T YPE-IT AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 1 av 188)
Den klønete skytsengelen
T YPE-I T AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 2 av 188)
T YPE-IT AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 3 av 188)
Arto Paasilinna
Den klønete skytsengelen Oversatt av Ellen Holm Stenersen
T YPE-I T AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 4 av 188)
Arto Paasilinna Harens år (2004) Den ulende mølleren (2006) De hengte revenes skog (2006) Kollektivt selvmord (2007) Den elskelige giftblandersken (2008) Den senile landmåleren (2009) Tordengudens sønn ( 2010) Prosten og hans forunderlige tjener (2010) En lykkelig mann (2011) Volomari Volotinens første kone og andre gamle ting (2012) Adam og Eva (2013)
Originalens tittel: Tohelo suojelusenkeli Copyright © 2004 Arto Paasilinna and Werner Söderström Ltd. WSOY First published in Finnish by Werner Söderström Corporation, Helsinki, Finland Norsk utgave © 2014 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt hos Type-it AS, Trondheim Papir Printed in ISBN 978-82-03-21947-4
T YPE-IT AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 5 av 188)
1 Ledig på torget
Døden i Kuopio er en ufyselig opplevelse, selv for livsglade savolaksere. For den 82 år gamle religionslæreren Sulo Auvinen førte den imidlertid til et nytt liv med mer sus over vingeslagene. Før vi tar fatt på skildringen av den heltemodige Sulos himmelske affærer, tar vi en tur til den vårlige hovedstaden. Det var en herlig morgen i Helsingfors i begynnelsen av mai. Sola hadde alt stått opp, og lerkene over parkområdet ved Sandudd jublet høyt i sky. Aaro Korhonen slentret mot Mechelingata med et fornøyd smil om munnen: Han var nå, i en alder av førti, kommet til et stadium i livet da han ikke lenger trengte å gå på jobben, eller hjem, egentlig trengte han ikke å gå noen steder hvis han ikke hadde lyst til det. Bare drive dank. Han hadde ikke noe på tapetet, men penger hadde han. Aaro var en forhenværende kontorsjef og forretningsfører på en pelletsfabrikk i Jakobstad, en velstående, sparsommelig mann. Ved krematoriet kom en svart likbil og svingte mot ham. På flaggstengene ved forskjermene hang de 5
T YPE-I T AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 6 av 188)
finske flaggene på halv stang, en avdød var således ute på sin siste reis. Bilen stanset ved siden av Aaro. Sjåføren sveivet ned vinduet og smilte bredt. Det rykket muntert i den velkjente leamusen ved hans venstre øye. «Hei, Aaro! Oskari her, husker du meg?» Aaro Korhonen husket Oskari Mättö godt, en trivelig kompis fra tiden i hæren nordpå. Det var flere år siden de sist hadde ringt til hverandre, da hadde Oskari jobbet i et flyttebyrå, og sterk som han var, hadde han lempet både pianoer og flygler. For cirka tjue år siden hadde Oskari og Aaro vært vernepliktige soldater i Nordbrigadens jegerkompani i Hiukkavaara i Uleåborg. Alt den gangen hadde Oskari hatt den samme leamusen ved venstre øye, kinnmusklene og øyelokket rykket ufrivillig på en måte som minnet om ondskapsfull blunking. Rykkingen ville ha vært harmløs, om ikke rekrutt-troppens instruktør tilfeldigvis hadde vært den stupide underoffiseren, sersjant Siiloinen, som tok guttens uforutsigbare blunking som en personlig fornærmelse. Denne kremidioten av en sersjant kommanderte rekrutt Mättö til å holde maska, men hva kunne Oskari gjøre med leamusen, den var medfødt. Jentene syntes denne skavanken var tiltrekkende, det gjorde ikke sersjanten. Han så det som sin oppgave å mobbe Oskari Mättö hver gang han fikk en mulighet, og ofte beordret han stakkaren til å beinfly så han gispet etter luft, og han sjikanerte ham overfor hele kompaniet, men til ingen nytte. Oskari Mättö gikk ut av rekka og ropte med skjelvende stemme og vibrerende øyelokk: «Herr sersjant, man skal ikke trakassere uskyldige! Jeg kan ikke noe for den blunkinga.» Oskari Mättö hadde samlet en mengde automat6
T YPE-IT AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 7 av 188)
geværpatroner som han hadde funnet på skytebanen, nok til å fylle et helt magasin. Til bestevennen Aaro hadde han avslørt sine planer om å ta en grusom hevn: Når anledningen bød seg, skulle Oskari skyte sersjant Siiloinen og drepe ham. Anledningen bød seg neste vinter ved Valkeistjernet mens de var på geriljakurs. Oskari og Aaro satt ved bålet og overvåket manøveren med de nyankomne rekruttene. De stekte pølser som Aaro hadde fått i en pakke hjemmefra. Automatgeværene sto lent mot en furu. Aaros våpen var ladd med løspatroner, i Oskaris var de skarpe. Akkurat da kom sersjant Siiloinen på ski over isen. Han støttet seg på stavene og begynte igjen å mobbe Mättö slik han pleide. «Herr sersjant, nå skyter jeg!» Mättö skjøt en tett serie gjennom sersjant Siiloinens venstre stav. Et menneske, selv en soldat, kan bli vettskremt av mindre, men hevnen var ennå ikke fullført. Oskari Mättö vasset i snøen bort til sersjanten, truet med våpenet og forlangte at Siiloinen skulle gi fra seg den ene skien. Da han hadde fått den, dæljet han løs på sersjantens bakstuss, slik at skien brakk. «Herr sersjant, hit med den andre skien, ellers skyter jeg!» Oskari Mättö ga så sersjanten en omgang med den andre skien, så rasende at offeret tryglet om fred. Så ga de hverandre hånden på det. Siiloinen beintråkket videre i skisporet forbi soldatene. Da han var kommet over til den andre bredden, freste han: «Satans pakk, dere er bare kanonføde, alle sammen, det er ikke et eneste offisersemne her!» De ynkelige restene av ski og staver ble brent på bålet, men det var ikke enden på visa. Begge fikk ka7
T YPE-I T AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 8 av 188)
kebu i åtte døgn for å ha rappet skiene fra en offiser og brent dem, og de måtte i tillegg erstatte skiene. Siiloinen kjøpte seg nye og bedre ski for pengene, men han ga seg med mobbingen. Leamusen sjenerte ikke Oskari noe særlig etter dette, øyelokket og kinnmuskelen rykket bare når han var ekstra glad, som nå, da han hadde truffet sin gamle venn fra det militære, Aaro Korhonen. Oskari bød på røyk og ba så Aaro om å hjelpe ham med å bære avdøde over i krematoriets kapell. Vaktmesteren skulle ikke komme før om en time, men likbilsjåføren hadde nøkler til det aller helligste i embeds medfør. De åpnet sidedøra til kapellet og bar inn eiketreskista. Oskari hentet en hvit blomsteroppsats – friske liljer – og satte den på kistelokket. «Jeg orker ikke løfte så tunge kister alene, det tåler ikke ryggen lenger. I gamle dager kunne jeg ta et piano under armen og et flygel på skuldrene.» Da jobben var gjort, spurte Aaro om avdøde var mann eller kvinne, selv om det kanskje ikke var passende å spørre om sånt. «Et øyeblikk, jeg skal se på fraktseddelen.» Ifølge kjøreplanen til Lindells begravelsesbyrå var avdøde en kvinne ved navn Hilma Katariina Väisänen, kaféeier, 78 år gammel. Bisettelsen skulle begynne klokka elleve. Deretter fulgte en rask tur til Furumo, en viss byggmester fra Vallgård hadde forlatt denne verden, også han hadde eiketreskiste. Om ettermiddagen skulle bilen på service. Oskari begynte å lure på om det hadde skjedd en forbytting, siden også kaféeieren hadde eiketreskiste, selv om det ifølge fraktseddelen skulle ha vært en furukiste drapert med hvitt stoff med blondekanter. 8
T YPE-IT AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 9 av 188)
«Dette må jeg sjekke.» Oskari skrudde opp kistelokket. I kista hvilte en fredelig utseende mann på rundt de femti, øynene var forskriftsmessig lukket, hendene foldet over brystet. Grått hår, skjeggstubb på haken. På alle måter stilig og klar til å gravlegges. «Sånn flaks at vi sjekket, dette er slett ingen kvinne. Det må være byggmesteren.» Nå fikk de det travelt med å hente den riktige Hilma Katariina Väisänen på bårehuset og skysse byggmesteren ut til Furumo i samme slengen. Oskari regnet med at han ville rekke å få byttet de henfarne i løpet av en halvtime, men håpet at Aaro kunne vente og være ved kapellet når han skulle levere Hilma til kremering. De skrudde lokket på kista og lempet den i hui og hast inn i bilen igjen. En halvtime senere kom likbilen svingende med rykende dekk inn på gårdsplassen foran krematoriet. Opp med bakdøra og inn i kapellet med kista og med profesjonelle grep over på krematorieskinnene. Oskari beklaget det hele, det var første gang lik var blitt forbyttet hos Lindell. Aaro antok at det kanskje ikke var så uvanlig at lik ble kremert og begravet på gale steder og med gale navn, men siden kistene vanligvis ikke ble åpnet, var det ikke så lett å anslå antallet forbyttinger. En kroverts lik brenner ikke dårligere enn en byggmesters. Da Oskari og likbilen hadde dratt, kom en type iført svart frakk syklende opp til kapellet og presenterte seg som kapellan for Aaro Korhonen. Han trodde at Aaro var vaktmesteren, ga ham et solid håndtrykk og sa at i dag skulle to avdøde bisettes i urnelunden, og han skulle tale for begges støv. Så kom den egentlige 9
T YPE-I T AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 10 av 188)
vaktmesteren, og Aaro Korhonen overlot sitt midlertidige engasjement til ham og vandret lettet videre mot Mechelingata. Et tiggende ekorn på gravlundens steingjerde tok tak i buksebeina hans, men da det forsto at Aaro ikke hadde noen nøtter, lot det ham få fred. Det var tidlig på dagen. Av erfaring visste ekornet at det snart ville komme mange sørgende med god tid, og med nøtteposer som raslet løfterikt i lommene. I Mechelingata svingte Aaro Korhonen mot Tölö, mens han lurte på hvor lang tid det ville ta før han møtte folk som var mer levende enn disse dauingene. Vårens friske dufter fulgte ham til en liten kafé bortenfor et antikvariat, og der sto døra innbydende på vidt gap. Nå hadde det gjort seg med en kopp te. I Kafé Väisänen drev en ung sørgekledd kvinne og sjauet rundt med gulvkluten i hånda. Bakenden pekte avvisende ut mot gata, svettedråpene perlet på den bekymrede pannen. «Er kafeen stengt?» «Ja.» Det viste seg at stedet var stengt på grunn av et beklagelig dødsfall, og at hele kafeen var lagt ut for salg, og så snart kafeeier Hilma Katarina Väisänen vel og vakkert var kremert klokka elleve, måtte assistenten hennes, Viivi Ruokonen, slutte i jobben og skaffe seg annet arbeid. Men før det måtte hun ordne med alt mulig praktisk som å vaske lokalene med tanke på kommende kjøpere. Avdødes hjem i etasjen over var vasket før obduksjonen. Løsøret skulle selges på auksjon for dødsboet neste uke. Aaro Korhonen begynte å hjelpe til med å vaske gulvet, og snart pusset han vinduene også. Midt oppi det hele dukket eiendomsmegleren opp, og Aaro bestemte 10
T YPE-IT AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 11 av 188)
seg for å gi et bud på både kafeen og avdødes hjem, tre rom og kjøkken uten balkong. Ikke heis, men ellers en fin leilighet. Da Aaro var og så på leiligheten, la han merke til at eieren hadde bodd der alene. Kjøkkenskapene var gamle, men i god stand, kjøleskapet burde fornyes og badet pusses opp. I det ene soverommet viste det seg å være bøker. Viivi Ruokonen hadde vannet blomstene i den siste tida. Det var nesten som eieren bare hadde tatt en liten tur rent midlertidig. Han kunne flytte inn og bo der når som helst. Da salgssummen var rimelig og leiligheten og forretningslokalene i ordentlig stand, betalte Aaro håndpenger og overtok nøklene til kafeen og den nye leiligheten sin. Han tenkte i sitt stille sinn at han hadde fått både kafeen og dødsboet billig. Samtidig undret han seg over at han, som vanligvis var så stødig og nøktern, plutselig hadde gjort en såpass stor handel. Men da han så på Viivi Ruokonen, visste han at det ikke handlet om et øyeblikks innskytelse. Aaro trengte et hjem og en arbeidsplass, og lengtet etter en kvinnes nærhet. Nå hadde han fått en anledning til å skaffe seg alt dette, han måtte være kjapp og gripe de muligheter som bød seg, uten å nøle. Hvis det skar seg, kunne han jo bare selge alt og fortsette videre. Oskari Mättö ringte i mobiltelefonen og fortalte at nå var byggmesteren gravlagt på Furumo med stil og verdighet og begrått som seg hør og bør. Hvordan sto det ellers til med Aaro, hva hadde han tenkt å ta seg til her? Hvor bodde han og hva hadde han tenkt å leve av? «Akkurat nå har jeg kjøpt en liten kafé og en fin liten leilighet i annen etasje. Jeg har tenkt å begynne å skrive. Bøker og sånn.» 11
T YPE-I T AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 12 av 188)
Aaro spurte om Oskari muligens hadde en svart dress, for han burde egentlig gå i begravelsen i morgen, siden det var den forrige eieren av Väisänens kafé som skulle begraves. Aaro hadde nettopp kjøpt dødsboet. Eller kanskje begravelsesbyrået hadde svarte dresser til leie. Oskari sa at han godt kunne låne bort sin egen svarte dress til Aaro, de kunne bytte antrekk, for han trengte den ikke i dag. Han kunne godt kjøre likbilen på service iført Aaros klær. Sammen med assistenten Viivi og eiendomsmegleren skred Aaro iført Oskaris helsvarte sørgedress inn i krematoriet, hvor kapellanen, som han allerede var blitt kjent med, holdt en gripende tale og hedret fru Hilma Katariina Väisänens minne. Til stede var det rundt femti sørgende, hovedsakelig forhenværende stamgjester på Väisänens kafé. Den vakre kista var dekket av blomsteroppsatser. Som avslutning på seansen gled den med stil mot de himmelske flammer, som var så hete at de kunne ha gjort selve hinmannen misunnelig.
T YPE-IT AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 13 av 188)
2 Englenes vingespenn
Barn og filosofer stiller mange spørsmål som ingen kan svare på. Hvor begynner universet og hvor slutter det? Hva kommer etter oss? Hvor lenge er det siden tidenes begynnelse, og når tar tiden slutt? Finnes Gud? Hva får paven i lønn? Hvordan kan englene tolke menneskenes tanker, hvordan kan de kjenne til deres fortid, og hvilke metoder bruker de for å påvirke menneskenes handlinger – det er sånt som en leser kan være opptatt av. La oss fastslå én gang for alle at det ikke er noe rart at englene kan sånt som dette. De er skapt av Gud og er allmektige som sådean, det er Guds vilje, og dermed basta. Glem det evinnelige gnålet om englene finnes eller ei. De som ikke tror på dem, kan kverulere videre om de greiene med prestene og biskopene. Dem er det titusener, om ikke hundretusener, av i kristenheten. Høytlønte og velnærte menn, og i de nordiske land er det for tida også noen kvinner. Det er dem man bør spørre om englene finnes, og om hvor stort vingespenn de har. På det første spørsmålet kommer det garantert et bekreftende svar, men det andre kan ikke kirkens tjenere svare på. 13
T YPE-I T AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 14 av 188)
Som alle vet, ligger den kristne himmel nå for tida i Kerimäki, og dit ble den flyttet midt i 1980-årene da kranfører Birger Ryynänen var vikar mens Gud hadde et sabbatsår. Siden den gang er de løpende sakene i skaperverket blitt administrert der, i verdens største trekirke. Gud Fader selv er ikke påtruffet så mange gangene i Kerimäki, han har sin egen himmelske bolig. Men det er desto flere engler på de kanter, ofte i vingede skarer på flere hundre, på det meste har det vært flere tusen bevingede vesener der. Himmelens administrative ledelse har Sankt Peter ansvaret for, med den ærverdige engelen Gabriel som assistent. Trenger vi å nevne at hele regjereriet skjer i det skjulte, selv om det er både effektivt og omfattende, og de dødelige menneskene har ingen anelse om at Kerimäki kirke er full av engler som flyr rundt i området, ofte i like tette skarer som myggen under Lapplands himmel. Vi konstaterer at i kristenhetens himmel i Kerimäki er det englene som arbeider. Der treffer man ikke så ofte vanlige dødelige, for de har sin egen himmel i de høyere sfærer hos selveste Gud den Allmektige. Alle milliardene kristne får ikke plass i tempelet i Kerimäki, selv om det er verdens største trekirke. I tillegg svarer ikke oppfatningen av himmelen og dens gleder i alle deler til den gamle trekirkens atmosfære, og det som går for seg der. Kerimäki er sånn sett englenes himmel og på den måten er det et bemerkelsesverdig sted. Uten englene, det vil si den himmelske arbeidskraften, ville menneskeheten og hele skaperverket – om jeg kan ta meg den frihet å si det sånn – gå til helvete. Nettopp denne maidagen, da Aaro Korhonen ved et øyeblikks innskytelse hadde kjøpt leiligheten og forretningslokalene i Mechelingata, var det samlet fem 14
T YPE-IT AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 15 av 188)
hundre noviser på det årlige begynnerkurset i skytsenglefag i Kerimäki kirke. Det er titusenvis av skytsengler i verden. De aller fleste kan utføre sine oppgaver takket være sin medfødte naturbegavelse samt den omsorgserfaringen de skaffet seg i levende live, men også vingede skapninger uten denne typen erfaring og begavelse kan bli skytsengler. Å beskytte en vanlig dødelig kan virke som en lett sak for en engel som er allsidig begavet, men slik er det ikke alltid. Selv om skytsengler har hjelpere i himmelen, viser det seg dessverre at det ofte oppstår problemer når de skal ut i praksis. De mange ulykkene som har rammet menneskeheten, er et håndfast bevis på dette. Derfor blir det nå organisert utdanning i skytsenglefag for engler som vil inn i bransjen, og det var samlet over fem hundre av dem i Kerimäki kirke for å kurses med forelesninger og praktiske øvelser. På disse årlige kursene har sankt Peter og engelen Gabriel forelest om generelle temaer innen skytsenglefag, og flere erfarne engler har tatt for seg en del fordypningsemner. Under de praktiske øvelsene ble flere av savolakserne i nærområdet beskyttet, slik at de unngikk å rote det til for seg, og det gikk bra. Etter fjorårets kurs, for eksempel, var det blitt sånn skikk på en slabbedask av en savolaksbonde at han ble valgt til årets kerimäkiboer. Han hadde klart seg så bra at han hadde kjøpt ny bil og kona var blitt gravid, selv om den lømmelen tidligere hadde det med å slå henne gul og blå, og i fjor hadde han kjørt ut i den såkalte kirkesvingen med den gamle rustne Ladaen sin, så den gikk rundt og havnet på taket. En av kursdeltakerne var en religionslærer fra Juva videregående skole, Sulo Auvinen, som hadde gått 15
T YPE-I T AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 16 av 188)
bort for noen måneder siden. Før han døde, hadde han rundet de 82. Lektor Auvinen hadde altså vært høyt oppe i årene da han døde, men som engel var han bare nybegynner. Han hadde en brennende trang til å bli skytsengel. Av natur var han hjelpsom og omsorgsfull, noe den oppofrende innsatsen som religionslærer for så vidt hadde bekreftet. Mens religionslærer Sulo Auvinen ennå levde, hadde han vært en relativt stilig mann: over middels høy, slank, ganske pent ansikt. Men selv om utseendet var brukbart, kan man ikke si det samme om hans bragder den gang han vandret på livets landevei. Egentlig var han en bra mann, men dessverre var han også en ubehjelpelig klossmajor. Studiene var det gått så som så med, og han ble verken kapellan, sogneprest, prost eller biskop, men bare en grå religionslærer. Det var egentlig ikke forstanden som skrantet, det var grepet om tilværelsen. Uansett hva Sulo tok fatt på, ble det aldri særlig vellykket. Stadig vekk kom han ut for problemer, kjørte bilen i grøfta, fornærmet folk uten å forstå det selv, ble gift ved en feiltagelse, hogde trær på naboens tomt, spiste giftig sopp, vekkerklokka hans ringte ikke. Men han gjorde sitt beste, det kan ingen nekte for, og han klarte seg gjennom livet på grunn av sin utholdenhet og troskyldighet. Da han ble pensjonist som 65-åring – altså for over femten år siden – flyttet han og kona fra Juva til Kuopio, hvor han tilbrakte sine siste leveår med å hjelpe nødstedte i Petonen menighet – og dem var det nok av i det nye boligområdet. Da han ble enkemann noen år senere, åpnet han til og med døra til sitt hjem for noen av menighetens dypt alkoholiserte svarte får, men passet likevel på at de innlo16
T YPE-IT AS, 10.12.2013 ORDRE: 31192 (s . 17 av 188)
sjerte ikke ble boende der for godt og snuske til hans prydelige leilighet. Klientene sørget for vannskader og forsynte seg med familiesølvet da de gikk, slik at Sulo Auvinen måtte traske rundt i månedsvis til pantelånerne og innløse sølvskjeer. I julen gikk Sulo rundt på gata med en innsamlingsbøsse. Den ble alltid full av hjelpsomme menneskers siste slanter, og hjemløse fikk ullgensere og ordentlig mat. På en av disse barmhjertighetsturene datt han og brakk lårhalsen, men den rakk heldigvis å gro før Sulo Auvinen døde, slik at han slapp å bli lagt i graven med benet i gips. Sulo Auvinen var nå en feiende flott åpenbaring: Spennet fra vingespiss til vingespiss var faktisk på elleve meter. Hos enkelte fetladne engler kunne vingespennet være på hele femten meter. Selv om engler er åndevesener, har de tross alt vinger, og siden Gud har skapt vingene, sørger han jo for at de har en rimelig størrelse i forhold til kroppen. Så lenge kristenheten har eksistert, har en fatal misforståelse vært rådende når det gjelder englenes vinger. Hvordan det kan ha seg at de skriftlærde prestene, biskopene, ja selv pavene, ikke har forstått at dersom englenes vinger hadde vært slike korte stumper som på kristelige malerier og i kristelige fortellinger, ville de tusener av arme engler aldri noensinne ha lettet. Dersom de hadde klart å flakse i medvind over himmelen fra en eller annen topp, ville de snart ha falt til jorden som en stein, og en slik ulykke ville sikkert ikke ha vært særlig oppløftende å se på, enn si høre på. Englene er således noen staselige fugler. Den flotteste havørn er som en ynkelig spurv i forhold. Bare den mektige albatrossen tåler å bli sammenliknet med Sulo Auvinen eller andre flotte hannengler. Albatros17