boka m o l e k k i t esar L
69
Når livet blir en gave «Dette er ikke sannheten om brystkreft, dette er bare min sannhet om mitt brystkreftår slik jeg husker det og slik jeg har valgt å fortelle det,» skriver Lise Askvik i boken Kreft ga meg kraft. Mitt år med brystkreft.
Hver dag får 8 norske kvinner brystkreft. I 2011 fikk Lise Askvik den tunge beskjeden. Hun var gjennom en tøff cellegiftkur som blant annet førte til at hun mistet håret. Hun har hele tiden vært åpen om sin sykdom, og boken gir et innblikk i en hverdag som i stor grad preges av sykdommen, men også av at det skal leves et liv. «Jeg er blitt båret frem gjennom kreften av en brottsjø av ukledelige egenskaper som uvitenhet, overmot, nysgjerrighet, aggresjon, overtro og skamløshet. Og sannsynligvis enda flere. Kanskje har jeg hatt flaks, eller kanskje mangler jeg bare fantasien som skal til for å innse hva kreften kan føre til på sikt. Likevel, jeg nekter ikke for at også jeg har hatt det litt fælt og litt vondt underveis. Uro og tøff behandling har ikke etterlatt meg uberørt. Men mer enn en lidelse har min brystkreft vært en interessant reise inn i et spennende landskap. Jeg har kommet til folk og steder jeg ikke kunne nådd uten nettopp sykdommen. Ikke sånn å forstå at det har vært som et paradiscruise med behagelige temperaturer og underholdning på kveldstid, men mer som en«se krig på nært hold»-turisme, eller som slumturisme. Som det besøket jeg gjorde mens jeg gikk på journalisthøgskolen til den trøstesløse favelaen utenfor Lima. Der levde menneskene i papphytter. Jeg kunne ikke la være å fascineres av alt jeg så, hørte og luktet. Kunne menneskers liv virkelig være sånn – så rystende annerledes enn hverdagen til absolutt alle jeg kjenner? Det var som et mysterium at disse menneskene også snakket, lo, spiste, elsket, kranglet og levde. Midt i slummen. Som mennesker gjør, også midt i sykdom.» Da hun ble rammet av kreft, valgte Lise Askvik å ta opp kampen mot myndighetene. Målet var å få ned ventetiden på brystrekonstruksjon etter kreftbehandling. I dag kan det ta opptil 10 år. «Jeg har tatt rekonstruksjonskampen, og vi har vunnet denne økonomisk og politisk, så nå skal det bli pupp til folket, det gjenstår bare at helseforetakene begynner å operere,» sier hun i et intervju i etterkant av avslutningsshowet i regi av Rosa sløyfe-aksjonen ved Chat Noir i Oslo.
Utdrag
Det er søndag. Klokken er fem på åtte. Jeg strekker meg, dytter Leo litt unna og får rom til å svaie i ryggen mens jeg gjesper og strekker armene over hodet. Klar for en ny dag! Jeg lar hendene gli over brystene fra begge sider. Stopper. Gjør det om igjen. Jøss, er det noe pussig med den der? Jeg kjenner etter og oppdager en klump inni den venstre puppen. Den kunne jeg ikke huske å ha kjent før. Kjenner etter igjen med to fingre. Jo, det er forsynemeg en kul der inne, er det ikke? Det er ikke første gang jeg finner noe som kjennes ut som et avvik fra normalen, for akkurat hva som befinner seg inni pupper til enhver tid, synes like uoversiktlig som ei maurtue på en solskinnsdag. Derfor er jeg ikke veldig overrasket over kulen jeg finner denne morgenen. Det er jo bare noen måneder siden jeg var hos bedriftslegen til sjekk. Hun hadde kjent både godt og grundig og mente at det sto bra til. Ingen grunn til engstelse. Jeg kjenner etter litt i den andre puppen også. Synes jeg kan kjenne kuler, humper og rariteter der inne også. Nesten over alt, faktisk. Pupper blir jeg aldri klok på. Verken menns fascinasjon av dem eller disse utvekstene som endrer seg med syklus, over tid, gjennom svangerskap og ved amming. Jeg har forresten lurt litt på hvorfor mine to ikke har blitt mindre etter at jeg fikk Leo. Om noe, har puppene faktisk blitt større. Jeg har gått fra BH-størrelse 80 E til nå 80 H. Disse kjempepuppene har jeg fått i arv etter oldemor Ragna Bianca. De gamle sort-hvitt-bildene av henne levner ingen tvil om at naturens rauseste gaver var blitt henne tildelt i så stort monn at dama neppe var naturen særlig takknemlig. Hvis det ikke hadde vært for den ukledelig stramme forklesnoren i livet så hadde puppestellet hennes gladelig reist rett ned i underbuksa. Så her ligger jeg i min egen seng med begge hender fulle av slekters gang. Og en kul der inne.
Jeg er blitt båret frem gjennom kreften av en brottsjø av ukledelige egenskaper som uvitenhet, overmot, nysgjerrighet, aggresjon, overtro og skamløshet.
Lise Askvik Kreft ga meg kraft. Mitt år med brystkreft 349,– 9788203293924
Tilgjengelig som e-bok
LISE ASKVIK er journalist, har jobbet i ukeblad og avis og skrevet flere bøker. Hun er programleder i «Oss megger imellom» på P4 sammen med Astrid Gunnestad. Sammen opprettet de Facebook-gruppen «Vi venter fanden meg ikke på ny pupp etter kreft». Gruppen har nesten 22 000 følgere.