boka m o l e k k i t esar L
37
«A quietly devastating novel». Akkurat denne karakteristikken treffer meg midtskips og oppsummerer perfekt min opplevelse av Zadie Smiths fjerde roman, NW. Historien er ikke unik, men er sterk og tar tak. TEKST Marit Notaker
Klassereise med voksesmerter Zadie Smith NW 379,– 9788203218354 Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Tilgjengelig som e-bok
ZADIE SMITH debuterte med romanen Hvite tenner som fikk flere høythen gende priser og ble en stor internasjonal suksess. Deretter har hun skrevet Autografmannen og Om skjønnhet, også disse prisbelønte. Hennes siste roman, NW, er blitt mot tatt med flotte kritikker.
«Om en hundre års tid, når lesere ønsker å vite hva en engelsk roman var i stand til, og hvordan engelsk liv virkelig var, vil de ta for seg NW og føle at dette må være helt riktig.» The Telegraph
NW er postkoden for den nordvestlige delen av London, et område med svært blandet befolkning, sosialt sett. Områder med kommunale boliger, council flats – med leveforhold som får selv de mest miserable nordiske urbane ghettoer til å glitre i sammenlikning – ligger i kort avstand til oppgraderte strøk, der velstående, hippe mennesker i mellomgenerasjonen rykker inn. Nettopp denne kombinasjonen av ny sosial suksess og en underklasse med store sosiale problemer er bakteppet for NW. Vi møter fire jevnaldrende personer midt i trettiårene: Leah, Felix, Keisha og Nathan. Alle er vokst opp i Caldwell Estate, fem trøstesløse høyblokker fra 70-årene, ironisk nok oppkalt etter noen av 17- og 1800-tallets mest kjente engelske filosofer og samfunnsreformatorer. For ungdom herfra er det bare én ting som gjelder hvis du vil ta del i fremskritt og utvikling, og det er å komme seg bort. Caldwell Estate er en etnisk smeltedigel, og det er ikke overraskende at Zadie Smith bruker dette typiske boligområdet som en miniversjon av dagens engelske multikulturelle bysamfunn. Romanen består av fire deler, og i den første ligger synsvinkelen hos Leah, som er hvit, med en mor som oser småborgerlig respektabilitet. Leah er gift med en ærgjerrig fransk-afrikansk frisør, Michel, som driver med aksjespekulasjoner på si'. Til morens og delvis mannens fortvilelse er Leah totalt ambisjonsfri, hun lever en slags halvsløv ventetilværelse der hun stenger seg ute fra alle «voksne» krav, som barn og jobbkarriere. Når hun blir gravid, tar hun abort. Det eneste som vekker dype følelser i henne, er hunden Olive. Deretter møter vi Felix, tørrlagt alkoholiker og narkoman med bakgrunn fra Vest-India og med en far som er totalt absorbert av rastakulturen. I motsetning til Leah velger Felix aktivt et annet liv med ny kjæreste og nytt yrke. Ironisk nok blir opprøret mot hans gamle miljø det som feller ham, da han stiller opp for en hvit høygravid
kvinne på undergrunnen, mot to bøller i hettegenser. Keisha, senere Natalie Blake, er også av vestindisk opphav, men av en ond tunge kalt «coconut», med andre ord brun utenpå, og hvit inni. Natalie er suksesshistorien i gruppa. Hun er vellykket forretningsadvokat i et prestisjefirma, gift med Frank, en flott aksjemekler av blandet opphav, og de har to nydelige barn og lekkert hus i den oppgraderte delen av NW. Helt bevisst skildrer Smith henne utenfra i nøkterne små rapportsekvenser, som tilsynelatende matcher den fine fasaden, en beretning om hun som greidde klassereisen. Men knappe, til dels tørrvittige kommentarer, avdekker en avgrunn mellom den ytre og den indre Natalie. Den målbevisste advokaten er for så vidt et effektivt skall, men gradvis blir det klart at hun ikke aner hvem som er innenfor. Knallhard selvoppholdelsesdrift og orden dekker over kaos og fører med seg et dobbeltliv som ender i en personlig katastrofe, men også i begynnelsen på en avklaring. Sistemann i firkløveret, Nathan, fungerer som en slags skygge fra fortiden med gjesteopptredener i nåtid på vendepunkter i intrigen. Nathan var den vakre ti-åringen i klassen, ungen med verdens mest sjarmerende smil, Leahs store svermeri. Som voksen er han den som ikke har greidd å komme videre, mannen i hettegenser, narko man, langer og sannsynligvis også hallik. Direkte eller indirekte blir han og miljøet rundt ham en katalysator som utløser kriser eller endring for de tre andre. NW er en roman med et tydelig samfunnskritisk perspektiv. Er det mulig å foreta en klassereise og likevel bevare sin identitet? Hva er egentlig røtter, og er de noe som binder eller noe som frigjør? Zadie Smith skildrer London NW som en flytende strøm, noe som alltid er i bevegelse, men den som strever med å finne fotfeste, kan fort drukne. Miljø og selvsentrerte foreldre spiller
på lag: Felix føler seg overkjørt av sin rastafar, Leah kveles av sin bornerte middelklassemor, Keisha/Natalie opplever at mor og søsken distanserer seg fra henne når hun bryter med den tradisjonelle kvinnerollen i det vestindiske miljøet. Dypest sett stiller romanen spørsmålet om hva slags selvforståelse et moderne menneske kan ha i et nåtidig urbant samfunn, og om det er mulig å oppnå et fellesskap som bryter med en grunnleggende ensomhetsfølelse. Det skrøpelige og risikofylte i en moderne eksistens understrekes i en referanse til et stadig mer aktuelt storbyproblem: de ville revene. Her blir dyrene et gjennomgående symbol på det som invaderer den verdenen personene prøver å bygge opp, fasadeverdenen, bolverket mot det de ikke mestrer. Bak identitetsspørsmålet ligger raseproblematikken. Trykket fra personenes egen kultur er sterkt, og det er alltid en avstand til «de andre». Det kommer fram i allusjoner til musikkvalg, i Keishas behov for å skifte navn, i Leahs opplevelse av å være totalt utenfor i forhold til sine vestindiske kolleger og deres ubesværede kroppsfølelse. At det koster å bli seg selv på bekostning av etnisk tilhørighet bekreftes i mange små sidekommentarer. Men til tross for skepsis og avstand fungerer etnisk sameksistens på et visst nivå i det store urbane bildet. Etter så mye eksistensielt alvor skulle man tro at leseren satt utslitt tilbake. Når det overhodet ikke er tilfelle, skyldes det, i tillegg til bokens litterære kvaliteter, energien og dynamikken i skildringen av «multikulti NW». Zadie Smiths skarpe observasjoner, sansen for de avgjørende detaljene i en personskildring, og ikke minst hennes sans for tidvis barokk humor og helt absurde situasjoner, løfter romanen ut av sosialrealistisk tristesse og inn i et allmennmenneskelig perspektiv der vi alle kan føle oss hjemme. Marit Notaker er tidligere redaksjonssjef for oversatt litteratur i Aschehoug.