Bjarte Breiteig - Mine fem år som far

Mine fem 책r som far

Bjarte Breiteig

Mine fem 책r som far Roman

Bjarte Breiteig Fantomsmerter, 1998 Surrogater, 2000 Folk har begynt å banke på, 2006

Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Johanne Hjorthol Satt med 11/14 pkt. Minion hos Type-it AS Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2014 ISBN 978-82-03-35767-1

Til min kollega og venn Ă˜yvind Ellenes

1

Vi satt ved middagsbordet da politiet kom. Det var en tirsdag, og som alltid på tirsdagene hadde vi fisk. Vi pleide å gjøre det enkelt – en grateng eller en pakke fiskepinner – men denne tirsdagen hadde jeg vært inspirert og tatt guttene med på fiskebrygga og kjøpt makrell. Hjemme hadde jeg stekt fisken i rikelige mengder smør, men glemt avtrekket, og kjøkkenet var blitt fylt av den ubehagelige osen som er så vond å bli kvitt. Guttene ville ikke spise. De sutret og maste om is, men tidde brått da det ringte på. De stormet etter hverandre, begge guttene i strømpebukse ned trappa, og kom forventningsfulle opp igjen.

– Til deg, pappa.

– Hvem er det?

– Noen vi ikke kjenner.

Jeg reiste meg motvillig. Jeg hadde sett fram til en kveld på hjemmekontoret, og det skulle så lite til før konsentrasjonen røyk. Kvelden i forveien hadde jeg skrevet en novellebegynnelse – min første – og i overraskelsen over hvor riktig det kjentes, var jeg blitt grepet av en skrivetrang jeg 9

ikke hadde følt så sterkt siden de første litterære forsøkene mine for flere år siden. Jeg hadde allerede ideer til andre noveller også, og ante at dette kunne være kimen til min første bok.

Ute på hellene, i ly for regnet under den nybygde verandaen, sto en mann og en kvinne jeg aldri før hadde sett, begge kledd i moderne allværsjakker. Mannen kan ha vært i sekstiåra. Kvinnen var yngre, på min egen alder, og hadde et kommunikasjonsapparat i øret. Bak dem sto en mørk Saab parkert, med regnet smatrende mot panseret. Jeg tenkte at der sperret den veien for naboene, hvis noen av dem skulle ut eller inn, men jeg sa ikke noe.

– Er det du som er Martin Havn? spurte kvinnen.

– Ja, sa jeg. – Hva gjelder det?

De viste fram hvert sitt plastkort med bilde av seg selv og påskriften POLITI og ba om å få stille meg noen spørsmål.

– Får vi bli med inn litt? spurte kvinnen.

Jeg nølte.

– Vi sitter akkurat og spiser, sa jeg. – Vi har fisk.

Jeg gremmet meg over den unødvendige opplysningen.

– Vi kan vente, sa kvinnen. – Vi har tid til det, Borgen?

Mannen så på klokka.

– Du får sløyfe desserten, da, sa han.

Jeg slapp dem inn. De tok pent av seg på beina og fulgte meg opp trappa. De nikket til Gina og guttene på kjøkkenet, før de fortsatte inn i stua. Gina vinket meg bort til seg.

– Hvem er det der? spurte hun.

10

– Politiet, sa jeg. – De ville spørre om noe.

– Jøss, sa hun. – Har det hendt noe?

– Jeg vet ikke.

– Du må nesten servere et eller annet. Skal jeg komme inn med noe? Hver sin øl, kanskje?

– Øl? sa jeg. – Til politiet?

– Nei, nei, kaffe da?

– Du trenger ikke, sa jeg. – De blir ikke lenge.

Jeg lukket kjøkkendøra. Men det hadde skjedd noe med de nye dørene etter ombyggingen; de hadde liksom trutnet i karmene, og jeg måtte smelle den hardt igjen for å få lukket den skikkelig.

I stua hadde de to politifolkene satt seg ved spisebordet, der guttenes tegnesaker lå spredt utover voksduken. Det var fargeblyanter, mer eller mindre ferdige tegninger, og små dynger av rusk etter blyantspissing. De hadde begge hengt fra seg jakkene på en ledig stol, og jeg kunne se hvordan kabelen fra kvinnens kommunikasjonsapparat forsvant ned i den sporty genseren hennes.

– Du kan godt spise ferdig middagen din, sa hun.

– Neida, sa jeg. – Jeg varmer den opp etterpå.

Mannen, som altså het Borgen, snuste i lufta.

– Makrell? sa han.

– Ja, sa jeg.

– Vær så god sitt.

Han pekte med en finger på plassen overfor kvinnen. Jeg valgte i stedet plassen overfor ham, og han protesterte ikke på det. En liten stund gikk uten at noen sa noe. Borgen stu11

derte barnetegningene, snudde på et par av de mest ferdige for å kunne se dem riktig vei.

– Så de liker å tegne, guttene dine?

– Det er vel helst når det regner, sa jeg. – Ellers leker de mest ute.

– Men de er flinke, sa han. – Syns du ikke?

Han holdt en tegning fram for meg, og jeg gjenkjente med det samme Tors usikre stil. Tor fant sjelden på motiver selv, etterlignet heller Jonas. Jeg følte en viss lettelse over at det denne gangen bare var en klynge trær; ellers var det ofte så blodig, det de tegnet: sverd og pistoler og avhogde kroppsdeler. Jeg spurte meg ofte hvor de hadde det fra. Vi var strenge med hva de fikk se på TV. – Joda, sa jeg. – De er flinke.

Jeg la spøkefullt til at dét var et talent de ikke hadde fra meg, men fra moren.

– Fra Gina? sa kvinnen.

– Fra Gina, ja, sa jeg.

Hun smilte på en måte jeg i en annen sammenheng ville ha opplevd som flørtende. Hun samlet håret i en stram hestehale, og de myke dunene foran ørene ble blottlagt. Et uvant ord dukket opp i meg: delikat. Det var det hun var, delikat.

Hun kastet noen blikk rundt i stua, på de fremdeles nesten nakne veggene og spurte om vi nettopp hadde flyttet inn.

– Ja, nå i sommer, sa jeg.

Og som alltid når det dreide seg om huset, greide jeg ikke holde tilbake stoltheten, og jeg fortalte at dette var barndomshjemmet mitt, som vi hadde brukt et helt år på å pusse opp og bygge på. Resultatet så de selv, sa jeg. Nedenunder 12

hadde vi innredet en utleiedel – jeg pekte ned mot gulvet – i det som senere skulle bli guttenes ungdomsrom.

– Og nå er vi endelig på plass, sa jeg og smilte.

– Dere er heldige, sa kvinnen. – Det er rift om eneboligene nå.

Borgen snurret en finger ved siden av hodet.

– Det er galskap hvor dyrt det er blitt, sa han.

– Du jobber også her hjemme? spurte kvinnen.

– Ja, sa jeg. – Jeg har hjemmekontor.

– Og du skriver?

Jeg stusset, for dette med skrivingen var ikke offisielt.

Riktignok hadde jeg noen år i forveien publisert noen tekster i et tidsskrift. Kan hende var det dette de hadde snappet opp?

– Jeg jobber mest med oversettelse, sa jeg.

– Er det ikke maskiner som gjør sånt nå? spurte Borgen.

– Ikke alt, sa jeg. – Og det må uansett sjekkes.

Han plukket opp en fargestift, en av de såkalte fargegubbene, og skrev noe nederst på Tors tegning. Så holdt han den fram for meg på nytt.

SELMA STRØM, 4 ÅR Han hadde skrevet det med tilgjorte barnebokstaver. Jeg kjente at noe strammet seg til i meg.

– Er navnet kjent for deg? spurte kvinnen.

Jeg rynket bekymret på øyenbrynene.

– Det har vel ikke skjedd Selma noe? spurte jeg.

– Vær snill å svare på spørsmålet, sa hun.

13

Jeg sa at jeg visste godt hvem Selma var, at hun var datter av Ginas venninne Lillian, at de ofte var på besøk hos oss.

– Ikke dere hos dem? spurte hun.

– Jo, selvfølgelig, det også, sa jeg. – Vi var naboer helt til vi flyttet, og vi treffer hverandre fortsatt mye.

– Når så du Selma sist?

– Hvorfor spør dere? Er hun blitt borte?

– Bare svar.

– På lørdag, sa jeg. – Da var vi hos dem på pizza.

– Stemmer det at du og Lillian Strøm tidligere var et par? spurte Borgen.

Jeg så fra den ene til den andre av dem. I likhet med de få andre gangene jeg hadde hatt noe med politiet å gjøre, kjentes det viktig at jeg oppførte meg så alminnelig som mulig. Nettopp derfor kom det noe kunstig over alt jeg sa og gjorde. Som albuen jeg nå liksom henslengt la på bordkanten: Jeg tok den til meg igjen, noe som bare forsterket det kunstige.

– Jeg kan bekrefte det du sier, sa jeg.

Det var sånn de fikk meg til å snakke: Bekrefte. Jeg fortalte at Lillian og jeg hadde vært kjærester i mange år, fra vi var helt unge. Hun hadde gått et trinn under meg på videregående, og vi hadde vanket i det samme kristelige ungdomsmiljøet. Jeg fortalte også at vi hadde vært samboere et par år, mens vi begge studerte ved høyskolen.

– Men så forelsket du deg altså i venninna? sa Borgen.

– Det var ikke så enkelt, sa jeg.

– Det er aldri enkelt, sa kvinnen. – Jeg er skilt selv, jeg.

– Jeg er også skilt, sa Borgen. – Det er ikke enkelt.

14

Ute på gangen hørte jeg guttene hviske sammen. Gina måtte ha latt dem gå fra middagsbordet, og nå kom de smygende opp mot utsiden av døra. De presset panne og nese flate mot det ruglete glasset ved siden av, for å se inn.

Kvinnen skrev noe i en blokk. Jeg hadde ikke lagt merke til dette før: at hun tok notater. Hun skrev også nå, mens jeg tidde. Øverst på siden kunne jeg se at hun hadde skrevet navnet mitt og dagens dato, men punktene nedenfor var uleselige fra min synsvinkel. Hittil hadde jeg lykkes i å bevare en slags tillitvekkende ro, men ved synet av denne rableskriften som liksom skulle representere meg, var det noe som brast innvendig, og spørsmålene mine kom i et ras, og med altfor høy stemme, om hva dette med Selma var, om jeg var mistenkt for noe, i så fall hva; forelå det noen anmeldelse? Hvorfor hadde de ikke bare ringt, eller innkalt meg til stasjonen i stedet for å brase inn her hjemme, foran Gina og mine egne gutter? Visste de ikke hvilke rykter som kunne begynne å gå? Visste de ikke at sånt kunne ødelegge en familie? De lot meg holde på. De satt tause, som to psykologer, og ventet til jeg hadde tømt meg. Da kvinnen omsider tok ordet igjen, var det varme i stemmen hennes.

– Vi skjønner at dette er ubehagelig for deg, sa hun.

– Men så lenge du ikke har noe å skjule, har du heller ingenting å være redd for.

– Du glemmer ryktene, sa jeg.

– Vi har taushetsplikt, sa Borgen og dro en usynlig glidelås over sin egen munn. Jeg lurte på om jeg ikke likevel hadde sett ham før et sted. Kunne han ha vært en del av menigheten jeg en gang hadde tilhørt? Jeg husket disse 15

trauste mennene som ikke stakk seg fram, men som på sin tildelte søndag trofast sto i døra sammen med en makker og delte ut salmebøker – for så mot slutten av gudstjenesten å komme nedover benkeradene med kollekthåven. Jeg hadde allerede da, mens jeg ennå var kristen, følt en sterk forakt for disse fromme, ansiktsløse menighetsborgerne.

– Hva vil dere vite? spurte jeg.

– Fortell fritt og åpent om hva du gjorde søndag kveld.

– Fritt og åpent?

– Begynn med hvor du var.

– Her, sa jeg. – Hjemme.

Jeg tenkte meg om. Jeg sa at jeg forresten også hadde vært en tur hos min mor søndag kveld. Jeg fortalte at hun var pleietrengende og bodde i den nye bygningen med tilrettelagte boliger ute i Kulleråsen. Jeg pleide å besøke henne der hver søndag, sa jeg, og ofte ellers også.

– Når på kvelden var du der? spurte Borgen.

– Fra åtte til … kanskje elleve? sa jeg.

– Brukte du bilen?

– Å ja, det er for langt å gå.

– Du kunne ha syklet, sa han. – Du liker jo å sykle?

– Jeg tok bilen, sa jeg.

– Hva sier du til at bilen din ble observert et helt annet sted klokka halv ti søndag kveld?

– Hvor skulle det ha vært?

– Ved boligen til Selma Strøm.

– Nei, sa jeg. – Det stemmer ikke.

Borgen pekte på øynene sine.

– Den ble observert, sa han.

16