Agora 1-2, 2014 by Aschehoug

Innhold

II Bjørn Killingmo: Min vei i psykoanalysen Vigdis Hjorth: Språkets lekkasje Tonya S. Madsen: En natt uten måne og stjerner. Om dødsdrift og livsvilje Dag T. Andersson: Ihukommelsens øyeblikk. Bildenes plass i Walter Benjamins erindringsfilosofi Iréne Matthis: Freud i 2000-talet. Neuropsykoanalysen och det subjektiva perspektivet Hans Jacob Ohldieck og Gisle Selnes: Ødipus på pampasen? «Geo-psykoanalyse» og estetisk revolusjon i lys av Cesár Airas En episode i en omreisende malers liv Svein Haugsgjerd: Lidenskap, vitenskap, virkelighet og vanvidd. Om Freud, Schreber og psykosefeltet i dag Lene Auestad: Ansvar og det ubevisste. Skisser til en psykoanalytisk informert etikk Erik Bjerck Hagen: Freud og amerikansk litteraturvitenskap Kari Høydahl: Psykoanalytikerens subjektivitet. Utvikling i synet på motoverføring, «enactment» og andre ubevisste relasjonsfenomener i den psykoanalytiske prosess Sverre Varvin: Eksil i fremmedfryktens og traumatiseringens skygge

AGORA

JOURNAL for METAFYSISK SPEKULASJON, nr. 1–2, 2014, kr 230

FREUD

I Dag Solstad: Drømmetydning som litterært mesterverk Siri Gullestad: Når pasienten forelsker seg i terapeuten. Om den såkalte overføringskjærligheten Henning Hagerup: Den hjemlige uhyggen Jayne Svenungsson: Människan på gott och ont. Freuds tragiska antropologi Karin Gundersen: Forgjengelighetens kontinuitet Judy Gammelgaard: Freud og mester-diskursen Inês Bartolo: «En utrettelig gledessøker». Om gymnasiaster, poeter og vitenskapsmenn i Freuds Vitsen og dens forhold til det ubevisste Sølvi Kristiansen: Dekkerindringer. Om erindringens komplekse nettverk Frode Helmich Pedersen: Om Freuds fantasibegrep Janneken Øverland: Freuds skriftlige selfie, datert 1925 Elisabeth Thorsen: Totem og tabu. Bidrag til teologien Stian Grøgaard: Et drap å glemme. Freud om Moses og monoteismens opprinnelse

AGORA nr. 1–2, 2014

Tema: Freud

III Enquête IV Sigmund Freud: Om dekkerindringer (1899) Sigmund Freud: Tanker i tiden om krig og død (1915) Sigmund Freud: Bemerkninger om overføringskjærligheten (1915) Sigmund Freud: Jeget og detet (1923) Sigmund Freud: Brev til Romain Rolland. En erindringsforstyrrelse på Akropolis (1936) V Freud på norsk. En bibliografi

AGORA

ISBN 978-82-03-35761-9

RETURUKE

ISSN 0800-7136

H.Aschehoug & Co, Postboks 363 Sentrum, 0102 Oslo

FREUD

Agora-2014-1-2.book Page 1 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

Agora nr. 1–2, 2014

Innhold Redaksjonelt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3

Tema: Freud I

Dag Solstad: Drømmetydning som litterært mesterverk . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Siri Erika Gullestad: Når pasienten forelsker seg i terapeuten. Om den såkalte overføringskjærligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30 Henning Hagerup: Den hjemlige uhyggen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 Jayne Svenungsson: Människan på gott och ont. Freuds tragiska antropologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 Karin Gundersen: Forgjengelighetens kontinuitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 Judy Gammelgaard: Freud og mester-diskursen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92 Inês Bartolo: «En utrettelig gledessøker». Om gymnasiaster, poeter og vitenskapsmenn i Freuds Vitsen og dens forhold til det ubevisste . . . . . 111 Sølvi Kristiansen: Dekkerindringer. Om erindringens komplekse nettverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Frode Helmich Pedersen: Om Freuds fantasibegrep . . . . . . . . . . . . . . . . . 140 Janneken Øverland: Freuds skriftlige selfie, datert 1925 . . . . . . . . . . . . . . 159 Elisabeth Thorsen: Totem og tabu. Bidrag til teologien . . . . . . . . . . . . . . 166 Stian Grøgaard: Et drap å glemme. Freud om Moses og monoteismens opprinnelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182

Bjørn Killingmo: Min vei i psykoanalysen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vigdis Hjorth: Språkets lekkasje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tonya S. Madsen: En natt uten måne og stjerner. Om dødsdrift og livsvilje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dag T. Andersson: Ihukommelsens øyeblikk. Bildenes plass i Walter Benjamins erindringsfilosofi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Iréne Matthis: Freud i 2000-talet. Neuropsykoanalysen och det subjektiva perspektivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . AGORA NR. 1–2, 14

203 219 225 252 269 1

Agora-2014-1-2.book Page 2 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

Hans Jacob Ohldieck og Gisle Selnes: Ødipus på pampasen? «Geo-psykoanalyse» og estetisk revolusjon i lys av Cesár Airas En episode i en omreisende malers liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 292 Svein Haugsgjerd: Lidenskap, vitenskap, virkelighet og vanvidd. Om Freud, Schreber og psykosefeltet i dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 318 Lene Auestad: Ansvar og det ubevisste. Skisser til en psykoanalytisk informert etikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 338 Erik Bjerck Hagen: Freud og amerikansk litteraturvitenskap . . . . . . . . . . 353 Kari Høydahl: Psykoanalytikerens subjektivitet. Utvikling i synet på motoverføring, «enactment» og andre ubevisste relasjonsfenomener i den psykoanalytiske prosess . . . . . . . . . 374 Sverre Varvin: Eksil i fremmedfryktens og traumatiseringens skygge . . . 394

III

Enquête . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 406

Sigmund Freud: Om dekkerindringer (1899) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sigmund Freud: Tanker i tiden om krig og død (1915) . . . . . . . . . . . . . . . Sigmund Freud: Bemerkninger om overføringskjærligheten (1915) . . . . . Sigmund Freud: Jeget og detet (1923) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sigmund Freud: Brev til Romain Rolland. En erindringsforstyrrelse på Akropolis (1936) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

432 449 472 483 519

Freud på norsk. En bibliografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 527

Debatt

Erik Bjerck Hagen: Kampen om litteraturen. Svar til Mads B. Claudi . . . 531 Mads B. Claudi: Kampen om litteraturen. Replikk til Erik Bjerck Hagen . 536

Om bidragsyterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 541

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 225 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

Tonya S. Madsen

En natt uten måne og stjerner Om dødsdrift og livsvilje Om ensomheten, stillheten og mørket kan vi ikke si annet enn at dette virkelig er de momenter som hos de fleste mennesker er knyttet til den barneangsten som aldri helt kan utslettes. Sigmund Freud1 Da Sigmund Freud på midten av 1880-tallet startet opp sin praksis for behandling av Wiens hysteriske kvinner, forlot han en lovende forskerkarriere innen nevrologi, for å begi seg inn i et nokså ukjent landskap. For selv om hysteri var en vanlig tilstand på denne tiden, var det et åpent spørsmål hva som forårsaket lidelsen. Var det en organisk sykdom eller en sykdom som hadde rammet sinnet? Med sine dramatiske kroppslige symptomer som ikke lot seg forklare ved hjelp av datidens forståelse av anatomi og fysiologi, representerte disse kvinnene en stor utfordring for den medisinske vitenskapen. Interessen for hysteribehandling hadde Freud fått av sin kollega Josef Breuer, som hadde innviet han i sitt arbeid med en ung kvinne, «Anna O». Språket hadde en særskilt plass i Annas sykehistorie. Underveis i behandlingen beskriver Breuer hvordan Annas kropp ble rammet av stadig nye paralyser og spasmer, samtidig som det foregikk en gradvis oppløsning av språket hennes. Først forsvant enkeltord, deretter herredømmet over grammatikken, og etter hvert syntes det som språket sviktet henne fullstendig. I perioder med stor angst var hun fullstendig forstummet og også døv for andres tale, slik at Breuer måtte skrive lapper til henne for å gjøre seg forstått. Da hun gjenvant talen, var 1

S. Freud, «Det uhyggelige», i Mellom psykoanalyse og litteratur. Gyldendal Norsk Forlag AS 2011, 175. AGORA NR. 1–2, 14

225

Agora-2014-1-2.book Page 226 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

TONYA S. MADSEN

det ved hjelp av fremmede språk, ord fra italiensk, fransk og engelsk fløt sammen i en uforståelig røre. Etter hvert kunne Anna gjøre seg forstått på engelsk, og hun døpte da også behandlingen hun fikk, med det engelske navnet «talking cure». Det Anna ikke kunne, var å uttrykke seg i sitt eget morsmål.2 Hva var det ved dette morsmålet som gjorde det så umulig for Anna å ta det i bruk? Breuer forsto Annas sykehistorie i lys av hennes nære relasjon til faren, som hun hadde pleiet under hans sykeleie, samtidig som hennes egen psykiske tilstand ble gradvis dårligere. Men kanskje åpner måten Annas språk var rammet på, for at vi også kan tenke at symptomene pekte mot noe annet og mer opprinnelig, mot språkets forbindelse til mor i den tidligste barndom? Hysteristudiene er levende beskrivelser av hvordan både kropp og språk kan rammes direkte av emosjonelle konflikter og være bærere av avspaltede smertelige historier og tilbakeholdt affekt. De er også en overbevisende fortelling om ordenes forvandlende kraft. Samtidig vitner sykehistoriene om den forbløffende troen både Freud og Breuer hadde på prosessen og på at disse dramatiske symptomene viste til noe annet, noe bortenfor kroppen, en bakenforliggende historie. Selv i møte med bevissthetstap, kramper og lammelser, tap av tale og syn, tilkaller de ikke den somatiske legen. Isteden fortsetter de utforskningen av hva dette kan dreie seg om. Denne troen på prosessen, og lyttingen etter en annen mening, må ha brakt en trygghet og tillit inn i rommet som gjorde det mulig for disse kvinnene selv å hengi seg til dette ukjente i seg, la de ubevisste sammenhengene tre frem og slik forvandle en spastisk kropp til en talende kropp. Det kliniske bildet vi møter i dag, er på noen måter radikalt forskjellig fra lidelsene Freud kom i kontakt med, men spørsmålet om kroppens og sjelens problem er fortsatt like aktuelt. For selv om vi ikke så ofte støter på de samme lammelser, spasmer og taleforstyrrelser, er «kroppen» fortsatt en arena for store kontroverser innen dagens psykiatri. Der Freuds radikale bidrag var å hente «hysterikeren» ut av det medisinske laboratorium og forstå hennes lidelse i lys av allmennmenneskelige problemer, lever vi i dag i en tid hvor stadig flere psykiske lidelser betraktes i somatikkens lys; som mulig medfødte, genetisk eller organisk betingete tilstander. Når man slik ikke betrakter symptomer som en truet psykes avgjørende måte å si ifra og kommunisere, risikerer man en form for forflatning og fremmedgjøring, hvor både subjektet og den avgjørende personlige mening kan mistes av syne. Ville 2

J. Breuer & S. Freud, Studies on hysteria. SE2

226

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 227 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

EN NATT UTEN MÅNE OG STJERNER

vi i dagens psykiatri fått øye på den emosjonelle konflikten som Anna Os symptomer både skjulte og åpenbarte? Kanskje er noe av problemet i vår tids psykiatri at det skjer en slags sammenblanding av psykens og hjernens domene, hvor man overser at psyken ikke først og fremst springer ut fra kroppen, men konstitueres i relasjon til erfaring og mening. Den avgjørende betydningen av våre tidlige relasjonelle erfaringer, også for hjernens utvikling, er i dag godt dokumentert,3 et perspektiv som åpner for å se hvor mottagelig, men også hvor fleksibelt vårt somatiske underlag er. Slik utfordres en forenklet årsaksforståelse hvor hjernen ses som primær, og åpner for å se den tette, men også komplekse interaksjonen som finnes mellom kropp og sjel. I dag er det meningsløst å tenke psykiske lidelser løsrevet fra kroppen, uten at dette gir den individuelle erfaring og livshistorie en mindre sentral plass både i forståelsen og behandlingen av slike lidelser, også de som kan ha utgangspunkt i medfødt sårbarhet. Psykoanalysen har utviklet seg i ulike retninger siden Freuds tid, men den mest omfattende teoriutviklingen har nettopp vært knyttet til det området som på mange måter er fraværende i Freuds tenkning – betydningen av barnets aller tidligste relasjoner. Farens plass i barnets utvikling er solid etablert i Freuds teori, men det finnes et tilsvarende fravær av tenkning rundt morens betydning og dermed også omkring våre ordløse erfaringer fra de tidligste barneår. Der Freud forsto hysterikerens lidelse som knyttet til fortrengte minner og kvalt affekt, synes det i dag som om vår tids pasienter heller er rammet av en form for fravær, fravær av affekt, fravær av mening, fravær av en egen historie å fortelle. Alt fremstår som betydningsløst og uten følelsesmessig dybde. Pasienten lider, men smerten er ukommuniserbar og tapper tilværelsen for mening. I klinikken møter vi dette fraværet i ulike former; som tomhetsdepresjoner preget av uvirkelighet og emosjonell utarming, som uro eller utagering, men også i tilstander hvor selve lidelsestrykket er borte og hvor de kroppslige eller psykiske symptomer kjennes isolerte og uforståelige, uten forbindelse til det egne livet. En slik indre verden, preget av fravær og mangel på emosjonell mening, betegnes innen deler av psykoanalysen med begrepet «det negative» og tenkes å kunne ha en forbindelse til tidlige erfaringer av brudd og traumer.4 I klinikken kan slike negative tilstander representere en spesiell utfordring for både tera3 4

M. Solms & O. Turnbull, The Brain and the Inner World. An Introduction to the Neuroscience of Subjective Experience. New York 2002. A. Green, The work of the Negative. London: Free Association Books 1999. AGORA NR. 1–2, 14

227

Agora-2014-1-2.book Page 228 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

TONYA S. MADSEN

peut og pasient, da begge kan rammes av dette fundamentale psykiske fravær og dermed miste tak i at det finnes en underliggende mening å hente frem. Dette kan sette selve troen på det terapeutiske prosjektet på en alvorlig prøve. I barnepsykiatrien har det de siste årtier skjedd en stadig økning av diagnoser som ADHD, autisme og atferdsforstyrrelser, tilstander som alle er forstått som utrykk for en primær kognitiv eller nevrologisk svikt. I et slikt perspektiv kan barns uro, tilbaketrekning eller sinne, som ellers ville ses som et uttrykk for at noe var galt, mer betraktes som naturlige følgetilstander til den aktuelle diagnosen. Dette er kanskje noe av bakgrunnen for at man så sjelden i dag tilbyr disse barna, som ofte har en sterk opplevelse av subjektiv lidelse, et mer inngående psykoterapeutisk arbeid.5 Slik kan tanken om en medfødt sårbarhet, som i seg selv kan komplisere de tidlige relasjoner, ikke bare lukke døren til terapirommet, men også til forståelsen av det indre rommets betydning. Dette rommet som vi alle lever våre liv ut fra. For å forsøke å belyse hvordan psykoanalysens tenkning rundt «det negative» kan ha en betydning, også i tilstander hvor det kan finnes en somatisk sårbarhet som utgangspunkt, vil jeg presentere et utdrag fra en terapiprosess med et barn diagnostisert med en alvorlig autistisk tilstand. Det terapeutiske arbeidet med dette barnet har åpnet for spørsmål rundt hvilken betydning hennes vanskelige start på livet også kan ha hatt for utviklingen av den særegne autistiske problematikken, uten at dette dermed er å betrakte som et argument for at denne problematikken har en primær psykologisk årsak. Denne tilstandens sammensatte bakgrunn, hvor medfødte forhold kan spille inn på en avgjørende måte, er godt nok dokumentert innen både litteratur og forskning.6 Sara7 var tre og et halvt år første gang jeg traff henne, og viste på alle måter de typiske kjennetegn man forbinder med en autistisk tilstand. Hun var tilbaketrukket, frakoblet og unngikk all form for øyekontakt. Kroppen hennes virket tilstivnet, og når hun beveget seg med sine oppheiste skuldre og robotaktige skritt, utstrålte hun en blanding av livløshet og noe som for meg kunne minne om skrekk. Hvis foreldrene løftet henne opp, falt hun helt sammen og ble hengende som en tøydukke i armene deres. Det var som om nærheten til foreldrene ikke vekket et gjensvar av utstrekning, men snarere så ut til å skape en form for kroppslig avkobling og oppgitthet, som om mamma og pappa ikke var hennes 5 6 7

A. Alvarez & S. Reid, Autism and Personality. London: Routledge 1996. Se for eksempel M. Rutter, C. Gilberg og A. Alvarez. Kasuset er anonymisert.

228

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 229 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

EN NATT UTEN MÅNE OG STJERNER

anker. Hele den emosjonelle kraften som finnes mellom foreldre og barn, all lidenskapen, virket fraværende i denne relasjonen. Foreldrene beskrev at hun alltid hadde vært fjern og innadvendt og at de manglet en dypere følelse for «hvem hun egentlig var». Jeg så foreldrenes fortvilelse over å ikke nå frem til henne, hvordan hun møtte alle deres henvendelser enten med bortvendt, avvisende taushet eller et luftig, innholdsløst «jaaahh». Et ja som verken var et ja eller nei, og som virket helt meningstappet, foruten kanskje å skape en resignasjon hos de nærmeste rundt. Selv om Sara fremsto som «annerledes» gjennom hele sin radikale avsondrethet, var det språket hennes som ga meg den sterkeste følelsen av at dette var et barn som levde i en annen verden, langt borte. Språket var lite utviklet, fragmentert og hadde det gjenkjennelige «ekkopreget» som ofte følger denne tilstanden, og stemmen hennes hadde en monoton og retningsløs klang som signaliserte både manglende vitalitet og tilstedeværelse. Det var åpenbart at både Saras kropp og språk viste til hennes alvorlige autistiske problematikk, men var det også noe annet som ble kommunisert ved denne kroppens og stemmens livløshet? Det terapeutiske arbeidet med Sara har så langt både utfordret og overrasket meg og gitt meg direkte berøring med to ulike tendenser i hennes indre verden. På den ene siden har jeg smertelig fått erfare hvordan noe i henne, med en voldsom kraft, drar henne mot uforanderlighet, ikke-kontakt og ikke-liv. Samtidig har en annen side i Sara kommet mer til syne, en slags emosjonell åre har åpnet seg og gitt henne større tilgang på både kjærlighet, aggresjon og vitalitet. Samtidig med denne utviklingen av hennes følelsesliv har det fulgt en overraskende endring i hennes kapasitet til å gi uttrykk for sitt indre, både i ord og lek. Iblant med en så forbløffende og presis billedlighet at det har åpnet for mange spørsmål, som jeg vil forsøke å belyse i denne artikkelen. Disse spørsmålene dreier seg om hvilken innvirkning tidlige traumer kan ha for psykens utvikling, og hvordan tidlige avspaltede erfaringer kan finne veien inn i terapirommet. Jeg vil ta utgangspunkt i Freuds traumeteori og se hvordan forståelsen av traumet siden har utviklet seg i deler av psykoanalysen. I tillegg vil jeg bringe inn Freuds begreper dødsdrift og livsdrift for å belyse det kliniske materialet og se nærmere på hvilken klinisk betydning disse begrepene har blitt gitt innen deler av den franske psykoanalysen.

AGORA NR. 1–2, 14

229

Agora-2014-1-2.book Page 230 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

TONYA S. MADSEN

Traumet mellom ytre og indre virkelighet Freud arbeidet med forståelsen av traumet gjennom hele sitt forfatterskap, og traumebegrepet inneholder mange forbindelser til ulike deler av hans teoretiske verk. I Studier i hysteri betrakter Freud det ytre traumet, ofte den voksnes seksuelle forførelse av barnet, som den viktigste årsaken til nevrosens utvikling. Minnene om tidligere traumer ble aktivt holdt unna bevisstheten fordi de bar med seg det opprinnelige traumets uhåndterlige angst, og Freud mente symptomene oppsto på bakgrunn av tilbakeholdt affekt. Allerede i hysteristudien kompliserer Freud traumeforståelsen når han fremhever at det ikke bare var traumets akutte virkning som skapte symptomene, men snarere minnet om traumet, som kunne bli værende i det indre som en «fremmed kropp» som fortsatte å påvirke psykens videre utvikling. Dette «fremmedlegemet» kunne på et senere tidspunkt gi opphav til nevrosens utvikling.8 Freud beskriver her et traume som ikke har blitt gjenstand for en fortrengning, og som dermed kan bli liggende i sin «opprinnelige tilstand» i utkanten av det førbevisste, i et slags limbo uten forbindelse til resten av det psykiske livet.9 Slik ligger det en form for tvetydighet i Freuds første traumetenkning; dels en forståelse av traumet som en ytre hendelse som rammer direkte og etterlater arr og merker i psyken; dels en beskrivelse av et traume som blir liggende som noe fremmed og truende, i randsonen av psyken, hvor det over tid vil påvirke den indre verden. Freuds tidlige arbeid med traumet var dermed også et arbeid med å videreutvikle forståelsen av sammenhengen mellom ytre og indre realitet. Det var gjennom å reflektere over både den veien, og «omveien» som ofte ble tatt mellom den opprinnelige erfaring og symptomets tilsynekomst, at Freuds forståelse av det ubevisste, forsvarsmekanismer og symbolisering begynte å ta form, selve grunnlaget for det som skulle komme til å utgjøre psykoanalysens fundament.10

Hinsides lystprinsippet I Hinsides lystprinsippet fra 1920, som representerer et av de virkelig store vendepunkt i Freuds tenkning, ser vi igjen hvordan forståelsen av traumer er avgjø8 9 10

J. Breuer & S. Freud, Studies on hysteria. SE2, 57–58. Ibid. I. Matthis (red.), På Freuds Divan. Stockholm: Natur och Kultur 1994.

230

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 231 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

EN NATT UTEN MÅNE OG STJERNER

rende for teoriutviklingen. Freud hadde i etterkrigsårene blitt vitne til hvordan soldatene var hjemsøkt av traumatiske mareritt, drømmer som var vanskelige å forstå innenfor drømmetydningens paradigme, hvor enhver drøm ble forstått som en forkledd ønskeoppfyllelse. I tillegg hadde Freud støtt på en form for hindring i det terapeutiske arbeidet, en slags negativ kraft, som viste seg ved at pasienten ble sittende fast i repetering av overveldende og smertefulle erfaringer. Freud hadde tidligere knyttet den gjentagelsen som fant sted i terapirommet, til barndommens fortrengte erfaringsfragmenter, som gjennom repeteringen i overføringen fikk en ny mulighet for bearbeidelse.11 I Hinsides lystprinsippet videreutvikler han sin tenkning og beskriver nå en form for tvang til å gjenta, særlig hendelser som bar i seg negative affekter, og som dermed tilsidesetter lystprinsippet. Freud knyttet gjentagelsestvangen særlig til de traumatiske nevroser, hvor han hadde erfart at en gjennomarbeiding av fortidens opplevelser vanskelig lot seg gjøre.12 Dette var noe av bakgrunnen for at Freud innførte tenkningen om en slags demonisk kraft i psyken, en dødsdrift, som endret radikalt det fundamentet mye av hans tidligere tenkning var bygget rundt.13 Inntil da hadde Freuds forståelse av psyken vært knyttet til lystprinsippet, men hans nye hypotese var nå at mennesket var preget av en mer basal konflikt, konflikten mellom det han kalte livsdriften, som rommet både jegdrifter og seksualdrifter, og dødsdriften. Livsdriften, eller Eros, beskrev Freud som knyttet til alle psykiske prosesser som hadde en sammenbindende og oppbyggende funksjon, mens dødsdriften virket oppløsende, nedbrytende og representerte menneskets iboende streben tilbake til en tidligere inorganisk tilstand. Freud mente traumets effekt var knyttet til hvordan inntrykkene fra uventede og overveldende situasjoner ville flomme inn i det mentale apparatet, som «ubunden energi» som førte til aktivering av uhåndterlig angst. Eros’ oppgave var ifølge Freud å binde denne energien, eller affekten, slik at psyken kunne transformere de overveldende erfaringene til indre representasjoner.14 Ifølge 11 12 13

S. Freud, «Remembering, repeating and working-through». SE 12. S. Freud, Beyond the Pleasure Principle. SE 18. Mange forsøkte å forklare Freuds innføring av dødsdriften ut fra hans livssituasjon og personlige erfaringer i etterkant av første verdenskrig, særlig sorgen over tapet av datteren Sophie som døde i 1919. Freud selv insisterte på at hans personlige forhold ikke var avgjørende for innføringen av dødsdriften, men at det snarere dreide seg om uløste forhold innen hans egen teori som hadde frembrakt disse nye hypotesene. S. Freud, Hinsides Lystprinsippet. Oslo: Vidarforlaget 2011. AGORA NR. 1–2, 14

231

Agora-2014-1-2.book Page 232 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

TONYA S. MADSEN

Freud representerte gjentagelsen av det traumatiske også en form for binding av affektene, men en binding som opprettholdt en psykisk stillstand som ikke skapte mulighet for utvikling. Men om livsdriften var sterkere enn dødsdriften, ville den traumatiske affekten kunne slippe løs fra repetisjonens tvang og dermed binde seg til noe annet, gis en ny sammenheng og betydning. Freud mente at hans innføring av dødsdriften åpnet for en utvidet forståelse av kompliserte kliniske tilstander som selvdestruktivitet og suicidalitet, ved at Eros i slike tilfelle ikke var sterk nok til å binde destruktiviteten.15 Freud presenterte først tenkningen om dødsdriften som en spekulasjon, men kom raskt til å gi den en mer sentral plass i sin teoriutvikling, og flere av de nyskapende ideene fra Hinsides lystprinsippet kom til å befrukte Freuds tenkning i årene som kom.16

Barnets lidenskap for døden Ungareren Sándor Ferenczi var en av de kreative fritenkerne innen Freuds nære krets. Han skulle også bli en av dem som utfordret og etter hvert brøt med Freuds tenkning både når det gjaldt forståelsen av barndommens traumer og dødsdriften. Ferenczi skrev i 1929 en artikkel med den talende tittelen «The unwelcomed child and his death instinct»17 hvor han knytter en tenkning om dødsdriften, sammen med barnets tidlige relasjonstraumer. 15 16

J.-M. Quinodos, Reading Freud. London & New York: Routledge 2005. Freuds teorier har vært utsatt for mye kritikk fra forskjellige hold, også innen det psykoanalytiske miljøet. Mange har beskyldt Freud for et «svik mot sannheten» da han forlot sin opprinnelige forførelsesteori, til fordel for tenkningen om den infantile seksualiteten og de ubevisste fantasiers betydning. Det finnes mange brudd og endringer i Freuds teoriutvikling, men når det gjelder tenkningen omkring de faktiske forførelser, var det ikke slik at han totalt forlot sin opprinnelige teori. Kanskje har noe av polariseringen som har oppstått rundt forståelsen av de seksuelle traumers betydning, vært knyttet til en form for enten/eller-tenkning, hvor realitet og fantasi har blitt stilt opp mot hverandre istedenfor å betraktes som faktorer som alltid virker sammen i den indre verden. Den mest gjennomgående kritikken av Freuds tenkning har likevel vært rettet mot hans driftsteori, og hvordan dette perspektivet gjennom å legge for stor vekt på de endogene forhold har utelatt, eller oversett, betydningen av de virkelige relasjoner. I tillegg har den mytiske biologismen som heftet ved Freuds dødsdriftsbegrep, gitt opphav til store kontroverser i det psykoanalytiske miljøet, og tenkningen om dødsdriften har vært et av psykoanalysens store stridsområder S. Ferenczi, «The unwelcomed child and his death instinct» [1929], i Final Contributions to the Problems and Methods of Psycho-Analysis. London: Hogarth Press 1955.

232

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 233 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

EN NATT UTEN MÅNE OG STJERNER

Ferenczi hadde en sensitivitet og intuitiv forståelse for hvordan pasientenes tidligste ordløse erfaringer fant veien inn i terapirommet ved å sette sitt kraftige merke på psykoanalytikerens følelsesmessige opplevelse. Dermed var Ferenczi også den første til virkelig å erkjenne hvordan terapeutens emosjonelle reaksjoner var å forstå som en mulig kommunikasjon, at han nå var bærer av pasientens avspaltede, smertefulle erfaringer som ikke kunne uttrykkes på annen måte. Ferenczi erfarte i sitt kliniske arbeid at barn som tidlig hadde støtt på foreldrenes ubevisste aversjoner, empatiske svikt eller manglende kjærlighet, kunne rammes av det han kalte en «lidenskap for døden», noe som kunne bryte ned barnets primære livsvilje.18 Samtidig som Ferenczi holdt fast i de katastrofale virkninger av de ytre traumer, var han oppmerksom på hvordan fravær av kontakt og forståelse i den tidligste relasjonen kunne være like skadelig for barnets utvikling. Han beskrev hvordan det kan oppstå en ødeleggende «språkforvirring» om barnets tidligste ømhetsspråk støter på et språk som uttrykker den voksnes «egne lidenskaper», hvor barnets primære behov dermed vil mangle den avgjørende bekreftelsen som er grunnlaget for selvutviklingen. Slike tidlige relasjonstraumer kunne ramme egoet på en mer usynlig måte og vise seg som alvorlige paralyser av det psykiske apparatet, med en ødeleggende effekt på evnen til å tenke, eller komme til syne som en form for indre kulde, eller forflatning.19 Disse kliniske beskrivelsene fanger opp forhold vi i dag forbinder med fraværslidelsene. Det er påfallende at Freud, som hadde en historie med å bryte med kollegaer som tenkte for avvikende, så lenge godtok mye av Ferenczis sjokkerende kliniske oppdagelser og teoretiske selvstendighet.20 Christopher Bollas har hevdet at dette kanskje hadde sammenheng med at Freud enten intuitivt forsto at Ferenczi møtte pasienter han selv aldri hadde truffet i sin praksis, eller kanskje snarere at Ferenczi var mottagelig for å se noe han selv ikke kunne tillate seg å se. Og kanskje var det også slik, at selv om Freud var den første til å forstå betydningen av den hukommelsen som forekom gjennom handling, og fanget

18 19 20

Ibid. S. Ferenczi, Confusion of Tongues Between Adults and the Child. 1933. På slutten av sitt liv utviklet Ferenczi en form for gjensidig psykoanalyse, hvor pasient og terapeut skulle analysere hverandre. En metode som gikk langt utover grensen for den etablerte terapeutiske metode og etikk, og medførte at Ferenczi i stor grad ble ekskludert fra de psykoanalytiske miljøer. AGORA NR. 1–2, 14

233

Agora-2014-1-2.book Page 234 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

TONYA S. MADSEN

opp det ubevisstes komplekse spill, var det noe i han som ikke selv var rede til å møte de mest «primitive» former for erindring som fant sted i terapirommet.21

Sara Hvorfor åpne døren til terapirommet i en artikkel som har et teoretisk utgangspunkt? Kanskje er det et ønske om å bringe «virkeligheten» inn i det teoretiske rommet, som iblant kan kjennes lukket rundt seg selv og nokså abstrakt. Samtidig er det også et forsøk på å vise at det selv i den mest «fremmede» problematikk kan finnes forbindelser til det allmennmenneskelige, til grunnleggende temaer som angår oss alle. Den første perioden i terapien med Sara var preget av hennes dypt innarbeidede måter å unngå kontakt og relasjon.22 Alle mine forsøk på å nå frem til henne, sette ord på det jeg så, ble møtt med en slags radikal bortvending. Om jeg nærmet meg, rygget hun unna, for så å bli stående med ansiktet lent mot veggen, mumlende små ord og uforståelige brokker av setninger. Jeg forsøkte å lytte etter betydningen i dette fragmenterte språket, men det var som den eventuelle meningen var så «hakket opp», at det var vanskelig å binde det sammen til noe som lignet et innhold. Likevel var det stemmens monotone og livløse klang som virket sterkest på meg og gjorde det vanskelig å holde fast i at denne mumlingen var hennes forsøk på å gi seg til kjenne. Det gikk likevel ikke lang tid før noe annet kom til syne, noe skjørt og forsiktig, men som syntes å være en slags begynnende oppmerksomhet, kanskje nysgjerrighet på meg og denne kassen med leker som jeg hadde forklart var hennes her i rommet. Helt stille begynte hun en utforskning av kassens innhold; ved å stryke over dukker, dyr, plastelina og tegnesaker, inntil hun fant trådrullen som hun holdt frem med et overrasket «Se!», hvorpå hun begynte å dra og dra i tråden. Fort gikk det som først så ut som en begynnende interesse, over i en monoton bevegelse som hypnotisk syntes å dra henne vekk fra her og nå. I tillegg til tråden fant Sara også frem til noe annet i kassen, som skulle bli sentralt i tiden som kom; en dukke hun kalte «Momma», og en liten baby som hun kalte 21 22

C. Bollas i J. Sklar, Landscapes of the Dark History, Trauma, Psychoanalysis. London: Karnac Books 2011. Deler av den første perioden av terapiprosessen er publisert i en annen sammenheng i artikkelen «De hjemløse ordene» i Sidsel Gilbert m.fl. (red.), Psyke, kultur og samfunn. Perspektiver på indre og ytre virkelighet. Oslo: Abstrakt Forlag 2012.

234

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 235 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

EN NATT UTEN MÅNE OG STJERNER

Sara. Det kan ikke kalles lek det som foregikk mellom Momma og Sarababyen i denne tidlige tiden, til det var det for repeterende og fragmentert, men det viste nok noe av det umulige som heftet ved denne tidlige relasjonen. For når hun la babyen sammen med mammaen inni sin egen lille hånd, noe jeg satte ord på som et uttrykk for behov, eller savn etter mamma, begynte hun å svaie med hele kroppen, veive med armene og riste hodet fort frem og tilbake på en urovekkende måte, for så å slippe helt tak i de to i hånden. Jeg forsøkte å beskrive det jeg så, at hun ble så urolig, kanskje skremt, og at det virket som det var noe med babyen og mammaen der sammen som var vanskelig, noe hun besvarte ved å utstøte et skarpt «baby sove…baby sove». Det var åpenbart at noe i henne brakte sentrale temaer inn i rommet, en slags grunnlagsproblematikk, men på dette tidspunktet overskuet jeg ikke betydningen av det drama som i korte øyeblikk utspilte seg for øynene mine. Dermed var det også vanskelig å forstå den voldsomme uroen som fulgte, som også syntes å skremme henne inn i sin autistiske tilflukt. Den første perioden i terapien var det som om alt som aktualiserte angst og smerte hos Sara, igangsatte desperate behov for å komme seg vekk, både fra meg, men også fra seg selv. Det hendte ikke sjelden at Sara snublet bort i noe på mitt loftsrom, små «ulykker» som istedenfor å få henne til å gråte, utløste en slags «sjokkreaksjon», hun frøs til is og syntes umiddelbart å forsvinne fra rommet her og nå. Mine forsøk på å trøste henne og sette ord på det jeg så av sjokk og smerte, ble møtt med en frenetisk hoderisting og desperate «nei…nei».. Det var som om disse situasjonene som skapte en berøring med smerte, aktualiserte hennes primære «overlevelsesstrategier» – tilstivning, flukt, tilbaketrekning, legge dødt – alt som kunne forhindre en opplevelse av den uhåndterlige affekten.

Det fremmede språket Språket til Sara virket fragmentert og meningstappet. Hun manglet et jeg i sin tale, og refererte til seg selv som Sara, noe som ga følelsen av fremmedgjøring og distanse til eget selv. Gjennom sin enorme evne til «hermende» å ta til seg setninger fra andre kunne man på dette tidspunket tro at hun forsto språket bedre enn hun faktisk gjorde, men det ble raskt klart at disse frasene hun fremførte, var et ekko av samtaler hentet fra andre steder, fra barne-tv, fra reklamer eller fra de nærmeste rundt. Det var som et språk som hadde tatt til seg ord fra her og der, men hvem tilhørte de egentlig, disse ordene? Ordene manglet vekt AGORA NR. 1–2, 14

235

Agora-2014-1-2.book Page 236 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

TONYA S. MADSEN

og innhold, og når hun snakket, var det som selve stemmen skapte en distanse, som ga meg en fryktelig fornemmelse av et fortapt barn, uten egentlig forbindelse verken til livet, de nærmeste eller seg selv. Jeg snakket mye til henne denne første tiden, kanskje for mye, men det kjentes som tausheten som kunne oppstå mellom oss, ikke var en taushet å hvile i, men en taushet som virket tom og truende. Så jeg fortsatte å sette ord på det jeg tenkte rundt henne, og oss to sammen der i rommet, og etter hvert var det som om ordene mine ikke bare fløt forbi, men som at hun merket at jeg prøvde å nå frem til henne. Sara begynte etter hvert å gjenta setninger jeg hadde sagt til henne timen før, og selv om ordene nå var løsrevet fra sin sammenheng, forsto jeg det likevel som dette var hennes måte å vise meg at hun husket det vi gjorde sammen, noe hun besvarte med intensivert repetering. Dette ekkoet minnet meg selvfølgelig om hennes autistiske kommunikasjonsform, men jeg oppfattet det samtidig som Saras måte å prøve å bære noe med seg. Foreløpig ikke et fullstendig minne, mer som om ordene mine hadde festet seg i henne som todimensjonale avtrykk. Gjennom å bringe dem tilbake til meg kunne vi sammen begynne å fylle disse tomme ordene, slik at «ekkoet» hennes mistet sin ensomme klang av å være en meningsløs lyd som ble kastet tilbake på henne selv. Slik kunne dette betraktes som spirene til et første relasjonelt språk, og det åpnet også en humoristisk åre mellom oss som var befriende.

Tråden Trådsnellen hadde fra starten en magisk dragning på Sara. Men istedenfor å være et middel til å lage forbindelser, konkrete og symbolske, syntes tråden først bare å være en uendelig tråd, uten begynnelse og uten slutt. Det var som denne trådens uendelighet kanskje også sa noe om hvor lite forankret Sara var i tid og rom. Etter hvert som hun begynte å relatere mer til meg, endret hennes forhold til tråden seg. Fra en mer passiv måte å bare dra i tråden begynte hun nå å klippe den i små biter. Hun klippet av hår og klær på jentedukkene, og også mitt hår ble utsatt for klippeforsøk. Hun ville etter hvert at jeg skulle knyte ting sammen, men så fort noe var forbundet, måtte hun klippe det fra hverandre igjen. Jeg opplevde denne klippingen som en liten utvikling, en handling som hadde mer kraft og retning, samtidig som det også uttrykte hvor umulig det var at noe skulle henge sammen.

236

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 237 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

EN NATT UTEN MÅNE OG STJERNER

I Hinsides lystprinsippet blir vi også presentert for et lite barn og en trådrull, ett og et halvt år gamle Ernst, Freuds barnebarn. Freud beskriver hvordan dette ellers så lydige barnet har for vane å slenge alle småting omkring, samtidig som han med tilfredshet uttrykker et fornøyd «o-o-o», som moren mente kunne bety «Fort»-borte. Freud forstår dette som at Ernst leker å «være borte», noe han får bekreftet da han en dag kaster trådsnellen med sitt betydningsfulle «o-o-o», og drar den tilbake igjen med et fornøyd «Da»-der. Freud tolker denne leken som uttrykk for at barnet her iscenesetter opplevelser av morens fravær, og omgjør følelsen av å være et passivt offer til en aktiv handling og bearbeider med dette noe av de smertelige følelsene knyttet til det opprinnelige fravær. Dermed betrakter Freud dette som en begynnende symbolisering, som åpner for at moren kan være nærværende i Ernsts indre selv når hun er borte.23 Så hvordan skal vi forstå Saras måte å forholde seg til tråden, som åpenbart er en nokså annen enn Freuds barnebarn? Fantes det symbolisering i denne leken? Det var noe med denne repeterende kuttingen, som helt syntes å mangle et bearbeidende element, og i stedet syntes å utrykke dette Wilfred Bion har kalt «attacks on linking».24 En prosess som er nært forbundet med dødsdriftens prinsipp, hvor det foregår et destruktivt angrep på etableringen av sammenheng og mening i den ytre og indre verden.

En navnløs skrekk I dette første året i terapien foregikk det en oppvåkningen av Saras følelsesliv, noe som ikke bare åpnet opp for større grad av kontakt og tilstedeværelse, men også for affekter fylt av skrekk og terror. Fra å ha kommet til timene med et nokså nøkternt hei, møtte jeg nå et barn som ofte begynte å skrike høyt, skjærende og med en vanvittig redsel i øynene når hun så meg. Hun strittet imot å bli med inn på rommet, og når hun endelig var inne, hamret hun på døren og hylte «Ut…Ut» som om rommet ga henne en følelse av å være fullstendig fanget. Samtidig som hun dyttet meg bort og gråt, kunne hun også i større grad la meg stå ved hennes side og sette ord på angsten. Det var som disse avspaltede følelsene måtte få plass, tas imot og snakkes om. Og jeg merket at i kontakten med Sara var det noe som krøp rett inn i meg og tok plass som en slags «kropps23 24

S. Freud, Hinsides Lystprinsippet (1920), Oslo: Universitetsforlaget 2011, s. 19–20. W. Bion, «Attacks on linking», i Second Thoughts. London: Heinemann 1967. AGORA NR. 1–2, 14

237

Agora-2014-1-2.book Page 238 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

TONYA S. MADSEN

kunnskap», et slags kroppens språk som bar med seg affekter av angst og forlatthet, som desperat trengte å forbindes med et annet språk for bedre å kunne bæres. Jeg forsøkte å snakke om hennes skrik og redsel, angsten for å «komme bort» og følelsen av å være fanget i rommet, og disse ordene virket beroligende for oss begge og skapte en ramme og ro som gjorde det mulig å bedre bære følelsene som nå var spilt inn i relasjonen vår. I motsetning til hennes språklige «ekko» som manglet forbindelse og tyngde, traff disse hylene fra dypet i henne oss alle med sin primitive kommunikasjon, som varslet om både skrekk og raseri, men også at det fantes pasjon og kimer til liv hos dette ellers så avsondrete barn. Hvordan kunne man forstå denne pendlingen som fantes hos Sara, mellom tilstander hvor hun syntes overflommet av affekter hun ikke fant plass til verken i språk eller kropp, og hennes stadige tilflukt i det livløse?

Tenkningen om det negative i psykoanalysen Donald Winnicott var den første innen psykoanalysen som utviklet en klinisk tenkning rundt det som i dag kalles for «negativ erfaring». Winnicott forsto slike indre tilstander som en reaksjon på det lille barnets traumatiske opplevelser av fravær, ikke bare konkrete fravær, men også fravær i den emosjonelle relasjonen til foreldrene. Om slike fravær eller mangler var for omfattende og oversteg barnets kapasitet til psykisk bearbeidelse, ville det kunne medføre en form for indre sammenbrudd. Winnicott mente slike tidlige sammenbrudd ikke ble værende i barnet som et smertefullt minne eller glemt traume, men kun som avtrykket av et fravær, som skapte et tomrom i psyken.25 Et tomrom som ifølge Winnicott ville flyte inn i selve livsfølelsen og bidra til opplevelser av uvirkelighet og ikke-liv. Et av Winnicotts vesentlige bidrag var å vise hvordan denne formen for negativ erfaring, eller ikke-eksistens, kunne overta og bli det eneste som kjentes virkelig.26 Tenkningen rundt det negative har hatt en særlig plass i det psykoanalytiske miljøet i Frankrike, og springer opprinnelig ut fra Jacques Lacans radikale måte å «nytenke» og reaktualisere Freuds verk.27 Det er utvilsomt at Lacans bidrag 25 26 27

D. Winnicott, «Rädsla för sammanbrott». i G. Kohon Bortom Orden. Natur och Kultur. J. Gammelgaard, Mellemværende En diskussion af begrebet borderline. København: Akademisk Forlag 2006. Lacan var særlig opptatt av den tidlige Freud og fant spor av det negative hos Freud bl.a. i hans tenkning om det ubevisste, drømmeteorien og i forståelsen av fraværets betydning for språk og representasjon.

238

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 239 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

EN NATT UTEN MÅNE OG STJERNER

har vært avgjørende for hvordan psykoanalysen i Frankrike har utviklet seg.28 Det nære forholdet til Freud, og måten han plasserte språket i sentrum for forståelsen av subjektet, det ubevisste og den virksomme kraften i terapi, er noe av arven fra Lacan som kjennetegner den franske psykoanalysen. I tillegg brakte Lacan de mest alvorlige – ofte uforståtte – psykiske grensetilstander29 inn i kjernen av psykoanalysens interessefelt, en interesse vi gjenfinner i arbeidene til mange av vår tids mest sentrale franske tenkere.30 I tillegg til Lacan var det Winnicotts arbeider, som ble introdusert i Frankrike på 60-tallet, som kom til å sette sitt merke på utviklingen av det franske miljøet, og åpne for en videre forståelse av det negatives problematikk. Slik som Ferenczi, hadde også Winnicott en særlig sensitivitet for betydningen av det lille barnets faktiske relasjonserfaringer, og mente å finne opphavet til både språk og symbolisering i den tidligste mor/barn-relasjonen. Dermed åpnet han døren til en tid i barnets liv som sto lukket i Lacans teori.

Den hvite angsten André Green er blant de franske tenkere, foruten Jacques Lacan, som har vært i den mest inngående dialogen med Freuds omfattende verk, en dialog som har bidratt til en vitalisering av sider av Freuds tenkning og begrepsapparat som har kommet mer i bakgrunnen i dagens psykoanalyse, men også til en original og kompleks teoriutvikling. Bak Greens teoretiske bidrag ligger en grundig utforskning av fraværets betydning for det psykiske livets opprinnelse og utvikling, både det livgivende, utviklingsfremmende fraværet som inneholder et potensielt nærvær og skaper et indre rom for tenkning, men også fraværet som knytter seg til det han kaller 28

29 30

Lacan igangsatte en seminarrekke under slagordet «Tilbake til Freud», hvor en hel generasjon psykoanalytikere leste Freuds forfatterskap på nytt, en nærgående lesning, hvor tekstene ble sett i sammenheng, ikke med medisin og psykiatri, men med filosofiske og idéhistoriske strømninger i tiden. Disse seminarene pågikk i over 20 år, til langt inn på 70-tallet, og har vært avgjørende for den måten Freud fortsatt kjennes levende i dagens franske tekster, og også ved å gjeninnsette psykoanalysen som en radikal og samfunnskritisk tradisjon slik den var på Freuds tid. Lacan skrev sin doktorgrad om den paranoide psykosen og interesserte seg for meningen i det psykotisk språk. Bl.a. André Green, Joyce McDougall, Francoise Dolto, Pierra Aulagnier og Julia Kristeva. AGORA NR. 1–2, 14

239

Agora-2014-1-2.book Page 240 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

TONYA S. MADSEN

den negative siden av menneskelivet. I denne formen for fravær blir det umulig å representere mening og bære med seg et levende bilde av den andre.31 Som Winnicotts setter også Green32 tomhetens problematikk, i forbindelse med barnets aller tidligste erfaringer av tap og traumer; hendelser som rammer som en katastrofe fordi de inntreffer før barnets selv har funnet et solid fundament, og før det dermed har et indre sted å erfare fra. Ifølge Green vil man kunne finne restene av slike tidlige traumer i den voksnes ulike former for angst – den svarte angsten som bærer depresjonens mørke, og den hvite angsten som knytter seg til følelser av tomhet og ikke-liv.33 Green fremhever at slike barndomstraumer ofte oppstår i nærvær av en forelder som selv er mentalt fraværende, eller hensunket i sorg. Slike tidlige erfaringer kan skape en så overveldende angst og smerte som barnets umodne psyke umulig kan bære. Barnets eneste utvei vil dermed være å kvitte seg med disse uutholdelige affektene, enten ved å støte dem ut eller gjennom en destruktiv psykisk oppløsningsprosess, hvor mening forsvinner og det oppstår et hvitt hull i kjernen av selvet. Det katastrofale ved denne prosessen er at samtidig som barnet befrir seg fra den utålelige smerten, tømmes psyken, den «forblør seg hvit». Slike tidlige traumer vil dermed ikke lagres i barnets indre som reminisenser eller spor, slik Freud beskrev i hysteristudien. I stedet etterlates det «hvite» områder i psyken, derav navnet den «hvite angsten».34 Slik som Ferenczi, forstår også Green den alvorligste følge av denne hvite angsten, som en utarming av selvet og en forstyrrelse av evnen til å tenke og representere affekt. Dermed vil også språket kunne utvikles uten forbindelse til det emosjonelle underlaget som er så avgjørende for dets meningsbærende funksjon.

32 33 34

T. Madsen, «…denne tomhetens smerte». Om sorg og melankoli», i J. Øverland & I. Engelstad (red.), Freud, psykoanalyse og litteratur. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 2012, 76. Green er en eksplisitt arvtaker, og viderefører, av Winnicotts tenkning. A. Green, On Private Madness. Rebus Press Ltd 1996. T. Madsen, «…denne tomhetens smerte». Om sorg og melankoli», i J. Øverland & I. Engelstad (red.), Freud, psykoanalyse og litteratur. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 2012.

240

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 241 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

EN NATT UTEN MÅNE OG STJERNER

Et dødelig fravær Etter hvert som prosessen med Sara kom godt i gang, åpnet foreldrene for den smertefulle historien rundt Saras første leveår. Rett før mor skulle føde, mistet hun en av sine nærmeste, et dødsfall som hensatte henne i en sjokkartet, traumatisk sorgprosess. De første månedene av Saras liv var hun sengeliggende i en tilbaketrukket, formørket tilstand, ute av stand til å relatere verken til seg selv eller til sitt nyfødte barn. Far tok hånd om Sara og la henne til mors bryst når hun var sulten, for å forsøke å opprettholde et bånd dem imellom. Men for Sara kan vi kanskje tenke oss at denne melken, som kom fra en «sorgrammet morskropp», manglet noe av den sanselige kjærligheten og de medfølgende meningsbærende ordene, som er så avgjørende for etableringen av det emosjonelle livet i denne første relasjonen. Da mor etter 4–5 måneder kom ut av sitt mørke, var det som relasjonen til Sara hadde fått en uopprettelig revne; det var som hun ikke «var der» lenger. Hun møtte ikke mors blikk, hennes ord og kjærtegn vekket ikke gjensvar og etter hvert sluttet også mor å etterspørre svar fra Sara, sluttet å lete etter hvem hun var. Umerkelig gled de over i en ordløs relasjon, hvor utvekslingen foregikk omkring de kroppslige, konkrete behovene. Det var som foreldrene hadde mistet av syne – kanskje også som følge av manglende utstrekning hos Sara – at dette lille barnet ikke uttrykte sine ønsker og affekter og slik nærmest ble «fengslet» av kroppens behov.35 Sara var stille, rolig og viste lite tegn til fortvilelse eller savn, noe som nok bidro til at foreldrene ikke oppdaget hennes tilbaketrekning og manglende utvikling. De hadde funnet en slags rytme, hvor de fredelig eksisterte, side om side, som isolerte øyer. Vi vet lite om hvilken medfødt sensitivitet eller skjørhet som Sara møtte sine tidligste livsbetingelser med, men vi må likevel tenke oss at en slik vanskelig start på livet, for alle barn – og antakelig i enda sterkere grad for «sårbare» barn – vil kunne forstyrre den affektive, relasjonelle og språklige utviklingen i alvorlig grad. I motsetning til den formen for «indre katastrofe» som oppstår i relasjon til det Andre Green har beskrevet som «den døde mor komplekset», hvor det dreier seg om barnets traumatiske opplevelser av å miste en allerede etablert vital relasjon når mor blir alvorlig deprimert,36 var det for Saras del mer snakk 35 36

T. Madsen, «De hjemløse ordene», i Sidsel Gilbert m.fl. (red.), Psyke, kultur, samfunn, Oslo: Abstrakt forlag 2012. A. Green, «The dead mother», i On Private Madness. Hogarth Press Ltd. London. 1996 AGORA NR. 1–2, 14

241

Agora-2014-1-2.book Page 242 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

TONYA S. MADSEN

om en relasjon som aldri egentlig var kommet i gang. Kanskje kan vi tenke oss at heller enn å ta inn i seg erfaringen av en tilstedeværende og kjærlig mor, som ville gi grunnlag for etableringen av en emosjonelt levende indre verden, har Saras indre utviklet seg ut ifra en primær erfaring av et helt uhåndterlig emosjonelt fravær. Et fravær som antakelig hadde umuliggjort opplevelsen av å være båret i morens sinn, denne viktige rommende erfaringen som gir barnet eierskap til både kropp og følelser og er opphav til den første meningsbærende kommunikasjonen. Kanskje kan vi tenke oss at Sara gjennom en form for særlig varhet som ofte finnes hos barn med autisme, ble rammet av dette tidlige fraværet på en mer katastrofal måte enn mer robuste barn ville ha gjort, og at hun dermed trakk seg tilbake med en større grad av «oppgitthet». Etter hvert som vår relasjon utviklet seg og ble tryggere, var det som Sara i større grad kunne slippe til sine avspaltede erfaringer i terapirommet. I en time er det som hun både i lek, men også i sin egen agering viser hvordan hennes tidlige traume lå nedfelt i henne som en erfaring av egen oppløsning, på en måte som syntes tett på det Green beskriver som den «hvite angstens» katastrofe. Sara setter babyen på mammakuens rygg, og lar mammaen fare av gårde, mens hun roper inn i ansiktet på babyen, «Hold deg fast baby!» Jeg kommenterer at det må være vanskelig for den lille babyen å holde seg fast selv, at hun må være redd for å falle. Sara svarer med å la babyen rase ned fra mammaen Hun dytter først en plastelinabit inn i babyens munn, og legger så et hvitt teppe over hele babyen mens hun begynner å rope «baby borte…baby borte...borte…», samtidig som øynene skjeler i alle retninger, og ansiktet ser ut til å gå i en slags oppløsning.

Livets og dødens narsissisme Under betegnelsen «the work of the negative» har Green gitt en inngående teoretisk beskrivelse av hvordan han forstår de ulike psykiske reverseringsprosesser som kan inntre om barnet møter for uhåndterlige påkjenninger tidlig i livet. Green følger tett på Wilfred Bions37 tenkning når han beskriver hvordan det lille barnet helt fra fødselen av er avhengig av å være i en tett relasjon med en «tenkende mor», en mor som evner å ta imot, bære og tenke rundt barnets første emosjonelle tilstander. Disse tidlige affektive utvekslingene involverer både kropp og psyke og er spirene til dannelsen av barnets eget indre rom. 37

W. Bion, Learning from Experience. London: Heinemann 1962.

242

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 243 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

EN NATT UTEN MÅNE OG STJERNER

Green beskriver barnets tidligste psykiske prosesser i driftstermer, slik som Freud, men han forstår ikke driften som endogen, men som noe som driver barnet mot relasjon. I hans tenkning er barnets affektive investering av omverden, alt som bidrar til tilknytning og representasjon, et primært utrykk for menneskets livsdrift. Denne driften som han lik Freud kaller Eros, forstår han som uttrykk for kjærlighetens skapende kraft i mennesket, det som binder sammen, skaper liv og utvikling. Slik vil livsdriften være avgjørende for etableringen av de første objektrelasjoner, samtidig som Eros har en samlende funksjon som også bidrar til å skape sammenheng i ego. Dette kaller Green for livets narsissisme. Livsdriftens mørke dobbeltgjenger, dødsdriften, beskriver Green som en psykisk prosess som oppløser forbindelser og hindrer psykisk representasjon, og dermed driver mennesket mot tomhet, amnesi og psykisk blankhet.38 Green mener barnets tidlige utvikling kan forstås som et samspill mellom livsdriften og dødsdriften, hvor de sammenbindende og oppløsende krefter driver utviklingen og har en strukturerende funksjon for psyken, men bare om Eros er den sterkeste kraften i det indre.39

Psykens ørkenspredning Green mener dødsdriftens mest radikale virkning ikke viser seg i en utadrettet aggresjon eller destruktivitet, slik dødsdriften i stor grad har blitt forstått innen andre deler av psykoanalysen,40 men som en destruktivitet som vendes innover, mot den egne psyken. Dersom de tidligste erfaringer overvelder, truer eller skader barnets psyke, vil dødsdriftens «negative arbeid» kunne aktiveres som et forsvar, og bidra til at barnet kobler seg av fra sin affektive forbindelse med omverden. Om denne formen for «stille» destruktivitet overtar, vil det ikke bare kunne føre til en radikal tilbaketrekning fra den ytre verden, men også fra de indre objekter. Green beskriver denne destruktive prosessen som en «negativ hallusinasjon»,41 et slags drap på objektet, men et drap som foregår uten hat. 38 39 40 41

A. Green, Illusions and Dissillusions of Psychoanalytic Work. London: Karnac Books Ltd 2011. A. Green, The work of the negative. Free Association Books, London og New York, 1999. Se Melanie Klein, Betty Joseph, Herbert Rosenfeldt, Neville Symmington. Green har hentet begrepet negativ hallusinasjon fra Freud, som selv anvender det i Studier i hysteri. AGORA NR. 1–2, 14

243

Agora-2014-1-2.book Page 244 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

TONYA S. MADSEN

Istedenfor en gravstøtte i det indre som markerer den andres forsvinning, finnes det bare et psykisk hull. I klinikken kan dette vise seg i ulike former for navnløs skrekk; angsten for sammenbrudd eller oppløsning, men også som dramatiske tilstander av psykisk død.42 Green kaller denne tilstanden for dødens narsissisme. Om barnets påkjenninger er for langvarige, og forbindelsen til de nærmeste for skjør, vil barnet på en mer tvangsmessig måte kunne søke tilflukt i denne radikale tilbaketrekning som en strategi for å overleve. Men om denne dødens narsissisme ikke modifiseres av livsdriften, vil det ramme selvet som mister struktur, sammenheng og identitet. Et slikt svekket selv vil stå enda svakere utrustet i møte med nye psykiske påkjenninger, og vil som en slags siste utvei igjen kunne aktivere «dødsdriftens» oppløsende prosess, da denne kraften nå er den eneste som kjennes sterk nok til å motstå opplevelsen av indre sammenbrudd. Slik vil det som opprinnelig var et konstruktivt forsvar, isteden utvikles til å bli en ufravikelig strategi, en slags «second nature».43 En strategi som i siste instans kan føre til en utslettelse ikke bare av den pågående trussel, men også av det egne selvet. Green beskriver denne destruktive prosessen med det talende navnet «psykens ørkenspredning», der etableringen av en levende indre verden, gradvis erstattes av et indre goldt og ufruktbart landskap. En tilstand som ifølge Green lett vil kunne forveksles med tilstander som betraktes som medfødte eller organisk betinget.

Robotjenta Det andre året i terapien er det som Saras lek i større grad bærer preg av en mer direkte gjenskapning av sentrale emosjonelle temaer. Språket hennes er i stor utvikling, og ordene er ikke lenger tomme og fremmede, men uttrykker hennes tanker og reaksjoner på overraskende vis. Samtidig kan jeg fortsatt høre spor av det livløse og monotone i stemmens klang. I en time finner hun frem en liten dukke i kassen, som hun tidligere har klippet av både hår og klær og malt slik at ansiktet fremstår som mørkt og «ødelagt». Overraskende begynner hun nå å kalle den lille dukken for «Robotjenta». 42 43

J. Gammelgaard, Mellemværende. En diskussion af begrebet borderline. Akademisk Forlag 2004 A. Green, Illusions and Disillusions of Psychoanalytic Work. Karnac Books Ltd. London. 2011 s.174

244

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 245 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

EN NATT UTEN MÅNE OG STJERNER

Og i månedene som kommer, utsettes Robotjenta for alle mulige farer; hun faller fra høye fjell, trampes på, og glemmes, men først og fremst druknes hun i vannglasset, igjen og igjen. Den underliggende angsten i leken treffer meg med uventet skarphet, og jeg forsøker å bruke motoverføringen til å sette ord på den «dødsangsten» denne lille robotjenta må føle, hvor redd hun må være, oppslukt av vannets uformelige mørke, og uten å vite hvordan hun skal finne veien ut igjen. Jeg foreslår for Sara, som selv har vært innbitt og taus i leken, at kanskje denne lille jenta som er så overveldet og redd, har måttet gjøre seg til en robot, en som ikke er levende, for å slippe vekk fra alt det vonde. Sara stopper opp et øyeblikk, ser overrasket på meg, og begynner å hyle av skrekk. Jeg skjønner at ordene har berørt henne, at de har satt henne i kontakt med den tilbakeholdte smerten, men denne skrekken trenger å uttrykkes. «Ja sånn høres det ut Sara, når du viser hvor redd du også kan være, hvor vondt det føles å være sperret inne, alene. Da må man rope ut, så noen kan høre.» Sara fortsetter drukningsleken, men hylene går over til gråtelyder, og hun sier «robotjenta er redd…hun bare gråter og gråter». De neste månedene fortsetter drukningsleken, men robotjenta er nå erstattet av to som hører sammen, en liten sort baby og en liten jente. Begge faller i vannet, og mens jenta skriker på hjelp, blir babyen bare liggende livløs og forstummet. Vi snakker om hvor viktig det er å kunne skrike ut, for at de rundt skal forstå at her er det både en liten jente, men også en baby, som er i stor fare. Jenta har lært seg å rope ut, men den lille babyen har stivnet av skrekk, og klarer ikke å vise at den er i dødelig fare. Hun løper til tråden i kassen sin og kaster den ut i vannet og henter dem begge opp, mens hun trøstende snakker til dem og ber meg lage små papirdyner de kan varme seg i.

Å hentes tilbake Flere lengre ferieopphold gjenoppvekker hennes primære traume, men åpner samtidig for et vesentlig arbeide rundt fravær og tap. Sara skal være borte i tre uker og begynner siste time før avreisen iherdig å teipe igjen sin egen munn, mens øynene fylles av en økende panikk. Jeg får igjen en følelse av akutt fare og agerer ved å foreslå å ta vekk denne teipen, men hun vrir seg unna og viser ved dette hvor avgjørende det er at jeg ikke unngår å dele denne «dødsangsten» med henne. Jeg snakker med henne om hvordan teipen kveler både ord og skrik

AGORA NR. 1–2, 14

245

Agora-2014-1-2.book Page 246 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

TONYA S. MADSEN

og gjør henne forstummet med alle følelsene av angst og avvisning som nå flommer inn, rett før ferien som kommer. Enda en ferie nærmer seg, og i siste time før oppholdet snurrer hun den lille babyen inn i masse tau slik at hun «forsvinner» og sier alvorlig til meg «Nå må babyen inn i mørket … og der blir hun helt borte». Full av skyldfølelse forsøker jeg å snakke med henne om hvordan det kjennes at jeg nå forlater henne helt, og skyver henne rett inn i mørket og aleneheten, hvor hun mister taket i at hun hører sammen med noen, og også taket i seg selv. For å forsøke å skape et bilde av en indre forbindelse sier jeg til henne, som sant er, at jeg kommer til å tenke på henne mens hun er borte, og at hun også kan prøve å tenke på meg. Hun overhører denne «billige» trøsten, men sier likevel bestemt «Babyen må ut igjen …» og pakker ut en liten baby som nå er veldig sulten. Hun lager mat til babyen, men snart kommer også en utsultet krokodilleunge som trenger mat. Disse bruddene i terapien viste hvilken enorm trussel fravær fortsatt representerte i Saras indre, gjennom å vekke følelser av helt å kunne miste seg selv i et mørke. Samtidig var det som hun nå ikke trengte å utslette så store deler av seg selv, og gradvis kunne åpne for å komme i kontakt med hele den emosjonelle sulten som ikke tidligere hadde kunnet eksistere i hennes negative indre verden.

Babyen som mistet skyggen I forkant av sommerferien er det igjen som den hvite angsten truer, og hun arbeider i timene med babyens forlatthet og sammenbrudd. I en time legger hun babyen og mammaen ved siden av hverandre i sandkassen og begynner å begrave babyen. Plutselig slenger hun mammaen av gårde, samtidig som babyen forsvinner helt i sanden. Jeg spør hva som skjer, og hun svarer med oppsperrede øyne og anspent stemme; «mammaen har dratt sin vei med tråden, … babyen mistet skyggen … babyen har ikke skygge … babyen flyr opp i luften … verden er opp-ned». Jeg forbløffes av denne presise metaforikken, hvordan så mye blir sagt med disse små setningene. For verden blir jo snudd på hodet om mamma drar av gårde med det levende båndet som er barnets navlestreng til verden. Slik mister babyen hele sin eksistens og må leve videre uten en skygge å kaste på sine nærmeste, som en levende død. Hun viser videre i timen hvordan denne babyen ikke lenger har noen vekt, ingen forankring, men letter fra bakken og flagrer retningsløst rundt i rommet.

246

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 247 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

EN NATT UTEN MÅNE OG STJERNER

Hvordan var det mulig for et lite barn som Sara, som strevde så mye med kommunikasjon, å bringe frem sin egen «negative erfaring» med en slik talende billedlighet og poetisk kraft? Det var som hun med dette bildet av babyen som hadde mistet skyggen sin, både samlet og bar det tidlige traumet på en ny måte, som en historie som var fylt av skrekk og forvirring, men uten den medfølgende fragmenterende virkningen på Sara selv. I mange kulturer forbindes en manglende skygge med det å være død, eller en «levende død», og det var som dette nivået av mening også lå inkapselt i Saras bilde. Samtidig viste hun kanskje også hvordan morens depressive fravær, ikke først og fremst hadde kastet en skygge over henne, men isteden umuliggjort at hennes kropp og tidligste affekter kunne kaste skygge på morens indre. Slik er kanskje skyggen også et uttrykk for det faktum at vi blir til gjennom den andre, det er gjennom den måten våre nærmeste tar imot og forstår både kropp og skrik at vår identitet og primære opplevelse av mening utvikles. Slik kan vi tenke at Saras forsøk på å bli til gjennom den andre, gjennom morens emosjonelle mottagelighet og meningsbærende gjensvar, tidlig hadde brutt sammen og etterlatt hennes skjøre selv uten et relasjonelt feste. Dermed hadde hennes traumatiske tap av skyggen, også umuliggjort etableringen av den første emosjonelle dialogen, som ligger som en base for hele utviklingen. Det var som Sara nå ikke bare arbeidet med sin egen opplevelse av dels å være levende, dels å kjenne seg som en «levende død», men også i overføringsrelasjonen med meg opplevde hun å møte et tvetydig objekt, på grensen mellom liv og død. Når jeg kom inn på venterommet, møtte hun meg med høye skrik «hjelp … hjelp … der kommer spøkelset», som om jeg bar med meg dødens uhygge. Denne måten jeg nå var blitt et slags spøkelsesobjekt, minnet meg om dette Winnicotts hadde beskrevet som den virkelige katastrofen ved for lange fravær; for når mor endelig kommer tilbake, kommer hun ikke tilbake til barnet som en levende, men kun som en som for barnet er død, og dermed frarøvet noe av sin muligheten til igjen å knytte barnet til seg.44 Temaer rundt liv og død fyller timene. Sandkassen forvandles til en kirkegård, og hun gjennomfører begravelser, men henter de døde opp igjen, for å se om det fortsatt finnes kimer til liv. Selv om arbeidet dreier seg mye om død, og hun selv hele tiden pendler mellom tilstedeværelse og tilbaketrekning, er leken så innholdsrik og fortellende, med historier som brer seg ut i tid og rom, at det 44

D. Winnicott. Playing and Reality. London: Tavistock Publications 1975. AGORA NR. 1–2, 14

247

Agora-2014-1-2.book Page 248 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

TONYA S. MADSEN

er vanskelig å ikke forstå også dette arbeidet med døden som styrt av livsdriftens åpnende og utviklende prosess.

Et frigjørende sinne Babyen er fortsatt hovedpersonen i rommet i det tredje terapiåret. Den forsvinner ned i sanden, går seg vill i grotter hvor ingen vet at den er og blir forlatt alene i brennende hus. Men istedenfor å overveldes og forsvinne inn i sin autistiske verden i møtet med denne bortkomne babyen, går hun nå i gang med et iherdig og livskraftig redningsarbeid. Hun setter fortsatt stemme til babyens skrekk og fortvilelse, men roper samtidig «ikke vær redd … jeg kommer …», og kaster ut tråden sin, som nå er et redningstau som henter babyen tilbake til mammaen. Hun begynner å gjemme seg og vil bli funnet av meg, og arbeider slik med nærvær og fravær på en måte som gir henne glede og virker symboliserende. Men når timen er slutt, flommer følelser av svik og avvisning opp i henne, og hun roper rasende at hun vil ha mer tid, stjeler nøklene mine, prøver å sperre meg ute av rommet og nekter å gå. Endelig er det mulig for Sara å slippe frem sitt sinne overfor meg, som knytter henne til meg for så i neste øyeblikk å forlate henne når timen er over. Hun komme til timene utstyrt med et lite våpen, en plastøks eller kniv, som hun hytter mot meg. Hun vil hugge meg i biter, slenger leker på meg og sier, ikke helt uten humor, at hun vil kaste meg i søpla. Og der kan jeg bo, helt alene, uten noen å være sammen med. Dette sinnet er befriende, men også uvant og truende for henne, så hun blir fort redd for at det kan skade både meg og henne selv. Men dette raseriet som slapp frem, ga henne en styrke som hun trengte, og viste kanskje også at den innovervendte destruktive kraften som så lenge hadde hatt overtaket i hennes indre verden, nå så smått begynte å rettes et annet sted, mot omverdenen.

En virkelig baby Sara begynner i første klasse og vil på noen måter være «stor jente», samtidig kommer hun krabbende mot meg på venterommet og vil være baby. Hun vil bli båret og passet på, og snakker babyspråk inne på rommet. Det skjer en radikal forandring med Sara når hun er denne babyen, det er som stemmen

248

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 249 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

EN NATT UTEN MÅNE OG STJERNER

hennes endelig slipper fri fra sin tvangsmessige og pressede monotoni, som fortsatt kan spores i hennes vanlige tale. Denne Sarababyen snakker ikke med ord, hun synger, hyler, bråker og mest av alt babler hun med en så stor emosjonell innlevelse at det er umulig ikke å bli berørt og glad. I timene ligger hun under sofaen og kravler seg møysommelig frem mellom mine ben og leker at hun blir født. Det er en levende baby som nå tar plass, med et levende primærspråk. Det at Sara nå måtte bli denne babyen i rommet med meg, hadde kanskje sammenheng med at det ikke fantes en levende baby å hente frem i hennes indre verden. Den babyen hun bar med seg inn i terapirommet, var en baby som var så overveldet, skremt og forlatt, at dens eneste måten å overleve hadde vært ved å utslette seg selv. Men Sara hadde på gåtefullt vis klart å bringe denne forsvunne babyen, og dens relasjonshistorie, inn i rommet slik at hele det tidlige traumet kunne gjenoppleves og deles med meg. Kanskje kunne vi tenke oss at hennes primære opplevelse av et dødelig fravær hadde blitt prentet inn i henne på en måte som kunne minne om dette Freud i «hysteristudien» beskrev som en «fremmed kropp»? En fremmed kropp som bar det uforståelige traumet med seg i sin opprinnelige form, men som for Saras del ikke var å betrakte som et fremmedlegme i randsonen av hennes psyke. Isteden var det som om traumet helt hadde overtatt i det indre, og hun selv hadde blitt denne fremmede kroppen som levde i et psykisk limbo. En fremmed for seg selv, en fremmed for de andre og en fremmed i sitt eget språk.

Stemmen som bærer av ordløse erfaringer Julia Kristeva har beskrevet hvordan barnets tidligste emosjonelle erfaringer nedfeller seg i språket som et ordløst, affektivt og psykosomatisk underlag. De affektive sporene fra denne førspråklige tiden lever videre i språket og fornemmes som rytme, klang og fylde. Språkets nerve bærer, usymbolisert, historien om den tidligste barndom. Slik vil alvorlige forstyrrelser i de første relasjoner forstyrre barnets forhold til språket, og ved store tidlige tap og traumer kan barnet bli fanget i et limbo og kjenne seg som en fremmed i sitt morsmål.45 Affektene fra Saras tidlige morsrelasjonen lå antagelig innkapslet i språket hennes, som klangen av fravær, klangen av død. Saras stemme hadde båret en 45

J. Kristeva, Svart Sol-depresjon og melankoli. Oslo: Pax Forlag A/S 1994. AGORA NR. 1–2, 14

249

Agora-2014-1-2.book Page 250 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

TONYA S. MADSEN

forbindelse til hennes tidligste, ordløse erfaringsunivers, til det usørgede morstapet og til tapet av seg selv, men det var som disse affektene ikke rommet en mulighet for utvikling. For som Kristeva beskriver, var Sara som en fremmed i sitt eget morsmål. Men kanskje kunne ikke hennes første ekkospråk kalles for et morsmål, ettersom det manglet et uttrykk for henne subjektivitet? Jeg begynte denne artikkelen med historien om Anna O og hvordan hennes lidelse hadde kommet til uttrykk både i kropp og språk. Kanskje var det noe i Annas tidligste barndom som gjorde det umulig for henne å uttrykke seg i sitt morsmål, og hun derfor måtte gå veien om et annet språk for å finne seg selv? Kanskje hadde også Sara funnet en vei å gå, ved å møte seg selv i mine ord om og til henne? Og kanskje var det ved å bli rommet ikke bare i mitt indre, men også gjennom å føle seg omsluttet av et levende språk at Saras primærspråk kunne oppstå, denne bablingen som syntes å veve sammen affekt og mening, og som dermed ble et morsmål som også var bærer av hele hennes livsvilje. Slik var det kanskje utviklingen av både et emosjonelt og språklig fellesskap som hadde vært selve livsnerven i vår relasjon, denne virksomme kjærlige kraften som hadde kunnet mildne noe av dødsdriftens rasering i Saras indre.

En natt uten måne og stjerner I en time løper Sara inn på rommet og legger seg med hodet tett inntil racerbilen på bilbanen, og sier «det er Sara». Jeg snakker med henne om dette hun gjenkjenner i bilens livløse måte å kjøre i de samme sporene, men at hun selv nå har begynt å gå på ukjente stier. Hun begynner å rope «mammaaa … mammaaa ...» i en lys og pipete babystemme, som så går over til melodisk babling fylt av ømhet og varme. Jeg kommenterer at denne babyen er veldig levende, slett ikke som racerbilen, og jeg hører hun har lyst til å snakke. Hun fortsetter med høylytt babling, som så går over til mer sørgmodige «mamma … mamma borte ... borte ... mamma ...», så «hjelp ... jeg faller». Jeg strekker hånden ut, hun tar tak i den, og sier: «Jeg trenger melk … baby trenger melk», og begynner å suge på den, samtidig som hun fortsetter med sine fornøyde lyder. Hun slipper hånden, babler en rytmisk og vital setning og sier, «det betyr at nå vil jeg leke». Hun henter frem malesaker og arbeider konsentrert, mens hun sier «dette skal bli veldig svart … det er til deg». Arket fylles av et kompakt, fortettet mørke, og når jeg spør henne hva dette veldig mørke er, svarer hun med alvor, mens hun gir meg tegningen; «det er en natt uten måne og stjerner». 250

AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 251 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

EN NATT UTEN MÅNE OG STJERNER

Sara hadde på et vis levd et helt liv i en slik natt uten måne og stjerner, et uendelig mørke, hvor konturene av hvem hun var, hadde blitt utslettet, et mørke som hadde oppslukt dette barnet som var bebodd av både indre og ytre forlatthet. Men det var som hun denne timen viste at den lille babyen i henne nå hadde et rom hvor hun kunne erfare mammaens fravær, samtidig som hun holdt tak i sine egne behov for nærhet. Gjennom vår emosjonelle relasjon hadde Sara klart å omskape sin endeløse eller oppklippede indre tråd, til et solid, symbolsk og levende bånd. Et sterkt bånd, som vi begge visste var mellom oss, og som gjorde det mulig å hente den bortkomne babyen tilbake fra sitt ingenmannsland, til en tilværelse i den levende verden. Kanskje hadde disse årene av arbeid med den traumatiske «hvite angsten» gjort denne angsten mer til hennes egen? En angst som kunne finnes, en «sort angst» som nå bar sorgens farge. Så denne «Natten uten måne og stjerner» innebar ikke kun en indre formørkelse, men kanskje at Sara endelig hadde funnet et sted hvorfra hun kunne sørge, sørge over den opprinnelige mammaen som var borte, for å kunne gi plass til den levende mammaen som var der hjemme i hennes virkelige liv og dermed et bedre fundament for hennes levende selv.

AGORA NR. 1–2, 14

251

Agora-2014-1-2.book Page 86 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

Karin Gundersen

Forgjengelighetens kontinuitet Når en Proust-leser ser en tekst med tittelen «Forgjengelighet», forfattet av Sigmund Freud i Wien på samme tid som Marcel Proust satt i Paris og skrev om den tapte tid, må hun bli slått av sammenfallet. Dreier det seg om ren tilfeldighet, enkel overflatelikhet eller tvert imot dyp kongenialitet? For å svare på dette må vi først lese Freud uten å tenke på Proust. Freuds «Vergänglichkeit» ble publisert i 1916, i Das Land Goethes 1914– 1916. Ein vaterländisches Gedenkbuch herausgegeben vom Berliner Goethebund.1 I denne utgaven var teksten datert «Wien, November 1915» og signert for hånd: Sigm. Freud. Årstallene peker på Verdenskrigen og plasserer temaet forgjengelighet i en tilsvarende dyster samtid. Navnet Goethe får i konteksten en sørgmodig klang. Empatisk leser vi fedrelandets forarming inn i vaterländisch, og sjangerbenevnelsen Gedenkbuch2 kan ikke unngå å minne om det som var og ikke lenger er. Krigen har avslørt sivilisasjonen som et skjørt ferniss over barbariet. Selv den edleste høykultur, med Goethe som eminent representant, holdt i hevd av det fornemme Goetheforbundet i Berlin, er blottstilt i all sin skrøpelighet. Er da alt vi elsker og beundrer, intet verdt? Det er temaet i Freuds tekst, som både er et referat fra en samtale, en refleksjon, en argumentasjon og en elegisk meditasjon. Alt dette på knappe tre sider, perfekt komponert. Teksten åpner som en fortelling: «For en tid siden foretok jeg en spasertur gjennom et blomstrende sommerlandskap i selskap med en taus venn og en ung, allerede temmelig kjent dikter.»3 Her og i fortsettelsen ligger den sokratiske 1

2 3

Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart/Berlin. «Vergänglichkeit» finner man også i Sigmund Freud, Gesammelte Werke, Bd. 10, Frankfurt: Fischer 1946, 358–361. Norsk oversettelse ved Sverre Dahl: «Forgjengelighet», i Sigmund Freud, Mellom psykoanalyse og litteratur, tekster i utvalg ved Irene Engelstad og Janneken Øverland. Oslo: Gyldendal 2011, 134–136. Norsk: minnebok; engelsk: book of remembrance. Mellom psykoanalyse og litteratur, 134. Teksten er så kort at ytterligere sidehenvisninger for sitater anses som overflødige. AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 87 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

FORGJENGELIGHETENS KONTINUITET

dialogen under som en matrise: En gammel, klok mann lar en kunnskapsløs og uerfaren yngling snakke og fremføre sine synspunkter på en bestemt sak, for deretter å vise ham, med bedre argumenter, at det er det motsatte som er tilfelle. Den greske ynglingen pleier da å gi Sokrates rett. Så skjer ikke i dette tilfelle. Når den unge dikteren ikke greier å glede seg over naturens skjønnhet fordi den kommer til å bli borte i likhet med alt som er vakkert og edelt i verden, og Freud innvender at forgjengeligheten nettopp er det som gir tingene verdi, faller hans argumenter på stengrunn: «Jeg anså disse overveielsene som uangripelige, men la merke til at jeg ikke hadde gjort noe inntrykk på dikteren og min venn.»4 Dialogen er ikke gjengitt direkte, den refereres eller snarere fortelles om av Freud selv. Det er han som har ordet hele veien, også i form av tenkte motstanderes innvendinger: «Nei, det er umulig at alle disse herligheter i naturen og kunsten, i vår følelsesverden og i verden der ute, virkelig skulle oppløses til intet.» Denne varianten av vår hang til å benekte smerten fordi den ikke er til å bære, avvises av Freud som ren ønsketenkning: «Også det smertelige kan være sant.» Smertens sannhet er en erfaring de færreste av oss blir spart for. Leseren vil således gi Freud rett; der har han i hvert fall en alliert. Men hva med argumentene for at vi skal glede oss likevel? Freud har tre slike. For det første: «Begrensningen i muligheten for å nyte hever verdien.» Det lyder velkjent, det minner om god, gammel protestantisk moral: saure Wochen, frohe Feste (Goethe). Festen blir enda bedre når du må vente på den (helt til lørdag) mens du arbeider hardt hele uken for å fortjene den. For det andre: «Når det gjelder naturens skjønnhet, kommer den igjen neste år etter alle vinterens ødeleggelser, og denne gjenkomsten kan kalles evig, sett i forhold til vår levetid.» Et uangripelig argument, og vi synes den unge dikteren er overfladisk som ikke tenkte på det. For det tredje, som et apropos til «vår levetid»: «Menneskekroppens og menneskeansiktets skjønnhet ser vi forsvinne for alltid innenfor vårt eget liv, men dette korte liv tilfører det en ny ynde.» Argumentet utvides til å gjelde kunstverk og intellektuelle 4

Om den tause vennen er taus hele tiden, vites ikke. Kanskje ga han uttrykk for sin uenighet med tause tegn. Hans tilstedeværelse, som narrativt sett er overflødig, kan eventuelt forklares som en virkelighetseffekt i Roland Barthes’ forstand: Tekstelement som skal bevitne at det som beskrives eller fortelles, faktisk har vært eller har funnet sted. Slike narrativt overflødige elementer kan ellers ha en symbolsk betydning, men det er vanskelig å lese inn for eksempelvis dobbeltgjengermotivet her, selv om teksten handler om døden. AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 88 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

KARIN GUNDERSEN

prestasjoner, som kan ødelegges eller ikke lenger bli forstått: «Verdien av alt dette skjønne og fullkomne bestemmes bare av dets betydning for vårt følelsesliv, behøver ikke selv å overleve dette og er derfor uavhengig av en absolutt tidsvarighet.» Her er vi ved kjernen i Freuds argumentasjon. Det skjønnes transcendens uttaler han seg ikke om. Som vitenskapelig rasjonalist og pragmatiker vil han bare ha sagt noe om følelsene våre: Skjønnhet gir glede, som er en god følelse, uansett om skjønnheten er forgjengelig eller ikke. Og denne gleden skal vi ta imot, det er moralen vi kan utlede av argumentet. Carpe diem! Oppfordringen kommer fra renessansen,5 som komplementær til påminnelsen om at vi skal dø, at alt skal forgå, selv den vakreste kropp vil gå i oppløsning. Vanitas: Kunst og litteratur fra renessanse og barokk er spekket med vanitassymboler (hodeskaller, timeglass osv.) og makabre fremstillinger av død. Skynd deg å leve før det er for sent, nyt dagen! Selv om du vet at den tar slutt (og ingen kjenner dagen eller timen). Balansegangen mellom jakten på lykke og øyeblikkets fryd på den ene side, og på den annen: den absolutte forgjengelighet, som tilsier at alt vi strever med og presterer, og alt vi har vunnet og med rette kan nyte, er lutter forfengelighet og jag etter vind – denne balansegangen, som krever en robust psyke, har sin urtekst i Det gamle testamentet, i Forkynneren, Kohelets bok. «Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!»6 I Vulgata7 lyder det samme berømte verset slik: Vanitas vanitatum, dixit Ecclesiastes, vanitas vanitatum, et omnia vanitas. «Så hva skal all min visdom tjene til? […] den vise må dø, han slik som dåren. Da hatet jeg livet, for alt som skjer under solen, plaget meg. Alt er like forgjeves som å gjete vinden.»8 I moderne tid har Kohelets bok gjerne vært lest eksistensfilosofisk som en bekreftelse på livets tomhet og menneskets intethet. Livslede – ekte eller innbilt – kan lett bli resultatet av en slik lesemåte. Blant slike livstrette finner vi den unge dikteren, Freuds samtalepartner på turen gjennom det blomstrende sommerlandskapet. Men essensen i Forkynnerens tale er at alt er bestemt av Gud, 5 6 7

Som hentet formuleringen fra et dikt av Horats. Kohelets bok, 1, 2 (Bibeloversettelsen av 2011). Den latinske bibeloversettelsen. I utgangspunktet var det Hieronymus (død 420 e.Kr.), alle oversetteres skytshelgen, som oversatte Det gamle testamentet fra hebraisk og Det nye testamentet fra gresk; hans versjon er blitt revidert flere ganger, den siste kalles Nova Vulgata og ble utgitt av Den romersk-katolske kirke i 1979. Ibid., 2, 15–17. AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 89 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

FORGJENGELIGHETENS KONTINUITET

menneskene kan intet beregne eller forstå. I gudfryktighet skal man følgelig gripe øyeblikkets gave: nyte hver glede og vise handlekraft når anledningen byr seg. Hvert «nå» er gitt av Gud, som menneskets tilmålte tid. Det betyr at vi aldri skal glemme aldring og død.9 Derfor er da også følgende oppfordring å finne i samme bok, midt blant tiradene om forgjengelighet, forfengelighet og forgjeves strev: «Så gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med glede i hjertet! For Gud har allerede godtatt det du gjør. […] Nyt livet med kvinnen du elsker, alle dine flyktige levedager, de som Gud gir deg under solen, ja, alle dine flyktige dager.»10 Freuds budskap er altså helt i overensstemmelse med Bibelens autoritet og visdomstradisjon. Det kan være grunn nok til å gi ham rett, denne gangen også. Han er selv en vis gammel mann, femtini år gammel da han signerte denne teksten. Han nærmer seg de seksti,11 det kan i seg selv være en grunn til å meditere over forgjengelighet og død. Åtti år tidligere, i november 1835, satt det en mann i Roma og grublet på hva det innebærer å nærme seg de femti. På den tiden begynte man å bli virkelig gammel når man var førtini og snart femti, omtrent tilsvarende femtini og snart seksti på Freuds tid.12 Stendhal fant trøst i tanken på at større menn enn ham (også) måtte dø,13 og fortsatte å nyte den strålende utsikten fra San Pietro in Montorio. Men tanken på og vissheten om døden forlot ham aldri etter dette. På sitt største er han en eminent forgjengelighetspoet, selv om han aldri skrev et eneste dikt. Hans siste roman, Kartusianerklosteret i Parma (1839), som er hans lyseste og mest livsglade tekst, er også en kontinuerlig meditasjon over tap, savn og sorg.14 Hvis visdommens høyeste nivå er å holde balansen mellom vanitas og carpe diem, i tråd med den gammeltesta9

10 11 12 13

Jeg er ikke skriftlærd og har i denne raske eksegesen parafrasert et par hovedpunkter i den tyske bibeloversettelsens utmerkede notis om Das Buch Kohelet (Die Bibel, Katholische Bibelanstalt GmbH, Stuttgart 1980, 719–720.) Kohelets bok, 9, 7–9. Freud er født i mai 1856, denne teksten er fra november 1915, altså var han godt og vel 59 år på det tidspunktet. Beskjedenhet hindrer meg i å nevne at jeg selv nettopp er fylt 70. Stendhal, Henry Brulards liv, oversatt av K. Gundersen. Oslo: Gyldendal 2006, 6: «Jeg nærmer meg de femti […] Denne plutselige oppdagelsen gjorde ikke vondt, for jeg hadde nettopp tenkt på Hannibal og romerne. Større menn enn meg måtte dø!» Iblant helt eksplisitt: «Jeg har sett så mange ting falle i grus, som jeg trodde var evige!» Det er grevinne Pietranera, den senere hertuginne Sanseverina, som taler her, men hun er meget ofte forfatterens talerør. (Kartusianerklosteret i Parma, I, oversatt av K. Gundersen. Oslo: Gyldendal 1992, 117.) AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 90 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

KARIN GUNDERSEN

mentlige Forkynneren, ble både Freud og Stendhal etter hvert gamle, vise menn. Etter denne ekskurs og rettmessige plassering av Freud blant fjelltoppene i verdenslitteraturen ved to av dem, må vi tilbake til hans tekst. Som nevnt greide han ikke å overbevise sine to turkamerater: «Jeg anså disse overveielsene som uangripelige, men la merke til at jeg ikke hadde gjort noe inntrykk på dikteren og min venn.» Grunnen til det finner han i «det psykiske opprøret mot sorgen som reduserte nytelsen av det skjønne for dem». De to følsomme (Freuds ord)15 sørger allerede over skjønnhetens undergang. Denne konstateringen foranlediger et avsnitt om sorg16 som setter i relieff Freuds mer ufølsomme rasjonalitet. For legmannen, sier Freud, dvs. for folk flest, de som ikke har innsikt i faget, er sorg en naturlig og selvfølgelig ting. «Men for psykologen er sorgen en stor gåte, et av de fenomener man ikke selv oppklarer men fører annet dunkelt tilbake til.» Hvorfor er sorgen en gåte? Freud forklarer oss dette på sin sedvanlige tålmodige måte: Vi er alle utstyrt med evne til kjærlighet (libido), som i begynnelsen er vendt mot vårt eget jeg, hvoretter det samme libido retter seg mot objekter utenfor oss. Går disse tapt, er vi fri til å erstatte dem med nye. Så langt så godt, vi følger med i resonnementet. «Men hvorfor denne libidoløsrivelsen fra objektet skulle være en så smertefull prosess, forstår vi [i.e. vi psykologer] ikke og kan for øyeblikket ikke avlede dette av noen antagelse. Vi ser bare at libido klamrer seg til sine objekter og heller ikke vil oppgi de tapte når erstatningen ligger klar. Dette er altså sorgen.» Dette er altså sorgen. Den er smertefull, og den tar tid. I det ligger sorgens gåte. Vi ufaglærte kan bare ta til etterretning at det mest logiske og rasjonelle ville vært å gå raskt videre til et nytt begjærsobjekt. Samtidig forstår vi (må vi forstå) at Freud snakker om selve livsdriften. Det er gåtefullt at den tar pauser. Her slutter Freuds referat fra spaserturen. Deretter får vi en mer presis tidsangivelse på den: «Samtalen med dikteren17 fant sted sommeren før krigen. Et år senere brøt krigen ut og berøvet verden dens skjønnhet.» Turen må altså ha foregått sommeren 1913. Den innledende formulering «For en tid siden …» 15 16

De lar seg styre av sine følelser, mens Freud selv er en fornuftens mann. Freuds ord på hans tyske språk er empfindsam, som betyr følsom, evt. også sentimental. Freud omtaler sorg fra et annet perspektiv, og i forhold til patologisk melankoli, i den mer berømte artikkelen «Sorg og melankoli» (1917). Denne finner vi også i norsk oversettelse i ovenfor omtalte Mellom psykoanalyse og litteratur, 137–149. Nå nevnes bare dikteren. Den tause vennen har m.a.o. forholdt seg taus hele tiden. AGORA NR. 1–2, 14

Agora-2014-1-2.book Page 91 Monday, September 22, 2014 1:25 PM

FORGJENGELIGHETENS KONTINUITET

viser seg å ha vært nesten villedende upresis, men adskillig mer stilbevisst som angivelse av noe forgangent enn det pedantiske «For to og et halvt år siden …» ville vært. Freud kan skrive; han var ikke bare en stor vitenskapsmann, men også en stor forfatter, som Harold Bloom og andre har sagt. Fortsettelsen – utlegningen av hvordan krigen ødela verdens skjønnhet, bekrefter dette. Åtte linjer er alt Freud trenger for å minne om hva som skjer når driftslivet får herje fritt og de onde åndene i oss slippes fri. Krigen «viste oss hvor skrøpelig mye av det var, som vi hadde holdt for å være bestandig». Dette er forgjengelighetens ledemotiv og kontinuerlige bekreftelse. De som mener at alt det tapte er verdiløst fordi det viste seg å være så ubestandig og skjørt, er nok bare i sorg, mener Freud. Og sorgen vil ta slutt. Når den tid kommer, vil vi, sier Freud forhåpningsfullt og manende til leserne av Das Land Goethes, «bygge opp igjen alt som krigen har ødelagt, kanskje på fastere og mer varig grunn enn før». Vi vet at skjebnen med sin sedvanlige ironi ville det annerledes. Freud tok feil i sin spådom om fremtiden, men i sin analyse av tilværelsens grunnvilkår står han støtt. Dette siste har han til felles med Proust, som i På sporet av den tapte tid betrakter tingenes forgjengelighet og vår egen skrøpelighet med et nærmest klinisk blikk. En felles klarhet og mangel på sentimentalitet forener de to og bekrefter muligheten for en kontinuerlig utveksling mellom vitenskap og kunst, bare nivået er høyt nok.18

Etter at denne teksten var ferdig, ble jeg oppmerksom på at det kan finnes holdepunkter for at den unge dikteren er Rainer Maria Rilke, den tause vennen Lou Andreas-Salomé, og at samtalen fant sted i en hotellobby i München og slett ikke under noen spasertur. Om dette skriver Matthew von Unwerth i sin Freud’s Requiem: Mourning, Memory and the Invisible History of a Summer Walk (New York, 2005). I så fall har Freud diktet videre på en sann historie fra virkeligheten, forvandlet lobbyen til en blomstereng og skiftet kjønn på Lou (han sier konsekvent ein Freund, ikke eine Freundin). Men kunstnerisk i betydningen komponert er teksten uansett, enten vi leser den som diktning eller som direkte virkelighetsgjengivelse av tre menn som er ute og går tur, på landet om sommeren. Og de ovennevnte biografiske data, om de er autentiske, blir irrelevante fordi de ikke tilfører teksten noe nytt verken som fortelling eller som visdomslitteratur. AGORA NR. 1–2, 14