T YPE-IT AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 1 av 283)
Taksim
T YPE-I T AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 2 av 283)
T YPE-IT AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 3 av 283)
Andrzej Stasiuk
Taksim Oversatt av Anne Walseng
T YPE-I T AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 4 av 283)
Andrzej Stasiuk Dukla, 2005
Originalens tittel: Taksim Copyright © Andrzej Stasiuk 2009 Norsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Satt med 10,5/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir Printed in ISBN 978-82-03-20778-5
T YPE-IT AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 5 av 283)
Til M.
T YPE-I T AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 6 av 283)
T YPE-IT AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 7 av 283)
om høsten ser man at byen er døende. De som hadde et annet sted å dra, har reist for lenge siden. I skumringen kjennes lukta av brennende blader. Røyken blander seg med skodda og tåkelegger horisonten. Lysene blir gulaktige og matte. Man må se opp for fotgjengere, de går i ett med den svarte asfalten. Av og til kjører jeg på kryss og tvers i gatene og ser at det verken er noe sted å stanse, eller noen grunn til det. Fire gatekryss og en rundkjøring. Trafikklyset blinker gult fra klokka ti om kvelden. Når vinden kommer fra nord, kjennes stanken fra den nedlagte fabrikken. Alle har reist. Bare de som ikke var i stand til det, er igjen. De våkner om morgenen og ser ut av vinduet, men går ikke ut. Det måtte i så fall være hvis de har hund. Da går de en tur bort til torget for å kikke på dødsannonsene, undersøke hvem som er gått bort, og glede seg over at det ennå ikke var deres tur. I titida er alt stille. Bare på bensinstasjonen er det liv. Ingen fyller bensin. Folk kjøper alkohol eller sitter og henger i kneipa. De har stadig større, stadig billigere og stadig eldre biler. De kjøper dem av noen skurker som handler med utenlandsk skrap. Ja, alle stikker av herfra eller kommer trekkende med noe. Det er ingenting her. Bilene går snart i oppløsning, gulvet faller ut av dem og karosseriene havner i skogen i utkanten av byen. Ingen vil kjøpe dem lenger. Rev eller rapphøns slår seg ned i vrakene. Revene er lure. De blir observert stadig nærmere byen. Folk hiver ut mat. De kjøper 7
T YPE-I T AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 8 av 283)
mat, men klarer ikke å spise den opp. Maten er billig og dårlig. Ideelt for revene. Noen ganger løper de over veien som om de var katter eller bikkjer. Eter opp menneskenes pølser og bor i gjennomrustne limousiner. For det er jo ingen som fjerner dem. Gammelt jernskrap som knapt henger i hop. Men det plager ikke dem på bensinstasjonen. De er stort sett skallede, magre og med utstående ører. Som om de ikke har fått nok mat. Noen ganger tanker jeg om natta og kikker på dem gjennom vinduet. De har nervøse, insektaktige bevegelser. I barndommen fikk de sikkert bank. Til ingen nytte. De er dumme og banner uten stans. Men seinere, etter at de har skilt lag og er alene igjen, sniker de seg vekk i skyggen av murene uten å løfte blikket. Purken samler seg også der. De er også stort sett snauskallede. Muligens litt mer velfødde, større, mer selvsikre. Men det er en selvsikkerhet de har lært seg fra amerikanske filmer. Bortsett fra bensinstasjonene er det bare filmutleien som har åpent om natta. Folk tar med seg en to, tre, fire filmer og går tilbake til leiligheten. Purken skiller seg ikke ut fra andre folk. Kanskje de bare innbiller seg at de er noe bedre enn andre. Men det er de ikke. De er akkurat som de skallede mennene med utstående ører. Ser på de samme filmene og sitter i kneipa på bensinstasjonen. Også de venter på en eller annen revolusjon som skal forandre på alt. Det merkes i denne byen, denne ventinga. Alle lever på en måte som om alt er midlertidig. Venter i håp om at alt skal bli snudd opp ned, at alt skal bli annerledes enn det er, at de siste omsider skal bli de første. I går kveld satt jeg ved nabobordet til en far og sønnen hans. De var på gjennomreise. Det er lett å kjenne igjen slike folk, for de føler seg usikre. Selv når det er rolig, klarer de ikke å la være å kikke seg rundt som om de venter seg en rett høyre eller å bli forulempet. Faren var stor og tjukk og hadde bart. Han satt lett henslengt, men hadde øyne og ører åpne. Sønnen var lik ham, oppblåst av rikelig og billig mat. Jeg satt og ventet på noen og lyttet til dem en halv times tid. Stort sett var det den eldste som pratet. Om en eller annen 8
T YPE-IT AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 9 av 283)
bil, nærmere bestemt om dørene til en bil: om det lønnet seg å lakkere om og skifte innmat. Sønnen var stort sett enig i alt og satt og nikket. Ordet «innmat» ble nevnt en ti, femten ganger, som et rytmisk, fargeløst foredrag. Typisk for en far som vil belære ungdommen om livets mening og fallgruber lot han denne utlegningen få mer oppmerksomhet enn den fortjente. De spiste bønnesuppe. På kjøkkenet stekte de koteletter til dem. På et tidspunkt forflyttet monologen seg umerkelig over til mobiltelefonen om en rimelig pris «inklusive hele pakka». Sønnen nikket igjen og supplerte med noen enstavelsesord. Så reiste han seg og gikk bort til disken for å hente tallerkenene med hovedretten. Han hadde på seg en mørkeblå treningsdress. Faren hadde skinnjakke. personen jeg ventet på, kom ikke, og jeg måtte gå. Jeg kunne fremdeles se dem gjennom vinduet. Den gamle spiste sakte og snakket mellom munnfullene. Den unge satt og spiste mens han stirret ned i tallerkenen. De kom ikke herfra, men reiste rundt til lignende steder. Kanskje i nærheten av ˙ Złobiska eller enda lenger, rett ved grensa. Den eneste forskjellen er at de har færre gatelys og biler, ellers ser det likedan ut. Men nå satt de urørlig på seter av skai ved et bord som ga seg ut for å være av tre, under en plastplante i dette forniklede og ryddige rommet og hadde ikke noe hastverk med å komme seg hjem. Slik oppsto denne byen. Folk ble trukket hit, for de holdt ikke ut å være der de var. Nå stikker de herfra og gir plass til slike folk som dem ved bordet. Det må være liv i handelen. Etterpå dør det ut, og handelen og livet som følger med forflytter seg til et annet sted. De som blir igjen, er slike som ikke orker mer. De drar ingen steder og tar seg av restene. Jeg hører til den kategorien. Det tar ikke mer enn ti minutter å kjøre fra den ene enden til den andre. I hele byen er det tjueto butikker med brukt tøy. Noen ser ut som om de selger nye klær: speil, prøverom og mye lys. Til andre er det som å gå ned i en kjeller, de har verken vinduer eller ventilasjon. Alt tøyet blir fraktet hit fra Europa. Det er nå det de sier. En gang i uka ruller et tog inn 9
T YPE-I T AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 10 av 283)
på et sidespor og lesser av enorme baller med sammenpressede klær. Butikkeierne, utelukkende kvinner, deler varene mellom seg, veier opp, betaler og laster over i små varebiler. Alt dette skjer på tirsdagene, og da åpner butikkene først klokka 12. Folk sier at alt kommer fra Europa. Det er det de sier, for dem er Paris noe de kan glede seg over. Spesielt for de kvinnene som studerer varene fra alle kanter, tar dem med bort i lyset, strekker tøyet ut, for så å si: «Heng det av for meg, er du snill. I morgen kommer jeg med pengene.» Etterpå ruller dette tirsdagstoget mot fjellene, mot grensa, og trekker de samme vognene til Sabinov, til Gönc og Bistrica. Ved rampene venter kvinner, biler og fyrer leid inn for å lesse av, og i Bistrica venter også hestekjøretøy i tillegg til bilene. Kvinnene betaler per kilo, men det er umulig å få veid alt dette, så de krangler med grossistene i vognene og det faller bannord på fem forskjellige språk. Her foregår det på denne måten: Kvinner med vannstoffbleket hår trekker ut ett og ett plagg fra de tett sammenpressede byltene, løfter dem opp og vifter med dem foran nesa på de feite slaskene i skinnjakke og freser: «Skal dette liksom være Paris, skal dette være fra Frankrike? Det er fra det forpulte Tyrkia». Jeg vet alt om det. Jeg har nemlig kjørt varebil for dem. De ringte meg og ba meg komme klokka sju, klokka seks eller tidligere. Jeg husker den stanken av billig vaskepulver. Om sommeren var det ikke til å holde ut. En halvtime under blikktaket, og man ble nesten kvalt. Jeg kjørte varer helt til ˙ Złobiska til Grobów og enda lenger. Siden ble jeg kjent med Władek, og vi begynte å handle for oss selv, uten mellommenn, uten kjerringer. Tok det som var i vogna usortert, betalte og kjørte. Han var kjapp til å regne sammen og gi tilbake. Han hadde alle kursene til sju, åtte, ti forskjellige valutaer i hodet. Dividerte og multipliserte, trakk fra og regnet ut prosenter samtidig som han pratet, røykte, forhandlet og kranglet med kundene. Alt dette satt igjen fra tidligere år da han med lommene fulle av rubler, lei, forinter og kroner reiste gjennom Czernowitz til Suceava og tilbake gjennom Satu Mare, Tokaj og Košice. 10
T YPE-IT AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 11 av 283)
Nå hadde vi stanset et sted i O˙zenna, eller på den andre siden av fjellene, i Havaj, i Mikova, ´ langt fra jernbanen og hovedveiene. Władek var blitt tjukkere og langsommere, men han klarte fremdeles å håndtere kjerringene på landsbygda. De fineste plaggene hadde vi hengt opp, det var bare å ta dem ut av varebilen og plassere dem på den lille plassen foran butikken eller kneipa: jakker, frakker og drakter. Resten oppbevarte vi i plastkasser. Vi laget en slags disk av to planker og så var det bare å begynne. I Torysa kjente Władek ordføreren, og når vi hadde lagt varene utover, kringkastet ordførerens sekretær den fantastiske muligheten til å skaffe seg antrekk fra Europa og den store verden til utrolig lave priser i lokal valuta, gjennom lokalradioen. Etterpå kom kjerringene i lilla tørklær, løftet den falske silken, den utvaskede bomullen og de slitte ullplaggene opp til øynene, så på dem under lyset, presset dem mellom håndflatene og spurte: «Kol’ko stoji?» Da vendte Władek blikket mot himmelen, som om han hadde blitt alvorlig forulempet, og svarte: «Ærede frue og kjære sjef, her er det ikke snakk om hvor mye, for det koster så å si ikke noe, det er gratis, det er ieftin, lacno. Herfra og helt til Bratislava klarer De ikke å finne noe rimeligere.» Han tok opp et stykke grønn, gjennomsiktig nylon med rysjer, la den mot den runde magen sin, tok et skritt til den ene siden og ett til den andre og kvinnene fulgte ham med blikket som om han var en tryllekunstner, en trollmann som hadde kommet hit for å forandre livene deres. «Paris–London–New York, det står det skrevet her,» sa han og holdt den fine merkelappen sydd med gulltråd og som sikkert var laget ett eller annet sted i Istanbul eller Beijing, opp under nesa på dem. «Å, Paris» svarte de, og vinden rev i det usle tøystykket som var strukket ut av fasong i vasken, den filla som ble forkastet etter tre gangers bruk, disse kreasjonene som var blitt umoderne før noe blikk hadde falt på dem. Ja, uten ham hadde vi ikke klart oss. Uten ham hadde vi ikke solgt noe til sigøynerne engang. Hvis det faktisk var i Torysa, ville sigøynerne komme ned fra den ynkelige plan11
T YPE-I T AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 12 av 283)
kebebyggelsen som lå klint opp i åsene over landsbyen. Ja, ikke engang til dem hadde vi solgt noe, til tross for at de så ut til å trenge det meste. Det var i hovedsak kvinner, kvinner med barn. De sto i en halvsirkel og ventet til de hvite hadde gjort seg ferdige slik at det ble plass, til de hadde sett seg ferdige, til de hadde kjøpt noe for en lyseblå eller rød pengeseddel. De hvite så fremdeles ut som folk. De var kledd i noe som så normalt ut, noe de hadde valgt, noe som hadde en mening, blomstrete tørkle, skjørt, forkle, noe som mødrene deres hadde hatt på seg, noe vanlig. Men de andre var som et verdensmarked av konfeksjon, gult, rødt, grønt og lyseblått, brennende fosforfarger. Under dette syntes de sjokoladefargede kroppene, brun hud i filler og et glimt av tusen og en natt gjennom de ødelagte glidelåsene. «Svarte brødre og søstre …», slik begynte han å snakke til dem, og da var det ikke lenger bruk for meg. Jeg forlot ham og kikket på de pent oppmurte husene som vendte mot gata. Disse landsbyene lignet på småbyer med lav bebyggelse. Hva slags landsbyer var det hvor man verken kunne se høner eller hestemøkk? Alt var skjult et eller annet sted, bak murer og porter. På de firkantede kirketårnene var det malt på klokker med visere frosset fast på kvart på tolv, som om noe snart skulle skje, noe skulle komme, noe skulle forandres, som om tartarene, tyrkerne, tyskerne, russerne eller amerikanerne skulle komme, eller som om det ville skje et under om et kvarter, og etter det ville det ikke komme noen i all evighet. – Ja, svarte brødre og søstre! Jeg vet dere ikke har penger, jeg vet at dere ikke har så mye, selv om jeg skulle ønske at dere hadde, og det så mye som mulig og helst deres egne sigøynerpenger, fra sigøynernes nasjonalbank, og at de skulle være mer verdt enn dollar og euro til sammen, brødre og søstre … Men jeg ville ikke banne på at det var i Torysa. Kanskje vi hadde reist lenger sørover? Og at det ikke var de hvite damene som hadde omringet oss først, men disse andre mens vi var et eller annet sted i Vlachovo eller Bystrany? Det var 12
T YPE-IT AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 13 av 283)
bestandig han som bestemte ruta og fant veien, det var han som hadde pønsket ut hele denne businessen og det var han som en dag kom til meg og sa: – Hvorfor reiser du rundt og rundt i dette hølet og leverer til de tjue kjerringene som snart blir til tretti? La oss reise dit hvor de virkelig trenger oss, og der det ikke er noen kjerringer ennå. Vi drar dit det er enda mer fattigslig. Da spurte jeg ham hvorfor han ikke ville dra dit alene. – Jeg liker ikke å kjøre. Dessuten liker jeg å ta meg en dram ganske tidlig om morgenen. Det lar seg ikke kombinere. Han begynte nå ikke å drikke så tidlig heller. Startet i tolvtida med en liten dram. Hvis vi var underveis, på jobb, holdt han seg til et glass i timen til det begynte å skumre, en regelmessig, daglig rytme. Man kunne stille klokka etter ham. Forbrenningen hans var like presis som en kjemisk reaksjon i et laboratorium. Jeg sa det var greit, for den løsningen var like håpløs som alle andre. Jeg var i det minste sikker på at ingen hadde kommet på den ideen før oss. – Jeg har ingen penger heller, sa han til slutt. Det tok sin tid før han klarte å overbevise meg. Han måtte prate lenge før jeg lot meg overtale. Han kom bort til meg på sidesporet ved jernbanen, på bensinstasjonen mens jeg fylte bensin eller spiste, eller bare hoppet inn når jeg sto og ventet på grønt lys. Nå føles det som om jeg har kjent ham bestandig, og jeg kan ikke for mitt bare liv huske hvor og hvordan vi traff hverandre første gangen. I en slik by som dette, treffer man stadig på den samme fyren, og til slutt kjenner man igjen den fremmede av utseende, så blir han en bekjent og siden kan du ikke forestille deg at verden kan eksistere uten ham. – Alt har forandret seg, sa han. – Før dro jeg med nye varer til byene. Dit hvor de største markedsplassene var. Til Suceava for eksempel, eller hvor som helst ellers. Til de utsultede russerne, eller til Keleti, men det var den gang. Ikke engang Mexikoplatz eksisterer lenger. Nå må man reise til landsbygda med brukt tøy. Det er for slitt for byene, men 13
T YPE-I T AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 14 av 283)
duger ennå på landet, og det er like fargesprakende som på TV. Der hvor ingen har vært før oss, i hvert fall ikke så mange. Tenk på det! Utenlandske varer fra utlandet! Det virker. De vil ikke kjøpe det fra sine egne, men fra oss kjøper de. Vi kjørte gjennom den forlatte grenseovergangen i fjellene. De svære bygningene av glass sto midt i ødemarka utsatt for vær og vind. På avstand så det ut som et forlatt romskip eller et utrangert supermarked. Sperrebommer malt i rødt og hvitt pekte mot himmelen og sto og rustet. Vinduene var knust. Av unger, av trekkfugler, av vinden, ikke godt å si. Når våren meldte sin ankomst, når det ble varmere, kom sigøynerne reisende fra sørsiden av fjellene og etablerte en slags leir her. Ute brant de bål og laget mat. Når været var bra, levde og sov de her. Hvis det høljet ned, trakk de innendørs, inn på kontorene, inn i hallene der fortollingen hadde foregått, inn på avlukkene der grensevaktene en gang hadde holdt til med sine datamaskiner, Glock-pistoler og knappene til å betjene bommene. De ble egentlig en ny type tolltjenestemenn. Bilene senket farten her, akkurat som tidligere. De kjørte inn i skyggen av den åpne, trekkfulle hangaren med en innlært respekt, og da kom de fram fra kriker og kroker, sperret veien og forlangte avgift: ungeflokken, kvinner med spedbarn, mennene holdt seg litt i bakgrunnen, men var ikke langt unna. Flesteparten av dem som var på gjennomreise, betalte. De rullet ned vinduet og ga noen småpenger. Tjue cent, en zloty, femten kroner, hundre forinter, femti kopek, tjue bani. De betalte med glede, det var som et slags stempel i passet. Den lysebrune barneflokken gynget på bommene som om de var husker, fedrene sto med armene i kors og stirret med ubevegelig blikk, mens kvinnene bare kom bort med utstrakt hånd som om de tok imot betaling for billetter til forestillingen. Vasken hang på snorene, og den blå røyken ringlet seg oppover. Vi reiste igjennom så ofte at de ikke krevde noe av oss. Vi stanset og mennene kom bort for å hilse. Av og til kjørte jeg til side, bort til der tollerne en gang hadde pleid å gjennom14
T YPE-IT AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 15 av 283)
søke bagasjen, og Władek skjøv opp sidedørene. Han valgte ut et par, tre underverk i fluoriserende farger og ga dem med et bukk i gave til den av kvinnene som så mest ærverdig ut. Mannfolkene ble budt på sigaretter. Etterpå kjørte vi langs veien gjennom skogen, klatret oppover til vannskillet i Karpatene, og et kvarter seinere var vi på den andre siden av fjellene. – Om ikke lenge kommer de til å være i flertall her, sa han ved synet av de første sirlige husene langs veien. – De kommer til å danne sin egen stat, og det var det. han fikk slike ideer fordi han hele tida levde i framtida. Det var nok derfor jeg til slutt gikk med på det. For å slippe å tenke på hva som kom til å skje, eller overlate bekymringene til noen andre. Ja, og for å slippe å kjenne lukta av byen. Jeg kjørte rundt og rundt i den. Akkurat som de stakkarslige flintskallede idiotene som monterte doble eksosrør og tenkte at nettopp slik skulle et begivenhetsrikt liv være. På samme vis som dem. Men med den forskjellen at jeg hadde et gammelt muldyr av en dieselbil som jeg forsøkte å tjene noen penger med. – De har alltid levd av det andre hiver, det ingen andre trenger. De har reist til steder alle andre har forlatt, sa han da vi passerte Zborov med den døde kirken med sine to tårn. Nå hadde fuglene bygget reir der, og vi så hvordan de kretset rundt mot den blå himmelen i bakgrunnen, kråker, kornkråker, kaier, kanskje ravner også, i alle fall noe svart. Hele flokker flakset ut av hullene i takkledningen. Kanskje det var den første gangen vi var på vei sørover med varer, og det som forundret meg mest var at en kirke kunne være forlatt og bebodd av kråker. Det var et veikryss der. Veien til venstre gikk til ukrainerne, den til høyre til sigøynerne. Slik husket jeg det og til tross for at det har gått litt tid siden den gang, gjentar jeg stadig for meg selv når jeg er i Zborov, at til venstre er Ukraina og til høyre India. – Ja, og når grenser ikke lenger var moderne, flyttet de inn med det samme, som du selv har sett. 15
T YPE-I T AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 16 av 283)
– Vi burde innrede en butikk i disse drivhusene, i stedet for å slepe rundt på disse varene, sa jeg. – Glem det. Etter at grensevaktene ble trukket tilbake, har forskjellige folk forsøkt seg på ulike ting. Kneipe, kneipe med diskotek, bordell, bordell med kneipe, bordell med diskotek, men det har alltid vært slik at de kom fra oss eller de andre, satte seg ned, kikket, drakk øl og dro hjem til seg selv. Av og til dukket de opp for andre eller tredje gang, men til slutt dro de alltid tilbake og så var det ingen som så noe mer til dem her. De følte seg ikke trygge. Et bordell i et pass midt i skauen, det passer bra i en romantisk bok. Det var altfor iøynefallende, selv om det lå i ødemarka. – Veien er for smal, sa jeg. – Hva mener du? – Trailerne kan ikke kjøre her. Om vinteren er det ikke snakk om. – Ja, svarte han. – Du har rett. De som kjører trailere er som sultne bikkjer. Ja, de tyrkiske trailer-sjåførene er som sultne bikkjer, sa han og begynte å le. seinere, etter at vi hadde passert Bardejov, sa han at jeg skulle svinge til venstre, inn på en sidevei som ville spare oss for en tjue, tretti kilometer. – Jeg har kjørt her en gang før, sa han. – Jeg hadde en bekjent her en gang i tida. Jeg hadde med saueskinn til ham, ti stykker i slengen. Vi var tre eller fire som reiste sammen og de lå som dekke på setene. Vi måtte sitte på skinnene for at tollerne ikke skulle få øye på dem. Det varte et halvt års tid, denne smuglingen. Jeg husker ikke lenger hva vi hadde med oss tilbake, sikkert sprit. En gang hadde vi med oss femten liter i et reservehjul, men etterpå stinka det gummi, og vi måtte drikke det opp selv. Veien ble smal og humpete. Gamle trehus sto tett i tett ved siden av hverandre, og rett bak dem reiste de bratte veggene til en kløft seg. På de flate jordstykkene mellom gjerdene lå hauger av gran- og bøkestammer. De var hentet ut av skogen og lå nå og ventet på videre transport. I hele landsbyen 16
T YPE-IT AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 17 av 283)
var det ikke en eneste bil å se. Folk så vi heller ikke noe til. I en skrent sto en diger traktor. Den var kald og rusten. Vi stanset ved det siste huset, og han sa jeg skulle tute i hornet. Jeg så at gardinen rørte seg i vinduet. Langt om lenge dukket en gammel mann i saueskinnsvest fram fra hjørnet. Han stoppet opp og så mot oss. – Det er han. Best at du venter. Han liker ikke fremmede, sa Władek og gikk ut av bilen. Han stanset ved porten, som om han ventet til den gamle skulle kjenne ham igjen, og først da han nikket, gikk han inn. Det var det siste huset, og et stykke bortenfor gikk asfalten over i grus. jeg kunne virkelig ikke komme på når det var jeg traff ham første gangen. Han var som denne byens sjel. Han legemliggjorde den: grå, usynlig, nesten gjennomsiktig, en ektefødt sønn av hverdagen, og fra fødselen av godt kjent med nederlag. Men det holdt å se på ham og feste blikket, holde det fast for at det ikke skulle flakke til siden, og straks forandret han seg. Når noen la merke til ham, ble han synlig. Han samlet seg, strammet seg opp, hans nærvær ble tettere. Han var overalt, så og visste alt, og resten ante han. Kanskje det var på «Den lille tønne»? Jeg likte å vanke der. Parkerte bilen og gikk i femten minutter fra forstaden og nesten helt til sentrum. Det var en skikkelig bule, men jeg likte den. Jeg tok en seidel og satte meg med ryggen mot veggen slik at jeg kunne se på TV-en som hang ned fra taket. Når man sitter og glaner på skjermen, skal det mer til før noen forstyrrer en. Det var et par andre kneiper i byen også, men bare i «Den lille tønne» var det ingen av gjestene som forstillet seg. Lot ikke som om de var forretningsmenn, gangstere, svarte stakkarer fra den andre siden av havet, silikondokker fra pornofilmer, politikere, kule folk som tar pulsen på de nyeste trendene i verden eller hva ellers som ble brettet ut på TV. Nei, til «Den lille tønne» kom de som bare ville supe, og det var alt. Jeg syntes det var det mest oppriktige stedet i denne døende byen. Gjestene så virkelig ikke ut 17
T YPE-I T AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 18 av 283)
som om de fulgte med på fjernsynet. Det måtte i så fall ha vært på det som gikk for en tjue, tretti år siden. De hadde på seg jakker og gensere jeg hadde hentet på sidesporet og reist rundt med til kjerringene. Konene hadde kjøpt det til dem, og klærne så ut som om de aldri ble tatt av. Jeg tok meg en øl, så en til, og kikket på fjernsynet. Det var ikke noe matservering, bare saltstenger og chips. Jeg så aldri at noen kjøpte noen av delene. Over skjermen flimret hyllesten av forbruket gang på gang, men klientellet brød seg ikke en døyt om det. De ville drikke for å slippe å tenke, og det gjorde de rett i. Kanskje det var her han hadde slått seg ned ved siden av meg og sagt: «Du kommer ikke herfra, gjør du vel?» Jeg hadde sikkert prøvd å stirre videre på skjermen der de viste bryting eller annen kampsport, eller en tale, men han hadde ikke gitt opp. «Vet du, vanligvis reiser folk herfra, eller forsøker i det minste, så når det dukker opp en fremmedkar her, en som har reist hit, så pirrer det nysgjerrigheten. Dessuten har du et gammelt nummer.» Da spurte jeg: «Hvilket nummer?» Han mente nummerskiltet på varebilen. Han måtte ha observert meg, holdt øye med meg. På en eller annen måte hadde han kanskje ventet meg, slik som man venter på en tilfeldig hendelse som kan minne om noe som ligner på skjebnen. jeg så ham da han kom fram fra hjørnet av huset. Da han hadde kommet bort til porten, rørte gardinen i vinduet seg en gang til. Den gamle fulgte ham med blikket. Han satte seg inn i bilen og viste meg et litersglass med noe gråhvitt oppi. – Fett, sa han. – Bravo, svarte jeg. – Fra grevling, da mann … overnaturlige egenskaper. Leger alle slags sykdommer, men får ikke døde til å gjenoppstå. Det er den gjengse oppfatningen. – Hvor mye? – Hvordan da, hvor mye? – Hvor mye ga du ham? – Tretti patroner til hagla. 18
T YPE-IT AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 19 av 283)
Jeg vred om tenningen og han nikket som tegn på at vi skulle rett fram. Landsbyen tok slutt, og på begge sider av veien var det skog. Vi kom til en forlatt bom. Han strakte armen under setet og tok opp en nøkkel fra verkstøyskrinet. – Nummer fjorten, sa han. – Er du sikker? spurte jeg. – Hør her, det er en snarvei og vi sparer førti kilometer, og dessuten sa gamlefar at han ikke hadde sett noe til skogvokteren i dag. Hvis det skulle dukke opp noen, sier vi bare at det var åpent. – Men det står jo innkjøring forbudt. – Da forteller vi dem at vi har andre skilt og at vi ikke skjønte noe, for helvete. Han tok nøkkelen og gikk ut. Jeg hadde ikke lyst til å krangle. Jeg kjørte igjennom, og han lot som ingenting og lukket bommen etter seg. Så satte han seg inn og vi kjørte oppover. Skogen begynte, og etter fem minutter hadde jeg et stup på høyre side og en skifervegg på venstre. Det var smalt og bratt. Under meg så jeg grantoppene. Hvis noen kom kjørende mot oss, ville det ikke være så lett å passere hverandre. Det vokste gress på veien så det var tydeligvis ikke så mange som tok snarveien. – En sju, åtte kilometer oppover, like langt nedover og så kommer vi til Majdan, men der er det bare et par hytter. Vi kjører til Lipany eller Sabinov. Det er en bra dag i dag, de får utbetalt arbeidsledighetstrygd og andre stønader. Det beste ville vært å parkere utenfor trygdekontoret med det samme. I Lipany kjenner jeg attpå til purken. Du vet, mannfolka går sporenstreks for å ta seg en øl og en borovicka, eller bororo, som den salige Pankovˇcin fra Marrakech sa, han reiste også rundt med varer, men med en gammel buss bygget om til en kolonialbutikk. Den kjørte og det klirret og skranglet, varer falt ned fra hyllene i svingene og det luktet av røykeri, apotek og desinfeksjonsmidler, men hvis du bestilte noe, så kom han med det, vaskemaskin, kjøleskap eller fire dekk til en Favorit. Om vinteren la han på kjettinger så han skulle klare å komme seg fram til Kalinov eller Habura med vek19
T YPE-I T AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 20 av 283)
selvis bororo og videokassetter til folk … Slik var det til han døde. Først om morgenen ble han funnet. Han hadde rukket å kjøre til side, sette bussen i fri og trekke opp håndbrekket, men motoren hadde han ikke fått stoppet, og de fant den gamle harkende bussen midt i skogen ved Mikova-passet, ´ og han så ut som om han sov, som om han hadde vært sliten og tatt seg en blund. Det skjedde om sommeren, vinduene var rullet ned og fuglene skulle visstnok ha gått amok blant gryn og ris og andre varer, hele flokker av skogens fugler, nøtteskriker … Det var det folk fortalte. Ja, det var sant, mannfolkene går med ferske sedler for å ta seg en øl, og kjerringene kommer til oss for å kjøpe billige klær. Slik er planen for i dag. Jeg kjørte som en traktor på jordet i fem kilometer i timen mens han skravlet. Sannsynligvis fordi han var redd og ikke ville se ned i avgrunnen. Jeg undret meg over hvordan han kunne ha rukket å oppleve alt sammen og attpå til huske det. Ikke utelukket at han skrønte, men hvilken rolle spilte det når vi på sett og vis satte disse ideene ut i livet. Denne dagen skulle vi ikke komme oss noen steder. Midt i veien sto en hvit Lada Niva. En fyr i skogvokteruniform sto og pisset på et av hjulene. Jeg kjørte så sakte at han ikke hørte oss. Først da vi stoppet, så han opp. Uten å forhaste seg gjorde han seg ferdig, ristet den og puttet den tilbake. Han kom gående mot oss. Han var i femtiårene, hadde grått hår og var rød i ansiktet. Jeg rullet ned vinduet og ventet. Han begynte å si noe, men jeg ristet på hodet og pekte på Władek. Han ble enda rødere og gikk foran bilen til den andre siden. De begynte å snakke sammen. Jeg forsto cirka hvert tredje ord og det holdt. Hadde ikke noe ønske om å forstå det de sa. De kranglet. Mannen ble enda rødere i toppen, det så ut som om han skulle til å sprekke. Sannsynligvis ba han oss om å dra til helvete tilbake dit vi kom fra. Det var i alle fall den veien han pekte. Jeg fikk snudd bilen etter å ha kjørt att og fram en sju, åtte ganger. Han stirret og ventet til vi kom oss til helvete ned i avgrunnen. 20
T YPE-IT AS, 18.06.2013 ORDRE: 29295 (s . 21 av 283)
– Ja, han ba oss dra til helvete, sa Władek da vi hadde kommet oss ned. – Kunne du ikke ha gitt ham noe? – Han ville ikke ha tatt imot det. – Hvordan kan du vite det? – Jeg kjenner dem. Da måtte du i så fall ha gitt dem fem tusen dollar. Her handler det om prinsipper. – Hvilket prinsipp? – At det er de som bestemmer. – I skogen? Men det var jo ingen vitner. Verken til å se om at de fulgte opp loven eller ikke, eller at de tok imot bestikkelser eller ikke. – Skjønner du ingenting, da menneske … De har hatt denne staten sin i knapt to år, og snart er det flere sigøynere her enn de opprinnelige innbyggerne. Og så er det ungarerne langs den sørlige grensa, hundre tusenvis av tidligere bødler og undertrykkere … Vær glad for at vi ikke er ungarere … De ville ha skutt i stykker dekkene våre under fluktforsøket, jeg kjenner dem. Han sluttet ikke å prate. Han måtte skravle. Vi visste at vi ikke kom til å tjene noe denne dagen. I dalbunnen strakte landsbyen seg utover. Den blå røyken fra pipene gikk rett opp i himmelen. Den gamle mannen i saueskinnsvesten satt på benken foran huset. Hendene hans beveget seg, men jeg klarte ikke å finne ut av meningen med bevegelsene. Han rørte bare på fingrene. Han kikket stjålent bort på oss og senket blikket. – Han fletter et fangstnett til fugler av hestetagl, fortalte han meg da jeg spurte. – Det er så tynt at det nesten ikke kan sees. Landsbyen hadde rundt femti hus, men ikke et menneske var å se. Akkurat som hos den gamle var det bare gardinene som rørte seg, og alle fulgte oss med blikket og ventet på at vi skulle forsvinne og la dem være i fred. Vi kjørte tilbake til hovedveien. Uten overbevisning kjørte vi vestover. I Ruska´ Vola, i bygningene til den tidligere grenseovergangen, var det noen slags butikker eller engrosutsalg, 21