Lars Joachim Grimstad - Barna som forsvant

Barna som forsv ant

Barna som forsvant.indd 1

19.09.12 11:34

Barna som forsvant.indd 2

19.09.12 11:34

Statsminister Fahr & Sønn

Ba rn a s o m fo rsva nt av Lars Joachim Grimstad

Barna som forsvant.indd 3

19.09.12 11:34

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Adobe Garamond 13/18,3 Sats: Framnes Tekst & Bilde as Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Pøßneck Printed in Germany 2012 ISBN: 978-82-03-25515-1

Barna som forsvant.indd 4

19.09.12 11:34

Det aller første kapittelet

Alle er gode til noe. Finn Fahr var god til å huske ting. Til gjengjeld var han ikke spesielt flink til verken å trikse, danse, synge, skate, sjonglere eller til å vrenge øyelokkene. Nå er det ikke så ofte man har behov for å vrenge øyelokkene, men du vet aldri. Plutselig står det om liv eller død, og den som klarer å vrenge øyelokkene, er den som overlever.

Men Finn Fahr husket ting. Det var som om det han leste i bøker eller så på tv, ble skrevet ned på små lapper inni hodet, før de ble hengt opp på en diger huskevegg. Der han enkelt kunne plukke dem ned når han hadde bruk for dem.

Derfor var han nå irritert på seg selv. Han klarte bare ikke å komme på hvem han var, den store, gamle mannen som satt til høyre for ham. Ansiktet var kjent, Finn hadde sett ham både på nyhetene og i avisene mange ganger. Det som gjorde Finn litt bekymret, var at de bildene han fikk i hodet stort sett handlet om knivstikking, mord, overfall og andre forbrytelser. Men de slapp vel ikke inn drapsmenn på slottet? Han flyttet seg littegrann til venstre.

Finn tittet rundt seg. Det var nok av kjente ansikter å ta av ellers også. Ikke bare var storebroren, faren og farmoren hans her.

På skrått over bordet satt for eksempel kronprinsessen, som uten 5

Barna som forsvant.indd 5

19.09.12 11:34

å vite det hadde en stor hvit flekk på nesa etter å ha vært litt for grådig med desserten.

Finn hadde aldri vært på slottet før. Men nå befant han seg jammen i den store, gule festsalen, under noen enorme lysekroner, sammen med minst hundre andre stivpyntede middagsgjester. Selv om det fortsatt var over to uker til jul, hadde han fått ny dress for anledningen, og Finn hadde stått lenge foran speilet for å få kontroll på det bustete håret.

– Næmmen, se på Finn Fem Feil da, hadde storebroren Bendik sagt da han så hvordan Finn fortvilet slet med å temme de viltre krøllene. Finn var ikke i tvil – Bendik hadde lett fått plass i Guinness Rekordbok som Verdens Kjipeste Storebror, om det bare fantes en verdensrekord i storebrødring.

Men selv om Bendik var akkurat like irriterende som før, var det mye annet som var forandret, tenkte Finn. Vi har akkurat flyttet inn i nytt hus, mandag begynner jeg på ny skole og i kveld spiser jeg middag med kongen. Og med han store, skumle fyren til høyre for meg. Og ikke minst, med lederen av Nord-Boresia.

For det var derfor de var her. Den lille, mystiske diktatoren fra det lille, mystiske landet Nord-Boresia var på besøk i Norge, og i kveld var det Festmiddag til ære for Den Store Leder Kim Il-Seng, som det sto på menyen. Besøket hadde fått mye oppmerksomhet i avisene. Diktatoren reiste sjelden på tur, og som regel bare til en annen diktatorkamerat i et annet diktatorland for å diskutere diktatorting.

Men etter at han personlig hadde slått på tråden og invitert seg 6

Barna som forsvant.indd 6

19.09.12 11:34

selv, hadde ikke den splitter nye statsministeren i Norge turt annet enn å si: «Ja, jo, jøss, herr Kim, klart du kan komme, klart det.»

Den splitter nye statsministeren i Norge satt for øvrig fire stoler bortenfor Finn og forsøkte å holde praten gående med herr Kim. Finn så bort på ham. Den splitter nye statsministeren i Norge het Teddy Fahr og var faren hans.

Teddy het egentlig Theodor Bjørnstjerne, men det var det nesten ingen som visste. Alle visste imidlertid at Teddy egentlig var taxisjåfør. Og det var i taxien det hele hadde begynt. Hver eneste dag i mange år hadde han sittet og hørt på nordmenn som klagde i baksetet: over høye strømpriser, humpete veier, kalde vintre, korte somre, trange flyseter og over at det var altfor mye kjedelig på tv, særlig på mandager.

Teddy Fahr skjønte rett og slett hvordan folk hadde det. Han hadde det jo sånn selv. Særlig etter at kona hans døde, altså moren til Finn, hadde han vært akkurat like sinna og misfornøyd med både det ene og det andre og det tredje.

Derfor startet han Merpartiet.

Opplegget var enkelt. Merpartiet skulle rett og slett gi folk mer av det de ville ha, og mindre av det de ikke likte.

– Folkens, det blir færre regninger i postkassa, varmere vann i bassengene, kaldere brus i butikken og mer sjokolade i bunnen av kroneisen! Og ikke minst, jeg lover stillongser som ikke klør!

Stillongser som klør er det verste jeg vet! ropte Teddy inn i tvkameraet da han ble intervjuet.

7

Barna som forsvant.indd 7

19.09.12 11:34

Og det virket. Ved høstens stortingsvalg hadde Merpartiet overrasket alle og blitt landets suverent største parti. Det hele var en sensasjon. Nyheten om taxisjåføren som hadde blitt statsminister gikk sin seiersgang verden rundt. Andre statsledere ringte for å gratulere, og kjente og ukjente tv-kanaler fra kjente og ukjente land kom for å intervjue den lille, tjukke mannen med den lange, tynne hentesveisen.

Teddy Fahr var som forvandlet. Fra å være en sur og sinna taxisjåfør var han blitt en strålende fornøyd statsminister som smilte til fotografene, mens han raskt strøk seg over hodet for å passe på at de få hårstråene lå der de skulle.

Det gode humøret hjalp ham likevel ikke mye akkurat nå. Samtalen med Kim Il-Seng gled like fint av gårde som et par langrennski i Sahara.

– Dine koner er veldig vakre, sa Teddy på sin beste engelsk.

Diktatoren hadde nemlig med seg to damer, én på hver side.

Kim Il-Seng så først spørrende på ham. Så begynte han å le.

– Hahaha, do synes at mitt hode er vakkert? Do har også vakkert hode, bare veldig lite hår på det, hihihihi! Do er skallamann, men prøver å gjemme skalla, hihihihihi!

Kim Il-Seng lo så han ristet, en hysterisk og høy latter, samtidig som han kikket både til høyre og venstre for å vise alle hvor morsomt han syntes dette var. Selv hadde Kim ganske så mye og ganske så høyt hår, det sto rett til værs og gjorde at han virket litt høyere enn han var. I hvert fall så lenge det ikke regnet, tenkte Finn.

Det virket ikke som om Teddy syntes det var så morsomt.

8

Barna som forsvant.indd 8

19.09.12 11:34

Hele planen med hentesveisen var jo å skjule det at han var skallet. Moren til Teddy derimot, Baba Fahr, smilte fra den ene rosa øredobben til den andre. Hun smilte ikke fordi Kim Il-Seng lo av håret til sønnen hennes, men fordi hun befant seg på selveste Det Kongelige Norske Slott. Den lille farmoren til Finn satt sprekkferdig av stolthet ved siden av sønnen sin blant alle menneskene hun bare hadde lest om i sladderbladene til nå – de kongelige, de rike og de kjente.

– Skal det være et lite isfjell til?

En kelner i hvit skjorte dukket opp på Finns høyre side. Han holdt fram et fat fullt av dessertskåler med vaniljeis formet som fjelltopper. Små isbjørner av hvit sjokolade klamret seg fast på toppene. Finn stirret nesten hypnotisert på skålene, men visste at han ikke orket enda en til. Kokken hadde tydeligvis fått beskjed om at temaet var «Norge», og Finn hadde allerede spist både «Villand med ripsbuskbærgelé», «Fritert nordsjøtorsk i olje» og tre skåler med «Dronning Mauds isfjell».

Finn skulle til å takke høflig nei til mer dessert, da mannen ved siden av ham plukket ned to skåler fra fatet. Den samme gamle, store mannen som Finn ikke klarte å huske hva het.

– Han tar én og jeg tar én, brummet mannen.

Idet kelneren gikk, beholdt imidlertid den gamle mannen begge dessertene selv.

– Du som er så liten trenger ikke mer. Jeg, derimot, må fylle opp denne her, lo han høyt og slo seg på den store magen før han angrep isfjellene med skjeen.

9

Barna som forsvant.indd 9

19.09.12 11:34

Plutselig husket Finn hvem han var. Stemmen gjorde at bildeteksten falt på plass, ansiktet fikk et navn og Finn fant huskelappen inni hodet. Det var nesten så han pustet lettet ut. Ikke rart han forbandt fyren med alle slags fæle forbrytelser. Brumlebassen til høyre het Malthe og var politimester i Oslo.

«Politimester» hørtes litt sånn Kardemomme by ut, tenkte Finn, men han visste godt at Malthe hadde mer å stri med enn noen røvere som listet seg stilt på tå. Det var nå større sjanse for å bli ranet i Oslo enn i New York, hadde Finn lest, og som regel var det ungdomsgjenger som sto bak. Han hadde stor forståelse for at politimesteren trengte å trøste seg med en ekstra dessert.

– Bare spis du, jeg er mett, sa Finn, uten at det gjorde noe fra eller til. Politimesteren var allerede i gang med skål nummer to.

Latteren til Kim Il-Seng ble stadig høyere, han hørtes nå nærmest ut som en såret katt der han hikstet høyt av sine egne vitser om det manglende håret til Norges statsminister.

Plutselig sluttet han å le, og begynte i stedet å klappe vilt i hendene. Idet hele festsalen snudde seg mot ham, sluttet han med det også, spratt opp fra stolen – og klatret opp på den. Der sto Den Store Leder, som jo egentlig ikke var særlig stor, og gjorde seg klar til å si noe. Statsminister Teddy Fahr lyste opp. Finn visste at dette hadde han gledet seg til. Kim Il-Seng var kjent for å dele ut flotte gaver, når han først kom på besøk.

– Hallo på alle sammen! ropte Kim Il-Seng, på sin ikke helt perfekte engelsk. – Jeg vil gjerne takke for all maten, den var veldig god, bortsett fra anden som smakte do, hihihihihi, sa Kim Il-Seng 10

Barna som forsvant.indd 10

19.09.12 11:34

og lo den hikstende latteren igjen, mens han hoppet opp og ned på stolen.

Finn var et øyeblikk redd for at hele diktatoren skulle falle ned og skade seg. Men Kim fortsatte.

– Dere har laget et vakkert land, og Den Store Leder vil gjerne takke for sitt fantastiske besøk ved å dele ut to gaver. En gave til den gamle kongen og den gamle dronningen. Og en gave til den skalla statsministeren, hihihihi!

Finn kunne se at faren begynte å bli alvorlig irritert, men at han bet det i seg.

– Til kongen og dronningen vil jeg gi ...

Han klappet tre ganger, og en dør gikk opp. Inn kom to nordboresianere i militæruniform, bærende på en enorm flatskjerm i … gull.

Finn hørte hvordan hele salen trakk pusten. Det var det største og tynneste tv-apparatet Finn hadde sett. Stort som et bordtennisbord, tynt som et donaldblad, og med en ramme av det reneste, skinnende gull. Noen begynte å klappe, og etter hvert hev alle seg med på applausen. Det var virkelig en storslagen gave.

Kim Il-Seng viftet med noe som lignet en gammel DVD. På forsiden var det bilde av ham selv, der hodet hans var plassert på en annen manns vanvittig muskuløse overkropp.

– Dere får også min veldig populære treningsvideo «Den Store Leder blir stor og sterk», hvor jeg løfter biler og kaster store steiner som knuser helikoptre i lufta, hihihihihi!

Han er klin gæren, tenkte Finn.

– Og så, min lille skallamann.

11

Barna som forsvant.indd 11

19.09.12 11:34

Kim Il-Seng pekte mot Teddy, som nå var helt rød i trynet.

– Til deg vil jeg være snillest i verden og gi denne fantastiske gaven …

Han klappet tre ganger i hendene. Den samme døra gikk opp, og både Teddy og Baba snudde seg mot den med forventning i blikket. De to nordboresianerne i uniform kom nok en gang inn, men denne gangen med en stor pakke mellom seg. Pakken hadde en enorm sløyfe, og så ut som verdens største julegave. Baba begynte å vifte med hendene av ren begeistring.

Kim Il-Seng klappet i hendene enda en gang, og plutselig begynte pakken å røre på seg. Teddy skvatt til. Baba ga fra seg et lite hikst. Så gikk selve gaven tvers gjennom papiret og ut på gulvet.

Gaven var en liten, nordboresiansk gutt.

– Snille jeg vil nemlig gi deg … en av mine sønner! Hihihihihihi! Vær så god, jeg har massevis og du har bare to! Og denne sønn, som heter Kim Il-Im, han elsker allerede Norge, og har lyst til å bo i dette kalde landet, hihihihihi!

Teddy Fahr så nesten ut som om han skulle begynne å gråte.

Han kikket lengselsfullt bort på den enorme tv-en som sto inntil veggen bak kongen og dronningen. Så gled blikket hans tilbake til den vesle gutten som nå kom gående rett mot ham. Lille Kim Il-Im gikk helt bort til Teddy Fahr, tok tak i statsministerens ansikt, dro det til seg og kysset det på begge kinn.

– Hei, nye faj. Ej det gjeit at jeg kallej deg faj?

Kim Il-Seng holdt på å le seg i hjel på nytt.

– Han har lært seg all norsk også, hihihihihi!

12

Barna som forsvant.indd 12

19.09.12 11:34

Bortsett fra bokstaven «r», tenkte Finn.

Teddy Fahr samlet krefter og så på sin nye sønn med noe som nok var ment som et smil.

– Ja, klart du kan det. Klart du kan kalle meg «faj».

Et nytt hikst glapp ut av Baba.

13

Barna som forsvant.indd 13

19.09.12 11:34

Kapittel 2

Samtidig, et annet og mørkere sted, helt uten lysekroner.

De to mennene lente seg fram mot rekkverket på den lille avsatsen de sto på, og skuet utover det enorme rommet.

– Et vakkert syn. Ikke sant, Capsen? sa den ene.

– Niks. Har aldri kunnet fordra dem, sa han som ble kalt Capsen. Han skjøv den røde skyggelua litt bakover for å klø seg i panna.

– Dø, skjerp deg’a. Disse er annerledes. Disse er … fremtiden, sa førstemann. Han hadde en stor og krum fuglenese, og var lut i ryggen.

Mannen med den røde capsen sa ingenting. Kanskje gjorde han som den andre sa og tenkte litt.

– Joda, Gribben, hører du sier det. Men jeg tror ikke det før det skjer, sa han til slutt.

Han som lignet på en gribb snudde seg irritert mot Capsen.

– Du bør legge av deg den tonen der. I hvert fall når Obersten hører deg, sa han.

De ble stående i stillhet begge to.

– Han har sagt at det hele begynner til uka. Første fase, sa Gribben.

14

Barna som forsvant.indd 14

19.09.12 11:34

– Til uka, ja. Det er ganske svært, detta? sa Capsen.

– Ja. Det er ganske svært, sa Gribben langsomt.

Det var ikke så mye mer å si. Til gjengjeld var det ganske mye å se på.

Under dem sto tusenvis av barn oppstilt på rekke og rad. Her og der kunne man høre et lite host, eller et forsiktig kremt, ellers var det fullstendig stille.

– Ja, ja. Vi får vel gå opp, sa Gribben etter en stund.

– Vi får vel det.

I et øyeblikk var det akkurat som om gulvet gynget litt under dem, og de kastet et raskt blikk på hverandre. Så slapp de rekkverket og gikk mot den tunge metalldøra som nå sto på gløtt. Da de kom ut, lukket de døra omhyggelig bak seg, og vred om på det store metallhjulet slik at rommet var låst og umulig å rømme fra.

15

Barna som forsvant.indd 15

19.09.12 11:34

Kapittel 3

Familien Fahr, som nå også talte det nye medlemmet Kim Il-Im (som faren trodde het Kimmelim, dermed ble det også slik), satt samlet til frokost rundt det store, runde frokostbordet i Inkognitogata 18. Til tross for at statsministerboligen hadde vært i aldeles utmerket stand, hadde farmor Baba insistert på å pusse opp hele huset før de flyttet inn. Inspirasjonen var Gran Canaria, som ifølge Baba var det vakreste sted på jord.

Kjøkkenet hadde fått turkisgrønne vegger. Baba var henrykt.

– Akkurat som havet rundt Grangkanaria, sa hun fornøyd. Finn syntes det minnet mer om noe han hadde sett sist han kastet opp.

Ute lignet verden imidlertid på alt annet enn en kanariøy. Det hadde snødd i ukevis og fortsatt lavet det ned fra tunge, tette skyer.

Plommen i Finns speilegg sprakk, slik at alt det gule rant utover.

Det så ut som en liten sol som eksploderte. Kanskje var det et tegn, tenkte han. Akkurat nå hadde det ikke gjort så mye om den virkelige sola hadde eksplodert. Faren hadde nemlig bestemt at han, Kimmelim og Bendik skulle ankomme den nye skolen i den ekstra lange og ekstra blanke statsministerlimousinen. Selv om det bare tok fem minutter å gå.

– Nye tider, Finnemann, du er sønn av en statsminister nå. Om 16

Barna som forsvant.indd 16

19.09.12 11:34

det ikke er litt forskjell på folk, så tror kanskje alle at de kan bli statsminister.

– Ja, det skulle tatt seg ut, svarte Finn syrlig, idet sola hans traff det sprøstekte baconet. Å ankomme den nye skolen i den ekstra lange og ekstra blanke statsministerlimousinen var som å møte opp bærende på en diger plakat som sa «JEG ER ANNERLEDES». Finn hadde ikke spesielt lyst til å være annerledes første skoledag.

Det hadde derimot storebror Bendik.

– Liker hvordan du tenker, fatter. Bare håper noen damer ser det, hørt det er mye bra damer på Urra.

Urra var Uranienborg skole, med elever fra 1. og helt til 10. klasse. Kimmelim så spørrende på Bendik.

– Ej damene bja? Bja til hva da?

Bendik tittet bort på Kimmelim og mumlet «dust» lavt for seg selv.

Finn visste at av alt faren ønsket seg her i verden, sto en splitter ny, nordboresiansk sønn forholdsvis langt ned på listen.

– Hvem i all verden er det som pakker inn en liten gutt og gir ham bort? hadde farmor Baba sagt i en snurt tone da de var på vei hjem fra slottet. Hun hadde sannsynligvis ønsket seg en badestamp eller en diger hjørnesofa i sandstrandfarget skinn.

– En som er fullstendig klin kokosbolle gæren, hadde statsminister Fahr mumlet tilbake.

Det hadde likevel gått overraskende greit så langt. Kimmelim gjorde ikke så mye ut av seg, men var et eneste stort smil der han 17

Barna som forsvant.indd 17

19.09.12 11:34

vandret omkring i huset for seg selv. Plutselig kunne han spørre om de rareste ting, men det var som regel bare Finn som gadd å svare ham.

Finn forsøkte også å lære ham å si «r». Det gikk sånn passe.

– Jeg siej jo j! sa Kimmelim.

– Nei, du gjør ikke det. Den høres ut som en j, svarte Finn.

– Høj da. Jjjjjjjjjjjjjj! ropte Kimmelim mens han begynte å hoppe opp og ned, akkurat som den første faren han hadde hatt.

– Vi kan øve mer en annen gang, sa Finn rolig.

Selv om det var litt merkelig å få en jevngammel bror utdelt sånn på en lørdagskveld på slottet, hadde likevel Finn vært takknemlig for Kimmelims ankomst. Både fordi han umiddelbart virket som en bedre bror enn den Finn hadde fra før, og fordi han nå ikke var den eneste som var helt ny i klassen.

Akkurat nå kjentes det likevel ut som en mager trøst. Finn sukket og prøvde en siste gang.

– Må vi kjøre, pappa? Værsåsnill?

Faren la fra seg bestikket og så oppgitt på Finn. Idet han skulle til å svare, falt en lang skygge innover kjøkkengulvet, nok til at alle snudde seg mot døråpningen. Ett sekund senere steg en høy, tynn og gammel dame inn i rommet. Eller for å være litt mer presis: Ett sekund senere steg en høy, tynn og eldgammel dame inn i rommet.

Hun var kledd i en mørk kåpe, hadde en slags flat skyggelue på hodet og brune skinnhansker på hendene. Hun var gammel, mye eldre enn farmor Baba. Ansiktet var fullt av dype rynker, så mange og så dype at det nesten var vanskelig å oppdage munnen hennes, den så bare ut som enda en rynke på tvers.

18

Barna som forsvant.indd 18

19.09.12 11:34

Finn lurte et øyeblikk på om rynkene hennes var litt som årringene på et tre. Hvis jeg teller alle sammen, finner jeg kanskje ut hvor gammel hun er, tenkte han.

Faren slapp bestikket i tallerkenen med et lite smell, og reiste seg fort fra bordet. Damen var fortsatt en god del høyere enn ham, noe som ikke bare skyldtes at hun var høy, men også at Teddy Fahr var ganske lav.

– Eh, alle sammen, dette er frøken Syversen, stotret faren.

– God morgen, kom det hest fra rynken Finn antok var munnen.

Frøken Syversen nikket kort og alvorlig mot dem, og de visste ikke bedre enn å nikke alvorlig tilbake der de satt. Finn husket at faren hadde fortalt om Laila Syversen, privatsjåfør for Norges statsminister.

– Hun har kjørt alle de norske statsministrene til alle slags steder i all slags vær i all slags fart, hadde faren sagt, før han senket stemmen, som for å understreke noe viktig. – Jeg kan jo et og annet om kjøring selv. Og det sier jeg deg, Finnemann, jeg var ganske så skeptisk til at en så gammal dame skulle kjøre selveste statsministeren. Men hun der, hun er jaggu den beste sjåføren som finnes i dette landet. Kanskje til og med i hele verden. Så det, hadde faren sagt og nikket til Finn.

Men dette var første gangen Finn hadde sett henne selv. Og selv om faren hadde sagt at hun både var høy og gammel, hadde han ikke tenkt at hun var så høy og så gammel. For ikke å si så alvorlig. Det virket som om selv statsminister Fahr ble nervøs av frøken Syversens alvorlighet, der han så på henne og liksom ventet 19

Barna som forsvant.indd 19

19.09.12 11:34

på at hun skulle si noe. Frøken Syversen derimot, ble bare stående og betrakte dem noen sekunder, før hun snudde og gikk rolig ut igjen.

Teddy Fahr gjenvant fatningen, strøk seg raskt over hentehåret og snudde seg mot de tre sønnene sine.

– Okidoki, gutter, da er det dags!

Finn ble sittende. Første dag i ny klasse, på ny skole, i ny by.

Han så på tallerkenen sin. Den gule sola var overalt.

20

Barna som forsvant.indd 20

19.09.12 11:34

Kapittel 4

– Skru opp lyden’a!

Bendik begynte å spille trommer på låret idet frøken Syversen gjorde som han sa. Bilen hadde et lydanlegg som var en statsminister verdig, det var høyttalere overalt. Musikken fikk Finn til å tenke på noe annet og han merket at han også slo takten. Han tittet bort på Kimmelim, men den nye broren hans satt dønn stille.

Det virket som om han var helt i sin egen verden der han stirret trøtt framfor seg.

– Vel, da er vi her, sa frøken Syversen idet statsministerbilen gled opp foran den store skolebygningen.

Finn tittet ut av vinduet. Til hans store lettelse, og Bendiks enda større skuffelse, var det ikke et skolebarn i sikte.

Forklaringen fikk de da de kom inn i skolegården.

– Kom igjen, Viktor, klin til’n!

– Ikke gi’rei, Store-Jimmy! Ta han derre klysa!

Som maur rundt en flekk honning, stimlet barn i alle aldre rundt noe Finn ikke kunne se, men som han likevel skjønte hva var. Slåsskamp. Noen heiet, men de fleste sto bare og så på. Innen Finn, Bendik og Kimmelim kom nærme nok til å se kampen med egne øyne, hadde den største av guttene klart å sette seg over brys21

Barna som forsvant.indd 21

19.09.12 11:34

tet på den andre, slik at knærne låste armene hans. Gutten som lå nederst forsøkte å kjempe seg løs, men satt dønn fast.

Plutselig skjønte Finn hvem det var. Selv om han aldri hadde sett gutten før, følte han likevel at han hadde sett ansiktet hans utallige ganger det siste året. Gutten som lå underst var nødt til å være Viktor Krantz, sønnen til faren sin. Nå er jo de aller fleste sønnen til faren sin, men Viktor var som snytt ut av den arrogante nesa til Ernst Krantz, nestlederen i Merpartiet. Han hadde de samme øynene, den samme fremskutte overleppen og den samme sleiken, som nå fortsatt lå perfekt på plass, tross all rulling og slåssing.

Noen uker etter at Teddy Fahr hadde bestemt seg for at han ville prøve å bli statsminister, hadde Ernst Krantz en dag tilfeldigvis satt seg inn i baksetet på taxien Teddy fremdeles kjørte. Tilsynelatende var de ganske ulike – Ernst var høy, hadde mørkt, tykt hår og gikk rundt i stilige italienske dresser på advokatjobben sin. De trengte likevel bare å kjøre over en fartsdump før de fant ut at de egentlig var enige om det meste, fra hull i veien til prisen på cola.

Teddy trengte en mann som Ernst i Merpartiet. Han kunne jo ikke tette alle hullene i veien alene. Nei, han trengte en smart mann som kjente masse mennesker det var smart å kjenne.

I løpet av det siste året hadde derfor Ernst Krantz ofte vært på besøk hjemme hos dem. Og da snakket han stort sett enten om seg selv, eller om sønnen sin, Viktor. Og hvor fantastisk han var.

Viktor Krantz så likevel ikke særlig fantastisk ut, der han nå lå med snø i ansiktet og en diger, sinna gutt sittende oppå seg.

22

Barna som forsvant.indd 22

19.09.12 11:34

– Skal alltid være så stor i kjeften, du, Viktor. Ikke like tøff nå, kanskje?

Stemmen til Store-Jimmy var behersket, men Finn kunne likevel høre raseriet i hvert ord. Viktor sprellet som en flyndre som ble presset mot havbunnen, han forsøkte å slynge beina rundt overkroppen til Store-Jimmy, men ingenting nyttet.

– Du kommer til å angre så sykt på dette, Jimmy! ropte Viktor.

– Og jeg kommer til å ta deg, for du er og blir en …

Han sluttet å sprelle. Istedenfor brukte han det siste våpenet han hadde. Han spyttet. Klysa traff midt i ansiktet til Store-Jimmy, etterfulgt av to ord som traff enda hardere: – … feit taper.

Spyttet rant av Store-Jimmys ansikt og det kom noe mørkt i øynene hans. Han løftet den høyre hånda langsomt. Noen av jentene snudde seg bort. Viktor så redd ut og forsøkte å vri ansiktet til siden for å unngå slaget.

Men det kom aldri.

Ansiktsuttrykket til Store-Jimmy viste at selv han skjønte ingenting. Høyrehånda ble værende der oppe i lufta. Han snudde seg mot den for å sjekke hvorfor den ikke adlød. Og så rett i fjeset til Kimmelim.

– Det ej ikke pent å slå andje, vet du.

Finn trodde ikke sine egne øyne. Lille Kimmelim holdt hånda til store Store-Jimmy i et fast grep. Det så ikke ut til at han anstrengte seg stort. Og selv om Store-Jimmy prøvde å rykke hånda til seg, rikket den seg ikke.

I det samme hørtes en høy og skingrende lyd. Finn kjente hvor23

Barna som forsvant.indd 23

19.09.12 11:34

dan den skar seg gjennom lagene med klær, trengte inn gjennom huden, og stoppet ikke før den fikk beina i kroppen hans til å dirre. Lyden fikk alle til å snu seg, halvparten til å holde seg for ørene, og den fikk Kimmelim til å slippe Store-Jimmys hånd.

En bredskuldret mann i sekstiårene kom gående mot dem i høyt tempo, tvers gjennom skolegården, iført en langhåret pelsfrakk. I munnen hadde han en diger metallfløyte, den var nesten like stor som en tennisball og den hang i en slags metallenke rundt halsen hans.

– Hvem er det der? hvisket Finn til en gutt ved siden av seg som så ut som om han gikk i første.

– Det der ..., sa gutten. – Det der er gymlærer Bojan.

Den store mannen banet seg vei mellom tilskuerne og helt fram til de to kamphanene. Bojan så fra Store-Jimmy til Viktor og tilbake uten å si noe.

– Så bra du kom, gispet Viktor uskyldig der han lå. – Han angrep meg uten at jeg hadde gjort noen ting, fortsatte han, mens han kom seg på beina og børstet snø fra klærne sine. – Han er klin gæren.

– Det ække sant! protesterte Store-Jimmy. – Han kalte meg en …

Bojan ristet oppgitt på hodet. Men han sa fortsatt ingenting, tok bare tak i jakkene til de to gutta og dro dem med seg i retning skolebygningen. En liten jente løp etter Store-Jimmy med en rød støvel han hadde mistet under slåsskampen og ga den til ham. I det samme ringte det inn.

24

Barna som forsvant.indd 24

19.09.12 11:34

– Hva skjer nå? Får de kjeft? spurte Finn førsteklassingen, mens de gikk mot den største skolebygningen.

– Ikke av Bojan, i hvert fall. Han tar dem med til rektors kontor, sa gutten og snudde seg mot Finn.

– Gymlærer Bojan snakker ikke.

25

Barna som forsvant.indd 25

19.09.12 11:34