boka m o l e k k i t esar L
18
Om reisene for å skrive Fortellingen om sju bål.
TEKST OG FOTO Johan Mjønes
Oslo – La Paz – Sioux Falls – Pine Ridge – Oslo
Jeg har vært redd for to ting ved denne romanen. Den ene hovedkarakteren er ei kvinne. Ei ung kvinne. 21 år. Hun er fullblods Lakota, oppvokst på Pine Ridge indianerreservat. Jeg har vært redd for å skrive om ei ung kvinne. Denne romanen skulle ikke foregå på Orkanger eller i Oslo, men i Amerika. I slummen rundt La Paz,
jungelen i Bolivia, og på det fattigste indianerreservatet i USA, Pine Ridge. Jeg har vært redd for å skrive en så annen virkelighet enn mitt trygge og privilegerte Orkanger/Oslo. Jeg treffer kvinner daglig. Jeg bor i Oslo. Oppvokst på Orkanger. På tide å reise.
19
Gjennom et spennende samarbeid med orga nisasjonen Digni har Aschehoug mulighet til å sende utvalgte forfattere på skrivereiser. Poenget med reisen er ikke minst at bøkene de skriver, kan gi andre bilder fra landene de besøker, enn dem vi vanligvis serveres gjennom journalistikken. Digni er en paraply organisasjon for norske bistandsorganisasjoner i nærmere 40 land.
Bolivia. Før jeg hadde hørt om Digni, hadde jeg planlagt to reiser. Én til Midtvesten av USA for å besøke Wounded Knee og Pine Ridge, og én til Sør-Amerika. Da Digni kom på banen, ble det fortgang i planene, og i løpet av kort tid satt jeg på flyet over Atlanterhavet med kurs for La Paz. På 4000 meters høyde, alene i et gjestehus drevet av Misjonsalliansen, uten å kunne et ord spansk, skulle jeg skrive. Jeg skulle skrive en roman om koloniseringa av Amerika, intet mindre. Jeg skulle skrive om overgrepa, den etniske rensinga, tømminga av naturressurser, og jeg skulle begynne i Potosi. Utstyrt med en antropolog, en sjåfør, en tolk og en koordinator dro jeg fra La Paz mot Potosi. Over høysletta. Rette veier, store lamaflokker, jevnlige kontrollposter hvor jeg hver gang ble sett av unger som kom opp til bilen, opp til mitt vindu, som holdt hånda fram, tagg og ropte: Gringo, Gringo! Jeg var Gringoen, jeg hadde pengene. Vi kjørte videre uten å åpne vinduet. Høyden gjorde meg dårlig, og jeg ble introdusert for tygging av kokablader av antropologen. Hun var med for å svare på alle mine spørsmål. Jeg hadde ikke mange. Tygde kokablader, så ut på jordfargenyansene, veien, sletta, lamaene, hvitt til brunt, fargene var i draktene til kvinnene. En av få ting jeg hadde bestemt meg for i forkant av reisen til Bolivia, var å se Potosi, skrive om Potosi. Det lille fjellet som fra det ble oppdaga sølv der, danna grunnlaget for det som i noen hundre år var en av verdens rikeste byer. Enorme mengder sølv ble frakta med esel og muldyr til kysten av Peru, med båt til Panama, gjennom jungelen og i store konvoier over Atlanterhavet. Sølv til fantastiske kirker og grusomme kriger. Det gamle myntverket i Potosi er i dag museum. Det skal fortelle Potosis historie. Museet forteller nøkternt om prosesser, om teknologi. Det viser muldyr som trekker enorme møllehjul, men unnlater å fortelle at disse muldyra var uøkonomiske i drift, at fire muldyr ble erstatta av tjue afrikanske slaver. Det var lettere, billigere å erstatte døde slaver enn døde muldyr. Museet viser fram sølvproduksjonen, men unnlater å nevne alle som omkom av kvikksølvforgiftning. Det er et museum som så mange andre museer, det viser fram makta, storheten, glansen, det forsøker aldri å vise noe mer, baksida, de åtte millionene som omkom i gruvene. Det sier lite og ingenting om de ufattelige lidelsene. Alt dette som burde vært på museum. Da vi endelig skulle inn i fjellet, se det med egne øyne, så vi barn ned i tiårsalderen som jobba der inne. Vi så hvilke lidelser, hvilke forhold som råder i dag. Og det er vel derfor lidelsen ikke har noen plass på museet, den trenger ikke det, så tilstedeværende den er i gruvene, i dag. Jeg må skrive om Potosi. Må skrive noe om Potosi. Min tolk tok meg med til en sølvsmed, tok meg med så jeg kunne kjøpe Potosisølv. Jeg stod i bakgrunnen,
venta på at han skulle prute smykkene, gavene, ned til en akseptabel pris. En klump vokste i halsen, men jeg sa ikke noe, og tok sølvet med meg hjem. Videre gikk turen over høysletta igjen, nordover, vi spiste Lamapizza og nådde 4650 meter før veien falt brått ned i jungelen. Dødsveien. Jeg skulle se på Misjonsalliansens prosjekter i jungelen, rundt Caranavi. Men først måtte vi kjøre ned det National Geographics omtaler som verdens farligste vei. Jeg tilbrakte tre dager i Caranavi. Mens jeg var der, kjørte en buss utfor klippene. Jeg så ambulanser komme inn i byen, så militærkjøretøyer frakte skadde, så innslag på de lokale nyhetene. Forsøkte å finne noen saker på nettet om ulykken, på engelskspråklige nettsider. Jeg ville vite hvor mange som var skadd, hvor mange som var døde, jeg fant ingen ting. Ulykken ble ikke omtalt. Den var ingen nyhet. Men, om høysletta var grå og gold, var jungelen så full av farger, så full av eksplosivt liv, at jeg ikke kunne forstå, med min villeste fantasi, at noen kunne finne på å forlate jungelen til fordel for det ugjestmilde høylandet. Og aldri har jeg opplevd et sterkere sceneskifte enn bilturen fra passet over La Paz, ned i jungelen. Ved 3500 meters høyde møtte vi en tjukk vegg av tåke. Det var som å kjøre ned i en sky ved tregrensa. Kunne skimte vegetasjon på utsida av vinduene, men forstod ikke omfanget av denne vegetasjonen før vi var under skyen og en glitrende skog åpenbarte seg.
20
Det er ikke sånn at det ikke finnes håp, det er ikke sånn at alle er hensunkne i fattigdom og fyll og selvmord og incest, selv om indianerne på Pine Ridge-reservatet skårer mange ganger høyere enn befolkninga noe annet sted i USA på disse kriteriene. Det er følelsen av håpløshet.
Tre uker er ikke mye. Jeg observerte, forsøkte å forstå, men skjønner at jeg ikke på noen måte er i stand til å begynne å analysere noe som helst. Bolivia er gåtefullt, og jungelen er en av disse gåtene. Så pulserende av liv, så ulik det kalde høylandet, og likevel bor folk i høyden. Skjønnheten ved jungelen bergtok meg fullstendig, og jeg forstår, rasjonelt, at skjønnheten var overflatisk. Men to år etter er det jungelen som trekker i meg. Skogen, ikke høysletta. USA. Nesten et år seinere dro jeg med tre kamerater til USA. Til Sioux Falls, Rapid City, til Pine Ridge. Og om det var mørkt i Potosi, var det et annet mørke på Pine Ridgereservatet. Å krysse grensa til reservatet var sjokkerende. Et enslig skilt forklarte at vi nå kjørte inn i Pine Ridgereservatet, men det var som å kjøre inn i et fengsel, krysse ei usynlig grense mellom velferd, et velfungerende samfunn, og dypeste fattigdom. Vi lekte cowboyer. Sov under åpen himmel i Badlands. Leirbålet mellom oss. Gode og mette, bourbon og sigaretter. I sør, langt nede i Nebraska, drev et tordenvær forbi, lynglimta lyste opp horisonten. Vi var på et høydedrag, rundt oss var prærien. Over oss bare fullmånen og stjernene. På morrakvisten så vi bøfler noen hundre meter unna. Enorme og majestetiske. Vi lekte cowboyer. Vi vil aldri leke indianere. Ikke etter Pine Ridge. Ikke etter Wounded Knee.
Himmelen var grå. Tung. Et skittent teppe. Fra vest, ned fra Rocky Mountains og over prærien, blåste en sur vind. Det var regn i lufta. Tre grader celsius. Vi kjørte ned mot Wounded Knee. Jeg var der bare ei snau uke, har bare lest, har bare statistikk, men jeg har aldri sett noe tristere. Ikke så jævlig, men tristere enn Potosi. Tristere fordi populærkulturen har gjort oss kjent med et indianerperspektiv som forteller om et folk, en rik kultur, den har gitt oss en fortelling om frihet. Kontrasten til dagens situasjon er slående. Det er et folk med brukket rygg. Et folk som forsøker å innfinne seg med at alt de hadde, alt de var, er tapt. Som skal skape en ny identitet, samtidig som ett av fire barn fødes med misdannelser som følge av alkoholmisbruk. I Sioux Falls, før ankomst Wounded Knee, møtte vi John Flying Horse. Etterkommer av Sitting Bull, med et kall, som han sa, et kall om å bringe sitt budskap fram for presidenten. Vi møtte ham utafor et arbeidsledighetskontor hvor han rekrutterte blant sitt folk, søkte støtte for sitt budskap. Og budskapet var enkelt: hjelp oss! Anerkjenn de originale traktatene og la oss få den råderetten over reservatene som dere lovet oss i første omgang. Gi oss tilbake Black Hills. Vi vil ikke være under den hvite mann, sa Flying Horse, vi vil ikke være over den hvite mann, vi vil være ved siden av den hvite mann. Vi kan leve sammen. John Flying Horse så intenst på oss og spurte: Kan dere høre vinden? Kan dere høre fuglene? Og han så på meg og fortsatte. Forstår du hva de sier? Kan du høre hva vinden sier til deg? Jeg forstod ikke hva vinden sa. John Flying Horse så på meg, lenge, sa at jeg ikke skulle være redd. Du skal ikke være redd, sa han, du skal ikke være redd, det kommer til å gå bra. Det kommer til å gå bra, sa John Flying Horse og ga oss trøst selv om rollene burde vært omvendt. For både han og jeg visste så altfor godt at det var europeernes drøm om jord, penger, velstand,
21
det var våre besteforeldre, våre oldeforeldre, våre tippoldeforeldre, som tok landet fra ham. Det kommer til å gå bra, sa John Flying Horse.
Russell og Mary er oppvokst med indianske foreldre, i samme land, men i forskjellige verdener.
Tilbake i Wounded Knee og Pine Ridge. Det er ikke så mye å si. Ikke nå. Ikke her. Det var en lettelse å forlate Wounded Knee. Himmelen var fortsatt grå, tung og skitten. Vi var frosne og nedtrykte, og vi kjørte vekk, mot Rapid City, mot Radisson hotell, det var feigt, men vi ville bare vekk. Kjørte rett gjennom Pine Ridge-tettstedet, orka ikke stoppe, elendigheta ble for massiv, og vi ville ikke være turister her. Så, da vi ikke trodde det kunne bli verre, så vi Prairie Wind Casino. I et glorete inferno av enarma banditter og blackjackbord satt indianere og brukte opp sine hardt tiltjente dollars. Pasifisert. I en installasjon som er like mye inntektskilde som utgiftspost i en tilstand av taus desperasjon. Vi flykta med halen mellom beina. Og John Flying Horse har nok rett i at det kommer til å gå bra, det kommer til å gå bra, med oss.
Russell i det urban-moderne USA, Mary i et reservat i Sør-Dakota. Begge har drømmer for framtida, og et mørke i fortida. Og mens historien beveger seg ubønnhørlig framover, kommer Russell og Mary nærmere hveran dre, og mot det som en gang skilte dem. På college er Russell stjerne i amerikansk fotball og uvitende om sin indianske arv helt til han blir skadd, ikke lenger får idrettsstipend og må finne en annen studie finansiering. Han har levd og trodd på Den amerikanske drømmen, men mister den brått og brutalt. Russell kan få nytt stipend hvis han kan bevise at han er halveller fullblods indianer. Bare farens reservat nummer kan bekrefte dette. Mary er vokst opp med Den amerikanske drømmen som en fjern drøm, utilgjengelig for en som henne. Da den ett år gamle datteren dør, flykter Mary fra reservatet, i jakt på morens store kjærlighet, Leonard Flying Horse. Er det mulig å forandre sin skjebne? Vil blodet la deg forandre din skjebne?
Det ble ingen roman om bistand. Det ble ingen tekst om Potosi. Jeg greide ikke skrive om Potosi. Det var for jævlig. Er det fortsatt. Men det ble en roman om kolonisering, om etnisk rensing, om overgrep. Og så ble det en roman om kjærlighet. Om to unge mennesker på jakt etter sine røtter, på jakt etter identitet. Det ble en roman om håp. Om en ung kvinne, om en annen virkelighet enn Oslo/Orkanger, og jeg er fortsatt redd. God lesing.
Johan Mjønes Fortellingen om sju bål 329,– 9788203354397
Tilgjengelig som e-bok
JOHAN MJØNES har tidligere skrevet to kritikerroste romaner, Terminalhastighet (2009) og Orkanger (2010).