verden. Minus tjue? Som ville føles som minus tretti, på grunn av vind? Var det sant at ørene og nesa kunne falle av? Fingertuppene? (Jeg leste nylig i magasinet Men’s Talk at enda verre ting kan skje, og at folk som bestiger Mount Everest må trosse oppimot minus 70 grader celsius. Dette leste jeg i en spalte skrevet av en mann som definerte seg selv som en «ortodoks Flamengo-tilhenger som spiller trommer, elsker øl og kvinner – i den rekkefølgen – og jobber som doktor på fritiden.» Magasinet besto ellers av artikler som Mysteriet er oppklart: Hvorfor kvinner bestandig går på toalettet sammen. Vintips til nyttårsaften. Hvordan investere i eiendom raskere enn du trodde var mulig.)

Hvor mange sko har du som ikke er sandaler? spurte Elisa.

To, disse to par joggeskoene, men det ene gir meg gnagsår.

Elisa sukket. Hvilken størrelse bruker du?

37.

Hun gikk inn på rommet sitt og kom tilbake med et par høyhælte sko i imitert skinn.

Ta disse. De er i størrelse 38, men de kommer til å passe.

Hvis det skulle dukke opp en spesiell anledning og du ikke kan bruke joggesko.

Jeg kunne ikke forestille meg hvilken spesiell anledning dét skulle være. Fernando jobbet som sikkerhetsvakt ved et offentlig bibliotek, på fritiden tjente han en ekstra slant som vaskehjelp. Han var ugift, og han hadde ingen barn. Jeg tvilte på at spesielle anledninger var en del av hans hverdag. Men Elisa, min mors fostersøster, ville at jeg skulle ha de høyhælte skoene likevel.

Du vet aldri, sa hun.

12

Ett år endte i juli og et annet begynte i juli, men de var ikke forbundet med hverandre. Mellom dem var tolv måneder som ikke fantes i kalenderen. Litt som de ti dagene pave Gregor XIII røsket ut av oktober måned da han innstiftet den kalenderen som vi alle følger i dag – alle betyr i det minste meg, Elisa, moren min da hun fremdeles var i live, immigrasjonssjefen på Atlanta flyplass og kvinnen i badedrakten med skjørt ved det offentlige svømmebassenget i Lakewood, og mannen med de blonde øyenvippene og hans slanke kompanjong og smilene deres fulle av seksuelle undertoner og knærne deres som berørte hverandre under vann. Jeg hadde lært om Gregor XIII og kalenderen hans på skolen: Det var en del av dette skredet av tilsynelatende tilfeldig informasjon som de overdynget oss med i skoletimer som ble til uker som ble til måneder som igjen ble til et nytt skoleår. Jeg vet ikke hva paven gjorde med de ti stjålne dagene. Kanskje befinner de seg på det samme ikke-stedet som de tolv månedene da jeg bodde med Elisa, dette ikkeåret som ble avsluttet med at jeg pakket koffertene, eller rettere sagt kofferten, og kvittet meg med alt unødvendig. På et punkt mot slutten av disse tolv månedene pakket jeg altså det viktigste, det var i utgangspunktet ikke mye jeg eide, og ventet på at Fernando skulle ringe.

Jeg brukte aldri de skoene Elisa ga meg. For å være ærlig, så likte jeg dem ikke, de gullspennene på siden. I tillegg var de virkelig for store for meg: Det var en glipe på én centimeter mellom hælen min og enden på skoen når tærne berørte skotuppene. Når jeg gikk, slo hælene opp i en forsinket bevegelse, som flippflopper.

Jeg brydde meg uansett ikke om høye hæler. Ikke som trettenåring, og ikke nå, som tjuetoåring. Elisas sko står urørte i garderobeskapet den dag i dag. Jeg liker ikke høye 13

hæler. Og, i tillegg: Som tjuetoåring bruker jeg fremdeles størrelse 37.

Lakewood, Colorado. Et merkelig sted. Men stedets merkverdighet plaget meg ikke, for Denver-forstaden var for meg bare et springbrett. Noe jeg brukte for å nå et mål. En bro, et ritual, et passord du hvisker inn i et nøkkelhull i påvente av at noen skal åpne døra, før du blir stående og trippe på fortauet, ventende, mens du ser tilfeldig rundt deg. Å være der var som å oppholde seg i transitt; Lakewood og jeg hadde ingen betydning i hverandres liv.

Hjemme alene, de første ettermiddagene, kikket jeg ut av vinduet og fikk øye på den enorme himmelen som ble punktert av fjellene i vest. Jeg så et og annet grønt, men fargen var så gusten at den for min del ikke telte. I mine øyne var «grønt» noe frodig og tett eller så var det ikke grønt.

Jeg anså ikke de stusselige små ørkenplantene som grønne.

Trærne på gata virket ubrukelige, et mislykket forsøk på å bevise noe ubeviselig; himmelen svelget dem, all plassen svelget dem.

Tidligere hadde jeg pleid å vandre under tretoppene.

Krysse Copacabanas skitne, smale gater og spasere langs fortauene som var dekket av et løvtak året rundt. Nå befant jeg meg i en tørr by hvor gatene var brede og rene og uten skygge. Tidligere hadde jeg levd i et tropisk klima med en luftfuktighet på omtrent åtti prosent. Perfekt for kakerlakker. Kakerlakkene var så lykkelige i Rio de Janeiro, dette enkle, gjestfrie stedet. Der hvor jeg befant meg nå, var luftfuktigheten på omtrent tretti prosent.

Og så var det den vanntomme, sterile varmen som etterlot kroppen min tørr og fikk huden til å kjennes som papir. Bruk en masse fuktighetskrem, var rådet jeg fikk fra en dame på flyet. Jeg smurte meg inn tre–fire ganger daglig.

14

Hele kroppen, ansiktet og leppene. Om natta var det vanskelig å puste.

Du venner deg til det, sa Fernando.

Dét var noe Fernando visste mye om. Å bli vant til ting.

Etter en stund kom jeg til å se på ham og få øye på mannensom-vente-seg-til-ting.

Han kunne jobbe som gårdsarbeider i São João do Araguaia, han kunne overleve bak en bardisk på en London-pub og i den tørre lufta i Lakewood, Colorado. Han kunne overleve hele militærstyrker og halvhjertede kjærlighetsforhold.

Kvinner som forsvant. Kvinner som han måtte forsvinne fra. Han krysset landegrenser og ideologier. Han kunne til og med overleve meg og min plutselige tilbakekomst, da jeg spratt fram som et troll i eske. Og han kunne si greit, akkurat slik han hadde gjort. Det var noe heroisk ved det.

Jeg oppdaget raskt at den tørre lufta ga noen fordeler. For eksempel kunne jeg slenge fra meg det våte håndkleet etter en dusj, og det som i Rio de Janeiro standhaftig ville blitt værende i foldene og utviklet seg til stank og senere mugg, som i en slags forpliktelse til liv, en pinlig eksplosjon av fruktbarhet og virilitet, forsvant i løse lufta i Colorado og var ikke mer, og så sto håndkleet der, tørt og stivt, en provisorisk statue.

I Copacabana, Rio de Janeiro, var det kakerlakker, mandeltrær, mygg, salt luft, duer. Kirker. Mundial supermarked.

McDonald’s. I Lakewood, Colorado, var det kaniner, præriehunder, kråker. Kirker. SuperTarget. McDonald’s.

Jeg bestemte meg for å være absolutt og ubøyelig modig.

Hva enn livet mitt var, lykkelig eller ulykkelig eller ingen av delene, fikk være min sak. Dessuten virket disse kategoriene like upålitelige som «viktig» hadde vært da jeg pakket kofferten. Jeg skulle gjøre det som måtte til, og det var ikke min tørre nese om natta som skulle få meg til å synes synd på 15

meg selv etter alt som hadde skjedd. På ingen måte. Situasjonen min var beinete; er rammeverk, et skjelett uten kjøtt.

Jeg fikk plass i en tretten år gammel kropp og alle mine materielle eiendeler fikk plass i en koffert som veide tjue kilo.

Og alt var styrt av fortidens potensielle skygge – en skygge som du ikke ser, men som vet å skjule seg i ting, klar til å lekke ut langs bakken så snart planeten vender seg ørlite grann til siden.

For det meste gjorde jeg ikke stort de første dagene i Colorado. Jeg stirret ut av vinduene mot gata, og gata stirret tilbake på meg, uinteressert. Vi gjespet begge to. Jeg unngikk å se meg selv i speilet. Jeg fikk sjokk da jeg rørte ved dørhåndtak, på grunn av den statiske elektrisiteten. I huset ryddet jeg alt som ryddes kunne, og så på det som en – om enn utilstrekkelig – tilbakebetaling til Fernando, for å ta meg imot, slik jeg også hadde gjort da Elisa ga meg husly.

Jeg fikk instruksjoner om hvordan jeg skulle bruke vaskemaskinen, tørketrommelen, oppvaskmaskinen, mikrobølgeovnen og komfyren (du må være VELDIG forsiktig når du bruker komfyren, sa Fernando tre ganger, og inni meg tenkte jeg: For faen, Fernando, jeg er ikke døv eller dum).

Et par brukte rulleskøyter dukket opp fra et eller annet sted, og om det bare var den minste antydning til en sky på himmelen, sånn at sola ble litt mindre intens, rullet jeg rundt i nabolaget. Et kvartal lenger for hver dag. Utvidet min innflytelsessone. Markerte territorium i et område som ikke var mitt, som en velmenende, men feilinformert hund ville gjort ved hjelp av kroppsvæskene sine. Gjorde det bare for å ha noe å gjøre. Og trærne virket bestandig så få, bestandig kortvokste og skrøpelige, selv når de ikke var det, fordi de brede gatene og de åpne plassene og himmelen, lik arrogante guder, med en hevet pekefinger befalte dem å visne.

16

Det var første gang i livet mitt at jeg la merke til den relative størrelsen på ting. Alt var lite på det stedet. Selv da Fernando tok meg med til Denvers velstående sørlige forsteder.

De enorme to- og treetasjes husene var malt i nøytrale farger og sto der like rolige og trøtte som kaker på utstilling i et gigantisk konditori. Etter en stund virket det hele litt truende, som et tilbakevendende mareritt der ingenting egentlig hender, men hvor det ligger et løfte om noe makabert i lufta, i fraværet av folk i gatene, i de striglede og konforme plenene som ligner falske smil, i de temmede, kulerunde buskene: sirkusartister.

En mann i en glorete t-skjorte syklet forbi oss. Lårmusklene hans bulte under den stramme sykkelshortsen som hadde fôring i baken. På hodet hadde han en spiss hjelm med bakspeil. Jeg hadde aldri sett en hjelm med bakspeil.

Det var merkelig å ikke se noen mennesker i gatene. Jeg tenkte på en post-apokalyptisk verden der lufta var forgiftet og folk måtte beskytte seg selv ved å smette fram og tilbake mellom huset og bilen og kommersielle virksomheter av ymse slag.

Jeg syntes det var merkelig at butikkene, alle sammen gigantiske, var bygd med baksiden mot fortauet (kanskje det var derfor ingen spaserte omkring), mens dørene åpnet seg mot svulmende parkeringsplasser med merkede plasser og et hav av SUV-er.

Jeg prøvde å beregne antall rom i husene ved å telle vinduene – de må ha hatt seks, sju, åtte rom.

Men, selv i disse områdene var det en overflod av åpen himmel og flat mark som strakte seg hele veien til de veldige Rocky Mountains i vest, ragende mer enn fjorten tusen fot over bakken og som strakk seg bortover i alle retninger av det som var igjen av staten, så langt som til Nebraska, Kansas og Oklahoma i øst, New Mexico i sør og Wyoming i 17

nord. Disse nye navnene hvis historie og betydning jeg forsøkte å grave ut av den kollektive underbevisstheten.

Flatt, glatt, tørt, kjedelig, støvete, ensidig, langstrakt, vedvarende, ikke tiltrekkende: Dette var mitt inntrykk av stedet de første månedene. Det var et plass-diktatur: en uendelighet av mark til høyre, en uendelighet av fjell til venstre, en uendelighet av himmel som innhyllet alt sammen.

Herskapshusene i Denvers velstående forsteder kunne ikke regnes som annet enn latterlige forsøk på å konkurrere med alt dette åpne og langstrakte. De sju rommene, eller hvor mange det nå var, ti, tjue, var ingenting i forhold. Høyt der oppe i vest lo fjellene seg i hjel av alt sammen. Fjellene lo seg til og med i hjel av bygningene i Denver sentrum. Fra flyvinduet, like før man landet på den internasjonale flyplassen, lignet byens sentrum en klump på størrelse med en klinkekule. Man kunne så vidt skimte skyskraperne, de skrapte ikke skyene i det hele tatt. For Colorado-himmelen gjensto det fremdeles å bli berørt av menneskeskapte betonghender: de femtiseks etasjene i Republica Plaza, de femtito i Qwest Tower (hvor du øverst på bygningen kan lese: Qwest), de femti i bygningen formet som et kassaapparat. Ingen av dem utgjorde noen forskjell. Ikke herskapshusene, ikke bygningene, heller ikke den kunstige grønne golfbanen langt ute i det knusktørre, ørkenlignende landskapet. Virkeligheten var underlagt en annen målestokk.

Kanskje var det derfor jeg fikk følelsen av, allerede den første dagen, at himmelen var lavere der – og likevel lå den høyt over skyskraperne. Så snart jeg forlot den veloppdragne lille bebyggelsen i Denver sentrum, var det som om ensomheten knuste alt som eksisterte: kjøtt, metall, løv, trestammer, stein. En ensomhet som skyldtes all plassen. En ensomhet av spredte atomer, av utsolgte varer på supermarkedet.

18

Du mister litt av selvsikkerheten din idet du konfronteres med noe slikt. Og da jeg dro ut for å utforske Fernandos nabolag de første ukene, på rulleskøyter, opplevde jeg de små husene som mer ydmyke og veltilpassede, som om de bøyde sine nakker, og menneskene som smilte og hilste på meg, så ut til å dele noe av den samme ensomheten. Som om smilene deres sa: Vi vet.

I løpet av de dagene, ivrig etter å samle informasjon, leste jeg at hele delstaten Colorado samlet hadde færre innbyggere enn Rio de Janeiro. Og jeg visste at fjellene i Rio de Janeiro, av helt andre grunner, også lo av byen sin. Disse tropiske fjellene som var blitt strippet for hele skoger. Fjell som hadde steget opp av bakken ved havet og som byen hadde klatret oppover, som menneskene hadde bygd husene sine på som best de kunne, med de materialer de hadde for hånda. Byggverkene sank sammen fra tid til annen på grunn av regn, og menneskene bygde dem opp igjen så sant det lot seg gjøre.

Fjellene diskriminerte ikke. Forholdet var annerledes der: Byen vokste på toppen av dem, lik rullende kampesteiner.

Det minnet meg om en historie moren min en gang fortalte, om den uheldige greske kongen Sisyfos som, på grunn av noe rot han hadde havnet oppi (de mytologiske grekerne havnet alltid i trøbbel: de var stormannsgale og udisiplinerte), ble dømt av gudene til å dytte en enorm kampestein opp en bratt åsside. Men steinen rullet bestandig ned igjen, og han måtte starte på nytt. Jeg så for meg de sadistiske greske gudene som satt og fulgte med på Sisyfos’ evige kamp, lik en gjeng gamle damer i et teselskap, dunstende av søt parfyme og med surmagede kommentarer om ungdommens moralske forfall. Med kakesmuler mellom tennene og tynne, istykkernappede øyenbryn.

19

Fra fjellene i Rio de Janeiro pleide mennesker å: drive med hanggliding. Skyte. Skue utover resten av Rio de Janeiro langt der nede og bølgene som lignet bevegelsesløse striper av hvitt skum.

Fjellene i Rio de Janeiro lo, og latteren runget fra dypet av deres nærhet til jorda og steinene og røttene og organisk materiale fra døde blader og dyr og døde kropper; de lo av de bekymrede menneskenes drama: mennesker elsker hverandre, dreper hverandre, ruller kampesteiner, og når alt kommer til alt, gjør det ikke noe særlig fra eller til. Fjellenes tid er annerledes; deres perspektiver også.

Kanskje hadde alt sammen begynt tretten årtusener tidligere. Eller tretten år. Hvordan kunne jeg vite det med sikkerhet? Kanskje ved å pirke i såret som ikke egentlig var noe sår (og uansett hadde folk viktigere ting å bry seg med). Kanskje ved å snakke med spøkelset William F. Cody, den opprinnelige Buffalo Bill. (Folk som besøkte graven hans, kunne kjenne brisen fra de høye toppene av Continental Divide, kjenne lukta av furuene og betrakte dyrelivet, alt sammen kun tretti minutter fra Denver sentrum. Hører du noe? Ser du noe?) Kanskje ved å lese beskjeden i en håndfull magisk sand fra Chimayo-helligdommen, mens kvinnen skrek me puedes ayudar, un dólar por favor (det var jobben hennes, på samme måte som mannen som pleide å ta av seg genseren, dra skulderen ut av ledd og tigge penger i sentrum av Rio de Janeiro; folk rynket ufrivillig på nesa når de så ham, og ga ham vekslepengene sine. Deretter gjemte mannen seg bak folketeatret og dyttet skulderen tilbake på plass). Jeg ga kvinnen den dollaren hun ba om, mens Fernando overså henne og med lav stemme spurte hvordan jeg kunne la meg lure, men det var mine penger og mitt problem.

Verden skyldte meg ingenting, men det hindret meg ikke 20

i å vandre av sted på måfå langs tilfeldighetenes sti, en sti uten betydning i andres liv, som befant seg i utkanten av alt sammen. Nesten i et tomrom.

Men la oss si, om så bare for denne historiens skyld, at alt sammen begynte med henne. Tretten år tidligere.