T YPE-IT AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 1 av 383)
Leelas bok
T YPE-I T AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 2 av 383)
T YPE-IT AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 3 av 383)
Alice Albinia
Leelas bok Oversatt av Linn Øverås
T YPE-I T AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 4 av 383)
Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Originalens tittel: Leela’s Book Copyright © Alice Albinia 2011 All rights reserved Norsk utgave © 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,2/12 pkt. Sabon hos Type-it AS Papir: Printed in ISBN 978-82-03-21714-2
T YPE-IT AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 5 av 383)
T.S
T YPE-I T AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 6 av 383)
T YPE-IT AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 7 av 383)
del en
T YPE-I T AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 8 av 383)
T YPE-IT AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 9 av 383)
1
«O elefanthodede gud, sønn av Shiva og Parvati, du som nedtegnet Mahabharata etter vismannen Vyasas diktat: Herre Ganesha, se i nåde til mine bestrebelser.» Professor Ved Vyasa Chaturvedi tidde et øyeblikk, så utover salen og smilte. «Guden som påkalles av alle med ambisjoner om å produsere en tekst. Jeg tror vi begynner der, hva?» Latteren bredte seg behagelig gjennom rommet, humrende og innforstått – og Vyasa visste straks at dagens publikum var av det medgjørlige slaget. Hjemme i India var han vant til omtrent like deler skittkasting og spyttslikking. Arbeidet hans kom stadig under angrep fra rasende hinduer, misunnelige kolleger, unge bråkjekke studenter, alle slynget de sine små piler mot ham som han ristet av seg som en Bhishma, Mahabharatas usårlige kriger. Nettopp en slik salve – et egg, som skvatt mot Vyasas skulder og sivet gult og fotogent over den stivede hvite kurtaen hans – var det som først brakte ansiktet hans på forsiden av alle Delhi-aviser og først knyttet navnet hans til det kjetterske og kontroversielle. Men disse her, disse velfriserte, velkledde, kledelig egenrådige og samtidig traumatiserte newyorkerne, kom ikke til å rekke opp hånden etter innlegget hans og stille vanskelige spørsmål om obskure shlokaer. Her karet trolig ingen seg møysommelig på bena når Vyasa var ferdig, for å fortelle en lang, vidløftig anekdote om guden Ganeshas popularitet blant 9
T YPE-I T AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 10 av 383)
hinduer og buddhister i Nepal. Damen der på forreste rad med lyse krøller og linjakke: Hun kom ikke til å bruke seg på professor Chaturvedi for at han vanæret den hellige diktaten; nedskrivningen av Indias nasjonalepos. New York Public Library var altfor stort for slike utfall, glasskuppelen over dem for høflig ruvende. Vyasa fikk en behagelig følelse av å befinne seg under vann, av bibliotekets funklende hjerte som en grotte med pilende fisk, dypt inni byens buk. Disse menneskene var kommet for å høre ham fordi bøkene hans solgte, og fordi han hadde vært på amerikansk TV, fordi de hadde hørt stemmen hans på radio, der han prøvde å snakke samlingen av ignorante og forskrudde indiakjennere til fornuft. Han visste at det var rart hvordan en såvidt esoterisk materie, en slik viten for de innvidde, hadde kunnet virke så sterkt til hans fordel, både i India og i økende grad i verden for øvrig; hvordan journalister og redaktører nå støttet seg til hans synspunkter, av alle de hadde tilgang på, hvordan hans doktorgrad var blitt redigert ned til en rikt illustrert utgave (som spratt opp til første plass på indiske bestselgerlister og ble der fra diwali til holi). Han smilte for seg selv av sitt utrolige hell, og da han åpnet munnen igjen, kom ordene ut nøyaktig slik han ville: innsmigrende, med dreven ro. «Det er en ære for meg å stå her i dag, i denne for New York så tunge tiden,» sa han og senket hodet mot rekkene med ansikter vendt ærbødig mot ham, og salen brøt ut i spontan applaus. Han tidde igjen – lot applausen få tid til å dø hen – lot stillheten dypne, lades, og da stemmen hans til slutt igjen klang ut i luften, slikket seg elegant og sikkert gjennom salen, var det som om publikum skalv i kollektiv forventning. «I dag vil jeg snakke om et tema som ligger mitt hjerte nær, om elefantguden Ganesha, den mest avholdte guddom i hinduismens rikholdige panteon. Ganeshas muntre, runde gestalt gjenfinnes i hjem og templer over det ganske subkontinent. Ethvert foretagende – ethvert bryllup, enhver handel, enhver forelesning – må innledes med at man påkaller Ganesha, 10
T YPE-IT AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 11 av 383)
guden som fjerner, og forvolder, hindringer for oss dødelige. Ganesha er også kjent som nedtegner av Indias altomfattende mammutepos, Mahabharata. Ifølge tradisjonen ble han, av hinduismens mange tusen guder, utvalgt av Brahma til å skrive verket ned for Vyasa, dets forfatter.» Vyasa så opp fra notatene sine og kastet et blikk utover salen. «Ja, denne joviale, gåtefulle guden ble altså satt til jobben av min navnebror.» Båndene mellom dem, tenkte Vyasa, gikk dypere enn de historiske, og da han fortsatte, var det med nesten hviskende stemme: «I dagens politiske klima, da mitt hjemland styres av høyreorienterte hinduer, påhviler det meg å gjøre det klinkende klart at Ganesha, krampaktige erklæringer fra visse religiøse fraksjoner til tross, ikke var den som førte Mahabharata i pennen. Det er alltid farlig å provosere en guds fanskare» – han sendte et fort, innøvd smil utover forsamlingen – «og i særlig grad beundrere av Indias lys levende guder, men jeg er faktisk sikker på at Ganesha selv ville bifalt min beskrivelse av elefantguden som en bedrager.» Med dette lente Vyasa seg bakover på hælen, og igjen slapp publikum seg løs i en latter. Herfra og ut var det enkelt; han hadde vunnet dem over på sin side. Alt han nå trengte å gjøre den timen han hadde til rådighet, var å stå her, skyte brystet frem, åpne munnen og la ordene han hadde sagt så mange ganger, i så mange andre, mindre sagnomsuste saler, i langt mer perifere verdenshjørner, strømme ut av seg selv, som om det var hans litterære urfader, Vyasa, som sto og dikterte teksten. En dør gikk opp i enden av salen, og i randen av synsfeltet skimtet Vyasa en slank skikkelse kledd i intenst safrangult. Men dette var ikke en av hans hindunasjonalistiske kritikere. Det var en indisk kvinne i sari, som beveget seg stille langs de bakre stolrekkene og satte seg ytterst i hjørnet. Fargen var uvanlig for denne delen av New York. Manhattans finere indere gikk normalt ikke i sarier som dette, særlig ikke i slutten av oktober. De kledde seg som alle andre, i svart og blått og svalt kitthvitt, i ull og lær og tweed. De ønsket nødig å forveksles med ferskere, mer aromatiske nykommere, slike som drev 11
T YPE-I T AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 12 av 383)
kolonialbutikk i Queens. Og Vyasa antok at i det hele tatt få mennesker av en viss hudfarge beveget seg ut i etnisk skrud for tiden. Han hadde ennå ikke snudd seg for å se på den sarikledde kvinnen – hun satt uansett for langt bort til at han kunne skjelne trekkene, om hun var ung eller middelaldrende, var hjemmehørende på Manhattan eller innom fra provinsen – men nærværet virket ikke desto mindre oppstemmende på ham, og idet resonnementet hans tiltok i kraft og kompleksitet, der han halte salen med seg tilbake i tid til gammelindiske regnskoger og elvebredder, opp gjennom forhistoriske diktater og moderne tilføyelser, slo det Vyasa med et frydefullt gys at dette glimtet av safrangul ynde kunne være nettopp henne som han hadde lengtet etter så lenge – Leela. New York var blitt hjemme for henne. Hun var blant dem som når de først reiste ut, valgte aldri å vende tilbake. Han hadde tenkt på henne så mange ganger i alle disse årene, så ofte prøvd å se for seg det nye livet hennes i USA, den uunngåelige oppvisningen av barn og materielle goder, skuffelser og prestasjoner, at denne lengselen var blitt en del av ham. Men fra nå av trengte ikke lenger Vyasa å hjemsøkes av gjenferd, for nå, omsider, og tross Leelas iherdige forsøk på å forhindre det, hadde skjebnen ført dem sammen. Hans egen, intetanende sønn skulle gifte seg med niesen til Leelas mann, og Vyasa selv hadde oppmuntret diskré til forbindelsen. Hver tanke han hadde tenkt siden ankomst New York, Leelas by, var fylt av denne vissheten om seier. «Brahminene nektet normalt å la sine hellige tekster nedtegne i skrift,» sa Vyasa nå. «Ja, når Mahabharata påberoper seg hellig status som den femte veda, bygger det dels på den gamle muntlige overleveringstradisjonen. Men hvordan, kan man spørre, gikk det så til at Ganesha ble forbundet med denne nedtegnelsen? Min påstand er,» og her bød Vyasa på et av sine avvæpnende smil, «at avsnittene i Mahabharata som omhandler Ganeshas rolle, faktisk er senere tilføyelser. Ganesha var ikke med fra start.» Og mens en hel liten sal newyorkere lente seg frem for å høre 12
T YPE-IT AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 13 av 383)
den kontroversielle teorien, vendte Vyasa, nesten svimmel av begjær, omsider blikket mot kvinnen i hjørnet. Han hadde ført Leela tilbake til familien, og det var ingen verdens ting hun kunne gjøre med det.
T YPE-I T AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 14 av 383)
2
Hari dultet borti sin kone. «Se, Leela. India.» Hun løftet blikket fra avisen hun lot som om hun leste, og så ut av flyvinduet. Det var ikke stort å se ennå: gigantiske, brune landmasser spettet med grønt, vannveier som herfra så ut som piplende bekker, disse åkerstrimlene som landet hadde å hente all sin næring ut av. «Vi flyr snart over Delhi,» sa Hari og prøvde å tøyle sin egen begeistring. «Connaught Place, Humayuns grav, India Gate, Yamuna-elven.» «Flyr vi egentlig over byen?» spurte Leela. Hun tvilte på det. Flyplassen lå mer mot sørvest. Men Hari hørte ikke etter. «Det er helt forandret siden du var her sist. Masse byggevirksomhet på den andre siden av elven. Disse ville områdene i sør, alt dette støvete krattlandet, nå er det bare hus så langt øyet rekker. Kontorer overalt, og nye veier, og alle slags biler, fra hele verden.» Leela nikket. Hun hadde hørt den fantastiske historien mange ganger – tamarisk- og mangolunder tryllet om til høyblokker; boligstrøk og markeder sprunget opp langs elven, og ikke minst dette nærværet også her overalt nå av modernitetens blinkende, plingende ikoner: mobiltelefoner, cappuccino, kjedebutikker. «Vent og se,» sa Hari. «Det er ikke den samme byen som du forlot.» «Ja, vi får se,» nikket hun. Hun så ned igjen på avisen hun hadde i fanget. En smilende 14
T YPE-IT AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 15 av 383)
flyvertinne hadde stukket den til henne idet de gikk om bord. Det var en av byens tabloider, Delhi Star, med gårsdagens dato på, torsdag 8. november 2001, en avis som Hari hadde vært med å delfinansiere. I syv timer hadde hun latt den ligge uoppslått, som om hun ved å ignorere den kunne utsette hjemkomsten, slik hun de siste tyve årene hadde unngått alle nyheter fra India: ikke et ord om tanter (hun hadde ingen), om Kongresspartiet (det interesserte henne ikke), om hva som hadde skjedd med landets diktere, dets radikale, dets elver (hun fortrengte alt hun hadde elsket, fullstendig, nådeløst). Hari på sin side hadde alltid gjort sitt ytterste for å bringe hele denne kakofonien nærmere. Var han på jobb i Jackson Heights, kom han hjem til leiligheten deres ved the Met med favnen full av guava eller mango, og hun visste av den røde flekken i pannen hans og det glassaktige blikket at han hadde vært i tempelet. Enda verre var det når han kom hjem fra reiser til Delhi: Da luktet klærne hans annerledes, han snakket annerledes, hele tempeluttrykket hadde liksom festet grepet, og når han gikk i gang med å pakke ut sandeltresåper og sarier i silkebrokade til henne, og fortalte om broren Shiva Prasads siste påfunn, og begeistret la ut om effektene av Indias markedsliberalisering, visste hun alltid hva som ventet. «Skal vi ikke ta en tur til høsten?» tryglet han idet han satte den tomme kofferten på plass i skapet. «Bare på ferie? Til Kerala? Eller Goa?» Men hver gang ristet hun på hodet. «Jeg har ingenting som knytter meg til India lenger, det vet du jo.» Og han nikket resignert, ga etter, til neste gang. Kapteinens stemme lød over høyttaleranlegget og ba passasjerene feste sikkerhetsbeltet før landing i Delhi, og Leela tok opp avisen av fanget, veiet den, som om vekten kunne fortelle henne noe. Hun bet seg i leppen og festet blikket på forsiden, på en artikkel om en avtale inngått mellom Pakistans militærdiktator og amerikanerne, og et bilde av Indias statsminister: en høyreorientert hindu med fyldig, søvnig ansikt som ikke sto i noe som helst forhold til den uhyggelige, sekteriske politikken han førte. En notis nederst beskrev en tilnærming på kulturfronten mellom de to nabolandene med blant annet en 15
T YPE-I T AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 16 av 383)
utveksling av viktige oldsaker. Det var som hun hadde tenkt: Under alt glitteret ventet det samme, gamle India. «Det er en artikkel om kona til professor Chaturvedi,» sa Hari, uten å snu seg fra vinduet. «Er det?» sa Leela. Hjertet hennes slo fortere. «Hun skrev dikt,» sa Hari. «Mannen hennes – professor Chaturvedi – fikk dem utgitt etter at hun døde.» «Er det sant?» Hun bladde fort gjennom avisen mens blikket gled over bilder av Delhi-kjendiser, nytt fra provinsen. Hun bladde videre til økonomi og cricket. «Jeg finner det ikke,» sa hun så rolig hun kunne. «Det står i kulturdelen,» sa Hari. «De har funnet et nytt dikt av henne. For en litterær familie niesen min gifter seg inn i. Det må bli interessant for deg å treffe dem i bryllupet.» «Ja visst,» sa Leela. Artikkelen var skrevet av en journalist som het Pablo Fernandes og beskrev hvordan Meera Chaturvedi i en kort periode på tre år mot slutten av syttitallet hadde tryllet frem en rekke dikt med referanser til Indias episke tradisjon og skjulte henvisninger til lyrikerens egen erfaring, før hun så, to år etter å ha født tvillingene Ashwin og Bharati, og cirka ett år etter at hun ble forlatt av sin muse, døde etter å ha blitt påkjørt av en lastebil i høy fart en tidlig morgen i Delhi, mens mannen hennes var på reise i Bombay. En liten samling av det man trodde var hennes livsverk, var blitt utgitt posthumt. Så dette diktet – denne nyoppdagelsen – kastet et «fascinerende lys» over Meeras oeuvre. Pablo Fernandes gjorde hva han kunne ut av skupet: konvolutten som dukket opp i redaksjonen, med kun ett ark i, det håndskrevne diktet. Ikke noe følgeskriv, ingen returadresse, ingenting. Diktet med tittelen «Siste diktat» besto av ni shlokaer, eller dobbeltvers, bygget på det gamle anustubh-versemålet, og var signert «Lalita», Meeras lyriske jeg. Men «det aller mest interessante», var visse linjer – «Som vi skriver, verner våre barn, / er dette siste dikt vårt våpen, / et søsterskap i blod og blekk: / bevis for hva vi skapte sammen» – som syntes å antyde at Meera ikke var alene om å skrive denne teksten. «Dette tegner til å bli en av Indias mest besnærende litterære gåter,» skrev Pablo Fernandes, før 16
T YPE-IT AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 17 av 383)
han avsluttet med en beskrivelse av lyrikeren selv, en kvinne av mange beskrevet som en legemliggjort Khajuraho-relieff. Og et svart-hvitt-bilde av henne som bevis for at det stemte. Leela stirret ned på bildet av sin søster, på det lange, mørke håret og det flørtende blikket; billedteksten kalte henne til og med en «litterær sirene». Det var så lenge siden Meera døde, at Leela hadde lært seg å beherske det enorme tapet, skjule det for verden, til og med for Hari, som aldri hadde fått vite at hun en gang hadde hatt en søster. Men bildet kom så brått på henne, og sorgen bølget gjennom henne igjen som om det nettopp hadde skjedd. Hun senket hodet fort, lot blikket gli langs verselinjene, så uten å lese mens tårene stengte for ord hun kunne utenat, som hun og Meera hadde skrevet sammen. Hun så brått opp og lurte et øyeblikk på om Hari kunne ha oppdaget at Meera Chaturvedi jo var søsteren hennes, om dette overraskelsesbryllupet egentlig var en snedig felle, en måte å føre henne tilbake til alt hun hadde klart å skyve fra seg de siste tyve årene. Men hun så at mannen hennes allerede hadde glemt hele artikkelen. Han satt og gjorde seg klar til det store øyeblikket da hjulene traff rullebanen, hadde i tankene allerede løsnet sikkerhetsbeltet, løftet håndbagasjen ned av hyllen, grepet Leelas hånd og trukket henne med seg inn i byen. Hun lukket avisen og lente seg bakover i setet. Hvem kunne det være som hadde sendt dette diktet til avisen? Ikke Vyasa? Nei. Hun grøsset ved tanken på den mannen, med det forførende smilet sitt, det bakoverstrøkede håret, blikket som myknet hver gang det falt på en kvinne han likte. I flere år hadde hun prøvd å få ham ut av hodet, prøvd å glemme den kontante, selvsikre måten å snakke på i forsamlinger, og – i slående kontrast – disse hviskende betroelsene han trollbandt Meera med. Men nå tvang Hari henne til å huske. Ikke nok med det, han tvang henne til å bli en del av Vyasas familie. Der de nå fløy videre gjennom himmelen, stadig nærmere Delhi, spurte Leela seg hvorfor hun hadde latt Hari overtale henne til å reise tilbake til landet hun vokste opp i, når hun i så mange år hadde jobbet så hardt for å glemme det. 17
T YPE-I T AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 18 av 383)
Hun husket øyeblikket da Hari røpet nyheten. Det var så typisk ham – for synet hans på effektivitet, for redselen hans for å konfronteres med Leelas misnøye – å velge mobiltelefonen når han skulle fortelle noe så viktig. Klokken var halv ni om morgenen, hun gikk den vanlige runden sin gjennom Central Park. «Jeg er på kontoret,» sa Hari, og Leela skjønte straks at han hadde noe viktig å si. «Jeg hørte nettopp en interessant nyhet,» sa han. «Faren til min niese Sunitas forlovede, mannen hun skal gifte seg med, nå før diwali, med et gigantisk sosietetsbryllup i Delhi, ja, det er altså –» «Hvem?» avbrøt Leela. «Professor Ved Vyasa Chaturvedi,» fullførte Hari endelig. «Og han skal snakke i kveld på New York Public Library.» «Hva?» Leela stanset, med mobilen til øret. Det forvirret henne å høre Vyasas navn fra Haris munn. «Han skal holde foredrag,» sa Hari, trygg på at han nå hadde sin kones oppmerksomhet. «Om Mahabharata. Det er jo sånt som du liker, ikke sant, Leela? Han er en berømt professor. Og sønnen hans skal gifte seg med min niese.» Han tidde, tydelig fornøyd med virkningen av hva han hadde sagt. I stillheten som fulgte, snudde og vendte Leela på denne nye opplysningen i hodet. Det virket lite trolig at Hari skulle ha hørt om dette bryllupet først nå. Hva mer pønsket han på? Ganske riktig: Da Hari grep ordet igjen, lød han nervøs. «Det er en ting til jeg må fortelle deg, Leela. Nevøen min, Ram, broren til Sunita. Jeg trenger noen jeg kan stole på til å ta seg av forretningene. Jeg har bestemt meg for å gjøre ham til arving. Han er en så fin gutt. Jeg vet du vil like ham. Ikke sant du kommer til å like ham? Han er hardtarbeidende, den perfekte sønn.» «Arving? Sønn?» «Ja,» sa Hari, tydelig opprømt nå. «Det kunne vel være en fin forandring for oss, hva, Leela? Få litt unge mennesker inn i livet vårt?» Og gamle, trygge Hari var på plass igjen: «Det er ikke så uvanlig at brødre tar til seg hverandres barn. Vi kunne dra og hente ham. Vi kunne flytte hjem. Hjem til India. Jeg har lyst 18
T YPE-IT AS, 04.11.2013 ORDRE: 30649 (s . 19 av 383)
til å bo der, Leela. Vi kunne flytte inn i huset ditt i Kasturba Gandhi Marg. Vi kunne flytte dit alle sammen. Du, jeg og Ram. Vi blir som en liten familie.» Leela hadde stått og sett opp gjennom de vakre, tause trekronene, der hun instinktivt søkte ly da hun først kom til New York, og husket avtalen de inngikk da de giftet seg: at hun emigrerte med ham, bidro med sin dannelse og stil, og at han, til gjengjeld, aldri skulle spørre om fortiden hennes, og – fremfor alt – aldri, aldri tvang henne til å reise tilbake til India. Som så mange av sine landsmenn lengtet Hari hjem, men i toogtyve år hadde han altså respektert denne avtalen. Hari snakket fortsatt. «Jeg ville gått på foredraget selv,» sa han, «men jeg har en viktig middag i kveld. Kunne du gå i stedet for meg? Jeg vil gjerne at du hilser på ham.» «Hvem?» spurte hun, fremdeles vantro. «Professor Ved Vyasa Chaturvedi. Vi bør jo bli kjent med ham, nå som han blir en del av familien.» Og igjen kom den kvalmende følelsen tilbake av at det nå, nok en gang, var Vyasa som dikterte retningen på livet hennes. Bare tanken på ham, på alt han hadde gjort, fikk sinnet til å velle opp i henne. Men hun sa ikke mer til Hari da, og selv om hun fortsatt var sint der hun satt på flyet med avisen brettet i hånden, enda hun hadde lyst til å skrike at hun var blitt dobbelt sveket, gråte at hun ikke ville sette sin fot i India hvor mye han enn tryglet, så visste hun også at grunnen til at hun likevel gikk med på å reise tilbake, ikke hadde med mannen hennes å gjøre, men med Meera. En gang for lenge siden hadde hun avgitt et løfte, og hun kunne ikke forlate India for annen gang før det løftet var blitt oppfylt.