Kampen mot superbitchene
Audhild Solberg
Kampen mot superbitchene
Š 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo www.aschehoug.no Omslag: Christoffer Grav Satt med Adobe Garamond Pro 13/18,3 hos Framnes Tekst & Bilde as Printed in Lithuania UAB Print-it, 2014 ISBN: 978-82-03-25817-6
«Sjelevenner er ikke så sjeldne som jeg trodde. Det er fantastisk å oppdage at det er så mange av dem der ute.» L.M. Montgomery: Anne fra Bjørkely
6
Innhold
Helt sykt raeva...........................................9 Gentleman..............................................16 Romvesen................................................24 Dark horse...............................................29 Work that body!!.....................................35 Lyst hode.................................................45 Radarparet...............................................52 Anyway...................................................60 Randevuuu..............................................68 Operasjon Taco........................................79 I skuddlinja.............................................93 Puddelen...............................................100 Wow, Anne Bea!....................................110 Arnulf....................................................121 Fiolinen.................................................131 X-faktor.................................................142 Slimeslangen..........................................149 Take it away!..........................................155 7
Stirreleken.............................................160 Kjellerhull..............................................173 Er dere klare?.........................................183 We found love.......................................191 I det skjulte...........................................196 Overraskelsen........................................202 PS!.........................................................208 Whatever!..............................................210 Ut av mørket.........................................215 18,5.......................................................223 Kontakt.................................................228
8
Helt sykt raeva
«Hallo, ble du sur, eller?!» Stemmen til Thea skar gjennom klasserommet. Jeg så ned i pulten. Det svei bak brilleglassene. «Sorry, ass!» ropte Thea. «Men hvis du ikke takler å høre sannheten, så er det ditt problem, ikke vårt!» Jeg rakk ikke engang å lukke øynene før Ronja og Shirin satte i å hylfnise. Sånn er de hele tiden. Fniser og ler av alt Thea sier. Jeg hater den fnisinga. Den er som et kvelertak. Jeg hater samfunnsfag også. Etter at Bodil fikk nakkesleng da hun tryna på verandaen i sommer, orker hun ikke å være ordentlig lærer lenger. Vi må gå sammen i grupper og snakke om leksene, mens hun gjemmer seg bak kateteret og leser Se og Hør. Skulle nesten tro hun ble døv i det fallet også, for hun sier aldri et pip når Thea og de bråker i timen. Jeg hører bare sukkene hennes idet hun blar videre. 9
«Ikke bry deg om dem,» sa Nils. Vi er alltid på gruppe sammen. «Bare fordi Thea sier at du er en føkkings loser,» sa han, «så betyr ikke det at du er det.» Han smilte oppmuntrende til meg. Jeg skulte tilbake. For alle vet at når Thea sier noe, så er det sånn. Hun er den mest populære jenta i sjuende og slår flere på ungdomsskolen også. Hvis du vil være venn med henne, er det lurt å være enig i det hun sier. Hvis du ikke vil være venn med henne også. Hun kan gjøre livet ditt rimelig kjipt hvis du ikke hører etter. Det vet jeg alt om. «Og én ting til!» ropte Thea. «Jeg skal være med i Talentkampen likevel. Så det er bare å begynne å glede seg!» Jeg sukka mot Nils. Han sukka tilbake. Typisk! Bare så du vet hva jeg snakker om: Talentkampen er høstens desidert største happening på skolen vår. Det er en talentkonkurranse for elevene på i femte til sjuende klasse, og alle som vil kan være med. Du kan spille et instrument, synge, danse, fortelle en vits eller hva som helst, det er opp til deg. Juryen består av én lærer, én forelder og to elever, og 10
de pleier å være skikkelig strenge. I fjor var det moren til Bjørn Inge i klassen som var foreldredommer, og hun var helt sykt streng. Hun bare slakta den ene deltakeren etter den andre, blant annet Thea, som havna helt nede på femteplass med dansenummeret sitt. Hun ble til og med slått av Torfinn i parallellklassen, og han spilte trekkspill i bunad! Etter den krisefiaskoen bestemte Thea seg for å boikotte hele driten, som hun sa. Ronja og Shirin også. Jeg kan ikke si at det hadde plaga meg noe særlig. Ikke Nils heller. Årets talentkamp var bare to uker unna, og vi hadde faktisk begynt å glede oss noe innmari. En hel kveld uten Thea, Ronja og Shirin! Vi burde ha skjønt at det var for godt til å være sant. «Spør meg hvem jeg skal delta med, da!» ropte Thea. Jeg svarte ikke. Jeg regna med at hun hadde fått med seg Ronja og Shirin i år, kanskje noen andre toppligajenter som kunne danse også. «Hallo, er du døv også, eller?!» bjeffa det bak meg. «Spør meg hvem jeg skal delta med, sa jeg!!» Jeg snudde meg mot bokhylla bakerst i klasserommet. Selv sitter jeg alltid rett foran kateteret, så jeg kunne ikke se noen baki der. Men jeg visste at det var der Thea var. Det er aldri noe problem å høre hvor hun befinner 11
seg. Stemmen hennes skjærer gjennom både vegger, marg og bein. «Ok,» kremta jeg. «Hvem skal du delta med i Talentkam–» «Jeg skal synge sammen med Føkk Jøstin!» Jeg holdt nesten på å ramle av stolen. «H-hæ?» sa jeg. «Skal du syn–» «You heard me, shitface! Jeg – skal – synge – sammen – med – Føkk Jøstin – i – Talentkampen! Litt kulere enn å synge solo i barnekoret, hæ?!» Jeg hørte henne flekke tennene i et smil. Himmelen stakk i øynene da jeg myste mot vinduet. Typisk! Typisk!! Føkk Jøstin består av Bjørn Inge i klassen på bass og Magnus og Felix i parallellklassen på trommer og gitar. De har bare spilt sammen siden i sommer, men har allerede rukket å bli det kuleste bandet i sjuende. Ikke at de har så mye konkurranse – det er egentlig ingen andre band i sjuende – men Føkk Jøstin er uansett det kuleste. Da det ble kjent at de var på jakt etter en vokalist til Talentkampen, gikk det bare noen minutter før audition rundene var i gang. Hvert eneste friminutt i to dager hørte jeg og Nils dem. Jenter som gaula og sang i gangene 12
og ute i skolegården. Ingen av dem var særlig gode. Jeg hørte ganske godt etter. Men jeg hadde visst missa én. For den tredje dagen var friminuttene plutselig helt normale igjen. Ingen jenter som gikk rundt og nynna, ingen som egla seg inn på Magnus, Felix og Bjørn Inge og trygla om å få bli med i bandet. Føkk Jøstin hadde tydeligvis funnet sin vokalist. Jeg snudde meg mot Nils. «Thea?!» hiksta jeg. «Thea?!?!» Pusten min hakka opp halsen. «Og jeg som trodde at Føkk Jøstin var seriøse!» sa jeg. «At de ville ha en vokalist som faktisk kunne syng–» Jeg stoppa opp. Neseborene til Nils hadde begynt å dirre. «Hva er det?» hviska jeg. «Har det skjedd noe? Er det noe med moren din?» Neseborene til Nils er nemlig som øynene mine. Jo mer de beveger seg, desto mer nervøs er han. Og nå skalv nesa hans som et flagg i orkan. «I-i-ikke bli sint nå,» stotra han. «M-m-men det kan jo hende at … at …» «At hva da?» «A-a-a-t Thea faktisk kan synge?» Jeg snudde meg bort. Jeg gadd ikke svare engang. 13
For greit at Thea er den mest populære jenta i sjuende klasse og kjæreste med Felix i Føkk Jøstin, men synge – det kan hun faktisk ikke! Thea synger helt sykt ræva krisedårlig. Jeg gikk i barnekoret sammen med henne, jeg vet hva jeg snakker om. Å synge er det eneste jeg alltid har kunnet bedre enn henne. Det eneste! «BODIIIIIIIIIIIIIIL!!!!» Blikket mitt skvatt opp bak brillene. Det virka som om Bodil skvatt også. Jeg hørte at ukebladet hennes gikk rett i gulvet. «Bodil, vi er ferdige med å snakke om leksene!» gaula Thea bak meg. «Så er det greit at vi går nå?» Bodil hosta ned i nakkekragen. «Men det er jo ti minutter igjen av timen,» sa hun. «Er dere allered–» «Ja!!» «Ja, nei … ja, hvis dere er ferdige, så kan dere vel kanskj–» «Du er bare kjempegrei, altså, Bodil!» På en måte kan jeg forstå at Bodil gir opp å si noe i samfunnsfagtimene. Det er ikke så lett å komme til orde med Thea i nærheten. To sekunder etterpå skjedde det som alltid skjer. «Vi er også ferdige!» 14
«Vi også!» «Og vi! For lenge siden!» Bodil fikk ikke engang begynt på en setning denne gangen. Det skrapte og knirka i stoler og pulter som flytta på seg, stemmer ble slengt i alle retninger. Alle var allerede på vei ut av klasserommet. Jeg så bort på Nils. Det rykka fortsatt litt i neseborene hans, men de hadde begynt å roe seg nå. Det hadde jeg også. Nils hadde tross alt ikke hørt Thea synge, det var ikke hans feil at han ikke visste bedre. Når Thea åpna munnen på Talentkampen om to uker, ville han nok skjønne hva jeg snakka om.
15
Gentleman
«Lurer på hva Føkk Jøstin skal spille i Talentkampen,» sa jeg. «De har jo ikke akkurat så mange låter å velge mellom nå som Thea skal være vokalist. Hun kan ikke synge ’Bæ bæ lille lam’ engang uten å skjære helt ut. Du skulle bare hørt henne da vi gikk i barnekoret, det ble helt krisestemning da hun åpna kjeften og bare … Nils?» Jeg så fra høyre til venstre. «Nils?» Han gikk jo nettopp ved siden av meg i gangen. Når hadde han forsvunnet? Det stramma seg i magen. Vi skulle ha gym, og gymsalen ligger i andre enden av skolebygningen. Det er om å gjøre å komme seg dit før gangene blir fulle av folk. Og jeg hadde ikke engang gått forbi kantina ennå! «Nils?» Jeg gikk rett inn i et tårn med tomme bruskasser utenfor kantina, det dogga bak brilleglassene. Tårnet ble stående og vaie fram og tilbake, jeg var sikker på at jeg skulle 16
drukne i bruskasser. Men heldigvis raste det ikke. Det ville nesten ha blitt litt for mye for meg. «Nils?» «Sikkert noe av Rihanna,» peip det bak meg. Jeg spant rundt. Nils! Jeg pusta letta ut. Han hadde bare havna litt bakpå. Det burde jeg jo ha skjønt. Jeg har det med å øke farten når jeg snakker, og Nils har tross alt ganske korte bein. «Saklig,» fnyste jeg. «Særlig at Thea klarer å synge noe av Rihanna.» «Beyoncé?» sa Nils. «Selena Gomez?» Jeg himla med øynene. «Men de kan jo ikke akkurat spille Justin Bieber heller,» sa han. «Ikke akkurat,» sa jeg. Vi så på hverandre og fniste. Vi visste nemlig hvorfor. Vi fikk med oss hele historien i sommer: Nils og jeg satt og spilte tomannsamerikaner på rommet mitt da vi plutselig hørte stemmer utenfor vinduet. Det var over tretti varmegrader den dagen, så vinduet sto på vidt gap. «Hva med The Boyfriends?» var det noen som sa. «Det er faktisk ikke så ille,» sa en annen. 17
Jeg spissa ørene. Jeg ser kanskje ikke så godt, men det er som sagt ikke noe i veien med hørselen. Og det tok ikke lang tid før Nils og jeg skjønte hvem det var. Det var Magnus, Felix og Bjørn Inge som diskuterte hva det nye bandet deres skulle hete. Felix er nemlig naboen min. Og soveromsvinduet hans er rett overfor soveromsvinduet mitt. Jeg vet hva slags musikk han hører på, for å si det sånn. «The Boyfriends,» sa Bjørn Inge. «Here comes The Boyfriends!» «Give it up for The Boyfriends!» sa Magnus. «Jo. Kan funke, det.» Kanskje de faktisk hadde blitt hetende det, hadde det ikke vært for at Felix ødela alt. «If I was your boyfriend, I'd never let you go,» begynte han plutselig å nynne. Litt sånn som når du går rundt og ikke aner at du synger på noe. «Keep you on my arm girl, you’d never be alone. I can be a gentleman, anything you want –» «Hæ?» avbrøt Bjørn Inge. «Hva var det der?» Det ble stille. «Var det Justin Bieber?» sa Magnus. «N-n-nei,» stamma Felix. «Jo, det var det!» sa Magnus.
18
«Fy faen, Felix!» ropte Bjørn Inge. «Du sang Justin Bieber!» «Det gjorde jeg ikke!» skreik Felix. «Det var en låt av … av … av Michael Jackson! Fuck Justin!» Og sånn ble de hetende Føkk Jøstin. Nils og jeg var forbi klasserommene til åttende, niende og tiende nå, vi nærma oss gymsalen. Ennå hadde det ikke ringt ut. Ennå hadde ingen hviska noe litt for høyt bak ryggen min eller sagt noe stygt rett opp i ansiktet mitt. Men ikke engang det hjalp på humøret. «Nå mista jeg helt piffen igjen,» sa jeg. «Hvorfor det?» sa Nils. «Hvorfor det?! Er du klar over hvor ille dette er, eller?!» «Men hvis Thea er så sykt ræva til å synge som du alltid har sagt, så kan hun jo umulig vinne Talentkampen i år heller. Og det er vel bra?» «Jo da, men det er jo kjempetragisk for Føkk Jøstin! De hadde jo garantert vunnet uten henne!» Nils snudde seg mot meg. «Så det du sier,» sa han, «er at du bryr deg mer om at de vinner enn at Thea taper?!» Jeg så vekk. «Ok,» smilte han. «Da er du enda mer forelska enn jeg trodde.» Jeg svarte ikke. 19
Det var ikke det at jeg ble så flau. Nils og jeg har ikke hemmeligheter for hverandre. Han vet hvem jeg liker og sånn. Det var bare litt rart å høre han si det høyt på den måten. Jeg ser liksom ikke på meg selv som en som har rett til å bli forelska i noen. Det er jo ikke sånn at noen vil bli forelska i meg. Tror jeg. «Forresten,» sa Nils, «blir du med bort på skaterampa en dag snart?» Jeg så på han. Vanligvis spør han ikke om jeg vil bli med, han vet at jeg liker meg best hjemme. De andre i klassen tror at jeg er kjempesjenert fordi jeg ikke er med på noe etter skolen og nesten aldri sier noe i timene, men egentlig er jeg ikke så sjenert. Jeg liker bare ikke at andre ser på meg. Og det gjør de jo hvis jeg åpner munnen. Eller blir med bort på skaterampa etter skolen. «Bare en liten tur?» sa Nils. Jeg rynka på nesa. «Vær så snill?» sa han. «Sist jeg var der, sa Bjørn Inge og Felix at jeg ikke har noen venner. Men jeg har jo det. Jeg har jo deg.» Jeg fikk tårer i øynene da han sa det. Litt fordi jeg ble glad. Men mest fordi jeg ble lei meg.
20
For jeg visste jo hva Bjørn Inge og Felix mente med det de sa. De mente at jeg ikke teller. «Det er ikke så smart å være venn med meg,» sa jeg. «Du er ikke den verste å være venn med,» sa Nils. Det er derfor vi passer så godt sammen, Nils og jeg. Vi er ærlige med hverandre. Jeg skuler og fnyser mot han når han er teit, og han prøver ikke å pynte på sannheten overfor meg. Han sier det som det er. Jeg er ikke den verste å være venn med. Celine i parallellklassen har cerebral parese og sitter i rullestol, og Birk, som også går i parallellklassen, har brannsår over hele kroppen og halve ansiktet. I sommer ble han dessuten bitt av en flått. Jeg er den nestnest verste å være venn med i sjuende. Det er på en måte en trøst. «Ok,» sa jeg. «Jeg blir med bort på skaterampa en dag snart.» Jeg vet alltid når Nils smiler. Mamma sier at han smiler fra øre til øre, og det er sant. Ansiktet hans blir på en måte delt i to av munnen. Øynene forsvinner nesten helt, man ser bare to smale streker over kinnene. Selv på flere meters avstand ser jeg det. Når Nils smiler, blir jeg glad inni meg. Ikke sånn for21
elskaglad, men bare veldig glad for at han fins. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan livet mitt ville vært om vi ikke hadde havna i samme klasse og blitt venner. Ikke at han beskytter meg mot de andre på skolen. Han er lavere enn både meg og nesten alle de andre jentene i sjuende. Ganske pinglete, for å være helt ærlig. Guttene i klassen spør aldri om han vil være med og spille fotball i friminuttene, for eksempel. Nei, det som er bra med Nils, det er at han syns at jeg er morsom å være sammen med. Det er litt merkelig egentlig, for hvis jeg havner på gruppe med Thea, Ronja og Shirin, så er jeg så døll at det er helt krise. Jeg sier ikke et ord. Bare fniser. Enda jeg ikke syns de er morsomme engang. De sitter bare og ser på videoer av jenter som sminker seg på YouTube, og så blir de borte kjempelenge mens jeg må gjøre alt arbeidet. Uansett, poenget mitt er at når jeg er sammen med Nils, så er jeg morsom å være sammen med. For det første åpner jeg munnen, og for det andre sier jeg morsomme ting. Jeg vet ikke hvorfor, det bare er sånn. Nils får meg liksom til å tørre å være meg, sånn som jeg tenker at jeg egentlig er. Og da er det ikke like ille at alle andre tenker at jeg er kjempesjenert og krisedøll. For jeg vet at det fins i hvert fall én som ikke tenker det. Kanskje noen til, forresten. 22
Men det kommer jeg tilbake til. Jeg stoppa opp i gangen. Vi var framme. Vi hadde klart det. Vi hadde kommet oss helskinna gjennom hele skolen uten at jeg hadde fått en eneste kommentar slengt etter meg! Det er ikke hver dag det skjer. «Jeg går bare rett inn i gymsalen, jeg,» sa jeg. «Glemt gymbagen igjen?» sa Nils. «Typisk meg.» Vi så på hverandre og fniste igjen. Jeg er nemlig ikke typen som glemmer ting. Eller skulker. Du ser aldri meg sitte i kantina sammen med Thea, Ronja og Shirin midt i mattetimen, for å si det sånn. Men gym? Der har jeg ingen sperrer. Nils begynte å gå videre mot garderobene. Jeg så meg rundt. Det var fortsatt ingen i nærheten. «Nils?» «Ja?» Han snudde seg. «Bare så det er sagt,» sa jeg, «så er du ikke den verste å være venn med, du heller. Selv om du er ganske pinglete.» Jeg er ikke sikker, men jeg tror han blunka. «Ses i gymsalen, Annebino!» sa han og smilte. Det så jeg.
23
Romvesen
Jeg heter egentlig Anne Bea. Anne etter mormor og Bea fordi det er yndlingsnavnet til pappa. Det er bare Nils som kaller meg Annebino. Det hele starta med at han trodde at jeg het det. Da vi begynte på skolen, ble vi nemlig plassert ved siden av hverandre første skoledag. Vi hadde aldri møttes før, men heldigvis var han ikke som Brage i barnehagen, som begynte å grine første gang han så meg. Nils lente seg i stedet mot meg og spurte: «Hvem er du?» Ikke «hva heter du», men «hvem er du». Som om jeg var en slags merkelig skapning fra verdensrommet som plutselig hadde landa på nabopulten hans. Og det var vel kanskje det han trodde også. «Jeg er Anne Bea,» sa jeg. Det var jo ikke så mye mer å si enn det. Men Nils var tydeligvis så satt ut av romvesenet ved siden av seg at han ikke helt fikk med seg det lille jeg sa. 24
Neste morgen kom han løpende bort til meg på de korte pipestilkbeina sine og smilte det smilet som deler ansiktet hans i to, og ropte: «Hei, Annebino!» Da var det jeg som ble satt ut. Det viste seg at moren hans hadde fortalt han hvorfor jeg ser ut som jeg gjør, og så hadde han blanda sammen navnet mitt med det. Men selv om han fikk vite hva jeg egentlig het, ble Annebino liksom bare hengende. Først brukte han det mest på tull. Men etter en stund begynte navnet å snike seg inn ellers også. «Vær så snill, Annebino,» kunne han si når vi gjorde lekser. «Hvis du hjelper meg med matteleksene, så skal jeg lære deg å hoppe på trampoline.» Eller: «Kan du få ræva i gir, eller, Annebino,» når han syntes jeg gikk litt sakte over veien. Eller: «Bra, Annebino!» når han endelig hadde lært meg å hoppe på trampoline. Til slutt satt navnet bare fast. Nå tenker jeg ikke over at han kaller meg Annebino engang. Ikke mamma eller pappa heller, de er så vant til å høre det. De er ganske beskyttende av seg, de reagerer skikkelig når andre barn, eller voksne, sier noe stygt til meg. Men de vet at Nils ikke er slem. De har til og med kalt meg Annebino flere ganger selv. Jeg tror ikke de legger merke til det, men jeg hører 25
det. Det er ikke det at det gjør noe hvis de kaller meg Annebino, men det er litt rart hvis andre enn Nils gjør det. Det er liksom hans navn. Den eneste som kanskje kunne ha fått lov til å kalle meg Annebino bortsett fra Nils, er Magnus i Føkk Jøstin. Magnus har krøllete lyst hår, smilehull, to storebrødre og oser toppliga. Da han fylte tolv 11. januar, hadde han den festen med diskokule i taket og egen klinekrok under kjellertrappa. Ikke at jeg eller Nils var invitert, men alle snakka om det på skolen mandagen etter, at hele toppligaen i sjuende hadde vært der, og til og med noen fra åttende og niende klasse! En sånn gutt er han. Jeg, derimot, har ligget stabilt i bånnligaen siden jeg ble født. Da jeg fylte tolv 1. mars, var det bare Nils som dukka opp. Jeg hadde egentlig ikke regna med at de andre i klassen ville komme i år heller, så jeg ble ikke så veldig skuffa. Jeg og Nils hadde hele nonstopkaka for oss selv og spiste så mange lakrislisser at vi nesten spydde. Jeg hadde kjøpt inn en del ekstra siden Mari og Ylva-Merete hadde sagt at de kanskje kom. Ei sånn jente er jeg. Som du skjønner, så er ikke Magnus og jeg akkurat nære venner. Men selv om jeg knapt har snakka med han, liker jeg 26
han ganske godt likevel. Jeg vet ikke helt hvorfor, for han henger bare sammen med folk jeg syns er teite, som Bjørn Inge og Felix, for ikke å snakke om superbitchene Thea, Ronja og Shirin. Men det er kanskje det som er grunnen, når jeg tenker meg om. Selv om Magnus har skikkelig dårlig smak når det gjelder venner, er han ikke teit selv. Han har aldri sagt noe kjipt til meg, for eksempel. Eller til CP-Celine eller Brann-Birk. Og det kunne han lett ha gjort, så søt og kul og populær som han er. Han kunne ha sluppet unna med mye. Akkurat sånn som Thea slipper unna med det meste hun gjør, bare fordi hun flagrer med øyenvippene og smiler det derre sukkersmilet sitt som er så falskt at jeg ikke skjønner at folk ikke gjennomskuer henne! Ikke at Magnus vet at jeg liker han, er du gal. Det er bare Nils som vet hvem jeg tenker på når jeg tegner hjerter i margen i samfunnsfagboka. Jeg kommer ikke til å fortelle det til noen andre heller. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke vet hvor mikroskopisk liten sjans jeg har. Gutter liker ikke sånne som meg. I hvert fall ikke topp ligagutter som Magnus. Nå tenker du kanskje at det er fordi jeg er den kjempesjenerte og krisedølle typen som ingen legger merke til. At jeg er en sånn brillenørd som sitter fremst i klasserommet og går i ett med tapetet, liksom. 27
Hadde jeg enda vært så heldig. Men jeg er ikke det. Det er det eneste jeg har til felles med Thea, bortsett fra at vi begge går i 7A. Alle på skolen vet hvem jeg er også. Men ikke fordi jeg er kul. Ikke fordi jeg er pen Og i hvert fall ikke fordi jeg er populær. Grunnen til at alle vet hvem jeg er, er at jeg er en freak.
28