Norge i Sudan
Norge i Sudan materie.indd 1
26.07.14 09:28
Norge i Sudan materie.indd 2
26.07.14 09:28
Bibiana Dahle Piene
Norge i Sudan P책 bunnen av sola
Norge i Sudan materie.indd 3
26.07.14 09:28
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. Forfatteren har mottatt støtte fra Institusjonen Fritt Ord og Statens stipendordning for kunstnere. © 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Kitty Ensby Forsidefoto: Bibiana Dahle Piene Satt med Minion Pro 11/15 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: Trykk og innbinding: Printed in ISBN 978-82-03-29448-8
Norge i Sudan materie.indd 4
26.07.14 09:28
Innhold Prolog 9 I Eventyreren 18 • Et bakteppe 26 • Hærføreren 38 • Rapportørene 47 Dinkaland 52 • Jungeldoktoren 60 • Den lange marsjen 68 Byggerne 84 • Et skjebnetreff 90 II En ny æra 98 • Veien til Torit 104 • Norwegian 115 Båtdrømmeren 121 • En krigersk treenighet 128 • Fangen 136 Kamphanene 148 • En varslet katastrofe 162 Den ukjente soldat 167 Kommandøren 170 III Drapene som snudde tiden 184 • En hemmelig kanal 197 Det norske folkets hær 211 • Under radaren 220 • Løvinnen 232 Troikaen 248 • Darfur, 2005 258 • Martyren 264 Fredens pris 269 Epilog 285 Takk 298 Litteratur 299 Noter 306
Norge i Sudan materie.indd 5
26.07.14 09:28
Norge i Sudan
Norge i Sudan materie.indd 6
26.07.14 09:28
Arum Jok, du som er alle mødrenes bror Jok, jeg har sendt deg til bunnen av sola Der er et altomfavnende lys Der er sola Der er månen Der er steinen Der er Gud Garang, vår første far Gi oss fred.
Sørsudansk hymne ved høvdingers begravelser (utdrag, oversatt fra engelsk av forfatteren)
7
Norge i Sudan materie.indd 7
26.07.14 09:28
Norge i Sudan
8
Norge i Sudan materie.indd 8
26.07.14 09:28
Prolog
Prolog
Rommet er lite og firkantet, sju skritt fra vegg til vegg. Møbleringen er sparsommelig: en seng, et skap, et skrivebord og en grå hagestol i plast. Foran vinduet henger et par skittengule gardiner. Det er ingen tepper på det kalde, flislagte gulvet og ingen bilder på de lysegule veggene. En naken sparepære henger i en ledning fra taket og sprer sitt grelle, blåhvite lys. Det er det fineste rommet jeg noen gang har hatt i Sør-Sudan, og det skal være mitt hjem i én måned. Hele november 2012. Jeg ligger i senga og lytter til lydene av en ny dag som glir inn i rommet. Utenfor skramler en bil forbi, sjåføren ligger på hornet. En sint mannsstemme roper noe på arabisk. Det smeller i en jernport. I det fjerne kaller muezzinen i en av byens moskeer inn til morgenbønn, fra en annen kant ringer en kirketjener med klokkene. Juba er i ferd med å våkne. Igjen stiger sola opp over hovedstaden i verdens yngste nasjon. En gang var Juba en vakker liten by, med den Den hvite Nilen flytende forbi, bred og mektig, og omkranset av lave fjell. Med sine store mangotrær, frodige hager og gode jaktmuligheter ble byen populær blant kolonitidens mer eventyrlystne reisende. På midten av 1900-tallet bygget britiske koloniherrer og greske handelsmenn opp et lite sentrum av hvit- og blåmalte art deco-inspirerte bygninger i én eller to etasjer med søyleganger og enkle utsmykninger. Midt i sentrum sto det, etter datidens standard, staselige Juba Hotel, der overklassens safariturister, løvejegere, oppdagelsesreisende og embetsmenn kunne hygge seg med en sundowner eller to mens Afrikas sol gled ned bak 9
Norge i Sudan materie.indd 9
26.07.14 09:28
Norge i Sudan
horisonten. Til seg selv fikk den britiske administratoren bygget en fornem guvernørbolig litt lenger opp i byen. Nilens lille perle, ble Juba kalt den gangen. Det er lenge siden nå. Ærverdige Juba Hotel er jevnet med jorda. På platene av bølgeblikk som er satt opp rundt kvartalet der det en gang sto, er det hengt opp bilder av det prangende nye hotellet som skal bygges. Med speilkledde søyler i lobbyen og svømmebasseng. Jeg krabber ut av senga som er pakket inn i lyseblå myggnetting, og strekker meg. Madrassen er hard som en sponplate. Det er varmt i rommet; strømmen ble slått av i natt igjen, og luftkondisjoneringen virker ikke. Gjennom en sprekk i gardinene ser jeg rett ut på en oransje mur med piggtråd på toppen. Den høye jernporten inn til gjestehuset er bevoktet døgnet rundt. Sikkerheten tas alvorlig; et folk som har vært i krig i femti år, er fullt av uberegnelige individer. Med våpen. Jeg bor i en bydel som heter Nimra Talata; rommet har jeg fått leie av Norsk Folkehjelp for 70 dollar natten. Foruten seng og skap og skrivebord har jeg eget toalett og dusj, noe ni av ti sørsudanere ikke har. Når jeg dusjer, må jeg passe på å holde munnen igjen for ikke å få i meg parasitter; vannet kommer rett fra Nilen, pumpet opp i svære, blåmalte tankbiler fra en utstikker nedenfor broen som går over elven. Tankbilene farter rundt på kryss og tvers i Juba hele dagen og fyller opp vanntankene til skoler og sykehus, forretninger og ambassader, hoteller og gjestehus – og etterlater seg skyer av svart eksos. Men folk flest må fortsatt hente vann i gule jerrykanner fra en av byens hånddrevne vannpumper. Innlagt vann er luksus. Juba er ikke bare verdens yngste hovedstad, kanskje er den også på vei til å bli en av de styggeste. Muligens har det noe å gjøre med den utstrakte bruken av uvennlig piggtråd. Den lille perlen har vokst med forbløffende fart etter krigen, byen er nesten ikke til å kjenne igjen fra det ene året til det neste. Over hele byen strekker halvferdige bygninger seg som sprikende, grå skjeletter mot himmelen; de skal bli hoteller og kontorer og leiligheter for dem med penger. Heslige nybygg i skrikende farger stikker opp blant bølgeblikkskurene som 10
Norge i Sudan materie.indd 10
26.07.14 09:28
Prolog
har poppet opp overalt. Da freden endelig kom, trakk etiopiske hotelleiere, kenyanske sjåfører, ugandiske markedsselgere og – ikke å forglemme – vestlige bistandsorganisasjoner til Juba som veps mot en sukkerstang. Her var det store penger å tjene. De tradisjonelle tukulene, sørsudanernes runde hytter av leire og strå, som utgjorde mesteparten av byen første gang jeg kom hit, i 2006, er meid ned av hissige bulldosere. Mange av dem som bodde der, har måttet bygge seg nye og langt uslere hjem av filler og plast på steder som fortsatt ikke er bebygget, som den gamle kirkegården nede ved elven, der beinpipene stikker opp av jorda. Over hele byen ligger en eim av noe midlertidig; man får følelsen av at det gjelder å skynde seg. Det er som om det bygges raskt og billig fordi det ikke er ment å vare. Bare mangotrærne strekker fortsatt sine store, eviggrønne trekroner standhaftig mot himmelen, som en korreks til dette travle og midlertidige. De har stått her lenge. De har boret sine røtter ned i jorda og holdt stand. De faller ikke så lett. Klokka er bare halv åtte, og temperaturen har allerede passert tretti grader. Det kommer til å bli en varm dag. Gradestokken klatrer gjerne opp mot førti grader eller mer, nå etter regntiden. Jeg går over til frokostsalen. Gjestehuset har egen kokk som har satt fram kaffe og te, oppskåret melon og smultboller, en sørsudansk versjon av europeernes kontinentale frokost. Rundt et avlangt spisebord sitter noen av Norsk Folkehjelps ansatte; de er fra Uganda og Kenya. De spiser i taushet. På en stor tv-skjerm i enden av rommet gjaller en kenyansk nyhetssending på swahili. De fleste har blikket godt festet på skjermen mens kjevene kverner på smultbollene. Et par av dem nikker til meg. Ingen sier noe. De har vel nok med sitt. Da jeg var her i fjor, var stemningen annerledes. Det var i januar 2011, og sørsudanerne skulle skrive historie. De skulle selv bestemme om de fortsatt ville være en del av et forent Sudan eller om de ville bli et eget land. Det fantes ikke det minste fnugg av tvil om at de kom til å velge det siste. 11
Norge i Sudan materie.indd 11
26.07.14 09:28
Norge i Sudan
Jeg ankom sent på ettermiddagen 4. januar. Flyet var for en gangs skyld stappfullt av observatører, politikere, eksilsudanere, hjelpearbeidere, notabiliteter og andre som ville til Sør-Sudan for å overvære folkeavstemningen. Mer enn tusen journalister hadde meldt sin ankomst. Og en av dem var meg. Jeg satt med nesa klistret til flyvinduet mens vi fløy over de endeløse grønne og tilsynelatende stort sett ubebodde slettene mellom Nairobi og Juba. En sjelden gang kunne jeg skimte en kjerrevei som en utvisket strek i landskapet. Så, bak en fjelltopp, kom omsider Juba til syne, hyllet inn i et slør av eksos og varmedis. I den bitte lille ankomsthallen hersket kaos, et virvar av kofferter og bager og sekker og pappesker og armer og bein. Flypassasjerene trengte seg sammen foran et hull i veggen der bagasjen ble lempet inn utenfra. Langs veggene og i alle døråpningene sto væpnede politimenn og sikkerhetsfolk i sivil med strenge blikk. Frykten for at det skulle komme noen som ville prøve å sabotere folkeavstemningen, var påtakelig, og det florerte hissige rykter om at et sørsudansk ja til løsrivelse ville sparke i gang krigen mellom nord og sør på ny. Utenfor ankomsthallen ble vi møtt av et digert skilt prydet med det sørsudanske flagget og et stort fotografi av Sør-Sudans legendariske geriljaleder som stirret mot oss med et brennende blikk: John Garang, mannen som ledet opprøret i 21 år, og som ved et skjebnens lune bare fikk nyte fredens frukter i 21 dager før han omkom i en helikopterulykke i Imatong-fjellene, helt sør i Sør-Sudan. Den dagen, 30. juli 2005, er for alltid spikret inn i sørsudanernes minne. Et svart kapittel der siste ord ennå ikke er skrevet. Var det en ulykke – eller ble Sør-Sudans landsfader drept? Med bøyde hoder gravla sørsudanerne John Garang 6. august på Frihetsplassen midt i Juba. Det regnet – det var som om selv himmelen gråt. På horisonten lyste en regnbue for den døde. Den tradisjonelle høvdinghymnen ble sunget for ham: «Jok, jeg har sendt deg til bunnen av sola […] Garang, vår første far, gi oss fred.» Teksten på skiltet utenfor ankomsthallen oppsummerte med seks 12
Norge i Sudan materie.indd 12
26.07.14 09:28
Prolog
ord alt sørsudanerne hadde kjempet for i to runder med borgerkrig: «Vårt land. Vår olje. Vår frihet.» Den friheten hadde kostet dyrt. Over to millioner mennesker hadde måttet betale med livet. Men nå skulle det bli nye tider. På veien inn fra flyplassen mot sentrum var det hengt opp svære bannere. «KOM HJEM OG STEM FOR FRIHET,» oppfordret ett. «2011: For fred, frihet og rettferdighet,» het det på et annet. Tegninger av en oppadvendt håndflate, et symbol som i Vesten gjerne betyr «stopp», men som i Sør-Sudan er et eldgammelt tegn for verdighet og som var valgt som symbol for «ja til løsrivelse», var å se overalt, fra meterhøye utskårne hender i tre, som alle byens minibusser hadde festet til taket, til små vimpler og klistremerker som prydet ethvert fremkomstmiddel. Symbolet for «ja til fortsatt union med Sudan», to hender i et håndtrykk, var ikke å se noe sted. Gatene var fulle av folk. På et hjørne viste en gruppe kledd i sin fineste stammepryd fram sine danseferdigheter mens trommene gikk, på et annet hadde en gjeng unge menn samlet seg rundt en kassettspiller som med skjærende diskant ljomet ut frihetssanger. Utenfor små frisørsalonger av bølgeblikk satt kvinner og flettet hverandres hår mens ungene deres løp støyende omkring. Her og der gikk folk i oransje kjeledresser, væpnet med piassavakoster og blå plastposer, til angrep på bergene av søppel og flattrykte plastflasker som fløt overalt, for å gjøre byen ren og pen til den store dagen. Oppgaven var uoverkommelig, men innsatsen ble lagt merke til. Drosjesjåføren kom med oppmuntrende tilrop ut av bilvinduet idet vi passerte en gruppe av de oransjekledde. I en rundkjøring ikke langt fra flyplassen var det satt opp et seks– sju meter høyt, firkantet tårn kledd i de sørsudanske fargene rødt, grønt og svart. På toppen av tårnet blinket digitale tallskiver i alle himmelretningene. I lysende oransje telte de ned til folkeavstemningen. Det var fire dager, sju timer og 33 minutter igjen. «Hva betyr dette valget for dere?» spurte jeg sjåføren. 13
Norge i Sudan materie.indd 13
26.07.14 09:28
Norge i Sudan
«Det betyr alt! Vi skal bli kvitt araberne. Vi vil bli frie!» svarte han og tutet et par ganger med bilhornet i pur glede. Det var James Lamu som satte meg på tanken om å skrive denne boka. James er en mann i tjueårene som jeg tilfeldig støtte på utenfor universitetet i Juba. Det var en døsig ettermiddag midt under folkeavstemningen, og universitetet var stengt, men James satt på en av de gamle benkene under det store treet på universitetsplassen og underholdt noen eldre menn med sine høylytte betraktninger om tingenes tilstand og livets viderverdigheter. Rundt halsen hans hang et adgangskort til universitetet som han hele tiden fingret med som et kjært smykke. James var fra mundari-stammen, noe alle kunne se av stripene som var blitt skåret inn i pannen hans da han var liten. Han hadde en tendens til begeistret å hylle Vårherre for hver minste lille ting, men han snakket flytende engelsk og var derfor den perfekte tolk da jeg dagen etter skulle til Terekeka, hovedsetet i mundarienes land nord for Juba. Det var da vi hadde kommet tilbake til Juba og kom gående gjennom gata der James bodde i bydelen Atla-Bara, at han plutselig stanset. Gata lignet mer et tørt elveleie med store humper og grøfter; på begge sider lå rekker av små murhus med bølgeblikktak, mange av dem bygget i hui og hast etter at borgerkrigen tok slutt for seks år siden. Ettermiddagssola var i ferd med å trekke et ferskenfarget slør over byen. «Du,» sa James og snudde seg mot meg, «det er en ting jeg lurer på. Hvorfor er det egentlig så mange nordmenn – nowiisjens – i SørSudan?» Et par år tidligere hadde jeg skrevet en masteroppgave i journalistikk om den norske pressens dekning av Sudan gjennom et hundreår. Gjennom arbeidet hadde jeg sett hvordan Norge gradvis ble mer og mer involvert i Sudan. Jeg begynte å legge ut. Etter å ha hørt på meg en liten stund, begynte James å le. «Du,» sa han og slo meg lett på skulderen, «hvorfor skriver du ikke bare en bok?» Det finnes neppe noe annet land i verden hvor nordmenn er like populære som i Sør-Sudan. Nesten alle har hørt om Norge, noe 14
Norge i Sudan materie.indd 14
26.07.14 09:28
Prolog
hjelpeorganisasjonene Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp har brorparten av æren for. Norske representanter satt på ærestribunen da landet formelt ble erklært som selvstendig nasjon 9. juli 2011. Det finnes heller knapt noe land der Norge har satt så mange ulike spor etter seg. For eksempel er Sør-Sudans nye pundsedler gravert av en norsk designer. Sør-Sudans første trykkpresse, der landets aller første egne avis, Nile Mirror, ble trykt, ble gitt i gave fra norske myndigheter. Norge var det første landet med egen representasjonsbolig i Juba, der Sør-Sudans aller første svømmebasseng ble anlagt. Utkastet til landets oljelov er skrevet av nordmenn, landets statistikkbyrå er etablert med norsk hjelp, og nå skal landets nye riksarkiv reises med norske penger. Men alt dette er nærmest bare for kuriosa å regne i forhold til det aller viktigste: Da verdens yngste nasjon ble født disse januardagene i 2011, var det med Norge som jordmorassistent. Flere av dem som er intervjuet i denne boka, mener at uten innsatsen til norske organisasjoner, politikere og fredsmeklere ville Sør-Sudan trolig aldri blitt et eget land. Og da fredsavtalen ble inngått i 2005, signerte daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson den sågar to ganger med sin karakteristiske løkkeskrift. Avtalen var blant Norges største utenrikspolitiske triumfer. Men hvordan – og ikke minst hvorfor – ble Sudan, og det som senere skulle bli Sør-Sudan, så viktig for Norge? Det er en ganske eiendommelig historie. Det begynte med et møte for et halvt hundreår siden. En tråd ble spunnet, et bånd ble knyttet. Siden ble det spunnet nye tråder og knyttet flere bånd, og slik fortsatte det til forholdet mellom Norge og Sudan til slutt ble som en vev, et fargerikt teppe av ulike relasjoner. Et teppe som hittil aldri er blitt rullet ut. Min egen interesse for Sudan ble vekket i 2004, da jeg ble sendt til SørSudan av min arbeidsgiver NTB for å rapportere om den vordende fredsavtalen. Reisen satte dype spor i meg. Etter hvert ble det en rekke reportasjereiser både i nord, sør, øst og vest. 15
Norge i Sudan materie.indd 15
26.07.14 09:28
Norge i Sudan
Det var noe som grep meg på disse reisene, noe jeg aldri helt har greid å sette fingeren på. Noe mer enn den vanlige fascinasjonen som en hvit besøkende med en returbillett i lomma ofte kan oppleve i Afrika, der det er så lett å bli betatt av samholdet mellom menneskene og den tapperheten som krig og nød tvinger fram, så lett å bli grepet av livet som blir så tydelig fordi døden er så nær. Jeg ble alt dette. Men det var også noe mer. Kanskje kan det oppsummeres i dette ene lille ordet: håp. «Jeg vet ikke hva det er med Sudan,» skriver den amerikanske forfatteren og journalisten Philip Caputo, som tilbrakte flere år i landet under borgerkrigen. «Det forbannede, jævla, føkka opp Sudan. Det suger deg inn.» Møtet med Sør-Sudan har merket meg for livet. Sugd inn. Ja, jeg tror det holder.
16
Norge i Sudan materie.indd 16
26.07.14 09:28