boka m o l e k k i t esar L
45
Den kjente krimforfatteren Michael Connelly intervjuer den nye krimforfatteren Lyndsay Faye som i Gothams guder har basert sin spennende historie på to svært viktige begivenheter i 1845 – grunnleggelsen av New York Police Department og hungersnøden i Irland på grunn av potetpesten. Oversatt av Eirik Myhr
Nypds begynnelse New York 1845: En lovløs underverden, en ny politistyrke og den første politimannen Michael Connelly: Jeg synes det første spørsmålet skal dreie seg om den utfordringen du ga deg selv med denne boken ved å gjenskape New York omkring 1845. Spørsmålet jeg stiller, er: Hvorfor den tiden? Men det jeg egentlig spør om, er hvorfor du valgte denne vanskelige veien. Hvorfor ikke New York i 1945, eller til og med nå. Jeg leste boken din, og fra en forfatters ståsted spurte jeg meg selv på ny og på ny: Hvorfor valgte hun akkurat det? Lyndsay Faye: Ja visst. Ja, absolutt – på en viss måte var prosjektet svært vanskelig. Mitt overmot ved å prøve å skrive en bok med handlingen lagt til 1845 dreide seg om det faktum at jeg spesielt ønsket å skape dag nummer én og politimann nummer én i New York Police Department. Slike opprinnelsesfortellinger er egentlig svært uimotståelige. Og når du tenker på hvor velkjent NYPDs verden er i dag – av grunner som er både positive og negative, men som alle er høydramatiske – oppdager du at du lurer på hvordan en slik organisasjon så ut helt i begynnelsen. Den er nesten mytisk når man betrakter berømmelsen den har oppnådd og framskrittene den har gjort, og jeg var voldsomt nysgjerrig på hvordan den kom i gang. Jeg ønsket å ta en historisk begivenhet og gjøre den om til en legende, på en måte gjøre
noe til et ikon med klangbunn, og da jeg oppdaget at NYPD ble grunnlagt i 1845, ga epoken seg selv. På den annen side skal jeg legge til at jeg en gang var med i en paneldiskusjon, der en svært dyktig forfatter sa at vi skriver ikke historiske bøker for å gjøre det vanskelig for oss selv, men heller for å velge den lette utveien. Det er nesten umulig å begå en skikkelig forbrytelse i vår tid med tanke på undersøkende fjernsyn og internett og sporing av kredittkortbruk og ballistikk og overvåkingskameraer og slikt overalt. Jeg har en enkel bachelor-grad i engelsk litteratur, ikke en avansert utdanning innen kriminologi, og for å være ærlig innser jeg at kompleksiteten i vår tids oppklaring av forbrytelser er langt mer skremmende når det dreier seg om å bygge opp en intrige. Jeg vet at fjernsynsserier som CSI og lignende får alt til å se mer magisk ut enn det egentlig er, mens jeg virkelig er interessert i hvordan folk oppklarte forbrytelser lenge før man hadde studier i slikt som rettsmedisin. Hvordan utførte de første politifolkene jobben sin? Hvilke redskap brukte de? Jeg fryder meg stort ved å lese moderne kriminallitteratur, men jeg blir hele tiden forbløffet av den omfattende tekniske kunnskapen disse bøkene krever av forfatterne.
Michael Connelly: Det som er mest imponerende ved denne boken, er hvordan New Yorks verden framstår så helhetlig og virkelighetstro. Kan du fortelle om de forundersøkelsene som et slikt prosjekt må medføre? Hvor lenge arbeidet du med dette før du endelig satte deg til for å skrive boken, eller skjer begge deler samtidig? Lyndsay Faye: Mange takk for de pene ordene – jeg ønsker at alle mine historiske beretninger skal være en fordypende opplevelse, og for å skape den effekten begraver jeg meg i den aktuelle verdenen i minst seks måneder før jeg gir meg i kast med det første utkastet. Denne gangen betydde det å studere dagbøker, skape seg et hjem i New-York Historical Society og slå leir i Bryant Park-filialen av mikrofilm avdelingen til New York Public Library – og så videre. Syntaks og mote og arkitektur og alle de andre aspektene av kulturen fascinerer meg, og jeg prøver derfor å ta det til meg som om jeg skal steke en luftig pannekake fylt med alt mulig. Det er irriterende for meg hele tiden å skulle slå opp fakta eller lete etter sjargonguttrykk når jeg skriver, og derfor har jeg lært meg til å bruke et halvt år på undersøkelser først. Det gjør at jeg sparer tid i det lange løp. Undersøkelsene mine omfatter historiebøker, alltid, men originale
46
1845. New York oppretter sin første politistyrke. Den store potet hungersnøden rammer Irland. Disse to tilsynelatende uforenlige hendelsene skal forandre byen New York – for alltid. Timothy Wilde jobber i en bar og fantaserer om den dagen han vil ha nok penger til å vinne drømmejenta. Men etter en brann som lar Manhattan gå opp i flammer, er han både arbeidsløs og hjemløs. Hans bror skaffer ham en jobb i NYPD, men Timothy er svært skeptisk til denne nye «politistyrken». Og han er heller ikke spesielt begeistret for å måtte patruljere byens verste slumstrøk. En natt støter han på en jente, ikke mer enn ti år gammel, som løper gjennom mørket i bare nattkjolen – dekket fra topp til tå i blod. Hun påstår at det er begravet mange lik i skogen nord for 23rd Street. Timothy er ikke sikker på om han skal tro på henne eller ikke, men snart befinner han seg i en kamp for rettferdighet som nesten koster ham broren, hans romantiske besettelse og hans eget liv. Lyndsay Faye Gothams guder 389,– 9788203216725 Oversatt av Hege Mehren Tilgjengelig som e-bok
LYNDSAY FAYE er tidligere skuespiller. Gothams guder er hennes andre roman, og hun arbeider for tiden med fortsettelsen.
kilder er langt mer viktige for meg når det virkelig gjelder. Jeg leste for eksempel hver eneste Herald-avis fra 1. januar til 31. desember 1845. Svært mange mennesker skrev reisebeskrivelser og sosiale beretninger og satirer i 1800-tallets New York, og de var utrolig viktige. Jeg ønsket å få vite hva epokens mennesker mente om byen sin, om politikken og om livsstilen. Hva tenke de og uttalte de om rase? Religion? Hvor fikk de servert den beste østerspaien? Hvordan tok den jålete, kjepphøye, sure kusinen deres seg ut på brannmannsballet kvelden før? Akkurat den typen oppdagelsesreise er alltid en stor glede. Michael Connelly: Jeg mener at det er altfor lett i en historisk roman å gi stjernerollen til tiden og stedet – på en måte nærmest å heie dem fram gjennom forarbeidet. Det fører ofte til at fortellingen mangler persongalleri. Du unngikk den fellen ved å presentere en hel gjeng typer med Timothy Wilde i spissen. Det virker jo som om du gjorde like gode forstudier til Wilde som du gjorde til de historiske forberedelsene. Kan du si noe om hvor Wilde kommer ifra? Lyndsay Faye: Du må skjønne at dette er noe jeg virkelig liker å snakke om, for historisk skjønnlittertur som altfor tydelig viser fram det forarbeidet som er gjort, virker heller nedslående på meg. La oss for eksempel si at forfatteren bruker en barjente til å inneha fortellerrollen. Hun er djerv og kjekk og vidunderlig, og når hun løper for livet for å redde seg unna noen riktig skumle fyrer, stanser hun for å fortelle deg at den bygningen hun strener forbi, ble reist i 1814, hvem som bygde den, og hvilken type stein som ble benyttet. Her overdriver jeg, men jeg har gjort det til et prinsipp ikke å ta med noen form for opplysninger som mine romanfigurer ikke ville finne relevant. Jeg gjør så godt jeg kan for å unngå slikt. Det er derfor svært riktig å si at det ligger like mye arbeid i mitt persongalleri som i den verdenen som omgir dem. Timothy Wilde er satt sammen fra forskjellige kilder. For å nevne noen få – da det gikk opp for meg at NYPD var uløselig knyttet til politikkens verden, bestemte jeg meg for at han skulle være en einstøing med sitt eget prinsippsystem, og samtidig ville jeg at han skulle være høyst kompetent. Jeg jobbet i restaurantbransjen i ti år, min mann og mange av mine nærmeste venner er bartendere, og du bør være fullt klar over at de vet mer om deg enn du tror. Bartendere er våkne observatører, og jeg skjønte at en tidligere jobb
i et lokale som serverte østers, ville gi strålende erfaring å ta med seg til NYPD. Tims fysiske framtreden er mer eller mindre basert på en kjær skuespillervenn som jeg pleide å arbeide sammen med da jeg drev med musikalteater. Mange sider ved Timothy er – selvfølgelig – meg selv. Fontener som ikke virker, gjør meg irrasjonelt irritert – og de plager også Tim. Til slutt må jeg føye til at mine yndlingsaspekter ved Tim er den typen alkymistiske øyeblikk når en person du har «funnet opp», får sitt eget liv. Michael Connelly: Det var helt genialt å forankre denne beretningen i to svært viktige historiske begivenheter – hungerkatastrofen i Irland på grunn av potetpesten, og grunnleggelsen av New York Police Department. Det er selvfølgelig en temmelig massiv dokumentasjon av disse to hendelsene. Hvordan tar du dem for deg og blander dem inn i ditt skjønnlitterære prosjekt? Følte du deg sterkt bundet av dette dramaet du skriver, eller var du mer slavisk knyttet til fakta og sannheter fra den tiden du skriver om? Lyndsay Faye: Det merkverdige historiske sammenfallet av den store sultkatastrofen og grunnleggelsesåret for NYPD var en gave av en tjuefire karats forfatterjuvel. Dersom jeg på en sandstrand hadde funnet en ånd i en lampe og ønsket meg ideelt forfattermateriale, kunne jeg ikke fått noe bedre å jobbe med. Det var hundre prosent griseflaks – faktum var at jeg holdt på med gravingen etter de første politimennene, og da skjønte jeg at potetpesten var blitt oppdaget og hadde herjet foregående år i Europa, og at tusener på tusener av irer flyktet fra sulten i hjemlandet sitt. De «innfødte» newyorkerne hisset seg opp over immigranter som ødela deres demokrati i navnet til antikrist fra Roma, og dette førte med seg alt dette sterkt ulykkelige og overdrivelsespregede spillet som så lett inntreffer når altfor mange mennesker ønsker seg de samme godene. Det var et totalt kaos, og det endret hele samfunnsstrukturen i New York City. Blandingen av historien om politi folkene og immigrantene var en utfordring, men en fascinerende jobb. Som du påpeker, er både hungersnøden og dannelsen av den første politistyrken veldokumentert. Jeg var en slave av fakta på den måten at jeg ønsket å yte mine forfedre så mye rettferdighet som mulig. De søkte et nytt liv på et sted som viste seg å være fiendtlige omgivelser. Tilstrømmingen av irske immigranter fortsatte i ganske lang tid, slik at jeg hadde rikelig materiale
47
Jeg har gjort det til et prinsipp ikke å ta med noen form for opp lysninger som mine romanfigurer ikke ville finne relevant.
å bygge på. Det hele ble svært virkelig for meg. Titlene på bokens kapitler er for eksempel alle utvidet med et samtidig sitat, for å hjelpe oss til å huske at fattigdom og religiøs fanatisme og korrupsjon var sterkt i vinden og også høyst virkelig. Folk balanserte på en tynn line mellom suksess og desperasjon, og dette er like forferdelig og relevant i dag som det var den gangen, slik at jeg samtidig som jeg var bundet til fakta, var sterkt knyttet til dramaet som utspant seg. Michael Connelly: Din forrige roman, Dust and Shadow («Støv og skygge», ikke oversatt til norsk), blandet også fantasi og fakta – Jack the Ripper – og historiske dypdykk. Var det – ved siden av de to svært store, virkelige hendelsene vi møter helt i begynnelsen av Gothams guder – en fra samtiden noe mindre sak som inspirerte denne fortellingen?
Lyndsay Faye: Ja, absolutt. Historien om Eliza Rafferty og hennes barnedrap er hel og full sannhet – det fant sted i 1849 i hus nummer 6 i Doyer Street. Da jeg leste om hennes lidelse og ufattelige sorg etter å ha drept sitt eget barn, tok jeg på meg den grusomme oppgaven å finne ut hva slags liv som kunne føre til en slik gjerning. Naboene var rimeligvis sjokkert av barnets død, og politiet var forferdet. I dag vil vi beskrive hennes tilstand som en psykotisk form for alvorlig fødselsdepresjon, men i tillegg til å mangle moderne legehjelp og medisin til å redde seg selv og barnet skortet det antakelig på så godt som alt annet – et sted å være, tilstrekkelig mat, enhver form for sikkerthetsnett. Når Tim møter slike skrekkelige ugjerninger, som en politimann må kunne klare å takle skal han gjøre jobben sin, er det skremmende, men det går også opp for ham hvor forferdelig ille livet i virkeligheten kan være.
Michael Connelly: Her er et spørsmål jeg er sikker på at du ikke ville ventet deg (kanskje ingen overraskelse forresten). Hva blir din neste oppgave? Vil du holde fast ved slike historiske prosjekter? Lyndsay Faye: Ja, jeg er midt i en fortsettelse på Gothams guder. Handlingen utspiller seg seks måneder senere, i løpet av vinteren 1946. Timothy og Valentine har jo, når det kommer til stykke, litt av en bør å arbeide seg igjennom, og jeg synes derfor det er ganske ondskapsfullt ikke å gi dem en mulighet. Mistenkelige typer er tilbake i flokkevis, og å skrive denne boken har vært en fantastisk opplevelse. Jeg har aldri skrevet en fortsettelse tidligere. Ønsk meg lykke til! Og mange, mange takk for de virkelig tankevekkende spørsmålene dine! Michael Connelly er i dag ansett som en av de fremste – om ikke eneren – blant krimforfattere i USA.