Aslak Nore
OSLO NOIR Spenningsroman
preludium
T-banen vestover Februar 1994
[ Peter ] Nesehårene frøs. Det måtte være under femten blå. Ikke helt bra for siste fase, for flukten. Men det fikk gå, tenkte Peter, for det var en natt for å endre spillereglene, en perfekt natt for å bli stor. En natt du skulle huske, og som de andre skulle huske deg for. Det var den første natten i resten av livet ditt. Han var femten og så nervøs at han ikke hadde spist noe annet enn corn flakes siden frokost. Han hadde pakket to plastposer i sekken, en for fulle spraybokser, en for tomme. Han hadde lagt en colaflaske med glovarmt vann mellom boksene, så kulda ikke skulle ødelegge innholdet, og isolert med noen klær, så boksene ikke skulle skramle for mye. Ute var det like stille som i huset han akkurat hadde forlatt. Mamma og pappa var ute, Ida så på et eller annet tv-program i kjelleren. Vinterferien var lang dette året, OL-tåka lå tung over byen, det var kveld og ikke en kjeft utendørs. Han trakk lua ned over midtskillen, før han sjekket at han hadde tatt alle refleksbånd av Norrøna-jakken og overtrekksbuksa. Skiene stod inntil veggen ved entreen. Han tok dem over skulderen. Hadde bare smurt med glider. Det var for kaldt til å lage snøballer, men Peter brøt av toppen på en skavl og kastet snøbiten på vinduet til Mortens rom i nabohuset. Ett minutt senere ble døra til en baktrapp som ledet rett opp i andre etasje, åpnet. 11
«Tar alltid trappa, da merker ingen at jeg stikker ut,» sa Morten. «Sett på OL, eller?» «Hater OL,» sa Peter. «Samaranch er fascist. Og alle er dopa. Se på Johann Olav Koss. Fyren har vært ute av form hele sesongen. Nå vinner han plutselig alt og setter verdensrekorder. Og han er lege. Det stinker.» «Det er noe creepy med Koss.» Morten nikket og blåste frostrøyk. «Lege som skal redde verden. Han må ha en mørk hemmelighet.» «Og Bjørn Dæhlie. For en grisk jævel. Sikker på at han hadde solgt hakeslimet sitt på auksjon hvis han kunne. Eller Alsgaard.» «Alsgaard er ikke dopa,» sa Morten. De passerte blokkene på Marienlyst. «Han bare har det. Noen bare har det. Talent. Ser ut som om han bare chiller på søndagstur ute i løypa. Og så vinner han med to minutter. Drøyt.» Noen bare har det, tenkte Peter. Har vi det? Har jeg? Selv om han tagget MORT, var Morten Strøm ingen stor graffitikunstner, og heller ingen naturlig skiløper, til det var han for stor og eksplosiv. Morten var grenseløs. Da han var elleve, hadde han hoppet ut fra soverommet med et elastisk tau festet rundt livet, og brast rett gjennom stuevinduet i første etasje. Foreldrene hadde truet med Sollerudstranda spesialskole og Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri og den pakka der, men det blodige og oppskårede trynet til Morten hadde bare flirt av dem, han hadde sett en tvdoku om SAS-soldatenes storming av den iranske ambassaden i London og skulle bare prøve det samme. Ikke noe stress, det, vel? De krysset Blindernveien og tok gangveien mellom NRK og parsellene ved Marienlyst skole. Stjernehimmel over Oslo. Snø. Kaldt. Hardt. Underlaget knirket mot sålene. 12
Snøen lyste opp. Snøen gav isolasjon, det kjentes mildere, på en måte. Snøen dempet lyden fra bilene i Kirkeveien. «Trenger vi hodelykt?» Peter ristet på hodet. Så opp på den bleke månen. «Satser på måneskinn.» «Har du med dasspapir?» sa Morten. «Det er ikke papir på glattcelledassen.» «Vi blir ikke tatt,» sa Peter. Morten og Peter var den typen bestekompiser som alltid hadde gått inn i hverandres hus uten å banke på. Peter så opp til Morten, og selv om han forsøkte å skjule det for andre, skjulte han det aldri for seg selv. Å være i skyggen av Morten var et behagelig sted å være. Faren for direkte attentater og bakholdsangrep fra skolens mange rivaliserende knekter og småkonger var betydelig mindre om man befant seg i skyggen av Morten. Etter skolen fortalte Peter opprømt om geriljakrigerne og tungtvannssabotørene han hadde lest om, mens Morten flirte og dultet til ham: Du leser om heltene. Jeg gjør som dem. «Du hadde kanskje gjort som Claus Helberg og Max Manus hvis du hadde levd i en annen tid,» svarte Peter da. «Men våkn opp, mann. Du lever i Oslo, på 90-tallet.» Uansett hvor mye Morten kødda med kameratene sine, var det strengt forbudt for andre å gjøre det. Fyren var like proteksjonistisk som Norsk Bonde- og Småbrukarlag. En gang hadde noen sosser slengt med leppa om at Morten hang ut med «pakkiser og taterjøder», hva nå det skulle bety. Selv om Peter ikke brydde seg noe særlig om at han var halvt utlending, hadde han mørkt hår og en kraftig rett nese som brøt med den norske malen av fregner og små oppstoppere. Omar, som de hadde blitt kjent med på slutten av barneskolen, var jo pakistaner i det ellers nokså lakenhvite Oslo nordvest. Etter at Peter hadde rekognosert sossenes hjemvei, hoppet Morten på to av dem. Tredjemann 13
flyktet hals over hode. Da Omar spurte hvorfor han ble så forbannet over at noen brukte de samme uttrykkene som ham selv, svarte Morten: «At jeg kaller deg pakkis, betyr ikke at andre kan gjøre det. Du skjønner vel det?» Det var flere år siden nå. De nådde t-banestasjonen på Majorstua og speidet etter Omar. Fra perrongen var Blue Master-reklamen så vidt synlig på toppen av huset foran Sørkedalsveien, selv om Nifs hadde laget en piece ved siden av den. Hvordan i helvete hadde han kommet til der? Legendarisk aksjon fra Marienlysts lille, store taggersønn. Til slutt dukket Omar opp på perrongen. Han var kledd i en rød anorakk. Og jeans. «Olabukser og langrennsski,» lo Morten. «Det er mer pakkis enn Sporveien-turban og hvit BMW, det.» «Har du blitt truffet av et hagl? Eller har du bola?» svarte Omar og pekte på en kvise i Mortens panne. «Det er sikher som går med turban, mongo.» Morten trakk lua lenger ned i pannen. Peter slo floke for å holde varmen. «OL-floka,» flirte Omar, «alt som er døvt med Norge, oppsummert i en tre minutters låt.» «Og det kom fra riktig mann,» sa Morten irritert. «Hva har det møkkalandet ditt bidratt med på sportsfronten, ’a?» «Cricket, kompis. Og landhockey.» «Sist jeg sjekka, tapte Pakistan i landhockey mot Nederland. Tipper at Nederland har omtrent like mange landhockeyspillere som Norge har kombinertløpere, maks et par hundre. Hvor mange folk driver med den sporten i Pakistan? 30, 40 millioner?» T-banen kom, og de satte seg i den varme, opplyste vognen. Peter kikket etter sivile spanere, men hvorfor skulle de være her nå? Bare pensjonister og noen sossegutter på vei hjem. 14
Banen skranglet oppover forbi Frøen. «Brodern venter der,» sa Morten og pekte mot perrongen. «Vi skal ikke dit, skal vi?» Det var Omar. Morten lente seg forover i firemannsbåsen, snakket lavt. «Når vi er ferdige, kommer de til å kjøre vogna rett ned i yarden på Majorstua. Da tar brodern bilder. Må se hva vi har gjort. Få beviser. Brodern er en feiging, men han er bra med kameraet. Det er det han duger til, det eneste.» Peter sa minst mulig. Kjente smaken av melk og drøvtygd corn flakes stadig lenger opp i halsen. En gamling med lange ørehår og rød topplue midt på skolten satte seg i fireseteren ved siden av dem. «Friskt,» humret gamlingen entusiastisk, «at det finnes så sprek ungdom i dag, hadde jeg jommen ikke trodd. Dere minner om gutta på skauen.» De nikket og smilte: «Jo da, hyggelig det, inspirert av Alsgaard.» «Og Kjakan Sønsteby,» sa Omar under lua. Gamlisen knegget, at en innvandrer gikk på ski og hadde sånne referanser, så ut til å glede ham enormt, Peter syntes ansiktet hans lyste opp, da var det vel håp for integreringen likevel, liksom. Banen vant høyde oppover åsen. Tok alltid lenger tid enn man trodde, den jævla svingen rundt Hemingbanen tok aldri slutt. Gråkammen: 170,1 moh. Skådalen: 206,9 moh. Besserud: 242,2 moh. Adrenalinet steg i takt med høyden. Høydesyke, på Frognerseterbanen? Omar lente seg forover. Boksene i sekken klirret faretruende høyt. Peters hjerte hoppet og blandet seg med magesyren i halsen. Han så på gamlingen tvers overfor dem. Ansiktet hans røpte ikke hva han tenkte. 15
Til slutt lente Peter seg over: «Skismurning på spraybokser, spesialglider, det hadde ikke gutta på skauen.» De rundet Kollen og kjørte inn i skogen på baksiden. T-banen var en eneste lang jomfrutur, det var der man tagga for første gang, det var der man klinte og drakk, det var der man knuste rutene med nødhammeren man hadde stjålet bakerst på de nye 37-bussene. Det var der man ble ranet for første gang. Peter så på de to andre. Omar var blekere enn snøen som hang tung på grantrærne utenfor. Morten så ned. Vogna var tom. Hvem skulle til Frognerseteren nå? Det var Peters plan. Den hadde kommet til ham i et lyst øyeblikk på vei hjem fra skitur. Alle t-banelinjene endte i skogen. De hadde tagget i et par år, men politiet prioriterte tagging og hadde dessuten ansatt den gamle offiseren Geir Spanien til å jakte på dem. Tagge-Oslo var et hierarki, og folkene øverst var strenge og humørløse typer. Å imponere dem var som å være standup-komiker foran statuene på Påskeøya. De brydde seg like lite om verden som verden brydde seg om dem. At Morten tagget MORT og Peter NOIR, syntes de bare var døvt og pretensiøst. Men en whole car på Frognerseteren ville de ha respekt for. Det hang høyt. T-banen stoppet på endestasjonen. Turen var slutt. Det var nå det begynte. Peter grep skiene og gikk ut, luften kjentes faktisk mildere her oppe. De to andre fulgte etter. Dørene lukket seg endelig. Perrongen lå øverst på en åsrygg som helte bratt ned mot restaurantbygningen. Byens glitrende lys trengte gjennom den tynne skogen og fylte hele synsranden, fra Groruddalen i øst til Bærum i vest. Rett foran dem lå den mørke fjorden, brutt opp av noen svake lys fra Nesodden, som herifra liknet baugen på et enormt skip på vei inn fjorden. T-banen kjørte langsomt videre i en slak sving til enden av linja, der den snudde. Den vanlige skiløypa fulgte t-bane16
sporet før den ble slukt av skogen. Med ski og staver i hendene krysset de sporene og huket seg ned bak en snøskavl. Kald snø presset mot knærne. De la skiene klare. De hadde seks minutter, kanskje opp mot ti. «Vi gir gass,» ropte Peter. Det var mørkt. Trærne var tunge av snø. Opplegget var synkronisert. De hoppet fram. Det var en eksplosjon av adrenalin. Vogna. Skogen bak dem. Lyden fra boksene. Alle blir nervøse. Alt handler om hvordan du håndterer det. Omar var den beste artisten av dem. Det var han som tok føringen. Hadde streken inne. Han la en grov outline, som en skisse, over inngangene og vinduene på den ene langsiden av vogna. Morten og Peter fylte på med silver, før Omar trakk svart tectyllakk rundt sølvbokstavene. Peter var ikke lenger nervøs: De var Edmund Hillary og Tenzing, og Frognerseteren var deres Everest. De stormet rundt og gjentok prosedyren på den andre siden. Byen glitret under dem. Kunne han skimte noen blålys der nede? Samme det, bare å fortsette. Skyggen rundt bokstavene. Den brune trevogna skiftet farge, sjukt mye man kunne gjøre på kort tid, den liknet et sølvfarget romskip. Det var det største du kunne gjøre som tagger. Peter hadde aldri opplevd et liknende kick. Han kjente totalt fokus. Glemte snøen, glemte kulda, glemte alt annet. De la siste hånden på verket. Gjorde seg ferdig. Det var en whole car, men det var så jævlig mye mer enn det. Den hvite lua til Omar stakk opp mellom en av vognene. Morten var andpusten. Fra stoppestedet gikk en svingete gangvei bratt nedover. I helvete, en snutebil spant rett opp den veien! Hvordan hadde de kommet så fort? Peter hadde ikke tid til å tenke på det. «Vi tar løypa langs linja,» skrek Morten. 17
T-baneføreren, som åpenbart hadde gjemt seg under hele aksjonen, fikk selvtilliten tilbake av å se politiet. Han spratt fram og grep armen til Omar. Uten forvarsel hoppet Morten fram og måkte ham ned. «Hva faen er det du driver med?» brølte Peter. Trikkeføreren ble liggende og vri seg i smerte på perrongen. De spente på seg skiene. Morten knotet med bindingene. «Følg etter meg!» ropte Peter og satte av gårde. I stedet for det logiske, å forsvinne i motsatt retning inn i skogen, tok Peter skiene over det åpne sporet og staket ut. Rett nedover mot politibilen! «Har du drekki maling?» brølte Morten. Snutekjerra stod ti meter nedenfor perrongen. Til venstre for der bilen stod, gikk en bratt bakke ned til varmestua. Det var starten på Korken. Med Morten og Omar etter seg staket Peter ned løypa, bare noen få meter fra politibilen. Han brølte mens han staket nedover. Han var Amundsen og Nansen og Kagge, han var Koss og Dæhlie og Alsgaard, for nå var alt mulig. Skiene gled gjennom den tørre snøen. Bye-bye, snuten og Spanien! Han krysset setertunet og kom inn i Måneskinnsløypa. Hørte de andres oppstemte rop bak seg. Peter kjørte først. Bjeffingen fra schæferne ble svakere. De snøtunge trærne, stillheten, stavene mot den tørre, knirkende snøen. Det var som å kjøre offpiste på colombiansk puddersnø i himmelen. Han så bare de vage konturene fra den hvite løypa, og var nær ved å falle flere ganger, men i natt var det umulig, i natt kunne han ha gått til K2 uten oksygen, i natt kunne han ha surfet på en orkanbølge. På toppen av den siste utforkjøringen ned til Sognsvann stoppet Peter med en brå skrens. Beina skalv. Brystet hamret. Omar og Morten kom halsende etter. Peter lente seg 18
på stavene. Frostrøyken fra kjeften la seg som et slør over lyshavet. «Fy faen, så fort har jeg aldri kjørt,» sa Omar. «Sognsvann er rett der nede,» gispet Morten. «Du har Dæhlie-buttcake,» flirte Omar og pekte på slimet på Mortens hake med den ene skistaven. «Og det kom fra en som faktisk heter Butt,» sa Morten og lo. «Hold kjeft, Omar Buttcake.» «Butt er et kashmirsk høykastenavn.» Peter hysjet på dem. «Hvis politiet er litt smarte, hva gjør de nå? De venter på Sognsvann.» «Politiet er en gjeng hjernedøde bønder,» sa Omar. «Bønder går på ski,» sa Peter. «De kan løypene.» Han pekte med staven mot oversiden av vannet. «Vi tar oversiden. Dit kommer de ikke. Jeg vet hvor vi skal gå.» De andre la seg på slep etter ham. Etter et par kilometers staking gjennom flatt terreng kom de inn på Korsvolløypa, som bare var et scooterspor. De gikk til de kom inn mellom de tilbaketrukne trevillaene i skogkanten på Nordberg, passerte bommen og fulgte en upreparert løype gjennom småskog til de kom til den flate sletten ovenfor Havnabakken. Med skiene på skrittet de over Carl Kjeldsens vei. Nederst i Havnabakken tok de til venstre, over det flatere jordet på oversiden av t-banen. Været var blitt mildere, det hadde begynt å snø tett, snøfillene var store og lette som sukkerspinn. Med en ski i hver hånd spurtet de gjennom undergangen på Tåsen, skrittene ga gjenlyd i betongveggene under t-banen. De løp over parkeringsplassen der Peter en gang hadde fått juling av Bjølsengjengen, men det var fjerne minner nå, videre inn mellom villaene på Berg, og i Bergsskogen spente de på seg skiene, var bare nedoverbakke igjen, ned Bergslia, over Damplass, nysnøen lå like urørt som 19
jomfruhinna til en pakistansk dame, føret var så perfekt at man kunne gå på ski i gatene. Over trikkesløyfa, ned Prestegårdsveien. De nådde det gule huset og satte skiene ved husveggen. «Gutta, jo!» De skvatt til. Calle, broren til Morten, snek seg ut av skyggen. Han gliste og viftet med noe som liknet et kamera. «Regner med at dere er hypp på å se?» Calle var tre år eldre og kledd i en mørkeblå duffelcoat med hette. Det var sånt man gikk med på videregående. Peter åpnet forsiktig døra. Ingen lyder, bortsett fra en klokke. Peter snudde seg mot de to andre og hysjet. På tærne gikk de ned trappa til kjellerstua. Den knirket. Så var de nede. «Fy faen,» sa Peter, «råeste jeg har vært med på.» «Peter er skitaggeren.» Omar fiket ham over lua. «Ski og tagging: For en genial idé. Faen, alle t-banelinjene ender jo ute i skogen. Bare å fortsette.» «Peter, du har jo ikke spray på deg engang,» sa Morten. «Jeg er forsiktig, mann. Vi kan gjøre skitagginga én gang til. Maks. Så begynner Spanien og folka å skjønne greia. Overraskelsesmomentet. Det er alt.» Calle startet videokameraet. «Sjekk her,» sa han. På rundgang kikket de inn i linsen. Jo, dette var stort. En vogn, med en silver på hele siden, totalt bomba. «Filmet det fra et sted rett bak stasjonen,» fortsatte Calle. «Helt perfekt, ingen kunne se meg, og vognene var lyst opp av lyktene på stasjonen.» «Peter, i dag var du god.» Morten pleide ikke å overøse ham med ros. Peter la armene over de andres skuldre, mens han lente seg forover: «Vi kommer til å bli store, skjønner dere?» I det samme fisket Morten opp en pistol fra bukselinningen. De så nervøst på hverandre. 20
«Fatterns,» smilte Morten. «En Luger. Tok den med, for sikkerhets skyld.» Han holdt den skrått oppover, foran de andre. «For sikkerhets skyld! Hvor jævla idiot er det mulig å bli?» ropte Peter. En gunner, der gikk grensen, det var flere hakk for drøyt. «Hva faen hadde du tenkt å gjøre med den? Skyte mot politiet og stikke av?» «Det skal du drite i,» sa Morten og fingret med våpenet. «Har du tenkt på hva som ville ha skjedd hvis du ble tatt for tagging, med en jævla Luger?» «Ey!» Det var Calle. «Det der er et dritbra bilde. Dere tre sammen. Med gunnern … Tettere. Sånn ja.» Han knipset noen bilder av dem mens de smilte og holdt rundt hverandre. «Sorry,» sa Morten til slutt. «Jeg burde ikke ha gjort det.» Det var de tre mot verden. Selv om snøen lå tung over byen, kom ryktene til å spre seg som flammer i en knusktørr skog. De var høye på seg selv og snakket lavt og opprømt. Om alt de skulle gjøre. Nå var ingenting umulig. Peter holdt pistolen. Hadde aldri holdt et våpen før. Den var tung. «Hva gjør dere i morgen?» spurte Morten. «Etterpåmelder meg til OL på Lillehammer,» sa Omar. «I kombinert: tagging og langrenn.» «Skal sove lenge,» sa Peter og lente seg bakover med hendene foldet bak hodet. «Så tenkte jeg å stikke opp til Lillehammer og feie over Nancy Kerrigan.» «Du går ikke på Everest når du ikke har vært på Galdhøpiggen,» flirte Morten. «Begynn med Tonya Harding, du.» De highfivet. I det samme hørte de skritt fra etasjen over. Voksne skritt. «Helvete,» sa Peter. «Det er fattern!» «Vi har bare vært på ski, hva er problemet?» sa Morten. 21
«Problemet er at du ser ut som om du har malt huset.» Peter reiste seg. Fra kjellerstua gikk en gang bortover. De andre fulgte etter ham til et mørklagt kjellerrom helt i enden. Kulden slo mot ham da han åpnet døra. Lysbryteren virket ikke. I det ene hjørnet av rommet gikk en smal sjakt. I det svake lyset fra gangen så det ut som et lite hull. «Der,» pekte Peter, «den sjakten er tre meter. Voksne kommer ikke gjennom, du må være tynn. Innerst er det et kjellervindu som bare åpnes fra innsiden. Der pleier jeg å legge cans og de andre sakene.» «Bare jeg slipper å krype der,» sa Omar. «Får total klaus av å tenke på det.» Skrittene til faren var på vei ned kjellertrappa. «Dere må stikke, nå!» sa Peter. «Ikke faen,» sa Omar. Peter hørte kjellerdøra bli åpnet. «Nå!» På et øyeblikk var de tre borte i hjørnet. Morten først, de to andre etter. Peter lukket døra og gikk rolig ut i gangen. Han hadde glemt å gi Morten tilbake pistolen! Uten at noen kunne høre skrittene, smatt han inn i kjellerstua. Fant en pocketbok, la seg henslengt på sofaen mens han lot som om han leste. Pistolen var skjult under genseren. Stefaren åpnet døra. «Du her, Peter?» Peter løftet ikke blikket fra boken. Hjertet hamret. «Hvorfor har du på deg skitøy på denne tiden?» Peter snudde seg mot ham. «Ble så inspirert av OL at jeg tok meg en tur.» «Midt på natta? Ski?» «Kom akkurat hjem. Måneskinnsløypa fra Frognerseteren. Fantastisk tur.» «Du er ikke helt god, du,» sa faren og klappet ham på hodet. «Har du vurdert Forsvaret?» 22
«Hater militæret,» sa Peter. «Skyting er ikke helt min stil.» Han kjente metallet fra våpenet mot magen. «På din alder hater man alt,» svarte faren. «Bare vent, du kommer nok på bedre tanker.»