Tron Øgrim
Tron Øgrim materie.indd 1
06.05.15 15.47
Tron Ă˜grim materie.indd 2
06.05.15 15.47
Bo Brekke
Tron Øgrim Det revolusjonære fyrverkeri
Tron Øgrim materie.indd 3
06.05.15 15.47
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Institusjonen Fritt Ord. Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Kitty Ensby Forsidefoto: Dag Thorenfeldt Satt med Minion Pro 11/15 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 80 g Munken Print Cream 1,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Riga Printed in Latvia 2015 ISBN 978-82-03-29529-4
Tron Øgrim materie.indd 4
06.05.15 15.47
Innhold Forord 7 Guruen 9
I
The times they are a-changin’ En annerledes gutt – en annerledes familie 15 Med en bok foran ansiktet 27 Ikke et typisk lederemne 38 SUF i smeltedigelen 55 SF-ledelsen mot SUF (runde 1) 71 Opprørsåret 1968 84 SF-ledelsen mot SUF (runde 2) 97 På tide å bli voksen 110 Den første EU-kampen 128 Oppgjøret med «høyreavviket» 152 Verdensbildet sprekker 164 AKPs partikrise 193
II
Paint it black! Et liv etter sammenbruddet? 217 Å gjenoppfinne seg selv 244 En gang ml – alltid ml 274 Ungdommen er framtiden 284 Tron burde ha visst bedre 306 Vil han overleve tusenårsskiftet? 325 The End 343 Bilderettigheter 355 Personregister 356
Tron Øgrim materie.indd 5
06.05.15 15.47
Tron Ă˜grim materie.indd 6
06.05.15 15.47
Forord
Forord
Dette er historien om Tron Øgrim, men det er ikke Tron Øgrims historie. Det er min – biografens – historie om ham. Det er mitt ansvar hvem jeg har intervjuet og hva jeg har fokusert på i Tron Øgrims usedvanlig mangesidige liv. Og der jeg har funnet det nødvendig å tolke, er det mine tolkninger som ligger til grunn, selv om de kan være inspirert av kilder jeg har forholdt meg til. Prosjektet er dristig. Det er få personer som vekker så sterke følelser som Tron Øgrim. Han likte å provosere, og han hadde en inngrodd trang til å opponere mot den herskende oppfatning. Like fullt er det tydelig at flere av dem jeg har snakket med, bærer på følelser som stikker dypt. Han må ha tråkket på folk. Senere i livet ba han da også i ulike sammenhenger om unnskyldning for dette, men aldri for sitt politiske engasjement. For mange av dem som hadde opplevd overtramp, kom unnskyldningen trolig altfor sent. Jeg tar opp dette her i forordet, fordi det har vært vanskelig å gå inn på disse enkeltepisodene i selve biografien. I stedet har jeg behandlet det jeg oppfatter som årsaken til fenomenet – nemlig en holdning til det politiske arbeidet i AKP-tiden som gikk ut på at hensikten helliger middelet. En tenkemåte der alle var enten venn eller fiende. Før Tron Øgrims død hadde jeg ingen avtaler med ham om en biografi. Ingen intervjuer var blitt gjort. Jeg skriver heller ikke biografien på oppdrag fra hans familie, men det ville aldri blitt noen bok hvis ikke de hadde sagt ja til å gi meg tilgang til hans etterlatte papirer. De satte ett krav før de sa ja, og det berørte privatlivets fred i én spesiell sammenheng. Jeg godtok det kravet, og har i skriveprosessen sett at det var uproblematisk. Tron Øgrim etterlot seg ikke noe arkiv. Men han hadde spart på det meste fordi han hatet å kaste noe som helst. Etter hans død ryddet døtrene huset, og da havnet alt i kasser eller søppelsekker på et fjernlager. Fire år senere, sommeren 2011, mottok jeg ti svære pappkasser – gull og gråstein om hverandre. En heftig researchjobb måtte til, og det gjorde jobben langt mer tidkrevende enn jeg på forhånd hadde trodd.
7
Tron Øgrim materie.indd 7
06.05.15 15.47
Tron Øgrim
Blant alle papirene fant jeg til min store overraskelse en kopi av et brev fra Tron Øgrim til meg. Det var skrevet i romjulen 1979 og inneholdt noen korrigeringer av et intervju jeg hadde gjort med ham angående hans bok Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion?. Jeg må tilstå at jeg hadde glemt både intervjuet og brevet. Selv ble jeg med i ml-bevegelsen (Rød Ungdom) på 1970-tallet og ble også valgt inn i sentralstyret. Slik sett var jeg «en kader», men jeg jobbet aldri tett med Tron Øgrim. Han var ni år eldre, og det er mye når man er ung. Men jeg visste selvsagt hvem han var. Jeg husker to episoder der jeg hadde noe med ham å gjøre direkte. De er uinteressante for den store historien om Tron Øgrim, men det er naturlig å nevne dem. Første gang var på Rød Ungdoms sommerleir i 1982 etter at jeg den sommeren hadde vært noen uker i Zimbabwe. Dette var to år etter at det hvite Rhodesia var blitt Zimbabwe, og Tron kom bort til meg fordi han var nysgjerrig på hva jeg kunne fortelle. Andre gang var etter at jeg begynte som utenriksjournalist i Klassekampen i 1986 og skrev en artikkel om avisens mangelfulle og misvisende dekning av krigen i Angola på midten av 1970-tallet. Da skrev Tron et motinnlegg, og vi hadde en avisdebatt om dette. Da jeg intervjuet en av de gamle lederne i AKP om Tron til denne boken, spurte han meg: «Hvorfor vil du skrive om Tron? Han hadde jo så svære feil!» «Ja, kanskje det, men det er det som gjør ham så interessant og menneskelig,» svarte jeg. Arbeidet med boken har gitt meg anledning til å reise i et politisk landskap jeg mente jeg kjente, men som likevel var fullt av overraskelser. Jeg tror flere enn meg vil bli overrasket. En takk til alle dem jeg har intervjuet eller snakket med underveis i arbeidet. Uten dem ville den vært umulig å skrive. Framstillingen er imidlertid ene og alene mitt ansvar.
Tron Øgrim materie.indd 8
06.05.15 15.47
Guruen
Guruen
Tron Øgrim snakket rart og skrev enda merkeligere. I tillegg var hans meninger helt i utakt med det alle partiene på Stortinget mente. Til tross for dette var han trolig den person som påvirket den radikale etterkrigsgenerasjonen i Norge mest – på godt og vondt, kan vi vel si. Hva var det som ga ham slik kraft? De ytre forholdene – ungdomsopprøret, sosialdemokratiets tap av mål utover det å styre, kolonialismens ideologiske fall og den første EU-kampen – var forutsetningene. Men hvorfor Tron Øgrim? Hvorfor ikke en av de unge SF-erne som var noen få år eldre enn ham? Eller noen av de andre sentrale i det som ble ml-bevegelsen? Tron var først og fremst en fantastisk historieforteller. Enten det nå var på folkemøter eller i Det norske Studentersamfund, finnes det et utall beskrivelser av hvordan han var som et fyrverkeri på talerstolen. Ikke bare spektakulær med sine fargerike beskrivelser, men også med en egen evne til å gjøre alvoret – farene – skremmende realistiske i overflodssamfunnets tilsynelatende trygghet. Et sted skrev Tron at han laget historier hele livet. At han som barn gikk og diktet historier for seg selv inne i hodet. Det var evnen til å fortelle med levende bilder, kombinert med en kunnskap de færreste hadde opplevd før, som fanget tilhørerne og ga ham den posisjonen han fikk. Tron ga ikke bare uttrykk for en mening, en politisk linje, men formulerte det som sin personlige historie med farger, lukter og smak. Han var aldri formann, verken i SUF eller AKP. Det var flere grunner til det, men den viktigste var at de sentrale ml-lederne tidlig adopterte en ganske kollektiv ledelsesform for å unngå at personrivalisering skulle føre til splittelser. Samtidig var denne ledelsesformen skreddersydd for Tron, som på mange måter var rotete og uorganisert i det praktiske, og derfor passet best i en fri rolle. Den amerikanske dataeksperten og kunstneren Jaron Lanier hevder at
9
Tron Øgrim materie.indd 9
06.05.15 15.47
Tron Øgrim
Steve Jobs ledet Apple som en guru, med alle Mac-kundene som tilhengere i sitt Mac-univers. Mac-tilhengerne ble utsatt for prøvelser når produkter hadde feil, men det gjorde dem bare enda mer lojale fordi gleden var desto større når guru Jobs kom opp med en genial løsning. Det finnes en parallell mellom Jobs og Tron Øgrim. Også Tron kunne sette sine tilhengere på prøve. Han kunne forlange det umulige, skjelle og smelle, komme med knusende kritikk og forlange oppgjør med de forferdeligste politiske avvik. Likevel veide belønningen i mange år opp for prøvelsene, for på den andre siden rykket «den politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», stadig framover. Tron Øgrim var ml-bevegelsens guru. Lanier hevder at Jobs under sin reise til India sammen med college-vennen Dan Kottke før Apple ble skapt, så de indiske guruene i virksomhet og tenkte: Den jobben vil jeg ha! Noe tilsvarende kan ikke sies om Tron Øgrim, men uten å dra det religiøse for langt er det klart at Trons lederstil hadde en karismatisk side. Han fikk folk til å føle at de var med på å utrette noe som var større enn dem selv. At de kunne gjøre en forskjell i verden. Tron Øgrim var ingen Beatles-fan, men det var Steve Jobs. En ung John Lennon skal ha sett Elvis på tv og sagt: Den jobben vil jeg ha! Jobs ville ikke ha Lennons jobb, men guruens. Samtidig må han ha visst at Beatles hadde et dualistisk syn på guru Maharishi; Lennons «Sexy Sadie» latterliggjorde guruen mens McCartneys «Fool on the hill» hyllet ham. Uansett tok guru-magien slutt også for Tron Øgrim. Hans politiske prosjekt havarerte rundt 1980. Ikke bare fordi partiet AKP etter partistriden 1979–80 begynte å miste en masse medlemmer, men fordi det ideologiske fundamentet inneholdt viktige feiltakelser. Tron så dette, men hans nære politiske allierte Pål Steigan var ikke enig. I 1982 ga Tron ut boken Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l), mens Steigan ga ut Svar på tiltale. For partiskaperen Tron Øgrim var dette et fall med islett av gresk tragedie, siden han så sin egen forblindelse. I det minste et stykke på vei, for han skal senere ha klaget på at han var «for ml i hue». På mange måter var Tron Øgrims siste 25 år av livet – han døde i 2007 – langt rikere og mer spennende enn det livet han hadde levd fram til da. Han reiste verden rundt, ble langt mer synlig i massemedia og engasjerte seg 10
Tron Øgrim materie.indd 10
06.05.15 15.47
Guruen
på mange felt. Likevel er det som om denne perioden ligger i skygge fordi ml-årene sto og skygget for sola. En grunn til det er at selv om han tok avstand fra «den svarte arven etter Stalin», var det sterke krefter i media som opprettholdt bildet av Tron Øgrim som Norges Stalin. Det er riktig at norsk venstreside kanskje fortsatt er preget av frontlinjene på 1970-tallet, men Tron forsøkte faktisk å gjøre noe med det. Under den andre EU-kampen på 1990-tallet håpet han at den nye generasjonen nei-ungdom kunne flytte grensesteinene, se framover og ikke bakover. I kulissene spilte han en viktig rolle for å få Aslak Sira Myhre valgt til ny leder av Rød Valgallianse i 1997. Fortjent eller ufortjent erfarte Tron Øgrim likevel at hans egen person sto i veien for den fornyelsen han hadde håpet på. Det sies at seierherrene skriver historien. Tron Øgrim var ingen seierherre i historien. Tvert om. Hans historie er likevel for viktig til å falle utenfor vår kollektive hukommelse. Han preget tross alt en generasjon.
11
Tron Øgrim materie.indd 11
06.05.15 15.47
Tron Ă˜grim
12
Tron Ă˜grim materie.indd 12
06.05.15 15.47
Guruen
I The times they are a-changin’
13
Tron Ă˜grim materie.indd 13
06.05.15 15.47
Tron Øgrim
Først var det Bob Dylan. Så var det Rolling Stones. Men det var alltid Dylan. Se på platecoveret til Blonde on Blonde fra 1966 – bildet av Dylan, med håret, nesen, blikket, den mørkebrune jakken og det svart og hvit-rutete skjerfet. Slik ville også en viss T. Øgrim fra Hellerud se ut. Han så nesten sånn ut! For the loser now will be later to win For the times they are a-changin’ Det var en generasjon som virkelig trodde at verden ville forandres. Tjue års etterkrigstid hadde gitt stabilitet og forbløffende økonomisk vekst i vår del av verden, men politikk, kultur og moral hadde stivnet. Størknet. Gammelmannsaktig. Og vår avkrok av verden levde godt på det store flertallets elendighet. Det var optimismens tid. Alle trodde tidene skiftet. Verden gikk framover. Så hvorfor skulle ikke unge Trond Øgrim tro på et annet og mer rettferdig samfunnssystem? At USA var en papirtiger og at imperialistisk krig og utbytting måtte ta slutt? As the present now will later be past The order is rapidly fadin’ And the first one now will later be last For the times they are a-changin’
14
Tron Øgrim materie.indd 14
06.05.15 15.47
En annerledes gutt – en annerledes familie
En annerledes gutt – en annerledes familie
Det er helt stille i huset. Trond Øgrim er alene hjemme. Han sitter på rommet sitt og skriver. Bortsett fra tikkingen fra en vekkerklokke er det bare han og skrivemaskinen som lager lyd. Hver gang han trykker på tastaturet som får en av metall-armene til å slå mot fargebåndet, kommer det et lite smell. Noen ganger kommer smellene med ujevne mellomrom, nølende, mens de andre ganger kommer som en strøm, smatrende som kuler fra et maskingevær. Det er midt på dagen. Foreldrene hans er på jobb, og lillesøster Leikny er på skolen. Alle vennene er tilbake på skolen etter juleferien, men ikke Trond. Han gjør «ingenting». Det er over et år siden han droppet ut av gymnaset fordi han heller ville studere Kapitalen av Karl Marx på egen hånd enn å følge skolens pensum i matte, fysikk og norsk. I løpet av det drøye året som har gått siden han vendte Teisen gymnas ryggen, har Trond funnet svar, men ikke nødvendigvis i Kapitalen. Han vet han vil engasjere seg politisk. Hva det betyr konkret, er han usikker på, men drømmen er ikke å bli statsråd eller sitte på Stortinget. Det handler ikke om karrierevei. Hans valg likner mer på hans bestemor Otonies; hun brøt over tvert og ble slumsøster i Frelsesarmeen. Det handler om en form for moral – om å følge sin egen overbevisning. Et dikt Hva er det Trond sitter og skriver? En løpeseddel som oppfordrer folk til å demonstrere mot USAs krig i Vietnam? En innledning om maoismens fortreffelighet til et møte i lokallaget i Sosialistisk Ungdomsforbund, bedre kjent som SUF? Eller kanskje en artikkel til skoleavisen Tribune på Teisen, der han fortsatt er en ivrig bidragsyter under pseudonym? Nei, ikke tirsdag 4. januar 1966, for her sitter han og skriver dikt. Et politisk dikt, men like fullt et dikt. Dikt-skriving rimer dårlig med bildet av den militante aktivisten. Tre måneder tidligere, en lørdag, hadde telefonen ringt hjemme hos familien
15
Tron Øgrim materie.indd 15
06.05.15 15.47
Tron Øgrim
Øgrim. Det var en ubehagelig telefon – en trusseltelefon – og det var Trond som svarte. Etterpå satte han seg ned og skrev et referat av samtalen, og det var noe helt annet enn et dikt: Hallo – Er det Øgrim? Ja. Jeg vil bare få gjøre deg oppmerksom på at hvis du møter opp på demonstrasjon utenfor ambassaden i dag – Hvem er dette? – så vil du bli plukket opp i en av våre biler og – behandlet på det grusomste. Hvem er dette? Det er – venner av demokratiet. (Rør lagt på.) At Trond skrev ned samtalen slik han kunne huske den, vitner om at trusselen gjorde inntrykk. Dette var ikke noe han var vant til. Men det kom ikke helt som lyn fra klar himmel, for et par dager tidligere hadde noen i nattens mulm og mørke malt hatmeldinger på garasjedøren deres. Så ringte telefonen en gang til: Hallo – Er det Øgrim? Ja. Jeg vil bare få si fra at dette med malinga på garasjen var bare begynnelsen. Vi er ute etter deg nå, og vil ikke gi oss før du er ødelagt. (Rør lagt på.) Han ble ikke skremt, men han likte det ikke. Trond var tøff i kjeften når han oppfordret folk til å støtte vietnamesernes «væpna frigjøringskamp», men som type var han ingen slåsskjempe. Reidar-Rune Larsen, Tronds klassekamerat gjennom alle år, sa om Trond: «Det var ikke en muskel på den kroppen.» Han var keitete i alt som liknet på idrett bortsett fra svømming, og hans treningsi16
Tron Øgrim materie.indd 16
06.05.15 15.47
En annerledes gutt – en annerledes familie
ver var deretter. Derfor er det ikke så rart at han denne tirsdagen skriver dikt. Det er i tankenes verden han føler seg hjemme. Han tenker i lange linjer. Tanker som passer bedre i et dikt enn som en trussel på en garasjevegg. Han kaller diktet «Nye kadrer». Tittelen er kanskje det dårligste ved hele diktet, men Trond ser det ikke slik. Diktet handler om etterkrigsgenerasjonen. Hans generasjon. Det er to år til 1968, og ingen snakker høyt om et politisk ungdomsopprør. Ikke i Norge og Europa i alle fall. Ikke Trond heller, men han ser likevel sin generasjons historiske rolle. Han ser at den i motsetning til foreldregenerasjonen kan kaste den kalde krigens frykt av seg og tenke fritt: Vi er født etter den annen verdenskrig. Da vi var små var vi redd for lange, lyse korridorer. Vi vokste det av oss den dagen vi var store nok til å se at alle rundt oss leste «Prosessen». På folkeskolen lå vi oppe om natta av frykt for atombomben. Krisene lå over oss som en mare. En dag hadde vi vært redde for lenge. Og redselen gled av oss, som morkent tøy. Den dagen gikk tusener i tog gjennom gatene for første gang. Poenget hans er at ikke alle må gå i takt lenger. Folk som Jens Bjørneboe hadde bidratt til at intoleransen var blitt mindre knugende enn på 1950-tallet. Referansen til Kafka-prosessen er ikke til å misforstå. Men Trond tror ikke det blir lett. Derfor gjentas følgende sekvens flere ganger gjennom diktet: At et blad har falt ti etasjer betyr ikke at det aldri vil nå bakken. 17
Tron Øgrim materie.indd 17
06.05.15 15.47
Tron Øgrim
Det er noe med tyngdekraftens ubønnhørlige seier Trond forsøker å koble til sitt eget politiske prosjekt. Ikke så rart, for det er ikke lett å overbevise verken seg selv eller vennene om at det er mulig å forandre verden. Slik sett er diktet like mye til ham selv som til vennene i SUF. Har han tenkt å lese det høyt på et møte? Neppe. Få det på trykk noe sted? I skoleavisen kanskje, under pseudonym? Mest trolig vil han bare vise det til nære venner eller kjæresten Jorun, som han er nyforelsket i. Så nyforelsket og gal at han går rundt med leppestiften hennes på leppene. Det er en brunaktig leppestift med en karamellsmak han liker så godt at han gir blaffen i hva folk vil tenke. Så der går han, 18-åringen med leppestift på munnen og vil ha folk med på sitt overambisiøse politiske prosjekt. Slekt følger slekters gang Hvem var han, denne merkelige 18-åringen? Og framfor alt – hvordan var han blitt slik? For å finne svar er det naturlig å begynne med foreldrene. Til tross for at Trond Øgrim ville lede an i det gryende ungdomsopprøret, hadde han lite opprørstrang overfor sine egne foreldre: Marit Eggen og Otto Øgrim. Marit og Otto traff hverandre første gang i Trondheim i 1934 da de begge skulle ta examen artium på Katedralskolen, forteller Marit i en liten trykksak hun kalte «Livsløp». Den skrev hun i 1993, og i forordet går det fram at det var Tron som hadde bedt henne skrive om sitt og Ottos (Beppas) liv for barnebarna. Marit sto i en trappeoppgang på skolen og ventet på å komme opp i historie muntlig, da hun fikk øye på en merkelig kar som også skulle opp i samme fag. Han var lys, litt inntilbens, med turnsko og grå bukse som hang lavt på. I motsetning til alle de andre artianerne hadde han ikke russelue på. Marit tenkte at han trolig hadde forsøkt å ta artium året før, men strøket. Gutten het Otto Øgrim og var ganske riktig noe eldre. Men han hadde ikke strøket til artium. Tvert om hadde han bare gått ett år på Skjaanes og Müllers toårige gymnas, og skulle ta artium som privatist. Det betød at han måtte opp i seks skriftlige og tretten muntlige fag på én gang. Marit drev og leste Nietzsche på den tiden, og tok seg i å reflektere over Nietzsches påstand om at første gang man så et ungt menneske av det annet 18
Tron Øgrim materie.indd 18
06.05.15 15.47