Steinbryteren
Per Erik Borge
Steinbryteren
Per Erik Borge Bevisenes bok 1992 Kondorens flukt 1993 Sicilianske hedersmenn 1996 Harpunen i hjertet 2000 Myrmannen 2002 (Naturforlaget)
Sitatet på s. 88 er hentet fra Et lite drap i Lisboa av Robert Wilson. Oversatt av Per Kristian Gudmundsen. Gyldendal 2009 Sitatet på s. 232 er hentet fra Samlede fiksjoner av Jorge Luis Borges. Oversatt av Kari og Kjell Risvik. Agora Press 2010
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Erlend Askhov Satt med 10,8/13,4 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Lithuania UAB Print-it, 2015 ISBN 978-82-03-35868-5
Nattvakten låser dagens forbrytelser inn og avisbudet åpner for nattens avsløringer. Nu gjennomtrenger det synlige og usynlige hverandre. «Demonenes time» av Stein Mehren
I
Klokkenisten var ikke i tvil. Det var en annen klang i klokkespillet. De malmtunge klokkene av bronse hadde hele dagen gitt fra seg en dempet abrupt lyd, som om noen hadde pakket inn magnethammeren på en av klokkene. Knapt noen i byens gater rundt Rådhuset eller på Karl Johan så ut til å ha registrert den nye klangen. En tilfeldig forbipasserende borte ved nordvestre mur på Akershus festning hadde kanskje lagt merke til en fremmed tone i klokkespillet. De som kom med Nesoddbåtene eller Vollenbåten inn til Aker brygge, og som hastet over Rådhusplassens rektangulære granittheller på vei til jobb, hadde muligens et øyeblikk stusset over den nye lyden fra klokkene i Østre tårn. Men ingen hadde et like finstemt øre for lyden i de 49 klokkene som klokkenisten. De var hans daglige musikkinstrumenter. Folketonen «Eg veit i himmerik ei borg» fra Hallingdal klang ikke rent. På vei inn i heisen i Østre tårn lurte han på om han skulle ringe klokkestøperiet Olsen Nauen i Tønsberg for å få stemt klokkene, noe som måtte gjøres med jevne mellom. Irritert ble han stående og tromme utålmodig med 7
fingrene mot veggen mens heisen beveget seg mot femtende etasje. På heisveggen hang programmet for ukens daglige ritorneller, en ny melodi for hver time. Hadde han spilt inn ritornellen feil? Eller programmert galt? Han nikket fraværende til dem som kom og gikk i heisen. Han likte ikke at noe var feil med byens klokkespill. De var hans ansvar. Han satte sin ære i å gi byens innbyggere rene klanger og varierte melodier. Etter utskiftingen av alle klokkene i 1999 var det blitt slutt på 50 års sure klokkespilltoner fra Oslo rådhus. Det var en til tider ensom jobb øverst i Østre tårn. Dit kom verken byråkrater eller politikere. Men vissheten om at klokkespillet gledet mange i byen, gjorde jobben meningsfull. Han låste seg inn på det trange, lille rommet der klokkespillklaviaturet sto, og slo på datamaskinen. Nei, han hadde ikke programmert feil. Det skulle da også bare mangle. To års utdannelse på Løgumkloster Kirkemusikskole i Danmark hadde innlemmet ham i den eksklusive og tradisjonsrike sammenslutningen av europeiske klokkenister. Utenfor Norge var tradisjonene for å utdanne klokkenister flere hundre år gammel. Etter en slik utdannelse satt man ikke og hamret feil på stokklaviaturet. Han låste seg ut på takterrassen og tok jerntrappene til det ruvende tårnet der timesritornellen var i ferd med å tone ut mellom bronseklokkene. Det måtte finnes en naturlig forklaring på den uvante klangen. Mannen hang i stålbjelken i andre klokkerad, nedenfor kanten av totonnsklokkene, i høyde med den store magnethammeren. Den grå dressen hans var tung av nattens regn. Den ene skoen hadde falt av og lå nede på kobberplatene som vær og vind hadde irret og gjort grønne i årenes 8
løp. Det svakt grånende håret var sammenfiltret i det grove tauet som lå stramt rundt nakken. Klokkenisten klemte om dørhåndtaket, så hardt at det gjorde vondt. Skritt for skritt trakk han bakover, før han lukket døren, vred om nøkkelen og tok seg forsiktig ned jerntrappen til rådhustaket, som om trinnene var islagt. Da han var nede på taket, rev han opp utgangsdøren og styrtet ned trappen til første heisetasje. Det tok en evighet før heisen kom. Et øyeblikk vurderte han å løpe ned de femten etasjene, men slo det fra seg. Heisen beveget seg sakte oppover i Østre tårn. En kvinnelig sørlandsstemme annonserte etasjenummeret hver gang den stoppet. Aldri hadde heisen brukt så lang tid. Rådhusvaktene i resepsjonen i første etasje stirret på ham da han kom løpende. – Er det kriseøvelse? Vi har ikke fått beskjed om … – Ring politiet og AMK-sentralen! Rådhusvaktene nølte. – Vi har et lik i klokketårnet. Blek og stille så han hvordan rådhusvaktene gjorde alt i riktig rekkefølge. AMK-sentralen. Politi. Sjefen for Rådhusets forvaltningstjeneste. Denne gangen var det ingen kriseøvelse. Vaktsjef Mehmet Erdogan sprang mot heisene i Østre tårn. – Jeg sjekker tårnet. Kroppen til den døde mannen svingte langsomt i den svake brisen fra fjorden. Mehmet Erdogan slapp håndtaket i døren til klokketårnet, bøyde seg frem med hendene på knærne og kastet opp. Uten å tenke seg om tørket han seg rundt munnen med ermet på uniformsjakken. Han bøyde seg frem og kastet opp en gang til. Den kraftige sammentrekningen av magemusklene fikk hele krop9
pen i spenn. Det var den samme refleksen som da han som gutt hadde sett utvommingen av et villsvin etter en jakttur med en utenlandsk jeger i statsskogene utenfor Antalya. Forsiktig forsøkte han å skrape vekk oppkastet med foten. De sorte tjenesteskoene ble klissete av ufordøyd pasta carbonara fra rådhuskantinen. – Vakta. Hallo …! Det er sant! Han nesten skrek i walkietalkien.
II
Sirenene fylte hele Fridtjof Nansens plass og ga gjenlyd mellom de avrundede fasadene. Inne på 7-Eleven snudde kundene seg nysgjerrig. Den unge asiatiske kvinnen bak disken kastet et raskt blikk ut av vinduet mens hun puttet en varm panini med pepperoni i en varmeisolerende pose. Borte på kafeen Fragrance of The Heart ved siden av Rådhuspassasjen stanset serveringsdamen opp et øyeblikk på vei inn for å hente to cappuccino. Gjestene ved fortausbordene strakte hals for å se. Noen reiste seg og gikk ut på gaten. Hadde det skjedd en ulykke? En buss full av russiske turister måtte bråbremse foran oppkjørselen til borggården da politibilen og ambulansen svingte inn foran hovedinngangen til Rådhuset. En av rådhusvaktene ventet på dem på trappen utenfor hovedinngangen. Han pekte på de store dørene inn til Rådhushallen. – Til venstre. Ta heisen opp i femtende etasje. Jeg har åpnet alle automatdørene. Båren fikk akkurat plass i heisen. Nysgjerrige ansatte ble stående rådville og vente på neste heis. Alle de uvante lydene fra borggården fikk saksbehandlere, seksjonssjefer og vaskepersonale til å strømme til vinduene. Ryktene 11
forplantet seg raskt i rådhuskorridorene. Noe dramatisk hadde skjedd. Mens politimennene spurtet opp den siste bratte trappen til klokketårnet, slet ambulansesjåførene med å få båren ut gjennom døren til rådhustaket. En av dem bannet lavt da han klemte hånden mellom båren og dørkarmen. – Hvorfor har de laget så smale dører? Som katedralene i Europas storbyer var Rådhuset bygd for å synes. Tårnene skulle ruve høyt og majestetisk over de lavere kontorblokkene ut mot Karl Johan og Vika. Dette skulle være det kommunale byråkratiets Dogepalass, inspirert av funksjonalismen, men også av de venetianske palassene. Alle Rådhusets fasader var smykket med vakre bronse- og granittrelieffer og forseggjorte utskjæringer i kleberstein langs balustrader og rekkverk. Overalt var teglsteinen lagt i sinnrike mønstre for å bryte monotonien. Rundt hele bygget sto marmor- og granittskulpturer og bronsestatuer, og høyt over hovedinngangen hang Joseph Grimelands bronsefigur Oslopiken som tok imot byens innbyggere og besøkende med sin overraskende nakenhet. Den kunstneriske utsmykningen inne i Rådhuset, enorme veggmalerier, skulpturer og relieffer, skulle fortelle historien om Norge. Intet mindre. Knapt noe annet offentlig byggverk i Oslo var så kunstferdig forseggjort. Rådhuset var en arkitektonisk labyrint som på ufrivillig vis gjenspeilte den administrative og politiske saksgangen i landets hovedstad. Dørkonstruksjonene på taket var smale. Tatt i betraktning at arkitektene i de første byggeårene hadde vurdert å plassere en kantine eller en kafé med uteservering på taket, var dørene åpenbart feil dimensjonert. Det var ikke den eneste bygningstekniske svakheten. Kontorene i de øverste 12
etasjene i Østre og Vestre tårn var uten evakueringsmuligheter, bortsett fra baktrappene. Brant det i dem også, ville alle fra syvende etasje og oppover bli stekt som duer innestengt i et dueslag. Ambulansesjåførene gjorde klar båren på den smale gesimsen på utsiden av klokketårnet mens de ventet på at kriminalteknikerne fra Kripos skulle sikre åstedet. – Jeg fikk en utrykning en gang til et cruiseskip på Akershuskaia, en av passasjerene hadde klatret opp i den høyeste masten, sa en av dem. Han plukket frem snusboksen og la en pose under overleppen. – Der hadde han hengt seg. Tror du vi sleit for å få ham ned? En politimann hadde allerede klatret opp i stålstagene der klokkene hang på rad og rekke. Mens han holdt seg fast med én hånd, prøvde han å løsne den kraftige knuten på det grove tauet med den andre. Regnet hadde strammet knuten rundt stålstaget, så den var nesten umulig å få opp. – Når smeller det neste gang? ropte han ned. En av rådhusvaktene kikket på klokken. – Kvarterslag om ti minutter. Politimannen svettet på pannen. – Løft kroppen, prøv å holde den oppe til jeg får løsnet tauet. To mann fra Kripos løftet den tunge kroppen. – Der! Ta imot. Forsiktig låret de den døde ned og la ham over på båren. – OK, forsiktig ned trappen til taket. Rådhusforvalteren kom settende i fullt firsprang opp de siste utvendige trappetrinnene. Det grå håret var bustete, og han var uten dressjakken han alltid gikk med. Han ble 13
stående målløs og stirre på liket på båren. Det kraftige tauet lå fortsatt rundt halsen på den livløse kroppen. – Er han en av de ansatte her? spurte en av åstedsgranskerne. Rådhusforvalteren tok noen nølende skritt frem. Han måtte anstrenge seg for ikke å brekke seg. Stanken fra oppkastet på gulvet i klokketårnet rev i nesen. – Nei. Han var sikker på at den livløse personen på båren ikke var ansatt i Rådhuset. Men han hadde sett ham før. Han kjente igjen ansiktet, til tross for den gustne, blåfiolette fargen, og trekkene som var oppsvulmet på grunn av blod- og surstoffmangel. Politiet arbeidet raskt og rutinert. De hvite og røde plastbåndene ble strukket for å avsperre området. Hvitkledde kriminalteknikere fra Kripos tok bilder og gjorde sine rutineundersøkelser. Rådhusvaktene stimlet tafatte sammen på taket nedenfor klokketårnet. De var vant til å ha kommandoen i krisesituasjoner. Plutselig fyltes Fridtjof Nansens plass av nye sirener. Rådhusforvalteren gikk bort til brystvernet og kikket ned. Det var beredskapstroppens svartlakkerte biler. Politimenn med hjelm og skuddsikre vester småløp opp trappen til hovedinngangen. Å, herregud. Var det full utrykning? Folk ville tro det hadde vært et terroranslag mot Rådhuset. Og bygningen var stuvende full av utenlandske sommerturister. Et øyeblikk lukket han øynene. Så tok han seg sammen. – Jeg må be dere, sa han til rådhusvaktene. – Ingen kommentarer til noen om hva vi har sett her i dag. Jeg må varsle ordføreren og byrådslederen. Han snudde seg irritert mot vakten som hadde vært den første på taket. 14
– Mehmet, du lukter noe aldeles for jævlig. Kan du skifte den uniformsjakka di? Du har jo spy til langt oppå albuen. Og så må du få vasket skoene dine. Herregud, som du stinker, mann. Hvordan skulle han forklare dette for ledelsen? Et lik i klokketårnet? Hvordan i helvete hadde det skjedd? Hadde folkene hans sovet på vakt? Da skulle det faen ta meg bli månelyst. Da liket lå spent fast på båren, skjønte ambulansesjåførene at de ikke ville få båren ut igjen den veien de kom inn. De kunne ikke sette båren på langs denne gangen. Ikke med en tung menneskekropp spent fast i den. De forsøkte med en forsiktig helling, de satte den på kortenden, de prøvde å lirke den forsiktig rundt hjørnet i trappen, men vinkelen var for spiss. Ingenting nyttet. – Blir vi nødt til å ringe etter en kranbil? sa Mehmet Erdogan. – Nei. Vi henter beltevogna. Den ene sjåføren forsvant og kom snart tilbake med en rullestol. De bukserte liket over i stolen. Den døde ble hengende halvveis bakover med armene langs siden og hodet i en grotesk vinkel. Ambulansesjåførene dro ut metallstagene på hver side, og plutselig var den omgjort til en stol med belter. Beltene gjorde det mulig å kjøre langsomt ned trappen uten rystelser. – Vi må sperre av Rådhuset. Ingen går ut eller inn av bygningen uten min godkjennelse. Innsatslederen fra Beredskapstroppen sto midt på gulvet i Rådhushallen. – Men det er hundrevis av turister i bygget, sa rådhusforvalteren. 15
– Alle må registreres med tanke på senere vitneavhør. Vi vet fortsatt ikke hva som har foregått på rådhustaket. Det eneste vi vet, er at det er en død person der. – Skal vi holde dem her hele natten? Jeg må få tak i byrådslederen. Rådhusforvalteren tok frem mobiltelefonen. Var hun ikke i møte hos Riksantikvaren? – Hallo, ingen kan forlate Rådhuset. Innsatslederen vinket på turistguidene. – Fortell alle som er her, at de må registreres før de kan forlate Rådhuset. Utgangen på sjøsiden er sperret. Bare hovedinngangen kan benyttes. Turistene begynte å bli synlig urolige. Var dette et nytt 22. juli-attentat? Var Rådhuset blitt et terrormål? Noen pensjonister satte seg ned. Et barn gråt ved synet av alle de bevæpnete politimennene som trampet rundt. Rådhusforvalteren gikk opp trappen til Festgalleriet og Bankettsalen. En bevæpnet politimann fulgte hakk i hæl. Han stanset foran den høye døren inn til Festgalleriet der et stort fødselsdagsselskap var i full gang. En høyt aktet saksbehandler fylte 60 år. Politikere og administrative ledere. Høytidsstemte ansatte. Politimannen stirret avventende på ham. Rådhusforvalteren nølte. Hvordan i all verden skulle han forklare dette?