En norsk spion

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 1 av 398)

EN NORSK SPION

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 2 av 398)

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 3 av 398)

Aslak Nore

EN NORSK SPION Spenningsroman

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 4 av 398)

Aslak Nore Gud er norsk, 2007 Ekstremistan, 2009

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Satt med 11/13,1 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir: 80 g Super Snowbright 1,6 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2012 ISBN 978-82-03-19780-2

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 5 av 398)

The old Lie; Dulce et Decorum est Pro patria mori wilfred owen

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 6 av 398)

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 7 av 398)

Casablanca første del

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 8 av 398)

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 9 av 398)

Dubai 15.–17. mars 2011

Oppdraget var å rekruttere en iransk avhopper. Den jobben var vi tre om. Vi ankom hver for oss. Jeg våknet da innflyvningen til Dubai International Airport ble annonsert, rettet meg opp og stirret ned på det mørke Hormuzstredet og lyshavet på landsiden. I morgen skulle oppdraget begynne.

Byen glitret – skyskraperne, de opplyste motorveiene, de kunstige arkipelagene som buktet seg ut i havet. Dubai var et bedrag, en oppkomling, en forgjeldet livsløgner med de beste klærne og dyreste vanene. For vår tids kriger var byen det Lisboa og Casablanca hadde vært under andre verdenskrig: nøytrale lytteposter nedsunket i dekadanse og gjennomsyret av etterretningsfolk fra alle sider. På hotellrom og kjøpesentra under meg ble en hemmelig krig utkjempet. I Dubai kunne du aldri vite hvem som var alliert eller fiende. Og jeg merket en mild uro blande seg med spenningen: Jeg hadde ikke vært i felten siden det smalt, og etter den gangen hadde jeg lovet meg selv aldri å vende tilbake.

Iraneren het Reza og var en høyerestående offiser i den iranske revolusjonsgarden. Før avreise hadde vi gått gjennom informasjonen: Reza hadde noen uker tidligere dukket opp på radaren i Beirut da han etablerte hemmelig kontakt med en norsk diplomat. Reza hevdet å sitte på informasjon om hvordan iranerne jobbet med å undergrave den norske ISAF-styrkens innsats i Nord-Afghanistan. Strategien var 9

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 10 av 398)

ganske velkjent: Iranerne betalte lokale landsbymullaer og sendte falske mobilvideoer rundt for å hisse folk opp mot nordmennene. Det nye var at en høytstående revolusjonsgardist snakket om saken. Han hadde også hintet om at disse opplysningene bare var en smaksprøve på det han hadde å tilby, dersom opplysningene kunne byttes mot sikkerhet for seg og sin familie. Avtalen var at vi fikk opplysningene, Reza fikk norsk statsborgerskap og ny identitet.

I den rekkefølgen.

Jeg gikk raskt gjennom de sterile korridorene på flyplassen, forsøkte å se for meg Rezas ansikt. En middelaldrende iraner uten noen spesielt distingverende trekk. Men et fotografi forbereder deg aldri 100 % på det du skal møte.

Jeg hadde ikke vært i Midtøsten siden sist jeg var på oppdrag, men jeg kjente for så vidt Emiratene godt. Min kjennskap til regionen skrev seg primært fra Libanon, hvor jeg hadde studert og lært arabisk før jeg ble viklet inn i tjenestens nett. Beirut var en forlokkende blanding av arabisk gjestfrihet og middelhavshedonisme. Den kulturløse materialismen i Golfen hadde aldri appellert til meg på samme måte.

Forberedelsene hadde jeg unnagjort i Oslo: Dubais geografi var møysommelig gjenoppfrisket, dens parker og gatenett, champagnebarer og restauranter, shawarma-stands, gallerier, horehus og de luftkondisjonerte kjøpesentra jeg forstod utgjorde byens nav. Vi hadde memorert kameraer, dødsoner, baktrapper og fluktruter fra Al Bustan Rotana, hotellet der Reza skulle være innlosjert. Men forberedelser er bare én del av en operasjon. Alle forbereder seg. Det er hva du gjør på bakken som skiller de som oppnår resultater fra de som ikke gjør det.

Immigrasjonskontrollen var full av lettkledde nordeuropeere, indere i fargerike sarier, samt arabere og asiater i alle typer bekledninger – oversminkede damer med Hermès-vesker og myk egyptisk overklasse-aksent fra Zama10

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 11 av 398)

lek, alvorlige menn med lett trimmet brorskapsskjegg, gulfarabere i sandaler og hvit thwab. Grensekontrolløren, også han i en tradisjonell hvit drakt, gransket venstrehånden min vaktsomt da jeg la passet på skranken, som om han så rett gjennom skjorta til det lyserøde arret som begynte mellom tommelen og pekefingeren min, og som strakte seg opp under skjorteermet helt opp til nakken. Håret mitt var svart, ansiktet markert med høye kinnbein og en neserot som begynte mellom de kraftige øyenbrynene mine. Utseendet var en fordel som operatør, fordi jeg kunne gli umerkelig inn i folkemengder i alle land rundt Middelhavet og langt inn i Sentral-Asia. Jøden, kalte de meg da jeg vokste opp.

Til slutt vinket passkontrolløren meg motvillig gjennom.

Jeg lente meg mot de doriske søylene ved bagasjebåndet.

I bagen hadde jeg utstyr som var trygt å frakte over landegrensene. Falske pass og elektronisk utstyr lå deponert i Dubai. Bagen dukket opp uten for mange skrammer, jeg gikk gjennom tollen og ut i den store ankomsthallen. Avtalen var at jeg skulle møte Kåre, min makker, på flyplassen. Sist vi hadde jobbet sammen, hadde alt gått galt. Jeg så etter ansiktet hans i mengden. Den gullforgylte palmen midt i rommet var vårt avtalte møtested. Men ved palmen stod det ingen. En lav nordeuropeer i lilla t-skjorte og lyse bukser kom gående mot møtepunktet. En fremmed mann trippet rundt foran utgangen. Nei, det var ikke han, ganglaget var et annet. Hvor var Kåre? Helvete. Etterretning er venting. Etterretning er utsettelse. Jeg kjente stresset komme krypende. Noe hadde gått galt.

Frykt og fare er ikke det samme. Fare er en relativt objektiv størrelse – den kan kalkuleres og estimeres av all verdens analytikere og risikoeksperter nesten slik meteorologene snakker om været. Risiko settes opp mot gevinst, og du kan sette to streker under svaret. Frykt er noe annet: Den handler nettopp om mangel på kontroll, en følelse 11

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 12 av 398)

av kaos. For en etterretningsoperatør er det avgjørende å kunne balansere de to. Frykt og fare, hjerte og hjerne. Det var egentlig derfor jeg hadde sluttet i tjenesten. Jeg visste ikke om jeg lenger hadde roen. Det avbalanserte, evnen til å se gjennom det andre tok for gitt. Du har ikke kontroll i felten, kun instinkter. Du har ikke kontroll i en by, men i det ligger også dens sjarm og gravitasjonskraft. En by er en organisme, med horder av mennesker, der summen av alles handlinger skaper frihet. Og kaos. Deri ligger det en etterretningsmann frykter. Her er alt mulig. I Dubai kunne alt skje. Men jeg var tilbake.

Ti minutter senere var Kåre fortsatt ikke å se. Du er for deg selv nå, tenkte jeg der jeg stod i et mylder av turister, sjåførene med navneskilt, de fleste med vestlige bokstaver, og de gledestrålende menneskene som ble gjenforent i ankomsthallens kunstige lys. Du er aldri mer ensom enn når du er alene i felt. Og aldri så levende. Hvor lenge skulle jeg vente? Duften av malte kaffebønner og søtt bakverk lå tung i luften, blandet med bonemiddel og gummi. Jeg kjente meg trøtt og urolig på samme tid.

Scannet hallen etter avvik i menneskemengden, etter uventede bevegelser, etter granskende blikk gjemt bak solbriller og over avisforsider. I Norge må du legge det blikket til side, ellers går du til grunne. Nå var det som om jeg hadde skrudd på en bryter. Det er alltid viktig informasjon i omgivelsene. Det vanskelige er å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Ingen tegn til overvåkning, eller hadde jeg bare ikke godt nok fokus? Mobilen ringte. Det var Kåre.

«Rakk ikke møte deg, Peter,» sa han. Jeg gransket stemmen. Den var hans, det var en av grunnene til at vi foretrakk samtaler, ikke sms. «Stikk til hotellet, så ringer jeg deg der.»

Den fuktige heten slo mot meg som en usynlig vegg da jeg trådte ut i den arabiske natten. Jeg praiet en taxi og 12

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 13 av 398)

oppgav adressen til hotellet hvor jeg skulle bo. Så lente jeg meg bakover i setet. Det var omtrent et år siden det smalt i Afghanistan. Hver dag siden hadde jeg tenkt på den siste turen. Hvor tilfeldig det var. At jeg byttet plass med Høvdingen like før. At han var borte og jeg var her. Jeg hadde utført mange oppdrag i årene før. Kåre og jeg hadde vært del av Fredsduene – en liten gruppe operatører som utførte oppdrag andre ikke kunne gjøre. Det hadde mange navn: Spesielle operasjoner, Covert Action, Human Intelligence.

Det lød flott, nesten storslagent og stod i grell kontrast til den siste turen: Smellet fra veibomben, sanden som la seg over kjøretøyet, Høvdingens forvridde ansikt, innvollene hans mot frontruta.

Varm, fuktig luft sivet inn gjennom en glipe i vinduet.

Vi kjørte langs sjøkanten, Dubai var en mur av lys. Eneste form for terreng var i skyskrapernes forskjellige høyder, for byen var like flat som den amerikanske prærien. Gjennom høyttalerne i bilen hørte jeg The Killers. Jeg stilte klokken tre timer fram: Snart midnatt. Killers var fra Vegas, all musikken deres var kopi av noe annet, akkurat som byen de kom fra. Akkurat som Dubai. Lysene fra høyhusene glitret i vannet, synet fikk pulsen til å slå raskere, jeg kjente meg med ett lett og klar, for verdensmetropoler har alltid hatt samme effekt på meg som køl. Etterretning er som verdens reneste columbiana, bare bedre, det er yrkeslivets Formel 1.

Det var derfor jeg hadde reist ut på oppdrag, igjen og igjen.

Og det var derfor jeg hadde sluttet.

Blant de få innvidde som kjente til Fredsduenes eksistens, hadde det alltid vært mye skepsis. Norge var et U-land innen denne typen etterretning, ikke minst fordi skottene mellom utenriks- og forsvarsdepartementet var så tette, som om de jobbet i hver sin verden – den ene fredelig og idealistisk, den andre kynisk og brutal. Ideen med fredsduene var å bryte ned dette skillet. Og det hadde gitt resultater.

Vi hadde etablert kontakt med geriljabevegelser, diploma13

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 14 av 398)

ter og krigsherrer som de vanlige etterretningsfolkene ikke kunne nå, fordi vi opererte med mye større risiko. Vi jobbet alltid under falskt flagg. Jeg var journalist – for det er ingen som har større bevegelsesfrihet og kildetilgang i et krigsområde enn en vågal reporter. De beste løgnene har alltid en kjerne av sannhet. De siste årene hadde jeg faktisk frilanset for en rekke aviser. Det falt naturligvis ikke i god jord i de mer rigide delene av tjenesten. Militære regler, styrkebeskyttelse og sikkerhetsbegrensninger var bare retningslinjer for oss. Vi gjorde som vi ville. Derfor ble vi selvsagt kalt uansvarlige eventyrere, cowboyer og det som verre var.

Det var ingen selvfølge at vi var på oppdrag igjen. Etter angrepet i Afghanistan året før hadde motstanderne sett sitt snitt til å legge aktiviteten på is. Jeg lå lenge på sykehus, delvis forbrent på venstre side av kroppen. De andre drev rundt i Norge, midlertidig permitterte. Det var tøffe måneder, for når du er operatør, er det aldri oppdragene som er det vanskeligste, det er bakrusen som følger etterpå. Jeg hadde bestemt meg for å slutte. Men et par uker før jeg landet i Dubai hadde admiralen samlet oss igjen. Han hadde et nytt oppdrag, sa han, ett bare vi hadde kompetansen til å gjennomføre.

Drosjen stanset under et lite, forfallent neonskilt som markerte herberget Kerman Guesthouse. Jeg steg ut av bilen og inn i lobbyen. Noen kvinner i svarte, iranske chadorer satt langs veggene. Når de gestikulerte med armene, liknet de svarte fugler. Luften var fylt av stram svette og krydrete sigaretter. Resepsjonisten gransket meg bistert: «Peter Wessel?»

Jeg fant fram turistpasset og la det på disken. De praktiske spørsmålene tok jeg på arabisk. Det var lenge siden jeg hadde brukt språket, tungen satt nesten fast i ganen idet jeg framsa ordene. Det føltes som om summingen fra menneskene holdt opp, blikkene brant i nakken. Var min 14

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 15 av 398)

arabisk for god? For dårlig? Visste de hvem jeg var? Nei, det var innbilning. Tenker du sånn, har du ingenting her å gjøre, da er du ferdig. Etter det som virket som en evighet på bakrommet, kom resepsjonisten tilbake med en kopi av passet – mitt eget navn – og rakte meg en gammeldags nøkkel festet til en nummerert kule. Jeg gikk opp en knirkete trapp, bort en gang, inn en dør, og slengte fra meg bagasjen på gulvet, la meg på sengen og stirret opp i taket. En vifte duret av sted, så langsomt at man kunne se rotorbladene. Veggene, som en gang hadde vært hvite, var misfarget av skitt og tobakk, som en kjederøykers lunger. Vinduet vendte mot bakgården. En stund lå jeg slik, for oppspilt til å sove, for utkjørt til å reise meg. Hvorfor hørte jeg ikke noe mer fra Kåre?

Ikke før hadde jeg fullført tanken, ringte han. «Afterski i morgen, som avtalt.»

Det var koden for å møte Reza klokken 11. Det var i henhold til planen. Stedet var Hotel Kempinski, i den ene enden av kjøpesenteret Mall of the Emirates, ved enden av det innendørs skianlegget som gikk gjennom senteret. Jeg skjøv bort tanken på alt jeg hadde forlatt i Norge og tenkte på dagen som skulle komme: Tre norske operatører. Innhente opplysningene til Reza. Få familien hans i sikkerhet.

Komme oss til helvete ut. Så enkelt og så vanskelig var det. På en helg ville det være over. Så var jeg fri. Men du er aldri fri etter et oppdrag. Jeg sovnet heldigvis raskt, for som operatør er du avhengig av et sterkt sovehjerte, ellers blir du gal.

Skjønt, det blir du uansett. * Mall of the Emirates lå i sørenden av Sheikh Zayeed Road, ikke så langt unna de nybygde skyskraperne rundt Dubai Marina. Fra utsiden liknet det en uformelig kloss, med en 15

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 16 av 398)

skjev kube stikkende opp. Det var skibakken. Før jeg møtte Kåre, hadde jeg gått gjennom planene og mulige scenarioer – om vi ble skygget, naturligvis, men også kidnapping og direkte angrep, muligheter jeg anslo for lite sannsynlige her i Dubai. Planen burde være sikker, men man kunne aldri vite. Hvis det ikke handlet om selve rekrutteringen av Reza, hva da? Det kretset rundt hele oppdraget.

Jeg hadde stått opp tidlig og gjennomført et par timer antispaning, for å forsikre meg om at vi ikke ble overvåket før møtet. Etter frokost reiste jeg ut til en slumbydel ute ved flyplassen, bebodd av indiske immigranter. Som vestlig journalist skilte jeg meg ut der, men det ville mine eventuelle overvåkere også gjøre. Deretter dro jeg til et badeland ute på den kunstige halvøya The Palm. Overvåkere hatet bassenger. Jeg så etter samme ansikter begge steder. Jeg så ingen. Så dro jeg til kjøpesenteret.

Kåre Svalastoga ventet på meg i en Starbucks rett ved den nordlige inngangen, i henhold til avtalen. Han satt i et hjørne med et høyt papirkrus og Herald Tribune mens han speidet utover. Han så ut som han alltid hadde gjort.

Kåre var lav, i overkant av én sytti, og hadde en lett og samtidig eksplosiv kroppsbygning, som en skihopper, noe han også var, med personlig rekord på 134,5 meter i Lysgårdsbakken. Han kom opprinnelig fra Kviteseid i Telemark. Et kraftig kjeveparti rammet inn ansiktstrekkene: flat nese, en kjøttfull munn og to ville og urolige øyne under pannen og det bølgete, mørkeblonde håret. Vi oppdaget hverandre samtidig, synkronisert som vi hadde vært og fremdeles var. Eller var vi det? Han reiste seg og kom gående hjulbeint gjennom folkemengden med håndflatene utslått.

Mange tror etterretningsoperatører helst bør være stoiske typer som vandrer diskré i bakgrunnen av hendelsene de rapporterer fra. Og mange er sånn. Regelrytterne, de middelmådige, etterretningens vannbærere. Men de beste 16

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 17 av 398)

er ikke det; de gjør som de selv vil, akkurat som enere innen ethvert felt bryter de normene andre må følge. Uforutsigbarhet er det viktigste i alle spesialoperasjoner. Kåre var en mann som kunne stjele ethvert rom han befant seg i, samtidig som han hadde evnen til å forsvinne i mengden, nesten som om han hadde en innebygd glødelampe han kunne skru av eller på. Da han så meg, lo han, grovt og hjertelig som alltid, klemte meg hardt og dunket meg i ryggen.

«Godt å se deg, Peter,» sa han på sin rungende, runde telemarksdialekt, avslepet etter mange år borte fra hjemstedet.

Jeg forsøkte å tolke signalene han sendte. Han smilte. Det virket ekte. Øynene hans glødet, kroppsspråket var kraftfullt og energisk, nesten som i gamle dager. Vi gikk mellom en gruppe rødsprengte britiske turister og noen fnisende fjortis-hijabis. Kåre gikk bort til en minibank og tok ut penger. Kvitteringen slengte han fra seg like ved. Ingen plukket den opp. Det var et godt tegn.

«Hva skjedde i går?» spurte jeg. «Vi skulle møtes på flyplassen.»

«Jeg gadd ikke følge protokollen,» svarte Kåre. «Hva var det du ventet deg? At jeg skulle stå klar med hornmusikk og norske flagg?»

Han la armen rundt skulderen min: «Du husker følelsen når du tar årets første skitur, den første løpeturen etter en skade, du tar på deg sko eller ski og føler deg like smidig som en beinskjør pensjonist?»

«Hva snakker du om?»

«Den dårlige nyheten, Peter, er at jeg ser på deg at det er lenge siden du har vært i felten. Du ser jo helt jævlig stressa ut, og du avslører deg. Hendene inntil buksa før vi hilste: Du har klamme håndflater. Den gode nyheten er at når du våkner i morgen, vil du knapt huske at du har vært ute av gamet.»

17

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 18 av 398)

Jeg var ganske sensitiv på sånne kommentarer. «Alt klart?» sa jeg.

Kåre snudde seg og lo mens han holdt armene ut til siden med håndflatene opp. «Har du glemt hva det beste med å være i felten, er?» Han besvarte spørsmålet selv.

«Det er verdens beste medisin, en perfekt dosert blanding av sentralstimulerende stoffer som gjør oss oppvakte og ikke-sløvende opiater som fjerner smertene. Et dopinglaboratorium i gamle DDR kunne ikke kokt sammen en bedre miks.»

Han snudde seg mot meg og hvisket. «Alt er klart, compadre. Klokkene er synkronisert. Jeg dekker deg, Ivana er på stand-by.»

Ivana Lucic var den tredje operatøren. Hun kom fra samme avdeling som oss. Vi hadde jobbet sammen i flere år – til Høvdingen ble drept. Ivana var den eneste av oss med offisielt cover, hun var i Dubai med diplomatpass. Rollefordelingen nå var at jeg skulle ha kontakten med Reza, mens Kåre besørget transporten til et sted vi kunne snakke i fred. Ivana sikret i bakgrunnen.

Han klappet meg på hodet. «Godt å ha deg tilbake, Peter.

Godt å være tilbake.»

Mens jeg gikk alene mot Hotel Kempinski, som lå i den ene enden av kjøpesenteret, analyserte jeg Kåres reaksjoner da vi møttes. Jeg fant ingenting utenom det vanlige. Var det et godt eller dårlig tegn? Vi hadde ikke jobbet sammen på nesten et år, etter Høvdingens død. Kåre hadde vært tett knyttet til ham, enda tettere enn meg, og hadde tilbrakt mye tid på egenhånd i tiden etterpå. Han lot til å være over det. Men du kommer aldri over en kollegas død. I beste fall forsoner du deg med det.

Kempinski var utformet som en tyrolsk alperesort, med mørkt trepanel på veggene og panoramisk utsikt mot den snølagte bakken som skrånte ned gjennom et sylindrisk atrium i midten. Mellom resepsjonen og panoramavinduet 18

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 19 av 398)

lå en sirkelformet bardisk med høye krakker, der jeg satte meg. Klokken var straks elleve. Utsikten var god. Jeg kunne skimte det avdempete lyset i hotellobbyen. Naturligvis het den Aspen.

Reza kom presis til avtalen. Jeg scannet området. Tre barnevogner, to menn som leste aviser i sofagruppene, en eldre sjeik som vandret gjennom rommet: Etter øvelsene tidligere samme dag var jeg nokså sikker på at vi ikke ble overvåket. Men hva med Reza? Vi måtte stole på at han hadde ristet av seg eventuelle overvåkere. Jeg gjenkjente ham umiddelbart fra bildene vi var blitt forelagt. Han trippet lett og usikkert rundt i det store rommet mens blikket flakket til alle kanter. Akkurat dét virket mindre tillitvekkende enn vi hadde forutsatt. Enten var han ikke så god som vi trodde, eller så hadde han noia. Rundt ham gled en stadig strøm av turister og velstående lokale familier, liksom hypnotisert av lobbyens muzak. Da jeg så en gruppe østasiater komme virrende inn i lobbyen, tenkte jeg at øyeblikket var inne.

Jeg betalte bartenderen og gikk henslengt gjennom rommet. Fordi jeg var kledd som en tilfeldig turist, i shorts og caps, syntes ikke Reza å legge spesielt merke til meg, og da jeg kom opp på siden av ham, slapp jeg en kontantkorttelefon ned i jakkelommen hans. Jeg fortsatte forbi ham til jeg kom til enden av resepsjonen. Der slo jeg av min egen mobil og byttet kontantkort. Ventet. Fikk signal. Så gikk jeg ut gjennom hotellinngangen. Den fuktige varmen slo mot meg, men her ute ville i hvert fall ikke Reza høre meg.

Gjennom vinduene til hotellet kunne jeg se at han fremdeles trippet rundt, på utkikk etter folkene han skulle møte, men som han ikke visste hvem var.

Så ringte jeg ham. Jeg la vekt på å virke mest mulig tilforlatelig, så jeg brukte ikke handsfree. Reza så seg rundt, kjente på lommene og fiklet med telefonen før han tok imot samtalen. Han sa ingenting, men jeg kunne høre ham puste.

«Hør godt etter: Jeg passer på at veien er klar. Nå går du 19

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 20 av 398)

rett gjennom lobbyen så du har skibakken på høyre hånd til du kommer inn i kjøpesenteret. Hold linjen. Do you understand?»

«Ok,» sa Reza nervøst. Han begynte å gå, i motsatt retning av der jeg befant meg. Jeg fulgte etter ham.

Da han hadde passert panoramavinduet, kom han inn i et av senterets handlegater. Antakelig trodde han jeg fulgte ham fra en av etasjene over, for han snudde seg aldri. Hadde han gjort det, ville han ikke fått øye på meg, for dette var midt på formiddagen og senteret var fullt av turister, hvitkledde gulfarabere, kvinner i niqab med forførende henna malt på hendene. Trengselen gjorde at jeg kunne nærme meg ham uten fare for å bli oppdaget.

«Når du kommer til første møteplass, fortsetter du skrått til høyre langs atriumsvinduet. Si ja hvis forstått.»

«Ja,» svarte han. Han gikk.

«Nå vil du snart se en bred hall på venstre side. Du går til den borteste rulletrappen til venstre, og går opp. Når du kommer opp, ringer jeg deg igjen.»

Mens Reza skrittet gjennom hallen mot rulletrappen, gikk jeg opp den nærmeste trappen bak og rundt ham, så jeg kunne følge ham fra terrassen over. I enden av synsfeltet kunne jeg skimte Ivana. Hun forsvant i retningen jeg ledet Reza.

«Ta til høyre etter rulletrappen. Fortsett cirka femti meter rett fram. På venstre side ser du et GAP-skilt. Ser du?»

Reza mumlet en bekreftelse.

«Etter denne butikken ligger en Body Shop. Mellom de to butikkene går det en trang korridor. Du hører meg fremdeles? Bra. I enden av korridoren går en trapp. Gå ned til nivå 1 A – jeg gjentar – 1 alfa – i parkeringshuset. Der blir du møtt av en svart Jeep Cherokee. Sett deg inn der. De tar deg videre. Forstår du?»

Reza svarte ikke. Hørte pusten hans.

«Du må stole på oss.»

20

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 21 av 398)

I samme øyeblikk smatt han inn korridoren og ut av synsfeltet mitt. Hadde jeg mistet ham? Nei. Jeg småløp til neste trapp, som også førte ned i parkeringshuset, der min egen bil stod. Hjertet hamret, men jeg hadde kontroll. Og jeg elsket det. Det var dette jeg kunne, jeg kjente det nå. Til nå hadde planen forløpt uten problemer. Reza ble neppe skygget eller hadde egne spanere på hjul, konkluderte jeg. Pustet inn den varme dieseldampen fra parkeringshuset. Startet leiebilen Ivana hadde parkert der. Nøklene stod i. Jeg kjørte ut i formiddagssolen. Utkjøringen fra senteret kunne være komplisert, man kjørte seg lett bort i trafikkmaskinene nedenfor, derfor hadde jeg gått gjennom ruta noen ganger med kart og bilder. Men jeg hadde ikke kjørt den, det ville gi våre motstandere anledning til å planlegge dersom vi var under observasjon. Jeg tok ut på trafikkmaskinen og svingte av til Dubai Marina, og videre ned mellom høyhusene som stod innhyllet i varm dis. Pickup-punktet, stedet jeg skulle overta Reza, var en parkeringsplass mellom Dubai Marina Yacht Club og Hotel Byblos. Ikke for mye trengsel, ikke for forlatt, uten kameraer, med gode inn- og utkjøringsmuligheter i begge retninger: Det var perfekt.

Klokkene våre var synkroniserte. Jeg svingte inn på den halvfulle parkeringsplassen i samme øyeblikk som jeg så den svarte jeepen komme fra andre siden. Parkeringsplassene var tydelig oppmerket, mellom dem ledet veier for innog utkjøring. Da bilene våre befant seg på siden av hverandre, stoppet vi. Vinduene var sotet. Kåre hoppet ut av bilen, og geleidet Reza rolig over til mitt passasjersete. Deretter kjørte han vekk.

Vi håndhilste. «Jeg er glad du rakk møtet,» sa jeg.

«Du er ung,» svarte han. «Yngre enn jeg trodde.»

Så ble han stille. Han var rundt femti, det visste jeg, men han virket eldre. Jeg skimtet mørke flekker rundt armhulene. Det kunne være varmen. Det var noe annet. En eim 21

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 22 av 398)

av svette, etterbarberingsvann og sigaretter fylte bilen. Jeg landet på at Reza faktisk mente alvor med å hoppe av. Om han ikke var en usedvanlig talentfull skuespiller.

«Vi går en tur i parken,» sa jeg rolig.

«Pasdaran,» mumlet han. «Se hva de gjør med landet mitt. De styrer alt. Ødelegger.»

Han snakket fort og usammenhengende. Jeg lot ham gjøre det. Pasdaran var et annet navn på revolusjonsgarden. Jeg gav ham en flaske vann.

«Familien min,» sa Reza lavt. Han snakket godt engelsk, med iranerens distinkte aksent, som om han klemte ut ordene gjennom en trutmunn. «Alt handler om familien min.

Min datter, snart tolv, min sønn på femten. Hensynet til dem. Det er alt for meg.»

«Gjør du som vi er blitt enige om, lander både du og familien din i Norge med visum om et par dager.» * Al-Safa-parken lå et kvarters kjøretur unna. Jeg kjørte ut på Sheikh Zayeed, som forbandt den nybygde marinaen med de eldre delene av byen lenger nord, der mitt hotell lå. Til venstre kunne jeg skimte Burj Al-Arab-hotellet, som lå som et gigantisk seil i den disige horisonten vendt mot havet. Byens trafikk fløt lett og uanstrengt, ingen kjørte over hundre. Foran oss lå nybygde Downtown Dubai. Skyskraperne blinket i solen.

«Burj Khalifa, verdens høyeste bygning,» pekte Reza uoppfordret og pekte på den høyeste av bygningene. Den liknet et tårn. Han virket litt mer komfortabel nå, hadde ikke sett seg i sidespeilet på flere minutter. «Du vet hva som er Dubais problem i framtiden?»

«Er vel nok å ta av,» sa jeg. «Finanskrise, gjeld, tomme bygninger …»

«Energi,» avbrøt Reza flatt. «Bygningene blir varme på 22

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 23 av 398)

grunn av solen. Det går med en formue til air-condition.

De slipper unna med det nå, fordi oljen i praksis er gratis her. Men hva skjer når prisene stiger?» Han viftet en nesten professoral pekefinger og så spørrende på meg.

«Men inntektene øker også med høyere oljepris,» innvendte jeg.

«Dubai er ingen oljeby,» sa Reza. «I motsetning til hva alle tror. Rikdommen er bygget på noe annet.»

Jeg trakk på skuldrene og lot ham snakke videre. I en slik rekrutteringssituasjon er informasjonssamling viktig, men ofte er den psykologiske balansen vel så avgjørende som å få med seg alt informanten sier. Det er som i livet ellers: Hvis noen føler seg lyttet til, er de gjerne mye mer villige til å dele informasjon.

Ved skiltet til Jumeirah Beach svingte jeg til venstre.

Boulevardene, de lave nybygde husene og de planerte palmealleene kunne minne om Miami eller Santa Monica. De hadde en aura av uvirkelighet. Ved inngangen parkerte jeg bilen og gikk ut. I parken myldret det av alt fra fanatiske joggere til cricketspillere og bengalske storfamilier på piknik. De nøt våren. Mars var ikke like infernalsk som sommermånedene her. Den behagelige luften satte liksom Reza i balanse, for snart var han langt inne i å fortelle historien om sitt eget liv.

Han kom fra byen Tabriz i nord. Reza var i og for seg utypisk for medlemmer i det høyere offisersjiktet i Qods, som gjerne hadde lavere middelklassebakgrunn fra de religiøse byene i de sentrale delene av Iran. Han var utdannet ved universitetet i Teheran. Som så mange andre studenter, hadde han tatt del i revolusjonen mot sjahen. Han hadde tjenestegjort i hæren under krigen mot Irak og gjort karriere i revolusjonsgarden på nittitallet. Jeg hadde reist nok i revolusjonsgardens interessesfære foruten Libanon – Syria, Kurdistan, Irak, Afghanistan – til å kjenne virksomheten og menneskene bak.

23

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 24 av 398)

Som student hadde jeg bodd i Libanon, og der visste alle hva iranerne stod for, for gjennom revolusjonsgarden var det de som grunnla Hizbollah tidlig på åttitallet. Revolusjonsgarden var, som navnet indikerte, en del av Irans forsvar spesielt beregnet på å verne om den islamske revolusjonens idealer. Måten den opererte uavhengig av de konvensjonelle væpnede styrkene kunne overfladisk minne om forholdet mellom SS og Wehrmacht i Det tredje rike, selv om denne sammenlikningen naturligvis haltet, fordi Revolusjonsgarden – tross den lange rekken terrorangrep man knyttet til den – ikke drev folkemord og etnisk rensning. Garden kontrollerte blant annet de paramilitære gatepøblene i Basij – en slags iransk Sturmabteilung – som gjerne banket opp demonstranter og regimekritikere i iranske byer. Men den virkelig interessante og urovekkende delen av revolusjonsgarden var Qods Force – Jerusalemstyrken. Det var de som hadde ansvaret for å spre revolusjonen til andre land i Irans interesseområder.

Jeg lot Reza snakke ut. Vi satt på en benk under et mandeltre med duftende hvite blomster. Foran oss blinket vannet fra en fontene i solen.

Reza så på meg. «Jeg er nasjonalist. Jeg ønsker en sterk iransk nasjon, uten innblanding fra andre. Hvorfor tror du jeg går til deg med dette? Fordi dagens iranske regime har sviktet sine nasjonale idealer. Vår president har blitt mer opptatt av å tekkes publikum i andre land, den arabiske mannen i gata i Kairo eller Damaskus, enn å føre en politikk som gavner mitt land.»

Reza snakket om politikk med autoritet, som en mann som var vant til å bli hørt.

«Vi er et muslimsk land, det er en viktig del av vår kultur. Men vi er også en annen og langt rikere sivilisasjon enn araberne. Våre kongesagaer og poesi – Ferdowsi, Rumi, eller, den store Hafiz, som alle iranere har i hylla ved siden av Koranen – uttrykker vår nasjons sjel. Det er en splintret 24

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 25 av 398)

sjel, mellom Zorroaster og imam Hussain som nektet å underkaste seg det korrupte Umayyad-kalifen, mellom islam og nasjonal bevissthet.»

Jeg lyttet med stor interesse, for det var viktig at jeg dannet meg et presist bilde av denne mannen og hans beveggrunner for å hoppe av. Skal du være en dyktig etterretningsoperatør, må du forstå motivet, sa alltid admiralen.

Reza talte med en patos som forekom meg typisk for mange intellektuelle fra Midtøsten og Sentral-Asia, der historie, religion og de nasjonale mytologier levde i folks bevissthet på en langt mer gjennomgripende måte enn i Vesten; det var en eksplisitt del av dagliglivet og den offentlige samtale.

«Du er åpenbart en intellektuell og dannet mann,» sa jeg, «hvorfor valgte du karriere i Revolusjonsgarden?»

Reza vred på seg, ukomfortabel med spørsmålet. Revolusjonen i Iran hadde bestått av en bred allianse av religiøse krefter, venstreradikale og studenter. Men raskt hadde de religiøse kreftene vunnet. Revolusjonsgarden var den fremste manifestasjonen av deres makt.

«Hvorfor tror du den islamske republikken fremdeles eksisterer?» spurte han retorisk. «Ja, delvis skyldes det naturligvis de uvitende iranske massenes higen etter å underkaste seg et rent og klart tankesystem som samsvarer med deres dype religiøse tro, samt å tilbe en sterk leder. Du er europeer, dere kjenner jo dette fenomenet bedre enn de fleste?»

«Du svarte ikke på spørsmålet.»

«Revolusjonsgarden er noe annet. Under krigen mot Irak på åttitallet fikk en ny generasjon iranske offiserer krigserfaring fra frontlinjene, de ble ryggraden i den nye islamske republikken. De religiøse lederne skjønte selvsagt at for å beholde deres lojalitet, trengtes mer enn bare religiøse dekreter. Da Irans økonomi åpnet seg mot verden på nittitallet, fikk revolusjonsgardens ledende offiserer eierandeler i 25

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 26 av 398)

selskapene. Slik klarte man å holde deres lojalitet. Lurt, synes du ikke?»

«Så hvorfor hoppe av?» spurte jeg.

«Det handler om min familie,» sa Reza. «Min kone og mine barn må til Vesten. Jeg ser ingen framtid for dem i Iran.»

«Jeg kan ikke komme tomhendt til mine sjefer. Du må gi meg noe konkret for at Norge skal kunne forplikte seg.»

Reza snakket om Qods Forces kompliserte forhold til maktspillet i Afghanistan. Opprinnelig hadde Iran vært bekymret for sunni-ekstremistene som utgjorde Taliban og alQaida. De hadde støttet den eneste større etniske gruppen sjiamuslimer i landet – de marginaliserte hazaraene. Nå var det hele blitt mer komplisert.

«Du, dette kan jeg lese på Wikipedia,» sa jeg.

«Du må skjønne én ting,» fortsatte han. «Iran er en stor aktør. Iran vil forme regionen. Men de balanserer. De vil ha Vesten ut. Et stabilt vestlig Afghanistan er ikke bra for deres egen revolusjon. Derfor støtter de Taliban. Men ikke for mye. For Taliban er i lommen på Pakistan. Og Iran vil ikke ha pakistansk dominans så nær sin egen grense. Og Iran vet at israelerne og amerikanerne snart kan bombe dem.»

Jeg fornemmet noe av kameleonens opportunisme i Reza.

Det var mange grunner til å forlate den iranske revolusjonens skip nå.

«Du vet ingenting om hvordan det virkelig er i Iran. For meg var sommeren 2009 et vendepunkt. Unge iranere mot regimet. Frihet og demokrati. Ikke bare de amerikanske flosklene. Men noe dypt og ekte. Det rystet meg. Jeg kunne ikke lenger støtte opp om revolusjonsgardens virksomhet.

Det som skjer i Tunisia og Egypt nå er noe av det samme.

Det er nye tider i denne regionen.»

Jeg lyttet med betydelig skepsis. «Men hvorfor snakker du med Norge? Hvorfor går du ikke til folk fra andre land med opplysningene dine?»

26

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 27 av 398)

Han gjorde en teatralsk pause. «Fordi Norge vil ha interesse av å hjelpe meg når jeg forteller alt jeg vet. Iran planlegger å trappe opp aksjonene mot norske interesser,» sa han. «Mange norske liv vil gå tapt.»

«Hvorfor vil de ramme Norge spesielt?»

Reza smilte et øyeblikk. «Flere grunner. Men primært fordi dere er NATOs svakeste ledd. Andre land tåler døde.

Det gjør ikke Norge.»

Rezas uttalelse var et syn på norsk humanitære og fredsskapende arbeid som ville tatt seg dårlig ut i norsk offentlighet, men jeg mistenkte at han hadde rett. Det satte meg ut et øyeblikk. Likevel lot jeg ikke Reza forstå at jeg lot meg affisere av det han fortalte.

«Det kan være, men det er ikke nok,» sa jeg.

«Teheran liker dårlig hva Norge driver på med i VestAfghanistan. Det politiske spillet, dialogen med opprørsgruppene der, det er en direkte trussel mot Iran og våre interesser. Forstår du?»

Jeg nikket.

«I midten av april skal den hemmelige norske fredskanalen tas et skritt videre. Nordmennene er ikke dumme.

Mens andre i årevis har forsøkt å få Taliban sentralt til forhandlingsbordet, har ditt land forstått at veien går gjennom andre aktører. Mindre aktører i nord og vest. Ingen dum tanke. Problemet er bare at Iran har ører og øyne også der.»

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Til nå hadde ikke Reza sagt en eneste ting av konkret betydning, de hemmelige planene om Norges fredsavtale var ikke særlig godt bevarte. Men jeg hadde en følelse av at han snart ville gjøre det.

«Jeg trenger noe mer håndfast.»

«Du kjenner frihandelssonene her på havna i Dubai?»

«Selvsagt.»

«Dubai er ikke rikt på grunn av olje. Det er ikke derfor alle skyskraperne er her.»

27

T YPE-IT AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 28 av 398)

Reza tok en pause, og jeg mistenkte at han merket at han hadde taket på meg på en annen måte nå enn for bare noen minutter siden. «Rikdommen skyldes havnen. En av de største havnene i hele verden. Bank og havn. Rike muslimer flyttet penger til Dubai etter ellevte september. Det er Dubais rikdom. En av mine kontakter fortalte meg at interessant last skal shippes ut av havnen. Meget interessant last.»

Jeg åpnet håndflaten i et forsøk på å få ham til å fortsette.

«Hvem tror du organiserer dette? Det er selvsagt revolusjonsgarden. De skal shippe et parti våpen. Ordentlige våpen, missiler, som kan gjøre voldsom skade. Har du hørt om SA-18?»

«Russisk versjon av amerikanernes Stinger-raketter,» sa jeg.

Under utdanningen hadde jeg en gang tatt et spesialistkurs i bakke-til-luft-missiler, kalt Manpads, og skutt en god del med forskjellige varianter. Missiler hadde vært et mye omtalt emne blant etterretningsanalytikere det siste tiåret. Missiler av denne typen var lette å frakte og skjule.

Jeg kjente godt til at de med stor nøyaktighet kunne treffe helikoptere og skyte ned fly. Det var et skrekkscenario for lufttransport, både militær og kommersiell. Det plaget meg at slik kunnskap skulle være relevant i denne situasjonen.

Reza markerte missilenes størrelse ved å spre armene.

«Perfekt å skyte med for to operatører,» sa jeg, «men kan fint betjenes av én mann med våpenet over skulderen.

157 centimeter lange, 11 kilo, 16–17 kilo med stridshodet og alt installert.»

«Unge mann, jeg lar meg imponere over dine kunnskaper.»

«Ikke trekk for mange slutninger ut fra alderen min.»

«Da vet du hvor merkelig det er at knapt et eneste fly eller helikopter er skutt ned av afghanerne siden 2001? Det 28

T YPE-I T AS, 16.08.2012 ORDRE: 26877 (s . 29 av 398)

var jo mujaheddins spesialitet under krigen mot russerne.

Med stingere.»

Han smilte. Det visste jeg ikke hvordan jeg skulle tolke.

«Amerikanerne brukte mye penger på å kjøpe tilbake stingerne etter krigen mot russerne, og etter Talibans fall,» fortsatte Reza. «Resten ble gamle, kunne ikke brukes lenger. Eller så visste ikke Taliban hvordan de skulle brukes.

Dumme – men tapre krigere.»

Jeg fornemmet noe av den urbane iraners forakt for sine langt mer bondske afghanske naboer.

Utålmodigheten min begynte å bli merkbar. «Afghanistan flommer over av etterretning om missiler. Hva er nytt?»

«Du følger med på hva som skjer i Midtøsten nå? Revolusjoner, oppstand, unge mennesker som har fått nok av landets diktatorer. Iran er bekymret, fordi det kan spre seg.

I Libya faller Gaddafi, og det har konsekvenser for hele regionen. Men her finnes det også en mulighet. Våpenlagrene kommer i opprørernes hender. Masser av SA-18-missiler fra Gadaffis gamle lagere er plutselig i fritt omløp. De smugles til Sudan, deretter videre, til salgs til hvem som helst. Og Iran og Revolusjonsgarden er blant kjøperne.

Våpnene fraktes gjennom Dubai før de skal over Hormuz, inn i Iran. De fraktes gjennom byen Kerman øst i landet.

Deretter inn i Afghanistan.»

Jeg pustet gjennom nesen. Solstrålene fikk vannet i den kunstige innsjøen til å glitre. Dette var stort. Jeg gjenkjente den adrenalinfylte ambivalensen fra tidligere oppdrag. Snakket Reza sant, var det et scoop. Snakket han sant, var det et mareritt. Det er etterretningens paradoks.

«Og hvor er våpnene nå?»

«Min gode mann,» sa Reza lavt. «Hvilket grunnlag har jeg for å stole på deg? Ikke noe.»

«Du har frivillig møtt meg her i dag.»

Reza stoppet opp og snudde seg mot meg. «Var ikke du 29