Marina Bellezza
Silvia Avallone
Marina Bellezza Oversatt av Astrid Nordang
Silvia Avallone Stål, 2013 Stål, pocket, 2014
Copyright © 2013 RCS Libri S.p.A., Milan Norsk utgave 2015 © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11,1/13,4 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Munken Print Cream 1,8 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2015 ISBN 978-82-03-37051-9
Til Sara, min mor
Innhold
del en Ville vesten s. 9 del to Cowboy versus Askepott s. 209 del tre Eldorado s. 398
del en
Ville vesten
1
En bred strime av lys spredte seg mellom trærne i skogen langs en mil av fylkesvei 100, utstrakt mellom to enorme, svarte fjell. Den var det eneste tegn på at det fortsatt var en form for liv i denne dalen, på den nakne og gjenglemte provinsgrensen. De så det dukke opp foran frontruta, lyset som liknet lokkemat for noe dypt nede i avgrunnen. Men så, i neste sving, mistet de det av syne. De satte ned farten i et lyskryss, midt ute i dette ingenting, og stanset opp utenfor restene av en kro. To gjenspikrede vinduer og en plakat hvor ordene fast meny var bleknet og resten knapt var leselig. En av dem husket å ha feiret sin første kommunion der. Tjue år senere var det bare taket og vinduslemmene igjen. Tjue år senere var alt over. De fortsatte, spant av gårde nok en gang. Langs denne delen av veien var det ingen gatelykter, ingen metallnetting som beskyttet mot truende steinblokker. Billyktene overrasket fragmenter av autovern som var overgrodd av busk og kratt, nå og da en forfallen hytte. De mistet fullstendig retningssansen der de kjørte i den tomme natten. 11
De var de eneste ute på Fv 100, mellom dalbunnen og dette ødelandet. I en gammel Volvo stasjonsvogn snodde de seg mellom stupbratte avgrunner, dro oppetter hårnålssvinger som de kunne utenat. Alle bladene fra løvtrærne som falt på veien gjorde det hele mer spøkelsesaktig. De steile fjellveggene klemte seg rundt de loddrette fossefallene, og gjennom de nedrullede bilvinduene hørte de ikke annet enn den monotone susingen av vann. Så var lyset der igjen, utydelig, halvt skjult bak en fjellrygg. De så det ennå, men sa ingenting. De kom fram til Andorno. Det gule lyset i lyskryssene pulserte i intervaller, og Volvoen freste av gårde i nitti kilometer i timen, uten å ta hensyn til lyskryss eller forkjørsrett. Etter at de hadde passert kirkegården og det som var igjen av den vesle fotballbanen de hadde vokst opp med, sto det shabby omrisset av Sirena-baren der og ventet på dem, med skiltet slukket. De parkerte. Gikk ut av bilen. Den ene var høy, den andre tettbygd og den siste hadde et blikk svartere enn olje. De nærmet seg døra: ingen lyd å høre innenfra. De presset likevel ned dørhåndtaket. «Det er stengt.» Sebastiano, den høye, ble stående urørlig utenfor inngangen. Han fortsatte å skule på døra, så ga han den et spark, og så et til. Bordene utenfor var stablet oppå hverandre og kjedet sammen med et tau, som om noen ville finne på å stjele dem. På bakken lå noen tomme sigarettpakker. Luca, den tettbygde, tok en runde rundt bygningen og inspiserte baksiden. «Ingenting her, det er faktisk stengt.» «Vi drar,» sa Andrea. 12
Han var rolig. Blikket hans var uforsonlig og nedsunket i et mørke. «Hvor da?» Spørsmålet ble straks sugd opp av mørket rundt dem. Sebastiano var nervøs, han så på Andrea som om han hadde utfordret ham og nå forventet et svar. Luca plukket mobilen opp av lomma og ga seg til å skrolle nedover navnelisten. «Jeg vet ikke,» sa Andrea. Han rettet på kragen, tente en Lucky Strike. Byen var ikke noe for ham, han hadde alltid kjent et ubehag ved vannhullene i denne provinshovedstaden. Han foretrakk disse fjellene som hadde vært ubebodde i årtier, der følte han seg i alle fall ikke som en fremmed. Han snudde seg og så opp, mellom Cervo-dalen og Mosso-dalen, der lyset fremdeles holdt stand og fløt ut i kveldsfuktigheten. Så ga han de andre et nikk i den retningen. De så skeptisk på ham, men steg inn i bilen igjen. Sebastiano startet motoren og kjørte tilbake, i retning Andorno. Denne gangen tok han imidlertid av, svingte inn på Fv 105 i retning San Giuseppe di Casto. Nå så man lysstrimen klarere. Den lot til å være nærmere. Uten et ord bestemte de seg for å forfølge den. Kanskje var det en brann, det spilte ingen rolle, de kjørte mot det uansett. I San Giuseppe passerte de en aviskiosk, en matbutikk, en kirke. Et par kilometer, så forsvant stedet i bakspeilet. De var sånn, alle landsbyene i dette området: forlatte, nedlagte butikker og slukkede skilt. Og likevel hadde det aldri streifet dem å skulle dra sin vei, tvert imot: Følelsene deres, selve retningssansen, ble diktert av disse veiene, av disse fjellene. 13
Enkelte kvelder, som denne, ble det ikke sagt stort. Andrea satt og hvilte tinningen mot vinduslisten og så ut. Sebastiano kjørte, han nøt friheten som han hadde gjenerobret etter ni måneder i buret. Bare et øyeblikk streifet det ham hva sønnen hans en dag ville tenke om ham, når han ble stor. Sted: Golzio. Stereoanlegget var ødelagt, og de snakket fortsatt ikke sammen. For ikke å bli overrumplet av buskas og steiner, hadde de inngått en lastefull pakt om å la stillheten råde. Luca saumfór fremdeles mobilen etter navn på jenter han kunne ringe – en venninne, hvem som helst – problemet var bare at han ikke greide å bestemme seg for hvem. «Jeg skulle likt å vite hvor vi skal,» sa han. Ingen svarte ham. Skogen var en mørk materie med greiner som flettet seg i hverandre. Sebastiano sluttet ikke å lure på om Mathias ville bry seg mest om ham eller den håpløse kvinnen av en mor han hadde. Andrea tenkte imidlertid på faren sin, han overbeviste seg selv om at det hadde vært ganske så modent av ham å konfrontere ham ansikt til ansikt. Alle stirret de ned i avgrunnen som lå begravd i mørket i dette ingenmannslandet. Små landsbyer inneklemt mellom kampesteinene. Hundre, kanskje to hundre innbyggere. De fortsatte å forfølge lyset der oppe fra, som ikke lovte dem noe som helst, så svakt at det minnet om en enslig flamme fra et stearinlys. De fortsatte å gruble, klatre oppover den øde veien igjen, å gå inn i dette svelget med edelgran og kratt, uten å vite hvordan de skulle finne et sted med biljard, en åpen bar, noe som helst som kunne slå ned i denne stillheten. Og så, i et brøkdels sekund, idet Sebastiano snudde seg mot baksetet for å spørre Andrea om han kunne tenne 14
røyken hans, idet Luca snudde seg samtidig for å plukke opp lighteren som hadde falt ned hos Andrea, i denne brøkdelen av et sekund skjedde det faktisk noe. Den smatt ut fra en busk i rasende fart. Den materialiserte seg midt i veien. Men i stedet for å krysse, ble den bare stående. Den var i live. Den var enorm. Og den rikket seg ikke. Den ble stående som forsteinet av mørke krefter. To gule sirkler lyste opp i natten, kastet tilbake lyset fra billyktene som et speil, men de unge mennene så det bare ikke. Før de rakk å registrere hva som skjedde, før Sebastiano omsider fikk snudd seg tilbake og instinktivt satt foten på bremsen, rammet Volvoen den med full styrke. Smellet var øredøvende. Det var den grufulle, ødeleggende lyden av en metallkropp mot en enda tyngre kropp. Billyktene slo seg av da motoren ble kvalt. Luca kom til seg selv igjen med ansiktet mot frontruta og hjertet i halsen, Andrea endte opp sammenklemt mellom forsetene. Stillheten var avgrunnsdyp, som bekmørket de nettopp hadde snodd seg gjennom. Sebastiano tviholdt fortsatt på rattet. Det oppsto et øyeblikks panikk, der alle tre gispet uten å greie å foreta seg noe, med blikket vidt oppsperret. Så gikk det opp for dem at Volvoen sto helt død midt i veien. «I helvete!» ropte Sebastiano. Og lette etter de andre med blikket. De var helt fiolette i ansiktet og hadde så kraftig hjertebank at de syntes å kunne høre hverandres slag. De var i live. «Hva var det?» spurte Luca. «Hva det enn var,» sa Andrea, «er det fremdeles der 15
ute.» Denne enkle konstateringen var nok til at de ble sittende som naglet til setene. «Hva om vi har drept noen?» «Noen ?» De ble tause, paralysert ved tanken på konsekvensene. Deretter ristet Sebastiano det av seg, slo knyttneven inn i rattet. «Hva faen er det for preik? Jeg har ikke tenkt meg tilbake til buret.» Han forsøkte å starte motoren igjen: «Den starter ikke …» Han strakte hals og så foran seg, gjennom frontruta som var møkkete av regn og mygg. Det gikk opp for ham at panseret hadde fått en bulk. Dermed slo han opp døra, rasende. De andre gikk også ut. Som et levende vesen dirret mørket i vinden, mellom veikantene, mellom skogene. Hele venstre side av panseret var slått inn, det kunne umulig bankes ut igjen. Den ene av lyktene var knust. Men det var ikke så lett å få noen oversikt; det eneste lyset som fant veien ned dit var det sparsommelige måneskinnet. De gikk for å se hva det var, selv om de håpet det ikke var noe. Men det var det: en flekk på asfalten et titall meter lenger framme på midtstripen som delte landeveien, og den rørte på seg. Sebastiano var den første som nærmet seg mens de andre ble stående litt lenger unna. Han bøyde seg lett, hoppet så plutselig bakover. «I svarte!» «Hva er det?» Veien var øde, her ute var det ingen mobildekning. «Skru på lyktene, nå!» ropte Sebastiano, rystet. Andrea ble stående uten å si noe, mo i knærne av dette 16
kveldsscenariet som først ikke ga noen som helst mening, men som langsomt gikk opp for ham. Sebastiano fortsatte å gå fram og tilbake, som om han ennå ikke våget å se ordentlig etter. Med klam hånd dreide Luca nøkkelen rundt i tenningen, men motoren nektet å starte. Andrea nærmet seg Sebastiano, så gikk han bort til den mørke og livløse konturen der nede, temmelig midt på veien. Han gikk ned på kne for å studere den nærmere, for å forstå hva eller hvem det kunne være, men i samme øyeblikk fikk Luca skrudd på motoren og den høyre lykten ble plutselig tent. I visse øyeblikk tenker man ikke på noe som helst, vet man ingenting, er man ingen. I visse øyeblikk, i en alder av tjuesju, kjenner man bare én ting, det viktigste og sanneste av alt. Frykten. Da Andrea slo opp øynene igjen, så han en veldig masse under seg, skremt, brun og blodig. Og da han mistet balansen og ufrivillig støtte borti den med foten, utstøtte den et hjerteskjærende rop, umenneskelig og menneskelig på samme tid, og tok til å skjelve over hele kroppen. «Den lever …» Hun, jenta som kjørte alene mellom rismarkene i en Peugeot 206 cabriolet, og som nå slo ned farten foran lyskrysset i Carisio og kikket rundt seg, lette etter et motell hun aldri før hadde vært på. Det skulle ligge her et sted, tre hundre meter før bomstasjonen, men det eneste hun kunne se, var en byggeplass og en rekke med rustne containere. På en bensinstasjon foretok hun en snuoperasjon, og forsøkte å dreie inn på en sidevei. Mørket var så intenst at selv en lokalkjent ville hatt problemer med å orien17
tere seg, hvordan måtte det da ikke være for henne, som hadde kjørt så på motorveien. Da fikk hun se et blinklys som lyste opp i natten, en pil etterfulgt av ordet nevada. To av bokstavene manglet, men det var ikke lenger mulig å ta feil. Hun satte foten på gasspedalen, merket hvordan dekkene gled på brosteinen, men hun hadde det altfor travelt til å fortsette forsiktig. Nevada lå på den andre siden av havet, Nevada var neonstaten, casinostaten, som hun hadde sett på tv. Her, på kommunegrensen mellom Biella og Vercelli, var det imidlertid en enslig, liten bygning på fire etasjer, der alle persiennene var dratt ned. Og det var det. Hun kjørte inn på parkeringsplassen. Myggsvermer kastet seg mot de svake gatelyktene. Hun parkerte og skrudde av radioen, som der og da sendte Someone Like You av Adele. Yndlingslåta hennes, den hun en dag, på direkten, foran millioner av tv-seere, ville dedikere til ham, og bare ham. Da hun gikk ut av bilen, kjente hun at hun frøs. Hun hadde så godt som ingenting på seg. Hun forsøkte å løpe, men hælene grov seg nedi grusen og gjorde det umulig å gå noe særlig fortere. Hun var redd han allerede hadde dratt sin vei. Hun sjekket klokka: litt over åtte. Hun var redd han ikke hadde ventet, og hun hadde ikke mye tid på seg til å overbevise ham, ja, tvinge ham, til å bli med henne. Sanggallaen begynte om litt under en time, førti kilometer herfra, og hun ville for enhver pris at han skulle være der, foran scenen og gi henne applaus. I hvert fall denne ene kvelden. Hun slo dørene til resepsjonen opp på vidt gap. Borte ved disken stanset resepsjonisten og to utlendinger opp 18
og så på henne, like forsteinet som om de skulle ha sett et spøkelse. Hun tok derimot ikke notis av noen, spurte ikke om noe. Instinktivt styrte hun mot korridoren på venstre hånd. Vegg-til-vegg-teppet var slitt og flekkete, veggtapetet falmet. Hun gikk ned noen trappetrinn og merket seg en ekkel lukt av mugg og skittentøy, og lot være å spørre seg hva slags mann som tok inn på et timemotell i et veikryss rett ved motorveien. Hun gikk så inn i et lite og sparsomt opplyst værelse, og kjente hjertet stanse. Alle bordene sto tomme, bortsett fra ett. Og der satt han. Han hadde selskap av en kvinne hun ikke ønsket å la blikket dvele ved. Han nippet til en drink, smilte og snakket med lav stemme. Ubarbert, velkledd i sin koksgrå dress, og fascinerende som få andre. Til tross for at han ikke nettopp så ut som en mann som satt og ventet utålmodig på noen, til tross for at han ennå ikke hadde lagt merke til henne der hun sto og så på ham fra det nederste trinnet, og til tross for at han satt og holdt denne tjue år yngre jenta i hånden, ble hun straks overmannet av en brå og ublu glede. Hun løp gjennom rommet, lot veska slå mot bord og stoler. Så kastet hun seg om halsen på ham, hun klatret nesten opp på skuldrene hans. Det var over et halvt år siden hun hadde sett ham. «Pappa!» ropte hun. Og Raimondo Bellezza smilte, holdt henne hardt i de enorme armene sine. «Skatten min, som jeg har savnet deg …» Venninna hans presenterte seg ved å strekke ut en hånd. Hun verken tok den eller nedlot seg til å kaste et blikk på henne. 19
«Hvor lenge blir du?» spurte hun med det samme. «Å, tjue, tjuefem minutter …» «Hva mener du med det?! Har du ikke tenkt å høre meg synge? Det begynner klokka ni … vær så snill!» Raimondo rettet på silkeslipsknuten. På venstre lillefinger satt en gullring med en topas i midten. «Det vet du at jeg ikke kan, vi er nødt til å dra nå snart … Men vi ventet på deg, gjorde vi ikke?» Hun gjemte ansiktet mellom jakkeslagene hans, pustet der inne mot brystet hans. Hun hadde satt seg på fanget hans slik hun gjorde da hun var barn, og hun gjorde ingen mine til å ville løsrive seg, der han strøk henne kjærlig over håret og lo, glad, elskelig, lik en mann som bare har sett livets solside. «Hva vil du ha?» sa han for å skifte tema. «Vil du ha litt Prosecco?» Kjæresten hans, som for alt hun visste var yngre enn henne selv, og som hadde grusomt lange negler, med lys lilla neglelakk, var blitt sittende taus og se på dem, synlig irritert. «En Negroni, da? Hva foretrekker du? Ikke være lei seg, da, kom igjen, …» insisterte faren. «Et glass champagne? Vil du ha et glass champagne?» «Ja …» mumlet hun. «Jeg visste det!» sa Raimondo og blunket til sin venninne. «Datteren min har alltid vært så stilig, ser du? Hun har det etter meg … Unnskyld! Tre glass Dom Pérignon, er du snill!» ropte han til kelneren som nettopp var kommet inn. «Vi har ikke Dom Pérignon.» «Det gjør ikke noe, så lenge det er fransk.» Raimondo fortsatte å stryke datteren over håret. «Du kommer jo aldri på konsertene mine,» innvendte 20
hun og løftet hodet, kastet på det og ga til kjenne en barnslig surmuling. Hun forsøkte å gi ham skyldfølelse, men lyktes ikke. «Skatten min, du vet jo at pappa har mye å gjøre …» Hun reiste seg opp, satte seg overfor ham i stedet: «Men det er jo søndag kveld! Hva er det du må gjøre da?» Raimondo Bellezza luktet av sigar og eau de cologne. Øynene hans var like blå som Paul Newmans, og han hadde de samme trekkene som datteren. «Du er like vakker som alltid, vet du det?» «Jeg vet det. Fortell meg hvor du er nødt til å dra i kveld.» Den nye flammen til Raimondo hadde nå fjernet seg helt fra samtalen, hun satt tankespredt og tastet på mobilen, som ga fra seg underlige lyder. «Vi er nødt til å være i Monte Carlo før klokka elleve, og vi har ennå tretti kilometer å kjøre. Men neste gang …» Men det ville ikke bli noen neste gang, det visste hun godt. Hun så på faren sin, ansiktet hans gjenspeilte en verden hun hadde fulgt på avstand siden hun var liten jente, da han bare dro sin vei og var borte i flere dager, uker, og hun gråt fordi hun ville at han skulle ta henne med. Hun så for seg det fantastiske livet hans, det som bare fantes andre steder og het ting som Campione d’Italia, Saint-Vincent, Monte Carlo. Helt siden Raimondo dro hjemmefra for godt og etterlot henne der, strandet hos moren, hadde hun ikke sluttet å ønske seg dette livet, som hun forestilte seg besto av kostbare kjoler og dresser, av luksushoteller og kvelder der man ikke trengte å skjele til klokka. Og selv om han aldri hadde glemt å sende det månedlige bidraget, 21
blomster til Valentinsdagen, lykkeønskninger til kvinnedagen og hundrevis av postkort fra steder langs Rivieraen og Côte d’Azur, hadde han like fullt forlatt henne. Hun stavet dem langsomt ut i tankene, ordene Mon-te Car-lo. Disse to ordene sto for alt det som var blitt fratatt henne, som han hadde frarøvet henne: å feire bursdager sammen, dra på turer, heie på henne under konsertene. Dermed begynte hun å hate ham igjen. «Men du ser jo at jeg har kommet hit ekstra, bare for å treffe deg?» Hun stirret på ham uten å blunke. «Jeg fatter ikke hvordan du greier å bli boende her, kjæresten min, særlig nå som du skal ut og finne deg jobb og allting … Forresten, når begynner programmet? Hver gang jeg er tilbake på disse kanter, er det blitt verre. Ikke sant, Nadia? Det er som å være i ingenmannsland, det er som i ville vesten, helt for jævlig!» Sa han og lo. Måten han strålte på, det skinnende smilet til en forretningsmann. Den nålestripede dressen, den blå skjorta, det lilla silkeslipset. «Hvorfor tar du meg ikke med til Monte Carlo neste gang du skal dit? Hvorfor ringer du meg ikke, hvorfor stikker du ikke bare innom og tar meg med i stedet, og ikke enda en jævla hore?» Raimondo rakk akkurat å sperre opp blikket, og Nadia skulle til å åpne munnen og komme med et motspørsmål til sin jevnaldrende: Hvem er hora her, om jeg tør spørre? da kelneren kom med brettet. Stillheten la seg blytungt over dem, datteren stirret hatefullt på ham, men han visste bestandig å sno seg, åle seg unna alt som luktet problemer og ha ryggen fri. «Skål, da!» ropte han og løftet et plastglass. «For min datters fremtidige suksess! Den kommer, skjønner du, 22
min lille skatt, du kommer til å bli stjerna i …» her nølte han fordi han ikke husket navnet «… dette programmet. Og da blir det du som tar med meg på tur!» Han blunket til henne. «Vis dem hva du er laget av, vær smartere enn alle de folka der til sammen. Og husk å vise at du har baller!» De skålte. Han behandlet henne som et barn, og hun gjorde da også alt for å bli behandlet som et. Med sine tjueto samfulle år forsøkte hun fremdeles å lokke ut noe skimrende fra sin egen barndom. De innledet en samtale. Hun gjorde et forsøk på å fortelle om programmet hun skulle delta i, blåste opp seerprognosene mest mulig, kom med navnene til de andre studiogjestene, trakk inn Piero Chiambretti og Simona Ventura, alt for å gi faren skyldfølelse, overbevise ham om at de to egentlig var av samme ulla, hun og ham. Og han lyttet, kjærtegnet henne, smugtittet på klokka og kastet stjålne blikk bort på den idiotiske kjæresten, som nå hadde begynt å spille Bubble Gun. «Baller, husk det! Vis dem at du har baller! Jeg vil ikke ikke gå glipp av den sendingen for alt i verden, det lover jeg … Og skulle du trenge et råd, når den tiden kommer, er jeg der for deg, hver time på døgnet.» Og så, ut av det blå, før hun rakk å drikke ut, reiste faren og Håret i suppa seg brått og erklærte at de var fryktelig sent ute. Hun kastet seg om halsen hans enda en gang, halte ut tiden i enda tjue, tretti sekunder for å kunne lure til seg et ekstra kyss. Moren og faren kunne ikke sammenliknes, såpass forsto hun. Hun forsto det ut fra måten han hadde forlatt dem på, selv om hun ikke ville huske det. Hun visste at moren var en taper, og at han ikke var det. Han hadde bestandig overlatt henne til seg selv når det virke23
lig gjaldt, og det hatet og foraktet hun ham for, og likevel elsket hun ham høyere enn noen andre. Kanskje ville hun aldri kunne tilgi ham, men akkurat nå skulle hun gjerne ha solgt sjela si for å kunne være sammen med ham i ti minutter til, overtale ham til å bli med henne og se på, heie henne fram i Sanggallaen og spise middag med henne etter showet. Bare de to. I stedet var faren allerede på vei ut døra sammen med denne Nadia, og mot sin vilje diltet hun etter dem ut på parkeringsplassen. Hun så dem gå inn i bilen, lukke dørene. Fjerne seg, han sa noe til henne fra det nedrullede vinduet, men hun oppfattet det ikke. Hun så dem dra av sted. I en skinnende, svart Maserati som hun ikke forsto at han hadde leid. Og hadde noen fortalt henne det: Du skjønner det at faren din bare leier disse bilene når han skal ut på et raid, ville hun ha nektet å tro det. «Ring meg, da!» ropte hun. «Send en melding når du er framme!» Men han var allerede langt av gårde, han kunne ikke høre henne. Og denne blonde jenta, som målte en meter og syttifem på strømpelesten, med en medfødt skjønnhet som kunne sammenliknes med en rasende tornado, med alle mannfolk strødd for sine føtter, sto nå her, på en parkeringsplass av hardstampet jord og grus, med tårer i øynene og armene hengende slapt ned langs sidene. Hun gikk bort til Peugeot 206-en, som hun hadde kjøpt brukt. Hun åpnet døra og ble stående ubesluttsom, med blikket fortapt ut i mørket mellom lyskjeglene fra gatelyktene. Ingenting spilte noen rolle nå, heller ikke om hun kom for sent til Sanggallaen. Dessuten kunne de ikke begynne uten henne. Hun stirret på veibommen i det fjerne. Så den 24
bli åpnet og lot Maseratien passere, deretter senket den seg straks igjen. Der nede lå slettelandet, der forgreinet de store asfaltarteriene seg, de som førte til Milano, til Roma, alle de steder i verden som var bryet verdt å nå. Og på den andre siden var tomheten. Ingenmannslandet. En klynge med gatelykter, en svak lysstrime i nordvest. Og over provinshovedstaden lå de og og ruvet, fjellene. Fra der hun sto kunne hun se konturene av fjellryggen i mørket. Der var Oropa med valfartsstedet, der lå Piedicavallo, og der, litt lenger til høyre, Camandona: dit hun skulle, et sted som knapt var mer enn en prikk inne i skogene. En granittvegg, uten framtid, uten historie. Fra motell Nevada kunne hun ta hele fjellkjeden i blikket med en hånd. Den var grensen. Bare at det ikke var noe bakenfor. Det var blod overalt. Blod på asfalten, blod på magen, blod på mulen, til og med på geviret var det spor av blod. Andrea bøyde seg ned over denne gigantiske massen som kjempet maktesløst, som sparket ut med hovene, som om den ville reise seg og stikke av. Luca kom bort til ham, la en hånd foran munnen. Nei, det var ikke et menneske, men den sperret opp blikket som om den skulle være det. De språkløse øynene uttrykte ren skrekk. Sebastiano var blitt stående på kne på asfalten, situasjonen gikk langsomt opp for ham. Han ga seg selv et klaps på kinnet. «Skjønner dere tegninga?» ropte han idet han reiste seg. 25
Han stirret på det bulkete panseret lenger borte, så bort på det rautende dyret igjen. «Det panseret er det eneste jeg har, for svarte!» Han ga dyret et spark, det gikk et rykk gjennom den. Motoren fra Volvoen ga fra seg et stønn, som om den også klaget, men den greide ikke å overdøve den vedvarende rallingen fra dyret, langtrukkent og lavmælt. «Skru av motoren!» beordret han Luca. Luca gikk tilbake til bilen, i sine egne tanker. Blodet gjorde ham kvalm, det var virkelig en forjævlig lukt, som metall og ild. Andrea sto fortsatt bøyd over denne kroppen, som nå var ridd av kramper, som var i live, desperat og fortapt, og som blødde fra munnen. Han lente seg over det oppsperrede øyet som nektet å dø. Han så refleksen i dette øyet som ikke sa noe, som ikke kunne si noe, og kjente seg maktesløs. «Dø!» ropte Sebastiano. Han ga den et spark i brystet. Hjorten senket mulen, forsøkte å trekke seg unna. «Kutt ut!» sa Andrea. Sebastiano oste av sinne, ga den nok et spark på mulen. «Dø, din jævla horesønn!» Men hjorten døde ikke. «Hva gjør vi nå?» ville Luca vite. Andrea fortsatte å speile seg i dyrets brune øye, og var nå overbevist om at det også så på ham. Han kunne kjenne den, kjenne dette dyrets fysiske smerte. Det var som om han deltok i denne smerten. Fra de mørke skogområdene kom det ikke annet enn en stor, tett og altoppslukende stillhet. «Vi kan ikke la den være igjen her,» sa han. «Nei, men vi kan ikke stå her og vente på at den skal dø heller!» innvendte Luca. Raseriet var i ferd med å omdan26
nes til frykt, og frykten til vold. «Før eller siden kommer det noen, vi er jo midt i en sving …» Nettopp. Der sto de, i en sving, langt på kveld, med en ødelagt Volvo og en hjort som led en smertefull død. Ting kunne bare bli verre. «Vi flytter den,» sa Sebastiano. «Hvor da?» Lyset fra den overlevende lykten sendte en lyskjegle ut på veien, på den veien hvor det var tre personer, en hjort og ingenting annet. «Hvordan skal jeg vite det?!» utbrøt Sebastiano. «Vi kaster den ned der borte, under autovernet!» De to gikk for å se hvordan det så ut lenger ned. En avgrunn. De snudde og gikk rundt bilen, så seg over skulderen, bannet og svor på sine foreldre, på seg selv, på alt. Andrea ble igjen der han var, urørlig ved siden av hjorten. Han gjorde mine til å legge en hånd på magen. En meningsløs gest, men den var sterkere enn ham. Han kjente på varmen noen centimeter unna, det ru skinnet, selv om han ikke rørte den, det livet som forsvarte seg så rasende. Og der var han. Han forsøkte å stryke den. Geviret var enormt, dyret måtte være mange år gammelt. Det var en sværing, dette, en voksen hann. En eksistens som besto av instinkter, farer, beredskap. «Jeg nekter å kaste den utfor noe sted,» sa Andrea på et tidspunkt. Sebastiano snudde seg og så på ham, sa irritert: «Er du helt dum, eller?» Andrea gjengjeldte blikket, han hadde fremdeles en hånd på magen, som for å beskytte den. «Hva er det med deg? Har du tenkt å ta den med deg hjem?» 27
«Ja, jeg har tenkt å ta den med meg hjem.» Luca himlet med øynene. Det var bare det som manglet, at de to begynte å krangle nå. Men Sebastiano endret uten videre ansiktsuttrykk. «Ok, Andre’, du har rett,» sa han og begynte å le. «Du tar tak i den siden, så tar jeg tak i denne siden,» og der han gikk bort til hjorten, ga han den en advarende pekefinger og la til: «Kjære deg, jeg advarer deg. Dette er kidnapping.» Nå måtte også Luca le. De lo som gale, begge to, kanskje var det av ren angst. Frykten for at alt kunne glippe ut av hendene deres, slik det jo faktisk også gjorde. Andrea var derimot taus. De forsøkte å ta på dyret, så tok de seg sammen, grep det og løftet den opp etter beina. Men det veide et tonn, det vred på seg og ytte motstand. Hjorten sluttet ikke å blø, og den sluttet heller ikke å gi fra seg dette uartikulerte ropet som verken var et rop om hjelp eller en protest. Andrea holdt den fast i forbeina, Sebastiano i bakbeina og Luca tok tak i geviret, men hjorten nektet å gi etter og ristet på det skrekkslagne hodet. Kanskje var det det: Dyrets frykt gjorde dem gale. Luca og Sebastiano begynte å dra rasende i det. Så slapp de det ned på bakken. Og tok tak i beina. Andrea var ute av stand til å reagere, han kjente seg maktesløs. Han kjente armer og bein bli til gelé. I vennenes ansikt så han et merkelig uttrykk, han kjente dem nesten ikke igjen. De fortsatte å le og fare brutalt fram mot dyret. «Slutt!» ropte han opprørt. Et øyeblikk ble det stille. De kom til seg selv. Så fraktet de dyret bort til bilen. 28
Åpnet bakluka og lempet det inn i det enorme bagasjerommet. For å få til det måtte de dytte av all kraft, alle tre, og bende hodet dens ned mot halsen. De forsøkte å knuse leddene på forbeina med bare hendene, med en kulde de ikke trodde de eide, men de greide det ikke. De slo bakluka hardt igjen, men det ville ikke gå igjen. De slo det ned flere ganger. Hver gang kom den samme, tørre lyden av gevir som slo mot metall. Helt til det endelige slaget, det mest rasende. Omsider lot bagasjerommet seg lukke. Da de satte seg inn i Volvoen igjen, var de gjennomsvette, anpustne. «Hei folkens, vi kjører nå rundt med en hjort i bagasjerommet,» sa Sebastiano idet han skrudde nøkkelen om i tenningen. «Dette kommer vi til å huske resten av livet!» Mirakuløst nok startet Volvoen. Andrea la et øre mot baksetet: han kunne fremdeles høre rautingen fra dyret. Han kjente til dyrespråket, bestefaren hans hadde lært ham det da han var liten. Han visste at det språket, det ordløse, nådde inn til selve tingenes kjerne. «Ok, nå som vi har tatt Gadaffi og fått lagt ham ordentlig til rette, fortell meg så hva vi skal gjøre i kveld.» Lyset de hadde fulgt i starten var nå helt borte. «Gadaffi …» gjentok Luca med en latter, «den likner jo faktisk skikkelig på Gadaffi!» Til og med månen var nesten borte nå. Andrea luktet på fingertuppene sine, trakk inn duften av villmark og jern. «Hva skal til for at den dør?» spurte han seg selv høyt. «Poenget er ikke hva som skal til for at den dør, men hvor jeg skal få tak i penger til å punge ut for det panseret.» De kjørte gjennom Callabiana og Nelva. Sebastiano ga full gass, selv om Volvoen nå var så skadd og tunglastet at 29
det var som om den krøp opp en fjellside, og ikke kjørte på veien. En hårnålsving ble bare delvis opplyst av lykten, og i den farten ble svingen umulig å ta. Sebastiano stupte likevel inn i den, uten å nøle. Andrea tenkte at de snart kom til å kræsje, men han gjorde ingenting for å bremse kameraten. Fra motoren lød én type brumming og fra bagasjerommet en annen, mer lavmælt brumming. De tok av til høyre, så til venstre. Og så, plutselig, eksploderte det lysskjæret de hadde sluttet å forfølge mellom to fjellsider på Fv 105, på høyde med Camandona. Det eksploderte som en kinaputt eller et fyrverkeri, og brått trakk natten, med sine farer og øde strekninger, seg tilbake. Parkerte biler på rekke og rad langs begge sider av veien materialiserte seg der nede, i denne gudsforlatte dalen. Hele familier beveget seg i flokk mot det samme punktet, tiltrukket av dette ene lyset, som nå var veldig nære. De unge mennene lente seg ut av vindusrutene, de kunne knapt tro det de så. Hjertet banket hardt da de fikk øye på så hordene som gikk til fots langsmed fylkesveien. Et par lyskastere hang over bøketrærne og gjorde natt om til dag på den åpne plassen, hvor det lød stadig høyere stemmer og musikk i det fjerne, kanskje var det en masurka. De dobbeltparkerte. De så på hverandre: De var reddet. Sebastiano og Luca kastet ikke bort tiden, de åpnet bildørene og kastet seg ut, euforiske. Som om ingenting hadde skjedd. De blandet seg med besteforeldrene og barnebarna som holdt hverandre i hånden, fulgte etter en liten gruppe unge guttespeidere. 30
Andrea ble sittende i baksetet, han brukte litt tid på å gå ut av bilen. Han gjorde det han kunne for å undertrykke redselen. Han la en hånd på bakluka og lyttet, tvang seg til ikke å åpne den da han ikke hørte noen lyd der inne fra. Så løftet han blikket og så rett framfor seg, der det var hengt opp et Pro Loco-banner, og det gikk opp for ham at han hadde vært her før. Som liten, med foreldrene og broren. Og en gang, da han var større, sammen med venner. Og så den siste gangen, den han minst av alt ville huske. Han kom til å tenke på henne. Han kom til å tenke på hjortens paralyserte øye. Han vandret mellom trærne, på den steinete og harde bakken som førte til Camandona-festen. Han tente seg en røyk og måtte trekke litt trist på smilebåndet da han kjente igjen de samme spisestedene, det samme leskuret som var gjort om til disko og til og med den samme treplattingen som de hadde danset på sammen, mens de holdt hverandre rundt livet. Akkurat hit, hvor et svakt lysskjær hadde ført dem denne kvelden.