Agora Nr. 2 2019 by Aschehoug

Tema: Harold Bloom Bernhard Ellefsen og Kaja Schjerven Mollerin: Den usynlige tråden I Erik Bjerck Hagen: Ved humanismens grenser. Bloom og det romantisk-demoniske Karin Gundersen: Sjalusiens komedie. Bloom om Proust Charles I. Armstrong: Harold Bloom og innflytelsesangsten. Innganger til en begrepslabyrint Tone Selboe: Ild og lys. Bloom om Bleak House og Middlemarch Elisabeth Thorsen: Mellom destruktiv representasjon og pågående skaperkraft Mari Lending: Kleopatra som seksuelt kunstverk Amund Børdahl: Bloom leser Bibelen

AGORA nr. 2, 2019

Innhold

AGORA JOURNAL for METAFYSISK SPEKULASJON, nr. 2, 2019, kr 190

II Enquête: Bloom i Norge III Harold Bloom: Sublim fremmedhet Harold Bloom: Ralph Waldo Emerson og Emily Dickinson Harold Bloom: Til Agora

Intervju Stein Sundstøl Eriksen: Kapitalismens krise. En samtale med Wolfgang Streeck Bokessay Andreas H. Hvidsten: Et populistisk manifest (om Chantal Mouffe, For a Left Populism) Bokanmeldelser Liv Finstad, Hva er politi, anmeldt av Victor Lund Shammas David Graeber, Revolusjoner i revers. Essay om politikk, vold og fantasi, anmeldt av Tomas Bjerke Holen Oscar Dybedahl m.fl., Ingen mennesker er født frie. Kritikk av liberalismen, anmeldt av Hannah Helseth Narve Fulsås og Tore Rem, Ibsen, Scandinavia and the Making of a World Drama, anmeldt av Frode Helmich Pedersen Quinn Slobodian, Globalists. The End of Empire and the Birth of Neoliberalism, anmeldt av Ola Innset Mike Davis, Old Gods, New Enigmas. Marx’s Lost Theory, anmeldt av Oscar Dybedahl Didier Fassin, Life. A Critical User’s Manual, anmeldt av Ragnar Braastad Myklebust Simon Malkenes, Det store skoleeksperimentet. Makt, barn og forretningshemmeligheter i «verdens beste skole», anmeldt av Thea Bertnes Strømme Yuri Slezkine, The House of Government. A Saga of the Russian Revolution, anmeldt av Lars Holm-Hansen Nancy Fraser og Rahel Jaeggi, Capitalism. A Conversation in Critical Theory, anmeldt av Cathrine Holst

TIDSAM 1151-02

RETURUKE 35

Harold Bloom

Annet Walter Gropius: Bauhaus-manifestet. Program for det statlige Bauhaus i Weimar

ISBN 978-82-03-36468-6

AGORA

H.Aschehoug & Co, Postboks 363 Sentrum, 0102 Oslo

Harold Bloom

1035-Agora-19-2.book Page 1 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

Agora nr. 2, 2019

Innhold Tema: Harold Bloom Bernhard Ellefsen og Kaja Schjerven Mollerin: Den usynlige tråden . . . . . . 3

I Erik Bjerck Hagen: Ved humanismens grenser. Bloom og det romantisk-demoniske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Karin Gundersen: Sjalusiens komedie. Bloom om Proust . . . . . . . . . . . . . . 26 Charles I. Armstrong: Harold Bloom og innflytelsesangsten. Innganger til en begrepslabyrint . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Tone Selboe: Ild og lys. Bloom om Bleak House og Middlemarch . . . . . . 56 Elisabeth Thorsen: Mellom destruktiv representasjon og pågående skaperkraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76 Mari Lending: Kleopatra som seksuelt kunstverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92 Amund Børdahl: Bloom leser Bibelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99

II Enquête: Bloom i Norge (Erling Sandmo, Irene Iversen, Olav Lausund, Frode Helmich Pedersen, Gunnhild Øyehaug, Jan Kjærstad, Unn Falkeid, Hans Petter Blad, Tonje Vold, Eivind Tjønneland) . . . . . . 157

III Harold Bloom: Sublim fremmedhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Harold Bloom: Ralph Waldo Emerson og Emily Dickinson . . . . . . . . . . . 191 Harold Bloom: Til Agora . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 216

Annet Walter Gropius: Bauhaus-manifestet. Program for det statlige Bauhaus i Weimar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 2 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

Intervju Stein Sundstøl Eriksen: Kapitalismens krise. En samtale med Wolfgang Streeck . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 224

Bokessay Andreas H. Hvidsten: Et populistisk manifest (om Chantal Mouffe, For a Left Populism) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237

Bokanmeldelser Liv Finstad, Hva er politi, anmeldt av Victor Lund Shammas . . . . . . . . . . David Graeber, Revolusjoner i revers. Essay om politikk, vold og fantasi, anmeldt av Tomas Bjerke Holen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oscar Dybedahl m.fl., Ingen mennesker er født frie. Kritikk av liberalismen, anmeldt av Hannah Helseth . . . . . . . . . . . . . . . Narve Fulsås og Tore Rem, Ibsen, Scandinavia and the Making of a World Drama, anmeldt av Frode Helmich Pedersen . . . . . Quinn Slobodian, Globalists. The End of Empire and the Birth of Neoliberalism, anmeldt av Ola Innset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mike Davis, Old Gods, New Enigmas. Marx’s Lost Theory, anmeldt av Oscar Dybedahl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Didier Fassin, Life. A Critical User’s Manual, anmeldt av Ragnar Braastad Myklebust . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Simon Malkenes, Det store skoleeksperimentet. Makt, barn og forretningshemmeligheter i «verdens beste skole», anmeldt av Thea Bertnes Strømme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Yuri Slezkine, The House of Government. A Saga of the Russian Revolution, anmeldt av Lars Holm-Hansen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nancy Fraser og Rahel Jaeggi, Capitalism. A Conversation in Critical Theory, anmeldt av Cathrine Holst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

249 258 265 273 283 294 303 319 327 335

Om bidragsyterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 346

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 9 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

Erik Bjerck Hagen

Ved humanismens grenser Bloom og det romantisk-demoniske Hva er det med Bloom? Litteraturvitenskapelige bøkers kvalitet kan måles på mange måter. Én slik måte er å se hvor ofte man vender tilbake til bøkene: for å lese om igjen, lokalisere spesielt minneverdige passasjer eller finne ut nøyaktig hva forfatteren den gangen hadde å si om akkurat dét emnet, den romanen, dét diktet. Blant slike bøker har vi Erich Auerbachs Mimesis (1946), F.R. Leavis’ The Great Tradition (1948), M.H. Abrams’ The Mirror and the Lamp (1953), Ian Watts The Rise of the Novel (1957), Northrop Fryes Anatomy of Criticism (1957) og Harold Blooms The Western Canon (1994). Litteraturvitenskapelig kvalitet viser seg også ved hvordan en forfatters stil, tone og skrivemåte brer seg i feltet og influerer alt og alle, sniker seg inn i hvordan vi ser og tenker og er når vi utfører litteraturvitenskapelige handlinger. Blant de fremste på dét området kan nevnes Leavis, Frye, Lionel Trilling, Camille Paglia og Harold Bloom, muligens også Blooms en gang så gode venn Paul de Man. Et tredje symptom på litteraturvitenskapelig kvalitet er den iver og den entusiasme man møter nye bøker av en litteraturforsker med. Etter å ha lest Bloom i tjuefem år eller så, lar jeg meg nå nesten overraske over hvor mye innsikt og inspirasjon jeg forventer av sene verk som The Anatomy of Influence (2011) og The Daemon Knows (2015), også etter at jeg har støtt på disse bøkenes langt fra utypiske svakheter. Velkomponerte er de ikke. Bloom har sagt det meste i tidligere bøker og gjentar seg selv også innenfor hver bok, sannsynligvis nå mer enn før. Ofte kan han være irriterende gnomisk og kryptisk, også om favorittemaer som innflytelsesangst og gnostisisme. Om de store poetene er han gjennomgående underpedagogisk, og gjør tilsynelatende nesten sitt ytterste for å la Whitman

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 10 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

ERIK BJERCK HAGEN

og Dickinson fremstå som vanskeligere og mer fremmede enn de skulle behøve å være. Noen stor systematiker er Bloom ikke, verken som tenker eller leser. Man får sjelden særlig mange argumenter fra ham. Egentlig interesserer jeg meg også bare måtelig for hele innflytelsesangsten og særlig gnostisismen, som han elsker mer jo eldre han blir. Jeg forventer ikke den dypeste visdom fra den kanten, uansett hvor ofte Bloom vender tilbake til den. En konsekvent stor stilist, som forbildet Samuel Johnson, er Bloom heller ikke. Som litteraturkritisk dommer er han like ujevn som hvem som helst, i overkant lojal overfor sine utvalgte forfattere, og uten videre toleranse for dem han har plassert utenfor murene. Jeg kan ikke si at jeg har begynt å stole mer på ham med årene. Så hvorfor leser jeg ham da igjen og igjen? Én grunn er at han, som få andre kritikere og forskere, er i stand til å komme frem til plutselige og slående påstander om en forfatter eller et verk eller sin egen litteraturvitenskapelige posisjon, – eller om lesing generelt, om litteratur generelt, om hvorfor han fortsetter å lese og skrive selv etter at nesten alt skulle ha vært sagt. Noe av kunsten ligger i små variasjoner og nyanser: Det som nesten er sagt før, blir plutselig enda klarere ved en liten endring og en overraskende forbedring. Bloom er av og til som en uinspirert bokser som komfortabelt tar seg gjennom rundene, før han med ett kan eksplodere i en helt uventet kombinasjon av slag. Jeg leser Bloom stort sett for enkeltsetninger og håper at slike kan dukke opp på iallfall annenhver side, hvilket de absolutt gjør i en bok som The Anatomy of Influence. Systematiske teorier og koherente fortolkninger kan man finne andre steder eller utarbeide på egen hånd; Blooms punch lines fyller slike teorier og lesninger med liv og utdyper dem eller endrer dem eller rokker ved dem, alt etter som. En annen grunn er at Bloom er metodologisk og teoretisk fri. Han følger ingen lover eller systemer, men benytter seg av den kunnskap som kan belyse hans sak der og da. Historisk-biografisk lesning har ingen fiende i ham, med mindre den skulle bli doktrinær. Hans gamle motstander er den amerikanske nykritikken og «the Age of Eliot» (1920–1960), og i The Anatomy of Influence forteller han om hvordan han som ung student ved Yale University, ble møtt med ordene «You are a Longinian critic, which i abhor!» Det var William K. Wimsatt som skrev dette, en av nykritikkens hovedteoretikere og mannen bak slagordene «the Intentional Fallacy» og «the Affective Fallacy».1 Bloom kunne 1

Harold Bloom, The Anatomy of Influence. Literature as a Way of Life. New Haven og London: Yale University Press 2011, 16.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 11 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

VED HUMANISMENS GRENSER

ikke ha brydd seg mindre om slike formler og de litteraturteoretiske forbudene de instituerte. Han forble i stedet tro mot Longinus og mot litteraturens evne til å løfte leseren inn i de mest opphøyde sfærer, ikke minst ved hjelp av følelsene litteraturen overmanner oss med. Også her er han imidlertid mangfoldig. Ikke for ingenting setter romantikeren Bloom den førromantiske Samuel Johnson som sin favorittkritiker, og dét bare delvis fordi han er «refreshingly, wildly strange to the highest degree».2 Denne entusiasmen for Johnson kunne Bloom for øvrig dele med Wimsatt, som til overmål selv minnet sterkt om Johnson, blant annet i hvordan hans røffe ytre skjulte «a tenderness toward human suffering almost beyond measure». Bloom og Wimsatt må likevel ha verdsatt litt forskjellige ting hos forgjengeren, som når Bloom i 2011 vender tilbake til Johnson på en måte som også omfavner hans selvfølgelige aristotelisme, hans verdsettelse av det mimetiske aspekt ved god litteratur: I regard Johnson as my critical forerunner, since my life’s work from The Anxiety of Influence until now seems to me more Johnsonian than Freudian or Nietzschean, a following of the great critic in his quest to understand literary imitation.3 Det plager heller ikke Bloom det minste at Johnson tenderer mot å felle moralske dommer over litteraturen, men det viktigste er at den store forgjengeren «directly confronts greatness with a total response, to which he brings his complete self».4 Dette må sees som en nøkkelformulering. Nykritikerne tok bare med seg sine litterære selv eller sine estetiske selv inn i leseakten; Bloom foretrekker det hele. Det er Johnson som for ham «demonstrates that the only method is the self».5 Dette selvet er overalt. Det er samtidig et materielt selv, et sosialt selv og et åndelig selv, slik William James beskriver det sammensatte ego’et i The Principles of Psychology (1890), dvs. et selv som definerer seg selv som kropp, eiendeler og interesser, ved et virvar av ofte høyst ulike sosiale relasjoner og ved en vedvarende introspektiv analyse av hva som angår meg innerst inne. Dette innerste inne er imidlertid ingen solid ting eller sjel, men det pragmatisten James berømt omtalte som the stream of thought eller the stream of conscious2 3 4 5

Harold Bloom, The Western Canon. The Books and School of the Ages. New York, San Diego, London: Harcourt Brace & Company 1994, 184. Harold Bloom, The Anatomy of Influence. Literature as a Way of Life, 127 og 23–24. Harold Bloom, The Western Canon. The Books and School of the Ages, 185. Ibid., 184.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 12 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

ERIK BJERCK HAGEN

ness.6 Bloom må regnes som kanskje den fremste pragmatistiske litteraturkritiker i det tjuende århundret, og man må gjerne, som sådan, se ham som en del av et triumvirat med den vidt forskjellige Lionel Trilling og den noe likere filosofen Richard Rorty. Forbindelsen mellom Bloom og Rorty var alltid tett. I et essay som «The Inspirational Value of Great Works of Literature» (1995) setter Rorty opp Bloom og M.H. Abrams som «pragmatistiske funksjonalister» og kontrasterer dem med «essensialister» av typen Paul de Man: Essentialist critics like de Man think that philosophy tells them how to read nonphilosophy. Functionalist critics like M.H. Abrams and Bloom read philosophical treatises in the same way they read poems – in search of excitement and hope. Rorty gjør også kontrasten pedagogisk begripelig med følgende enkle formulering: «We should see great works of literature as great because they have inspired many readers, not as having inspired many readers because they are great.»7 Stor litteratur er god fordi den virker; vi har ikke tilgang til den utenfor eller bakenfor virkningene. En annen måte å si dette på, er at det er lite annet en litteraturforsker kan gjøre med en tekst enn å «place it within a context which relates it as closely as possible to something he or she cares a lot about». Rorty nevner her C.S. Lewis’ interesse for kristendom, Paul de Mans interesse for «the presence of nothingness», E.D. Hirsch’ interesse for forfatterintensjonen og Eve Sedgwicks interesse for litterær homofobi. Litteraturvitenskapelig diskusjon blir, ut fra slike interesser, primært «battles about what is important», som igjen er kampene mellom de kontekstene som brukes til å gi tekster mening og verdi. Det finnes ingen grenser for slike kontekster, men kontekstualiseringene bør begrunnes på måter som tiltaler vår moralske sans, vår estetiske sans og vår epistemiske sans, altså vår sans for hva som virker rimelig, plausibelt og mulig.8 6 7 8

Se William James, The Principles of Psychology I–II. New York: Dover Publications 1950 [1890], kapittel 9 og 10. Richard Rorty, Achieving Our Country. Leftist Thought in Twentieth-Century America. Cambridge og London: Harvard University Press 1998, 137 og 136. Richard Rorty, «An Antirepresentationalist View: Comments on Richard Miller, van Frassen/Sigman, and Churchland», i George Levine (red.), Realism and Representation. Essays on the Problem of Realism in Relation to Science, Literature, and Culture. Madison: The University of Wisconsin Press 1993, 128.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 13 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

VED HUMANISMENS GRENSER

Både William James og Bloom ville ha vært med på dette. Selv om Bloom ikke bryr seg særlig mye om historiske og politiske kontekster, er han fullt på rene med at det ikke finnes rene litterære lesninger. Han gir sine lesninger den moralske, politiske og personlige gehalt han vil gi dem, men underkaster dem aldri andres politiske og moralske systemer. Blooms vennskap med Paul de Man har overlevd alle litterære kulturkriger og alle avsløringer om kollegaens mørke fortid som kulturell opportunist i det tyskokkuperte Belgia. Tidlig tok imidlertid Bloom avstand fra dekonstruksjonen som litteraturvitenskapelig grunninnstilling. I boken om Wallace Stevens fra 1976 heter det for eksempel: The theoreticians of deconstruction in effect say, «In the beginning was the trope,» rather than «In the beginning was the troper». This follows Nietzsche, but Whitman follows Emerson, who as usual said both. Deconstructing Emerson is of course impossible, since no discourse ever has been so overtly aware of its own status as rhetoricity. Deconstructing Whitman is possible but uninteresting, because Whitman at his strongest is a breathing and yawping trope, a giant metalepsis that repeals all of the poet’s own metonymic catalogings or emptyings out of «myself».9 Det skrivende og lesende mennesket overlever enhver dekonstruksjon. Når Paul de Man skriver at «Reading is an argument […] because it has to go against the grain of what one would want to happen in the name of what has to happen» og at «understanding is an epistemological event prior to being an ethical or aesthetic value», ville pragmatisten Bloom svare at det finnes ingenting som er først eller primært, og at en lesehandling aldri vil være helt bundet.10 Tvert imot er det en forutsetning for enhver lesehandling som har funnet sin konklusjon, at den straks bør så tvil om denne konklusjonen. Nettopp en slik selvrefleksiv vending kan en som lager troper, hele tiden utføre, men ikke tropene selv. Blant Blooms tidlige fyndord i The Anatomy of Influence finnes disse: [S]trong critics and strong readers know we cannot understand literature, great literature, if we deny authentic literary love to writers and readers. 9 10

Harold Bloom, Wallace Stevens. The Poems of our Climate. Ithaca og London: Cornell University Press 1977, 12–13. Paul De Man, Critical Writings 1953–1978. Utg. Lindsay Waters. Minneapolis: University of Minnesota Press 1989, 221–222.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 14 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

ERIK BJERCK HAGEN

[C]onfront only the writers who are capable of giving you a sense of something ever more about to be. Growing old, I intensify my personal quest to gain more vitality from the literary text.11 De Man ville ikke ha skrevet dette om det kunne redde hans liv. Også nykritikerne ville ha funnet det sentimentalt, unødvendig, uprofesjonelt – og pinlig. Hvis Blooms første fortrinn som kritiker ligger i hans fyndige enkeltsetninger og det andre i hans metodologiske frihet, finner vi det tredje og siste i hans temperament. På sitt beste har han i fullt monn det William Hazlitt i sin tid kalte gusto, altså «kraft og følelse». Om sine første møter med poeter som Hart Crane, Whitman, Shelley og Stevens, og med Shakespeare, skriver han: «The sense of freedom they conferred liberated me into a primal exuberance.»12 En slik grunnleggende og overstrømmende livsglede gir seg uttrykk i både humor og patos og kanskje helst i blandingen. Alt i alt har Bloom i seg mer av den muntre Falstaff enn av den bitre Hamlet, som er hans to litterære favorittpersoner, og det hviler en johnsonsk og melankolsk vennlighet over hans bøker som selv ikke de mest intense forsøk på å nå det sublime er i stand til å ryste vekk. Blooms temperament er lyst, som hos Emerson, mer enn mørkt, som hos Nietzsche. Etter mitt syn er dette også mer enn en fordel, men hvor langt strekker egentlig denne munterheten seg, og hvor sterkt ville Bloom selv ha sagt seg enig i at den er så fremtredende?

Det sublime: Melville, Eliot, James For å undersøke saken nærmere, må vi se på forestillingen om nettopp det sublime hos Bloom, som han innledningsvis i The Daemon Knows kaller «our incessant effort to transcend the human without forsaking humanism», noe han snart presiserer til særlig å gjelde store forfatteres «receptivity to daemonic influx».13 Men hva betyr dét? Ligger hovedvekten på transcendensen og det demoniske eller på humaniteten? Hvor estetiserende skal det sublime forstås, – 11 12 13

Harold Bloom, The Anatomy of Influence. Literature as a Way of Life, 17, 18 og 31. Ibid., 3. Harold Bloom, The Daemon Knows. Literary Greatness and the American Sublime. New York: Spiegel & Grau 2015, 3 og 4.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 15 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

VED HUMANISMENS GRENSER

og hvor humanistisk eller moralsk. Bloom kan ofte virke vaklende her, som om han halvhjertet forsøker å være mer hensynsløs enn han egentlig er. Forordet til The Daemon Knows ender med å si at den virkningsfulle litteraturen gir oss «the blessing of more life, whether or not they initiate a time beyond boundaries», noe som virker humant og dennesidig nok for meg. Den ambisiøse litteraturen vil altså overskride det menneskeliges grenser, men om den primært forblir et grensefenomen, om den egentlig makter noe mer enn å ville, eller om den helst bare vil belyse våre begrensninger på nye og nyttige måter, blir ikke helt klart. «The blessing of more life» skulle kunne finne sted også på temmelig immanente måter, skulle man tro. I 2015 heter det da også vakkert: We have a need to heal violence, whether from without or from within. Our strongest writers […] can meet that imaginative poverty and help protect the individual mind and society from themselves. I now have come to see that as the highest use of literature for our way of life.14 Men saken og dilemmaet må undersøkes nærmere, og jeg gjør det først særlig ved hjelp av Blooms kommentarer til noen store 1800-tallsromaner. For Bloom er det Whitman og Melville som er de mest konsekvent sublime forfatterne i den amerikanske kanon, og i omtalen av Moby-Dick (1851) later Bloom til å være på sitt mest estetiserende og anti-humanistiske. Captain Ahab og hans ville jakt på den hvite hvalen er for Bloom bokens absolutte sentrum, og hvis ikke leserne vil være fullt og helt med på denne jakten, er det deres eget problem. Ahabs mannskap lar seg jo rive med, med ett eller to unntak, og dét fordi de forstår at Ahabs visjon er det nærmeste de noen gang vil komme det amerikansk sublime. Den monomane og enbente kapteinen er «magnificent in his heroism» når han søker å harpunere solen selv eller Gud selv, som begge er utbyttbare med den hvite hvalen. Han må gjøre dette fordi mennesket, slik det er, er degradert, lite og ynkelig. Selv Ahab kan til slutt likevel gjøre lite annet enn å gå under i en «marvelous catastrophe». Slik blir han etterfølgeren til romantisk-demoniske helteskikkelser som Prometevs, Kain, Miltons Satan, Macbeth, osv. Den sublime helt stiller seg i opposisjon til naturen og «protesterer mot vår dødelighet». En episk helt på dette nivået vil aldri kunne «submit or yield».15 14 15

Ibid., 7 og 31. Ibid., 10.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 16 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

ERIK BJERCK HAGEN

Bloom innrømmer at han som leser er glad han faktisk ikke tilhører mannskapet på Ahabs Pequod, men legger til at «how can the reader’s sublime be better experienced than with Cervantes, Shakespeare, or Melville?»16 Dette låter likevel litt tamt og defensivt, og vi synes her å støte på dilemmaets kjerne: Selvsagt liker vi å lese om skurker og dumdristige mennesker, gjerne også mer enn vi liker å lese om mer sympatiske og vennlige helter. Brand, Peer Gynt, Hedda Gabler og Hjalmar Ekdal vil alltid være mer populære som litterære personer enn fru Alving, doktor Relling, Lona Hessel og Thea Elvested, men en slik popularitet skyldes deres litterære kraft og ikke deres etterstrebelsesverdige menneskelige egenskaper. Populariteten hindrer oss ikke fra å ta ulike grader av avstand fra dem, slik vi tar avstand fra kongemorderen Macbeth, den utspekulerte intrigemakeren Iago og den lenge så selvoppslukte kong Lear. Captain Ahab overgår kanskje alle Ibsens hovedpersoner i mørk karisma, men den samme skepsis gjelder for ham, noe Bloom naturligvis er klar over. Tidligere har han skrevet: «We are captured by Ahab, even as we recoil from his monomania.»17 I The Daemon Knows vil han imidlertid ikke helt høre på det øret og skriver i stedet: Moral judgment, irrelevant to Moby-Dick and to Shakespeare, would have provoked Dr. Samuel Johnson not to countenance Ahab nor to finish reading more than a page or two.18 Denne amoralske attityden lar seg forsvare dersom litteraturen som sådan estetiseres vekk fra leserens moralske virkelighet, men det er jo ikke det Bloom vil. I studien av Ahab ser det ut som om han skiller for mye mellom vår estetiske fascinasjon for grensesprengende skikkelser og våre daglige, nødvendigvis mer forsiktige liv, altså nettopp det han advarte mot i støtten til Johnsons «hele selv». I noen nyere fyndige enkeltsetninger heter det da også: Literature for me is not merely the best part of life; it is itself the form of life, which has no other form.

16 17 18

Ibid., 11. Harold Bloom, How to Read and Why. New York, London, Toronto, Sydney, Singapore: Scribner 2000, 238. Harold Bloom, The Daemon Knows. Literary Greatness and the American Sublime, 10.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 17 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

VED HUMANISMENS GRENSER

Yet no one need labor to bring literature and life together, as generations of historicists and sociologists have endeavored to do, for when could they have been apart?19 Det vi gjør i våre faktisk levende liv, er å strekke vår sympati med Hjalmar Ekdal og Ahab og Macbeth så langt det lar seg gjøre, ikke bare fordi de er våre medmennesker, men fordi de er muligheter i oss selv vi like gjerne kan leve ut når vi først har dem foran oss i full vigør. En slik sympati behøver likevel knapt være ukritisk, og dessuten lar vi gjerne verkene Vildanden, Macbeth og MobyDick modifisere vårt syn på hovedpersonene. Moby-Dick er fortalt av Ishmael som hele veien er en rivaliserende stemme i verket, og som lar Ahab tross alt stå frem som bare én av personene om bord på Pequod og på Stillehavsscenen for øvrig. Ahab må vel løpe sin line helt ut, men den velvillig innstilte og hypnotiserte leseren behøver ikke å gjøre det samme. Heller ikke kan Ahab rett og slett reduseres til ideen heroisk-karismatisk overmot, for Bloom tar avstand fra den type reduksjoner. Et sted nevner han sine favoritter blant Shaksespearekommentatorer, som etter Johnson blant annet teller Coleridge, Hazlitt, A.C. Bradley, Harold Goddard og A. D. Nuttall. Alle disse, fra Johnson til Nuttall, «maintained the realization that Shakespeare most mattered because his men and women are ever-living representations of complete human beings».20 Ahab er også en slik «complete human being», og må sees fra mange sider, sterke som svake. Dette er naturligvis også en diskusjon om hva slags romantiker Bloom vil være. I innledningen til boken The Visionary Company, opprinnelig publisert i 1961, kan han virke optimistisk nok på vegne av denne litterære epokens mest høytflyvende ambisjoner: The immense hope of Blake and of the early Wordsworth, of Shelley and of Keats, was that poetry, by expressing the whole of man could either liberate him from his fallen condition or, more compellingly, make him see that condition as unnecessary, as an unimaginative fiction that an awakened spirit could slough off. Bokens epilog ender likevel i pessimisme. «Wordsworth sees nothing but things-in-their farewell,» heter det nå, og videre: 19 20

Harold Bloom, The Anatomy of Influence. Literature as a Way of Life, 4 og 28. Ibid., 37.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 18 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

ERIK BJERCK HAGEN

His consciousness of external nature is consciousness of separation, and if the nature with which he seeks a reciprocal relationship is frighteningly other than himself, the guilt for widening that separation is remarkably his own. Self-awareness of the intensity found in Rousseau and Wordsworth either did not exist before them, or for good reason was defined as a mode of madness.21 I slike formuleringer kunne Bloom ha vært på vei mot en dekonstruksjon av de Mans type, men han velger et mer ortodokst humanistisk alternativ ved å skrive om Wordsworth at han var «the first poet ever to present our human condition in its naturalistic truth, vulnerable and dignified, and irreducible, not to be explained away in any terms, theological or analytical, but accepted as what it is».22 I 1973 ser Bloom fortsatt romantikken som et prosjekt som lengter ut over alle former for fremmedgjøring, men vet også godt at dette umulig kan lykkes fullt ut: Romantic love, the legacy of which still torments us all, could not solve the dilemma of the self and the other, any more than Romantic vision could heal the dumbfounding abyss between the subject and the object. Though these were spiritual failures, they tended also to be aesthetic triumphs, for Romantic poetry has the sharp poignance of awakening ever reader’s own nostalgias for the unending quest after the love and beauty that come to us only imperfectly in our post-Romantic lives.23 Blooms romantiske forhåpninger vendes til ulike former for skuffelse, eller: Bloom ser den romantiske diktningens triumf som en estetisk triumf der den også burde ha vært en eksistensiell og metafysisk og politisk triumf. Den burde ha munnet ut i kjærlighet, frihet, likhet og brorskap, men blir i stedet en serie nødvendige og tragiske nederlag. Blooms læremester M.H. Abrams kan derimot holde sterkere fast ved forhåpningene fordi han hele veien ser dem som realistiske og ikke-absolutte. Abrams avslutter sin bok Natural Supernaturalism med et Wordsworth-sitat omhandlende «Mennesket, Naturen og Livet»: 21 22 23

Harold Bloom, The Visionary Company. A Reading of English Romantic Poetry. Ithaca og London: Cornell University Press 1971 [1961], xxiv og 461. Ibid., 140. Harold Bloom, «Romantic Poetry», i Frank Kermode og John Hollander (red.), The Oxford Anthology of English Literature Volume II. New York: Oxford University Press 1973, 4.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 19 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

VED HUMANISMENS GRENSER

[I sing] Of Truth, of Grandeur, Beauty, Love and Hope, And melancholy Fear subdued by Faith; Of blessed consolations in distress; Of moral strength and, intellectual Power; Of joy in widest commonality spread Abrams kommenterer: These are the positives investing what Shelley called «the spirit of the age» in the «new birth» that he recognized in the literature of the immediate past, and they define the moral dimension of what has the best historical claim to be called the English Romantic tradition.24 Verdiene opprettholdes som realistiske idealer i en verden som kanskje vil true og forkaste dem, men som ennå ikke har svekket dem som kilder til inspirasjon. Er ikke Bloom egentlig Abrams’ elev også på dette området? Abrams selv understreker alltid den engelske romantikkens moralske kjerne. I 1953 hevdet han at forbindelseslinjen mellom kunst og moral «continued to be affirmed by poets and critics right through the romantic period» og at det bare var Keats som kom i nærheten av å dissentere i dette spørsmålet. Selv han var imidlertid utpreget moderat: Keats, in his worship of beauty and his almost priestly consecration to his art, as well as in the character of many of his poems, came closest to the theory and practice of later proponents of art for art’s sake. […] But his other comments make it clear that Keats objected to the manner in which Shelley and Wordsworth sought their moral and social effects, rather than to the inclusion of these effects in the judgment of poetic greatness.25 I forordet til andreutgaven av Lyrical Ballads (1800) skriver Wordsworth at alle diktene har «a worthy purpose», og han siterer gjerne den gamle formelen om «å glede og belære». Noen virkelig robust moralist i tradisjonen fra Samuel Johnson kunne Wordsworth likevel ikke bli, og Abrams oppsummerer: 24 25

M.H. Abrams, Natural Supernaturalism. Tradition and Revolution in Romantic Literature. New York og London: W.W. Norton & Company 1971, 462. M.H. Abrams, The Mirror and the Lamp. Romantic Theory and the Critical Tradition. London, New York, Oxford. Oxford University Press 1953, 328.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 20 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

ERIK BJERCK HAGEN

In contrast to [Samuel] Johnson, Wordsworth maintains that, instead of telling and demonstrating what to do to become better, poetry by sensitizing, purifying, and strengthening the feelings, directly makes us better.26 En slik moralsk effekt kunne også forsvares med den solidaritet poeten fra første stund hadde med sitt publikum. Mens en mer mangfoldig og eksaltert moralist som Shelley kunne skrive at poeten var en «ensom nattergal» som sang uten tanke for hvem som hørte ham, var Wordsworths poet en sanger «who sings ‘a song in which all human beings join with him’».27 Bloom på sin side skriver: «The human glory of Wordsworth, which he bequeathed to Keats, is in this naturalistic celebration of the possibilities inherent in our condition, here and now.»28 Av alle de store romantiske poetene var det også Wordsworth som hadde størst innflytelse på den realistiske romandiktning som sprang ut i romantikken, fra Walter Scott og fremover. Om den vel aller fremste moralisten i denne tradisjonen skriver Bloom: The aesthetic secret of George Eliot is her mastery of what [Henry] James, reviewing her in 1866, called «a certain middle field where morals and aesthetics move in concert.» Perhaps it is not so much a secret as it is George Eliot herself, since I can think of no other major novelist, before or since, whose overt moralizings constitute an aesthetic virtue rather than a disaster.29 Dette kan være riktig nok, og som moteksempel anfører Bloom et sted Iris Murdoch som ikke makter å forsterke sine moralske ytringer ved hjelp av estetisk kraft: «[H]er own narrative voice lacks George Eliot’s authority, being too qualified and fussy when a rugged simplicity is required.»30 Legg også merke til at det Bloom her diskuterer, er «overt moralizings» og ikke moralisering som en organisk og uadskillelig del av den litterære helhet. Hvis ikke ville han naturligvis hatt litt av en «avmoraliserende» jobb å gjøre med kanonisk engelsk 26 27 28 29 30

Ibid., 330. Ibid., 330. Harold Bloom, The Visionary Company. A Reading of English Romantic Poetry, 128. Harold Bloom, The Western Canon. The Books and School of the Ages, 324. Harold Bloom, Novelists and Novels. A Collection of Critical Essays. New York: Checkmark Books 2005, 449.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 21 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

VED HUMANISMENS GRENSER

romanlitteratur fra Fielding og Richardson via Austen og Dickens til Virginia Woolf og Graham Greene. En slik avmoralisering er i virkeligheten ingenting for ham. I hans seneste diskusjon av Henry James’ The Portrait of a Lady – en av 1800-tallets fire sentrale amerikanske romaner, med The Scarlet Letter, Moby-Dick og The Adventures of Huckleberry Finn som de tre andre – er han ytterst fornøyd med hvordan James lar «morals and aesthetics move in concert». Om scenen der den døende Ralph Touchett bekjenner hvordan han hele veien har elsket Isabel Archer, skriver Bloom: [I]t is the great set piece of the novel and a Jamesian triumph of pace, proportion, diction, and profound compassion. The perfect rightness of the mutual tact that is a mode of love is exqusitely rendered. Ingenting skiller her det estetiske vokabularet (pace, diction, exquiste, tact, etc.) fra det etiske (compassion, love, etc.). Når det gjelder denne romanens svært åpne slutt, er det likedan, og Bloom trekker nå også både den reelle forfatteren og den reelle leseren inn i det moralske fellesskapet: «Those who love Isabel – as James did – will believe that she will win her way back to independence long before any destined end.»31

Shakespeare Blooms mer nihilistiske sider kommer best til sin rett i skriftene om Shakespares tragedier. Her blir han i grunnen svartere og naknere med årene, og dette kler tolkningene godt. Én ting er at Shakespeare uansett rommer så mye mer enn det Bloom rekker å kommentere; en annen ting er at det aldri blir noe overdrevent estetiserende ved disse lesningene; en tredje ting er at han kjemper en mindretallets sak og at han alltid har med seg som implisitt eller eksplisitt diskusjonspartner den store humanisten Harold C. Goddard og hans makeløse The Meaning of Shakespeare (1951). I tilfellet Hamlet regner Bloom med at hovedpersonen har sunket inn i sin fremmedhet og sin avstand til alt og alle lenge før de tragiske familiebegivenhetene som ligger rett forut for skuespillets begynnelse: 31

Harold Bloom, The Daemon Knows. Literary Greatness and the American Sublime, 260 og 264.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 22 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

ERIK BJERCK HAGEN

The greatest ellipsis in Hamlet is its long foregrounding, in which the prince’s soul has died. We have to surmise why and how, since the magnitude of his sickness-unto-death has to have long preceded his father’s death and mother’s remarriage. Ingenting av det som skjer med Hamlet innenfor skuespillets tidsramme, gir ham anledning til å komme til hektene igjen. Tvert imot er det knapt noen som har følt en tilsvarende vemmelse ved i det hele tatt å være kastet inn i akkurat det skuespillet som er hans: «No other Shakespeare protagonist so clearly abominates the play in which he is condemned to suffer and to act.» Bloom fortsetter: Hamlet seems to me even stranger that Mark’s Jesus and [Don Quijote]. He does not want to know who he is. How could he bear to be Claudius’s son? And he knows what he does not want to be: the avenger in a tragedy of blood. Vi vanlig dødelige lesere kan derfor bare glemme å bli klok på Hamlet – eller på Shakespeare: It is not possible to think coherently about Sheakespeare’s deepest purposes in his giant art. Our philosophy or theology or politics are set aside by him, without even a casual shrug. Ideology is nothing to him. His surrogates in transcendence, Hamlet, and in immanence, Falstaff, expose all idealizing as so much cant. Action is discredited by Hamlet; «honor», responsibility, service to the state are laughed to nothingness by Falstaff. Denne dype gåtefullhet kan ikke desto mindre oversettes til en meditasjon om menneskets grenser: How is it that Shakespeare, who had no designs upon us, surpasses any other writer – even Dante, Cervantes, and Tolstoy – in revealing the full burden of our mortality? The least tendentious of dramatists, he nevertheless teaches us the reality of our lives and the necessity of confronting our common limitations as humans. I say «teaches» but the use of this word is misleading since Shakespeare, so far as we can tell, has no desire to instruct us.32 32

Harold Bloom, The Anatomy of Influence. Literature as a Way of Life, 65, 39 og 50.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 23 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

VED HUMANISMENS GRENSER

Shakespeare gir oss ingen holdepunkter og overlater oss til oss selv i møtet med en alltid fremrykkende og påtrengende død! Ja vel, men i mellomtiden kan vi også glede oss over vennen Hamlet, den vittige Hamlet, den intelligente Hamlet, den teaterglade Hamlet. Hvis dét ikke skulle være nok, har vi altså også klovnen Falstaff som rendyrker komedien og friheten som ligger i den: Falstaff, like Hamlet, is always transforming himself, always thinking, speaking, and overhearing himself in a quicksilver metamorphosis, always willing the change and suffering the change that is Shakespere’s tribute to the reality of our lives. Sir John is the representative of imaginative freedom, of a liberty set against time, death, and the state, which is a condition that we crave for ourselves. Add a fourth freedom to timelessness, the blessing of more life, and the evasion of the state, and call it freedom from censoriousness, from the superego, from guilt.33 Dessuten ligger det i selve det innbilte møtet mellom Hamlet og Falstaff nye muligheter, iallfall for den kreative leser: Neither of them given to silences, or addicted to listening, possibly they might simply talk past one another, yet the two most capacious consciousnesses in all imaginative literature might have surpassed expectation.34 Hamlet og Falstaff kunne ha overskredet alle forventninger, i den ene eller andre retning. Det er betegnende at det som i dette avsnittet er tenkt overskredet, er de stillheter og misforståelser som ligger i hjertet av de shakespearske tragediers mørkeste avsnitt, spesielt i King Lear og Macbeth. Det sublime hos Bloom representerer grenseerfaringer den store litteraturen umulig kan klare seg uten, ikke minst gjennomlysningen av vår dødelighet, men erfaringen av det sublime lar det like fullt være igjen atskillig rom også for alle slags foreløpige gleder, friheter, aspirasjoner og forlystelser. Bloom ville ikke ha vært Bloom hvis han ikke presset sine favorittpersoner i retning av det ytterste mørke, men han er like ofte på sitt beste når han holder seg til foreløpighetens mindre ambisiøse sfære. 33 34

Harold Bloom, Shakespeare. The Invention of the Human. London: Fourth Estate 1999, 281, og 288. Harold Bloom, The Anatomy of Influence. Literature as a Way of Life, 56.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 24 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

ERIK BJERCK HAGEN

Blooms aktualitet Hvor sentral er Bloom som litteraturforsker i dag? Svaret på et slikt spørsmål avhenger litt av om man betrakter litteraturforskningen som en noenlunde samlet virksomhet, eller som en serie sterkt fragmenterte deloffentligheter. Slik jeg ser det, kan tanken om innflytelsesangsten regnes som et varig bidrag til tenkning om litteratur, nesten uansett hvilket litteraturteoretisk ståsted man ellers måtte ha. Blooms andre betydelige innsats ligger i den litteraturkritiske vending han foretok etter 1985, da han begynte å skrive forordene til antologiene han redigerte for forlaget Chelsea House, tekster som nå er samlet i bøker som Novelists and Novels, Poets and Poems og The Epic. Denne litteraturkritiske vendingen ligger til grunn for The Western Canon og den store boken om Shakespeare, og den ligger i forkant av generaloppgjøret med poststrukturalistisk teori som i USA fant sted i første halvdel av 1990-tallet. Da var tiden igjen inne for Leavis, Trilling, Edmund Wilson og Elizabeth Hardwick, og litteraturvitenskapen kunne igjen sees som en disiplin vel så gjerne holdt i hevd av litterære public intellectuals som av personer som ikke kunne lese romaner, dikt og skuespill uten å måtte referere til Lacan, Foucault og Derrida.35 Blooms mer utadvendte og litteraturkritiske sene forfatterskap har gjort at det nå er vanskelig å skrive om en av «Blooms forfattere» uten å la seg influere av hva han har ment om vedkommende. Dette gjelder også for eksempel Ibsen, som Bloom plasserte midt i den vestlige litterære kanon, men som han i hovedsak har skrevet bare ett essay om. Med støtte i engelske kritikere som Eric Bentley og G. Wilson Knight utarbeider han der, i The Western Canon, en konsekvent romantisk-demonisk utlegning med personene Brand, Peer Gynt og Hedda Gabler i sentrum. Brand blir «the Norwegian or Viking Jesus» og «a very persuasive representation of that fearful phenomenon, a religious genius», mens Hedda Gablers «intelligence is malign, not because of social circumstances but for her pleasure».36 Man kan være enig eller uenig i slike utlegninger, men artikkelen er et klart bidrag til Ibsen-forskningen, på linje med det andre 35

Se Erik Bjerck Hagen, «Kultur og ukultur i amerikansk litteraturvitenskap», i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift nr. 2, 1998, og Kampen om litteraturen. Hovedlinjer i norsk litteraturforskning og -kritikk 1920–2011. Oslo: Universitetsforlaget 2012, 256–263, for noen betraktninger omkring det amerikanske oppgjøret med poststrukturalismen. Harold Bloom, The Western Canon. The Books and School of the Ages, 356 og 351.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 25 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

VED HUMANISMENS GRENSER

fremstående amerikanske litteraturkritikere som Trilling, Elizabeth Hardwick og Mary McCarthy tidligere har levert.37 I en oppsummering av Ibsen-studier fra 1860-tallet til i dag, vil den måtte innta en selvfølgelig plass.

Se Erik Bjerck Hagen, Hvordan lese Ibsen. Samtalen om hans dramatikk 1879– 2015. Oslo: Universitetsforlaget 2015, for særlig Hardwicks bidrag til forståelsen av Et dukkehjem og Rosmersholm.

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 3 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

Bernhard Ellefsen og Kaja Schjerven Mollerin

Den usynlige tråden Hvorfor Harold Bloom? Ett svar: Som en av de siste tiårenes mest omstridte litteraturforskere har ikke Bloom lidd under mangel på oppmerksomhet, men han er mindre lest enn han er diskutert, og en av ambisjonene med dette nummeret er å løfte fram sider ved forfatterskapet som i norsk sammenheng har vært lite belyst. Med utgivelsen av The Western Canon (1994) – som kom på norsk i 1996 – utløste Bloom en stor debatt om kanon og kanons plass i kulturen. Det var en debatt som for alvor gjorde Bloom kjent for lesere også utenfor den strengt akademiske verden, men nok også en debatt som for mange stengte for videre bekjentskap med bøkene hans, enten det var fordi man var provosert av meningene – eller bare syntes man hadde forstått nok av hva han sto for, etter månedsvis med opphetede diskusjoner på pauserom og i paneler og korridorer. Et annet svar: Hva enn man måtte mene om Bloom som forsker og kritiker, er han en leser som igjen og igjen konfronterer en med de store spørsmålene: Hva er litteratur? Hvordan lese? Og hvorfor? Dette er litteraturfaglige grunnlagsspørsmål, men i Blooms tapning også eksistensielle spørsmål, og man kan fint sette pris på at de blir stilt uten nødvendigvis å bifalle svarene han selv kommer fram til. Man trenger ikke engang være spesielt opptatt av skjønnlitteratur for å se verdien av problemstillingene. For Bloom er spørsmålet om lesning alltid også et spørsmål om den enkeltes forestillingsevne. Kanskje er ikke denne evnen så mye dårligere i dag enn den var for ti, femti, hundre år siden, men vi lever uansett i en kultur der kunsten å sette seg i den andres sted – en kunst som impliserer å sette sitt eget til side – i liten grad blir foredlet. Tenk bare på norsk asylpolitikk, hvor man stadig gjør seg skyldig i det Virginia Woolf i sin tid kalte «failure of imagination». For oss må dessuten et tredje svar bli: Harold Blooms syn på litteraturkritikken som praksis er kanskje ikke noe enkelt (eller alltid ønskelig) eksempel til etterfølgelse, men det forblir dypt ansporende. For ham, som for Oscar Wilde, er

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 4 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

BERNHARD ELLEFSEN OG KAJA SCHJERVEN MOLLERIN

kritikken selv litteratur. Også kritikken er egenrådig og skapende, uforutsigbar og verdensutvidende. Å tenke seg kritikken uten litteraturen selv, gir naturligvis liten mening. Derimot er det med Bloom fristende å se den for seg som en vilter og voksevillig klatreplante. Blooms egne – ofte uregjerlige – lesninger er glimrende eksempler på arten, særlig fordi deres egenverdi som litteratur er så sterk. For eksempel ville nok flere av poetene han omtaler i The Daemon Knows ha vært tilfredse med en setning som denne: «At eighty-four, I see by glimpses yet behold feelingly.» At det siste ordet i setningen klinger så umiskjennelig av Shakespeare, Blooms «dødelige gud», viser oss at han selv er gjenstand for den strømmen av litterær innflytelse som han har teoretisert over i noen av sine viktigste verk. En av Blooms viktigste og mest omstridte påstander er at det i litteraturvitenskapen og litteraturkritikken ikke finnes noen metode. En leser har bare ett redskap å møte en tekst med, og det er den lesendes eget selv. Man kan foreslå andre, tilsynelatende mer nøytrale metoder, men enhver metode, hevder Bloom, vil til syvende og sist springe ut av individuelle prioriteringer, rett og slett fordi litteraturen alltid rører ved den enkeltes innerste: tanker, følelser, kunnskap, minner, kroppslige fornemmelser. Å møte litteraturen med en annen metode enn eget selv, er for Bloom derfor det samme som å møte litteraturen med en annens selv. «Det eneste jeg ønsker for studentene mine», har han uttalt, «er at de skal bli seg selv, og ikke noen andre, heller ikke meg». Nå hører det med til historien at Bloom for den større offentligheten er kjent for å ville mene noe også for andre. Da han for en del år siden anmeldte første bind av J.K. Rowlings Harry Potter, gjorde han det under overskriften «Can 35 Million Book Buyers Be Wrong? Yes». En sjelden essayist som Susan Sontag skal, ifølge Camille Paglia, ha fått gjennomgå da Paglia leverte Bloom utkast til avhandlingen sin – han var veilederen hennes – og hun fikk bunken tilbake med notat etter notat i margen: «mere Sontagism». Da har vi ennå ikke nevnt «de hevngjerriges skole», som er merkelappen Bloom ikke nøler med å bruke når han skal beskrive kulturstudienes inntog i litteraturfaget. Det vil si dreiningen mot politiske, sosiale og historiske lesninger, fremfor en mer ensidig vektlegging av litteraturens formelle, språklige og estetiske kvaliteter. Samtidig siterer Bloom gjerne sin gamle lærer William K. Wimsatt, Jr., som skal ha omtalt sin elev ikke som kanon, men som en skipskanon: «[Han] er en attentommers slagskipkanon med voldsom ildkraft, men bommer bestandig på det kognitive målet» – som det heter i Preben Jordals oversettelse av dette utdraget fra The Anatomy of Influence. Literature as a Way of Life (2011). 4

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 5 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

DEN USYNLIGE TRÅDEN

Etter eget sigende skal Bloom ha lært jiddisk før han lærte engelsk (engelsk skal han i sin tur ha lært av å lese den engelske romantikeren William Blake), og han har gjennom hele forfatterskapet latt seg inspirere av gnostisismen og den jødiske kabbala-tradisjonen, men er først og fremst en sekulær tenker. En tenker som bruker et religiøst vokabular og rammeverk til å belyse fenomener som ikke er spesielt religiøse for ham. Som lesning. Dette ser man ikke minst i innflytelsesteorien, selve navet i forfatterskapet. Her hevder han at sterke forfattere står i et antagonistisk forhold til enda sterkere forgjengere, nærmest som sønner og fedre slik Freud beskrev dem, og at litteraturhistorien drives av forfatteres kamp for å ta tidligere forfatteres plass. Bare én forfatter er unntatt denne «angsten for innflytelse», og det er Shakespeare. For Bloom er han til gjengjeld urkilden ikke bare for all senere diktning, men for vår forståelse av hva det vil si å være mennesker med en bevissthet. Hans store Shakespeare-studie har da også fått tittelen The Invention of the Human. I en bok som Kabbalah and Criticism bruker han skapelsesberetningen til bare å si noe om hvordan litteraturkritikken burde ta form. Bloom har ofte skapt kontroverser med sin lesning av de religiøse tekstene, men det er skrevet lite sammenfattende om hans egenrådige omgang med dem. På norsk er denne delen av forfatterskapet knapt omtalt. «Hvordan [Bloom] leser Bibelen? Som han leser Shakespeare, er det korte svaret», skriver Amund Børdahl innledningsvis i sin artikkel. Det litt lengre svaret gir han over de påfølgende femti sidene. Elisabeth Thorsen, som selv er prest i Domkirken, nærmer seg temaet fra en annen kant. Hun leser Blooms studie av den amerikanske religionen i The American Religion, og diskuterer hvordan religion blir forvaltet i både USA og Norge. Det er en lang tradisjon, i den amerikanske litteraturhistorien, for å se en forbindelse mellom enestående religiøse visjoner og alminnelig persepsjon eller sansning. Man ser det hos Walt Whitman, i måten verden blir vekket til live på i den vandrende. Man ser det hos Emily Dickinson, i måten hun – glimtvis – erfarer omgivelsene på. Og man ser det, om vi også skal nevne en samtidsforfatter, hos Marilynne Robinson, i måten hun skriver fram en personlighet på. Det de alle forteller, er dette: Verden er meningsfull fordi den er meningsfull for akkurat deg. Kall det individualisme, kall det skeptisisme, kall det relativisme. Hva det dypest sett innebærer, er det kanskje R.W. Emerson som gir den mest åpnende forklaringen på. «Vi er alle naturlig troende», skriver han et sted i RepresentaAGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 6 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

BERNHARD ELLEFSEN OG KAJA SCHJERVEN MOLLERIN

tive Men: «Vi er overbevist om at det går en tråd gjennom alle ting: at verdener er tredd på denne tråden, som perler, og at mennesker og hendelser og liv åpenbarer seg for oss på grunn av denne tråden.» Slik sier Emerson også noe om at det å være menneske, er å lete etter sammenhenger. Hvordan overlever vi uten? Har vi ikke alle en naturlig impuls til å skape forbindelser mellom ulike deler av livsverdenen, rekonstruere spredte minner til en livshistorie, ja, til å årsaksforklare alt mulig? Selv det meningsløse vil vi jo forklare: Det må være en grunn til at vi er her, på jorda, noen tiår, og så: ikke lenger. Er det ikke dét troen gjør? Gir oss en grunn? Men Emerson forteller også noe annet, nemlig at sammenhengen, den usynlige tråden, er oss selv, den personen hver og en av oss er, subjektiviteten. Det betyr naturligvis ikke at det ikke finnes en ytre verden, en realitet å forholde seg til, men at det er den enkelte som skaper sammenhengene verden trer fram for en i, at verden så å si blir til i vår tro, vårt håp, vår tillit til det vi erfarer, slik verden også kan falle fra hverandre i vår smerte, vår lengsel, vår utrygghet. Bloom er på innsiden av en slik måte å tenke på. Han vender stadig tilbake til Emerson som han begynte å lese i 1965, i en slags midtlivskrise. I dette nummeret trykker vi et utdrag fra The Daemon Knows. Literary Greatness and the American Sublime – en bok Bloom har omtalt som sin svanesang – der han blant annet beskriver sin langvarige fascinasjon for Emerson. Det er også denne boka Erik Bjerck Hagen i særlig grad skriver om i sin artikkel om Bloom og det romantisk-demoniske. Gitt at Bloom er så opptatt av den individuelle sensibiliteten som han er, kan man lure på hvordan han med så stor letthet kan avfeie politiske og historiske lesninger av litteratur. Er ikke subjektiviteten alltid mer konkret enn Bloom ser ut til å forutsette? Det å være et subjekt, innebærer også å være en kropp som har et kjønn og en bestemt alder, og som befinner seg på et bestemt sted i verden. Å bli seg selv, for å låne Blooms formulering, krever ikke bare viljen til selvstendighet, men også innsikt i de spesifikke betingelsene man lever – og leser – under. Det er også et paradoks at Bloom som alltid hegner om det lesende subjektet, samtidig tilskriver den enkelte leser så liten makt når det gjelder å skape kanon. I The Western Canon insisterer på Bloom at kanon er selvgenererende. Det er litteraturen selv som bestemmer hvilke verk som skal bli stående. De beste verkene er, i kraft av sine kvaliteter, dømt til å overleve, uavhengig av den lit6

AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 7 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

DEN USYNLIGE TRÅDEN

terære institusjonens sammensetning. Dette hevder han altså i en bok som er rammet inn av tekster hvor kulturstudier, og andre trusler mot kanon, får det glatte lag. For Bloom er det uansett slik: Litterær kvalitet er litterær kvalitet, og glemte og oversette mesterverk en selvmotsigelse. En mindre påaktet implikasjon av det Bloom her sier, er at store dikteres etterliv garanteres av deres evne til å gjennomtrenge fremtidig litteratur, ja, til å velge sine etterkommere. Det høres kanskje mystisk ut, men det dreier rett og slett om i hvilken grad en forfatter klarer å påvirke andre og senere forfattere. Skal du bli kanonisert, må du gi avtrykk i selve litteraturen. Det er derfor Bloom innledningsvis i The Western Canon kan skrive: «Kanon er erindringens sanne kunst.» Og det er derfor han kan gjøre Shakespeare til sentrum i den vestlige kanon: Ingen har siden gjort større krav på å bli husket. Hvordan dette spiller seg ut for Bloom i møte med den engelske 1800-tallsromanen, er et av temaene Tone Selboe reflekterer over i sin artikkel om Charles Dickens’ Bleak House og George Eliots Middlemarch. Karin Gundersen diskuterer på sin side Blooms lesning av Proust og minner om den overraskende konklusjonen han kommer til, nemlig at «forfatteren av På sporet av den tapte tid er en sann og ekte multikulturalist». Dette nummeret kommer ut våren 2019, seksti år etter at Bloom utga sin første bok – Shelley’s Mythmaking (1959) – den første av en rekke studier i særlig britisk romantisk diktning. I sin utlegning av innflytelsesteorien viser Charles Armstrong hvordan Bloom allerede i disse tidlige utgivelsene kretser rundt påvirkningsforholdet mellom diktere. Bloom er med andre ord en forfatter som tidlig fant sitt tema. De mest overbevisende forfatterne, skriver kritikeren Walter Pater i et essay (for øvrig et av Blooms forbilder), gjør det vanskelig for leseren å avgjøre akkurat hva man skal regne som fakta, og hva som er det Pater med et vakkert ord kaller sjelefakta: fakta smittet av den enkelte forfatters indre. Det handler om de stedene i en tekst hvor det vi kaller virkeligheten, umerkelig nesten blir forvandlet til forfatterens opplevelse av den, hvor argumentet, eller resonnementet, ikke lenger fremstår som et argument, men som en bønn til leseren om å tenke med forfatteren. Hvorvidt Bloom er en slik overbevisende forfatter, kan man diskutere, men han er i hvert fall en forfatter som skaper verden i sitt bilde. Har man selv et fortrolig forhold til Emerson eller Dickens eller Shakespeare, skal man ikke føle seg trygg på at man vil kjenne igjen denne forfatteren i Blooms portrett – AGORA NR. 2, 19

1035-Agora-19-2.book Page 8 Monday, May 6, 2019 10:39 AM

BERNHARD ELLEFSEN OG KAJA SCHJERVEN MOLLERIN

og heller ikke temaene forfatteren skriver om. De siste par årene har Bloom skrevet fem bøker, hver av dem viet én stor Shakespeare-skikkelse: Falstaff, Kleopatra, Lear, Iago og Macbeth. Kleopatra er ifølge Bloom en av Shakespeares mest komplekse personer, men som Mari Lending viser i sin artikkel, blir hun endimensjonal i Blooms egen lesning, redusert til sin seksuelle tiltrekningskraft. «Vi lever i onde tider», skriver Bloom – åttiåtte år gammel – i sin hilsen til Agoras lesere: «Det kommer til å gå over. Udyret Trump vil forsvinne. Andre onde tider vil komme.» Mot denne dystre politiske bakgrunnen kommenterer han litteraturens betydning, og med det får han også siste ord.

AGORA NR. 2, 19