Aschehoug Litteratur våren 2014 by Aschehoug

VÅR 2014

Aschehoug Litteratur KARPE DIEM BOKAKTUELLE DETTE ER HISTORIEN. DET ER IKKE NOE IMELLOM.

TOM EGELAND HVEM VAR JESUS?

ROBERTO SAVIANO I EN VERDEN STYRT AV KOKAIN

SUSANNE KALUZA RÅTEKST FOR MØDRE

LARS JOACHIM GRIMSTAD MÅLET ER VERDENSHERREDØMME

JO NESBØ

ONDT BLOD I

SIN CITY-OSLO

Ansvarlig

Magasinredaksjon

Form

Mona Ek

Nora Campbell

Eller med a

Kommunikasjonssjef

Forlagsredaktør Skjønnlitteratur

Redaktør

Vibeke Kjærstad Engen

Christine Melbye

Backlistredaktør Barn og Ungdom

Trykkeri

Webredaktør/Tekstforfatter

Kroonpress AS H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) A/S

Mette Solberg Fjeldheim Bilderedaktør

Markedsansvarlig Skjønnlitteratur og Dokumentar

Bjørg Ringstad Salgs- og markedskoordinator

Sehesteds gate 3 0164 Oslo

Cathrine Nilssen Markedsansvarlig Barn og Ungdom

Postboks 363 Sentrum 0102 Oslo

Johanne Askeland Røthing Forlagsredaktør Barn og Ungdom

Telefon: 22 400 400 www.aschehoug.no

INNHOLD

s. 7, 13, 103

Minoo Koefoed

VÅRENS DEBUTANTER

TIBET LUKTER AV SVIDDE MUNKEKAPPER dokuroman

Erik Engblad Engblad, Minoo Koefoed og Liv Marit Weberg viker ikke unna de store temaene eller de store spørsmålene.

s. 24

DEN 13. DISIPPEL

Tom Egelands femte roman om Bjørn Beltø fortsetter der Sirkelens ende sluttet. Hvem var egentlig Jesus? En litterær lek med teologiske teorier avslører en hemmelighet like gammel som kristendommen selv.

s. 40 EN

KAMBODSJANSK PRINSESSES HISTORIE I romanen I skyggen av Banyantreet har Vaddey Ratner skildret sin egen families lange flukt fra Kambodsjas dødsmarker, folkemord og Pol Pots brutale regime til et nytt liv i USA.

s. 50

Den flammende verden

Siri Hustvedts roman er en leken, komplisert, sprelsk, klok og lærd detektivfortelling fra kunstens verden.

s. 56

MOTETS ANSIKT

Det finnes én ingrediens som kan omsettes raskere enn alt annet og som alle vil ha. Kokain. Roberto Saviano, forfatteren av Gomorra, kommer med nye avsløringer i ZeroZeroZero.

Arild StubhAug

JACOb AAll i sin tid

s. 68

s. 62

EN MANN FOR SIN TID

Endelig kommer biografien om Jacob Aall! Industrimannen, politikeren, debattanten og forfatteren som hadde en sentral rolle i den norske samfunnsutviklingen før, under og etter 1814.

Livet er et valg

Baneheia-tragedien i mai 2000 rystet hele nasjonen. Ada Sofie Austegard har siden kjempet for barns rettssikkerhet. Det nytter, selv når det ser som mørkest ut.

MED TOVE JANSSON I UNDRINGSLAND

s. 92

Vi har gjort et dypdykk og funnet en godt skjult skatt: Tove Janssons illustrasjoner av Lewis Carolls Alice i eventyrland. En bildebok til glede og undring for både barn og voksne.

s. 96

EKTE KJÆRLIGHET

Tidligere fotballproff og reklamemann Lars Joachim Grimstad er nyforelska. Den nye kjærligheten er å skrive barnebøker.

s. 100

BARNELITTERATURENS ROCKESTJERNE

Nina E. Grøntvedt har skrevet en ny bok om populære Oda. Spør man om sjans? Hvordan blir man sammen? Kan man be noen om å levere en lapp? Hvordan ser en 12-årings verden ut?

EVIG UNG

«HJERNEN BEHØVER TRENING i ordenes gymnastikksal, en lekeplass for bokstavsjonglører, en arena for tanker bevæpnet med spørsmålstegn.» Setningen tilhører Ida Marie Brown og hennes portrett av Triztan Vindtorn. Hun skriver med et anstrøk av Vindtornsk temperament om Drammens store sønn, dikteren som alltid var på farten mot nye opplevelser, på jakt etter ord ladet for nye erkjennelser: «Skjebne du som er kapitlet i en uskrevet bok!» Jacob Aall ble født inn i en fornem familie der alle barna skulle ha utdanning. Som en av de yngre sønnene måtte Jacob ta til takke med undervisning hjemme. Med den usympatiske Campeaux som huslærer var det eneste meningsfulle å fordype seg i bøker. Avstanden mellom fabrikkeieren, samfunnsbyggeren og Eidsvoldsmannen Aall og den eksentriske surrealisten Vindtorn, kan synes stor bare i kraft av århundre- og klassetilhørighet. Det er langt lettere å se hva som skiller enn forener dem, men én innsikt trer tydelig fram: Selv store menn begynte med bøker. Mye begynner der – i bøkene! Bjørn Beltøs arkeologiske kunnskaper kommer i hvert fall fra bøkene. Livet har en underlig tendens til alltid å bringe Bjørn til verdenshistoriens unike skueplasser, der han vikles så stramt inn i fortellingene at det knapt er til å forstå hvordan han kommer seg videre. Gåten i Den 13. disippel skriver seg direkte inn i en av Kristendommens kjernefortellinger. Bibelske motiver lar seg spore også i vårens nye Nesbø-bok. Simon Kefas er ikke Harry Hole, men de har noen fellestrekk, som det at de begge er politietterforskere med noe uklart rulleblad. I beretningen om Simon og Sonny må leseren fortløpende justere alle forventninger. I det store dramaet er ingen(ting) slik de først fortoner seg. Skyld og soning. Sorg og smerte. Liv eller død. Død og liv. Flere av vårens bøker går rett inn i alvoret. Første gang jeg møtte Ada Sofie Austegard og Stian Tobiassen kjente jeg på den sterke følelsen av ydmykhet som det å jobbe i forlag innimellom gir. Vi får lov til å møte mennesker som vil fortelle om nådeløse erfaringer fordi de vet at deres historie kan gjøre noe for andre. Ada Sofie og Stian har møtt hverandre

i arbeidet for barns rettssikkerhet og kan legge tyngde bak ordene sine. Det var stappfullt på Litteraturhuset i Oslo søndag 29. september 2013: Siri Hustvedt leste fra sin nye roman. Den flammende verden er beretningen om Harriet Burden (ja, hun heter det, her er ingen navn tilfeldige), den kvinnelige kunstneren med mannhaftige trekk som aldri helt har slått igjennom. Og hva er kunstneren om hun ikke blir sett? Hustvedt drar oss inn i et univers av livsberetning, refleksjoner om kunst og kunstnerskap, fortellerstemmer med tørrvittig ironi og nådeløs raljering over intellektuelt jåleri. Vi er mange som venter iherdig på hver nye bok av Hustvedt, slik vi alltid venter på nye bøker av forfattere vi er hekta på. Med gymklare hoder, lettrørte hjerter og variabelt temperament står vi parate til å sluke leseropplevelser som dytter oss videre. Bøker som inviterer yngre lesere til humrende hurtiglesing gir godt grunnlag for senere læring. Lars Joachim Grimstad er med sine bøker om statsminister Teddy Fahr & Sønn et godt eksempel på dette. Han skriver om samfunnet på en måte som barna forstår – til underholdning og moro. I fjor høst overrasket Karpe Diem gamle og nye fans med en radikal nyvinning. Etter å ha utgitt fem album, spilt hundrevis av konserter og mottatt en haug av priser var det bare én ting å gjøre: Utgi bok! Dødtid ble raskt kåret til «beste bandbiografi noensinne». Boka er det mest tøyelige, romslige, solide, bærekraftige og fantastiske mediet som finnes. Boka er som skapt for det du ikke visste hva var, for genre ingen har sett før, og hendelser som aldri har vært beskrevet. I boka skaper forfatterne seg selv (som forfattere), og lesere kan finne seg selv. Boka blir aldri gammel, aldri umoderne, boka fornyer seg – og den fornyer oss.

Kari J. Spjeldnæs Forlagsdirektør Aschehoug Litteratur

EN UNG MANN treffer en amerikansk superkjendis i en bakgård ved Youngstorget. En gatehund fra Budapest lager problemer på Alexander Kiellands plass. Ei ung jente på Frogner er lei av sin hasjrøykende kjæreste, drar på byen og møter en gutt som tryller. Novellene i Ingen drømmer om Oslo går fra det hverdagslige og gjenkjennelige til det absurde og utrolige. Menneskene lever livet sitt på en skjør skorpe av normalitet, men skorpen truer hele tiden med å sprekke. Og det som ikke skal skje, kan plutselig finne sted.

DET FINNES MILLIONER AV HISTORIER I OSLO, DETTE ER ELLEVE AV DEM.

OSLO

Ola Jostein Jørgensen Ingen drømmer om Oslo

FØR, ETTER, UNDER OG OVER KATASTROFEN

299,– 9788203356339 Utk. primo februar

UTDRAG

Tilgjengelig som e-bok

OLA JOSTEIN JØRGENSEN er innkjøpssjef for norsk skjønnlitteratur i Norli Universitetsgata. Han debuterte med romanen Klassikeren i 2011.

«THOMAS OG HUNDEN ble stående og se på hverandre. Thomas tenkte at den gransket ham, vurderte. Han strakk hånden frem for å klappe den på hodet, men hunden vek unna. Thomas husket noe han var blitt fortalt en gang, at man ikke skal klappe hunder ovenfra og ned, at de oppfatter det som truende. Han satte seg i stedet på huk og stakk hånden frem. Hunden snuste skeptisk på den, men ble stående og lot Thomas rufse seg litt i kjakene. – Vi skal bli så gode venner så, sa han med tilgjort, lys stemme, og skammet seg idet han hørte seg selv. Han ristet på hodet, det var ingen grunn til å skamme seg foran en hund, var det vel. – Vi skal bli gode venner, jeg lover, gjentok han med normal stemme. Han reiste seg og kikket i posen med hundeutstyr. Hunden snuste rundt, så snudde den og lusket inn døra til kjøkkenet. Thomas la fra seg posen og gikk etter. Hunden hadde åpnet kjøleskapet, tatt ut en melkekartong, skrudd av skrukorken og sto og drakk. Den snudde seg og så på ham med et nonchalant blikk mens den fortsatte å drikke. Thomas gapte. – Står du der og drikker melk rett fra kartongen? utbrøt han til slutt. Hunden tok kartongen fra kjeften og rapte. – Jeg var så jævlig tørst, sa den.»

Når er det for sent å følge drømmene sine? TEKST Nora Campbell

DØNNINGER

Hvert år rammes rundt 10 000 mennesker av demens. Ikke alle er gamle. Meteorologen Gunnar Gulbrandsen, hovedpersonen i Dønninger, er bare et par og femti. Mange må forholde seg til demens, en sykdom som er vanskelig å forstå. I Erik Engblads sterke debutroman utforskes dette landskapet fra innsiden. Det er ikke alltid kartet og terrenget stemmer helt overens, og selv om Gunnar føler seg frisk, blir han sendt til bedriftslegen. Det er grunn til mistanke. I romanens åpningsscene er Gunnar i begravelse. Sjømannen Johnny skal i jorda, og Gunnar er den eneste fremmøtte. Et øyeblikk er han litt usikker på om det er Johnny eller faren som ligger i kista der oppe ved presten. Det har nemlig blitt litt sånn. Gunnar glemmer sønnens fødselsdag, glemmer å skru ned antenna før han kjører bilen inn i vaskehallen. Men værmeldingene har han fortsatt dreisen på, så hvor dårlig kan han egentlig være? «Utsira nord sørøstlig stiv kuling femten, om kvelden sørlig frisk bris ti og periodevis liten kuling tolv. Avtagende. Etter hvert regn fra vest, senere regnbyger.» Dette kan han. I rapportene er språket enkelt og klart, styrt av automatikk, repetisjon og gammel vane. Et frirom fra mistanken om at han ikke lenger er helt til stede. Gunnar er en sånn type som alltid har vært en biperson i sin egen fortelling, som havner i en håndlangerposisjon, en evig hjelper for de som har planene klare. Det var det som skjedde den sommeren på øya i 1983, sommeren han traff Johnny og Johnny trengte hjelp til å pusse opp en båt. En båt med presenning

over, ute på jordet midt inne på øya, Johnny som skulle ut på havet. Det var kanskje ikke mer som skulle til før Gunnar omtrent har glemt hvorfor han dro ut til øya i utgangspunktet. Men hvor mange av oss følger egentlig drømmene våre? Den store seilturen, hvor ble det egentlig av den? Er det vi som styrer skuta, eller kastes vi bare rundt i dønningene? Og når er det for sent å bestemme over sitt eget liv? Livet, døden, havet og kjærligheten. Disse temaene vender vi alltid tilbake til, både i og utenfor litteraturen. Dønninger er en roman som ikke viker unna store temaer, eller store spørsmål. Det er sterkt å lese, og det krever mot å skrive slik Erik Engblad gjør. Romanens insisterende og detaljrike språk holder leseren fast i denne fortellingen om slekters gang og om lengselen etter å bryte ut. Dønninger er en gripende og lavmælt roman som lar de store spørsmålene tre frem gjennom de minste hendelser. Den trekker linjer mellom minner og glemsel, og mellom himmel og hav. Nora Campbell er redaktør for norsk skjønnlitteratur i Aschehoug.

UTDRAG

GUNNAR FÅR EN skiftenøkkel i den ene hånda, et skrujern i den andre, får beskjed om å tighte til riggen med like mange turn som Johnny drar til på motsatt side. Av og til er han frampå og prøver ut trimmingen ved å dra i en av wirene med fingeren. Staget slipper fra seg en kort lyd og vibrerer så vidt etter at Johnny slipper taket. Hele riggen blir stående og summe et øyeblikk, før Johnny nikker kort, gjør en liten justering og prøver igjen. Noen uangripelige, mørke stavelser slipper ut av munnen hans, en lav, mollstemt synging, og Johnny er på en måte helt inne i seg selv, samtidig som Gunnar så avgjort er med på dette, som om de er i ferd med å dele noe viktig, og masta er høy og verdig, gjør hele situasjonen på en måte høystemt. Når Johnny tester spennet i stagene, følger Gunnar vibrasjonene i wiren med øynene, kikker opp i et nettverk av linjer som er mye større enn ham.

Erik Engblad Dønninger 299,– 9788203356292 Utk. medio januar

Tilgjengelig som e-bok

ERIK ENGBLAD er fra Oslo. Dønninger er hans første roman.

D Ø D T I D

DESEMBER 2010. DE HADDE GITT UT SITT STØRSTE ALBUM. BLITT KÅRET TIL ÅRETS SPELLEMENN. FEIRET TI ÅR MED KARPE DIEM. FØR DE BEGYNTE ARBEIDET MED ALBUMET KORS PÅ HALSEN. TI KNIVER I HJERTET. MOR OG FAR I DØDEN, TRODDE DE EGENTLIG AT DET BARE KUNNE GÅ ÉN VEI – NEDOVER. Foto AKAM1K3

Karpe Diem Dødtid 299,– 9788203356261 Er utk.

KARPE DIEM består av Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel. De har gitt ut fem album, er Norges mestselgende rapgruppe og har mottatt flere priser, bl.a. Alarmprisen, Spellemannsprisen, Bendiksenprisen. AKAM1K3 – Michael Ray Vera Cruz – er en fotograf fra Nittedal. Han har fulgt Karpe Diem under hele arbeidet med albumet Kors på halsen. Ti kniver i hjertet. Mor og far i døden.

«Karpe Diem ville lage noe som ikke var en bandbiografi. De endte med en av de beste biografiene over et norsk band noensinne. (…) Boken er samtidig en nydelig hyllest til fans, og et fabelaktig dokument over dedikasjon til eget prosjekt. Pretensiøst og jordnært. En visuell fest og en lyrisk tivolitur.» VG

NOVEMBER 2013. Det er stinn brakke på Tanum Karl Johan. Flere har allerede vært der i mange timer. Noen har tatt flyet helt fra Trondheim. Mange har strikkagenser på seg. Med symboler. De er blodfans. De skal være med på lanseringen av Karpe Diem og akam1k3s bok DØDTID. Flere hundre får akkurat det de ønska seg. Jeg er nysgjerrig. Jeg vet jo at Magdi og Chirag har skrevet tekster i alle år. At de lever av å skrive tekster. Men er dette annerledes? – Ikke så veldig annerledes, sier Magdi. – Forskjellen er at vi nå jobber med en redaktør. En slags korrigerende instans som hjelper oss til å kutte og sortere tekster som kan bli for interne. Samtidig er det viktig for oss å følge magefølelsen. Noen tekster vi vet er interne, men som vi likevel vil ha med. Jeg er mest overrasket over forlagsbransjen. I musikkbransjen jobber vi intenst med prosjektet til det er ferdig. Og da sitter vi gjerne hele natta. Gjerne mange

netter. Plateselskapene jobber med én eller to artister av gangen. I forlag er det mange forfattere og mange ulike møter. – Det er mye vi ikke kan. Vi vet lite om hvordan man holder på en leser gjennom tre hundre sider. Det er sykt imponerende at noen kan skrive sånn, sier Chirag. – Det vi kan, er å legge opp punchlines. Vi er vant til å uttrykke mye på 16 linjer. Og vi kan tillate oss å leke med språket. Tekstene er ærlige. Det er ingenting som er sensurert. – At vi har gitt Mike tilgang til å følge oss så tett med kameraet, er det skumleste med hele boken. Tekstene har vi skrevet selv, så der har vi jo hatt kontroll. Men Mike har vært der hele tiden, og vi visste aldri om han dokumenterte oppturer eller nedturer. Dette er våre ord, og Mike sine bilder. Dette er historien. Det er ikke noe imellom, fastslår Magdi. – Men det er mange historier igjen, avslutter Chirag. Mona Ek

Ruth snakka om rim som om hun visste hva det var. At Chirag rimer alkohol på Marlboro var – ifølge Ruth – et nødrim. Jeg synes rimet er ganske fett, jeg. Ikke gåsehudfett, men ordene kler hverandre, de flyter muntlig og jeg har aldri hørt noen rime dem før. Det holder for meg. Ruth er sikkert en av dem som mener det ikke finnes ord som rimer på pølse. I hiphop er ikke det sant. Magdi

@ginejonassen For en gave til fansen!

@Asbjorn1975 Halvveis gjennom #DØDTID. Enig m Thomas Thalseth. Kanonbra norsk musikkbio. Anbefales.

@Veiaaker Historien om Karpe Diems noe trege konsert i Kongsvinger er knallsterk.

@olasollie Føler det var et godt valg til første bok, ever! #snartlestferdig

@AlexisCollao93 Blir gal her jeg sitter. Tror jeg må lese #DØDTID en gang til og kanskje en gang til!! Og flere ganger til …

@CoffeeSheeny Tusen takk @ChiragKarpe #DØDTID er akkurat så fin, trist og personlig som jeg forventet.

@CesilieeBj Disse gutta klarer aldri slutte å imponere meg. #DØDTID jeg er rørt.

DØDTID er notatene Chirag og Magdi skrev under arbeidet med albumet som overgikk alt de noensinne hadde gjort. Fotograf akam1k3 fulgte dem hele veien – fra de første rundene i studio i Stockholm 2011 til turnéavslutningen på Rockefeller i oktober 2013.

LILLEBROR Jeg har alltid sett på Chirag som en lillebror. Kanskje fordi han er seks og en halv uke yngre enn meg. Det er kanskje ikke så mye, men tenk om noen hadde slått deg ned på byen i kveld og du hadde ligget seks og en halv uke i koma. Tenk hvor forvirra du hadde vært når du våkna. Tenk hvor mye du hadde gått glipp av. Da er det greit å ha en storebror ved sengekanten som kan fortelle deg en ting eller to. Chirag pleide å være nerd. Nå er han kul. Jeg pleide å være kul. Nå er jeg bare litt kulere. Jeg tok ham med på hjemme-alene-fester, introduserte ham for søte jenter, tvang ham til å hoppe fra ti-meteren og viste ham hvordan et ordentlig slag kom fra hofta og ikke fra skulderen. Og så lærte jeg ham at han må lukke øynene når han kysser. Ikke fordi det er praktisk, men fordi det ser bedre ut. Det hadde jeg lært på Dawsons Creek lenge før Chirag ble Raggen. I alle år har Chirag hatt fast plass i forsetet på bilen min, du vet hvilken, og vi rulla rundt med vinduene åpne mens alt rundt oss gradvis forandret seg. Jeg var Clyde og han var Bonnie. Jeg var Mulder og han var Scully. Jeg var Walter og han var Jesse. Sakte, men sikkert vokste vi inn i rollene våre basert på den andres svakheter. Ikke våre egne styrker. Det var sånn jeg endte opp som økonomisk ansvarlig i Karpe Diem. Jeg var chlamydia og han var kolera. I skrivende stund er Karpe Diem AS over én million kroner i minus. Det er min skyld. Jeg velger kanskje å fly Ryan Air til Paris med dama mi, men når det kommer til fyrverkeri, syke musikkvideoer, CO2-kanoner og strykejenter på scenen, er jeg svak. Altfor svak. Chirag tror vi har råd til

alt dette og synes selvfølgelig det er dritfett. Så da fyrverkeriet avsluttet konserten vår på Øya i perfekt timing med gitarsoloen til Thomas, gliste han bekymringsløst fra øre til øre. Det gjorde jeg også. Selv om det kosta litt mer enn de fire ørene. Heldigvis er ikke Chirag så smart. Så når han begynner å stille spørsmål om pengene våre, bruker jeg uttrykk som kostnadseffektivt, langsiktige investeringer, kapitalskatt og momsfradrag. Da pleier han å holde kjeft. Chirag har ansvaret for å være overalt samtidig. Han digger det. Fyren er et sosialt monster og elsker å ha kontakt med folk. Og med folk så mener jeg alle slags folk. Tusener. Kanskje en million. Fra rare pakis-

tanere i 40-åra, eks-narkomane intellektuelle og halvkriminelle strippere, til irriterende vestkantgutter som alltid kommer i bråk på fylla. Han er konstant på instagram og facebook og vine og twitter og Gud vet hva. Jeg skjønner ikke hvor han finner tid til alt. Hvis han hadde hatt kjæreste, hadde han nok kollapsa. Det tror jeg han vet selv, og av og til tenker jeg at dedikasjonen hans til Karpe Diem er så stor at han bevisst unnlater å gå inn i et seriøst forhold. I kalkylen hans er han verdt mer som singel. Og det verste av alt er at han er det i min også, men det har jeg aldri turt å si til ham. Jeg skryter sjelden av Chirag. I hvert fall ikke til ham. Han tror kanskje ikke at jeg ser alt han gjør, men det

handler ikke om det. Jeg blir alltid stolt når Chirag får til noe jeg ikke greier. Først stolt, så misunnelig, og så blir jeg skamfull fordi jeg blir misunnelig. Men vi trenger å konkurrere. I alt. Vi trenger å måle muskler og kunnskap og ferdigheter og argumenter og vers og refrenger. Det tar oss videre. Det gjør oss bedre. Han vil være større enn storebror, og jeg er redd for at han skal ta meg igjen. Det er sånn vi fortsetter å utvikle oss. Av og til gir jeg ham en rolig knoke, og hvis han virkelig har imponert, får han en high five. Ikke noe mer. Skryt kan han få av noen andre. Magdi

RISIKOSPORT I min verden kommer risiko i to former. Den ene varianten er emosjonell risiko – ethvert valg eller enhver handling som kan medføre vondt i hjertet, skading av selvbildet og søvnløse netter. Den andre formen, den hjernedøde tvillingbroren, er fysisk risiko – aktiviteter hvor du kan brekke et bein eller knuse en kropp. Det finnes mennesker som elsker å henge med det tvillingparet. Magdi er en av dem. Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid møtte Oda Felicia Bardal Sigstad i 2009, bestemte seg for å fri til henne i løpet av våren og rigga til et megabryllup på Biri før shortssesongen var over. Stor emosjonell risk. Magdi er på barrikadene når det gjelder fysisk risk også. Han hopper i strikk, i fallskjerm og fra tilfeldige klipper på sommeren. Magdi trener MMA – verdens farligste kampsport. Jeg tror Magdis ønske om å ta risiko skyldes én ting: at han ikke drikker. Full respekt, beundring og et oppriktig «bra for deg» fra meg, men det er nå en gang slik at alle avholdsfolk til slutt blir utilregnelige. Få veier fører raskere til generell skrulleoppførsel enn den tørrlagte stien ned i avholdets bekmørke dal. Et rusfritt liv er umenneskelig. Alle trenger et rush. Alle trenger en virkelighetsflukt. Alle trenger et dop, og Magdi sitt heter stagediving. Det er det perfekte rusmiddelet for Magdi. Perfekt fordi det kombinerer

både emosjonell og fysisk risiko. Et mislykka stagedive knekker ikke bare nakken din, det sønderknuser selvbildet ditt i samme slengen. Den følelsen, av å kunne miste alt, fyller utrolig nok Magdis penis med blod til det punktet der blodåren dunker på skaftet. Med den største selvfølgelighet tar Magdi løpefart fra scenekanten og kaster seg mot stakkarene på første rad. Mannen som blir oppriktig sur på deg hvis du nøler et hundredels sekund med å ta på deg bilbeltet, har ingen betenkeligheter med å dødse i trynet på en småbrisen 21 år gammel jente. På Stavernfestivalen var det tre og en halv meter fra scenekanten til bakken. Helt uforsvarlig. Noen dager senere fikk vi tilsendt en sykehusregning. I vill risikorus hadde Magdi brukket armen til en dame tvers av. Han mener ikke å skade noen, han bare driter seg ut i fylla. Man skulle trodd at den type episoder hadde bremset Magdi. Men som fyllefranser flest har han bare gassa på. Nå er han på rødsprit. I en av sine mer legendariske taler backstage, omtalte Magdi sitt egen stagedive som selve dødsstøtet i konserten: – Det er i dét øyeblikket vi faktisk «dreper det», sa han. Til tross for et såpass skada utsagn, var det ingenting som kunne forberede meg på Magdis neste trekk. Den 25. juni 2013 fikk jeg en mail fra Guinnes Book of Records. De tak-

ket for søknaden vår om å opprette en ny kategori. Søknaden vår? Opprette en ny kategori? Joda. Magdi hadde fått det for seg at vi skulle sette verdensrekord: «Most people stagediving at the same time.» Jeg hater alle former for risiko. Jeg har alltid hata det. Jeg hoppa aldri fra 10-meter’n med de andre gutta. Jeg har aldri stått på snowboard. Jeg var livredd fyrverkeri og ba til Gud om ikke å nå opp til høydekravet på metallmonstrene på Tusenfryd. Jeg stikker så fort et forhold er i ferd med å bli seriøst, og den eneste gangen jeg har turt å holde en tale, var da jeg ikke hadde noe valg: i bryllupet til Magdi. Kompisene mine pleier å fnyse av meg når jeg påpeker denne forskjellen. De mener jeg og Magdi er likere enn jeg tror. For dem er yrkesvalget mitt bevis nok: De mener at Karpe Diem er en risiko i seg selv. Det at jeg satsa alt på noe så usikkert og idiotisk som norsk rap, at jeg spiller konserter foran tusenvis av mennesker med pikken min liggende på anmelderhoggestabben, er bevis nok. De mener jeg er den største risikotakeren av alle. Men Karpe var aldri en risiko for meg. Det var ikke det. Det var ikke engang et valg. Chirag

SVIDDE MUNKEKAPPER Minoo Koefoed Tibet lukter av svidde munkekapper 329,– 9788203356315

«Var det kanskje et plutselig anfall av irrasjonelt sinne eller panikk som gjorde at den tibetanske nonnen Lhamo satte fyr på seg selv? Tvilsomt. Hvis det hadde vært en spontan handling, ville hun ikke forberedt løpesedler med slagord for politisk endring allerede før hun dro til det kinesiske Sikkerhetsbyrået. Det var åpenbart planlagt. Kanskje Lhamo var en aktivistnonne? Kanskje hun hadde lest om Mohamed Bouazizi i Tunis og forventet at en selvpåtenning i Tibet kunne lede til et folkeopprør som ville styrte Kommunistpartiet, slik tuniserne styrtet Ben Ali? Men det hadde allerede vært søtten selvpåtenninger før henne som ikke ledet til Kommunistpartiets fall. Hva ville hun egentlig oppnå med aksjonen? Er selvpåtenningene et uttrykk for politisk misnøye, eller vil munkene og nonnene noe mer? Noe konkret? I så fall må verden vite at de skjer.»

Utk. primo mars

Minoo Koefoed

TIBET LUKTER AV SVIDDE MUNKEKAPPER dokuroman

Tilgjengelig som e-bok

MINOO KOEFOED har en mastergrad både i utviklingsstudier og i fredsstudier. Hun er fredsaktivist og har jobbet med organisasjoner og ikkevoldsarbeid i ni land. Hun har til sammen tilbrakt ett og et halvt år i det tibetanske eksilsamfunnet i Dharamsala, India. Tibet lukter av svidde munkekapper er hennes første roman.

Minoo Koefoeds debutbok, Tibet lukter av svidde munkekapper, har et akutt budskap: I flere år har tibetanske munker protestert mot kinesiske myndigheters undertrykkelse med selvpåtenninger. Selv-ofringen pågår fremdeles, per i dag har 123 tibetanske munker satt fyr på seg selv. Vesten forholder seg passiv. Dette er fortellingen om en engasjert aktivist som forsøker å få verdens oppmerksomhet rettet mot Tibet.

En ung kvinne reiser til Tibet på oppdrag fra en tibetansk eksilorganisasjon for å samle informasjon om selvpåtenningene blant tibetanske munker. Planen er å smugle viktig stoff ut av landet, forbi den kinesiske sensuren, og overlevere informasjonen til internasjonal presse. Men reisen går ikke som planlagt.

En gang for lenge siden lovet jeg meg selv at jeg aldri aldri aldri skulle skrive for teater, hvis ingen kom og ba meg om det. Men så var det noen som ba meg om det. Og da sa jeg ja, uten å tenke meg om. TEKST Geir Gulliksen

OM Å SKRIVE F O R T E A T E R

DA DRAMATIKKENS HUS skulle åpnes, ville Kai Johnsen ha teaterregissører til å sette opp nyskrevne monologer av norske forfattere. En av disse regissørene var Runar Hodne, og av grunner jeg fortsatt ikke har forstått, ville Runar at jeg skulle skrive en monolog for ham. Slik kom jeg inn i noe som ganske snart begynte å ligne en gruppe eller et band, et løst og likevel intensivt arbeidsfellesskap som besto av Runar, dramaturgen Cecilia Ölveczky og skuespilleren Ole-Johan Skjelbred. Og altså jeg, som skulle skrive. Jeg hadde aldri vært med på noe som lignet. Eller jo, jeg hadde spilt i band, for veldig lenge siden, og jeg husket noen få lykkelige øyeblikk da det å spille sammen med andre løftet meg – følelsen av at noe blir til i rommet som ikke hadde blitt til på samme måte hvis ikke akkurat disse menneskene var til stede og jobbet med hverandre, og mot hverandre, og mot noe de ikke helt ante hva var. Nå spiller jeg ikke gitar lenger, og jeg synger ikke lenger, og nå satt jeg og skrev. Det jeg skrev, ble lest av Runar og Cecilia, og etter en stund ble det lest av Ole Johan. Og så begynte Ole Johan å fremføre det, og det er jo også en måte å lese på. Det var produktive lesninger, som gjorde det mulig å skrive. Å skrive dramatikk var som å lære å skrive på nytt. Ingen av de andre prøvde å fortelle meg hva jeg skulle skrive, eller hvordan jeg skulle skrive. Det de gjorde, var langt mer verdifullt: De viste meg hva det kunne

brukes til, det jeg skrev. Kanskje går det an å si at de viste meg konsekvensene av det jeg skrev. Og selvfølgelig foreslo de strykninger. Enkeltlinjer, og hele avsnitt. Men det var noe annet også, noe i måten vi snakket om tekst på, og teater, som gjorde samarbeidet levende og produktivt. Jeg oppdaget noe jeg hadde visst, alltid, men som kanskje må oppdages om og om igjen: At det viktigste i en tekst ikke er det som står der. Det viktigste er pausene, lakunene som blir til mellom det som blir sagt. Og da snakker jeg ikke om undertekst, om at noe skal hintes til, megetsigende eller ladet. Jeg tror at et uttrykk som undertekst ofte leder oss på ville veier, fordi det får oss til å tro at vi snakker om noe som like gjerne kunne vært sagt, eller skrevet, men som teksten liksom tjener på å holde for seg selv. Jeg tror ikke noe på det. Det jeg snakker om, er mye enklere. Det som betyr noe i en tekst, er den energien som oppstår mellom det som blir sagt, i pausene, i glipen der språket toner ut, i mørket ved siden av det som lar seg lyse opp. I det som er stille, og som puster og lytter. Dette er vanskelige saker å konkretisere, men i teatret er det ikke til å ta feil av. Og når Ole Johan fremførte det jeg hadde skrevet, hørte jeg at det var noe annet på ferde der enn det jeg hadde trodd. Det var som om han viste frem baksiden av det jeg hadde skrevet.

Det som betyr noe i en tekst, er den energien som oppstår mellom det som blir sagt, i pausene, i glipen der språket toner ut, i mørket ved siden av det som lar seg lyse opp.

Geir Gulliksen Demoner 2014 En kropp 269,– 9788203357633 Utk. medio februar

GEIR GULLIKSEN tekster for teater

EN KROPP OG DEMONER 2014

Tilgjengelig som e-bok

GEIR GULLIKSEN er romanforfatter, lyriker, barnebokforfatter og dramatiker samt forlagsredaktør. Han ble nominert til Ibsenprisen 2013 for sitt teaterstykke En kropp.

Monologen fikk tittelen En kropp. Den ble fremført noen kvelder på Dramatikkens hus, og en gang i Harstad under festspillene i Nord-Norge, og så var det over. Men vi var ikke ferdige med hverandre. Noe i dette samarbeidet ville ikke ta slutt ennå. Vi begynte å snakke om å utvide monologen, bygge den ut til et stykke. Jeg skrev for tre roller, og så kom skuespillerne Maria Henriksen og Henrik Rafaelsen til, sammen med Ole Johan. Rommet ble mer komplekst, men fortsatt like produktivt. Jeg skrev, Runar og Cecilia leste, og vi snakket. Jeg klarer ikke å gjengi de samtalene. De var ekstremt konkrete, og likevel handlet de om noe annet, noe vi var på vei mot. Jeg fortsatte å skrive. Og så, i april 2012, satt vi sammen hver dag i en uke – på formiddagene gikk skuespillerne igjennom stykket, mens jeg satt og så på og strøk i manus, og noterte. På kveldene og nettene skrev jeg nytt, og neste dag arbeidet skuespillerne med det jeg hadde skrevet. Jeg strøk og skrev nytt mens jeg så på dem. Etter denne uken visste jeg mye om hva som var mulig i teksten. Jeg liker å tro at jeg også vet mye om hva som kan skje mellom akkurat disse skuespillerne. Og da skrev jeg ut fra det, ut fra hvem skuespillerne var, og eneregiutvekslingen som skjedde mellom dem i arbeidet med teksten. Skuespillet hadde samme tittel som monologen: En kropp. Stykket ble spilt noen kvelder på Dramatikkens hus i 2012 og noen kvelder på Torshovteatret i 2013. Teksten til et teaterstykke er bare et utgangspunkt, et forslag til det som skal bli en oppsetning. Men i dette tilfellet betydde skuespillernes arbeid med seg selv, med hverandre og med teksten enormt mye for hvordan den ble til. Mer og mer synes jeg dette er interessant å utforske: Det som er relasjonelt, og som har med utveksling av energi mellom skuespillere å gjøre. Hva er det som gjør at noe lever på scenen, og noe annet ikke? Hva er det som gjør at noe lever én gang, men ikke neste gang det blir gjort? Eller at noe som alle likte, og som så bra ut, plutselig dør hen, stivner, blir tomt? Hva er det som skjer mellom skuespillerne? En av dem går over gulvet, nærmer seg en annen. Plutselig virker det som om den som sto stille, bare sto der og ventet på den som kom. De prøver igjen, og nå virker det som om den ene avbryter den andre. De prøver igjen, og nå skjer det ingenting; de støter mot hverandre, ugyldiggjør hverandres tilstedeværelse i rommet. Jeg ser på dem og tenker at kanskje denne scenen bare skal strykes. Det er lunsj, noen går og spiser, andre sitter

i telefonen. Og så prøver de igjen, og så oppstår noe sammensatt og merkelig – det lever. Det er vanskelig å si hva det betyr, men scenen bærer frem tiltrekning og motstand, sympati og raseri. Noe svimlende, som virker lett og sammensatt, samtidig. Hva var det som skjedde? Skuespillerne gjorde noe mulig for hverandre, på en måte ingen kunne ha regnet seg frem til på forhånd. Det er menneskelig, og det gjelder utenfor teatret også, at vi skaper sammenheng for hverandre. Det vi har å komme med, det vi bærer på og som vi kan løfte frem for de andre, det kommer bare frem hvis noen lager en åpning for oss. Da vi var ferdige med En kropp ville vi fortsette, vi ville utvikle det vi hadde begynt på sammen i en annen retning. Runar nevnte en roman av Dostojevskij, som på norsk har tittelen De besatte. Jeg hadde aldri lest den før, og nå leste jeg den, og så begynte vi å snakke. Det var uaktuelt å lage en dramatisering, men det var interessant å tenke seg at noen av karakterene fra denne romanen levde nå, sammen med oss, i Oslo i 2014. Jeg begynte å skrive. Jeg lot personene ha de samme navnene som i romanen, russiske navn som Pjotr og Varvara og Darja og Nikolaj Stavrogin. De bar navnene med seg fra en russisk roman som ble skrevet på slutten av 1800-tallet, og jeg lot dem få ha noenlunde samme relasjoner: En er mor til en annen, noen forelsker seg, og noen ødelegger sin store kjærlighet, noen prøver å gjøre seg selv betydningsfulle gjennom en politisk konspirasjon. Derfra skrev jeg så fritt jeg kunne, om mennesker som prøver å gi livet mening. Runar og Cecilia leste det jeg skrev, og vi hadde lange diskusjoner, vi strøk, og jeg skrev på nytt. Etter noen måneder satt jeg med et stykke som har fått tittelen Demoner 2014. Jeg fortsatte å skrive mens Runar snakket med skuespillere, mens scenografi og musikk og mye annet ble påbegynt. Det er umulig å skrive dramatikk, i hvert fall for meg, uten å tenke på hvem som skal fylle rollene, gjøre dem til sine. Noen av skuespillerne kjente jeg allerede, andre var navn eller ansikter for meg. Men navn og ansikter betyr mye og kan gi sterke impulser. Flere av dem har jeg hatt lange samtaler med. Og nå har jeg nettopp sett alle skuespillerne begynne arbeidet med teksten, og med rollene sine, og det skal de gjøre i mange uker fremover. Jeg kommer til å skrive mer, og stryke mer, og følge med på hva som skjer mellom skuespillerne. Teksten er ikke ferdig før oppsetningen finner sted.

J E G LØ P E R F RA M E G S E LV 4. mars 2009 døde lyrikeren og multikunstneren Triztan Vindtorn. I sitt velskrevne, men viltre portrett av Norges eneste lyriker med slangetights, løvemanke og samlemani, har Ida Marie Brown fanget poeten – nesten med hans egen penn. Hun tegner Vindtorn i regnbuens farger, med humor og dypt alvor. Akkurat slik vi kjente ham. Boka kom i gang da Ida Marie Brown fikk i oppdrag fra Drammen Byarkiv å sortere Triztan Vindtorns enorme mengde med etterlatte papirer: brev, kvitteringer, lapper, frimerker, utklipp, manus. Haugen var diger – for Vindtorn kastet aldri noe. Brown har en fortellerstemme som glir som hånd i hanske til Triztan Vindtorns egen frodige uttrykksform. Hun forteller om hans oppvekst i Drammen, hans familie,

hans trang til å reise ut, og hans trang til å komme tilbake, alltid tilbake til Drammen. Brown presenterer lyrikken hans og mottakelsen av den. Hun viser frem den sære og originale og egosentriske Triztan Vindtorn, han som aldri kastet en faktura – selv om det ikke alltid var så lett å betale dem. For noen ganger falt han, andre ganger fløy han, men språkets utspente lerret lå hele tiden rett under Vindtorn som et sikkerhetsnett.

Ida Marie Brown Jeg løper fra meg selv Et portrett av Triztan Vindtorn 349,– 9788203356285 Utk. ultimo mars

«Han gikk alltid litt lenger enn normen. Han skulle havne på tvers i kulturen, for bare i tverrstilling kan du være med på å skru bryter’n videre. ‘Det gode selskap’ er de som jakter, men han som løp foran med skoa i handa og fem par solbriller, det var poeten vår. Det var’n Triztan.» Tilgjengelig som e-bok

IDA MARIE BROWN er selv fra Drammen og har en master i litteraturvitenskap.

«DET ER SÅ NORMALT Å VÆRE MEG AT JEG NESTEN HAR GLEMT HVORDAN DET ER IKKE Å VÆRE MEG.» Triztan Vindtorn Aschehoug forlag lanserer boken i forbindelse med utdelingen av Triztan Vindtorn-prisen i Drammen i mars 2014. Prisen ble innstiftet i 2013.

I 2010 var Tore Stubberud i gang med en roman med utgangspunkt i barndomserindringene om bestefarens dødsleie på Sarpsborg sykehus femti år tilbake i tid. Underveis i skriveprosessen ble forfatteren rammet av en fallulykke som kunne ha kostet ham livet, hjemme i Rakkestad. TEKST Øyvind Pharo

Tore Stubberud Reiseklar 349,– 9788203356216 Utk. ultimo februar

SYKEHUSETS KALDE VIND

Reisaklar_omslag_til_AschehougLitteratur.indd 1

14/11/2013 10:00

Tilgjengelig som e-bok

MED EGEN SYKEHUSHISTORIE som rammefortelling skriver Stubberud inn fortellingen om sin bestemors, bestefars og sin fars sykdom og død og møte med sykehus og helsevesen. Hvordan døde de den gang, og hvordan dør vi i dag? Slik speiler Stubberud tre generasjoners forhold til liv og død i hjembyen Sarpsborg, en by som selv skildres som en organisme som lever og dør og gjenoppstår som noe annet, omkranset av mektige Glomma med Sarpefossen. Her skiftes det mellom historiens fugleperspektiv og et perspektiv på det opplevende og erkjennende subjekt. Han skriver om eksistensen og om totaliteten. Tore Stubberuds originalitet og fremste kjennetegn som skjønnlitterær forfatter er hans refleksjonsnivå kombinert med presise sansninger og observasjoner. Han er analytisk, følsom, lyrisk, svarthumoristisk og rå. Hva skjer når et menneske blir pasient? Reiseklar er en roman, men har samtidig en egen klangbunn i den stadig pågående offentlige debatten om sykehusrefomen, om sykehus som industri. Når forfatteren som 63-åring opplever å komme som akuttpasient på Sentralsykehuset i Østfold, får han bekreftet alle sine analyser og filosofiske lesninger av det industrielle og postindustrielle samfunnet. Stubberud anklager hverken legestand eller pleiere, han konstaterer bare at pasientlivet på sykehuset har

et fravær av «det sosiale». Et fravær som blir kontrastert med hans fiktive gjenskaping av det for lengst nedrevne Glommens Hotell som huset arbeidere og forkomne i skyggen av Borregaardspipa for hundre år siden. Når han skildrer bestefar Anton Stubberuds usnerpede pietisme, livsalvor og livskraft, i møte med klassesamfunnet, beskriver han et menneske som levde i overensstemmelse med apostelen Paulus. Tanken på det hinsidige går sammen med en forkastelse av samfunnet. Anton Stubberud visste at han skulle dø og gjorde sine medpasienter urolige når han spurte om de var reiseklare. Hans dannelse var Bibelen og John Bunyans Pilgrim’s Progress fra 1600-tallet. Tore Stubberud sammenligner bestefarens innsikter med Slavoj Žižek og Giorgio Agamben, og beretter om en fremmed som utfører mirakel på jernbanekafeen på Sarpsborg stasjon nyttårsaften 1960 samtidig som Anton Stubberud dør. Det er ingen fortellinger om mirakler i forfatterens egne opplevelser på sykehuset. Han sier bare at når luften fra samfunnet er kald, trekker det ekstra kraftig på sykehuset. Øyvind Pharo er redaktør for norsk skjønnlitteratur i Aschehoug.

Reiseklar er TORE STUBBERUDs sjette roman på Aschehoug siden Selvbiografi ved seks års alder (1998). I 2003 kom den kritikerroste Kjøtt i mørke og i 2008 beskrev han i Råtten sol sin oppvekst i arbeiderbyen Sarpsborg.

Et bibliotek for levende litteratur

Bøker snakker med bøker, og det er først når man leser selve tekstene at man forstår hvordan for eksempel Platon eller Rousseau kunne påvirke senere tider på den måten de gjorde – de er store forfattere like mye som store tenkere.

I over 50 år har Aschehoug og Thorleif Dahls kulturbibliotek bragt klassiske tekster til live i norsk språkdrakt. Redaktør Eirik Welo skriver om sitt mangeårige forhold til serien. FOTO Niklas Lello

MITT FØRSTE MØTE med Thorleif Dahls kulturbibliotek fant sted på begynnelsen av 1990-tallet. Stedet var Tvedestrand folkebibliotek. Boken var G. Julius Cæsar: Gallerkrigen, oversatt av Johan Hammond Rosbach og utgitt i 1964. Jeg lånte og leste, og en større verden åpnet seg for meg. Cæsar førte meg inn i romersk historie, men boken førte meg også videre til andre bøker i samme serie. Neste stopp var Årbøkene av Tacitus, med sine svartsynte og konsise beskrivelser av de romerske keiserne fra Augustus til Nero. Deretter bar det utover: Jeg kjøpte Roseromanen av Guillaume de Lorris og Rolandskvadet, og plutselig var jeg i middelalderen. Deretter var jeg i Kina med Taoismens klassikere og tilbake i nåtiden med Rainer Maria Rilkes Sonetter til Orfeus.

Jeg lånte og leste, og en større verden åpnet seg for meg.

Pave Gregor den Store Samtaler 349,– 9788203356360 Utk. medio januar

2-03-35636-0

-03-35636-0

356360

Pave Gregor den store | D I A LO G EN

t ex elecae core plias solo mosam idestis que menditium fugiae nim ame platem quiae im lique voles alia conseque maiorer ferpeliquunt derovid qui conse et pernateturi repedi venda venieni endios il incidiciust, m ratem rem re sim rerum fuga. Ut et eum roris maxima aspic te eumqui aut laboreh odipis si volut harunt ommolut vid que maiveles mint. conestia quid eos pa poreptiaspe voloribus. mque doluptas el iliasit et as eumque doloriugiatur? Nos aborepe ritaturia quidus, tem est eraectempor sit quam quae officient int nihillo repediandi nonsend erchil ipidusda ur restem aut proratibust veri ut la volore pera quam lam quamet dolores suntia dolouptae ressi di tem volupta tusaect iusdandam llanda dissima ximendi aerundenis ipiet actatus etur? Modis porecepro disitatur, quinim aut aliquam quatem sunt peratistemod orep tatquae num que as volora voluptiatur a de porem ad quide dolorestio. Ita veligen atur eicipsae porum rendae volupta periscid ur

Pave Gregor den Store SAMTALER

Thorleif Dahls kulturbibliotek er en serie for oversettelser av klassikere, finansiert av Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek, som ble stiftet i 1956. Thorleif Dahl selv var historiker, men drev i størsteparten av sitt voksne liv reklamebyrået Sverdrup Dahl A/S, kjent fra kinoreklamens Merkur. Ved siden av deltok han i mange bokprosjekter, gjerne i nært samarbeid med Aschehoug forlag. Tanken bak var å sørge for at viktige tekster i norsk og europeisk kulturhistorie ble tilgjengelige for det norske lesende publikum. De første utgivelsene i serien så dagens lys i 1960, fire år etter at fondet var blitt opprettet. Klassiskfilologen Henning Mørland oversatte Herodots historieverk om perserkrigene. Herodot er en passende begynnelse for en klassikerserie: På prosaens og historieskrivningens område er han den første ordentlige klassikeren i vestens litteraturhistorie, et forbilde både for senere historikere i antikken og for moderne forfattere. Han motbeviser dessuten fordommen om at en klassiker er «en bok alle kjenner, men ingen har lest». Herodot har blitt lest av stadig nye generasjoner (det er nok å nevne Den engelske pasienten og Ryszard Kapuscinskis Reiser med Herodot). Thorleif Dahls kulturbibliotek har gjennom de over femti årene det har eksistert, hatt markante redaktører. På 60- og 70-tallet var det klassiskfilologen

Leiv Amundsen som sørget for at Herodot ble fulgt av de greske historikerne Thukydid og Xenofon, ved siden av romerske klassikere som Cæsar, Cicero og Augustin. Den norrøne litteraturen var også godt representert i denne perioden. Fra 1979 tok franskprofessor Asbjørn Aarnes over som redaktør. Han brakte europeiske middelaldertekster og nyere forfattere som Montaigne, Voltaire og Rousseau inn i serien. Latinprofessor Egil Kraggerud overtok som redaktør i 2001 og videreførte kulturbiblioteket som en bred serie for klassikeroversettelser. I dag består redaksjonen av meg selv, Christian Janss og Karin Gundersen. Redaksjonens viktigste oppgave er å identifisere tekster som bør finnes på norsk. Det er mange som fortjener å løftes frem. Noen er etablerte klassikere og har stått på venteliste lenge, som for eksempel Ammianus Marcellinus om keiser Julian den frafalne, som inspirerte Ibsen i Keiser og galileer. Andre fører serien i nye retninger: Vi planlegger to bind med utopiske tekster fra 1600-tallet og fremover, en slags science fiction før sjangeren fantes. Bøkene utvider rammen for hva en klassiker kan være og kaster dessuten lys over tidligere utgivelser, for eksempel Thomas Mores Utopia. En ny retning markerer også oversettelsen av Vasaris kunstnerbiografier fra renessansen. Samtidig med de nye bøkene er vi i gang med en storstilt digitalisering av eldre utgivelser, slik at serien igjen vil være tilgjengelig i hele sin bredde, denne gangen som e-bøker. Det morsomste med å være redaktør er å måtte lese tekstene vi skal utgi. Bøker snakker med bøker, og det er først når man leser selve tekstene at man forstår hvordan for eksempel Platon eller Rousseau kunne påvirke senere tider på den måten de gjorde – de er store forfattere like mye som store tenkere. Vår nyeste utgivelse er Pave Gregor den Stores Samtaler. Han skildrer munker og mirakler på 400og 500-tallet e. Kr., altså i overgangen mellom antikk og middelalder. Historiene er fulle av detaljer om hverdagsliv og tankeliv, og jeg forstår plutselig bedre hvordan det var å leve da.

Historiene er fulle av detaljer om hverdagsliv og tankeliv, og jeg forstår plutselig bedre hvordan det var å leve da.

Thorleif Dahl var selv historiker, og historiske tekster har vært godt representert i serien helt fra begynnelsen. Kanskje var det også på dette området behovet for norske oversettelser var størst, men kulturbiblioteket har alltid arbeidet ut fra et vidt klassikerbegrep. Særlig fra Aarnes’ redaktørperiode på 1980-tallet har dikt, skuespill og filosofiske tekster blitt utgitt i serien, side om side med historieverker. Skillet er selvsagt til en viss grad kunstig, en av de nyeste utgivelsene er Romas eldste historie av den romerske forfatteren Livius. Verket handler om grunnleggelsen av Roma og om romernes kamper med nabofolk i Italia. Men for historieskrivningen i antikken var litterær form og språklig eleganse like viktig som nøyaktig gjengivelse av historiske fakta. Livius ble beundret og etterlignet som skribent, ikke bare som historiker i snever forstand.

Mitt møte med Thorleif Dahls kulturbibliotek i Tvedestrand for tyve år siden fikk meg til å skjønne at antikken (og mye annet) fantes. I dag er jeg greskfilolog, og jeg tror ikke det hadde skjedd uten Thorleif Dahls kulturbibliotek. Som redaktør håper jeg at de bøkene som skal komme ut i serien i årene fremover, vil finne lesere som trenger dem, i bokhandler og biblioteker, og at de vil åpne nye verdener for dem. Eirik Welo er sammen med Christian Janss og Karin Gundersen redaktører for Thorleif Dahls kulturbibliotek.

Hjerteknuser er en thriller om internasjonal mafia, høyteknologi, politisk spill og farlig journalistarbeid. Til sammen gir disse ingrediensene et bilde av en nær framtid hvor noen er mer verd som døde enn som levende. TEKST Mia Bull-Gundersen

FARLIGE FORBINDELSER

Arild Aspøy Hjerteknuser 379,– 9788203356308 Utk. ultimo mars

HJERTEKNUSER

Tilgjengelig som e-bok

ARILD ASPØY er redaktør og tidligere undersøkende journalist i NRKs Brennpunkt-redaksjon. Gjennom 14 år i NRK laget han over 30 TVproduksjoner om blant annet farmasøytisk industri, forsvarsindustri, atomeksport, justismord og asylsøkere. Aspøy debuterte med thrilleren Fredsfyrster i 2011, som fikk svært gode kritikker.

TV-journalisten Siri Thune dukket første gang opp i Fredsfyrster (2011), Arild Aspøys debut som thrillerforfatter. Da gjaldt det spillet om Nobels fredspris, et temmelig skittent spill skal vi tro boka, og anmelderne var begeistret. De roste Fredsfyrster som farlig aktuell, skremmende realistisk og årets best gjennomførte thriller. Nå kan vi glede oss over ny spenning fra Aspøy. I Hjerteknuser er det serbisk mafia som gjør jobben farlig og nervepirrende for Siri Thune. Og for mange andre. Et fotografi fra midten av 1970-tallet viser to 15 år gamle gutter. De står i en hage i Beograd og har armene kameratslig rundt hverandre. Den ene er Stein Seierstad, sønn av den norske ambassadøren til den gang kommunistiske Jugoslavia. Senere ble Stein statsminister i Norge, og nå leder han Eurowell, en stor og innflytelsesrik internasjonal helseorganisasjon som har verdens øyne på seg. I 2016 er den borgerlige regjeringen i Norge i ferd med å gi opp makten, og Stein Seierstad går for å bli statsminister igjen. Fra før er han jo en feiret og godt likt politiker som folk ønsker tilbake i statsministerposten. Det burde ikke koste ham all verden. Dessuten har han gjort en glimrende jobb i Eurowell. Alt ligger til rette for et comeback. Den andre og mørkhårete gutten på bildet er serbiske Alek Reptik, sønn av en kriminell og brutal

politimann. Alek bor i London og leder Tiger Fund, et sammensurium av fonds og selskaper som på overflaten driver investeringer og veldedighet i verdens hardest prøvde områder. Blant annet i dagens Serbia. I virkeligheten er Alek en krigsforbryter som var kjent for å skjære hjertet ut av ofrene sine i krigen mot bosnierne. Forretningen hans i dag er avansert mafiakriminalitet. For å få vasket både sitt og serbernes omdømme hyrer Alek den London-baserte nordmannen Leo Næss’ PR-firma Greenfield Message. Leos motto er at alle har rett til god PR, spesielt de onde. Men dette er et oppdrag Leo kommer til å angre bittert på. For Alek skyr ingen midler. Absolutt ingen. Heller ikke overfor dem han engasjerer. En av historiene som fortelles om ham, er at Reptik og hans kumpaner praktisk talt har latt folk gå gjennom kjøttkverna. Siri Thune studerer nøye det tilsynelatende uskyldige fotografiet av de to smilende kameratene. Hun har berettigete og sterke mistanker om at alt ikke er som det skal mellom de to unge guttene. Og hun tar store sjanser og bruker harde metoder for å avsløre i en TV-reportasje at Stein Seierstad og Alek Reptiks forhold slett ikke var så uskyldig. Ikke den gangen på 70-tallet, og heller ikke nå. Og kanskje er Seierstad fremdeles i lomma på den serbiske mafiaen? Kanskje er hans ungdomsvennskap med den hensynsløse Alek

Reptik noe som for all del ikke må komme offentligheten for øre? Men Siri Thune trenger bevis, og den som kan gi henne det, er den serbiske kvinnen Anica som bor på et krisesenter for kvinner i Serbia. Anica var nemlig tolk under konferansen i Genève der Stein Seierstad og Eurowell underskrev en avtale om mulighetene i framtidens medisinske teknologi. Siri er temmelig sikker på at Anica sitter på verdifull informasjon om Seierstads forhold til Reptik – hun kjente dem begge. Krisesenteret i Serbia drives av Theresa Foundation, et av skalkeskjulene til Alek Reptik. Senteret er nærmest som et fengsel, og de kvinnene som har klart å rømme derfra, er senere blitt funnet døde med hjertet fjernet. Siri engasjerer sin venn Viggo Tinn og hans team av tidligere militære til oppdraget med å få kilden i sikkerhet. Men ingen, absolutt ingen, har kunnet forutse risikoen denne operasjonen medfører. Ingen har kunnet se for seg konsekvensene. Leo Ness’ PR-metoder og Alek Reptiks brutale forretningsstrategi tar helt uventede vendinger i jakten på Anica og Siri. Metodene som brukes, har aldri vært brukt tidligere, og resultatet er skremmende. Ondskapen skjuler seg i det velkjente og nære. Mia Bull-Gundersen er redaktør for norsk skjønnlitteratur i Aschehoug.

Jorun Thørring tok krimverdenen med storm med Skyggemannen i 2005. Ikke lenge etterpå kom Glassdukkene, den første boka om den samiske Aslak Eira, etterforsker og alenefar bosatt i Tromsø. Det ble raskt tydelig at Thørrings krim hadde internasjonal appell. TEKST Pernille Bruvik Westberg

ASLAK EIRA TIL LERRETET

Både debutboka og Glassdukkene ble tidlig solgt til flere land, og under bokmessen i Frankfurt i 2006 var Glassdukkene blant de mest etterspurte på Aschehougs stand. Aslak Eira møter vi på ny i Ildens øye (2009) og i vårens Mørketid, og nå er det duket for filmatisering av serien om Eira. Norsk krim til verden En rekke krimbøker fra Norden er etter hvert blitt filmatisert, og det

er stor internasjonal interesse for nordisk krim. Tomas Backström, som er produsent for filmene om Eira, mener at kvaliteten er høy, og at verden har åpnet øynene for skandinavisk krim. Det er liten tvil om at Thørrings krimromaner er som skapt for filmlerretet. Med korte og intense kapitler utvikler fortellingen seg på filmatisk vis. Den spesielle nordnorske naturen og ikke minst midnattssolen i kombinasjon med et intenst

spenningplott gjør at produsent Backström har tro på at filmene vil ha potensiale utenfor Norge. For oss nordmenn er det lett å ta NordNorge for gitt, men landsdelen er unik i verdenssammenheng og verdt å vise frem. Vi har alle sett storbykrim på kinoskjermen, men her har vi et nytt og eksotisk aspekt. Det å filmatisere en spennende fortelling på et så kontrastfullt sted, gjør denne krimserien interessant og annerledes, mener Backström.

MØRKETID

Nils Gaup har regi på den første filmen, Glassdukkene, som er basert på boken med samme navn. Med seg har han skuespillerne Stig Henrik Hoff som den samiske Aslak Eira, Lena Kristin Ellingsen spiller politibetjent Kine Berger, og ellers på rollelisten finner vi blant andre Henrik Mestad og Henrik Sørensen. Vi befinner oss i Nordens Paris, nemlig Tromsø, Jorun Thørrings hjemby. Det er mai måned, og en lettkledd studine tilknyttet universitetsmiljøet blir funnet drept i nærheten av Prestvannet. I løpet av kort tid skjer det flere drap på unge jenter. Førstebetjent Aslak Eira leder etterforskningen, med hjelp fra politibetjent Kine Berger. Med Tromsøs studentmiljø og midnattssol som bakteppe blir det en eksplosiv reise hvor vi følger Eiras kappløp med tiden for å ta morderen og unngå flere drap. Solid lokalkunnskap Selve filminnspillingen er avsluttet, og nå gjenstår alt etterarbeidet. Thørring har selv engasjert seg i prosjektet fra starten av. Som en ekte tromsøværing var hun en døråpner for staben på lokalt plan i byen. Men hun er ikke den eneste medvirkende med kjennskap til området. Backström har vært produsent av Insomnia fra 1997, som også ble filmet i Tromsø. Stig Henrik Hoff er opprinnelig finnmarking og var Thørrings favoritt til rollen som Aslak Eira. Ifølge Backström (og mange vil nok være enige) er Nils Gaup en av Norges beste regissører med storfilmer som Veiviseren, Kautokeino-opprøret og nyinnspillingen av Reisen til julestjernen på CV-en, og i tillegg er han selv samisk. Gaup hadde lest boka før han ble involvert i filmplanene og var interessert i å lage flere filmer fra Tromsø. For tromsøværinger blir det mange kjente syn. Det blir blant annet scener fra Storgata, det lokale politihuset og Universitetet, og ikke minst fra Prestvannet, hvor likene blir funnet. Mads Gilbert, den profilerte akuttlegen ved Universitetssykehuset Nord-Norge, spiller lege i en dramatisk scene hvor det foregår en redningsaksjon. Både scenen og filmen ellers har dermed et svært realistisk preg bygget på solid fagkunnskap.

I 1978 FORSVANT lærer Hans Holm fra Fredly internatskole utenfor Tromsø. Nå 30 år etter blir det som er igjen av ham funnet i kjelleren på den nedlagte skolen.

Outsideren Eira Hva er det med Aslak Eira som gjør ham verdt å få på lerretet? Vel, som same har Eira et nært forhold til både naturen og naturkreftene. Som etterforsker er han mer intuitiv enn normalt, og kanskje mer åpen til sinns enn det politifolk vanligvis er. I kraft av sin bakgrunn skiller han seg ut, og han blir aldri helt en del av samfunnet i Tromsø. Han er en slags outsider, en posisjon som samtidig gir ham mulighet til å stå på utsiden og observere. I tillegg er han alenefar, en rolle han tar alvorlig. Og som et friskt pust i krimverdenen har han faktisk ikke alkoholproblemer. Neste bok i serien, Ildens øye, skal filmes i løpet av 2014, og den tredje boken, Mørketid, like etter. Produsent Backström kommenterer at det er en uvanlig prosedyre å sette i gang filmatiseringen av en serie før alle bøkene er ferdige, men sier det kan ha sine fordeler at bok og film følger hverandre såpass tett. Han har hele tiden hatt mulighet til å diskutere innholdet med Jorun Thørring, og hva som kan tenkes å bli bra film. Filmen Glassdukkene blir lansert i april 2014. Planen er at Ildens øye skal ha premiere våren 2015, og at Mørketid kommer høsten samme år. Vi lesere kan imidlertid glede oss til Mørketid allerede i april, da lanseres den tredje boka om Aslak Eira. Pernille Bruvik Westberg har studert litteraturvitenskap og markedsøkonomi og hadde praksisplass i Aschehoug høsten 2013.

Den tidligere eleven Britt Moe vil gjerne fortelle politiet det hun vet, men blir drept før hun rekker å snakke med noen. I løpet av kort tid skjer enda et brutalt drap som har forbindelse med internatet. Vil noen hevne seg – eller utelukke at informasjon om skolen lekker ut? Førstebetjent Aslak Eira ved Tromsø politikammer avdekker raskt at alvorlige overgrep har funnet sted på skolen. Underveis i etterforskningen utfordres han stadig av minner fra sin egen vanskelige, samiske barndom på en annen internatskole. Mens fortidens spøkelser hjemsøker ham og gjør etterforskningen innviklet, blir enda en person myrdet. Noen går langt for å hindre at sannheten skal komme for dagen. Og polarmørket dekker mange, men ikke alle spor.

JORUN THØRRING er lege og bosatt i Trondheim. Hun gjorde en oppsiktsvekkende debut med kriminalromanen Skyggemannen høsten 2005, og fulgte sterkt opp med Glassdukkene (2006), Tarantellen (2007) og Ildens øye (2009). Flere kritikere har utropt henne til en ny, stor spenningsforfatter. Hennes femte kriminalroman, Mørketid, er den tredje boken i serien om den Tromsø-baserte, samiske politietterforskeren Aslak Eira.

Jorun Thørring Mørketid 349,– 9788203356346 Utk. ultimo mars

Tilgjengelig som e-bok

Du må lese Tom Egelands Sirkelens ende, sa faren min og rakte meg boka. Du blir klokere, og så er det så lett å bli glad i Bjørn Beltø. Og jeg må gi han rett i begge deler. Egelands bøker om arkeologen Bjørn Beltø gjør deg smartere. Nå kommer Den 13. disippel som fortsetter der Sirkelens ende sluttet. Til stor glede for Bjørn Beltø-fans! TEKST Mona Ek FOTO Niklas Lello

DEN

Tom Egeland Den 13. disippel 399,– 9788203356223 Utk. primo mai

Tilgjengelig som e-bok

TOM EGELAND befinner seg i første rekke blant norske spenningsforfattere, og internasjonalt nevnes han i samme åndedrett som Dan Brown. Egeland er eksponent for kunnskapsmettede teologisk-religionshistoriske kodekrimromaner, med arkeologen Bjørn Beltø som en svært original og fascinerende etterforsker.

DEN 13. DISIPPEL er den femte romanen om arkeologen Bjørn Beltø. En teologisk-bibelarkeologisk kodethriller der et forsvinningsmysterium leder Beltø til Israel, London og Italia. Samtidig avdekker han en hemmelighet like gammel som kristendommen selv. En hemmelighet som rokker ved vår forestilling om hvem Jesus egentlig var. Jeg møter Tom utenfor Domkirken tidlig en mandags morgen. Jeg trodde jeg hadde funnet det perfekte stedet for mystiske bilder av en forfatter som skriver om mysterier. Det viser seg at tanken var tenkt før, og at Tom ikke på noen som helst måte ser så mystisk ut. Men han ser ut som en forfatter. En riktig god forfatter. – Dette er en slags oppfølger til Sirkelens ende, sier Tom mens han bærer kaffen bort til bordet på Wayne’s Coffee. – Stilistisk og tematisk fortsetter den der Sirkelens ende slapp, utdyper han. – Grunnspørsmålet er: Hvem var Jesus? Romanen – universet til Bjørn Beltø – er en litterær lek med teologiske teorier. En fantasifull fortolkning av bibelhistorien. Alle bøkene i Bjørn Beltø-serien bygger på reell teologi – der har jeg fått god hjelp av teologer – men så overtar dikteren og dikter videre. Blir ikke du svimmel av å tenke på alt dette? – Det er klart det er svimlende ting jeg skriver om, sier Tom. – Om livet og dødens store gåter. Jeg synes det er litt kult, da! Jeg har aldri vært en lavmælt sosialrealistisk forfatter. Jeg vil at historiene skal være spektakulære, fargerike og svimlende. Men jeg er mest opptatt av mystikken og gåtene. Religionshistorien er breddfull av gåter og mysterier.

DISIPPEL

Hva slags type roman er Den 13. disippel? – Den 13. disippel er en roman som beveger seg i et sjangermessig grenseland. Jeg liker å utforske grenseoppgangen mellom roman, kriminalroman og thriller. Sirkelens ende, den første romanen om Bjørn Beltø, var en kriminalroman uten en forbrytelse. De tre neste, Paktens voktere, Lucifers evangelium og Nostradamus’ testamente, har jeg trukket langt inn i thrillersjangeren og actioneventyret. Den 13. disippel er tilbake i det mer lavmælte, reflekterende litterære landskapet til Sirkelens ende. Det er på tide å spørre forfatteren om han oppfatter de store sivilisasjonenes historie som en historie om forbrytelser, alternativt en historie om konspirasjoner? – Ja, svarer Tom kontant. – La oss ta utgangspunkt i verdenshistorien. Enhver krig er en forbrytelse mot menneskeheten. Framveksten av religion – inkludert kristendommen – er tuftet på et eldre tankegods. Kristendommen bygger på jødedommen som igjen bygger på eldre mesopotamiske tanker (myter). Alle religioner er et tilsvar til tidligere religioner. Vi kan kalle det en korreksjon. Kristendommen ble ikke skapt av Jesus. Jesus var paradoksalt nok ikke kristen. Kristendommen ble skapt av Paulus og de tidlige kirkefedrene. Som ateist ser jeg på alle religioner som en slags ultimat konspirasjonsteori. Religionene lanserer tross alt forklaringer hinsides den mer jordnære fornuft. Religionenes svar på alt er: «Fordi Gud vil». Det svaret kjøper jeg ikke! Kristendommens enorme vekst og makt henger sammen med Romerrikets tilbakegang. Kristendom-

men var den foretrukne religionen hos noen keisere og konger i fraværet av det ubestridte maktsenteret som Romerriket representerte. Konstantin var kristen. Var det et dyptfølt religiøst standpunkt eller et kynisk maktpolitisk valg? Hvorfor vant kristendommen frem? Det er selvfølgelig en sympatisk religion, men svaret kan nok vel så mye ligge i det historiske, kulturelle, antropologiske og sosiologiske. Kirkemakten overtok for den romerske keisermakten og ble ekstremt mektig. Kan du si noe om symbolikken og meningen i tittelen Den 13. disippel? – I Det Nye Testamentet kan vi lese at Jesus hadde tolv disipler. Tallet tolv går igjen i Bibelen – både i Det Gamle og Det Nye Testamentet. Jakob hadde

Tom ler. – Jeg tror jeg vurderte å bli arkeolog da jeg var ung. Og jeg kunne nok hatt stor glede av å studere religionsvitenskap. Men jeg har størst glede av å leke meg med disse fagområdene i litterær form. Hva med Bjørn Beltø – har han forandret seg siden vi traff ham første gang? Tom tenker seg om. – Ja, han har utviklet seg både faglig og sosialt. Jeg ser på Bjørn Beltø som en veldig motsetningsfylt person. Han sliter med det vi kan kalle nerver. Han har mye angst. Sosial angst. Men han er tøff når det gjelder, selv om han helst vil dra hjem når situasjonene tilspisser seg. Han har en tendens til å forelske seg i feil damer – i de uoppnåelige. Også denne gangen forelsker han seg dypt og inderlig. Men Bjørn er blitt tøffere, og han går

RELIGIONENES SVAR PÅ ALT ER: «FORDI GUD VIL». DET SVARET KJØPER JEG IKKE!

tolv sønner, som igjen ble stamfedre for israelittenes tolv stammer i Det Gamle Testamentet. Spørsmålet jeg stiller meg er: Hadde Jesus virkelig tolv disipler, eller er tallet konstruert for å passe inn i bibelhistorien? Og hvis det var flere enn tolv, hvem kunne den 13. ha vært? Den kristendommen vi kjenner, er ikke nødvendigvis representativ for hva Jesus mente. Jesus var langt mer velvillig overfor kvinner enn det kirken har vært i over 2000 år. Det var Paulus som kom med alt sludderet om kvinner og kvinners posisjon. Jesus omga seg med kvinner. Maria Magdalena, for eksempel, var åpenbart en disippel som fulgte Jesus, men hun fikk aldri disippelstatus. I Den 13. disippel tar jeg utgangspunkt i et evangelium som ikke er kjent, og som er skrevet av en kvinne. Rakel-evangeliet skaper en balanse i den maskuline dominansen i DNT. Fraværet av den feminine stemme i DNT brukes som et bakteppe for historien min: Hva er skjult? I hvilken grad er DNT et utrykk for en teologisk gitt retning, og hva ble holdt utenfor? Hvilken posisjon hadde kvinner hatt i verdenshistorien hvis ikke de tidlige kirkefedrene hadde valgt et kvinnefiendtlig standpunkt? Hvordan hadde verden sett ut? Og hvorfor lyttet vi til Paulus og ikke til Jesus? Paulus la grunnlaget for den moderne kristendommen – hva vi skulle tro, og hvordan vi skulle tro. Og ikke minst hvordan de troende skulle forstå Jesus. Hvis du hadde kunnet velge, ville du ha satset på en akademisk karriere som arkeolog eller religionshistoriker?

langt i å vinne hjertet til sin utkårede. Samtidig søker han om opprykk i egen stilling. Bjørn vil bli professor. Dessverre må han gå via sin sjef og stefar Trygve Arntzen. Om han lykkes, vil jeg ikke røpe. Men det er et poeng for meg at Bjørn utvikler seg. Selv om han har en merittliste av en annen verden, er det et poeng for meg at han ikke er kjendis. Likevel er det jo slik at han gjenkjennes i fagmiljøene. At han implisitt er ganske kjent. Ellers hadde det vært umulig for ham å bevege seg rundt. Tom smiler, og jeg skjønner akkurat hva han mener. Mulig Bjørn Beltø hadde vært en perfekt gjest hos Skavlan, men det blir ikke i denne omgang. Hva skjer med Bjørn Beltø i fremtiden? – Jeg vet ikke, sier Tom oppriktig. – Akkurat nå skriver jeg på en oppfølger til Katakombens hemmelighet og en frittstående actionthriller à la Ulvenatten. Tom vil ikke si så mye, men vi kan røpe at det neppe blir det samme å kjøre kollektivt etter du har lest den boka. I mellomtiden heier jeg på Bjørn Beltø. Det kommer du også til å gjøre. Mona Ek er kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur.

Jo Nesbø er blitt global litterær superstjerne som spydspissen for Nordic Noir, den særegne blandingen av psykologisk thriller, hardkokt krim og politiroman som krysser McBain og Sjöwall og Wahlöö med seriemordermysterier. Nå har han skrevet Sønnen. TEKST Øyvind Pharo FOTO Rankin Photography Ltd

Simon stuperen EN NESBØ-HELT MÅ leve opp til kravet om å være hard utenpå og ha et indre som rommer et hav av smerte og skyldfølelse og også nære en ambivalent lengsel etter familie, trygghet og kjærlighet. Den hardkokte helten er i opposisjon til autoriteter, og han (som oftest en han hos Nesbø) har en lojalitet overfor de svake som går over i sympati for lovbryterne. I det hardkokte fiksjonsuniverset er det makta som rår, som garantist for en korrupt samfunnsorden. De hardkokte heltene er ikke feilfrie. Det gjør at leserne heier på dem, selv om rettferdighetssansen grenser til det hevngjerrige. Yrkesetikk og personlige motiv går over i hverandre og skaper heltekarakterer med fatale brister. Handlingen koker ned til hevn, hat og kjærlighet. Disse grunnkreftene skaper de store kriminalfortellingene. Sjangerhistorisk har den hardkokte kriminalromanen en lang forhistorie som strekker seg fra ættesagaer om blodhevn, middelalderens ridderromaner og renessansens hevntragedier og fram til westernsjangerens ensomme ryttere og hevnere. Den moderne kriminalromanen handler riktignok i utgangspunktet om at etterforskning med vitenskapelig baserte metoder kan finne fram til motiv og handlingsforløp, og at loven idømmer den skyldige en rettferdig

straff som skal gjennopprette samfunnets orden. Sånn er det ikke i den hardkokte verden. Kriminaliteten gjennomsyrer det hele. Men vi må likevel ha krimhelter. Hallo, Simon Kefas I Sønnen, Nesbøs tolvte krim, Hodejegerne medregnet, er alt ved det samme, om ikke enda dystrere. Det episke maskineriet og den svarte menneskelige komedien som Jo Nesbø for mange bøker siden satte i gang om kjeltring-Oslo og det nyrike Norge, får ham til å skrive fram stadig nye personer som fascinerer

Jo Nesbø Sønnen 399,– 9788203355936 Utk. medio mars Tilgjengelig som e-bok

JO NESBØ er et eventyr i moderne norsk forlagsog litteraturhistorie. Hans serie i ti bøker om Harry Hole, som startet med Rødstrupe i 1997 og (foreløpig) er avsluttet i 2013 med Politi, har gjort ham til et verdensnavn. I august 2013 ble Nesbø hedret med Peer Gynt-prisen for fremragende representering av Norge i utlandet.

ved sin livaktighet. Siden han begynte å skrive om Oslo med Rødstrupe i 2000, har Nesbø nærmest loggført forandringene fra det gamle til det nye: Den store befolkningsøkningen, den flerkulturelle byen, det prangende private konsumet, byggingen av høyhusene i Bjørvika – og baksiden av medaljen med store sosiale problemer og stadig flere mennesker som faller utenfor, med tigging, prostitusjon, narkotikaomsetning, menneskehandel. Fra alle samfunnslag plukker Nesbø skikkelser som bærer stempelet av Oslo av i dag. Prismet som personene sees gjennom, er kriminaliteten. Korrupsjon og organisert kriminalitet er kreftene som styrer de store dramaene som utspiller seg i Nesbø-universet, enten de foregår på Politihuset, i Rådhuset, på snuskete hotellrom i kvadraturen eller blant dopselgerne langs Akerselva. Nesbøs evne til å lage uforglemmelige karakterer i storbyens amoralske vrimmel er i slekt med Hugo, Dickens og Balzac, men han gjør det med TV-mediets og filmens tempo og rytme og overlegen mestring av filmatiske cliffhangere. En skandinavisk The Wire. I Sønnen møter vi Simon Kefas, en etterforsker som jeg ser for meg som en desillusjonert Harry Hole-type femten år fram i tid. En litt satt og resignert noenog- sekstiåring på overtid og med bakgrunn som tidligere Økokrim-etterforsker, nå degradert til mindre prestisjefylt drapsetterforsking og med en klysete ung karrierist fra KRIPOS som rival og overordnet. Simon Kefas har mye å ta igjen, mye å bevise. Han vil ha oppreisning. Han var i sin tid på nippet til å avsløre en korrupsjonsskandale i Oslo-politiet, men manglet de avgjørende bevisene.

Kefas’ menneskelige svakhet er ikke – som for Harry Hole – periodedrankerens, men den spillavhengiges. Han har spilt om alt det er mulig å tape på, og har fortsatt varierende kontroll på privatøkonomien. Nå er han en tørrlagt spillavhengig som pålegger seg å ikke inngå et eneste veddemål, om innsatsen er aldri så uskyldig. Klippen i hans tilværelse er kona Else, som han elsker over alt annet, og takket være henne får han ikke tilbakefall. Hans privatliv balanserer på en knivsegg og gir tilværelsen en eksistensiell spenning som er typisk for den hardkokte helten. Simons karakter er risikosøkerens utfordring av grenser. I jobben møter han seg selv. Innerst inne handler drapsetterforskningen om tro, sannhet og visshet. I Simon Kefas’ eksistensielle søken etter å avsløre sannheten finnes den hardkokte heltens søken etter seg selv. Det lar Nesbø ham erfare i sin nye roman, som veksler mellom kammerspillets alvor, eksistensielt drama og nervepirrende action. Navnet Simon Kefas er ikke tilfeldig valgt av forfatteren. I tidligere romaner som Rødstrupe og Frelseren har Nesbø brukt mye bibelsk symbolikk, men i Sønnen er det enda mer gjennomført. Romanen er mettet med bibelske referanser og kristne symboler. Simons sammensatte og grublende karakter ligner på Bibelens Peter. Han som var Jesu mest betrodde disippel og som Mesteren kalte Simon Kefas med tilnavnet Klippen. I Matteus’ evangelium kapittel 16, vers 13–20 kan man lese historien om Jesus som spør disiplene om hvem som er Menneskesønnen: Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» Denne Simon Kefas er klippefast i sin tro, men også en som søker bekreftelse gjennom hell og lykke i spill og gjennom å mestre utfordringer og risiko. I ungdommen var han fryktløs. Han var den eneste som turte å stupe fra Aamodtbrua og ut mellom

steinene i Akerselvas fossefall. Handlingen i Sønnen bringer ham tilbake til Aamodtbrua og de andre bruene som krysser elva. Her blant de utstøtte under bruene gjør Simon Kefas sine undersøkelser. I dette symbolladete bylandskapet er det mange liv som ender, og her er det mange vitner som kan berette sannhet. Men hvem er Sønnen som romanen henspiller på? Sonny Lofthus er sønnen til Simon Kefas’ avdøde nærmeste venn og kollega fra politiet, Ab Lofthus. En av de beste etterforskerne noensinne. Da Sønnen var seksten år, skjøt faren seg og etterlot et brev som sa at han hadde vært muldvarp i politiet og var i lomma til heroinligaer og menneskehandlere. Sonnys liv ble ødelagt, og han ble narkoman. Han har sittet på Staten, Norges mest moderne og fluktsikrede fengsel, i tolv år. Sonny har latt seg bli langtidsfange mot å få sine daglige heroindoser. Han har tilstått andres grove forbrytelser. Han er mangedoblet drapsdømt. Han er profesjonell syndebukk, i kristne termer soner han for andre. Han blir Menneskesønnen. Noe er i ferd med å skje. Noe er i ferd med å avsløres. Noe er veldig råttent. Menneskesønnen kommer tilbake, og Simon Kefas har saken. Sønnen rømmer fra Staten, og en drapsbølge rammer Oslo i ukene på slutten av sommermåneden juli. Den lyseste tiden på året går mot mørketid. Nådens tid er over, heter det et sted i fortellingen. Før Del I åpner, står romanens motto med en setning fra Den apostoliske trosbekjennelse: «Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.» Les boken. Du vil bli overrasket. Jeg har bare sagt litt. Øyvind Pharo er redaktør for norsk skjønnlitteratur i Aschehoug.

Et streif gjennom Harry Holes musikksmak

TEKST Øyvind Pharo

HARRY HOLE ER til enhver tid omtrent på alder med forfatteren selv, kanskje et par år eldre. Mange lurer på om Hole også er en tvillingsjel av popsangeren Jo Nesbø, for bøkene er fulle av musikkreferanser. Det følgende munner imidlertid ikke ut i påstander om Nesbøs musikksmak – det er et forsøk på å skape et musikalsk Harry Hole-univers, gjort av undertegnede som har vært Nesbøs forlagsredaktør siden Rødstrupe (2000). Av disse bøkene er det altså mulig å utlede noe som kan kalles Harry Hole-musikk, men ikke Jo Nesbø-musikk. Denne musikken utvikler seg over tid, etter som Harry Hole blir eldre og de musikalske trendene og subkulturene endrer seg. Noe som startet som en observasjon av Nesbøs bruk av musikk i fiksjonen er etter hvert blitt til et forsøk på å lage en musikalsk inventarliste fra Harry Holebøkene. Den er ikke komplett, og i disse listetider vil det ikke forundre om en Nesbø-fan eller en populærkulturell analytiker har laget en komplett og kvalitetssikret liste over alle titler og artistnavn i de ti bøkene. Det er i så fall ca. 5000 boksider å finlese. Undertegnede har mest systematikk over den senere delen av forfatterskapet, der de mest omfangsrike romanene også er. Inntrykket er at musikkreferanser kommer tettere i de senere bøkene til Nesbø. Første gang vi møter Harry Hole, er i Flaggermusmannen (1997), der handlingen er lagt til backpackerog homsemiljø i Australia. En sang som blir referert til i flere sammenhenger, er «Where the Wild Roses Grow» med Nick Cave & The Bad Seeds. Hole går til og med på impuls inn i en platebutikk og spør etter den. Et mer sjanger- og tidsriktig soundtrack fra Australia kunne knapt finnes. Her hører vi Australias musikalske mørkefyrste i duett med den hjemlige popdronningen Kylie Minogue. Her tar jeg sjansen på å fastslå grunnakkorden i Holes musikksmak: Vakker

og dyster. Denne sangen er en musikalsk gavepakke til soundtracket i Nesbøs debutroman. Men for all del, skill musikk som er tidskoloritt fra det som Hole liker. Det er ikke alltid det er sammenfall. I Rødstrupe (2000), Nesbøs tredje Hole-roman, er hovedhandlingen for første gang lagt til Oslo. Musikkreferansene er flere. Tidskoloritten er fanget inn av Prince-låter, Shania Twain og et 17. mai-orkester som spiller «Just A Gigolo/I Ain’t Got Nobody» som er beskrevet på en måte som kan tyde på at Hole foretrekker Louis Prima fremfor versjonene til Village People og David Lee Roth. Harry Hole har ikke mye til overs for Freddy Mercury og Queen. Et Mojo-magasin fra 1999 med Freddy Mercury på omslaget har havnet i papirkurven hans på kontoret på Politihuset, men det virker som om Harry begynner å få sansen for Prince til tross for at rivalen på Politihuset, Tom Waaler, spiller ham på full guffe i sin Mazda kabriolet. I de følgende bøkene blir musikkhenvisningenes blanding av tidskoloritt og mentale lydspor til en slags spilleliste, og det er mulig å ane en Harry Holesmak. Den blir til underveis. Etter hvert reflekterer musikkreferansene også det som skjer med Oleg, sønnen til kjæresten Rakel. Oleg blir tenåring, og Harry ønsker å følge med på hva gutten hører på. Harry prøver å velge mellom Slipknot eller Slayer. I Gjenferd (2011) avtaler han ved en anledning å treffe Oleg på Valle Hovin, en arena han assosierer med sommerlige konserter i selskap med Stones, Prince og Springsteen. Han minnes uten glede en gang da Rakel hadde overtalt ham til å bli med og se U2. Harry har alltid vært en klubbmann og hater stadionkonserter. Rakel har på sin side prøvd å oppdra Oleg ved å ordne Harrys platesamling alfabetisk. Hun omtaler Harrys grunnleggende musikksmak ved å kalle Frank Zappa,

SPILLE I Will S

LISTE

Miles Davis, Supergrass, Neil Young og Supersilent for Harrys plater. Et annet sted omtales grunnstammen av platesamlingen hans å bestå av Elvis Costello, Jayhawks, Count Basie, Muddy Waters, Led Zeppelin og Aztec Camera. Jeg tror vi også kan føye til Johnny Cash, R.E.M. og annen amerikansk 80-tallsrock av typen Long Ryders. Di Derre får han ikke noe ut av, skal det absolutt være noe norsk så er det Jokke og Valentinerne og Gluecifer. Selv om det er lettere å si hva Harry Hole ikke liker enn liker, aner vi konturene av hvilken vei det bærer.

urvive GLORIA GAYNO Walkin R g On Su nshine K Where ATRINA th & THE WAVES FEAT. KY e Wild Roses G LIE MIN row NIC OGUE K CAVE & THE B Y.M.C.A . VILLA AD SEED GE PEO S PLE 1999 P RINCE That Do n’t Imp ress Me Much Let’s Go SHANIA C ra zy P TWAIN RINCE & Don’t G Jeg tror han ender som en jazzmann med countryTHE RE et Arou V O LUTION nd Muc smak. Han liker allerede Duke Ellington, Miles Davis h A ny m Theme ore DU From ‘ T og Coltrane. Countrysmaken er ispedd en dash KE ELLIN h e Co n versatio GTON Wild Ho retro-americana. Det passer med noirstemningen n’ DAVID r se s T H SHIRE E ROLLIN i Gjenferd. Når denne boka åpner, har Hole egentlig Transm G STON ission E S etablert seg i Shanghai som pengeinnkrever, men han JOY DIV ISION Per fect må tilbake til Oslo for å hjelpe Oleg som sitter i fengSkin LL OYD CO LE sel. Det går fra vondt til verre i løpet av handlingen, Raining Blood SLAYER og et øyeblikk ønsker han seg tilbake til Shanghai Vermilio n SLIPK hvor han kan glemme sitt forrige liv. Han følte seg NOT Thunde hjemme i Shanghai, «… han likte å gå inn på Old Jazz r Road B RU C E Bar og høre de eldgamle jazzmusikerne knirke seg SPRING A L o ve STEEN Suprem gjennom standardlåtene sine». e, Par t 2: Reso S t ra t u s lution phunk JOHN C (Out of Øyvind Pharo er redaktør for norsk skjønnlitteratur i Aschehoug. OLTRAN t h e Co o Blue In E l) GIL E Green V ANS MILES D AVIS Welcom e To Th e Jungle Co m e A GUNS N s You A ’ ROSES re NIRV ANA Pulse O f The M aggots SLIPKN Better OT by You, Better Than M It’s the e JUDA End of S PRIES the Wo T rld As W Alt kan e K n ow reparer It (And es JOK I Feel F KE & VA Po w d e ine) R. LENTIN r finger E.M. E R NEIL YO NE UNG S u f f ra g ette Cit y DAVID BOWIE Boots o f Spanis h Le a t h er BOB Thriller DYLAN MICHA EL JACK NY HARRY HOLE-SERIE! S O Mannis N h B oy MUDDY JO NESBØS HARRY HOLE-BØKER KOMMER I NYTT DESIGN. WATER I Fo u g h S t The La w BOB FIRE TITLER UTKOMMER PÅ VÅREN, TO TITLER PÅ HØSTEN. BY FULL ER FOU R

DENNE PÅSKEKRIMMEN HAR DU IKKE LEST FØR

Tom Stalsberg og Fredrik Wandrup Krimquiz 1666 spørsmål om helter, skurker, film og musikk 149,– 9788203356230 Utk. primo mars

Tilgjengelig som e-bok

INSPEKTØR FREDRIK WANDRUP og etterforsker Tom Stalsberg har begge kanskje fullført to av tretten semestre ved den lite anerkjente Askerville International School of Crime, Passion & Justice. De strøyk begge i hund. Ellers er de å finne spaltelangs i Dagbladet. Populærkultur er noe de setter stor pris på – og som de kan litt om, ikke mye, men litt i overkant. Krimquiz er deres nylig avlagte avgangseksamen, og for deg som leser kan det være begynnelsen på en viktig masteroppgave i unyttig – og litt nyttig – kunnskap om krimlitteratur fra bøker, tv-serier, filmer og musikk. Det er bare å meske seg med gravalvor og noen glimt av humor i denne boka som vi mener er den første i sitt slag som tar krimspørsmål på det største alvor. Her er blodige scener, seriemordere og skurker som blir tatt, drapsmenn som går fri, politibetjenter

som drikker, fakker og ellers lever i beste og verste velgående mellom to permer. Og skjermer. Band og artister med et kriminelt belastende navn og album og låter er også med. Spørreboka skal ifølge sikre politikilder favne det meste fra Sherlock Holmes til Harry Hole via Konrad Sejer til Hanne Wilhelmsen og Detektimen pluss Unni Lindell, Tom Egeland og Karin Fossum. Det meste er ganske lett, resten er vanskelig. Innimellom er det også diverse spesialquiz for krimfantaster som foretrekker Wallander, Beck og det noe sære fra britisk og amerikansk krimfiksjon. Hysj, det er noen utenfor vinduet. Ikke lukk boka, spør videre, for som dere vet: Kriminalitet passer best i bokform. Her er 1666 spørsmål som vil ryste klodens underverden.

TOM STALSBERG og FREDRIK WANDRUP er to av landets mest kjente og profilerte kultur- og underholdningsjournalister, med høy troverdighet som krimkjennere. Stalsberg har gitt ut flere dikt-/ fotobøker sammen med Lars Saabye Christensen, og B-kulturguru nr. 1 i Norge, Fredrik Wandrup, fikk sitt ønske oppfylt om selv å utgi krim-roman da han kom med Svart poker i 2006.

Caryl Férey hadde sitt gjennombrudd med romanen Zulu (på norsk 2011) og regnes som den store nye stjernen innen fransk krim og thrillerlitteratur. Forfatteren har en egen evne til å trekke med seg leseren inn i miljøene han beskriver, og reisen går gjerne langt. I sin nye bok, Mapuche, tar han oss med til Argentina.

EN KRIM SOM FILLERISTER DEG Caryl Férey Mapuche 379,– 9788203219252 Oversatt av Thomas Lundbo Utk. medio februar

Tilgjengelig som e-bok

CARYL FÉREY har skrevet en rekke romaner siden debuten i 1994 og har gjort seg særlig bemerket for Zulu, Utu og Mapuche. Han fikk ti franske krimpriser for Zulu, og Mapuche ble kåret til «Årets beste krim» av bokmagasinet Lire. Férey skriver også for barn, for musikere, teater og radio og er i tillegg kjent som en fremragende utenriksjournalist og forfatter av undersøkende reisejournalistikk.

Jana er en ung Mapuche-indianer og billedhogger som har slått seg ned i en gammel toghall i et nedlagt industriområde i utkanten av Buenos Aires. Folket hennes holdt til på pampasen i over to tusen år før de ble utsatt for folkemord og forfølgelser av de hvite inntrengerne. Rubén Calderón er en av de sjeldne politiske motstanderne som slapp ut av det argentinske diktaturets klør. Siden har han som privatdetektiv arbeidet utrettelig for Mødrene på Maiplassen, på jakt etter «de forsvunne» og etter regimets tidligere bødler. Ingenting tilsier at Jana og Rubén skal møte hverandre, men en dag finner politiet transvestitten «Luz» drept i havnekvarteret La Boca. Her har hun solgt sine tjenester sammen med «Paula», Janas eneste venn. Samtidig forsvinner en fotograf som hadde et forhold til datteren til en av byens mest innflytelsesrike forretningsmenn. Det viser seg at saken har røtter tilbake til militærdiktaturets tid, og dets gamle aktører har fortsatt mye å skjule. Og midlene de er villige til å bruke, står ikke tilbake for fortidens metoder.

«Caryl Férey følger sine hovedpersoner gjennom et ruinlandskap: vår verden. Her er volden aldri gratis, og forfatteren holder seg langt unna enhver moralisering. Leseren, på sin side, blir bokstavelig talt slukt av denne rystende romanens formidlingsevne. Et mesterverk!»

Mapuche er rå og brutal, men også øm og poetisk til tider. Den er både rystende og dypt engasjerende – en bok man rett og slett ikke klarer å legge fra seg. Det som mer enn noe annet gjennomsyrer Féreys bøker, og også Mapuche, er en tro på menneskene tross alt, og på at det å framstille historiens gru slik den ytrer seg gjennom enkeltmenneskers skjebne, bringer innsikt.

Terje Thorsen, Dagbladet, om Zulu

Kåret til «Årets beste krim» av bokmagasinet Lire.

François Busnel, L'Express, om Mapuche «Zulu er en thriller så beksvart og intens at den ikke bare river fernissen av et land hvor grådighet og hensynsløs utbytting utgjør den nye forretningsmodellen – et land hvor den kriminelle økonomien er tuftet på like deler mafiametoder og overtro, men som samtidig praktiseres etter svært moderne og effektive organisasjonsprinsipper – den røsker også skylappene fra leserens øyne en gang for alle.»

Da Jakob Melander debuterte med krimromanen Øyesten januar 2013, gikk den rett inn på førsteplassen på den danske bestselgerlisten. Boken blir utgitt i en rekke land, og nå står Norge for tur. TEKST Mette Solberg Fjeldheim FOTO Robin Skjoldborg

DANMARKS NYE INTERNASJONALE KRIMFORFATTER – Jeg ble inspirert til å skrive denne historien da jeg leste en artikkel på nett i 2009, sier forfatteren selv i et dansk TV-intervju. Mannen som har fortid som rockemusiker, har alltid vært glad i litteratur. Melander innrømmer at han hatt en drøm om å utgi bok. Det har han klart – og dette skal vise seg å være starten på en ny karriere. Forfatter og musiker Jakob Melander har studert litteraturvitenskap og har alltid lest mye. Det er tydelig at hans bakgrunn fra musikken har påvirket hans forfatterskap. Skrivestilen er musikalsk. – Teksten skal fungere rytmisk, mener Melander. For å skape den rette spenningen har han jobbet mye med plotelementer og plasserer karakterenes hemmeligheter bevisst ulike steder i boken. Bokens univers Øyesten er en politikrim som foregår på to tidsplan: nåtidens København og fortidens, nærmere bestemt under 2. verdenskrig. Forfatteren har selv vokst opp i København og bor nå på Nørrebro. Det er også ved politistasjonen her, hovedpersonen i Melanders krimunivers er ansatt som etterforsker. Melanders innsikt i og kunnskap om byen skaper dermed et troverdig univers som bakgrunnsteppe for bokens handling.

Møt Lars Winkler Jakob Melanders hovedkarakter er politimann – en storrøykende, lett fordrukken, men dyktig etterforsker. Han er også en mann med noen sosiale utfordringer. Øyesten er en klassisk politikrim, der forfatteren har ønsket å fortelle en spennende og uhyggelig historie om en politimann som sliter på det ytre og det indre planet. Drapsgåten Boken starter med at det blir funnet to lik – begge er kvinner og begge er blitt skutt. Samtidig foregår en rekke brutale drap rundt omkring i København. Øyesten handler om familie og ondskap, der tre fedre står sentralt – deriblant Lars Winkler selv. Politi-etterforskerens 16 år gamle datter får nemlig etter hvert en sentral rolle i dramaet som utspilles i Københavns gater. Serien om Lars Winkler At vi får møte Lars Winkler igjen, er det liten tvil om. Jakob Melander kommer med sin andre bok om Winkler allerede i løpet av 2014. Og enda har han en historie til på lager. Mette Solberg Fjeldheim er markedsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i Aschehoug Litteratur.

EN OLE LUKKØYE SOM IKKE FÅR DEG TIL Å SOVE – TVERT IMOT Når det dukker opp flere lik med øynene skåret ut, er København alt annet enn en trygg by å ferdes i. Politiets beste etterforsker, Lars Winkler, settes på saken. Drapene sender sjokkbølger gjennom byen. Den bestialske drapsmannen, som raskt blir døpt Ole Lukkøye, herjer i storbyen nettopp da det nærmer seg midtsommer, nettene begynner å bli varmere, og studentene springer ut. Samtidig blir en rekke kvinner utsatt for svært grove voldtekter, sannsynligvis av samme mann, som man mener opererer fra et av byens diskoteker. Øyesten foregår ikke bare i nåtidens København, men også under 2. verdenskrig, og begivenhetene i fortiden har selvfølgelig konsekvenser og betydning for det som forgår i dag. Dette er en historie om hvordan ondskap og brutalitet kan nedarves gjennom generasjoner. Jakob Melander Øyesten 369,– 9788203219214 Oversatt av Morten Gaustad Utk. primo februar

Jakob melander øYesten Krim

HHHHHH

«Fengslende, spennende og svært vanskelig å legge fra seg.»

F em i na

Tilgjengelig som e-bok

Øyesten er danske JAKOB MELANDERS debutbok, som ble solgt til flere land allerede før den ble utgitt. Melander har arbeidet med teater og kommunikasjon og vært gitarist i flere rockeband. Øyesten er den første boken i en trilogi om Lars Winkler.

Tenk deg Gangs of New York møter Harry Hole. Lyndsay Faye har skapt en herlig hovedperson i serien om Timothy Wilde. Nå er den Edgar-nominerte forfatteren klar med oppfølgeren til kritikersuksessen Gothams guder.

KO P P E R S TJ E R N E NUMMER 107

Da Lyndsay Fay skrev Gothams guder, var hun fascinert av historien om New York Police Department. Verdens mest berømte politikorps – mytisk – på godt og vondt. Hvordan så organisasjonen ut fra starten av og hvordan gikk de frem for å løse forbrytelsene da ikke engang rettsmedisin eksisterte? Var det ren flaks? Året er 1846, og NYPD er fremdeles i oppstartfasen. Det samme er Timothy Wilde – bærer av kopperstjerne nummer 107. Det har gått under et år siden den fatale brannen der Wilde mistet alt han eide og ble merket for livet. Både fysisk og psykisk. Han har løst sin første sak, men det tar ikke lang tid før han får en ny i fanget. Sta, insisterende og med et hjerte av gull fortsetter han å jobbe for de svakeste i en by som er gjennomsyret av korrupsjon, fremmedfrykt og hat. En by der verdien på et menneskes liv handler om hvilken hudfarge du har og hvor du er født. Wilde trer inn i en mørk verden, styrt av «blackbirders» som kidnapper frie slaver og selger dem tilbake til sørstatene. Og det viser seg at slavehandlerne har gode forbindelser langt opp i de politiske systemene.

Bakteppet for Lyndsay Fayes romaner er virkelige hendelser. Den fatale bybrannen, potetpesten i Irland som førte til at mange irer emigrerte til New York, og ikke minst etableringen av NYPD. Forbrytelsene utspiller seg i kjølvannet av disse hendelsene. Flere historiske skikkelser er med i romanene – blant annet New Yorks første politisjef Georg W. Matsell. Og akkurat som i Gothams guder, feller Faye en sviende dom over fordommer mot og forfølgelsen av forsvarsløse mennesker. Med Gothams guder og Taushet er gull holder Faye liv i mytene om opprinnelsen til og etableringen av NYPD. Få forfattere klarer å gjenskape 1800-tallets New York med den presisjon og autentisitet som hun gjør i disse to romanene om Timothy Wilde. Gillian Flynn – forfatteren av Flink pike – kaller serien brilliant. Brilliant for alle oss som liker mørke mysterier, historiske romaner og eventyr. What is there not to like?

«Det onde vi klager over, øker. Europa oversvømmer landet vårt med emigranter. Storbritannia har avsatt 20 millioner for å deportere en million irske fattiglem til dette landet så de kan konkurrere med og ødelegge amerikansk arbeidskraft».

Lyndsay Faye Taushet er gull 349,– 9788203219399 Oversatt av Hege Mehren Utk. primo mars

LINDSAY FAYE

«Forbløffende.» GILLIAN FLYNN forfatter av Flink pike

Mr. Levin, The Native American Party, i The New York Herald 1846 ISBN 978-82-03-

LINDSAY FAYE

Fra forfatteren av den kritikerroste GOTHAMS GUDER

Tilgjengelig som e-bok

LYNDSAY FAYE er tidligere skuespiller. Hun har skrevet tre romaner: Dust and shadow, Gothams guder og Taushet er gull.

UTDRAG

DEN DAGEN DET aller verste rammet henne – og med det aller verste mener jeg den tragedien du ville ofret livet for å unngå, drept for å hindre; en uutholdelig ondskap – skjøttet Lucy Adams sitt arbeid i en blomsterforretning, der hun danderte høyrøde og gule drivhusroser med fargetoner som kunne gjort en midtsommers solnedgang til skamme. Jeg fikk vite så veldig lite om henne, den dagen vi møttes. Så tragisk lite. Detaljene kom senere. Lenge etter at jeg hadde fortalt henne at jeg, Timothy Wilde, bærer av kopperstjerne nummer 107, parat til å forsvare hvem pokker jeg ville, skulle ordne opp i alt sammen. At jeg skulle gjøre mitt ytterste for å hjelpe henne, og at hun derfor måtte fortelle meg alt. Bare fortell meg alt, som om det skulle vært en historie, så skal jeg ordne opp. Gode Gud, så overmodig man kan klare å bli etter å ha hatt en stilling i seks måneder. En helt umulig stilling, dessuten. Eller kanskje bare for krevende for en sånn som meg. Jeg skulle veldig gjerne sagt at min bror Valentine mestrer dette bedre – dette å være nyutklekket politikonstabel med stjerne på brystet i storbyen New York – men han er kaptein i rode åtte og har forkludret hele det gudsjammerlige tiltaket slik en kattunge floker til et garnnøste. Så nei. En Wilde – i dette tilfellet store- og lillebror Wilde – tar sørgelig få kloke valg her i livet. Jeg kunne alltids late som om det er viktig for ettertiden at jeg skriver ned Lucy Adams historie. For rettsstaten. Men det ville vært vrøvl. Et røykteppe over en beinhusscene. Det som virkelig betyr noe for meg her og nå, er at jeg går rundt med et svart drama festet til hornhinnen. Og forrige gang det skjedde, skrev jeg alt sammen ned. (…) Folk, alle mulige slags folk, forteller meg ting helt frivillig. Sånn har det alltid vært, helt siden jeg begynte å arbeide bak en bardisk. Selv før det. Men jeg avskyr å få vite noe hemmelig uten en invitt, et lite vink om at jeg kan få komme innenfor. (…) Lucy Adams var vinterkledd så enkelt at hvert plagg forkynte sin kvalitet. Tuppen på en støvlett som tittet frem mellom alle foldene på en hverdagskjole av koboltblå fløyel, var full av snø. Altså hadde hun gått hjemmefra i all hast uten å ta på seg kalosjer. En beinhvit hermelinkappe rundt skuldrene var festet med en kraftig asymmetrisk sløyfe, og det var også en rekke andre ting ved henne som nærmest bønnfalt

om hjelp den kvelden. Sprikende, hvite skinnhansker med ukneppede perleknapper. Ingen hatt, ikke engang en kniplingskyse for anstendighets skyld, for ikke å snakke om mot kulden. Bare bølge på bølge av oppsatt, sjokoladebrunt hår i de strammeste korketrekkerkrøllene jeg noensinne hadde sett, med hvite, ømt smeltende snøfnugg i. Hun hadde vært utsatt for noe fryktelig. Jeg trengte ingen barmannsknep for å skjønne såpass. Lucy Adams øyne hadde farge som lav på en steinmur, mosegrønne flekker som skar gjennom det grå, og de var sperret vidt opp som om hun var blitt kastet ut i Hudsonelven fra et dampskip. Mr. Piest og jeg stirret sjokkert på henne. Leppene hennes var fyldige, og munnen meget rund, og hun kjempet den åpen for å snakke, som om selve bevegelsen voldte henne smerte. Hun var vakker. Den delen av fortellingen er umulig å se bort fra. Hun var en av de vakreste kvinnene jeg noensinne hadde sett. «Er De kommet til skade, frue?» Jeg gjenvant omsider munn og mæle og spratt opp av stolen. «Jeg trenger å snakke med en politimann,» sa hun. «Ta det med ro. Her, sett Dem,» sa jeg mens Mr. Piest skyndte seg å skjenke opp et glass vann til henne. Hun lot ikke til å se stolen før jeg rakte henne hånden, og hun fulgte med som en marionett med en uøvd dukkefører. «Vi kan hjelpe Dem.» «Det håper jeg inderlig.» Den knuste stemmen lå i et dypere leie enn den smekre skikkelsen tydet på. Den fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, som om hun kunne åpne munnen og slynge skip mot klipper og skjær. Gudene skal vite at det gikk mange nok skip tapt i uværet akkurat den natten, skip fulle av New Yorkere som aldri kom hjem. Det var naturligvis ikke hennes skyld. De fleste ville sagt det var ren ulykke, eller at skjebnen sto bak. Kanskje til og med Gud. Men jeg kan ikke annet enn å tenke på stemmen hennes på den måten nå. Den kunne ta tak i en mann, kunne vrenge et dampskip ut av kurs og inn på nådeløse grunner. «De kan i alle fall ha tillit til at vi skal prøve,» sa jeg vennlig. «Bare fortell meg alt som om det skulle vært en historie, så skal jeg ordne opp.» Blikket hennes møtte mitt. Det var helt skifergrått. «Jeg er blitt ranet.» «Hva er stjålet?» spurte jeg. «Familien min,» svarte hun.

2. juledag var det endelig duket for dansk krim på kino. Kvinnen i buret – filmatiseringen av den første boken i serien om Avdeling Q – er blitt en mørk, spennende og klaustrofobisk thriller. Akkurat som vi ønsket oss. TEKST Mona Ek

NORDIC NOIR – KVINNEN I BURET PÅ KINO!

Hvis du ikke allerede har fått det med deg, er Avdeling Q dansk politis avdeling for uløste saker av særlig grov karakter. Sjefen for avdelingen heter Carl Mørck. Mørck er en gretten, innesluttet fyr som blir sparket oppover i hierarkiet, men samtidig nedover i kontorplassering og ressurstilgang. Dypt nede i kjelleren på politihuset i København rår Mørck over en begrenset stab. Han selv, assistenten Hafez el-Assad og den høyst motvillige sekretæren Rose. Avdeling Q er med andre ord en oppbevaringsplass for den trøblete etterforskeren. Et sted for de kaldeste av de kalde sakene. De som skal forbli uløste. Tror alle. Mørck er en mann som er blitt utsatt for mye urettferdighet. Han

er opprørsk og trakasserende, og han går på ingen måte tjenestevei. Men han har også en sterk rettferdighetssans og en oppriktig harme. Sist, men ikke minst, er han en drivende god etterforsker. Kvinnen i buret – avdeling Qs første sak – er en forsvinningssak. For fem år siden forsvant den populære og fremmadstormende folketingspolitikeren Merete Lynggaard. Mediene kastet seg over historien, og overskriftene antydet alt fra selvmord, en tragisk ulykke og kidnapping til at hun forsvant frivillig. Politiet satte i gang en storstilt etterforskning, men uten resultat. Lynggaard er som sunket i jorden. Nikolaj Lie Kaas spiller Carl Mørck. Han er akkurat like dyster

og ordknapp som jeg hadde forestilt meg. Hafez el-Assad spilles av Fares Fares, og samspillet mellom de to er strålende. Regissør Mikkel Nørgaard tar oss med inn i et klaustrofobisk kjellerunivers. Sigarettrøyken henger tungt, og fraværet av farger er påfallende. Nørgaard skjærer gjennom hverdagsrealismen og legger vekt på stemningen – det knugende mørket – med utmerket bruk av lyd og bilde. Kvinnen i buret er den første av i alt fire filmer om Avdeling Q. Dette er nordic noir, og selv om jeg har lest boken, hadde jeg ikke en eneste negl igjen da jeg gikk ut av kinosalen. Mona Ek er kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur.

TO SEKUNDER

NESTE BOK i serien om Avdeling Q kommer på dansk i 2014. Mens vi venter på den, kan vi glede oss over Alfabethuset – Jussi Adler-Olsens debutbok. Alfabethuset er både en krigsroman og en nervepirrende psykologisk thriller. Det er annen verdenskrig, og de engelske jagerflygerne James og Bryan blir under et oppdrag skutt ned over Tyskland. De vet at de vil bli henrettet som spioner hvis de blir tatt til fange. I flukten fra tyske forfølgere sniker de seg om bord på et tog som er på vei hjem fra Østfronten med høyt rangerte SS-folk, som lider av granatsjokk. James og Bryan tar plassen til to døde soldater. Det de ikke vet, er at de er på vei til Alfabethuset, et militært psykiatrisk sykehus som ligger langt bak frontlinjene. Deres eneste redning er å simulere sinnssyke. Men klarer de det, i måned etter måned, uten selv å bli det? Og er det bare James og Bryan som simulerer? Fluktplanene blir vanskelige å gjennomføre fordi de er sløvet av medikamenter og i tillegg deler sykesal med andre som kanskje har mistanke om at de ikke er hva de utgir seg for.

Jussi Adler-Olsen Alfabethuset 299,– 9788203219740 Oversatt av Kirsti Øvergaard Utk. medio januar

Tilgjengelig som e-bok

JUSSI ADLER OLSEN er blitt et verdensnavn med sin serie om Avdeling Q. Han er prisbelønt og er kåret til «Danskernes Yndlingsforfatter 2012». Bøkene om Avdeling Q er Danmarks mest leste krimserie, de er solgt i mer enn 1,5 millioner eksemplarer. Internasjonalt har salget rundet åtte millioner. Serien, som hittil består av fem bøker, utkommer i 42 land.

Rachel Joyces vakre og sjarmerende debutroman, Harold Frys utrolige pilegrimsferd, fikk en varm mottakelse i mange land. Boken tok leserne med storm og ble en internasjonal bestselger. Man bare må bli glad i pensjonisten Harold Fry som legger ut på sitt livs ferd gjennom England – til fots. Nå har Joyce skrevet en ny roman, der hun igjen viser sin sterke innsikt i menneskesinnet og sin evne til å skape spennende dialoger mellom bokens personer. Rachel Joyce bor i en engelsk landsby sammen med mann, fire barn og mange dyr. Om skrivingen av Perfekt sier hun følgende: «Jeg har tenkt på Perfekt lenge. Lenger enn Harold Fry, til og med. Ideen om hva det koster å være perfekt, og en ulykke som forandrer alt, har romstert rundt i hodet mitt i lang tid. Jeg har sett Byron og hans mor Diana for meg – han litt for stor og hun litt for skjør – og jeg visste at jeg måtte finne ut mer om hvem de var og hva som skjedde med dem. Jeg har til og med prøvd å sette dem inn i andre fortellinger, men det stemte aldri, for det er i denne boken de hører hjemme. De hører hjemme i en varm engelsk juli måned, når luften er tung av blomsterduft og heden gløder bak dem i ettermiddagssolen. De hører hjemme i en tid da sommerferien strakk seg tom og endeløs foran dem. Da kvinnene er alene om å passe barn og hjem. Da barna finner på lange og innviklede leker for å få tiden til å gå.» I 1972 blir to ekstra sekunder lagt til tiden. Det er for å balansere klokkeslettet med jordens bevegelser. Byron Hemmings vet dette fordi James Lowe har fortalt ham det, og James er den smarteste gutten på skolen. Men hvordan kan

tiden forandre seg? Byron misliker tanken sterkt og føler seg merkelig urolig. En dag våkner Byron til en morgen som ser ut som enhver annen morgen. Skoleuniformen hans henger over skrivebordstolen, søsteren klager over frokosten, morens hæler klikker når hun går over kjøkkengulvet. Men når de tre drar hjemmefra til skolen og kjører inn i en tett sommertåke, tar morgenen en fullstendig uventet vending. I ett forferdelig øyeblikk skjer det noe, noe som er stikk i strid med det livet Byron kjenner. Og mens moren hans tilsynelatende ikke har lagt merke til noe som helst, kan ingenting igjen bli det samme for elleveårige Byron. Hva skjedde, og hvem har skylden? Var det de to ekstra sekundene? Gjennom dagene og ukene som følger, går Byrons perfekte verden i knas. Ute av stand til å stole på foreldrene betror han seg til James, og sammen legger de en plan … Rachel Joyce Perfekt 349,– 9788203219276 Oversatt av Bente Rannveig Hansen Utk. primo mars

Tilgjengelig som e-bok

RACHEL JOYCE er forfatteren av den internasjonale bestselgeren Harold Frys utrolige pilegrimsferd. Hun har også skrevet mer enn 20 skuespill for BBC Radio 4, flere av dem prisbelønte. Hun begynte å skrive etter å ha vært skuespiller i 20 år, med hovedroller for The Royal Shakespeare Company.

Vaddey Ratner har skildret sin oppvekst i Pol Pots Kambodsja på 70-tallet. Det har andre gjort før henne. Så hva gjør denne fortellingen så unik?

k a m b o d sj a n s k P R I N S ESS ES H I STO R I E

FØRST OG FREMST skiller denne boka seg ut fordi Vaddey Ratner er en prinsesse, etterkommer av Kong Sisowath. Faren hennes ble drept av Røde Khmer da de overtok makten og tvang alle inn i arbeidsleire for å gjennomføre sitt jordbrukssamfunn. Et kongelig navn som før sto for trygghet og et godt liv, betydde nå den rene død. Videre er I skyggen av Banyantreet skrevet som en roman mer enn en oppvekstskildring eller erindringer. Forfatteren går ut over seg selv, forteller essensen av det hun opplevde, i et forsøk på å skildre en mer universell historie om en kamp på livet og om ønsket om å leve til tross for omstendighetene.

Vaddey Ratner mistet mange rundt seg i ung alder, som så mange andre i Kambodsja. Men hun var en av de som klarte å flykte til et annet land, der mulighetene er åpne, og man kan nå så langt man vil. Hun dro til USA, hvor hun tok sin utdannelse, og hvor hun skapte seg sitt liv. Vaddey Ratner ville skrive en fortelling som kunne hedre de tapte livene. Det har hun klart. «I skyggen av Banyantreet er en av de mest fantastiske og vakre historiene jeg noen gang har lest,» sier forfatter Chris Cleave om denne kritikerroste romanen som nå er solgt til 16 land.

EN SAMTALE MED VADDE Y RATNE R

Vaddey Ratner I skyggen av Banyantreet 369,– 9788203219368 Oversatt av Børge Lund Utk. ultimo januar

Tilgjengelig som e-bok

I ROMANEN I skyggen av Banyantreet følger vi unge Raami på hennes fire år lange flukt fra Kambodsjas dødsmarker, fra folkemord og Pol Pots brutale regime. Ratners bok er en hyllest til menneskelig utholdenhet og det skrevne ords makt. I skyggen av Banyantreet er en roman, men den er tett knyttet til din families opplevelser i Kambodsja under folkemordet igangsatt av Røde Khmer mellom 1975 og 1979. Hvorfor valgte du å skrive den som en roman heller enn en erindringsbok? Jeg var veldig ung da Røde Khmer tok over landet, og jeg skjønte at jeg ikke kunne stole helt på meg selv når det gjaldt å huske eksakte detaljer fra steder og hendelser og kronologien i den tvungne utvandringen fra by til landsbygda, reisen fra ett sted til det neste i løpet av de fire årene. Jeg prøvde opprinnelig å skrive det som en erindringsbok. Men da jeg tenkte gjennom mine egne minner og hva moren min ville kunne dele med meg, så vel som hva jeg ville finne i de historiske arkivene, spurte jeg meg selv om og om igjen: Hvilken historie ønsker jeg å fortelle? Hva er hensikten med å fortelle den? Det var ikke historien om opplevelsen av Røde Khmer, opplevelsen av folkemordet eller tap og tragedie som var viktigst. Det jeg ville formidle, var noe mye mer universelt, den menneskelige opplevelsen – vår kamp for livet, vårt ønske om å leve, selv under de verste omstendighetene. Ved å fortelle denne historien er det ikke mitt eget liv jeg vil gjøre andre oppmerksom på. Jeg har overlevd, og denne gaven føler jeg er heder nok fra før. Mitt formål er å hedre de tapte livene, og jeg ønsket å gjøre det ved å forsøke å omforme lidelse til kunst. Du var fem år da Røde Khmer tok over Kambodsja, og hovedpersonen din, Raami, er syv. Hvorfor valgte du å gjøre henne to år eldre? Slik jeg husker det, begynte jeg å oppfatte og forstå hva som hendte omtrent halvveis gjennom Røde Khmers regime, som var rundt den tiden jeg fylte syv, selv om jeg aldri var helt sikker på hvor gammel jeg var til enhver tid. Men jeg var klar over at jeg var i ferd med å bli eldre, i ferd med å modnes. Jeg ble tvunget til å være voksen på grunn av det jeg opplevde og var vitne til. Men det var fortsatt en del av meg som ønsket desperat å forbli barn – å være beskyttet, å rømme fra all volden og lidelsen. Så ved å velge en annen alder for Raami, ville jeg at hun skulle ha denne balansen mellom innsikt og uskyld. I begynnelsen av boka er hun et veslevoksent og nysgjerrig barn, men etter hvert som historien utvikler seg,

blir hun mer stille og reflektert. Nysgjerrigheten blir til søken etter å forstå. Er Raamis opplevelse veldig lik din egen? På hvilken måte er den annerledes? Raamis opplevelse går parallelt med min egen. Det finnes ikke én prøvelse hun møter som jeg ikke selv måtte konfrontere på en eller annen måte. Tapet av et familiemedlem, sult, tvangsarbeid, gjentatt forvisning og separasjon, den overveldende følelsen av å være alene, men også den urokkelige troen på at det er en slags ånd som ser over henne – alt dette har jeg selv opplevd og følt. Mange av scenene i romanen bringer til live den ubeskrivelige grusomheten som fant sted i denne epoken av kambodsjansk historie. Hvilke scener var vanskeligst å beskrive? Hver side var en kamp å skrive. Jeg jobbet og jobbet, fra et enkelt ord til en setning, til et avsnitt. Hver hendelse som hadde knust hjertet mitt da jeg var ung, knuste meg igjen da jeg skrev om det som voksen. Det var perioder da jeg spant nedover i en avgrunn jeg ikke trodde jeg kom til å komme opp fra. Det var en smertefull historie å skrive, å gjenoppleve. I 1981 kom du til USA som flyktning uten å kunne et ord engelsk. Likevel fikk du toppkarakterer på videregående i 1990, og du ble uteksaminert fra Cornell University med de høyeste utmerkelser i 1995. Hvordan, etter å ha vært vitne til de forferdelige overgrepene i Kambodsja, var du i stand til å ikke bare komme deg videre, men å lykkes på den måten? Bildene som fulgte meg da vi forlot Kambodsja var av lik, lik og fluer. Så da vi landet på flyplassen i California, ble jeg slått av alt det skinnende glasset og det rustfrie stålet, og så var det ikke en eneste flue noe sted! Alle og alt summet av energi. Til og med bagasjebeltet rullet med magisk livskraft. Jeg var så langt fra døden. Akkurat der og da innså jeg at vi hadde så mye å ta igjen. Verden hadde ikke glemt oss, men den hadde heller ikke ventet på oss. Den hadde kommet seg videre, hatt fremgang. Jeg følte meg så heldig som var del av det. Jeg tok inn alt dette landet hadde å by på. Uansett hva vi møtte på i Amerika, var det ingenting sammenlignet med det vi hadde opplevd i Kambodsja. Vi fikk så mye. Hvordan kunne jeg la være å lykkes? Samtalen med Vaddey Ratner er levert av Simon & Schuster. Oversatt av Pernille Bruvik Westberg.

BAKGRUNN KAMBODSJA

Det er gått mer enn tretti år siden Pol Pot og hans Røde Khmer herjet Kambodsja og ville revolusjonere landet til å bli en jordbruksnasjon. Men fortsatt bærer innbyggerne preg av den terror Røde Khmer påførte dem. TEKST OG FOTO Mette Solberg Fjeldheim

FOLKEMORDET VESTEN SNUDDE RYGGEN TIL

– Min far var lærer, men har aldri gått tilbake til yrket sitt etter at Pol Pot kom til makten. Han lever fortsatt i frykt, forteller en turistguide i Kambodsja.

TUOL SLENG GENOCIDE MUSEUM

17. april 1975 tok Pol Pot og Røde Khmer makten i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh. Mange av de 2 millioner innbyggerne i hovedstaden ble fordrevet og drept. I dag er det rundt 1 million mennesker som bor i Phnom Penh.

Det anslås at dette regimet sto bak 1,5 til 2 millioner drap på sine egne. Særskilt gikk det ut over byfolk, buddhistiske munker, intellektuelle, minoriteter og funksjonshemmede. Idealet var bondesamfunnet, og hæren startet en ny tidsregning ved innføring av denne kollektiviseringsprosessen kalt «År null-revolusjonen». Tuol Sleng Genocide Museum, også kjent som «S-21» (Security Prison 21), er den tidligere skolen som ble gjort om til torturkammer under Pol Pots regime. Stedet er også blitt kalt Mekongs Auschwitz, og det med god grunn. Denne institusjonen var et av mer enn 150 slike institusjoner. Av de 14 000 man kjenner til som satt fanget her, overlevde kun sju mennesker. Et besøk der er et besøk du aldri vil glemme. Hele stedet bærer preg av de grusomhetene som fant sted her

på 70-tallet. Rom etter rom, på rekke og rad, med tomme senger av metall. Sort/hvitt fotografier vitner om hvilket syn som møtte de første som fant de siste døde ved slutten av revolusjonen. Mager er revnet, blodet har rent ut av kroppene, fortsatt ser vi spor etter blodet på fliser på gulv og oppetter veggene. De gylne overflatene kan ikke skjule den grusomheten som har funnet sted og har etterlatt seg mørkere spor. Ute i den tidligere skolegården står fortsatt galgen som torturerte så mange, voksne som barn, kvinner som menn. I en egen sal nede i byggets første etasje finner vi flere fotografier. Dette er portretter av «lovbrytere», knipset før de ble torturert. Mens Vesten sto stille og så på.

BAKGRUNN KAMBODSJA

Kambodsja er mest kjent for templene i Angkor og Røde Khmers herjinger på 70 tallet. Men drar du til Siem Reap, kan du også oppleve de helt unike flytende vannbyene. Et besøk der gjør inntrykk. TEKST OG FOTO Mette Solberg Fjeldheim

NÅR EN DOLLAR ER EN DAGSLØNN

EN MOR OG HENNES BARN PÅ JAKT ETTER DOLLAR I VARMEN

– One dollar! – Just one dollar! Jeg snur meg rundt i båten, to prikker langt der borte ligger og dupper i den brungule vannoverflaten. Stillheten har lagt seg etter at båtmotoren harkende og hostende har sagt sitt om stoppet midt ute på innsjøen. Vi er to passasjerer som opptar rundt fem prosent av de ellers tomme setene. Sittende på enkle planker flyter vi i en plutselig øredøvende stillhet, mens prikkene vokser mot oss, og de igjen åpner munnen. Volumet skrus til, hakk for hakk. – One dollar! Just one dollar! Sola henger høyt på himmelen, glitrer i den store innsjøens overflate. Gjenskinnet skjærer meg i øynene lik de lystonede nasale klagesangene i mine ører. Solbrillene duger

ikke, jeg holder hånda opp som en skygge. Med kameraet som mellommann fanger jeg to skikkelser i hver sin sinkbalje. De kommer raskt imot oss, ivrig staker de seg i vei mot båten vi sitter i. Vannet spruter rundt dem, der de erfarent balanserer sine spede barnekropper i de skrøpelige baljene på det dype vannet. – Photo! Photo! beordrer de fra hver sin sirkelformede transport idet de kommer opp på siden av meg. Jeg knipser. Linsa fanger ei jente med hvit caps og en gutt med lange lokker som ser ut til å stå av seg selv. Det er mandag. Burde de ikke vært på skolen? Jenta holder noe i venstre hånd, en mørk skygge som kveiler seg i baljen hennes, men sollyset hindrer meg i å se hva det er. Kameralinsa er mindre lyssky, den vil senere fortelle meg hva jenta så gjerne ville vise meg: en høyst levende kobraslange. Bildet vil avsløre at den lille hånda

hennes klemmer erfarent rundt slangens bitt. Og da kommer jeg også til å se at klærne deres har et lag av brunt støv, og at små dråper med vann flekkvis har vasket ansiktene deres rene. Men lenge før dette, ser jeg to barn som jobber i team. De jakter i lavsesong. Nå har de funnet sine bytter, de vet hva de vil ha. Vi befinner oss på Tonlé Sap, SørøstAsias største innsjø, en halvtimes tur med tuk-tuk fra Siem Reap. Et besøk her er et møte med en annen verden og en levemåte svært ulik vår egen. Det er også et møte med fattigdom, der økende turisme medvirker til et samfunn i endring og baner vei for andre inntektskilder enn det tradisjonelle fisket. For her i Chong Khneas, en kommune med sju av Tonlé Saps 170 flytende landsbyer, lever menneskene av og på innsjøen. Vietnamesere og khmerfolk lever av det de finner i vannet rundt seg – de spiser fisken, tørker rekene og selger dem på markedene i land. De vasker seg og sine kjørler i vannet, som de også bor og padler på. De fargerike bygningene av tre og blikk ligger og dupper i vannet rundt oss. Vi passerer en kirke, et sykehus, butikker, en skole. Vi stopper ved et av hjemmene. Et barn sitter alene og leker like ved vannkanten. I stuen ser vi TV og DVD-spilleren, en plakat av kvinner i vakre kjoler dekorerer stueveggen. I nabohuset forberedes familiens måltid. Far skreller grønnsaker, mor skyller fisken i vannet de flyter på. De heldigste barna finner vi på den flytende skolen, hvor turister kommer på besøk, medbringende nudler, penn og papir. Dette har de kjøpt overpriset på den flytende landhandelen. Hvem som får glede av skamprisen, vites ikke. Det er bare å håpe at i alle fall barna får glede av donasjonene til sist. Vil du vite mer om hvordan det er å reise til Kambodsja? Vil du vite mer om ansvarlig turisme, og hvordan du best kan forberede deg i møte med tiggende barn? På www.reiselykke.com vil du få tips og råd om dette, samt flere skildringer fra det spennende landet Kambodsja. Mette Solberg Fjeldheim er markedsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i Aschehoug Litteratur.

Alice Albinia Leelas bok 349,– 9788203217142 Oversatt av Linn Øverås

Da Alice Albinia skrev Leelas bok var hun inspirert av sine år i Delhi og av Mahabharata, Indias store epos som er et av verdenslitteraturens største verk. Denne legendariske beretningen er diktert av Vyasa, men nedskrevet av Ganesh, guden med elefanthode.

Utk. medio januar

A L ICE A L BI NI A

LEELAS bok

«Stor, leken, smart og full av liv.» TIME OUT

«Full av handling, drama og lysende detaljer fra livet i India, samtidig som den er lett å lese. Resultatet er strålende.» FINANCIAL TIMES

Tilgjengelig som e-bok

ALICE ALBINIA har studert engelsk litteratur på Cambridge og sørasiatisk historie ved School of Oriental and African Studies. Hun har arbeidet som journalist og redaktør i Delhi i to år. Hennes forrige bok, reiseskildringen Empires of the Indus, vant en rekke priser.

En indisk historie Leelas bok er en herlig familiehistorie med et bakteppe av indisk mytologi. Den er også en skjelmsk fabel om ansvar og mulighet for å påvirke egen skjebne. Historien følger tre familier som bringes sammen gjennom et avtalt ekteskap mellom Sunita Sharma og Vyasas sønn Ash. Men denne gjenforeningen er bare et siste trekk i et spill som er flere århundrer gammelt, spilt av et par udødelige som simpelthen ikke vil la gå – vismannen Vyasa og guden Ganesha. Bryllupet fører til at Leela – en tiltrekkende, fåmælt og hjemsøkt kvinne – flytter fra New York og tilbake til Delhi. Hun vet at hennes hjemkomst vil skape ubalanse i manges liv. Tjuefem år tidligere døde søsteren Meera, og hun tok en forferdelig hemmelighet med seg i graven. Og når Leela ankommer, ødelegges den omhyggelige koreografien til dette bryllupet med sine myriader av tilstedeværende og deres motstridende ønsker.

Muntert overvåker Ganesh dette dramaet. Familien kan tro at de har arrangert bryllupet av egne egoistiske grunner, men Ganesh mener at det er han som styrer begivenhetene – for å redde sin elskede heltinne Leela fra Vyasa. Dette er en virvelvind av en bok – full av historier, romanser, hemmeligheter, familiekonflikter, sex og svik og kjærlighet. Den gir et levende bilde av det moderne India, på samme måte som Gregory David Roberts’ Shantaram og Arundhati Roys Guden for de små ting.

BAK NAVNET HELENA S. PAIGE befinner det seg tre spenstige og talentfulle damer. Sammen har de skapt en underholdende, tøff og spennende roman der du som leser selv kan velge ditt erotiske eventyr. Du bestemmer selv hvordan det skal ende – og du er garantert en lykkelig slutt!

Helena S. Paige er pseudonymet for tre venninner:

Du har avtalt å gå på byen med en venninne, og du kler deg frekt og forførende. Du sitter i baren og venter på henne, men får en melding hvor hun avlyser avtalen. Hva gjør du? Drar du skuffet hjem til popcorn og en film, eller bestemmer du deg for at du skal ha det gøy likevel? Du kan for eksempel drikke shots med en sexy rockestjerne, takke ja til sushi med en forretningsmann som ligner på George Clooney, gå på åpningen av en utstilling med en vakker danserinne – eller hva med å bli kjørt hjem av en muskuløs bodyguard i en lekker sportsbil. Uansett hva du velger, så vær forberedt på at det blir moro, frekt og uforpliktende!

HELEN MOFFETT er frilansskribent, lyriker, redaktør, aktivist og akademiker med undervisningserfaring fra Trinidad og Alaska. Hun skriver også om cricket og elsker flamenco.

PAIGE NICK har vunnet priser som tekstforfatter innen reklamebransjen og skriver også romaner. Hun har en spalte i The Sunday Times, der hun tar opp temaer som sex, dating og galskap generelt.

Helena S. Paige Hun går inn på en bar Velg ditt eget erotiske eventyr 249,– 9788203219559 Oversatt av Ragnhild Eikli Utk. medio januar

SARAH LOTZ er manusforfatter og har skrevet urbane skrekkromaner under pseudonymet S.L. Grey og ungdomsbøker under pseudonymet Lily Herne. ILLUSTRASJONER Tora Øidvin Greve

Tilgjengelig som e-bok

Don Tillmann er 39, høy, intelligent og i god form, med relativt høy sosial status og en inntekt over gjennomsnittet som professor. Logikken tilsier at han burde ha virket tiltrekkende på et bredt spekter av kvinner. I dyreriket ville han utvilsomt ha klart å forplante seg. Det er likevel lettere sagt enn gjort i vårens store romantiske komedie. TEKST Mona Ek

FORREST GUMP MØTER BRIDGET JONES I DA HAN MØTTE HENNE!

DON TILLMANN HAR hodet på rett plass når det kommer til fag og logikk. I det sosiale liv – og ikke minst med damer – er det verre. Han har aldri vært på en date nummer to, og han kan telle antall venner på én hånd. Da hans kjære, gamle nabo forteller ham at «Don, du kunne ha blitt en fantastisk ektemann for noen», får han blod på tann. Argumentet er enkelt: Det finnes noen for alle. Statistisk sett. Don er realist, han vet at sannsynligheten for at han skal finne akkurat den personen, er forsvinnende liten. Men det er likevel en ørliten sjanse. Don bestemmer seg for å prøve. Og han går grundig til verks. For å komme så nærme denne personen som mulig utarbeider Don et 16 siders idiotsikkert spørreskjema. Med multiple choice, selvfølgelig. Nyansene må med: Spørsmål 35: Spiser du lever? Det riktige svaret

er (c) sporadisk. Det handler om å sile ut problemer knyttet til mat. Spør man rett ut om matpreferanser, kan de svare «jeg spiser alt». Så oppdager man plutselig at de er vegetarianere. Don hater folk som kommer for sent. Men han liker heller ikke folk som kommer for tidlig. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er dette sløsing med ressurser. Oppmøte til avtaler a) Altfor tidlig b) Litt tidlig c) Presis d) Litt sen e) Veldig sen

Graeme Simsion Prosjekt Rosie 299, – 9788203219283 Oversatt av Aleksander Melli Utk. medio januar

Tilgjengelig som e-bok

GRAEME SIMSION er fra New Zealand, men bor i Australia. Han har tidligere vært ITkonsulent og skrevet to bøker og flere artikler om datamodellering. Prosjekt Rosie er Simsions debutroman.

Videre spør han om høyde, vekt og kroppsmasseindeks. «Klarer du ikke å regne det ut selv,» spør kameraten og kollegaen Gene. «Det er poenget med spørsmålet,» svarer Don. «Å sjekke at de behersker grunnleggende aritmetikk. Jeg vil ikke ha en partner som er en matematisk analfabet.» Koneprosjektet er i gang, og det topper seg da Don deltar i speeddating. Speeddating er ikke noe for Don. 274 besvarelser og mange tragikomiske møter senere, er han ikke nærmere målet. Men en dag banker det på døren til kontoret hans, og inn kommer Rosie. Rosie er ikke i nærheten av hva Don drømmer om. Notorisk slurvete med det meste, vegetarianer, stadig sent ute og – verst av alt – hun røyker. Rosie er på jakt etter sin biologiske far, og er det noe Don er ekspert på, så er det genetikk. Farsprosjektet overtar for

koneprosjektet, og det ufarliggjør Rosie – i hvert fall for en liten stund. Men det tar ikke lang tid før både koneprosjektet og farsprosjektet blir erstattet av Prosjekt Rosie. Prosjekt Rosie er en varm og morsom roman. En roman om sosiale normer og fordommer. Om det å være annerledes. Om følelser og kommunikasjon og vennskap og kjærlighet. Som leser blir jeg dønn forelsket i Don. Selv om jeg sannsynligvis – eller helt sikkert – ville gått på veggen etter fem minutter med ham. Jeg ville bedt om en date med denne romanen øyeblikkelig. Mona Ek er kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur.

Mange startet sitt bekjentskap med Siri Hustvedt i 2002. Da utkom Det jeg elsket, romanen mange Hustvedt-elskere holder spesielt høyt. Hovedvekten av forfatterskapet hennes ligger på romaner – til nå har hun skrevet fem – men hun er også en kraftfull og bredspektret essayist, med tre utgivelser i alt. TEKST Gunn Reinertsen Næss FOTO Ruvan Wijesooriya

Den flammende verden

Siri Hustvedt Den flammende verden 379,– 9788203370168 Oversatt av Bodil Engen Utk. ultimo mars

Tilgjengelig som e-bok

SIRI HUSTVEDT har norske foreldre og er født og oppvokst i Northfield, Minnesota. Hun er bosatt i Brooklyn, New York, sammen med sin mann, forfatteren Paul Auster. Hustvedt har et stort og beundrende publikum, og hennes bøker er oversatt til en rekke språk. Alle hennes fem romaner er kommet på norsk: Med bind for øynene (1992), Lily Dahls fortryllelse (1997), Det jeg elsket (2002), Når du ser meg (2008) og Sommeren uten menn (2011), samt essaysamlingene En bønn for eros (2008), Den skjelvende kvinnen (2011) og Livet, tanken, blikket (2013).

I 2013 KOM essaysamlingen Livet, tanken, blikket, som inneholder 32 essays skrevet mellom 2006 og 2011. Her kommer alle deler av Hustvedts intellektuelle nysgjerrighet fram, og hun deler raust av sin egen livserfaring og av sin kunnskap om filosofi, nevrovitenskap, psykologi, psykoanalyse, billedkunst og litteratur. I disse fascinerende, levende og engasjerende essayene viser forfatteren hva som ligger bak romanene, nemlig en veldig nysgjerrighet rundt hvem vi mennesker er og hvordan vi ble slik. Hustvedts unike syntese av kunnskaper fra mange ulike felt, gjør at hun med stor troverdighet kan stille det helt store spørsmålet, det som opptar henne mer enn noe annet: Hva betyr det å være menneske? I sin nye roman, Den flammende verden, som utgis på norsk i vår, tar Hustvedt identitetsspørsmålet enda mange steg videre. Fortellingen om installasjonskunstneren Harriet Burdens liv og verk er leken, komplisert, sprelsk, lærd, klok, nær og varm. Og utfordrende. For Hustvedt gjør det ikke umiddelbart enkelt for leseren, dette er en bok der du stanser opp og tenker, hvor behovet melder seg for å lese setninger og avsnitt flere ganger. Samtidig kaller fortellingen om Harriet på smilet og til og med på gapskratten, leseren fryder seg over sylskarpe miljø- og personbeskrivelser, utstuderte navnevalg og skaperkraften bak fantastiske og unike karakterer. Den flammende verden er en intellektuell drøfting av eksistensielle problemer, den tar på dypeste alvor viktige spørsmål om kunst, litteratur, samfunn og ikke minst om kjønnsroller og kjønnsidentitet. Lyder det litt tungt, sier du? Frykt ikke, først og fremst er dette en overskuddspreget roman som er en sann svir å lese. Perspektivet er altså kunstnerens, Harriet Burdens, hun som prøver å se og fortolke mennesker og samtid, hun som kjemper for å bli tatt på alvor som kunstner. Fortellingens underliggende premiss er at dersom kunstneren skal kunne avdekke, må hun også selv bli sett. Den flammende verden er en slags fiktiv biografi der et kor av stemmer, inkludert Harriets egen, bidrar med sine ulike fortellinger om Harriet som kvinne, som mor, som hustru, som kunstner, som venn, som kjæreste, som pasient, som kritiker, som samfunnsborger. Harriet blir med andre ord grundig sett! Hvem møter vi foruten den høyreiste Harriet, denne amasonelignende kvinnen med den underlige, høye frisyren? Jo, vi møter ektemannen hennes, Felix Lord, den kortvokste, halvt thailandske, intense, biseksuelle, søkkrike kunsthandleren, han som plutselig en morgen dør midt i frokostegget sitt. Vi møter sprell levende Bruno Kleinfeldt, poeten som aldri får forløst sitt store verk, han som elsker Harriet, eller

Harry, som han kaller henne (mange kaller henne Harry), han som blir Harriets store kjærlighet de siste årene hun lever. Vi møter barna hennes, Maisie og Ethan, to skjønne og vidt forskjellige mennesker med høyst ulikt forhold til sin mor. Vi møter kritikere og intellektuelle, de som vurderer Harriets livsverk. I The Warehouse, det nedlagte og nedslitte fabrikklokalet Harriet kjøper etter at Felix er død og åpner som tilholdssted for et mangslungent fellesskap, møter vi blant andre den synske Alan Dudek som går under navnet «The Barometer», new age-terapeuten Sweet Autumn Pinkney, og ikke minst tre mannlige kunstnere: performancekunstneren Phineas Q. Eldridge, den eksperimentelle norskamerikaneren Rune Larsen og Anton Tish, populært kalt Bordet. Og sannelig møter vi ikke, i en artikkel om Harriets liv og verk, selveste Siri Hustvedt: «… an obscure novelist and essayist, Siri Hustvedt, whose position Burden calls ‘a moving target’.» Lek og alvor, humor og selvironi, smått og ikke minst stort, går hånd i hånd i en roman som uten tvil må anses som Siri Hustvedts (foreløpige) hovedverk. Gunn Reinertsen Næss er sjefredaktør for oversatt litteratur i Aschehoug.

SIRI HUSTVEDT har omfattende kunnskap innen mange felt. Hun er simpelthen lærd, denne professordatteren, eldst av fire søstre. Hun er ikke «bare» romanforfatter og essayist, hun er på mange måter også en forsker i sin sjel. Som regel ses hun med en bok i hånden. Hun forteller at hun hver dag, etter dagens skriveøkt, leser i mange timer. «Jeg har verken barn eller hund hjemme lenger,» sier hun, «så jeg har god tid til det jeg liker aller best – å lese og lære». Siri Hustvedt sjarmerer alltid oss nordmenn med sine setninger på bergensdialekt. Vi liker å tenke at hun er norsk, at denne internasjonalt anerkjente forfatteren er en av oss. Hun besøker Norge med jevne mellomrom, og trykket rundt henne er alltid stort, det er så mange som vil treffe henne, snakke med henne, diskutere med henne, se på henne. Når hun besøker Litteraturhuset i Oslo, står køen langt ut på fortauet. «Norsk var mitt første språk,» sier Hustvedt. «Jeg elsker Norge.»

Kom hjem er historien om forbudt kjærlighet – kjærlighet mellom en hvit kvinne og en svart mann. Og det er historien om et helt spesielt vennskap.

OPPHOLD FORBUDT ETTER SOLNEDGANG

«Hjertet er en krevende leietaker; det har ofte sterke argumenter mot sunn fornuft.» FRA KOM HJEM Å falle for en svart gutt i 1930-årenes Kentucky er ikke bare ulovlig, det er farlig. Særlig i en by der det er absolutt forbudt for svarte å oppholde seg etter mørkets frembrudd. Likevel blir 16 år gamle Isabelle McAllister dypt forelsket i Robert Preewitt, sønnen til familiens husholderske. De trosser alle advarsler, noe som starter en kjede av hendelser som truer jobber, liv og fremtidige generasjoner. Mange tiår senere ber den nå 89 år gamle Isabelle plutselig sin favorittfrisør Dorrie Curtis om å legge alt til side og bli med på en reise. De skal kjøre på tvers av USA til Isabelles hjemby, der hun skal ta del i en begravelse. Det er alt Dorrie får vite. Og de må dra neste dag. Dorrie er svart, enslig mor i 30-årene og har møtt en mann hun er redd hun kommer til å falle for. Men tillit er ikke hennes sterkeste side. Dessuten vet hun at hennes tenåringssønn er i trøbbel, han har bare ikke fortalt henne det ennå. Tidspunktet kunne derfor ikke være stort verre, men Dorrie er nysgjerrig på hvorfor Isabelle velger akkurat henne som ledsager, og hun bestemmer seg for å bli med. Det skal vise seg å bli en reise som kommer til å forandre begges liv.

Julie Kibler begynte å skrive Kom hjem etter at hun fikk kjennskap til bestemorens historie. «Hun var ikke alltid så veldig ‘bestemor’, og hun virket ofte ulykkelig. Lenge etter at hun døde, fortalte faren min meg at hun var blitt forelsket i en svart mann da hun var ung, og at hun ikke fikk være sammen med ham. Så vidt jeg forstår, var han hennes store kjærlighet, og livet hennes ble ikke slik hun ønsket. Jeg tenkte mye og lenge på dette og bestemte meg for å skrive en roman – ikke hennes historie siden jeg ikke kjenner til detaljene, men historien til en ung kvinne på samme sted og tid og i samme situasjon. Det var nesten som om bestemor satt på skulderen min og hvisket til meg hvordan det føltes å elske noen når forholdet var forbudt, og det av fullstendig meningsløse grunner.»

SUNDOWN TOWNS Fra Maine til California ble svarte, og noen ganger kinesere, jøder osv. holdt utenfor bysamfunn ved hjelp av tvang, loven eller sedvane. Disse samfunnene ble noen ganger kalt «sundown towns» – solnedgangsbyer – fordi de satte opp skilt ved bygrensen som sa: «Nigger, la ikke solen gå ned mens du er i denne byen.» Det fantes tusenvis av slike steder rundt om i USA.

Julie Kibler Calling me home 369,– 9788203217524 Oversatt av Ingrid Haug Utk. medio februar

l i k tE d u B AR N E P I K E N, sÅ l E s d E n n E !

Juli e Ki ble r

KOM HJEM “En oppsiktsvEkkEndE dEbutroman om forbudt kjærlighEt og uvEntEt vEnnskap ...” p u b l i s h E r s

W E E k ly

Tilgjengelig som e-bok

JULIE KIBLER vokste opp i forskjellige byer i Kentucky, New Mexico og Colorado og flyttet til Texas da hun begynte på college. I tillegg til å skrive er hun frilansredaktør. Kom hjem er hennes første bok.

Vi kunne alle ønsket oss en skytsengel fra tid til annen. En som er der og beskytter oss når livet blir vanskelig. En som redder dagen når du balanserer langs en avgrunn. En vakker enhjørning som i Harry Potter. Men hva om du egentlig ikke trenger en skytsengel? Og hva om den engelen du får, er direkte skadelig for deg? TEKST Mona Ek

En skytsengel til besvær SKY TSENGEL (STORE NORSKE LEKSIKON) Skytsengel, engel som verner enkeltpersoner, kirker eller nasjoner og taler deres sak for Gud (jfr. Matt 18.10; Apg 12.12 og også englene for de sju menighetene i Åp 2–3). Kristendommen overtok troen på skytsengler fra jødedommen.

Arto Paasilinna Den klønete skytsengelen 329,– 9788203219474 Oversatt av Ellen Holm Stenersen Utk. primo februar

Tilgjengelig som e-bok

ARTO PAASILINNA er godt plassert i den norske bokmarkedet. Nå er tolv bøker oversatt, og han har solgt over 250 000 bøker i Norge.

ET ENKELT SØK på skytsengel på Google gir 90 543 treff. Det finnes nettsider og bøker om hvordan du kan få kontakt med din skytsengel. Aari Korhonen i Den klønete skytsengelen leter på ingen måte etter sin. Aaro Korhonen har alt på stell: Han var nå, i en alder av førti, kommet til et stadium i livet da han ikke lenger trengte å gå på jobben, eller hjem, egentlig trengte han ikke å gå noen steder hvis han ikke hadde lyst til det. Bare drive dank. Han hadde ikke noe på tapetet, men penger hadde han. Aaro var en forhenværende kontorsjef og forretningsfører på en pelletsfabrikk i Jakobstad, en velstående, sparsommelig mann. Han har akkurat kjøpt seg leilighet, overtatt en café og er i ferd med å få seg kjæreste. Livet er bortimot perfekt. Helt til han intetanende får en skytsengel. For nettopp denne samme dagen da Aaro Korhonen kjøper leilighet og café, samles fem hundre noviser på det årlige begynnerkurset i skytsenglefag. Det er titusenvis av skytsengler i verden: De aller fleste kan utføre sine oppgaver takket være sin medfødte naturbegavelse samt den omsorgserfaringen de skaffet seg i levende live, men også vingede skapninger uten denne typen erfaring og begavelse kan bli skytsengler. Å beskytte en vanlig dødelig kan virke som en lett sak for en engel som er allsidig begavet, men slik er det ikke alltid. Selv om skytsengler har hjelpere i himmelen, viser det seg dessverre at det ofte oppstår problemer når de skal ut i praksis. De mange ulykkene som har rammet menneskeheten, er et håndfast bevis på dette. Derfor blir det nå organisert utdanning i skytsenglefag for engler

som vil inn i bransjen, og det var samlet over fem hundre av dem i Kerimäki kirke for å kurses med forelesninger og praktiske øvelser. En av kursdeltakerne er den 82 år gamle religionslæreren, Sulo Auvinen. Han har et brennende ønske om å bli skytsengel. Da han levde, var han hjelpsom og oppofrende – og usannsynlig klønete. En ubehjelpelig klossmajor. Uansett hva han tok fatt på, ble det aldri særlig vellykket. Som engel er Sulo en feiende flott skapning med et vingespenn på hele femten meter. Siden han er så klossete, blir det bestemt at han skal få et enkelt skytsengeloppdrag – nemlig å passe på Aaro Korhonen. Allerede på vei til sitt første møte med Aaro, går det galt – han flyr rett inn i en høyspentledning: Da kortslutningen var et faktum, stanset til og med cellulose- og papirfabrikken i nærheten, men heldigvis kom reserveaggregatet i gang både på fabrikkene og sykehusene og andre livsviktige steder. Men Sulo har bestemt seg for å gjøre en skikkelig god jobb, og fra nå av går det slag i slag. I løpet av kort tid har han forårsaket flere branner, to trafikkulykker og et saftig trekantdrama. Veien til helvete er belagt med gode intensjoner. Det er ikke så rart at alle elsker Paasilinna! Hjemme hos oss er det lagt ned forbud om å lese Paasilinna på sengen. Det går nemlig ikke å sove mens andre ligger og ler høyt. Mona Ek er kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur.

Den skjønnlitterære bokutgivelsen i Norge er en rikt strømmende flod. Det gis ut hundrevis av lesverdige romaner og novellesamlinger hvert år. Men hvor mange særpregede og ulike forfattere finnes det ikke som vi gjerne hadde anbefalt venner og bekjente å lese om de hadde vært oversatt til norsk. For verdenslitteraturen er rik på originale, viktige, morsomme og fantastiske bøker som er helt ukjente her i landet. TEKST Gabi Gleichmann FOTO Niklas Lello

Agora bibliotek Det var slik ideen til Agora bibliotek ble født. Anette Gleichmann og jeg hadde lyst til å gjøre tilgjengelig for norske lesere et utvalg gode bøker som kan skake leseren, utvide perspektivet, gi ny innsikt, engasjere, inspirere, berike og sette spørsmålstegn ved etablerte meninger. Den første boken vi utga er Jorge Luis Borges samtlige noveller i ett bind, Samlede fiksjoner. Ingen har som den argentinske mesteren påvirket vår tids litteratur, likevel hadde hans samlede verk aldri tidligere vært tilgjengelig i sin helhet på norsk. En annen klassisk utgivelse er Italo Calvinos tre kortromaner i ett bind, Våre forfedre, disse middelalderlige legendene som markerer italienerens store internasjonelle gjennombrudd på 50-tallet. En tredje er Romain Garys enestående varme og humoristiske skildring av den arabiske horungen Momo i romanen Med livet foran seg. Gode bøker er både samtidige og tidløse. Derfor har vi bestemt oss for å gi ut bøker uten hensyn til ytre omstendigheter – store salgstall, popularitet, trender, riktige politiske meninger osv. Det vi er opptatt av, er store litterære prestasjoner. To utmerkede eksempler på dette er ungarerne Péter Esterházy og Péter Nádas. Esterházy har en uvanlig språklig følsomhet som gjør ham til en av vår tids store litterære oppfinnere med sine humoristiske og levende stilblandinger. Nádas, på sin side, har med sine dyptloddende romaner fått en plass i litteraturens pantheon mellom Thomas Mann

og Marcel Proust. I mange år har begge forfatterne stått på Svenska Akademiens liste over nobelpriskandidater. Ytterligere en som man pleier å tenke på i nobelsammenheng, er algeriske Assia Djebar, araberverdenens største nålevende prosaist. Med sine poetiske romaner om kvinnlige skjebner fanger hun mesterlig stemningene i den postkoloniale nordafrikanske verden. Anette og jeg har den misunnelsesverdige oppgaven å kunne videreformidle bøker som har beriket vårt liv. Vi har muligheten til å utgi bøker som vi tror mennesker kommer til å elske i lang tid framover. Vi har ønsket å presentere noen av vår tids mest betydningsfulle internasjonale forfattere, som vi tror vil bli lest selv om 50 år. Forfattere som er seg bevisst at litteraturens rolle i samfunnet bør være mer enn å underholde. En slik person er israelske David Grossman, som i tre årtier har tatt temperaturen på sitt hjemland og treffende har fanget den kompliserte Midtøsten-konflikten. Hans roman, En kvinne på flukt fra budskapet, blir av kritikerne i verdenspressen ansett å ligge på nivå med Tolstojs Krig og fred og Flauberts Madame Bovary. Selvfølgelig er vår oversikt og vår vurdering subjektiv. Men innenfor litteraturen er det heldigvis umulig å påberope seg objektive kriterier. Vi våger å tro at vi er ganske belest og ordentlige, vi overlater ikke noe til tilfeldighetene. Vi møter litteraturen med entusiasme, hengivenhet og takknemlighet. Og vi har sannelig mange forfatterskap å velge mellom.

Ingen forfattere i verden er best. Men ett kriterium på et forfatterskaps storhet er for oss at det bryter ned våre grenser og får oss til å gå utenfor oss selv og oppdage hva som forener oss med mennesker i andre kulturer og verdener. Forfatterskap er selvfølgelig ikke sammenlignbare. Men ikke sjelden kan man oppdage likheter. Svenske Sigrid Combüchens fantastiske kvinneportrett i den prisbelønte romanen Spill har berøringspunkter med den amerikanske novellekunstens store mester Cynthia Ozicks skildring av fremmedgjøring i romanen Fremmedlegemer. Akkurat som det filosofiske underlaget i svenske Aris Fioretos vidunderlige roman om den greske utvandringen, Den siste greker, kretser omkring likeartede spørsmålsstillinger som amerikaneren Michael Chabons Den jiddishe politiforeningen, en forrykende blanding av hardkokt krim og en dypsindig undersøkelse av eksilet. Vi vil formidle leseglede i møtet med forfatterne. Det er blitt et mangfoldig selskap av verk som vi setter pris på, som vi varmt kan anbefale. Det er bøker som er forførisk tilgjengelige og samtidig gåtefulle, som i poetiske bilder belyser en tilværelse der fantasien og virkeligheten kjemper om makten. Litteraturen som vi vil formidle i Agora bibliotek, er et hjem med utallige rom. Gabi Gleichmann er skribent, litteraturkritiker og forlegger. Han debuterte i 2012 med romanen Udødelighetens elixir, en bok som ble solgt til 14 land, og som ble nominert til Bokhandlerprisen.

Vårens bøker i Agora bibliotek Denne kortromanen var lenge forbudt av de litteraturovervåkende myndighetene i det kommunistiske Ungarn. Boken ble første gang utgitt i Vesten og markerer Péter Nádas’ store internasjonale gjennombrudd. Boken gir et enestående innblikk i 50-tallets kommunistiske epoke, skildret gjennom den 10-årige gutten Péter. Hans far blir falskt anklaget i en politisk rettergang, og gutten havner i en omskoleringssentral for barn av forræderiprosessenes dømte.

Denne beretningen handler om sorg. En sønn forteller om sin mors død og sorgen over tapet av henne. Men dette sorgarbeidet har også en sosial side. Moren er grevinne fra en av Europas ledende aristokratiske familier. Men kommunister har beslaglagt alt den rike slekten har eid. Morens død skjer på et sjuskete kommunalt sykehus. Slik utvider boken seg ikke bare til en stor, gripende sørgesang over menneskenes eksistensielle vilkår, men gir også et inntrengende bilde av livet i et totalitært diktatur.

Under Libanon-krigen i 2006 var David Grossman en av de sterkeste krigsmotstanderne og kritikerne av den israelske regjeringens handlinger. Som en skjebnens lunefulle tragedie mistet forfatteren i krigens siste minutter sin 20-årige sønn Uri, som var innkalt til militærtjeneste. Denne lille, prosalyriske boken former seg til en mektig sørgesang om tapet av våre kjære.

Péter Nádas Slutten på en familieroman

Péter Esterházy Hjertets hjelpeverb

David Grossman Falt ut av tiden

349,– 9788293139225

349,– 9788293139249

Oversatt av Maria Faskerti

Oversatt av Kari Kemény

Oversatt av Kjell Risvik

Tilgjengelig som e-bok

349,– 9788293139195

Etter at Roberto Saviano skrev og utga boken Gomorra, har han levd under politibeskyttelse. Det må han fortsette med. For livet. Likevel gir han seg ikke. Nå kommer nok en avslørende bok fra Italias kanskje modigste mann. TEKST Mette Solberg Fjeldheim

MOTETS ANSIKT ET EKSKLUSIVT INTERVJU MED MAFIA-JEGEREN ROBERTO SAVIANO

«Jeg har levd under beskyttelse siden oktober 2006, og de siste syv lange årene har vært et helvete på jord,» sier Roberto Saviano i dette intervjuet. Italia har et romantisk slør over seg for oss nordmenn som så gjerne drar dit og ferierer. Vi har så lett for å se for oss bølgende landskap, vingårdsferier og små, sjarmerende fiskelandsbyer når vi snakker om dette landet. Vi forbinder gjerne italiensk livsstil med bella vita: god mat og fristende viner, nydt under lange måltider. Riktignok leser vi en gang imellom en nyhetsartikkel om den politiske uroen i landet, om korrupsjon og om mafia. Og da hender det at det slår oss at landet har noen store utfordringer vi besøkende slipper å forholde oss til. Selv den italienske mafia klarer vi å romantisere – og det med god drahjelp fra filmindustrien i Hollywood. Den fabelaktige mafiaserien Sopranos, i den nå avdøde James Gandolfinis personifisering, har menneskeliggjort en mafiaboss’ tøffe fremtoning. Mario Puzos Gudfaren-trilogi fra 70-tallet er blitt en klassiker for lengst. Og nå har

selv den italienske mafiabossen Frank «The Fixer» Tagliano fra New Yorks underverden inntatt Lillehammer og norske tv-skjermer i Steven Van Zandts skikkelse. Men den som har lest Roberto Savianos skildring av den napoletanske mafiaen i boken Gomorra, skjønner at det ikke er særskilt rosenrødt å omgås mafiaen. Og er det noen som vet det med sikkerhet, er det Roberto Saviano selv. Siden han var 26 år har forfatteren levd med politibeskyttelse. Det på grunn av sine avsløringer fra innsiden, etter å ha levd «under cover» med mafiaen i flere år. Likevel fortsetter han sin misjon. Til våren kommer hans neste bok, ZeroZeroZero, på norsk. Denne gang er det kokainvirksomheten han vil til livs. Hvorfor i all verden gjør han dette? Aschehoug Litteratur har fått Saviano i tale, og her er et eksklusivt intervju med mannen, hvis ansikt må være selve symbolet på mot. Roberto Saviano, du har nå levd under politibeskyttelse i en årrekke. Hvordan har disse årene vært for deg, og på hvilken måte har dette påvirket ditt liv?

Jeg har levd under beskyttelse siden oktober 2006, og de siste syv lange årene har vært et helvete på jord. Å måtte sperre inne sitt eget liv, fjerne seg fra dem man elsker, forandre livet deres så radikalt – ingenting veier opp for det. Ingenting kan lette den børen du bærer inni deg. Å leve under beskyttelse har forandret livet mitt på alle måter. Å studere organisert kriminalitet gjør deg til et dårligere menneske fordi det gir deg en grusom og ugjenkallelig bevissthet som påvirker alt. Du kommer ikke tilbake fra det, for som Nietzsche sa, hvis du ser lenge inn i en avgrunn, vil avgrunnen se inn i deg. Etter at du skrev Gomorra og opplevde å få den utgitt i så mange land, endte altså navnet ditt til slutt på en liste. Hvorfor fortsetter du å jakten på mafiaen? Blikket mitt klarer bare å se verden gjennom dette perspektivet. Når man studerer kriminelle organisasjoner, blir det umulig å lese verden rundt seg uten å være bevisst på deres nærvær, deres aktiviteter, at de er overalt hvor penger omsettes, overalt hvor det gjøres investeringer, overalt hvor man mangler betalingsevne.

mottar altså kokain fra Farc, colombianske revolusjonære, i bytte mot våpen og støtte fra comorraen), og den spanske innenriksministeren skyndte seg å si at han overhodet ikke var klar over dette samarbeidet. I Skandinavia er det annerledes fordi man har empati der – en tradisjon, vane for å interessere seg for resten av verden. Det finnes reell vilje til å forstå kriminalitetens forhold og dynamikk. Det vi må fatte, er at ingen land, ingen økonomier, er trygge. Derfor må man være oppmerksom, følge med på hva som skjer – det er den eneste måten vi kan innse i hvilken grad den virkeligheten vi lever i, hverdagen vår, er påvirket og kontrollert av organisert kriminalitet.

Robert Saviano ZeroZeroZero 349,– 9788203219566 Oversatt av Pål H. Aasen Utk. primo februar

Tilgjengelig som e-bok

Zerozerozero er det fineste melet som oppdrives kan. Det er også kallenavnet blant narkosmuglere for det fineste, reneste kokainpulveret som finnes. Og så er det tittelen på Roberto Savianos uforglemmelige bok som utforsker kokainhandelen og dens forgreininger til andre sider ved samfunnet. Å skrive om kokain er som å bruke det. Du vil hele tiden høre nytt, ha mer informasjon, og den informasjonen du får tak i er saftig, du kan ikke lenger være den foruten. Du er blitt hekta, sier Roberto Saviano selv om skriveprosessen. Slik er det for oss som leser Zerozerozero også. Forbered deg på å bli hekta fra første linje.

«Se på kokainen, og du vil se støv. Se gjennom kokainen, og du vil se verden.» Har det vært verdt det? Noen ganger tenker jeg at det ikke var det. Som forfatter, eller som forsker på det kriminelle systemet, kanskje ja. Men som menneske befinner jeg meg ofte i en posisjon der jeg tenker at jeg gjerne skulle ha gått tilbake i tid, til de første månedene etter Gomorra ble utgitt. I det øyeblikket var jeg den lykkeligste mannen i verden, boken ble så godt mottatt, jeg var full av entusiasme og tenkte at på grunn av mitt arbeid, kunne jeg være en fri mann. Jeg hadde ingen anelse om hva som kom til å skje. Hva ønsker du for ZeroZeroZero sammenlignet med Gomorra? De er to grunnleggende forskjellige arbeider, men de har til felles at de springer ut ifra et arr. Ved å trenge gjennom dette arret, analysere det og snakke om det, kan man komme til et sted hvor man kan

fortelle om hva som skjer i verden og forsøke å forstå den. I Gomorra brukte jeg Napoli til å prøve å fortelle hva som er i ferd med å skje med den vestlige verden. I ZeroZeroZero har jeg, sett gjennom kokainens deformerte linse, forsøkt å fortelle om hvilken verden jeg mener vi lever i i dag. Du nevner flere ganger at vi i Vesten er blinde for det som skjer. Tror du dette også gjelder for Norge og Skandinavia? Det er i de områdene hvor organisert kriminalitet ikke dreper, hvor fokuset på kriminalitet vanligvis er lite, som viser seg å være de områdene med størst risiko, som har størst sårbarhet. I Tyskland måtte det en massakre til – jeg tenker på Duisburg-massakren i 2007 – før man forsto i hvilken grad ‘ndranghetaen har klart å komme seg inn på det tyske territoriet. I Spania blir den fremdeles ikke gitt den oppmerksomheten og fokuset som trengs for å kunne behandle den på et seriøst plan, selv om den regnes som en av den organiserte kriminalitetens viktigeste baser. Jeg husker i 2009, da ETA bekreftet at de var finansiert av narkotrafikken (terroristene

Føler du at du har støtte fra folket i hjemlandet, eller føler du deg aller mest alene om dette arbeidet? Stadig oftere føler jeg at jeg er alene i arbeidet mitt. Prioriteringene i mitt hjemland synes bestandig å være annensteds, helt til noen blir drept på grunn av noe som har med organisert kriminalitet å gjøre. De store aksjonene mot narkosmugling, hvor det regelmessig konfiskeres enorme kvanta for millionbeløp, har ingen effekt og får kun kortvarig medieoppmerksomhet. Det kan virke som om folk ikke forstår at millioner, milliarder av euro som kommer fra narkotrafikken, har en destruktiv og ødeleggende effekt på det demokratiske systemet i Italia, og ikke bare Italia. Disse pengene påvirker politikken, bidrar til korrupsjon, gir fordeler til selskaper med forbindelser til kriminelle organisasjoner. Folk dør, folk blir drept, og reaksjonen fra omverden er en ukes indignasjon. Man minnes de drepte med fakkeltog, men ingenting skjer på den økonomiske fronten. Ingen effektive tiltak, ingen forandringer, ingen klare holdninger fra regjeringens side, ingen nasjonale avisforsider eller toppsaker i nyhetene. Ensomheten er stor, og bevisstheten om at demokratiet også er i faresonen, er forferdelig, nettopp på grunn av denne skammelige mangelen på bevissthet. Mette Solberg Fjeldheim er markedsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i Aschehoug Litteratur.

I juni 2013 protesterte over 10 millioner mennesker i over 500 byer i Brasil. Det var de største demonstrasjonene i landet noen sinne. Men hvorfor? Var ikke Brasil landet der alt gikk bra, et land der solid økonomisk vekst, mindre fattigdom og fotball-VM 2014 var president Dilma Rousseffs trumfkort? TEKST OG FOTO Torkjell Leira

#changebrazil

Fra det viktigste øyeblikket i brasiliansk moderne historie: Lulas valgseier i 2002.

På landsbygda i Maranhão, en av de fattigste del statene i Brasil.

FOR Å FORSTÅ massedemonstrasjonene er det nyttig å se på de voldsomme endringene landet har gått gjennom de ti siste årene. Fattigdomsreduksjon og økonomisk vekst har skapt et nytt Brasil, og landet er i dag en global stormakt i emning. Tildelingen av VM i fotball i 2014 og sommer-OL i 2016 er bare to eksempler på at landet har tatt steget inn i den globale elitedivisjonen. Fire store endringer i det moderne Brasil Brasil er i dag verdens sjette største økonomi. Landet har gått forbi både Italia og Storbritannia de siste årene. Det eksporterer olje og mineraler, biler og fly, og er blant verdens største matprodusenter. På toppen av dette har Brasil gjort verdens største offshore oljefunn i vårt årtusen. Norsk næringsliv har betydelige interesser i landet. Handelen er nesten firedoblet det siste tiåret, og godt over hundre norske selskaper er etablert i Brasil for å delta i jakten på oljen. Samtidig har landets regjering ført en svært vellykket politikk for å redusere fattigdommen. Arbeidsledigheten er redusert, minimumslønna er doblet på ti år, og sosiale programmer som Bolsa Familia (familiestipend) har garantert et minimum av penger til de fattigste familiene. Resultatet er at mellom 35 og 40 millioner mennesker, altså nesten 20 prosent av Brasils befolkning, har tatt steget ut av fattigdommen og inn i en ny middelklasse. Dette er selvfølgelig

Verdens dyreste idretts arena – nasjonalstadion i Brasilia til mellom 4 og 5 milliarder.

Brasil – kjempen våkner er en engasjerende dokumentarbok, en variant av den klassiske reiseberetningen med vekt på kunnskap og fakta. Velskrevet, humørfylt og detaljrikt forteller den om det moderne Brasils kultur, økonomi og politikk. En uunnværlig bok både for den som skal til landet for første gang og for den som vil lære mer om den søramerikanske kjempen.

Fra støttedemo i Oslo i juni.

Torkjell Leira Brasil – kjempen våkner 349,– 9788203294310 Utk. medio februar

t vero eos et accusamus et iusto dio dignissimos ducimus qui anditiis praesentium voluptam deleniti atque corrupti quos olores et quas molestias excepri sint occaecati cupiditate non ovident, similique sunt in culpa ui officia deserunt mollitia animi, est laborum et dolorum fuga. Et arum quidem rerum facilis est et pedita distinctio. Nam libero

tempore, cum soluta nobis est eligendi optio cumque nihil impedit quo minus id quod maxime placeat facere possimus, omnis voluptas assumenda est, omnis dolor repellendus. Temporibus autem quibusdam et aut officiis debitis aut rerum necessitatibus saepe eveniet ut et voluptates repudiandae sint et molestiae non recusandae. Itaque earum rerum hic tenetur a sapiente delectus, ut aut reiciendis voluptatibus maiores alias consequatur aut perferendis doloribus asperiores repellat.v

ISBN

Tilgjengelig som e-bok

TORKJELL LEIRA er samfunnsgeograf, capoeira-trener, skribent, foredragsholder og en av Norges ledende Brasil-kjennere. Bli mer kjent med ham og Brasil på www.brasileira.no.

veldig positivt. Men det er også et enormt, samfunnsmessig eksperiment som gjør at landet knaker i sammenføyingene. Tidligere forsvant omtrent 20 000 kvadratkilometer med uerstattelig regnskog i Amazonas hvert eneste år. Det tilsvarer et stort norsk fylke eller et lite europeisk land. En kombinasjon av vellykket politikk, press fra miljøbevegelsen og lavere priser på soya og kjøtt har redusert avskogingen med 80 prosent. På den annen side presser regjeringen gjennom miljøødeleggende vannkraftverk og veiutbygging i Amazonas. Dette er én av motsetningene som skaper spenning i dagens Brasil. Det foregår en religiøs revolusjon i Brasil. Landet er fortsatt verdens største katolske land, med over 130 millioner katolikker, men andelen katolikker faller raskt. Oppslutningen om den karismatiske pinsevenn-bevegelsen, de såkalte pentecosta-kirkene, er mangedoblet. Fortsetter utviklingen som i dag, vil Brasil være et lutheransk, pinsevenn-dominert land om noen år. I politikken får dette tragiske konsekvenser. Pentecosta-kirkene har stor innflytelse og klarte til og med å få innsatt en homofob og rasistisk prest som leder for Kongressens menneskerettighetskomité i fjor. Et av kravene under demonstrasjonene var å fjerne denne mannen. Det kravet har så langt ikke blitt oppfylt.

Kjempen som våknet Til sommeren sparkes fotball-VM i gang. Det blir en ellevill fotballfest, men baksiden av medaljen er tvangsflytting, forsinkelser og korrupsjon. Slik er mesterskapet et godt bilde på tingenes tilstand. På den ene siden får vi høre om et Brasil som går så det suser. Samtidig leser vi nyheter om at landet opplever tilbakeslag økonomisk, på miljøfronten, for urfolk og kvinners rettigheter. Sannheten er at begge beskrivelsene er korrekte. I det moderne Brasil går framskritt hånd i hånd med tilbakeskritt. Denne paradoksale utviklingen kan synes som en gåte, men reflekterer landets polariserte historie og splittede regjering. Demonstrasjonene i juni henger sammen med alt dette. Folk er lei av korrupsjon. De vil ha bedre skoler, bedre helsevesen og bedre transporttilbud. Kort sagt et land med offentlige tjenester verdig verdens sjette største økonomi. Pengesløseriet i forbindelse med VM har satt alt på spissen. #kjempenvåknet var en av de mest brukte hashtagene under protestene. Politikerne er nå hardt presset for å innfri en rekke krav om endringer. Planlagte demonstrasjoner under fotball-VM 2014 og utfallet av presidentvalget noen måneder senere vil gi oss en indikasjon på hvilken vei det nye Brasil vil gå.

Tyskland seiler frem som Europas suverene stormakt. Men vår kunnskap om det tyske preges fortsatt av det forrige århundrets begivenheter. Hvem er dagens tyskere, og hvordan vil de bruke sine politiske og økonomiske muskler? TEKST Sten Inge Jørgensen

Finn Olstad Det farlige demokratiet 299,– 9788203294181 Utk. medio januar

TYSKLAND – EN GJENOPPDAGELSE

FINN OLSTAD Sten Inge Jørgensen Tyskland Som det stiger fram 349, – Utk. primo april

Sten Inge Jørgensen

tyskland Som det StIger frem

Tilgjengelig som e-bok

STEN INGE JØRGENSEN er utenriksjournalist i Morgenbladet med Europa og Tyskland som spesialfelt. Han er også bokanmelder og forfatter, og har tidligere gitt ut bøkene Vesten mister grepet og Globale utfordringer.

Nordmenns oppfatning av en særlig nærhet til Storbritannia og USA bygger i større grad på disse landenes seier i andre verdenskrig enn på et sterkt kulturfellesskap. Fra de fleste synsvinkler ligner vi mer på tyskerne, og i et større historisk perspektiv er det i første rekke mot Tyskland vi har vendt oss. Språkopplæring i skolen er en talende indikator, hvor engelsk i tiår etter tiår har forskjøvet tysk som fremmedspråk. Etter den tyske gjenforeningen, og spesielt på 2000-tallet, ble landet gjenoppdaget av unge norske kunstnere, som i all hovedsak fant seg til rette i det frihetsdyrkende Berlin. Norske politikere erkjente samtidig at Tyskland var den stormakten i verden vi i størst grad hadde felles interesser med. Også nordmenn flest besøker Tyskland oftere enn før, men da typisk som turister, og gjerne med krigshistoriske severdigheter som reisemål. Kontaktflaten til tysk kultur av i dag er marginal, og kunnskapene om landet mangelfulle. Norske journalister og forlag er fortsatt mer opptatt av å formidle krigshistorier enn av å forholde seg til samtiden. I realiteten er Tyskland radikalt forandret. Nasjonen har tatt et kraftig oppgjør med sin fortid, og fremstår som et fremtidsrettet samfunn som ikke lenger kan forstås med gamle briller. Samtidig har Tysklands makt vokst så markant, at alle som vil forstå den politiske utviklingen i vår verdensdel, bør fatte interesse for hvordan tyskere tenker. Denne boken tar sikte på en bred presentasjon av landet, hvor både identitet, kultur, politikk, næringsliv og utenrikspolitikk er viet oppmerksomhet. Blant de sentrale spørsmålene som stilles, er Tysklands betydning for overlevelsen av det vi gjerne kaller «en europeisk sivilisasjonsform». Velferdsstatene har lenge vært truet av globaliseringen, og finanskrisen har ført til ytterligere nedbygging av velferds-

goder. I mange land er det ikke lenger en selvfølgelighet å ha gratis utdanning, og forskjellene mellom rike og fattige øker. Mange beskylder Tyskland for å være en indirekte pådriver i denne prosessen, gjennom sine strenge krav til reformer og budsjettkutt i de kriserammede landene i sør. Tyskerne selv tenderer til å se dette som en redningsaksjon for nettopp den samfunnsmodellen som nå er truet. Tyskere har problemer med å oppfatte seg selv som ledere, men de har sterk selvtillit når det gjelder sin evne til å bygge «det gode samfunn». De er pragmatikere, alltid beredt til kompromisser, men klarer likevel å gjennomføre store reformer. Akkurat nå pågår den gigantiske Energiewende, hvor fornybar energi fases inn i et forrykende tempo for å nå målene fra FNs klimapanel. Tyskland har Europas mest suksessrike økonomiske modell, hvor små- og mellomstore bedrifter, spredt i hver avkrok av landet, er verdensledende i sine produktkategorier. Hele 60 prosent av landets unge tar sin utdanning som lærlinger, hvor de veksler mellom skolepulten og praktisk arbeid. Arbeidsledigheten er rekordlav. Men tyskerne er ikke fornøyd med å ha et velfungerende samfunn. De dyrker fortsatt sin eksistensielle angst, publiserer tusenvis av bøker om filosofi hvert år, og krtitiserer «amerikansk» kulturell forflatning og overfladiskhet. De raser mot overvåkning, er svært skeptiske til bruk av militærmakt, og arbeider hardt for å styrke den internasjonale rettsorden. Historisk sett har styrking av tysk selvtillit vært forbundet med noe negativt. I dag forholder det seg trolig motsatt. Spørsmålet er om Tyskland våger å fylle det politiske vakuumet USA etterlater seg i Europa, eller om de fortrekker å være et selvtilstrekkelig, «stort Sveits».

DET FARLIGE DEMOKRATIET OM FOLKEST YRETS VILK ÅR I NORGE GJENNOM TO HUNDRE ÅR

9 788203 293917

Tilgjengelig som e-bok

FINN OLSTAD er professor ved Seksjon for kultur og samfunn ved Norges Idrettshøgskole. Han har et bredt historisk forfatterskap som blant annet omfatter Einar Gerhardsen – en politisk biografi (1999), og er også forfatter av flere idrettshistoriske arbeider som Fotball! Norges Fotballforbund 100 år (sammen med Matti Goksøyr, 2002) og Heia Vål'enga! Vålerengens Idrettsforening 100 år (2013).

1814

Kjetil Bragli Alstadheim Republikken Norge 249,– 9788203294457

2014 er året for tohundreårsjubileet for Norges grunnlov. Men hvor demokratisk er egentlig den grunnloven vi feirer? TEKST Harald Engelstad

Utk. primo mai

KJETIL BRAGLI ALSTADHEIM

REPUBLIKKEN

NORGE O m h vo rfo r v i fo rts att h

ar k

ong

e o g h va v i ka n få i s te d e n

HAR DEMOKRATIET SEIRET?

9 788203 293917

Tilgjengelig som e-bok

KJETIL BRAGLI ALSTADHEIM har vært daglig leder i Natur og Ungdom, journalist i Klassekampen, i den politiske avdelingen i Aftenposten, og siden 1996 journalist og kommentator i Dagens Næringsliv. I 2010 ble Alstadheim tildelt Riksmålsforbundets språkpris for pressefolk, Gullpennen, og i 2011 ble han tildelt NTBs pris for godt mediespråk. I 2013 fikk han Den store journalistprisen.

To av vårens bøker fra Aschehoug retter søkelyset mot nettopp grunnloven og dens rolle i det norske demokratiet. Den ene drøfter demokratiutviklingen i historisk perspektiv, mens den andre tar for seg det underlige paradokset at vi etter to hundre års folkestyre fortsatt lar rollen som statsoverhode gå i arv innen én familie. I Det farlige demokratiet stiller historikeren Finn Olstad et grunnleggende spørsmål: Hvordan står det til med demokratiet vårt? I en åpen og prøvende tone tar han opp særlig én side ved demokratiet som historisk og aktuelt problem, nemlig motstanden mot demokratiet og uviljen fra flere typer makthavere til å gi rom for virkelig demokratiske prosesser. Derav tittelen: Det farlige demokratiet. «Da Norge fikk sin grunnlov i 1814, gikk vi fra enevelde til demokrati,» heter det på Stortingets offisielle nettsted for grunnlovsjubileet. Men var det så enkelt? Finn Olstad bestrider dette. Embetsmannsstaten var et eliteregime som utøvde et stramt formynderskap over «allmuen» og i mangt fungerte som et undertrykkelsesapparat, noe Olstad illustrerer blant annen med regimets behandling av den opposisjonelle Thrane-bevegelsen. Videre tar Olstad for seg den tidlige arbeiderbevegelsen og kampen for allmenn stemmerett for menn (vedtatt i 1898), som han betrakter som

et neglisjert historisk problemfelt. Etter forrige århundreskifte gikk vi så inn i det som er blitt kalt «de store ideologienes tid», med revolusjonær utopi og konservativ reaksjon. Her kom demokratiet under press fra både venstre- og høyresiden. Mange vil nok bli overrasket over hvor langt man var kommet i revolusjonære forberedelser i tiden omkring 1920, mener Olstad. Dette var bare et drøyt tiår før kriseforliket i 1935 markerte etableringen av den såkalte arbeiderpartistaten – som heller ikke var like demokratisk i ett og alt, preget som den ble av den kalde krigens fryktklima. Men i dag, da? I de siste tiårene er det jo liberalismens og dereguleringens vinder som har feid over oss, så nå er vi vel frie? I dag har vel demokratiet seiret? Finn Olstad er ikke uten videre overbevist om det, og han peker særlig på to forhold: Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen, som i utstrakt grad har overført makt fra norske politiske myndigheter til et overnasjonalt organ der vi ikke engang har stemmerett, og en tilsvarende maktoverføring fra det politiske til det juridiske feltet gjennom lovfesting av individuelle rettigheter. Har dagens system trekk til felles med den embetsmannsstaten vi trodde vi hadde lagt bak oss på 1800-tallet?

I sin bok Republikken Norge fokuserer den profilerte journalisten og politiske kommentatoren Kjetil Bragli Alstadheim på en annen side ved vårt nåværende statsstyre: To hundre år etter at grunnloven ble skrevet på Eidsvoll, går Norges øverste politiske verv fortsatt i arv, påpeker han. Norges statsoverhode blir ikke valgt, men født. Demokratiseringen av landet har stanset foran Slottet, mener Alstadheim. Hvorfor er det slik? Kong Harald bremser moderniseringen av grunnloven. Hvorfor får han det? Landet har fått et kronprinspar som kunne vært funnet opp av et pr-byrå. Hvordan klarer de å gi et utdatert monarki en glans av modernitet? Samtidig sitter en prinsesse fanget på Skaugum. Hvorfor vil ingen slippe henne fri? Hvis Norge skulle valgt statsform i dag, ville landet hentet en prins eller prinsesse som var til overs i et annet land, som i 1905, spør Alstadheim videre. Sannsynligvis ikke, svarer han selv: Kongen ville blitt skrevet ut av Grunnloven, og vi ville fått Republikken Norge. Hvordan kunne den sett ut? Også det spørsmålet forsøker Alstadheim å besvare. Harald Engelstad er redaktør for dokumentarlitteratur i Aschehoug.

1814

Jacob Aalls samfunnsinnsats og mangfoldige livshistorie gir oss innsikt i viktige sider ved vår samfunnsutvikling i årene rundt 1814. TEKST Næs Jernverksmuseum, Tvedestrand

JACOB AALL – EN MANN FOR SIN TID

1814

Arild Stubhaug Jacob Aall I sin tid 499,– 9788203294440 Utk. medio januar

Arild StubhAug

JACOb AAll i sin tid

Tilgjengelig som e-bok

ARILD STUBHAUG debuterte som forfatter i 1970 med diktsamlingen Utkantane, og har senere utgitt flere skjønnlitterære bøker. Stubhaug har skrevet en rekke store biografier, om Sophus Lie, Niels Henrik Abel, Conrad Nicolai Schwach og Gösta Mittag-Leffler.

«The wise and virtuous man is at all times willing that his own private interest should be sacrificed to the public interest of his own particular order or society.» Adam Smith, The Theory of Moral Sentiments, 1759.

Jacob Aall (1773–1844) var uten tvil en av de mest markante samfunnsaktørene i Norge i første halvdel av 1800-tallet – som industrimann, politiker, debattant og forfatter. Hans eget liv og virke har imidlertid bare i begrenset grad vært gjenstand for forskning og formidling, og det er til nå aldri blitt skrevet noen egentlig biografi om ham. Dette til tross for at det er bevart et stort kildemateriale, ikke minst av hans egne skrifter. Jacob Aalls livshistorie egner seg derfor godt som «prisme» for å belyse mange sider ved og gi ny viten om samfunns- og kulturforholdene i Norge i perioden i sin alminnelighet og om begivenhetene omkring 1814 i særdeleshet. Arild Stubhaug har gjennomført et imponerende løp som biograf og forfatter av det som fremstår som et viktig bidrag til fremstillingen av norsk historie og samfunnsforholdene på 1800-tallet, og en biografi som er eidsvoldsmannen, humanisten og samfunnsbyggeren Jacob Aall verdig. Det er mange sider ved Jacob Aall som gjør ham spesielt interessant i vår tid – nå som tiden er blitt moden for en mindre partibundet vurdering av det som skjedde i tidsrommet omkring 1814. På Eidsvoll var han tilhenger av union med Sverige, men standpunktet var først og fremst preget av pragmatisme og ikke av stor begeistring. Men selv om han ikke hadde noe til overs for «kraft-patriotismen» markerte han seg i flere sammenhenger som en aktiv patriot – f.eks. var han en av de fremste støttespillerne for etableringen av det norske universitetet. Ideologisk var han preget av å være oppvokst i en tid med store forandringer. Han var en sterk tilhenger av Adam Smiths ideer om frihandel, samtidig som han ønsket å bevare flere sider ved det paternalistiske verkssamfunnet og var skeptisk til en storstilt industrialisering á la England. Jacob Aalls samfunnsinnsats var på ingen måte begrenset til hans deltakelse på Eidsvoll i 1814. Selv regnet han seg først og fremst som jernverkseier, og også denne rollen må ses i sammenheng med Aalls samfunnsengasjement. Da han i ung alder bestemte seg for å kjøpe Næs Jernverk ved Tvedestrand, var begrunnelsen både

å sikre seg en god familieøkonomi og å gjøre en innsats for «Fædrelandet» når det gjaldt arbeidsplasser og industriutvikling. Som jernverkseier var han utrettelig når det gjaldt å utvikle og forbedre produksjonsmetodene, samtidig som han la stor vekt på kvalitet i alle ledd. Dette var en innsats som hadde betydning for norsk økonomi i samtiden, men som også var viktig når det gjaldt å legge grunnlaget for det industrielle gjennombruddet i Norge. I den offentlige sammenhengen var kanskje Jacob Aalls rolle som «åndsmenneske» og skribent av vel så stor betydning som hans innsats som politiker, og hans virksomhet på dette feltet har etterlatt et rikt kildemateriale. Han engasjerte seg på mange områder – fra oldtidshistorie til samtidens finansielle spørsmål. Han oversatte og utga Snorres kongesagaer og publiserte artikler om samfunn og økonomi i sitt eget tidsskrift – Nutid og Fortid. De økonomiske artiklene er bakgrunnen for at han er blitt kalt «den første norske statsøkonom». Han skrev også det store historieverket Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800–1815, som var et pionerarbeid når det gjaldt historisk behandling av begivenhetene omkring 1814. Denne mangfoldige og omfattende innsatsen gjør Jacob Aalls livshistorie til et interessant tema for den historiske behandlingen av det som skjedde i 1814 – og når det gjelder den norske samfunnsutviklingen i tiden før og etter.

Ti grunner til at det er blitt skrevet en biografi om Jacob Aall: 1. Han engasjerte seg sterkt i problemet med kornforsyningen i tidsrommet 1807–1814 og gjorde en stor innsats for å brødfø befolkningen i sitt distrikt. 2. Han var en aktiv deltaker i Selskabet for Norges Vel. 3. Han var en aktiv forkjemper for et norsk universitet og var den enkeltpersonen som bidro med det største gavebeløpet ved opprettelsen i 1811 (20 000 riksdaler). 4. Han var en selvskreven representant på Eidsvoll i 1814, hvor han var medlem av konstitusjonskomiteen. Christian Frederik søkte råd hos ham. 5. Han engasjerte seg sterkt i økonomi og finansvesen og er blitt kalt Norges første statsøkonom. 6. Han oversatte og utga, for egen regning, den første helhetlige norske utgaven av Snorres kongesagaer. 7. Han ledet en av Norges fremste industribedrifter i mer enn førti år. 8. Han var mesén og støttespiller for flere kunstnere, skribenter og vitenskapsmenn. 9. Han utga sitt eget enmannstidsskrift Nutid og fortid. 10. Som forfatter av Erindringer ... var han en pioner innen faget samtidshistorie.

KRIG OG KJÆRLIGHET

I OSLOS GATER Vi skal tilbake til midten av 1990-årene. Det er krig i Oslo. Avisene skriver om voldsomme sammenstøt mellom nynazister og antirasistiske skinheads, media fremstiller den antirasistiske skinhead-grupperingen «Sharp» (Skinheads mot rasisme) som Blitz-husets «stormtropper». Organisasjonen som angriper nynazistene, har sitt utspring fra Blitz og Gamlebyen bydel på Oslos Østkant. Og de bruker vold. En av drivkreftene bak heter Kalle, og han er villig til å ta i bruk alle midler for å stoppe de fremadstormende nynazistene. Nynazistene går til angrep på innvandrere og antirasister med våpen – det kulminerer i drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen i 2001.

XTREM er en kompromissløs ung manns selvbiografi, og den første boken som beskriver innsiden av livet i det militante Oslomiljøet. Den trekker paralleller til tilsvarende miljøer i Europa. Vi får førstehåndskjennskap til hvorfor disse radikale virkemidlene ble tatt i bruk i Norge og bakgrunnen for hvorfor mange den gangen handlet som de gjorde. Debatten rundt bruken av virkemidler og strategier i kampen mot rasisme og nynazisme er brennende aktuell.

Fra de frimodiges leir

XTREM er en kompromissløs ung manns selvbiografi, og den første boken som beskriver innsiden av livet i det militante Oslomiljøet.

Jan Kallevik XTREM 349,– 9788203293467 Utk. primo februar

Tilgjengelig som e-bok

JAN KALLEVIK – Kalle – var fra midten av 1980-årene en sentral skikkelse i det norske punkrockmiljøet i Norge. Han var redaktør for «Absolute Musique» og også redaksjonsleder for Osloredaksjonen til det anerkjente magasinet «Folk & Røvere». I dag er han miljøterapeut for Oslo kommune. Han er fremdeles tilknyttet det antirasistiske miljøet i byen.

Ragna Nielsen (1845–1924) var yrkesaktiv som lærerinne på Hartvig Nissens pikeskole fra hun var 15 år. Hun etablerte senere sin egen skole i Kristiania, der hun tok inn elever av begge kjønn. Fellesskole eller samskole var en pedagogisk nyskapning som vakte motstand og debatt. Nielsen var også pioner i sitt syn på pikenes utdanning. Hennes engasjement for sitt kjønn førte henne naturlig til kvinnebevegelsen, der hun ble en hovedfigur både i organisasjonsarbeid og i den ideologiske debatten om kvinners rettigheter og rolle i samfunnet. Hun var på barrikadene for tidens store saker, fra moraldebatt til stemmerett, og hun ble en av de seks første kvinnene som ble valgt inn i Kristiania kommunestyre i 1901. Ragna Nielsen hadde en usedvanlig arbeidsevne. Hun skrev utallige artikler, holdt foredrag, hadde lederverv – alt dette gjorde henne svært synlig i samtiden. Hun utstrålte autoritet og var elsket og respektert som pedagog. Hun var også stridbar og ble viklet inn i mange konflikter, ikke minst i kvinnebevegelsen. Dypt religiøs søkte hun på slutten av livet mot spiritismen, en av tidens åndelige bevegelser. Astrid Lorenz’ biografi belyser viktige kunnskapsfelt som skolehistorie og kvinnehistorie. Men den gjør så mye mer. Forfatteren setter sin hovedperson inn i to sammenhenger: familien og det nære miljø av venner og omgang i landets hovedstad, og det store samfunnet omkring – arbeidsliv, organisasjonsliv, materiell samfunnsutvikling og tidens glødende idédebatter. Dermed blir hovedpersonen plassert i en samfunnsmessig kontekst, og fremstillingen blir et bidrag til vår generelle historie. Ragna Nielsens nærmeste krets hørte til hovedstadens intellektuelle elite. Ved hjelp av et stort kildemateriale har Lorenz gitt et uvanlig rikt bilde av det private liv i perioden: omgangsformer, sosiale koder, gjensidige forpliktelser i familien, forholdet mellom kjønnene, ekteskap og skilsmisse, økonomi, ja like til boliginnredning og klesdrakt. Boken er blitt et kulturhistorisk nærlys på borgerskapet og bidrar til vår forståelse av tiden.

Astrid Lorenz Fra de frimodiges leir Ragna Nielsen født Ullmann – skolearkitekt og kvinnereformator 449,– 9788203222719 Utk. primo februar

Astrid Lorenz FRA DE FRIMODIGES LEIR

Ragna Nielsen, født Ullmann – skolearkitekt og kvinnereformator

Ragna N. omslag.indd 1

21.11.13 14.03

Tilgjengelig som e-bok

ASTRID RAGNHILD LORENZ har blant annet arbeidet som lektor i Oslo-skolen, som oversetter og som universitetslektor i Kiel. Hun har skrevet en rekke artikler om litteraturvitenskapelige emner i forskjellige bøker og tidsskrifter. I 1996 kom boken Forstandens lys og hjer tets varme. Kvinnesilhuetter i slektsramme, om Conradine Dunker (Ragna Nielsens mormor) og Vilhelmine Ullmann (Ragna Nielsens mor).

Denne boka handler om å nå fram. Å tro på det du har på hjertet og ha med deg hjertet når du sier det. Men mest av alt handler den om å finne fram til den beste utgaven av deg selv. TEKST Kjell Terje Ringdal

GODE TALER TIL FEST OG FORTVILELSE

Mange som skal lære bort kunsten å tale, har en mal, en slags fasit på hvordan man skal snakke. Men akkurat som med håndskrift og ganglag, har vi hver vår stil, og det er den stilen vi skal ha som utgangspunkt. Om du imidlertid har en usannsynlig stygg håndskrift, kan det være greit å rette opp det verste – og om du har et ganglag med vel høy kneføring, kan det også være hensiktsmessig å dempe det noe, men det er DEG vi skal høre. Mange lurer på hva som er det vanskeligste med en tale. Jeg tror det er å vite hva du faktisk skal si. Dernest å få sagt det på en effektiv måte. Og det er bokas grunnleggende intensjon. Du har kanskje kjøpt boka fordi du skal holde en tale og lurer på om du kan få råd her som kan gjøre talen god, deg bedre og mottageren lykkelig. Derfor får du nettopp tips om hvordan talen skal formes og struktureres, hvor du henter ideer, hvilke ord du kan bruke, og hvilke feller du bør unngå. Å nå fram. Hvem skal du nå fram til? Er det en enkelt person, en familie eller en nasjon, velgere eller supportere til fotballaget ditt. Kona di, sjefen, som du egentlig ikke liker, eller dine kommende svigerforeldre. Dette er spørsmål du må svare på før du kan begynne. Noen av dine ord skal treffe hodet til mottageren. De skal skape trygghet for at hun eller han hører på en fornuftig, kunnskapsrik og klar formidler. En som uttrykker seg klart, logisk og med korrekte og rasjonelle argumenter. Dernest skal du treffe i mageregionen. Du skal få frem den dypere, kanskje etiske siden

av saken. Her ligger prinsippene, rettferdig/urettferdig og de moralske sidene av ditt innlegg. Den høyere himmelen over hverdagen, så å si. Og, det aller største spørsmålet: Hva vil du si? Om dette står klart for deg, er mye gjort. Hvis du virkelig vet at du vil si at «jeg elsker deg», så er resten av jobben mye greiere enn om du faktisk er litt usikker på nettopp dette store spørsmål. BOKA ER DELT I TRE: RØD – For deg som trenger livredning og konkrete tips. Nå! GULT – Du har dårlig tid, men er ikke skrekkslagen. GRØNN – For deg som er helt rolig og gjerne vil vite mer før du setter i gang. Kjell Terje Ringdal Vel talt! Leksjoner i talekunst og retorikk 369,– 9788203294549 Utk. primo mars Tilgjengelig som e-bok

KJELL TERJE RINGDAL er førstelektor ved Markedshøyskolen i Oslo, der han underviser i retorikk, samfunnspåvirkning og public relation. Ringdal har vært fremtredende i utviklingen av kommunikasjonsfaget, har forfattet bøker og artikler og vært foredragsholder.

Retorikk handler om å bruke språket effektivt fordi vi er mennesker – og det som gjør oss til nettopp dét, er evnen til å snakke og resonnere.

Folk flest er reddere for å holde tale enn for å dø.

FOTO Niklas Lello

PRESTÉR BEDRE MED ØYSTEIN WIIK

Øystein Wiik Best når det virkelig gjelder 369,– 9788203294518 Utk. medio februar Tilgjengelig som e-bok

ØYSTEIN WIIK har en lang karriere som sanger, skuespiller og musikalforfatter bak seg. I 2010 debuterte han som romanforfatter med Dødelig applaus, en krimfortelling fra operamiljøet, med Tom Hartmann i hovedrollen. Romanen ble nominert til Rivertonprisen og er utgitt på tysk, dansk og nederlandsk. I 2011 kom Slakteren, som etablerte Øystein Wiik som krimforfatter av første klasse. Bok nummer tre om Tom Hartmann var Hvit panter (2012), og Casanovasyndromet (2013) er den fjerde.

I en spørreundersøkelse om hva nordmenn frykter mest, svarte et overveiende flertall at det de var aller mest redd for, var å snakke i en offentlig forsamling. På en god annenplass kom det å dø. Folk flest er altså reddere for å holde tale enn for å dø. Det har Øystein Wiik bestemt seg for å gjøre noe med. I boken Best når det virkelig gjelder viser han oss knepene. Hvordan skal du legge forholdene til rette for å lykkes? Hvordan inspirerer du deg selv og andre? Hvordan bygger du opp selvtilliten din? Du lærer hvordan du skal skape det han kaller den ideelle prestasjonstilstand. Du lærer å konsentrere deg og yte under press. Du lærer å manipulere tanker og følelser ved hjelp av hvordan du beveger deg, bruker pusten og stemmen din. Og dette er triks du kan bruke hver eneste gang du skal prestere – enten det er en tale, et viktig møte eller når du må ta de vanskelige samtalene. Bruce willis-trikset «Hvordan kan vi bruke pusten til å opprettholde kontrollen «in the heat of the moment?» Hva kan få oss til å virke avspente og suverene overfor omverdenen? Et lite triks jeg har lyst til å lære

deg, er det jeg kaller Bruce Willistrikset. Bruce Willis, en kul kar og actionhelt. Råbarsk, men samtidig tilbakelent. Hvordan skaper han denne illusjonen? Mye er selvfølgelig personlighet, men han har også en måte å fyre av en replikk på som er ganske spesiell for ham. Han puster både inn og ut før han snakker. Legg merke til det neste gang du ser en film med Bruce Willis. Han puster alltid inn og ut før han snakker. Det var ikke han som fant på dette. Det var den legendariske cowboyhelten John Wayne. Eneste forskjellen var at han pustet inn og ut midt i setningen i stedet. Det gir også noe av det rolige, kule inntrykket til omgivelsene. De fleste mennesker puster bare inn før de snakker. Enkelte snakker til og med på innpusten. Det gir ikke inntrykket av å ha full kontroll. Men puster du inn og så ut igjen før du brenner av en one-liner, så får du den berømte Bruce Williseffekten. Pust inn og ut før du snakker. Det tar brøkdelen av et sekund, men det gir deg muligheten til å tenke deg om to ganger før du svarer. Og hvor ofte skjer det ikke at du hadde ønsket at du hadde

tenkt deg om to ganger. Pust inn og ut. Det gjør det også lettere å holde skuldrene senket. Så neste gang en eller annen gir deg motstand under et møte, eller en rasende nabo, ektefelle eller tenåringssønn velter all sin edder og galle over deg i ett eneste langt og sammenhengende utbrudd, gjør som Bruce Willis. Pust inn og ut, mens du lar den rasende holde på. Pust inn og ut, inn og ut, og når motparten omsider har fått tømt seg, pust inn og ut igjen og si: Ja, jeg tror jeg har forstått hva du mener, men for å være helt sikker, kan du være så snill å (pust inn og ut igjen) gjenta det hele?» Øystein Wiik

Baneheia-tragedien i mai 2000 rystet hele nasjonen. For første gang forteller Ada Sofie Austegard om sine opplevelser rundt datterens død. Det er blitt en sterk bok om sorg og om finne sin egen oppdrift.

LIVET ER E T VA LG – D I T T VA LG I FYSIKKEN BLIR «oppdrift» definert som en oppadrettet kraft. Det er en kraft alle mennesker har potensial og mulighet for å tilegne seg, mener Ada Sofie Austegard og Stian Tobiassen, som nettopp derfor har kalt sin bok Oppdrift. For noen kommer kraften mer eller mindre naturlig, for andre må den læres. Men det er ikke umulig. For selv dem som har opplevd det verste, kan få et godt liv igjen. 19. mai 2000 opplevde Ada Sofie Austegard det alle foreldre frykter, men som bare de færreste kan forestille seg. Datteren Stine Sofie Sørstrønen ble brutalt voldtatt og drept etter en badetur i Baneheia i Kristiansand. Hendelsen rystet hele nasjonen,

og i kjølvannet fulgte en rettsprosess som fikk enorm oppmerksomhet i både nasjonale og internasjonale medier. Tilbake i Grimstad satt en familie i sorg. I denne boken blir vi kjent med en av de mest markante forkjemperne for barns rettssikkerhet, lederen av Stine Sofies Stiftelse, og ikke minst mammaen til Stine Sofie. Med seg har Ada Sofie fått psykolog og mangeårig venn, Stian Tobiassen. Sammen tar de oss gjennom temaer som spenner fra sorg og lengsel til endring, pågangsmot og vekst. For er det én ting som er sikkert for Ada Sofie så er det at det nytter, selv når det ser som mørkest ut.

Ada Sofie Austegard og Stian Tobiassen Oppdrift 349,– 9788203294044 Utk. medio februar Tilgjengelig som e-bok

ADA SOFIE AUSTEGARD er mor det til ene av de to ofrene i Baneheiasaken og stifter og leder av Stine Sofies Stiftelse. STIAN TOBASSEN er psykolog. Han har arbeidet i fire år på Radiumhospitalet og er styreleder i Stine Sofies Stiftelse.

STINE SOFIES STIFTELSE BARE FÅ MÅNEDER etter Baneheiatragedien opprettet Ada Sofie Austegard Stine Sofies Stiftelse sammen med sin mangeårige venninne Bente Bergseth. De hadde begge opplevd at systemet sviktet når de trengte det som mest, og nå var tiden inne for å skape en endring. Under visjonen «en barndom uten vold» har Stine Sofies Stiftelse i snart 14 år jobbet for å forebygge vold og overgrep mot barn, for å avdekke tilfeller der barn blir utsatt for vold, og for å ivareta det voldsutsatte barnet og deres pårørende. Stiftelsen har gjennom grundig arbeid påvirket politikere og beslutningstakere i det norske rettssystemet og tatt ansvar der barn er blitt sviktet. Gjennom sitt brennende engasjement og med sine personlige erfaringer i bagasjen har Ada Sofie vist at det nytter – så lenge man selv tror at det er mulig. LES MER PÅ http://stinesofiesstiftelse.no

UTDRAG

«Det er to dager til begravelsen. Været er grått, og regnet høljer ned. Jeg står på utsiden av huset med en spade i hånden og spar for harde livet i jorda. Hele våren har hun spurt meg om hun kunne få sin egen lille hage. Jeg har svart henne vagt at det kan hun sikkert, men tenkt i mitt stille sinn at denne ideen snart ville gå over. Men Stine rakk aldri å slå fra seg denne ideen. Da hun gikk ut døren her hjemme for en uke siden, var det for siste gang. Hun kom aldri tilbake. Og nå skal hun begraves. Tårene renner der jeg står i regnværet. Sansene mine er i høygir, og det eneste jeg kjenner, er smaken av salte tårer og lukten av kald, våt jord. For hvert spadetak jeg tar, føler jeg frustrasjonen over at hun aldri fikk sin egen hage. Lyden av spaden som treffer jorda, skjærer i ørene mine, og jeg kan merke galskapen ri i kroppen. Jeg har det så vondt. Hvordan kunne jeg være en slik dårlig mor? Hvordan kunne jeg ta fra henne det hun ønsket seg som mest? Hun er død, og jeg kan aldri gjøre opp for min dårlige samvittighet. Aldri vil jeg kunne oppfylle ønsket til den lille blide jenta, som står der med sitt forventningsfulle blikk når hun spør mammaen sin om å få sin egen

hage. Aldri vil jeg kunne svare henne at «ja, kom så går vi ut og sår noen frø som vil vokse opp og bli til vakre blomster». Det er for sent. Og jeg klandrer meg selv. Følelsen av at noen ser på meg, gjør at jeg løfter hodet og kikker mot huset. I kjøkkenvinduet ser jeg Hans Christian. Mannen min, som jeg flyttet inn her sammen med for to år siden. Jeg stopper med gravingen og ser på det sørgmodige ansiktet i vinduet. Hva tenker du der du står? Du og jeg som er så glad i hverandre. Vi som skulle bygge opp vår egen lille familie og få det så fint. Vi som hadde så mange drømmer om alt vi skulle gjøre sammen, og som bare for tre uker siden satt på verandaen og snakket om hvor lykkelige vi var. Hva tenker du? Jeg ser ned i bakken igjen. Jeg klarer ikke å møte blikket hans. Hendene mine er fulle av jord, og jeg er kald. Jeg tar opp handa og drar den gjennom det våte håret mitt, og tørker samtidig bort snørr og tårer. Siden Stine døde, har all oppmerksomheten vært rettet mot meg. Mot mammaen. Mot hun alle synes så synd på. Men hva med deg? Hva med stefaren? Hvordan har du det egentlig? Jeg setter ned spaden og går med bestemte skritt mot ytterdøren. Hodet er nå hevet. Rolig tar jeg av meg regntøy og støvler, vasker meg på hendene og går stille inn på kjøkkenet. Hans Christian ser på meg med de triste øynene sine. – Hans Christian, jeg kan love deg her og nå at det skal bli latter, glede, sang og musikk i huset. Bare gi meg litt tid. – Ada, du trenger ikke å tenke på det nå. – Jo, det må jeg tenke på. Hver dag, hver time, hvert minutt jeg er våken, må jeg tenke på det. I ettertid ser jeg at det var her jeg tok valget. Jeg valgte å få det bra. Jeg valgte livet – det gode livet. Jeg har aldri sagt at dette har vært lett. Og jeg har aldri lagt skjul på at jeg flere ganger holdt på å gi opp. Men valget var tatt. Og jeg bestemte meg for å klare det.» Ada Sofie Austegard

Instagram-babyer, slankepress og pappapermisjon. Dagens mødre lever et annet liv enn for bare én generasjon siden. Nå har Susanne Kaluza samlet de beste tekstene fra landets fremste mammabloggere til en bok som slår fast at det personlige fortsatt er politisk. TEKST Mona Ek FOTO Niklas Lello

RÅTEKST FOR MØDRE

oversikten over bloggsfæren, og tekstene er nyskrevne for boka. Det foregår så mange viktige debatter der ute, og mange flere bør følge dem. Bloggere har fått et ufortjent stempel som fjollete og useriøse. Her en dag oppdaget jeg en blogg av en 22 år gammel nybakt mamma som akkurat hadde fått påvist forstadiet til livmorhalskreft. Boka vil inneholde et bredt spekter av temaer fra mødre i ulik alder, med ulik bakgrunn, bosatt på ulike steder i Norge. Medforfatterne fant jeg da jeg fortalte om prosjektet og etterlyste engasjerte kvinnner i et innlegg på min egen blogg. Dette er en 100 % bloggdrevet bok. En råtekst for mødre, rett og slett!

Susanne Kaluza Mamma 299,– 9788203294556 Utk. primo mars Tilgjengelig som e-bok

SUSANNE KALUZA er gründer, foredragsholder, forfatter, produktutvikler, spaltist og journalist med mer enn 12 års erfaring fra riksdekkende presse. Vinteren 2012 startet hun www.susannekaluza.com. Få måneder senere var bloggen en av landets mest leste. I tillegg er hun fast spaltist for Kamille Mor og Barn, holder foredrag og har utgitt bl.a. I boks. Den lille matpakkeboka.

– JEG ØNSKER å gi plass til flinke, skriveføre, morsomme og kloke damer som driver gjennomførte blogger og tar opp gode og relevante temaer, sier Susanne Kaluza engasjert. Hjemme hos forfatteren og bloggeren er det spor etter en hektisk morgen. Barn og mann er allerede ute av huset, og den selvgående støvsugeren er i ferd med å ta seg av rengjøringen. Med litt rød leppestift er hun klar for en prat om dagens mammaer og en rekke andre temaer. Det er umulig ikke å la seg rive med når Susanne Kaluza engasjerer seg. Det siste året har Susanne samlet tekster fra landets beste mammabloggere til en ny mammabok. En bok som skal gi oss svaret på det vi ikke kan spørre mødrene våre om. Selv driver hun bloggen www.susannekaluza.com. Foreldrebloggen er en av landets mest leste, og her får du alt fra innetips med barna til kronikker med høy temperatur om saker som reservasjonsretten, fordeling av foreldrepermisjon og ikke minst LO-leder Gerd Kristiansens urimelige utfall mot «hjemmeværende mødre som vier tiden sin til bakst og interiør i stedet for å være i arbeidslivet.» Susanne Kaluza er en engasjert kvinne med en blogg og en Twitter-konto. En bok med bloggtekster, er ikke det litt unødvendig? – Nei, svarer Susanne kontant. – Veldig få har

Mammarollen i endring – Mange ting innenfor temaet graviditet og fødsel har selvfølgelig vært det samme i all tid, sier Susanne. – Men det er også mye som har forandret seg. Ta ultralyd for eksempel. Før ante vi ikke om det ble gutt eller jente. I dag tar mange både tre og fire ultralyder i løpet av ni måneder. Hva gjør det med forholdet vårt til barnet? Også vårt forhold til barnløshet har endret seg. Tidligere var det slik at enten fikk du barn eller så fikk du det ikke. Nå finnes det utallige måter å bli gravid på. Og utallige forsøk. Lykkes du ikke, ender du med å føle at du gir opp. Men når skal vi si at nok er nok? Susanne er helt klar på at dette ikke er en bok om tidsklemma. – Tidsklemma er den mest oppkonstruerte problemstillingen jeg vet om. Vi lurer oss selv hvis vi tror at hverdagen var så mye lettere for mødrene våre. I dag har vi 57 ukers betalt permisjon. Mammaen min var ute i full jobb etter 12. Det er ikke noe nytt at det er slitsomt med barn. Vi er heller ikke første generasjon med barn og full jobb, men familielivet har endret seg. I mange familier var bestemødrene for en generasjon siden avgjørende for å få det til å gå rundt. Nå er bestemødrene selv ute i jobb. Men vi ser ikke kompromissene våre foreldre gjorde. Alderen på førstegangsfødende har økt de siste årene. På landsbasis er gjennomsnittsalderen 30 år, i Oslo er den høyere. Vi studerer lengre, og vi utsetter å få barn. Ofte er konsekvensene av dette at vi er småbarnsforeldre i den perioden det også forventes at vi skal bygge karriere. – Vi må være greiere mot oss selv. Innse at det ikke er mulig – eller nødvendig – å få til alt. Dessverre er vi altfor gode til å se hva alle andre får til. Småbarnsperioden er kort, og det blir slitsomt å skulle presse alt inn i disse årene. En av tekstene i boka handler om kravet til at vi skal være akkurat som før etter at vi har fått barn. Avisene flommer over av stoff om kjendismødre som ser superfreshe ut etter en fødsel. Som om idealet er å utslette alle spor etter en graviditet. Susanne forteller om da hun troppet opp på lanseringsfesten til D2 bare uker etter fødselen, og hvor feil det føltes.

«Hvis du elsker barna dine og gir dem normal mengde oppmerksomhet og empati, så er du en supergod mamma eller pappa. Jeg liker å lage mat og tulle og tøyse, men er miserabel til å bake eller stå på ski. Vi banker oss selv opp hele tiden. Det synes jeg er noe tull.» Susanne Kaluza i A-Magasinet

– Jeg syntes det var vanskelig å imøtekomme venninners forventinger om å delta på alt. Jeg fikk et godt råd en gang. La venninnen din få to år etter fødselen, så er hun tilbake for fullt og vel så det. Gi henne tid til å være i den bobla man er i etter første graviditet og fødsel. Er mammarollen politisk? – Det personlige er politisk, skyter Susanne inn. – Det som gjør debattene om foreldrerollen så

betente, er at mange tar det som personlig kritikk av seg selv og sine valg. Pappaperm er for eksempel ikke et påfunn for å være slemme mot menn som ikke kan ta pappaperm. Det er lett bare å se hva som er riktig for deg og glemme det store bildet. Hva er best for samfunnet? Pappapermisjonen har selvfølgelig også endret måten vi er foreldre på. Vi har et arbeidsliv som gjør det mulig å kombinere jobb og familieliv. Alle med barn under 10 år har rett til å jobbe redusert. Vi må tilrettelegge for at flere menn også kan jobbe deltid. På altfor mange arbeidsplasser er det mer sosialt akseptert at kvinner trapper ned for familiens skyld. «Vi rakker altfor mye ned på kvinner som jobber deltid. Hvorfor retter vi ikke heller blikket mot menn som ikke gjør det?» skrev Susanne i en kronikk i Dagbladet. Og sånt blir det selvfølgelig bråk av. – Mannen min jobber 80 %. Vi er heldige som har muligheten til det, selv om det betyr at vi kjører en gammel bruktbil og har mindre penger i hverdagen. For oss er den ekstra tiden definitivt verdt det. – Alt som har med barn og foreldrerollen å gjøre, blir lett oppfattet som kritikk, sier Susanne. – Vi er veldig hårsåre når det kommer til valg vi har tatt som foreldre. Vi må bli tryggere på at de valgene vi tar, er de riktige. At andres valg ikke er kritikk av mine valg. Susanne vet godt hva hun snakker om. I 2011 ga hun ut I boks – Den lille matpakkeboka som skaket en hel mødrenasjon. Boka handler ikke om kvinner eller menn. Den handler om matglede. Fremtidsmamma – Vi har jobbet så hardt og lenge for å komme ut i arbeidslivet at det er lett å undervurdere verdien av tid med familien. Jeg digger barna mine, og deres velbefinnende betyr uendelig mye mer enn mitt. Men samtidig jobber jeg fullt, leser aviser og engasjerer meg i politiske saker. Det tror jeg gjelder mange foreldre. Vi blir ikke mindre samfunnsengasjerte av å få barn, vil begynner bare å interessere oss for artikler om barnehagedekning og pappapermisjon i tillegg. Blogging er en mulighet for meg – og mange andre – til å diskutere problemer og erfaringer med andre oppegående og kloke mennesker. Kontakten med leseren er unik, og på et innlegg kan jeg få fra 5–100 kommentarer. Kommentarene gjør meg smartere og setter meg på nye tanker. De mammabøkene jeg har sett, handler stort sett om amming og nattevåk. Denne handler om temaer som er mer spesifikke for vår tid. Om å skulle være mamma i et ekspertvelde der alle gir ulike råd om samsoving. Om kropp og om kravet om å være en kul mamma. Om å oppdra barna i en instagram-verden. Ting du ikke kan spørre din egen mamma om. Mona Ek er kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur.

«Fortsatt ligger jeg i FFK-drakta. Foran meg står verdens flotteste jente. Tårene triller hos begge. Uten å si noe møtes blikkene. I brøkdelen av et sekund oppstår en slags hellig allianse der og da: Dette skal vi klare! Sammen!» Dagfinn Enerly etter ulykken

DEN STORE KJÆRLIGHETEN – OG VEIEN VIDERE

Dagfinn Enerly og Jens O. Simensen Veien videre 349,– 9788203294037 Utk. primo februar

Tilgjengelig som e-bok

Lørdag 29. oktober 2005 spilte Fredrikstad Fotballklubb en avgjørende kamp mot Start for å holde plassen i Tippeligaen. Lagets kaptein var Dagfinn Enerly. En skikkelig forkjølelse gjorde at han egentlig ikke skulle spilt kampen. Men kapteinen ville stille opp for sine lagkamerater. Etter fem minutter fikk Start corner. Kapteinen gikk opp i en hodeduell – og landet med en spiller over seg. Skaden var dramatisk: lammelse fra nakken og ned. Så fort kan livet snu. I 2008 kom boken Så fort kan livet snu. Det var en bok om omsorg, menneskelig varme, stor kjærlighet og iboende ressurser – og om hvor viktig det er å tenke positivt. I Veien videre kan vi lese om hvordan livet har vært for Mona og Dagfinn Enerly de siste sju årene. Om hvordan hverdagen er og ikke minst om framgang og seire. Om Monas og Dagfinns drøm om at nummer 8 snart skal gå igjen. Det er de sikre på! Ingen ting er umulig. En hovedperson i historien er Mona Enerly. Hun forteller blant annet om sin store sorg da hun fikk beskjed om at hun ikke kunne få barn – og desto større glede da Mia og Amanda kom til verden. Åpent og ærlig gir Mona og Dagfinn oss et innblikk i livet sitt og viser at mange ting vi har lett for å ta som en selvfølge, slett ikke er det. Samtidig er dette en vakker kjærlighetshistorie om to som aldri har tvilt på at det er de to – i gode og onde dager. Veien videre er skrevet i samarbeid med Jens O. Simensen, som er journalist og forfatter av flere bøker.

Utmattelse og slitenhet er en viktig årsak til plager og sykefravær. Samtidig er dette et problem legene ofte ikke har effektiv behandling for. TEKST Torkil Berge, Lars Dehli, Elin Fjerstad

ENERGITYVENE

VEDVARENDE UTMATTELSE ER et stort problem for mange mennesker. Det er et vanlig symptom ved sykdommer som kreft, revmatisk sykdom, nevrologisk sykdom, diabetes, hjerte- og karsykdom, lungesykdom, mage-tarmsykdom og kronisk utmattelsessyndrom/ME. Dette er alle sykdommer som gir mange forskjellige plagsomme symptomer, men utmattelse er ofte det som plager mest; energityver stjeler nemlig livskvalitet – det i livet som gir glede og positive følelser. Det kan hindre deg i å være i jobb, og det kan gjøre det vanskelig å være den partneren, forelderen, familiemedlemmet og vennen som du ønsker å være. Selv den som er helt frisk kan oppleve at utmattelse og tretthet til tider «setter kjepper i hjulene for livet».

Man skulle tro at noe som er så vanlig, også er lett å forstå. Slik er det ikke. Kronisk utmattelsessyndrom/ME beskrives ulykkeligvis fortsatt som en gåte, og vitenskapen kjenner heller ikke fullt ut årsakene til den utmattelsen som følger andre sykdommer. Utmattelse er et generelt symptom for mange sykdommer og tilstander og er ikke forbundet med én bestemt sykdom. Utmattelse kan heller ikke påvises med medisinske undersøkelser. Det betyr at det er vanskelig å forske på utmattelse slik at vi forstår mer av hva det kommer av og hva som hjelper. Dermed kan det være utfordrende også for helsevesenet å møte deg på en måte som gjør at du føler deg ivaretatt. Mange opplever dessverre at det er lite hjelp å få, og at de blir møtt med manglende forståelse, kanskje også mistro.

Torkil Berge, Lars Dehli og Elin Fjerstad Energityvene Hvordan håndtere utmattelse i sykdom og hverdag 349,– 9788203293979 Utk. medio januar

Tilgjengelig som e-bok

TORKIL BERGE er spesialist i klinisk psykologi og arbeider som forsknings- og fagutviklingsleder og sjefpsykolog ved Distriktspsykiatrisk senter Vinderen, Diakonhjemmet sykehus i Oslo. Han er også leder av Norsk Forening for Kognitiv Terapi. LARS DEHLI er spesialist i kognitiv terapi og driver privat praksis. ELIN FJERSTAD er spesialist i klinisk psykologi og jobber ved NRRK og NRRE ved Diakonhjemmets sykehus i Oslo.

Utmattelse Det engelske ordet «fatigue» er et annet ord for vedvarende utmattelse. Det blir ofte brukt internasjonalt, mens vi i Norden også bruker utmattelse og tretthet. I denne boken har vi stort sett valgt å bruke utrykket utmattelse. Vi skiller her utmattelse fra den vanlige trettheten vi alle kan oppleve og som vår hektiske hverdag legger godt til rette for. Samtidig har vi erfaring med at personer som er helt utslitt, men uten å ha en kronisk sykdom, også har utbytte av rådene vi gir. Finnes det ulike typer utmattelse? Er utmattelse ved kronisk utmattelsessyndrom/ME en annen type enn for eksempel ved kreft og revmatisk sykdom? Fagfolk og forskere antar at det ikke er snakk om ulike typer av utmattelse, og at det i hovedtrekk er samme fenomen. Samtidig mener de at det vil være forskjellige biologiske kilder til utmattelse, avhengig av hvilken sykdom det dreier seg om. Det er også sterke gradsforskjeller. Likefullt, vår erfaring er at det man har til felles uavhengig av diagnose, er denne ene utfordringen, nemlig å leve så godt man kan med de kreftene man har – ta vare på mulighetene til et godt liv. Det er hva denne boken retter søkelyset mot. Hvordan lever man et best mulig liv når kreftene det krever, ikke er der? Prioritering nødvendig Vedvarende utmattelse er et symptom som krever streng prioritering av aktiviteter – hva du må, bør og har lyst til å bruke kapasiteten din på. Dernest er det påkrevet å finne balanse mellom aktivitet og hvile, og sist, men ikke minst, å gi symptomet akkurat den oppmerksomheten det fortjener – verken for lite eller for mye. Kroppslige plager stjeler ikke bare energi, men også oppmerksomhet. Det vi gir oppmerksomhet, har lett for å ta all plassen, men livet og alt det friske som også er deg, bør også ha sin plass. Da står du sterkere og kan lettere unngå de onde sirklene som enhver kan havne i. I all sin gåtefullhet inspirerer vedvarende utmattelse til tanker og bekymringer som for eksempel, hvordan skal det gå med meg, med jobben, familien og fremtiden, tenk om jeg blir enda verre, og hvorfor blir jeg så sliten av ingenting? Slike tanker er som regel ikke til hjelp, men like fullt kan de surre rundt som en kvern i hodet. Det er helt normalt og høyst forståelig. Problemet er at en slik tankekvern stjeler

oppmerksomhet og krefter – krefter du strengt tatt ikke har råd til å sløse bort. Så spør du kanskje, ikke nok med at jeg er utmattet, skal jeg virkelig lese om det også? Er det riktig prioritering av krefter? Du kan så si. I iveren etter å dele med deg det vi har erfart har vært til hjelp for andre, risikerer vi å slite deg helt ut! Din utfordring blir å lese akkurat passe mye og passe ofte, og å balansere lesingen med det du ellers har på planen denne dagen.

Hvordan lever man et best mulig liv når kreftene det krever, ikke er der? Mentale teknikker De råd og mentale hjelpemidler vi kommer med i denne boken er ment som et supplement til annen hjelp du kan få av lege, ergoterapeut, fysioterapeut, sykepleier, sosionom, ernæringsfysiolog, psykolog osv. Utmattelse er et sammensatt symptom der en som regel har nytte av flere profesjoner, og flere tiltak. Mange av de mentale teknikkene du kan lese om her, er de samme som toppidrettsutøverne bruker. Å leve med sykdom og plager, er litt som å gå fem-mila – en må finne riktig tempo, ikke sløse med kreftene eller sprekke, og ha blikket rettet mot målet. Jubelbruset må en som regel selv sørge for; være sin egen heiagjeng som gir oppmuntring og konstruktiv støtte. Å være en god støttespiller til seg selv, er minst like viktig for deg som for Marit Bjørgen. Marit Bjørgen skal bare vinne gull. Du skal vinne hverdagen. Vårt ønske er at boken skal bidra til det. Lesetips Energityvene er en omfangsrik bok som favner mange ulike sider ved utmattelse. Derfor er den skrevet slik at den ikke behøver å leses fra A til Å. Tvert om kan du starte med de kapitlene som du tenker er mest aktuelle for deg. Du vet selv best hvordan temaene vi skriver om berører deg og livet ditt. Så les og bruk denne boken i det tempoet og på den måten som passer for deg.

FUGLENE FLYR I FLOKK … TEKST Lars Gejl

PÅ EN BLOTTLAGT sandbanke, et stykke fra land, rastet en flokk med vadere. Den buktet seg bortover sandbanken i det tiltakende morgenlyset. Hodene med de korte nebbene gikk opp og ned i raske nikkende bevegelser for å tanke opp med tanglopper og marker etter nattens lange trekk. Fra mitt skjulested bak svakt hviskende marehalm, i den fremdeles morgenkalde sanden, lå jeg på magen med fritt utsyn til hele kysten, der småflokker av vadere snakket hyggelig da de møtte artsfrendene på furasjeringsplassen. Endelig hadde jeg fått oppleve en av de få sensommermorgenene i slutten av juli, da vær og vind hadde ført hit noen av de arktiske vaderne, som jeg lenge hadde ønsket å få se og oppleve. Dessverre hadde jeg motlys, så fuglene fremstod derfor i silhuett. Jeg bladde febrilsk i min nye felthåndbok og konsulterte ivrig fargeplansjene med små vadefugler. Og jo, der! Det var en tundrasnipe, nettopp ankommet fra ishavskysten i Sibir, og som med det karakteristiske krumme nebbet som tydelig kunne sees i motlyset, skilte seg fra de andre småvaderne. Men de andre vaderne, hvilke arter var det? Motlyset gjorde det vanskelig å se farger og detaljer i fjærdrakten. De fleste av vaderne på sandbanken var myrsniper, men noen var mindre, andre litt større, og de beveget seg rundt hele tiden. Dessuten hørte jeg flere forskjellige stemmer. Forvirrende! Frustrert og med sviende øyne måtte jeg gi opp og bare nyte morgenen, naturen og muligheten til uforstyrret å betrakte fuglene og deres atferd. Som uerfaren, men entusiastisk fuglekikker, manglet jeg først og fremst sammenligningsgrunnlag i form av silhuettplansjer i min fuglebok, samt lett tilgang til grunnleggende kunnskap om fuglenes former, detaljer, slektskap og naturhistorie. Alt det en nybegynner skal vite litt om fra begynnelsen for å få gode opplevelser. Nå, etter vel 35 år med fuglekikking og fuglefotografering, og en del erfaringer rikere, er Fugekikking mitt tilbud om en grunnbok for den uerfarne fuglekikkeren. Bruk boka før du går ut i felt, som oppslagsbok, til trening og som guide til den fantastiske gleden det er å se, oppleve og artsbestemme fugler.

LÆR DEG Å KJENNE IGJEN FUGLENE •

Plansjer med atferds-, flukt- og flokksilhuetter av Europas fugler.

•

Silhuetter av look-alikes.

•

Silhuetter av unike arter.

•

Karakteristiske hode-, nebb-, vinge- og stjertformer.

•

Generell beskrivelse av de enkelte familier, slekter og typiske arter.

•

Fugletopografi.

•

Guide i fuglekikking.

•

QR-koder for karakteristiske fuglelyder.

Lars Gejl Fuglekikking 299,– 9788203391415 Oversatt av Tore Fonstad Utk. ultimo april Bokas over 700 illustrasjoner er tatt av de kjente fuglefotografene Lars Gejl, Klaus Bjerre, John Larsen og Helge Sørensen.

LARS GEJL er profesjonell naturfotograf med fugler og dyr som spesialområde. Han er forfatter av og fotograf for en rekke bøker, bl.a. Norges fugler. Felthåndbok (2012).

Tenk deg en by splittet i to av hav og separert av to kontinenter. I all verden, sier du kanskje. Finnes virkelig det? Utrolig nok er dette en nokså nøyaktig beskrivelse av Tyrkias Istanbul. TEKST OG FOTO Mette Solberg Fjeldheim

Byen der øst møter vest

Store deler av Istanbuls gamle bydel er på Unescos verdensarvliste.

EN BY MED 13,9 millioner innbyggere, fordelt på asiatisk og europeisk side, på hver sin bredd av Bosphoros-stredet. Ikke rart det føles så eksotisk å være der. Man vet det kanskje i teorien, man har hørt om det på skolebenken. Men å være der, midt i dette, er noe helt annet. En evig strøm av biler flyter nedover gatene, gjennom brede avenyer, sakte fremover på motorveien, stanger gjennom smauene. Tut-tuut! Tut-tuut! Bybildet preges av fløytende biler, av utålmodige bilførere, som trosser skilt med «fløyting forbudt». Det hjelper ikke å fløyte. Det er for mange biler, for mange mennesker,

for tette årer til at flyten går jevnt. Men hva skal man ellers gjøre? Det er vel også derfor t-banen er et yndet fremkomstmiddel. Den er effektiv, avgangene hyppige, noen få stoppesteder og vi er nesten fremme. Vi må bare finne en ny bane, en båt, en buss, eller ta beina fatt. For en taxi er heller ikke å oppdrive på den travleste tiden. Tett i tett står vi om bord på banen, lent mot hverandre, mens man snuser på naboens kroppsduft, klemmer på vesken i et forsøk på å avverge potensielle lommetyver, og kjenner på følelsen av en invadert intimsone. Vi gynger i takt med vognens ferd gjennom gatene. Ved neste stopp

Hagia Sophia og Den blå moské – er på Unescos liste over verdensarven. Og det er hit turistene kommer i stort monn. Mens tyrkerne forsvinner til forstedene etter endt arbeidsdag. Da drar de hjem for å spise sammen med familien, etter å ha guidet turister hele dagen, solgt dem döner kebap fra sjappa på hjørnet eller ristede kastanjer fra små kjerrer. Men det er ikke bare rundt de eldste severdighetene matvognene står og lokker med brød og nygrillet mais – hele byen er preget av mat. Tyrkisk mat er i verdens-

Med 13.9 mill. innbyggere blir det lett trafikk-kork i Istanbuls gater.

øker trengselen. Opplevelsen av sild i tønne-prinsippet stiger. Passasjerer skal på, passasjerer skal av. Et salig kaos, der den kjappeste, sterkeste, mest ivrige vinner. Andre må stå over, vente til neste stopp, neste trikk. Om man er riktig uheldig. Aaah-aaaa-aaahaaa-aaaahaaaa … Bønneropene strømmer ut fra byens mange tusen minareter. Kuppelformede og overdådig utsmykkede gudshus står i sterk kontrast til den, i store deler av byen, østblokk-pregete bebyggelsen. Enkel arkitektur, leilighet på leilighet, familie på familie. Det er en by som rommer så mange mennesker, så mange sjeler, så mye historikk. Kontrasten mellom gamlebyen og den moderne delen av Istanbul er stor. Det er også kontrasten mellom handelssentrum og bydelene der folk bor. Drrrrr, drrrrr. Det borres i murstein. Klink-klink. Det hamres på jern. Metall mot metall, det skurrer i øret. Det foregår en mengde arbeid rundt omkring i millionbyen. Istanbul gjennomgår en oppussing, en modernisering. Tyrkia har opplevd en styrket økonomi de senere år. Sannsynligvis er det dette vi ser resultatet av nå. Men historiske bygg er bevart og blir fortsatt restaurert. Hele området som omfatter gamlebyen – der vi finner palasset Topkapi, kirken

Trikketur gjennom handlegatene.

toppen, og det er ikke få fristende retter man klarer å få i seg i løpet av et opphold. Meze, kebaps, pide, og lahmakun, mat laget med all verdens krydder. For ikke å snakke om turkish delights, tyrkisk te eller sterk tyrkisk kaffe som selges overalt. Eller brødet, som selges i vogner på hvert gatehjørne og som brukes til supper, til salat, til meze og til kjøtt, for ikke å snakke om brød som serveres til brød. For brødet i Tyrkia kommer i alle former. Mangfoldig, frodig og spennende – som byen Istanbul selv. Denne artikkelen finnes også på reisestedet www.reiselykke.com Mette Solberg Fjeldheim er markedsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i Aschehoug Litteratur.

Opplev Istanbul Det osmanske riket. Det konstantinske riket. Sultaner, harem, konkubiner og evnukker …

Kebap kommer i mange varianter i Istanbul.

DET DU MÅ SE Det er så mye å se, så mange bygg, så mye kultur. Hvor skal man begynne som førstegangsreisende til Istanbul? Her er bare noe av det du kan oppleve. Haremet i Topkapi Palasset Tenke seg til at det her levde over tre hundre kvinner sammen, kun for å tekkes én og samme mann? Voktet av evnukker, hvorav en av dem går inn i historien for å ha drept Sultanens mor i 1651. Hvor mange intriger må vel ikke ha funnet sted der, hvor mye sladder, bakvaskelse, sorger – og kanskje noen gleder – ikke bare for Sultanen, men forhåpentligvis også for hans kvinner? Den hele og fulle sannhet om hva som egentlig foregikk i haremet, får man neppe vite etter en runde her. Bare noen få av de 400 rommene er åpnet for publikum.

Magisk atmosfære i den underjordiske Basilika-sisternen.

Ord, begreper og historier fra fortiden bringer en viss aura av mystikk, pirrende nysgjerrighet og vitebegjær etter den historikk og arv Tyrkias største by rommer.

Hagia Sophia Opprinnelig det bysantinske rikets hovedkirke i hele 900 år fram til 29. mai 1453, da osmanerne inntok Konstantinopel og kirken umiddelbart ble omgjort til moské. Siden 1934 har kirken vært museum og er absolutt verdt et besøk. Den blå moské Selve Istanbuls landemerke med sin enorme kuppel og seks minareter. Innvendig utsmykket med 20 000 blå fliser og 260 vinduer. Fortsatt like populær som bønnehus stenges bygget for turister på sightseeing flere ganger om dagen. Her gjelder det å planlegge sin visitt, mellom bønn og lange køer.

Basilika-sisternen Mystikk og romantikk er to beskrivende ord for den underjordiske sisternen som er Istanbuls største. Sisternen ble bygget på 500-tallet, har 336 marmorsøyler og kan romme 80 000 liter vann. Et fint sted å knipse stemningsfulle bilder. Grand Bazar Souvenirutsalg for turister og innbyggernes eget kjøpesenter. Et flott og utsmykket bygg der butikkene ligger på rad og rekke under kuplene, med varer som bys frem. Forbered deg på å prute på prisene.

DET DU MÅ SPISE Det tyrkiske kjøkken er smaksrikt og krydret, kjøttfullt og serveres oftest med brød til. Istanbul er da også litt av en matby, med mange spennende restauranter og med matservering på hvert gatehjørne. Her er en liten oversikt over noe av hva det tyrkiske kjøkkenet kan by på. − Lahmakun: pizza med tynn bunn fylt med hakket kjøtt − Börek: deig med fyll, ofte frityrstekt − Döner kebap: grillet kjøtt fra loddrett grill − Șiș kebap: lange spidd med små stykker lam − Turkish delight: godteri av rosenvann, pistasj, m.m. – ofte dekket med melis − Dolmar: fylte grønnsaker − Meze: tyrkernes variant av tapas, benyttes ofte som forretter − Çai: te

Den blå moské.

DET DU MÅ GJØRE Ta banen i stedet for taxi. Da slipper du unna den verste trafikk-korken. Énveis-billett koster 3 TRY. Planlegger du å se mange av severdighetene, kan det lønne seg å kjøpe museumskort. Et kort koster 85 TRY.

Denne juice-selgeren tilbyr eksotiske og fargerike fruktdrikker.

DET DU MÅ PRØVE Hamam, tyrkisk bad, er en ekte Istanbulopplevelse, med røtter tilbake til det ottomanske riket. Den åndelige renselsen er en viktig del av det tyrkiske badet, det er derfor hamam’ene gjerne befinner seg like i nærheten av en moské.

Ta båten over Bosporos-stredet til Üsküdar, et distrikt på asiatisk side. Slik får du vært i Asia og Europa på én og samme dag, og du får sett en side av Istanbul utenfor den største turiststrømmen.

DET DU MÅ LESE Bastarden fra Istanbul Elif Shafak ble stevnet for retten for denne boka, en frodig familiehistorie som gir et unikt innblikk i Tyrkias voldelige historie og konflikten mellom tyrkerne og armenerne.

Istanbul-mysteriet Bjørn Sortlands mysteriebøker inneholder også en kunst- og krimfortelling fra Istanbul. Fin oppvarming til ferien for hele familien. Istanbul Romanforfatter Orhan Pamuks kombinerte selvbiografi og byhistorie fra byen han vokste opp i. Turen går til Tyrkia Turen går til Tyrkia dekker Istanbul, Egeerhavskysten, Middelhavskysten, Kappadokia og det sentrale og østlige Anatolia. Istanbul gatelangs Guide og kart i ett! Istanbul gatelangs tar for seg byen kvartal for kvartal ved hjelp av utbrettskart over bydelene med korte beskrivelser av severdighetene, spisestedene, utestedene og butikkene, under og på bokbretten. Flere tips finner du på www.reiselykke.com

Reis mer og bli klokere

GATELANGS 35 reisemål Hendige storbyguider med guide og kart i ett. Byen er delt inn i områder som presenteres med detaljert utbrettskart og omtale av områdets severdigheter, spisesteder, barer, parker, teatre, butikker og markeder. Egne sider med topp 10 severdigheter.

ORD PÅ REISEN 6 språk Inneholder ordene du trenger når du er på reise. 4000 oppslagsord spesielt valgt ut. Ordlister, temaordlister, innføring i språket og landet som reisemål, reisetips og kart.

TUREN GÅR TIL 41 reisemål på norsk, 63 på dansk Norges største reiseguideserie. Moderne, innholdsrike og praktiske guider. Inneholder severdigheter, historie, kultur, shopping, overnatting, spisesteder og uteliv, tips for barnefamilier, stemningsfulle bilder og informative tematekster.

REISE FOR BARN: DEN UTROLIG (U)NYTTIGE GUIDEN … Rikt illustrerte storbyguider for barn med kule historier og fascinerende fakta om menneskene, stedene, historiene og kulturen i våre mest spennende storbyer. Serien omfatter London, New York, Paris og Roma.

100 % OMRÅDEGUIDER Store guider fullspekket med nyttig informasjon. Eget veikart i målestokk 1 500 000, samt kart over enkeltområder og bydeler inni boken. Gode turforslag på løse kort som er praktiske på vandring eller sykkeltur. Serien omfatter Andalucía, Provence og Toscana.

TUREN GÅR TIL REISEPARLØRER 6 språk Kompakte og hendige parlører til bruk før og under reisen. Tematisk inndeling med fargekoder. Nyttige ord og setninger. Ordlister, miniordbok, uttale, grammatikk. Reisetips og praktisk informasjon. NORGES BESTE REISEMÅL: LOFOTEN OG VESTERÅLEN Innholdsrik og praktisk reiseguide til Lofoten og Vesterålen. Attraksjoner og tips til turer, opplevelser, aktiviteter, spise- og overnattingssteder. Rikt illustrert. Skrevet av den erfarne reisejournalisten Christine Baglo.

Les mer om våre reiseguider på www.aschehoug.no/reise

FOR FØRSTE GANG TEKST Sverre Henmo

I ELEANOR & Park av Rainbow Rowell får Park spørsmål om hvorfor Romeo og Julie fremdeles er et populært stykke etter 400 år.

«Because …» he said quietly, looking at his desk, «because people want to remember what it's like to be young? And in love?» Uansett om det er forklaringen på hvorfor Shakespeares stykke er populært eller ikke, er det sant. Alle ønsker å huske hvordan det er å være ung og forelsket. Og er man ung, ønsker man å oppleve den første, store forelskelsen. Dette er noe av det som gjør barneog ungdomslitteraturen så levende og interessant. Den handler ofte om å oppleve ting for første gang. Og å oppleve det mer intenst enn det skal oppleves noen gang senere. Barne- og ungdomsbøker kan handle om det første kysset, første gang man er ordentlig redd, første gang man mister oversikten, er i verden på egenhånd, ikke finner veien hjem, opplever døden eller møter kjærligheten. Alt det som er så sterkt, så fint, så trist, så skremmende og så avgjørende for hvem vi er og blir. Spissformulert kan vi si at voksenlitteraturen handler om savnet og lengselen etter de store følelsene, eller

den triste erkjennelsen av at det ikke varer evig. Mens barneog ungdomslitteraturen handler om å bli overmannet av store følelser. I tillegg finnes leken i barnelitteraturen. Leken med ord. Leken med farger. Leken med figurer. Det å oppdage i bilder og tekst. Alle har hatt en barndom. Og den følger oss hele livet. Vi bærer den med oss om vi vil eller ikke. Det er mange gode grunner til å lese barneog ungdomslitteratur for egen del, men hovedgrunnen til å interessere seg for sjangeren er for å skjønne dem som er barn nå. For vi har en tendens til å glemme hvor sterkt det er. Hvor vanvittig stort eventyr det å vokse opp faktisk er. Gjennom å holde oss orientert på moderne barneog ungdomslitteratur er vi et skritt nærmere å forstå barna våre og å forstå tiden de vokser opp i. At vi voksne samtidig kan få tilbake noen av de store følelsene vi selv opplevde i vår egen barndom, er ren bonus. På de neste sidene kan du lese om bøker som gir deg muligheten til alt dette. God lesing. Sverre Henmo er forlagssjef i Aschehoug Barn og Ungdom.

Mikkel Rev har fått en utfordrer. Han heter Svein Nyhus. TEKST Johanne Askeland Røthing

Da Ylvis bestemte seg for å lage bildebok, gikk de rett til en av Norges fremste illustratører, Svein Nyhus. Her deler Svein sine tanker rundt arbeidet med verdens mest kjente revesang. Liker du rever? Ja, kjempeveldig. Det er gøy å tegne alle slags dyr, både rever og mennesker. Hvilke egenskaper kjennetegner en rev? Liten, lett, pjuskete og pen, nysgjerrig, men forsiktig. Blant annet. Og rød selvsagt. I alle fall rødlig. Og en ordentlig luring. Skogens skabbete støvkost? Har du tegnet rever før? Ja, for eksempel til mine egne tekster i bildebøkene Sesam Stasjon ABC i 1995 og Lars danser i 2011. Reven fra 1995 var pinlig kjedelig, mens jeg kopierte reven fra Larsboka og tok den med her også (ja, kanskje noen veldig bokinteresserte klarer å finne den?).

grenser. Jeg ser at jeg nok skulle ha tegna snuta mer som en flat lakrisknott og latt den hvite pelsen gå helt fram til den. Hvem er reven? Nå etterpå ser jeg at reven på forsida, og flere av dem inne i boka også, er selvportretter; jeg er sånn passe innbilsk og veldig dumlur. Akkurat som revene her. Og den lange nesetippen min likner på ei nysgjerrig snute som bøyer seg når jeg trykker på den. Sånn. Hvem er de andre dyrene i skogen? Det er jo partygjengen, det! De er veldig gode venner og godtar at de er forskjellige. Dyra her er flinke til å dele. Det lønner seg i lengden.

Barnelitteraturens mest kjente rev: Mikkel. Hva er nytt og annerledes med The Fox? Denne reven, eller egentlig disse revene, er enda kulere, enda villere og enda dummere. Og de hyler og danser.

Teksten handler om lyd. Hvordan tegner man lyd? Alt i en tegning må være konkret. Bilder er det øyet ser. Og en tegning på et papir som ligger i ro, lager ingen lyder. Men jeg kan jo tegne sånt som likner på det som lager lyd, for eksempel hylende gap og gnistrende smell. Jeg prøver nok også å tegne rytmisk, nesten som musikk, når jeg gjentar former og leker med svingende buer og korte, stakkato streker. Et virvar av tjukke linjer er bråkete. En enslig, rett hårstrek er mye stillere. Ja, den er så taus som … dette.

Hvordan gikk du frem for å tegne revene i Hva sier reven? Jeg herma etter en skikkelig tullerev jeg hadde tegna før, og lot figurene utvikle seg etter hvert som arbeidsdagene og -nettene gikk. Tidspresset og tøysevideoen gjorde at jeg ikke sjekka fotografier og studerte hvordan rever er i virkeligheten, men jeg lot kreativiteten blomstre innenfor mine egne kognitive og motoriske

Hvordan tegner man noe som såååå mange mennesker kjenner fra før? Jeg vet ikke hvordan «man» gjør det, men jeg personlig tenker og tegner masse. Så gjentar jeg for meg sjøl at det verken fins feil eller fasitsvar i kunst og kultur, at det er mange likeverdige løsninger, alle med sine kvaliteter. Det er altså ikke noe som er «riktig» og «best». Det gir trøst og forløser skapergjerningen. Min ver-

sjon er like bra som en annens versjon. Jeg føler meg fin nok og nesten helt fri. Men selvsagt har jeg lagt inn mange referanser til videoen for de som gidder å se etter. Og selv om jeg prøver å sleive i vei, være levende og frimodig, er jeg også veldig grundig, sjølkritisk og kresen og tegner alt mange ganger før jeg er fornøyd. Hvordan fristiller du deg fra musikkvideoen? Eller går det an? Det er umulig å fristille seg fra verdenen som omgir meg, fra min egen kropp og mine egne tanker. Jeg tenker mye og fort, og ganske tidlig bestemte jeg meg for å lage noe som kunne se ut som at det hadde kommet før videoen, at Youtube-låta var en slags ungdommelig filmatisering og lek basert på boka og ikke omvendt. Jeg godtok at boka skulle være noe eget, ha sin egen identitet, og at den ikke skulle konkurrere med den fantastiske musikkvideoen. Da trengte jeg ikke studere videoen så analytisk og lage dårlige kopier av noe veldig fint, men la meg inspirere og leke videre. Jeg trengte heller ikke følge med på alt Ylvis foretok seg da jeg satt og jobba parallelt med at videoen ble mer og mer populær. Det hadde jeg forresten ikke hatt tid til heller. Samtidig ville jeg være like vill som musikkvideoen og overraske publikum like mye. I alle fall prøve på å gjøre det. Og håndverket skulle være like solid som i låten. Jeg lagde tilfeldigvis ganske forskjellige rever i de første prøvetegningene. Jeg klarte ikke å ta livet av noen av dem, men beholdt variantene gjennom boka. Ja, nettopp mangfoldet ble et hovedpoeng i disse illustrasjonene, for dette handler om mange slags rever, sånn som i filmen. Ja, kanskje vi alle er rever? Men jeg ble nok ekstra fornøyd med den kul-teite revevarianten med fliret og den følsomme, vakre reveengelen som stopper opp på dobbeltsidene med mus. Ja, jeg elsker variasjon og kontraster. Derfor tegna jeg også de andre dyra, fisken, endene og froskene for eksempel, litt forskjellige fra bilde til bilde. Jeg følte meg rampete og modig. Det var deilig. Johanne Askeland Røthing er redaktør for barneog ungdomsbøker i Aschehoug.

EN MODERNE KLASSIKER Bildeboka Hva sier reven? er et ellevilt, energisk og overveldende møte mellom Ylvis og Svein Nyhus. Før millioner av mennesker verden over nynnet på «The Fox», la Ylvis andre planer for reve-eventyret. De ville lage bildebok. Og mens «The Fox» vokste seg større og større gjennom høsten, tok bildeboka form. Hva sier reven? er intet mindre enn en moderne klassiker. Den er full av overraskelser og liv, den er sær og populær, ryddig og rotete, bråkete og poetisk, barnslig og alvorlig – alt på én gang. Det er en bok som kan syngeleses mange ganger, som det er gøy å lese høyt fra og tulle med.

Bård Ylvisåker Vegard Ylvisåker Christian Løchstøer Hva sier reven? Illustrert av Svein Nyhus 249,– 9788203256813 Er utk.

YLVIS er en norsk komikerduo bestående av brødrene Bård og Vegard Ylvisåker. SVEIN NYHUS er en prisvinnende og kritikerrost illustratør og barnebokforfatter.

Husker du

Jason – en alldeles vanlig liten pojke, vars mamma arbetar på en fabrik och alltid har bråttom – är en älskad personlighet i barnlitteraturen. Jason har lästs av barn och föräldrar sedan 1976, då den första Jasonboken utkom. Camilla Mickwitz barnboksklassiker i efterlängtad nyutgåva!

Sinna-Guri ? ISBN 978-951-50-2201-1

og Sinna-Guri

9 789515 022011

Jason_kansi_SWE.indd 1

Jason og Sinna-Guri er fortellingen om verdens sinteste nabo. Ingen liker SinnaGuri. Hvorfor er hun så sint? Kan det hende at hun egentlig bare er ensom? Jason og Sinna-Guri er en av de mest etterspurte bøkene i Retro-serien. Endelig er denne klassikeren tilgjengelig igjen!

10.1.2012 07:41:57

Camilla Mickwitz Jason og Sinna-Guri 199,– 9788203256257 Oversatt av Tor Åge Bringsværd Utk. primo april 4+

Aschehoug Retro er gjenutgivelser av barnebokklassikere som fortjener en ny generasjon lesere.

Camilla Mickwitz (1937–1989) var finsk animasjonsfilmskaper og barnebokforfatter, særlig kjent for filmene og bøkene om den lille gutten Jason.

NY BOK OM

N o ra !

Nora elsker å bake. Aller best liker hun å smake på deigen. Og av og til spiser Nora så mye deig at hun er stappmett når kaken endelig er ferdig. Jeg vil bake! sier Nora er den tredje boken i vår nye småbarnsserie om Nora.

NYTT MESTERMØTE MELLOM JOSTEIN GAARDER OG AKIN DÜZAKIN

Nora-bøkene er fargerike, lekne og gjenkjennelige fortellinger for de aller minste.

Irene Marienborg Jeg vil bake! sier Nora 179,– 9788203256899

Irene Marienborg er grafisk designer og illustratør. Norabøkene er hennes første bøker for barn.

Utk. primo april 2+

Anton og Jonathan er en filosofisk bildebok om livet, kjærligheten og døden. Dette er historien om en gutt og en lekebamse som er sammen om alt. Men en dag kommer de bort fra hverandre. Hvordan kan Anton leve videre uten sin beste venn? JOSTEIN GAARDER har hatt en eventyrlig suksess som forfatter. Bøkene hans er oversatt til seksti språk og er solgt i flere titalls millioner eksemplarer. AKIN DÜZAKIN er illustratør og barnebokforfatter. I 2006 fikk han Bokkunst-prisen for sitt virke som nyskapende og toneangivende illustratør.

INN VI M

ER OM

Jostein Gaarder Anton og Jonathan 249,– 9788203256738 Utk. primo mars 4+

PÅ NYE EVENT YR

L ESE SE LV-BØKE R Når barna begynner på skolen, trenger de bøker de kan lese selv. Da er det viktig at bøkene er pedagogisk tilrettelagt. Bøkene som utkommer i Den lille lesehesten, er beregnet på barn som nettopp har begynt å lese selv. Den oransje lesehesten er for litt eldre barn. Felles er at historiene er skrevet spesielt med tanke på at de skal fenge ferske lesere.

Sam og Noa spionerer på de store guttene. Men så blir de oppdaget! Guttene binder Sam og Noa i en av de gamle revehulene. Det er skummelt. Hva er det som tusler og tasler i mørket? Heldigvis går det bra til slutt.

KARIN KINGE LINDBOE har skrevet en rekke bøker for barn og ungdom etter at hun debuterte i 1992 med Mormors hjerte. Hun ble tildelt Kritikerprisen for Etterpå varer så lenge (2011).

Karin Kinge Lindboe Sam og Noa i revehulen 179,– 9788203256820 Utk. medio april 6+

Sam og Noa vil fange en hoggorm

NY SA K FOR TO SMÅ BLÅ! Stine er ute og går en mørk kveld. Hun skal besøke Kaja. Hun hører mange rare lyder, men greier å forklare alle for seg selv. Vinden som rusker i grenene, en søppelkasse som står og slår. Men da hun ser et blinkende lys, løper hun det siste stykket opp til Kajas hus. Dagen etter får de vite at en hund er borte. Kaja og Stine starter en etterforskning og finner fram til en dame som sier at datteren hennes ikke alltid skjønner

forskjellen på riktig og galt, og at hun har lånt hunden. Datteren ville trøste mammaen, som var syk. Det hele retter seg fint. Mammaen til «tyven» er kjempehyggelig, og Kaja og Stine har fått nok en ny venn.

Sam og Noa og papegøyen Papaya

MIN VI

NER OM

Line Baugstø har skrevet både romaner og noveller for voksne og flere bøker for barn, blant andre om Tuva og skrotnissen og om Kaja og Stine. Line Baugstø Kaja og Stine og hundetyven 179,– 9788203256851 Utk. medio april 6+

VI MINNER OM Kaja og Stine og gutten som forsvant

BOK 2 I SERIEN OM FOTBALLVENNENE

RONALDO OG KALLE!

Ronaldo deltar i en konkurranse som går ut på å score mål på en pappfigur av Peter Schmeichel. Premien er et par fotballstøvler. Ronaldo scorer ikke, men det gjør derimot den jevnaldrende Paulo, som vinner fotballstøvlene. Sjenerøst overlater han gevinsten til Ronaldo, siden han allerede har et par. Ronaldo blir også invitert hjem til Paulo, som har alt det en gutt på 10 kan ønske seg: Wii, Playstation, X-box og, for ikke å glemme, en ordentlig fotballbane. Kalle blir først litt sjalu, men så finner de tre gutta ut at de kan spille fotball sammen.

ner er FK Fotballven lestbøker en serie lett elsker for alle som fotball.

1_Stivbind_Tegnordboka_Layout 1 22.10.13 15.53 Side 1

DET HEMMELIGE SPRÅKET

ryggbredden må justeres

Lars Bøgeholt Pedersen er dansk forfatter og oversetter. Han har skrevet flere barnebøker.

Tegn er spennende, morsomt og nyttig. Du trenger ikke snakke. Eller høre. Du ser språket. Du snakker med hendene.

Lars Bøgeholt Pedersen FK fotballvenner Nye fotballsko

Oversatt av Kathrine Hake-Steffensen

www.aschehoug.no

179,– 9788203255939 ISBN 978-82-03-25355-3

hva

Utk. ultimo mars 7+

Sigrun Nygaard Moriggi Tegnordboka

Tilgjengelig som e-bok

399,– 9788203255014 Utk. ultimo januar

VI M

jeg

INNER

Ronaldo og Kalle

sier

Stadig flere barn bruker tegn som støtte for å forstå og utvikle språk. Tegnordboka henvender seg til hørselshemmede og andre språkhemmede barn og deres familie, venner og lærere. Boka er delt inn i kapitler etter årstidene, og et alfabetisk register gjør det enkelt å bruke den som oppslagsbok. Tegnordboka – Se hva jeg sier er en «tegn til tale»-bok med 1900 ord og tegn som dekker et minimum av ordforrådet for førskolealder.

y En n

HELT!

Kine Cox er smart, uredd, observant, analytisk og sjarmerende. Hun er 110 % detektiv!

DETEKTIVJENTENE BESTÅR AV Kine Cox og vennene Poppy Holmes og Violet Maple. De elsker å løse mysterier. I Oppdrag: Marsvingåten dukker det plutselig opp selvlysende marsvin rundt omkring i byen. Hvorfor lyser de i mørket, og hvor kommer de fra? Kine vet at dette er en sak hun og vennene i detektivklubben må komme til bunns i. Kine Cox-bøkene leker med detektivsjangeren og legger seg fint i folden i den engelske tradisjonen med den analytiske detektiven. Kine Cox er i slekt med både Sherlock Holmes, Miss Marple og Paul Cox.

Kate Pankhurst Kine Cox og detektivjentene Oppdrag: Marsvingåten 229,– ous, too mysteri No mystery 9788203256776 ng. too perplexi no problem y Oversatt av Hege Mehren Is there reall inea pig gu y tl os gh a se? ultimo mai on the looUtk. 8+

Cover image: © Kate Pankhurst

x marsvingåten omslag.indd 1

KineogCox

Detektivjentene Oppdrag:

M a r s v in

g å te n

Kate Pankhurst er forfatter og illustratør. Hun bor i England.

www.orionbooks.co.uk

UK price £4.99

21.11.13 13:34

I en drøm … MED JANSSON I UNDRINGSLAND TEKST Ella Toft Lowum

«HVA SKAL EN med bøker med ikke noe moro og ikke noen bilder», undrer Alice når hun ser boka storesøsteren sitter og leser i. Forfatteren av Alice’s Adventures in Wonderland, Lewis Carroll (pseudonym for Charles L. Dodgson), tok sin fiktive person på alvor og illustrerte selv den første uoffisielle utgaven med den 11-årige Alice Liddell som modell. Da forlaget Macmillan utga boka i 1865, var det med illustrasjoner av John Tenniel, som til vanlig lagde humoristiske karikaturtegninger for bladet Punch. Siden da har nonsens-klassikeren utkommet i utallige versjoner og adaptasjoner, som film og teater, og på forskjellige språk over hele verden. Det er i dette havet av utgaver Aschehoug har gjort et dypdykk og funnet den godt skjulte skatten: Tove Janssons illustrasjoner av Alice.

Janssonsk nonsens Denne våren er det 100 år siden Tove Jansson (1914–2001), opphavskvinnen til de kjente og kjære bøkene om Mummidalen, ble født. Mindre kjent er det kanskje at Jansson også var en aktiv billedkunstner og illustratør. Hun satte blant annet sitt særpreg på J.R.R. Tolkiens verdensberømte bok The Hobbit, og ifølge kunsthistoriker Erik Kruskopf illustrerte hun Lewis Carrolls nonsensdikt, The Hunting of the Snark, fordi hun falt for Kafka-stemningen i boka. Da forlaget Bonnier spurte om hun kunne tenke seg å illustrere Alice, var hun først litt usikker, men lot seg overbevise av Carrolls fantasifulle nonsens-univers og tok på seg oppdraget. I 1966 utkom boka med den svenske nyoversettelsen til Åke Runnquist og Janssons illustrasjoner. Det er disse illustrasjonene Aschehoug nå utgir, sammen med Zinken Hopps klassiske oversettelse. I 1967, året etter utgivelsen av Alice, skriver Jansson i et brevutkast at hun ser på «nonsens» som det som er umulig i virkeligheten, en lek med ord og ordklanger, eller det kaoset som utspiller seg i en drøm der alt snus på hodet. Alice beskrives ofte nettopp som drømmelitteratur, fordi den handler om en jente som sovner og drømmer seg inn i et fantasiland der det ubevisste har fritt spillerom. Allerede i 1941 illustrerte Jansson en artikkel om det ubevisste, noe som viser at hun hadde en interesse for denne tematikken lenge før hun tok på seg oppdraget med Alice. Mummidalen har også elementer av nonsens i seg. Rettssaken i Trollmannens hatt (1948) følger, som rettssaken hos Carroll, ikke gjengse regler for riktig og galt. De tiltalte, Tufsla og Vifsla, snakker blant annet et eget nonsens-språk som bare de forstår. I bildeboka Den farlige reisen (1977)

EN AV BARNELITTERATURENS BEST BEVARTE HEMMELIGHETER? Før hun ble verdenskjent som mummitrollets mamma, illustrerte Tove Jansson en annen barnelitterær klassiker, nemlig Lewis Carrolls Alice i eventyrland. For første gang utgis Janssons illustrasjoner til Carrolls eventyr på norsk. Det er en helt vanlig dag, og Alice sitter i hagen og kjeder seg. Med ett får hun øye på en ganske uvanlig kanin. Alice følger etter kaninen ned i et hull i bakken, og plutselig befinner hun seg i en underlig verden der kålormer røyker pipe, kortstokker er levende, og dronningen er sprøyte gal. Alice har det gøy en stund, men etter hvert lurer hun på hvordan hun skal komme seg hjem. Må hun bli i Eventyrland for alltid? LEWIS CARROLL (1832–1898) var både matematiker og fotograf i tillegg til forfatter. Alice i eventyrland er en av tidenes mest leste barnebøker. TOVE JANSSON (1914–2001) var finlandssvensk forfatter, tegneserietegner og maler.

Lewis Carroll Alice i eventyrland 249,– 9788203255915 Illustrert av Tove Jansson Oversatt av Zinken Hopp Utk. primo februar 6+

kan man tydelig se at Jansson har latt seg inspirere av Alice. Boka starter med en jente som sitter i gresset og kjeder seg. Istedenfor å sovne, som Alice, mister Pernille brillene sine. Hun finner et par andre briller i gresset og ser plutselig verden med nye, fantasifulle øyne. Leseren følger Pernille på en eventyrlig reise hvor hun møter mange av Mummidalens små og store figurer før hun igjen vender tilbake til virkeligheten. En drømmende Alice Karakteren Alice har gjennomgått mange forandringer siden Tenniel tegnet den veloppdragne, dukkeaktige jenta i 1865. Illustratører har vektlagt ulike aspekter ved teksten, og Alice har blitt framstilt som søt, liten og uskyldig, selvbevisst og leken, en ung kvinne i puberteten, og i enkelte utgaver er hun nesten ikke en del av illustrasjonene i det hele tatt. Janssons Alice har langt, kastanjebrunt hår og er kledd i en enkel, hvit kjole med lange ermer, noe som gir assosiasjoner til Munchs bilde Ung kvinne på stranden (1896). Den lyse kjolen leder tankene til sommer, men også til søvn. Sommerkjolen kan minne om en nattkjole, den er hvit som fullmånen, og illustrasjonen får således fram tvetydigheten i teksten: Alice sover i sommerkjolen, samtidig som hendelsene i drømmelandet oppleves ekte for henne. Jansson legger mer vekt på den interaktive Alice enn Tenniel gjør, for eksempel løper Janssons Alice sammen med dyrene, og hun opplever smerte, gråter og holder hendene opp foran ansiktet i fortvilelse. Samtidig er hun mer forsiktig enn Helen Oxenburys Alice (Omnipax 2003). I møtet med den gærne kokka holder Janssons Alice hendene foran øynene og viser på den måten redselen hun føler idet kokka skal til å kaste stekepannen på hertuginnen og barnet. Jansson tolker dermed Alice annerledes enn Oxenbury, som lar Alice være forskrekket, men som mer aktivt forsøker å avverge at kokka kaster stekepannen. Generelt holder Janssons Alice seg mer i bakgrunnen enn Oxenburys Alice som tar opp mye av plassen på bildene. Også Anthony Brownes Alice (Cappelen 1990) er en tydelig «rød-grønn» tråd gjennom boka i grønn kjole og røde sko, mens Janssons framstår

mer undrende. Undringen kommer godt fram i den harmonisk komponerte akvarellen hvor hun går tur med katten sin, Dinah. Vi får med én gang en følelse av at dette er et drømmeunivers. Alice deltar, hun leier katten sin som om den er et menneske, samtidig som distansen i perspektivet, at det er fra siden og ikke forfra, gjør at vi ser det med den drømmende Alices øyne. Hun både deltar og deltar ikke. Akkurat som vi alle gjør i drømme. De overdimensjonerte, røde blomstene, de lange stråene og flaggermusene som flakser rundt i fullt dagslys, understreker at hun befinner seg i et fantasiunivers. At Alice holdes litt i bakgrunnen, gjør at dyrene og de andre figurene kommer desto tydeligere fram. De minner ikke som Oxenburys om kosedyr, men framstår derimot som egne individer, akkurat som dyrene i Mummidalen, og har ofte mer ansiktsmimikk enn Alice. På et av bildene står for eksempel Alice ut mot venstre, mens alle dyrene og fuglene flakser og løper til alle kanter rundt henne. Ved å sette dyrene og fantasikarakterene i sentrum, får Jansson leseren til å føle seg i ett med den drømmende Alice, i et trolsk univers med de mest merkverdige skikkelser. Stemningen i bildet med kaninørehuset, med duse farger og vinduer som lyser som spøkelsesaktige øyne, bekrefter denne surrealistiske, mystiske opplevelsen. Historien i historien Jansson skiller seg også ut fra de andre, nevnte illustratørene ved å tegne de tre små søstrene som

lever nede i en brønn. Her kommer hennes evne til å skape eventyrlige universer virkelig til syne – hun gjør leseren oppmerksom på den lille historien i historien, en historie som ellers lett forsvinner i alt nonsens-pratet rundt den. Illustrasjonen har det karakteristiske uttrykket til Jansson, og kunne like gjerne vært hentet fra en av bøkene om Mummidalen. De tre merkverdige søstrene som blir syke av all sirupen, hadde absolutt fortjent å få sin egen fortelling eller bildebok. Tegningen rommer et eget miniatyrunivers som leseren selv kan dikte videre på. Denne utgaven av Alice egner seg godt for høytlesning, og med Janssons illustrasjoner byr den på mer enn ren visuell nytelse; her er det nok å undre seg over for både barn og voksne. Ella Toft Lowum er masterstudent i nordisk litteratur ved UiO. Høsten 2013 var hun i praksis hos Aschehoug Barn og Ungdom.

Forfatter Lars Joachim Grimstad og Statsminister Teddy Fahr.

Ekte kjÆRliGhet Tidligere fotballproff og reklamemann Lars Joachim Grimstad er nyforelska. Den nye kjærligheten er å skrive barnebøker. TEKST Inga Semmingsen FOTO Niklas Lello

EN NATT I desember 2011 bråvåknet Lars Joachim Grimstad. Selv om det var stummende mørkt utenfor vinduet, fikk han ikke sove. En tjukk, liten mann med hentesveis løp rundt i hodet hans. Det var taxisjåføren Teddy Fahr, en fyr med et svar på absolutt alt og med en drøm om å bli statsminister. – Det kom brått, nesten som i en tegneserie, sier Grimstad om øyeblikket hans første bokkarakter ramlet på plass. For det ble ikke med den ene våkenatten. Siden da har store deler av livet dreid seg om den fiktive taxisjåføren som ble statsminister, sønnen hans Finn, adoptivsønnen Kimmelim og en mystisk organisasjon ved navnet GUBB. Og under ett år senere, på forfatterens 40-årsdag, utkom boka Statsminister Fahr og Sønn – Barna som forsvant. En taxisjåfør som blir statsminister, roboter med talefeil, og barn som stjeles av kjempefluer. I Lars Joachim Grimstads debutroman kan alt skje. (…) en morsom debut, ikke minst på grunn av de kostelige karakterene, skrev Maya Troberg Djuve i Dagbladet om romanen.

Underholdning For det er en sprø historie. Om en populistisk taxisjåfør som starter Mer-partiet med mål om å gi folk mer av det de vil ha: stillongs som ikke klør, færre hull i veiene, mer potetgull og mindre luft i potetgullposene. En historie fortalt gjennom sønnen Finn, en normal gutt med en høyst unormal familie, som flytter inn i statsministerboligen. Med seg på lasset får familien en av sønnene til diktatoren i NordBoresia, og da er historien bare så vidt i gang. Barn forsvinner, sjokolade forgiftes og på toppen av det hele prøver Finn, Kimmelim og deres nye skolevenninne Sunniva å vinne en quizkonkurranse som vil sikre dem en tur til paradisøya Bora Bora. – Jeg tenker sjelden på at jeg skriver for barn, men leter etter det jeg selv syns er interessant, morsomt og bra. Jeg har alltid ment at gode barnebøker bør være gode bøker for alle, sier Grimstad. Fotballproff For det skal være gøy når Grimstad først begir seg ut på noe. Han gjør aldri noe halvhjertet.

– NåR jeg føRst bEstemMer mEg foR noe, GjøR jeg det Fullt og heLt. da er måLet VerdeNsherrEdømMe.

– Jeg har kjempedårlig selvtillit på mange ting, men når jeg først bestemmer meg for noe, gjør jeg det fullt og helt. Da er målet verdensherredømme, sier han og ler. Det var drømmen om å bli best som gjorde at Grimstad som 12-åring bestemte seg for å bli fotballproff. Knappe ti år senere spilte han på A-laget til Stabæk i eliteserien. Hadde det ikke vært for en stygg en takling fra Martin Andresen under trening, hadde han fortsatt vært på banen. – Ankelen røk to måneder før cupfinalen. Det var ikke mer brusk igjen, forklarer han. Den gangen var det et nederlag, men i ettertid ser han at det er noe i ordtaket: Når én dør lukker seg, åpnes en annen … Han var glad i å skrive, jobbe med ideer og tekst. Ved hjelp fra Stabæk-guru Ingebrigt Steen Jensen fant han sin nye lidenskap – reklamebransjen. Skrivekløe I dag er han kreativ leder i TRY reklamebyrå. Men hele tiden har en annen drøm ligget og surret bak i bevisstheten. Helt siden han fikk oppmuntrende ord fra norsklæreren sin på videregående, hadde han tenkt at det var på sin plass å skrive en lengre historie. Så da Teddy Fahr og universet rundt ham dukket opp, var det ingen grunn til å vente. – Nå er jeg nyforelsket på det å skrive bøker, sier Grimstad med et stort smil.

– Jeg syns det er trist at barn, og spesielt gutter, leser mindre. Barn vokser opp med så mange tilbud og kilder til underholdning. Boka får tøff konkurranse, sier han. Grimstad har alltid vært glad i å lese, og han har lyst til å skrive bøker han selv ville lest da han var yngre. – Jeg er glad i både film og Playstation. Men en god bok kan ha en dimensjon som er helt uovertruffen. Jeg pleier å si til barn at alle bøker er litt kjedelige i begynnelsen. Men kommer du deg først gjennom åpningen, kan du ha en helt fantastisk opplevelse i vente. Som verken film eller spill kan måle seg med, sier Grimstad. Ut av Norge Skal man tro leserne, har han nådd målet sitt. Debutboka ble nominert til ARKs barnebokpris og har gledet både barn og foreldre i Norge. Nå finner den også veien ut i verden. Store forlag i Frankrike og Tyskland er allerede i full gang med å oversette boka. For selv om handlingen foregår i Norge, går tematikken langt utover landegrensene. – Populismen er nok grenseløs i våre dager, ikke bare i Norge. Det er skrevet mye om vår tids galskap både som sakprosa og fiksjon, men så langt er det kanskje ikke skrevet så mye for barn.

Grimstad mener imidlertid at politikk også kan være morsomt for de yngste i familien. – Når jeg først skulle skrive en barnebok, ville jeg prøve å komme meg vekk fra fantasy, og skrive noe som berører verden og samfunnet vi lever i. Så da denne karikaturen av en statsminister ramlet ned i hodet mitt, tenkte jeg det kunne være morsomt å sette et barn inn i dette statsministermiljøet og skrive om samfunnet på en måte barna kan forstå, sier Grimstad. Han legger fort til: – Men dette er ikke noe pedagogisk prosjekt, altså. Det er først og fremst ment som underholdning og moro. Ny bok Og moroa er ikke over. Denne våren kommer neste bok: Statsminister Fahr og Sønn – Solkongen. Denne gangen havner vi midt i en storpolitisk affære: Statsministeren får en telefon om at Norge er tomt for olje, og med Teddy Fahrs totale forakt for handlingsregelen er hele oljefondet brukt opp på potetgull og asfalt. Over natten blir Norge et fattig land. Det er ingen biler å se i gatene, og folk må skyte kråker for å få middagen på bordet. Teddy Fahr får skylda for alt. – Jeg har to sønner, og som foreldre flest prøver jeg å overbevise dem om hvor heldige de er som er født i Norge. Det kan være vanskelig å forstå. Derfor syns jeg premisset i denne boka kunne være både morsomt og interessant, sier Grimstad. Men samtidig som nordmenn blir fattige, blomstrer den svenske økonomien. En gulrotbrun milliardær som har blitt rik på solariumskjeden AFR-ICA, blåkopierer Teddy Fahrs politiske program og blir statsminister i Sverige. Han tilbyr de fattige nordmennene en håndsrekning, så sant de begynner å oppføre seg mer svensk. Man får for eksempel rabatt på putevar på IKEA om man sier «två örngott, snälla». Men det tar ikke lang tid før man skjønner at det OM INNER ligger noe mer bak denne vennligheten. Og VI M startskuddet går for en ellevill, dramatisk og spennende historie der Finn må redde Barna som forsvant både faren og hele nasjonen fra svenskens skumle planer. Inga Semmingsen er rettighetsredaktør i Aschehoug Barn og Ungdom. ILLUSTRASJONER Irene Marienborg

Hva skjer hvis all oljen brått forsvinner og Norge blir et lutfattig land? Et land der bilene står, skolene stenger og ingen har råd til nye Playstation-spill? Et land der man må skyte kråker i gatene for å ha mat på bordet? Og ikke minst – hva skjer om faren din får skylda for alt sammen? Statsminister Fahr & Sønn – Solkongen handler om det man er redd for her i livet. Om å stå med ryggen mot veggen og sparke fra. Om å legge ut på en reise der farer og fiender truer på alle kanter. Om norsk bortskjemthet, svenske elgjegere, gamle neandertalere og gærne statsministre. Og om at man bør være veeeldig skeptisk til voksne menn som tar mye solarium. LARS JOACHIM GRIMSTAD jobber i Try reklamebyrå og er tidligere fotballspiller. Solkongen er en frittstående fortsettelse av brakdebuten Barna som forsvant.

Lars Joachim Grimstad Solkongen Statsminister Fahr og sønn 2 279,– 9788203256905 Utk. mai 9+ Tilgjengelig som e-bok

100

ODA ER TILBAKE MED NY DAGBOK! Om under to uker er det SOMMERFERIE! Og Oda har ALDRI hatt kjæreste. Hvordan BLIR man egentlig kjærester? Og hva GJØR man når man er det? Oda liker fremdeles Alfi INNMARI godt, men det er ikke akkurat noen bombe. Sånn cirka alle jentene på hele mellomtrinnet liker Alfi. Og plutselig vil den ene etter den andre av jentene spørre Alfi om sjans!!! Det er krise. Hvis Alfi skal være sammen (som i KJÆRESTER) med noen, så må jo det være med henne, med Oda. Men VIL Oda egentlig ha kjæreste i det hele tatt? Hun er ikke helt sikker … Men hvis hun SKAL spørre ham, altså om sjans, så begynner det å haste litt … Nina E. Grøntvedt er barnebokforfatter og illustratør. Hun har tidligere skrevet bestselgerne Hei, det er meg! og Absolutt ukyssa samt bildebøkene om Den lille helten. Hun ble nominert til Brageprisen for Hei, det er meg!.

POTETMOS! SODD

T 10

E LIK

ASIATISK MAT Å SPISE MED PINNER

PEPPERKAKEDEIG, BOLLEDEIG, SJOKOLADEKAKERØRE OG LIGNENDE (smaker så mye bedre FØR det er stekt!) Å LESE EN BOK ELLER SE EN FILM SOM FÅR MEG TIL Å GRÅTE

Å VÆRE MIN EGEN SJEF OG BESTEMME OVER MIN EGEN ARBEIDSDAG NÅR BOKA MI KOMMER TILBAKE FRA TRYKKERIET, OG JEG HOLDER DEN FOR FØRSTE GANG, OG HVER GANG JEG SER EN ELLER FLERE AV DEN I EN BOKHANDEL Nina E. Grøntvedt Supersommer 259,– 9788203256912 Tilgjengelig som lydbok, lest av forfatteren Utk. primo mai 9+

STILLHETEN ETTER Å HA SLÅTT AV RADIOEN HVIS DEN HAR STÅTT PÅ EN KANAL MED IRRITERENDE MUSIKK OG/ELLER PRAT FOR LENGE TING SOM IKKE ER SIN RETTE STØRRELSE (altså gigantiske ting som egentlig er små, miniatyr-ting som egentlig er STORE)

101

BARNELITTERATURENS

ROCKE STJERNE

Jeg storkoste meg da jeg leste første boken om Oda. Hei, det er meg! tok meg med tilbake i tid. Til en tid der søsken var duster, verden var lettere uforståelig, og bråforelskelsene sto i kø. Nå kommer det straks en ny roman om min nye heltinne Oda Andrea Stokkheim. TEKST Mona Ek

ODA ANDREA STOKKHEIM er en modig og selvstendig 12-åring som betror seg til dagboken sin. Fortellinger, lister og ikke minst Odas mange illustrasjoner og kommentarer tar oss med inn i et underholdende og friskt univers der grensen mellom suksess og fiasko er urovekkende tynn – på grensen til usynlig. Akkurat som vi husker det. I Hei, det er meg! (2011) og i oppfølgeren Absolutt ukyssa (2012) følger vi Oda gjennom en vinter og en vår. Nå er det sommerferien som står for tur. – Foreløpig ser det ut til å bli en vanvittig tykk bok, ler Nina Elisabeth Grøntvedt. – Jeg har så mye i hodet! Supersommer starter med at det er halvannen uke igjen til sommerferien. Og det er mye som skjer. Det skal både settes opp et skuespill til avslutningen og selvfølgelig skal alle på skoleball. I tillegg er det duket for sommerleir. Det hele blir høyst dramatisk, for alle jentene er forelsket i Alfi. Tenk deg det. At alle jentene i syvende klasse er forelsket i samme gutt. Sånt blir det bråk av. Det vet vi jo. Men hvordan klarer Nina å skrive så riktig? Sånn at vi alle kjenner oss igjen i det hun forteller? – Jeg har småsøsken – som er ungdommer nå – jeg stadig ringer til. Jeg tror jo at jeg husker hvordan det var å være 12 år, men jeg må likevel

dobbeltsjekke. Spør man om sjans? Hvordan blir man sammen? Kan man be noen om å levere en lapp? Jeg tror ikke det er så mye som har endret seg. Dagens 12-åringer tror de er mye tøffere, men de er egentlig ikke det. Ved å bruke småsøsknene mine som konsulenter, kan jeg orientere meg. Stemmer dette, eller blir det for barnslig? Det faller meg overraskende naturlig å skrive disse bøkene. Urovekkende naturlig kanskje, sier Nina. – Jeg har muligens en barnslig voksenstemme. Nina ville skrive fortellinger om helt vanlige barn i et helt vanlig nabolag. Vise at det også kan være spennende. – Tenk alt som skjer i en 12-årings liv, utbryter hun. – Alt som skjer for første gang. Den første forelskelsen. Den første store krangelen med bestevennen. Kanskje det er første gang man mister noen. Oda er en helt vanlig jente, påstår Nina. – Hun er tøff og blir etter hvert mer og mer selvstendig. Hun ser det nok ikke så godt selv. Jeg ville at Oda skulle være like aktiv og eventyrlysten som gutter i guttebøkene. Kanskje hun minner litt om meg, men hun er mye modigere enn det jeg var. Hun gjør alle de tingene jeg gjerne skulle turt å gjøre. Jeg var ganske sjenert. Ikke hjemme, men på skolen. Hjemme skravlet jeg som en foss, ifølge foreldrene mine,

JEG HAR MULIGENS EN BARNSLIG VOKSENSTEMME.

102

Å, NEI! MÅ JEG LESE DET DER HØYT FOR BEST EMOR , TENK TE JEG. 10 TING JEG

IKKE LIKER:

Å PRØVE Å SOVE HVIS JEG ER TETT I NESA

eller i grunnen alle som traff meg på hjemmebane. Bøkene handler om ting jeg har erfart, hørt eller funnet på. Folk som kjenner meg, kan kjenne igjen mye av det som skjer i Odas verden. Jeg leste Hei, det er meg! høyt for bestemor. Den var dedikert til henne og bestefar. Det føltes noen ganger litt skummelt, for jeg tenkte at jeg kanskje hadde gjort Oda litt for slem. Å, nei! Må jeg lese det der høyt for bestemor, tenkte jeg. Men bestemor bare lo. Sånn er unger, sa hun. Sånn var vi også da vi var barn. Og så leser jeg høyt for lillesøsteren min. Hun er tre år yngre enn meg og er helt klart en inspirasjonskilde. Mens jeg leser, sitter hun bare og rister på hodet. Hva skulle du gjort uten meg? Da hadde du ikke hatt noe å skrive om, sier hun. Og så ler vi. Jeg er glad i å skrive om relasjoner. Om forholdet mellom søsken, mellom foreldre og barn og mellom venner. Nina er nærmest å regne for barnebøkenes litterære superstjerne. Det finnes nesten ingen skoleelever som ikke har lest, møtt og hørt henne. – Det er veldig gøy å møte leserne mine, sier Nina entusiastisk. – Jeg er vanvittig mye ute på skolebesøk, biblioteker, bokmesser og festivaler. Og jeg føler meg tidvis som en rockestjerne når barna flokker seg rundt meg og vil ha autograf på hånda. Eller på BEGGE hendene helst. Her forleden var det en gutt som ropte: JEG SKAL ALDRI VASKE

MEG PÅ HÅNDA I HELE MITT LIV! Det er gøy. Det er en så utrolig takknemlig oppgave å snakke for entusiastiske elever. Spørsmålene fra elevene kan være ganske avanserte. De spør om kronologi og om tematikk. En sjetteklassing mente at jeg burde skrive spennende bøker med drap og blod, før han viste meg og resten av klassen at han kunne falle dramatisk om på gulvet og spille død. Men nå skal Oda på sommerleir. Det er MYE som kan skje der! Det vet alle. Mona Ek er kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur.

AT TIDA GÅR FOR FORT NÅR JEG HAR DET GØY (eller har altfor mye å gjøre) AT TIDA GÅR FOR SAKTE NÅR JEG VENTER PÅ NOE SOM JEG GLEDER MEG TIL SKRIVE-/TEGNESPERRE TO DAGER GAMMEL ÅPNET MAKRELL I TOMAT NÅR JEG HAR LIGGET SÅ LENGE PÅ SOFAEN AT BEINA HAR DOVNET BORT KONFRONTASJONER HVIS JEG GLEMMER FISKEGRATENG (eller annen mat) I OVNEN TIL DEN HAR BLITT SVIDD, HELT INNTØRKA OG USPISELIG … NÅR JEG PLUTSELIG KOMMER PÅ NOE JEG HADDE GLEMT, SOM JEG SKULLE HA HUSKET

NÅR JEG IKKE KOMMER PÅ ET SISTE PUNKT PÅ EI LISTE SOM DETTE

103

SATSE ALT O

PA EN HEST TEKST Liv Marit Weberg

SVART HUMOR FRA UNG DEBUTANT Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er preget av hovedpersonens svarte humor. Over et liv hun synes er vanskelig å takle.

Liv Marit Weberg Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til 279,– 9788203256875 Utk. primo mars 13+ Tilgjengelig som e-bok

Bokas jeg-person er sammen med Tore, som gjør det slutt. Hun får ikke lenger studielån og blir nødt til å skaffe seg jobb. Og jobb får hun, mot alle odds. Her blir hun hundset av sjefen, som finner henne dysfunksjonell. Men så treffer hun Stian, som faktisk kan være en bra fyr i livet hennes. Selv om hun typisk nok sier at det er ikke dermed sikkert at livsballen nå triller i riktig retning. Den svarte humoren og selvironien er der hele veien. Liv Marit Weberg skriver så vi humrer oss gjennom historien. Liv Marit Weberg er 25 år gammel og har vært student ved Norsk barnebokinstitutts forfatterskole.

JEG STÅR UTENFOR Aschehougs lokaler og tenker ting som at det er jo strengt tatt bare en bygning, det her. En bygning, som mange andre bygninger, det er da ingenting spesielt med den. Det er en bygning som man kan gå inn i, det er i hvert fall en bygning jeg kan gå inn i, jeg er tross alt invitert. Jeg er invitert til et såkalt møte med en forlagsredaktør, men det føles ikke spesielt naturlig å gå inn. Allikevel gjør jeg det. Etter mye om og men og diverse runder rundt i gatene i Aschehougs nærmiljø. Forlagsredaktøren sier hei, det er tross alt en helt vanlig ting å si. Så sier hun at jeg må gjøre diverse ting. Med manus. Forlagsredaktøren smiler til meg og ser ut som om hun er ferdig med å snakke. Jeg er dessverre ikke helt sikker på om jeg har fått med meg alt. Ei heller forstått alt. Dette sier jeg ikke. Jeg sier at hun skal få en ny versjon om en måned. Så går jeg. Jeg forstår såpass: Hun sa verken ja eller nei. For forlag er faktisk litt som gutter, eller eventuelt jenter hvis det er de man foretrekker sånn rent romantisk sett. De vil ikke binde seg med én gang, det finnes tross alt flere hester i havet, det er vel noe sånt de tenker. Vi får se an litt, tenker de, sjekke om hun her er riktig hest å satse på. Dette tenker jeg på når jeg går ut av bygningen, det går faktisk et par hester forbi meg på vei ut, jeg forstår at det er kjempemasse hester i havet. Allikevel skriver jeg en ny versjon, den er bra nok til å sendes inn, tenker jeg, jeg har gjort jobben min, jeg tenker meg om, igjen og igjen, helt til jeg sender den inn. Jeg angrer ca fem minutter seinere. Den er på ingen måte bra nok, hva var det jeg tenkte på, det er for sent å angre. Jaja, da blir det kanskje ikke bokutgivelse, livet kan jo bringe andre ting, ler jeg, jeg kan jo bare finne på noe annet. Men jeg aner virkelig ikke hva. Jeg har satsa alt på én hest, og hesten er død. Sånn føles det. Det er galskap, det hele er galskap, hvorfor ble jeg ikke regnskapsfører? Jeg orker ikke tre år til med skole, jeg googler tannhelsesekretær, det

er en kjapp utdanning, hva med å gå den veien, jeg trenger penger, jeg trenger jobb, Norge trenger masse tannhelsesekretærer, jeg vurderer å melde meg på et studium. Omtrent her befinner jeg meg, i en slags panikk, en vill sådan, da redaktøren ringer. Og plutselig skal jeg gi ut bok. Det er, hva er det man kaller det, en realitet. Og det burde ikke ha kommet som en bombe. Det burde det absolutt ikke. Jeg har på mange måter lagt opp til det. Jeg har jobbet hardt, skrevet en bok, sendt den til et forlag og dratt på møter med en redaktør. Jeg burde være forberedt. Jeg burde være klar som et egg. Men så blir man bedt på markedsmøte. Og man tenker ting som: hehe. For de folka man møter der, forventer kanskje å møte et slags voksent menneske. Et ansvarlig og veltilpasset menneske. Markedsmøter på Aschehoug er tross alt en veldig voksen setting, det er vel sånt som bare svært voksne mennesker går på. Personlig er jeg ikke særlig voksen. For voksenhet har dessverre ingenting med alder å gjøre. Det er sånt man tror når man er yngre, at man bare plutselig skal være voksen, men sånn er det ikke. Man tråkker aldri over en slags magisk grense, det er på ingen måte sånn det skjer. Man er liksom nødt til å gjøre det selv. Ved for eksempel å gå på markedsmøter. Og jeg tenker ting som: dette er noe jeg må forholde meg til. Det å gi ut bok er et steg inn i de voksnes rekker, kan man si, ettersom svært få barn gir ut bøker. Dette er mitt første steg inn i voksenverdenen, og det blir jeg nesten nødt til å forholde meg til. Voksne smiler og snakker høyt foran andre voksne. Det blir jeg også nødt til å gjøre, tenker jeg, jeg blir nødt til å smile med min egen bok i hånda, og det burde jeg faktisk forholde meg til. Så jeg begynner å forholde meg til det. Jeg forholder meg til det i flere dager. Det hjelper dessverre ikke stort. Og jeg tenker ting som at: det er vel ikke alle rekker som er nødvendig å gå inn i, strengt tatt?

104

Magne Hovden Åndejegerne 3 Siste skoledag 279,– 9788203256882 Utk. primo april 12+

SKREMMENDE FREMTID Soledad våkner opp på øya der hun og faren er på sommerferie og oppdager at hun er helt alene. Faren, naboen og resten av beboerne på øya er forsvunnet. Vi følger Soledads kamp for å overleve i en ny og ukjent verden, der selv ikke naturen er til å stole på. Tor Arve Røssland har skrevet flere barneog ungdomsbøker. Han er mest kjent for bøkene om Svarte-Mathilda.

Tor Arve Røssland Soledad 279,– 9788203256929 Utk. primo mars 12+ Tilgjengelig som e-bok

Tilgjengelig som e-bok

BOK 3 OM

De nyslåtte åndejegerne blir sendt undercover som utvekslingselever til en skole i en engelsk by for å være klar når en ånd bryter gjennom der. Det er en litt annerledes ånd de konfronteres med denne gangen. Ånden framstår som en helt vanlig person som har opplevd noe, og vil ta hevn. Det er en helt ny åndetype, aldri før dokumentert. Det livsviktige samarbeidet mellom de tre åndejegerne blir satt på prøve, fordi Eirik synes Gunter er mer opptatt av de engelske jentene enn av oppdraget. Spenningen stiger, både innad mellom åndejegerne og på grunn av farer som truer utenfra.

MINNER

O M

Begynnelsen Dødelig hjemkomst

tor arve røssland

105

SJETTE BOK OM

Som sjuende sønn av den sjuende sønn har Tom helt spesielle evner og ser ting andre ikke kan se. Han kan se og høre de døde. Han er mørkets fiende. I Vokterens offer må Tom hjelpe moren sin å slåss mot onde, greske guder som sprer død og ødeleggelse. Blant dem er den grusomme gudinnen Ordin. De må hindre at Ordin og djevelen slår seg sammen, for da vil en ny mørkets tidsalder inntre. Moren til Tom ber også om hjelp fra en mektig gruppe som blant annet består av Toms gamle fiender, Pendle-heksene,

attentatmannen Grimalkin og den utspekulerte klanlederen Mab Mouldheel. Tom tviler. Kan han gå mot alt det som mesteren har lært ham? Er det mulig å alliere seg med fienden? Hva er det moren holder hemmelig og ikke vil fortelle ham? Og hva må han ofre i sin kamp mot mørket? Joseph Delaney har skrevet en rekke bøker for ungdom, men er mest kjent for serien om Thomas Ward – Den siste lærling.

NNE

R OM

Joseph Delaney Den siste lærling 6 Vokterens offer 299,– 9788203255885 Oversatt av Morten Hansen Utk. ultimo februar 12+ Tilgjengelig som e-bok

Heksenes hevn Vokterens kamp Vokterens hemmelighet Vokterens forbannelse Vokterens feiltrinn

106

12 år gamle Billie og moren flytter inn i et gammelt hus. De skal fortsette livet etter at faren døde. Billie har ikke lyst til å flytte, hun vil bli boende i Kristianstad der alle vennene hennes er. Og dessuten er det noe rart med huset. Det ser ut som den tidligere familien har forlatt det i full fart. Alle de gamle møblene deres er der fremdeles, og huset har en uhyggelig stemning. Og det som er enda verre, er at det virker som om de fleste som har bodd der før, er blitt rammet av ulykker av ulikt slag. Det blir ikke bedre når taklampen plutselig svinger fram og tilbake, det er avtrykk av en barnehånd i støvet på en bordplate, kakking på soveromsvinduet ved midnatt, ting blir flyttet på, og det dukker opp lapper med advarsler. Moren til Billie avviser det hele som innbilning, og Billie søker derfor hjelp hos vennene Aladdin og Simona. De tror alle tre at det spøker, og de prøver finne ut hva eller hvem det kan være. Gradvis avdekkes husets historie, hvem som har bodd der, hva som har skjedd der gjennom årene. Og det blir stadig mer uhyggelig …

Kristina Ohlsson Glassbarna 229,– 9788203256790 Oversatt av Elisabeth Bjørnson Utk. medio mars 9+ Tilgjengelig som e-bok

«… den er veldig velskrevet og spennende, en skikkelig sidesnuer. Det er litt pinlig å erkjenne, jeg som aldri er mørkredd, men jeg ble faktisk litt skremt da jeg leste den.» Eva Wahlström, Borås Tidning «Her finnes passe doser spenning, treffsikre personportretter og en løsning av intrigen som er ganske uventet.» Lena Kåreland, SvD Kultur

Kristina Ohlsson er utdannet statsviter og har jobbet mye med terrortrusler i Europa. Hun har blant annet arbeidet for Rikspolisstyrelsen i Stockholm og for OSSE (Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa) i Wien. Ohlsson er i dag forfatter på heltid og skriver barnebøker, voksenbøker og faktabøker. Hun er nominert to ganger til Svenska Deckarakademins pris for «Bästa Kriminalroman». Glassbarna er hennes første barnebok og vant den prestisjefylte Barnens romanpris 2013.

»}{

107

Bøkene til Kristina Ohlsson skremmer livskiten ut av både små og store lesere. Nå kommer hennes første barnebok på norsk. TEKST Evy Tillman Hegdal

»}{ JEG MÅ BLI REDD

NÅR JEG SKRIVER

Tror du på spøkelser? Nei, jeg tror ikke på spøkelser, men det er jo alltid en mulighet for at spøkelser faktisk finnes. Jeg kan bli irrasjonell når mørket kommer. Da kan jeg tvile. Jeg har vært mørkredd siden jeg var liten. Jeg elsket å lese spøkelseshistorier, du kan nesten si at jeg var forlest på den type bøker. Jeg leste mye Stephen King, og jeg husker at jeg var livredd da jeg leste bøkene hans. Som barn hadde jeg rik fantasi, og den har vel egentlig ikke avtatt noe særlig nå som jeg er voksen. Noe av det som kjennetegner Glassbarna, er den spesielle stemningen. Det er så creepy. Til og med en av anmelderne skrev at hun ble redd da hun leste boken. Blir du selv redd når du skriver? Ja, det blir jeg. For meg er det helt nødvendig at jeg selv reagerer på teksten slik jeg vil at leseren skal reagere. Underveis mens jeg skriver, stiller jeg meg selv spørsmål som «er dette skummelt», «er dette spennende». Det blir en symbiotisk prosess mellom å skrive og å lese. Jeg er utstyrt med både fantasi og følsomhet, og da kan jeg bli redd. For dersom jeg selv ikke reagerer på det jeg skriver, vil jo teksten sannsynligvis heller ikke treffe leseren. Du har skrevet flere bøker for voksne, og nå er du i gang med å skrive for barn. Og det med stort hell skal vi tro mottakelsen av din første barnebok Glassbarna. Både anmelderne og leserne er begeistret. Er det noen forskjell på å skrive for barn versus voksne? Overgangen var lett, synes jeg. Jeg

skriver jo hele tiden på bøker i ulike sjangre for ulike målgrupper, så det å skrive barnebøker er ikke så annerledes, egentlig. Jeg er et skrivende menneske, jeg må skrive hele tiden. Jeg blir glad når jeg skriver. Og motsatt blir jeg nedfor, når jeg ikke skriver. Å skrive er en lidenskap. Litteraturen har vært en lidenskap hele tiden. Jeg leste veldig mye som barn, og det er fortsatt viktig for meg å lese barnebøker. Mine heftigste leseopplevelser hadde jeg som 12–13-åring. Noen av mine favorittforfattere er Maria Gripe, Astrid Lindgren og britiske Michelle Magorian. Bøkene jeg leste da jeg var i slukealderen, sitter fortsatt i hjerte og rygg. Jeg synes det er utrolig viktig å lese bøker. Hva mener du gjør litteraturen så viktig? I møte med litteraturen flytter man seg selv i tid og rom. I vår tid lever vi så veldig i virkeligheten. Vi trenger å komme oss ut av den. Det er viktig med virkelighetsflukten. Som menneske trenger vi å reise, vi trenger å flytte oss til et annet sted. Til noe annet. Litteratur er et vindu ut mot dette andre. Litteraturen er en spennende reise. Jeg er av dem som mener at det ikke er så viktig hva man leser, det viktigste er at man leser. At noen skal sitte og bestemme hvilke bøker som er bra og ikke bra å lese, det synes jeg blir helt feil. Det er en kjedelig mekanisme som slår inn når det gir dårlig status å lese visse type bøker. Man skal ha respekt for at folk velger forskjellig. Og jeg er glad for at høytlesing er så verdsatt i Sverige. Der er det vanlig å starte skoledagen med høytlesing, gjerne helt opp til 7. klasse.

Glassbarna har mange lesere. Den er solgt i over 10 000 eksemplarer bare i Sverige og er hittil oversatt til 11 språk. Boken vant også den prestisjefulle Barnens Romanpris 2013. Hvordan dukket historien om Glassbarna opp? Hvor kom ideen fra? Jeg bruker alltid virkeligheten når jeg skriver. Jeg har helt syk fantasi, og for meg er det lett å dikte videre på det jeg kjenner fra før. Jeg bruker meg selv. Hovedpersonen i Glassbarna, Billie, er meg som barn. Jeg bruker minner fra min egen oppvekst. Billie bor til og med på samme adresse som meg da jeg var liten. Og det var faktisk minnet om huset i Åhus der jeg vokste opp, som satte historien i gang. Og jeg har bodd på alle de stedene som jeg skriver om i boken. For lenge siden jobbet jeg på et barnehjem, og der var det en jente med benskjørhet. Hun ble kalt glassbarn. Jeg syntes det var så vakkert og ønsket å bruke det. Derav tittelen. Du nevnte at Maria Gripe er en av dine favorittforfattere. Flere anmeldere sammenlikner deg også med Maria Gripe. Hva sier du til det? Det er en kompliment, selvfølgelig. Og det forplikter. Maria Gripe skriver fantastiske bøker. Men du skal vite at jeg også har hørt at noen har sammenliknet meg med Enid Blyton. Det synes jeg er interessant, Gripe og Blyton er jo to helt forskjellige forfattere. Men begge skrev på en måte som fenger barn. De skrev bøker barn ville lese. Det er viktig for meg også. At barn vil lese bøkene mine. Evy Tillman Hegdal er redaktør for barneog ungdomsbøker i Aschehoug.

108

GÅ R T I L FILMEN

ar v han h

erden

oms mors

te job

for sørge l a k s so m annen Frölic . m d g i l l i r A em erretet l n r m l e i f n l a g ti hing t nå. H d Røt m e r se m kelan s o k A a k ku r a r e n kto Johan tor Pro TEKST at Dok

Jo Nesbøs bok Doktor Proktors prompepulver er solgt til 38 land verden over, lest av hundretusener av barn og smuglest av like mange voksne. Historien om Lise, Bulle og Doktor Proktor har alt en filmregissør kan drømme om, skal vi tro Arild Frölich. Han står bak flere store filmsuksesser som Pitbull-Terje og Fatso. Nå står verdens mest kjente prompepulver for tur. – Jeg er faktisk ikke lei av prompevitser ennå, sier Frölich. I skrivende stund befinner han seg i Maipo Films lokaler ved Akerselva i Oslo, mens siste hånd legges på verket – filmmusikken. Siden opptakene startet i mai, har det gått slag i slag. Nå er de snart i mål. – Det har vært fryktelig morsomt, hele veien, forteller regissøren. – Og jeg lever på en måte i Kanonveien ennå; drømmer om anakondaslanger og promponautpulver. Og det er kanskje ikke så rart. Flere av rekvisittene fra filmen har funnet veien til filmselskapets lokaler. Doktor Proktors legendariske motorsykkel med sidevogn er plassert ved inngangen. Og på veggen henger et gigantisk maleri. Av to gigantiske personer. Det er intet mindre enn et portrett av brødrene Thrane.

ner h me

I filmen pryder de spisestuen i Kanonveiens største hus. Herr Thranes, selvfølgelig. Men det er ikke bare-bare å lage film av noe som så mange mennesker har et nært og kjært forhold til. – Jeg er veldig spent, innrømmer Frölich. – Alle venter på denne filmen, og alle har sine egne bilder av hvordan prompepulveret virker, hvor liten Bulle er, og hvor rotete det er i kjelleren til Doktor Proktor. Men jeg er veldig trygg på at vår versjon lever opp til forventningene. Vi har skapt et tidløst univers for fortellingen, med vekt på det fantastiske. Vi overdriver, tuller og skremmer. Samtidig har vi noen av Norges beste skuespillere på rollelisten. Da Frölich sa ja til å regissere Doktor Proktors prompepulver, var han helt sikker på hvem som skulle spille både helt og skurk: Kristoffer Joner og Atle Antonsen. Begge sa ja, og stemningen var satt. For selv om hundrevis av barn prøvespilte til rollene som Lise og Bulle, visste Frölich akkurat hvem han ville ha da de to unge skuespillerne dukket opp. – Emily Glaister var Lise, og Eilif Hellum Noraker var Bulle. Like lett var det ikke å finne

tvillingbrødrene Truls og Trym – Frölich måtte helt til Nordland for å få med seg Arve og Even Guddingsmo Bjørn. De fikk rollene bare noen dager før innspillingen skulle starte, og dermed måtte også Atle Antonsen, som spiller faren deres, legge om dialekten i siste liten. I filmen snakker nå en av barnelitteraturens verste skurkefamilier nordnorsk. Filmen er spilt inn i Oslo, Tyskland og Lillestrøm. Å finne de riktige innspillingsstedene var spesielt viktig for Frölich: – Jeg vil at filmen skal holde seg lenge, ikke gå ut på dato. På samme måte som boka er tidløs, skal filmen også være det. Den foregår ikke i Oslo i 2014, vi har vrengt på hverdagen, på tidsbildet, og skapt et parallelt univers. Anakronistisk, egentlig, som boka. Her finnes ingen mobiltelefoner, for eksempel, men herr Thrane har selvsagt parkert en Hummer utenfor huset sitt. Kanonveien kan være hvor som helst. Å finne de forskjellige husene i Kanonveien var ikke den eneste utfordringen for regissøren. Fortellingen om Lise, Bulle og Doktor Proktor byr på flere. Proktors verksted, for

109

eksempel. Alle oppfinnelsene hans. Prompepulvereffekten roper på filmtriks, eksplosjoner, farger. Men å gjenskape verdens største promp på film, var faktisk ikke det vanskeligste, forteller Frölich. Det var å lage en anakonda som var superskummel, troverdig OG kunne romme alle den spiser. – Jeg måtte spørre meg selv: hvordan ser det ut inni magen på en anakonda? Hvordan skape et «slangemageinteriør» når flere av scenene i filmen utspiller seg nettopp der? I tillegg skal jo slangen ha personlighet – Anna Konda er en sentral karakter i filmen. Men jeg føler meg trygg på at vi har fått det til. Vi har nemlig satt bransjens flinkeste folk på saken. De som lager dragene i Game of Thrones. Slangemakervalget sier sitt. Det satses stort når Doktor Proktor får sin egen film. Huset til Herr Thrane er selveste Oscarshall slott. Til vanlig er dette huset kongefamiliens eiendom, og aldri før har noen filmet denne bygningen utenfra i en fiksjonsfilm. Ideen om å plassere store, ærverdige Oscarshall midt i Kanonveien, illustrerer noe av grunnlaget for filmen – Frölich mener Nesbøs univers

åpner for enda flere overdrivelser på filmlerretet: – Å få overdrive, karikere det allerede karikerte, er ren balansekunst. Men det er noe av det som har vært morsomst ved dette prosjektet. Tolke Per Dybvigs allerede klassiske tegninger, spille ut all humoren som ligger i handlingen, leke med persongalleriet. Samtidig, fordi film er levende bilder, har vi også muligheten til å nyansere – for eksempel Doktor Proktors kjærlighetssorg. Erfaringene han gjorde seg som ung professor i Paris, preger ham; det tar vi oss tid til å utforske i filmen. Vil Proktor-fansen få seg noen skikkelige overraskelser? – Jeg håper og tror jo at fansen vil la seg overraske av at karakterene blir spill levende; av å høre dem snakke, se dem rømme fra anakondaen og spise prompepulver. Men en del ting må gjøres enklere på film – vi har ikke filmet hele boka fra begynnelse til slutt. Vi har latt fortellingen finne sitt eget filmuttrykk. Da må man gjøre noen valg. Noe må få stor plass, noe annet mindre. Og hvor stor plass får prompen? – Stor plass. Altså, promp har jo egentlig en egen rolle i filmen.

Og det er avansert – det skal jo skilles mellom alminnelig promp og promponautpromp, for eksempel. Alle som har lest bøkene, vet hvor avgjørende den forskjellen er. Det er ingen pinglete promper i denne filmen. Promp kan være kjempeplatt eller kjempemorsomt. Vi går for kjempemorsomt. Hvem er filmen for? – På samme måte som bøkene appellerer til både barn og voksne, skal filmen også gjøre det. Vi har nettopp hatt et begeistret testpublikum innom – dette blir en film for hele familien. Så får vi krysse fingre for at den når et like stort publikum som boka. Flere land står allerede i kø for å sikre seg rettighetene. Johanne Askeland Røthing er redaktør for barneog ungdomslitteratur i Aschehoug. Filmen Doktor Proktors prompepulver har Norgespremiere 7. mars 2014.

110

NYTT MYSTERIUM FOR NORGES SMARTESTE 8-ÅRING

BOK 7 OM DRAGETRENEREN Hikken har tre måneder, fem dager og seks timer på å oppdage Amerika, komme seg tilbake til Berk, redde faren sin, slåss mot polarslangedrager og delta i Klanenes Vennskapskamp i svømming. Greier han det? Bøkene om Hikken er en av Englands store barneboksuksesser de senere årene. Bøkene er lettleste, morsomme og fantasifulle, med en antihelt det er lett å like. Cressida Cowell er en britisk barnebokforfatter som har skrevet og illustrert en rekke barnebøker, blant annet ti bøker om Hikken Horriblus Haiflabb III. Den første boken, Dragetreneren, er oversatt til mer enn 30 språk og er også filmet.

Tim og Jenny og mamma og pappa skal hjelpe til med å lage bursdagsselskap hos rikingene Fru Cornelia og Kurt. Når de henter bursdagsbarnet, viser det seg at han er like smart som Tim. Men han er veldig ekkel og overlegen. Han har med seg en teit jente som heter Susse, og som Tim forelsker seg i. På toppen av det hele dukker det opp et mysterium, som Tim & Co. må løse.

Hilde og Klaus Hagerup Mesterdetektiv Tim & Co. Bursdagsmysteriet 229,– 9788203256844 Utk. primo april 8+

Bursdagsmysteriet er den fjerde boka Hilde Hagerup og Klaus Hagerup gir ut sammen. Ella K. Okstad har illustrert alle bøkene. Mysteriet med den forsvunne diamanten

VI MINNER OM

Påskemysteriet Pil og bue-mysteriet

Cressida Cowell Dragestorm 249,– 9788203253850 Oversatt av Sverre Knudsen Utk. primo mars 10+

Dragetreneren Pirathåndboka Lær å snakke dragonesisk Drageforbannelsen Ikke slukk en drages flamme Dødelige drager

E NN

M RO

111

Å VÆ R E 1 4 Å R Dagen før jeg skulle begynne i åttende klasse på Landøya ungdomsskole, kom jeg på den helt geniale ideen om at jeg skulle klippe lugg. En skikkelig lugg. Det var en veldig dårlig idé. Men ikke like dårlig som å ta hjemmepermanent sånn som Christin gjorde. Det er i hvert fall ikke en god idé hvis planen er å bli tatt opp i GJENGEN. Det ble vi ikke. Heldigvis.

For i stedet for å være på fest i helgene og finne på sprø ting i ukedagene, hadde vi rikelig med tid til å gjøre lekser, lage nonneparty, lese sosialrealistiske bøker og spionere på broren min. Samtidig utviklet vi en helt egen teknikk for å få usannsynlige mengder med sjokoladepulver i små glass med melk. Målet var en 100 % mettet sukkerblanding.

Kombinasjonen sjokolademelk og skorper med smør, var eventyrlig. I plyndringstimen var det godt å leve. Mulig det ikke alltid er så moro å være 14 år, men det går over. Jeg tror vi kom ganske godt ut av det til slutt. Jeg har mentale sjokolademelkbarter fremdeles, og det er jammen ikke det verste man kan ha. Mona Ek

Tom Egeland Hva leste du? Jeg har alltid vært en lesehest. I 14-årsalderen var jeg på vei bort fra Hardy-guttene, Biggles og guttebokuniverset og på full fart over til Jules Verne, Edgar Allan Poe, Alistair MacLean og hans noe blekere skygge Desmond Bagley. Jeg var en fast gjest på Nordtvet bibliotek og lette spent gjennom hyllen for krim og spenning. For en fryd! Der fant jeg Bernhard Borges parapsykologiske thrillere, ikke minst De dødes tjern, jeg slukte Stein Rivertons Jernvognen og alt som smakte av mystikk og spenning. Fredrik Forsyth, Arthur Conan Doyle, Agatha Christie – ja, alt jeg kom over. Hva var du opptatt av? − Parapsykologi. Jeg leste store mengder faglitteratur om det okkulte. − Film, i betydningen å lage den selv. Jeg hadde et super 8-kamera og spinket og sparte til jeg fikk råd til å kjøpe en 3-minutters filmkassett (kr 45 – en formue!). Jeg lagde korte novellefilmer og animasjonsfilmer. Høydepunktet var nok klassikeren Fra lady til hasjvrak, med min mor i hovedrollen, som på tre minutter dokumenterte fordervelsens vei fra et liv på øverste hylle til et sosialt fall av en annen verden. − Skilpadder. Jeg hadde flere. Claudius, oppkalt etter keiseren, levde lengst. Stein døde dessverre etter kort tid. − Musikk. Rock og klassisk om hverandre. Årets høydepunkt var nok Slade-konserten i Ekeberghallen.

112

Knut Nærum

tvedt n ø r G . E Nina

Hva leste du? Morgan Kane- og Knut Gribb-bøker. Gammel krim og spenning: Sherlock Holmes, Fader Brown, Jonas Fjeld, Stein Riverton. Og mye tegneserier, mest Marvel og DC. Dessuten hadde jeg fått lånekort på voksenbiblioteket og leste mye fint derfra. Særlig Bokklubbens store Ekstrabøker med science fiction- og skrekknoveller. Hva var du opptatt av? Tegneserier, bøker, TV, film og fotball.

Hva leste du? Jeg leste ei kjempetjukk bok, eller en sånn tre-romaner-i-en, av Kari Bøge, som heter Speilet fanger. På bokryggen står det KARI BØGE i store bokstaver som liksom lyser mot deg fra bokhylla. Jeg husker ikke hva de andre to romanene i bindet heter, eller om historiene henger sammen. Jeg husker ikke engang hva bøkene handler om, bare at de gjorde inntrykk, at jeg likte dem godt, for jeg leste boken fra perm til perm, og den er på mange hundre sider. Jeg var aldri en lesehest, det var nok den tjukkeste boka jeg hadde lest til da. Men jeg leste mye blader, som Starlet, Girls og Archie! Skal jeg tippe, så handler Bøges bok om noen ungdommer, ei jente/jenter, forelskelse, kjærlighet, følelser og forviklinger, sånne ting. Realisme. Jeg har den fortsatt i bokhylla (unntatt akkurat nå, da jeg har flytta, og den ligger i en eller annen eske). Og jeg tror det er på tide å lese den igjen. Se hva det var som fenget meg da, og om det fremdeles fenger. Hva var du opptatt av? − Å tegne! Jeg tegnet masse, masse, masse. − Gutter. Men bare på avstand, jeg var så sjenert, og han jeg var forelska i, var jo ikke forelska i meg … − Å lage video. Jeg, et par venninner og lillesøstera mi filmet med mammas vhs-kamera, vi spilte inn reklamesnutter som Dove Beauty Soap fjerner sminken, fjernsynskjøkken med Ingrid Espelid Hovig, mordgåte med Arne Scheie og hans døtre, musikkvideo med Whitney Houston, med mer. − Musikk! 4 Non Blondes, Roxette, Janet og Michael Jackson, Ace of Base, Madonna, Haddaway, for å nevne noen, og samlealbumet Absolute Music 9!!! Vi lærte oss tekstene utenat ved å lytte intenst, sette på pause, skrive ned, lytte videre, stoppe og spole tilbake når vi ikke fikk med oss hva de sa. Det tok tid, men det føltes som meningsfylt arbeid! (Men jeg elsket så klart kassett- og CD-cover MED teksthefte inni. De som hadde med det, hadde skjønt det.) Vi pleide å danse og synge med til musikken for full hals nede i kjellerstua, med «mikrofoner» og «sceneantrekk», hele pakka. − Venninna mi, som bodde rett nedi gata, hadde et slengtau fra høyt oppe i et tre. Vi slang oss mye. Vi hoppa fra gelenderet på verandaen og utfor en bratt skråning. Det var en fantastisk følelse full av adrenalin og lykke! Oi. Når jeg ser på denne lista nå, så ser det ut som jeg ER Oda Andrea Stokkheim fra bøkene mine. Det er jeg IKKE. (Klikklås på hengelås. Jeg har supernøkkelen OG superviskelæret.)

113

Hva leste du? Som fjortenåring var jeg mer opptatt av å skrive enn å lese, og jeg var nok ikke mer belest enn fjortenåringer flest. Kanskje tvert imot. Jeg leste en og annen roman som jeg tilfeldig snublet over. Jeg lot meg rive med av dramatikk, og i ettertid vil jeg påstå at jeg ikke var fremmed for litt melodrama heller. Jeg husker blant annet en bok som het Månefeen om en ung jente med spiseforstyrrelser. En annen het Jeg savner deg, jeg savner deg og handler om en jente som mister tvillingsøsteren sin i en bilulykke og må leve videre alene. Jeg er fristet til å si jeg må ha vært noe yngre enn 14 da jeg leste disse, men jeg er jammen ikke sikker. Hovedinteressen var imidlertid dikt – dette skrev jeg mye av selv også. Kate Næss sto uten tvil høyest i kurs.

Roskva Koritzinsky

Hva leste du? 14 år? Hm. Det var altså i 1971. Jeg forsøkte etter beste evne å lese leksene jeg fikk, men jeg sleit mye med å lese. Hjemme hos oss var det ikke flust med bøker, det må tilstås. Tror bokhylla besto av et leksikon fra 1957, bygdebøker fra Eidsvoll, den store matematikkboka, noen hefter med humor og tre kokebøker. Men da som nå kunne du svippe innom biblioteket som lå i tredje etasje på det lokale Søndre Samfund Samfunnshus. Jeg var vel ikke en leser av det tyngste på den tida, men var hekta på spenning, tegneserier og hadde så smått begynt å lefle med krim – Jeg tror den første jeg leste, var Sjöwall & Wahlöös Mannen

Hva var du opptatt av? − Jeg likte å spille fotball i friminuttet med guttene i klassen. − Jeg likte å dra på diskotek på fredager med jentene i klassen. − Jeg ville bli skuespiller. − Jeg var interessert i politikk og meldte meg først inn i RU, senere SU. − Jeg lå ofte i senga og hørte på musikk, mens jeg dagdrømte om hvor spennende det skulle bli å begynne på videregående.

på taket i tillegg til de vante guttebøkene som Den siste mohikaner og Hjortefot. Seint utviklet leser, det må sies. Særs seint. På skolen pugget vi salmevers og leste pensum med de fire store. Et helvete da, glad for det i dag. Ikke salmene da, de kunne jeg klart meg uten. Eller? Fant tidlig ut at Jesus ikke var min greie. Skal ikke skryte i det hele tatt av at jeg ble fanget av den store litteraturen, heller fanget av noen vakre smil i skolegården. Lov det også. Hva var du opptatt av? Engelsk fotball, rock, steiling med sykkel, abborfiske og pølse i brød med rå løk.

Tom Stalsberg

114

Forfatterregister

Simensen, Jens O.

Tobiassen, Stian

NORSK SKJØNNLITTERATUR

Tittelregister 39

Soledad

104

Sønnen

PRESENTASJONSTEKNIKK

Egeland, Tom

Ringdal, Kjell Terje

Åndejegerne. Siste skoledag

Engblad, Erik

Wiik, Øystein

Anton og Jonathan

Jørgensen, Ola J.

NATUR OG FRILUFTSLIV

Karpe Diem

Gejl, Lars

Koefoed, Minoo

Nesbø, Jo

Stubberud, Tore

Thørring, Jorun

REISE

76 77

BARN OG UNGDOM

Alice i eventyrland

Slutten på en familieroman Alfabethuset

Aspøy, Arild

Gulliksen, Geir

Sinna-Guri

104

Statsminister Fahr & Sønn. Solkongen 96

Supersommer

100

Best når det virkelig gjelder

Taushet er gull

Brasil. Kjempen våkner

Tegnordboka

Demoner 2014/En kropp

Thorleif Dahls kulturbibliotek

Den 13. disippel

Tibet lukter av svidde munkekapper 13

Den flammende verden

Turen går til

Den klønete skytsengelen

Tyskland – Som det stiger frem

Den utrolig (u)nyttige guiden

Veien videre

Baugstø, Line

Det farlige demokratiet

Vel talt!

Caroll, Lewis

Djevelens lærling. Vokterens offer 105

XTREM

Cowell, Cressida

110

Dødtid

ZeroZeroZero

Delaney, Joseph

105

Dønninger

100% reiseguider

Esterházy, Péter

Gaarder, Jostein

Dragestorm

Faye, Lyndsay

Grimstad, Lars Joakim

Energityvene

Férey, Caryl

Grøntvedt, Nina E.

100

Falt ut av tiden

Grossman, David

Hagerup, Hilde

110

FK Fotballvenner. Nye fotballsko

Hustvedt, Siri

Hagerup, Klaus

110

Fra de frimodiges leir

Joyce, Rachel

Hovden, Magne

104

Fuglekikking

Kibler, Julie

Jansson, Tove

Gatelangs

Melander, Jakob

Lindboe, Karin Kinge

Glassbarna

106

Nádas, Péter

Løchstøer, Christian

Hjerteknuser

Paasilinna, Arto

Marienborg, Irene

Hjertets hjelpeverb

Ratner, Vaddey

Mickwitz, Camilla

Hun går inn på en bar

Paige, Helena S.

Moriggi, Sigrun Nygaard

Hva sier reven?

Simsion, Graeme

Ohlsson, Kristina

106

I skyggen av Banyantreet

Pankhurst, Kate

Ingen drømmer om Oslo

Pedersen, Lars Bøgeholt

Jacob Aall. I sin tid

OVERSATT SKJØNNLITTERATUR Adler-Olsen, Jussi Albinia, Alice

HOBBY Stalsberg, Tom Wandrup, Fredrik

110

6 62

Røssland, Tor Arve

104

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til 103

Weberg, Liv Marit

103

Jeg løper fra meg selv

Ylvisåker, Bård

Jeg vil bake! sier Nora

Ylvisåker, Vegard

BIOGRAFIER

Kaja og Stine og hundetyven

Kine Cox og detektivjentene

Lorenz, Astrid

Kom hjem

Stubhaug, Arild

Krimquiz

Leelas bok

Brown, Ida Marie

SAMFUNN, HISTORIE

Lofoten og Vesterålen

Alstadheim, Kjetil Bragli

Mamma

Jørgensen, Sten Inge

Mapuche

Kallevik, Jan

Mørketid

Leira, Torkjell

Oppdrift

Olstad, Finn

Ord på reisen

Saviano, Roberto

Øyesten

Perfekt

HELSE, LIVSSTIL

Pil- og buemysteriet

110

Austegard, Ada Sofie

Prosjekt Rosie

Berge, Torkil

Reiseklar

Dehli, Lars

Reiseparlører

Enerly, Dagfinn

Republikken Norge

Fjerstad, Elin

Sam og Noa i revehulen

Kaluza, Susanne

Samtaler

Kommunikasjonssjef Aschehoug Litteratur Mona Ek T: 977 32 170 mona.ek@aschehoug.no

Salgs- og markedsavdelingen Aschehoug Litteratur Salgs- og markedssjef Even H. Kaalstad T: 909 38 840 even.h.kaalstad@aschehoug.no Storkundeansvarlig Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl T: 957 56 612 annemargrethehummelsgard. aandahl@aschehoug.no Salgskonsulent Siv Helen Andersen T: 984 74 838 siv.helen.andersen@aschehoug.no Salgskonsulent Vegard Bye T: 416 88 025 vegard.bye@aschehoug.no Salgskonsulent Asbjørg Engebø Rystad T: 474 00 289 asbjorg.engebo.rystad@aschehoug.no Digital konsulent Henrik Njaa T: 924 54 992 henrik.njaa@aschehoug.no

Markedsansvarlig Aschehoug Skjønnlitteratur og Dokumentar Mette Solberg Fjeldheim T: 95 94 17 29 mette.fjeldheim@aschehoug.no Markedsansvarlig Aschehoug Barn og Ungdom Cathrine Nilssen T: 992 67 713 cathrine.nilssen@aschehoug.no

FOTO Forside AKAM1K3 s. 22 (Glassdukkene)

Ørjan Bertelsen

s. 23 (Glassdukkene)

Arthur Arnesen

s. 32 (Wandrup og Stalsberg)

Niklas Lello

s. 38 og 39 (Kvinnen i buret)

s. 57 (Roberto Saviano)

Justin Williams

s. 69 (Austegard og Tobiassen)

Studio Vest AS

s. 106 (Ohlsson)

Anna-Lena Ahlström

s. 108 og 109 (Doktor Proktor)

Nordisk Film/Maipo

7 071436 380601