boka m o l e k k i t esar L
32
Anna og Francesca vokser opp i et nedslitt boområde i den toscanske kystbyen Piombino. I horisonten kan man skimte Elba, men på Via Stalingrado er det stålverket alt dreier seg om. Jentene er 13 år og på vei til å ta steget inn i voksenverdenen. De er gjenstand for mennenes og guttenes hete blikk. De er prinsesser i et falleferdig kongedømme og fantaserer om et liv langt borte fra foreldrene og stålverket. Anna har store planer, hun skal studere og bli dommer eller politiker. Francesca drømmer om jobb på TV eller å bli modell. Stål er en gripende skildring av to jenters vennskap, og hvordan de sammen møter omgivelsenes krav og forventninger. Det handler om både å gjøre sitt beste og å mislykkes, å ville men ikke alltid kunne, å kjempe uten egentlig å vite hva man kjemper for. Samtidig gir romanen et sterkt nåtidsbilde av livet på Italias vrangside.
En kulturell ødemark uten stjernehimmel TEKST Demian Vitanza
Silvia Avallone Stål 329,– 9788203217128 Oversatt av Astrid Nordang og Eli-Ann Tandberg
Tilgjengelig som e-bok
SILVIA AVALLONE debuterte med romanen Stål som vakte stor oppmerksomhet i Italia og ble nominert til landets fineste litterære pris, Premio Stega. Boken er solgt i mer enn 400 000 eksemplarer i hjemlandet og er blitt en bestselger i Frankrike og Nederland.
Allerede mens jeg leser første side av Silvia Avallones roman Stål, kommer jeg på en hel bukett av grunner til at jeg ikke bor i Italia, selv om jeg føler meg like mye italiensk som norsk. Boka åpner med en beskrivelse av tretten år gamle Francesca, sett gjennom en kikkert. Kikkeren, får vi så vite, er jentas far. Han står på balkongen i leiligheten sin og holder «oppsyn» med dattera som bader i havet sammen med bestevenninnen Anna. For ikke bare er dette en fengende og forstyrrende åpningsscene, det er også et ganske presist bilde på noen av grunnproblemene i det italienske samfunnet: generasjonskonflikt, sex-fiksering, og overvåkning. Generasjonskonflikt I Avallones roman følger vi de to arbeiderklassefamiliene til Anna og Francesca som bor i samme blokk i industri byen Piombino. Fedrene i begge familiene jobber på Lucchini, et stålverk som i sin tid var arbeidsplass for tjue tusen arbeidere, men som nå har bare et par tusen ansatte igjen. Og det nedbemannes fortsatt: Det var i ferd med å gå til helvete. Og likevel moret de, den sjuende generasjonen arbeidere, seg fremdeles med å ri på gravemaskinene som om de var okser, mens de lyttet til en reiseradio og lot amfetamintabletten smelte under tungen. Det er mange som snakker om økonomisk krise i Italia. Jeg mener man like gjerne kan snakke om en kulturell krise. For ikke bare er en tredjedel av Italias unge voksne
33
arbeidsledige, de (eller skal jeg si «vi») mangler også et språk for å møte framtiden. Gårsdagens drømmer hørte hjemme i gårsdagens økonomi, som nå er i ferd med å ruste bort, uten at nye drømmer avløser de gamle. Tomheten mellom det som ikke lenger er og det som ennå ikke har kommet, fylles med dop, sex og TV-underholdning. Vi kjenner alle til det livlige og lekne Italia. Det sjenerøse Italia. Men Avallone portretterer en annen side av landet. En kulturell ødemark uten stjernehimmel. Og jeg er enig med henne: Dette er også Italia. Jeg har italienske venner som har gått ut av universitetet med toppkarakterer i arkitektur, medisinsk biologi eller språk, og som må jobbe gratis i årevis. I beste fall tjener de småpenger, mens de fortsatt bor hjemme hos mor og far. Hvilke drømmer er det mulig å drømme da? Når man hver dag trasker rundt i foreldrenes hjem. Fanget i foreldrenes språk. Sex-fiksering Da jeg var femten år, reiste jeg for andre gang i mitt liv for å bo i Italia, hos en familie som gjestet meg. Da jeg ankom leiligheten, var det fullt av folk der: venner, slektninger, naboer. De var samlet av to grunner. Den ene var å ønske meg velkommen. Den andre var å se på finalen av Miss Italia 1999. De vekslet mellom å stille meg spørsmål om Norge og peke på TV-skjermen og kommentere hvem de syntes var heitest. Det finnes en slags skjønnhetskultur i Italia, som på sitt beste gjør verden vakrere, men som oftest smitter over i perversjoner. Den italienske skjønnhetskulturen og fjernsynsmediet har selvfølgelig for lengst funnet fram til hverandre, og de forsterker hverandre gjensidig. I nesten hvert underholdningsprogram på TV, kommer det innslag av lettkledde jenter som danser rundt. Det er kanskje lett å tenke at det er bare menn som opprettholder denne skjønnhetskulten. Men det er snarere tvert om. Mødre er ofte med på å dytte fram døtrene sine på skjønnhetskonkurranser, med en drøm om at de skal bli en av de lettkledde pikene som danser rundt på TV-skjermene. Eller kanskje Miss Italia. Det er sånne drømmer tretten år gamle Francesca i Avallones roman også bærer på. Drømmen om å bli sett. Av så mange som mulig. Kanskje er dette for å kompensere for at hun ikke blir sett der hjemme. Annet enn gjennom pappas kikkert, naturligvis. Men Francescas uimotståelige skjønnhet hjelper henne ikke. Den sender henne snarere dypere og dypere ned i mørk ensomhet. Sex-fikseringen er et viktig tema gjennom hele romanen, hvor stålarbeiderne på smelteverket har kalendere med nakne piker hengende overalt. Hvor arbeiderne bruker fritiden sin på sex-klubben Gilda. Hvor gamle menn diskuterer om de skal få seg unge russiske kjærester når konene deres dør en dag. Overvåkning Det er ikke bare Francesca som blir overvåket. Venninnen Anna blir også holdt øye med. Hun er klar for å finne noen å ligge med, og siden faren ikke er til stede, tar broren på seg oppgaven å vokte hennes jomfrudom.
Men et øyeblikk glipper hun av syne og får utfolde seg. Å vokse opp i Italia handler om å lære seg å finne glippene. Øyeblikkene da overvåkeren er distrahert. Det gjelder på skolen, på arbeidsplassen, på gata, i hjemmet. Å underkaste seg reglementene på disse stedene er uholdbart. Ordet «livsutfoldelse» blir derfor nærmest synonymt med ordet «regelbrudd». Det interessante er alltid det som skjer når læreren snur seg bort, eller utenfor foreldres rekkevidde. Sprekkene i muren som slipper lyset gjennom. I Stål må Anna og Francesca finne måter å unnslippe andres blikk på. Fedre og brødre som følger med. Men det er ikke bare tenåringsjentene som kontrolleres: Annas kriminelle far blir overvåket av politiet. Fabrikk arbeiderne overvåkes av avdelingsledere. Konene blir holdt øye med av sine ektemenn. Hele systemet er bygget opp på overvåkning, og livet befinner seg utenfor dette øyet. Det forjettede land Drømmen er å komme seg bort fra det hele. I hvert fall ut til Elba. Den ligger bare noen få kilometer ut i havet som et forjettet land. Ja, alle drømmer om å dra dit, men ingen kommer seg av sted. Dette er turistenes Italia. Det Italia man reiser til for å kose seg. For innbyggerne i Piombino blir øya liggende som noe nært og fjernt på én gang. Og det er nettopp i denne dobbeltheten mellom drøm og virkelighet, det nære og det fjerne, at boka er på sitt sterkeste. For den italienske virkeligheten Avallone beskriver, kan ikke overleve uten en illusjon, et Elba, et fjernsyn, et Miss Italia, som igjen blir en del av virkelighetsmaskineriet. Når Annas storebror får vite at fabrikkens tidligere navn, Ilva, var det etruskiske navnet på Elba, bryter han ut: «I helvete! Det er som å si at paradis og dritt har samme navn.» Det er dette Avallone avslører – hvordan paradis og dritt er pakket sammen i Italia. For er det ikke nettopp derfor det ble mulig for Berlusconi å komme til makten? Evnen til å selge befolkningen dritt og kalle det paradis. Evnen til å skjule urettferdighet under en klovneaktig figur. Det å gjøre hele statsapparatet og domstolen til en spøk, og få befolkningen til å le av den. Eller rett og slett bedøve befolkningen med lettkledde jenter på en av TV-kanalene sine. Men ingenting varer evig. Stålfabrikken vil rustne en dag. Berlusconi kommer før eller senere til å dø, akkurat som fedrene til Francesca og Anna en dag vil forsvinne. Og kanskje er de to ungjentene i Silvia Avallones roman nettopp et lite framtidshåp for Italia. Anna og Francesca som holder hender. Som øver på å strippe på baderommet hver mandag. Som tiltrekkes av hverandre, men hindres i å være sammen av både fedrene og sine egne tanker. De er midt i puberteten, midt i overgangen mot noe nytt. Jo, jeg tror Italias framtidshåp best kan beskrives som pubertale tenåringsjenter som finner ut at de ikke vil være sammen med menn. Demian Vitanza er en norsk-italiensk forfatter, samfunnsviter og scenekunstner. Han debuterte høsten 2011 med romanen Urak, som fikk glitrende kritikker.