Carries dagbok
Carries_dagbok.indd 1
22.04.10 12.48
Carries_dagbok.indd 2
22.04.10 12.48
Candace Bushnell
Carries dagbok Oversatt av Kirsti Vogt, mno
Carries_dagbok.indd 3
22.04.10 12.48
Oversetteren er medlem av Norsk oversetterforening First published in the United Kingdom by HarperCollins Children’s Books under the original title: The Carrie Diaries Text © Candace Bushnell 2010 The author asserts the moral right to be identified as the author of this work. © 2010 Cover art by Elizabeth Clark Cover design by HarperCollins Publishers Norsk utgave © 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Adobe Caslon Pro 11/15 hos Framnes Tekst & Bilde as Omslagsdesign, norsk utgave: Substans design/Mette Gundersen Papir: Veneta super ivory offset 80 g 2,0 Printed in Italy 2010, Grafica Veneta ISBN 978-82-03-25210-5
Carries_dagbok.indd 4
22.04.10 12.48
Til Calvin Bushnell
Carries_dagbok.indd 5
22.04.10 12.48
Carries_dagbok.indd 6
22.04.10 12.48
KAPITTEL ÉN
Prinsesse på en annen planet Det sies at mye kan skje i løpet av en sommer. Eller ikke. Det er den første dagen i siste skoleår, og så vidt jeg vet, er jeg nøyaktig den samme som jeg var i fjor. Og det samme er bestevenninnen min, Lali. «Husk at vi må få oss kjærester i år, Bradley,» sier hun mens hun starter motoren på den røde pickupen hun arvet etter en av storebrødrene. Jeg åpner døra og hopper inn. «Æsj.» Vi skulle liksom få oss kjærester i fjor, og det gjorde vi ikke. Jeg stabler bøkene på setet og stikker brevet inn i biologiboka, der det sikkert ikke kan gjøre mer skade. «Kan vi ikke slappe av litt med de kjærestegreiene? Vi kjenner alle guttene på skolen allerede. Og –» «Det gjør vi faktisk ikke,» svarer Lali mens hun setter giret i revers og ser seg over skulderen. Lali er den beste sjåføren av alle vennene mine. Faren hennes er politimann og insisterte på at hun skulle lære å kjøre da hun var tolv, i tilfelle hun skulle havne i en nødssituasjon. «Jeg har hørt at det kommer en ny gutt,» sier hun. 7
Carries_dagbok.indd 7
22.04.10 12.48
«Og så?» Sist gang vi fikk en ny gutt på skolen, viste det seg at han var et dophue som alltid gikk i den samme snekkerbuksa. «Jen P sier at han er kjekk. Skikkelig kjekk.» «M-hm.» Jen P var leder for Leif Garretts fanklubb da vi gikk i sjette. «Hvis han faktisk er kjekk, kommer Donna LaDonna til å ta ham.» «Navnet hans er litt rart,» sier Lali. «Sebastian et eller annet. Sebastian Little?» «Sebastian Kydd?» gisper jeg. «Det var det,» sier hun og svinger inn på parkeringsplassen på skolen. Hun ser mistenksomt på meg. «Kjenner du ham?» Jeg nøler, og fingrene griper rundt dørhåndtaket. Hjertet dunker i halsen, og hvis jeg åpner munnen, er jeg redd det kommer til å hoppe ut. Jeg rister på hodet. Vi har kommet inn gjennom hovedinngangen på skolen da Lali oppdager støvlene mine. De er i hvitt glanslær, og det er en sprekk på en av tærne, men det er ekte go-go-støvler fra begynnelsen av syttiårene. Jeg regner med at støvlene har hatt et mye mer interessant liv enn jeg. «Bradley,» sier hun og ser på støvlene med forakt. «Som din beste venninne kan jeg ikke tillate at du har på deg de støvlene den første dagen i siste skoleår.» «For sent,» svarer jeg muntert. «Dessuten må jo noen få litt fart på sakene her.» «Du må aldri forandre deg.» Lali former hånden til en pistol, kysser fingertuppen og peker på meg før hun setter kurs for skapet sitt. «Lykke til, Angel,» sier jeg. Forandre meg. Særlig. Sjansene for det er ikke store. Ikke etter det brevet.
8
Carries_dagbok.indd 8
22.04.10 12.48
Kjære Ms. Bradshaw, sto det. Takk for din søknad til New Schools sommerkurs i skrivekunst. Novellene dine er lovende og viser fantasievne, men vi beklager å måtte meddele deg at vi ikke kan tilby deg en plass på kurset på det nåværende tidspunkt. Jeg fikk brevet forrige tirsdag. Jeg leste det om igjen omtrent femten ganger, bare for å være helt sikker, og så måtte jeg legge meg nedpå litt. Det er ikke det at jeg tror at jeg har talent eller noe sånt, men for en gangs skyld håpet jeg at jeg hadde det. Jeg sa ikke noe om det til noen. Jeg har ikke engang fortalt noen at jeg søkte, ikke engang til faren min. Han gikk på Brown og forventer at jeg også skal gå der. Han tror jeg kan bli en god forsker. Og hvis jeg ikke skjønner molekylære strukturer, kan jeg alltids satse på biologi og studere småkryp. Jeg er kommet halvveis ned i gangen da jeg får øye på Cynthia Viande og Tommy Brewster, gullparet i Castleburys robotklikk. Tommy er ikke særlig skarp, men han spiller center på basketlaget. Cynthia, derimot, er elevrådsleder, leder for komiteen som skal arrangere vårt aller siste skoleball, fremtredende medlem av National Honor Society og hadde gjort seg fortjent til alle speidermerkene før hun var ti år gammel. Hun og Tommy har vært sammen i tre år. Jeg prøver å holde meg unna dem, men etternavnet mitt kommer rett før Tommys i alfabetet, så dermed har jeg skap ved siden av ham og må sitte ved siden av ham på morgensamlingene, og derfor kan jeg så å si ikke unngå å se ham – og Cynthia – hver eneste dag. «Og ikke sitt og skjær de tåpelige grimasene dine på morgensamlingen,» kjefter Cynthia. «Dette er en veldig viktig dag for meg. Og ikke glem pappas middag på lørdag.» 9
Carries_dagbok.indd 9
22.04.10 12.48
«Hva med festen min?» protesterer Tommy. «Du kan ha fest på fredag kveld,» glefser Cynthia. Det kan hende det finnes et ekte menneske inne i Cynthia, men hvis det gjør det, har jeg aldri sett henne. Jeg åpner døra til skapet mitt. Cynthia ser plutselig opp og får øye på meg. Tommy ser tomt på meg, som om han ikke aner hvem jeg er, men Cynthia er altfor veloppdragen til slikt. «Morn, Carrie,» sier hun, som om hun er tretti og ikke sytten. Forandring. Det er vanskelig å få til i denne vesle byen. «Velkommen til helvetesskolen,» sier en stemme bak meg. Det er Walt. Han er kjæresten til en av mine andre gode venninner, Maggie. Walt og Maggie har vært sammen i to år, og vi tre er praktisk talt alltid sammen. Det høres jo litt rart ut, men Walt er en av jentene. «Walt,» sier Cynthia. «Akkurat den jeg håpet å treffe.» «Hvis du vil at jeg skal være med i ballkomiteen, er svaret nei.» Cynthia ignorerer Walts lille fleip. «Det handler om Sebastian Kydd. Er det sant at han skal begynne på Castlebury High?» Ikke nå igjen. Nervene mine tar fyr. «Doreen sier det, ja.» Walt trekker på skuldrene som om han virkelig ikke bryr seg. Doreen er moren til Walt og rådgiver på Castlebury High. Hun påstår at hun vet alt, og forteller alt hun vet videre til Walt – det positive, det negative og det fullstendig usanne. «Jeg har hørt at han ble kastet ut av privatskolen for å ha solgt stoff,» sier Cynthia. «Jeg må vite om vi kommer til å få et problem her.» «Jeg aner ikke,» svarer Walt og sender henne et gigantisk falskt smil. Walt irriterer seg nesten like mye over Cynthia og Tommy som jeg gjør. 10
Carries_dagbok.indd 10
22.04.10 12.48
«Hva slags stoff ?» spør jeg rolig da vi går vår vei. «Smertestillende piller?» «Som i Pillenes paradis?» Det er i all hemmelighet min favorittbok, sammen med DSM-III, en liten håndbok om sinnslidelser. «Hvor i helvete får man tak i smertestillende piller nå for tiden?» «Å, Carrie, jeg aner ikke,» svarer Walt, som ikke lenger er interessert. «Fra moren sin?» «Ikke særlig sannsynlig.» Jeg prøver å presse minnene fra mitt eneste møte med Sebastian Kydd ut av hodet, men de sniker seg inn like fullt. Jeg var tolv år gammel og var i begynnelsen av en følsom periode. Jeg hadde tynne bein og slett ikke pupper, to kviser og krusete hår. I tillegg hadde jeg kattebriller og bar rundt på et slitt eksemplar av Hva med meg? av Mary Gordon Howard. Jeg var besatt av feminisme. Moren min hadde ansvaret for ombyggingen av familien Kydds kjøkken, og vi hadde stukket innom for å se hvordan arbeidet gikk. Plutselig dukket Sebastian opp i døra. Og uten at jeg hadde noen grunn til det, og fullstendig ut av det blå, stotret jeg frem: «Mary Gordon Howard mener at de fleste former for samleie kan kategoriseres som voldtekt.» Et øyeblikk var det stille. Mrs. Kydd smilte. Det var på slutten av sommeren, og brunfargen hennes ble fremhevet av den grønne og rosa shortsen med virvelmønster. Hun hadde hvit øyeskygge og rosa leppestift. Mamma sa bestandig at Mrs. Kydd ble regnet som en stor skjønnhet. «Vi får håpe du ser annerledes på det når du blir gift.» «Å, jeg har ikke tenkt å gifte meg. Det er en legalisert form for prostitusjon.» «Du verden,» lo Mrs. Kydd, og Sebastian, som hadde stanset opp på terrassen på vei ut, sa: «Jeg stikker.» 11
Carries_dagbok.indd 11
22.04.10 12.48
«Nå igjen, Sebastian?» utbrøt Mrs. Kydd litt irritert. «Men Mrs. Bradshaw og datteren kom akkurat.» Sebastian trakk på skuldrene. «Stikker over til Bobby for å spille trommer.» Jeg stirret etter ham i taushet med munnen på vidt gap. Det var åpenbart at Mary Gordon Howard aldri hadde truffet en Sebastian Kydd. Det var kjærlighet ved første blikk. På morgensamlingen setter jeg meg på plassen min ved siden av Tommy Brewster, som sitter og slår gutten som sitter foran ham med en skrivebok. En jente i midtgangen spør om noen har en tampong, mens to jenter bak meg hvisker opphisset om Sebastian Kydd, som ser ut til å bli mer og mer beryktet for hver gang navnet hans nevnes. «Jeg har hørt at han ble satt i fengsel –» «Familien hans mistet alle pengene sine –» «Ingen jenter har greid å holde på ham i mer enn tre uker –» Jeg tvinger Sebastian Kydd ut av tankene ved å late som om Cynthia Viande ikke er en medelev, men en slags underlig fugl. Habitat: Enhver scene som vil ta imot henne. Fjærdrakt: Tweedskjørt, hvit skjorte med kasjmirgenser, fornuftige sko og et perlekjede som antagelig er ekte. Hun flytter hele tiden papirene sine fra den ene armen til den andre og trekker stadig skjørtet ned, så kanskje hun tross alt er litt nervøs. Det kan jeg love at jeg ville ha vært. Jeg ville ikke ha hatt lyst til å være det, men jeg ville ha vært det. Hendene ville ha ristet og stemmen ville ha vært pipende, og etterpå ville jeg ha hatet meg selv for at jeg ikke hadde greid å beherske situasjonen. Rektor, Mr. Jordan, går frem til mikrofonen og sier masse kjedelige greier om å komme presis til timene og noe om et nytt 12
Carries_dagbok.indd 12
22.04.10 12.48
anmerkningssystem, og så informerer Ms. Smidgens oss om at skoleavisen, The Nutmeg, søker journalister og at det er en revolusjonerende artikkel om kantinemat i denne ukens utgave. Og til slutt kommer Cynthia frem til mikrofonen. «Dette er det viktigste året i våre liv. Vi står på randen av en svært stor avgrunn. Om ni måneder kommer våre liv til å være uopprettelig endret,» sier hun, som om hun tror hun er Winston Churchill eller noe sånt. Jeg venter halvveis at hun skal legge til at det eneste vi trenger å frykte, er selve frykten, men i stedet fortsetter hun: «Derfor handler dette året om avgangsklasseøyeblikk. Øyeblikk vi kommer til å huske bestandig.» Plutselig forandrer Cynthias ansiktsuttrykk seg og blir irritert idet alle hoder begynner å snu seg mot midten av auditoriet. Donna LaDonna er på vei ned midtgangen. Hun er kledd som en brud, i hvit kjole med dyp V-utringning, og den frodige kløften fremheves av et lite diamantkors som henger i et smalt platinakjede. Huden hennes er som alabast, og på det ene håndleddet kimer en samling sølvarmbånd som klokker når hun beveger armen. Det blir stille i auditoriet. Cynthia Viande lener seg mot mikrofonen. «Morn, Donna. Så fint at du kunne komme.» «Takk,» svarer Donna og setter seg. Alle ler. Donna nikker til Cynthia og vinker lett til henne, som om hun gir signal til at hun skal fortsette. Donna og Cynthia er venner på den underlige måten jenter er venner på når de tilhører samme klikk, men ikke egentlig liker hverandre. «Som jeg sa,» begynner Cynthia igjen og forsøker å fange mengdens oppmerksomhet på nytt, «handler dette året om avgangsklasseøyeblikk. Øyeblikk vi kommer til å huske bestan13
Carries_dagbok.indd 13
22.04.10 12.48
dig.» Hun peker på en av guttene i teknikergjengen, og sangen «The way we were» kommer ut av høyttalerne. Jeg stønner og begraver ansiktet i skriveboka. Jeg begynner å knise, akkurat som alle andre, men så husker jeg brevet og blir deprimert igjen. Men hver gang jeg er nedfor, prøver jeg å tenke på noe en liten unge sa til meg en gang. Hun var full av personlighet – så stygg at hun var søt. Og det var helt tydelig at hun visste det. «Carrie?» spurte hun. «Tenk om jeg er prinsesse på en annen planet? Og ingen på denne planeten vet det?» Det spørsmålet tar på en måte pusten fra meg fortsatt. Jeg mener, det er jo en sannhet i det, ikke sant? Uansett hvem vi er her, kan vi kanskje være prinsesser et annet sted. Eller forfattere. Eller forskere. Eller presidenter. Eller hva faen vi nå måtte ønske å være som alle andre sier at vi ikke kan være.
Carries_dagbok.indd 14
22.04.10 12.48
KAPITTEL TO
Tallgjengen «Hvem kan forklare forskjellen på integralregning og differensialregning?» Andrew Zion rekker opp hånden. «Har ikke det noe å gjøre med hvordan du bruker differensialene?» «Du nærmer deg,» sier læreren, Mr. Douglas. «Er det noen andre som har en teori?» Mouse rekker opp hånden. «I differensialregning beregner du endringsraten til en variabel over et uendelig lite intervall. I integralregning tar du et lite differensiert element og integrerer det fra en lavere grenseverdi til en annen grenseverdi. Så du legger alle de uendelig små størrelsene sammen til en større mengde.» Himmel, tenker jeg. Hvordan i helvete vet Mouse det? Jeg kommer aldri til å klare å stå i dette faget. Det kommer til å bli første gang jeg mislykkes med matte. Helt siden jeg var liten har matte vært et av de fagene jeg har hatt lettest for. Jeg gjorde leksene og fikk beste karakter på prøvene, og trengte nesten ikke å pugge. Men nå blir jeg nødt til å pugge hvis jeg har tenkt å overleve. 15
Carries_dagbok.indd 15
22.04.10 12.48
Jeg sitter her og lurer på hvordan jeg kan komme meg unna dette faget da det banker på døra. Sebastian Kydd kommer inn, iført en eldgammel marineblå poloskjorte. Øynene hans er brune med lange vipper, og håret er bleket av sjøvann og sol til en mørk blond tone. Nesen hans er litt skjev, som om han har fått et slag i en slåsskamp og aldri har fått den rettet opp, og er det eneste som sørger for at han ikke er for pen. «Ah, Mr. Kydd. Jeg lurte på når du hadde tenkt å dukke opp,» sier Mr. Douglas. Sebastian ser ham rett i øynene, helt uberørt. «Det var et par ting jeg måtte få gjort først.» Jeg sniker meg til å kaste et blikk på ham mens jeg skjuler meg bak hånden. Her har vi en som virkelig kommer fra en annen planet – en planet der alle mennesker har perfekt form og fantastisk hår. «Sett deg ned, er du snill.» Sebastian ser seg rundt i rommet, og blikket stanser opp ved meg. Han studerer de hvite go-go-støvlene, lar øynene gli opp til det lyseblå skotskrutete skjørtet og den ermeløse høyhalsede genseren og så opp til ansiktet mitt, som nå står i brann. Den ene munnviken hans heves som om han morer seg og trekker seg så forvirret ned før den stanser i likegyldighet. Han setter seg på en plass bakerst i rommet. «Carrie,» sier Mr. Douglas. «Hva er ligningen for hvor langt et legeme beveger seg i løpet av en viss tid når det starter i ro og du kjenner akselerasjonen?» Dette lærte vi gudskjelov i fjor. Jeg fyrer den automatisk av: «Strekningen er akselerasjonen ganger kvadratet av tiden delt på to.» «Riktig,» sier Mr. Douglas. Han skriver en ny ligning på tavlen, tar noen skritt tilbake og ser rett på Sebastian. 16
Carries_dagbok.indd 16
22.04.10 12.48
Jeg legger hånden på brystet for å hindre at det dunker. «Mr. Kydd?» spør han. «Kan du fortelle meg hva denne ligningen representerer?» Jeg gir opp forsøket på å være blyg. Jeg snur meg og stirrer. Sebastian lener seg bakover i stolen og slår pennen mot læreboka. Smilet hans er anstrengt, som om han enten ikke vet svaret eller vet det og ikke kan tro at noen kan være så dumme at de spør. «Den representerer uendelighet. Men ikke en hvilken som helst uendelighet. Den slags uendelighet som du finner i et svart hull.» Han fanger blikket mitt og blunker. Wow. Svart hull, ja. «Jeg har matematisk analyse sammen med Sebastian Kydd,» hveser jeg til Walt idet jeg sniker meg inn bak ham i køen i skolekantinen. «Herregud, Carrie,» sier Walt og himler med øynene. «Ikke du også. Hver eneste jente på skolen snakker om Sebastian Kydd. Inkludert Maggie.» Varmretten er pizza – den samme pizzaen som skolesystemet har servert i årevis, som smaker oppkast og må være resultatet av en eller annen hemmelig skolesystemoppskrift. Jeg tar et brett, og så et eple og et stykke sitronmarengskake. «Men Maggie er sammen med deg.» «Du kan jo prøve å si det til Maggie.» Vi tar brettene med oss til det faste bordet. Robotgjengen sitter i motsatt ende av kantinen, like ved automatene. Ettersom vi er i avgangsklassen, burde vi ha gjort krav på et bord i nærheten av dem. Men det er lenge siden Walt og jeg kom frem til at high school er urovekkende likt India, et perfekt eksempel på et kastesystem vi hadde sverget på å protestere mot ved aldri 17
Carries_dagbok.indd 17
22.04.10 12.48
å bytte bord. Uheldigvis blir vår protest, i likhet med de fleste protester mot menneskenaturens overveldende tidevannsbølge, stort sett ikke lagt merke til. Mouse setter seg sammen med oss, og hun og Walt begynner å snakke om latin, et fag begge er bedre i enn meg. Så kommer Maggie bort til oss. Maggie og Mouse er venner, på en måte, men Mouse sier at hun aldri vil bli for nære venner med Maggie, ettersom hun er altfor følsom. Jeg mener overdreven følsomhet er interessant og avleder oppmerksomheten fra egne problemer. Og ganske riktig, Maggie er på gråten. «Jeg ble nettopp innkalt til rådgiveren – igjen. Hun sa at genseren min var altfor dristig!» «Det er vanvittig,» sier jeg. «Ja, jeg vet det,» svarer Maggie og klemmer seg inn mellom Walt og Mouse. «Hun er rett og slett ute etter meg. Jeg sa at vi ikke har noe klesreglement og at hun ikke har rett til å bestemme hva jeg skal ha på meg.» Mouse fanger blikket mitt og flirer. Hun tenker antagelig på det samme som jeg gjør – den gangen Maggie ble sendt hjem fra speideren fordi uniformen hennes var for kort. Ok, det er omtrent sju år siden, men når du har bodd i den samme småbyen bestandig, husker du sånt. «Og hva sa hun?» spør jeg. «Hun sa at hun ikke skulle sende meg hjem denne gangen, men hvis hun ser meg i denne genseren igjen, kommer hun til å utvise meg.» Walt trekker på skuldrene. «Hun er en kjerring.» «Hvordan kan hun diskriminere på grunn av en genser?» «Kanskje vi burde sende inn en klage til skolestyret. Sørge for at hun får sparken,» sier Mouse. Jeg er sikker på at hun ikke mener å høres sarkastisk ut, men 18
Carries_dagbok.indd 18
22.04.10 12.48
det gjør hun, i alle fall litt. Maggie brister i gråt og løper i retning jentedoen. Walt ser seg rundt på bordet. «Ok, heksejenter, hvem av dere har lyst til å følge etter henne?» «Var det noe jeg sa?» spør Mouse uskyldig. «Nei.» Walt sukker. «Det kommer en krise annenhver dag.» «Jeg skal gå.» Jeg tar en bit av eplet og skynder meg etter henne, og skyver kantinedørene opp med et smell. Jeg løper rett inn i Sebastian Kydd. «Hallo!» utbryter han. «Hvor brenner det?» «Unnskyld,» mumler jeg. Jeg slynges plutselig tilbake i tid, til den gangen jeg var tolv. «Dette er kantinen?» spør han og peker mot dørene som svinger frem og tilbake. Han kikker inn gjennom det vesle vinduet. «Ser motbydelig ut. Finnes det noe sted utenfor området der man kan spise?» Utenfor området? Når ble Castlebury High et område? Og spør han om jeg vil spise lunsj med ham? Nei, det er ikke mulig. Ikke meg. Men kanskje han ikke husker at vi har truffet hverandre før. «Det er en burgersjappe lenger oppe i gaten. Men du må ha bil for å komme deg dit.» «Jeg har bil,» svarer han. Og så står vi bare der og stirrer på hverandre. Jeg merker at andre går forbi, men jeg ser dem ikke. «Okay. Takk,» sier han. «Jo da.» Jeg nikker og kommer på Maggie. «Ses,» sier han og går sin vei. Regel nummer én: Hvorfor er det sånn at den ene gangen en kjekk fyr snakker til deg, har du en venn som er midt i en krise? 19
Carries_dagbok.indd 19
22.04.10 12.48
Jeg løper inn på jentedoen. «Maggie? Du aner ikke hva som nettopp skjedde.» Jeg kikker under dørene på toalettbåsene og ser skoene til Maggie ved siden av veggen. «Mags?» «Noe så ydmykende,» tuter hun. Regel nummer to: Ydmyket bestevenninne kommer alltid foran kjekk fyr. «Maggiemor, du kan ikke la det andre sier gå sånn innpå deg.» Jeg vet at det ikke er noen hjelp i det jeg sier, men faren min sier det bestandig, og det er det eneste jeg kommer på i farten. «Og hvordan skal jeg liksom unngå det?» «Ved å se på alle som om de er helt latterlige. Kom igjen, Mags. Du vet at high school er absurd. Om mindre enn et år er vi ikke her lenger, og vi kommer aldri til å trenge å møte noen av disse menneskene igjen.» «Jeg trenger en røyk,» stønner Maggie. Døra går opp, og JenJen kommer inn. Jen S og Jen P er heiagjengledere og tilhører robotklikken. Jen S har glatt, mørkt hår og ser ut som en nusselig liten godbit. Jen P var bestevenninnen min i tredje klasse. Hun var ganske grei, helt til hun begynte på high school og tok fatt på den sosiale rangstigen. Hun trente turn i to år slik at hun kunne bli heiagjengleder, og var til og med sammen med Tommy Brewsters bestekamerat, som har tenner på størrelse med en hests. Jeg vakler mellom å synes synd på henne og å beundre den desperate besluttsomheten hennes. I fjor fikk hun valuta for innsatsen da hun endelig fikk slippe inn i robotgjengen, noe som betyr at hun sjelden snakker med meg lenger. Av en eller annen grunn gjør hun det i dag, for når hun får øye på meg, utbryter hun et «Hei!» som om vi fortsatt er skikkelig gode venner. 20
Carries_dagbok.indd 20
22.04.10 12.48
«Hei!» svarer jeg, med like falsk begeistring. Jen S nikker til meg mens begge to begynner å ta leppestifter og øyeskygger ut av veskene sine. En gang overhørte jeg Jen S si til en annen jente at hvis du vil få gutter, må du ha «et varemerke» – noe du alltid bruker, slik at du er lett å huske. For Jen S er dette tydeligvis en tykk stripe marineblå kajal på øyelokket. Forstå det den som kan. Hun lener seg mot speilet for å sjekke at kajalen fortsatt er på plass da Jen S snur seg mot meg. «Gjett hvem som har begynt på Castlebury High?» spør hun. «Hvem?» «Sebastian Kydd.» «Er det sa-a-a-ant?» Jeg ser meg i speilet og gnir meg i øyet mens jeg later som om jeg har fått noe i det. «Jeg vil bli sammen med ham,» sier hun med total selvtillit. «Hvis det jeg har hørt stemmer, ville han være den perfekte kjæresten for meg.» «Hvorfor vil du bli sammen med en du ikke kjenner?» «Jeg bare vil det. Jeg trenger ikke ha noen grunn.» «De kjekkeste guttene i Castlebury Highs historie,» sier Jen S, som om hun leder an et heiarop. «Jimmy Watkins.» «Randy Sandler.» «Bobby Martin.» Jimmy Watkins, Randy Sandler og Bobby Martin var på fotballaget da vi var andreårselever. De gikk ut av skolen for minst to år siden. Jeg har lyst til å rope «Drit i dem, da!». «Sebastian Kydd,» utbryter Jen S. «Får helt klart en plass i Æresgalleriet. Ikke sant, Carrie?» «Hvem?» spør jeg, bare for å irritere henne. «Sebastian Kydd,» sier Jen P irritert da hun og Jen S går ut. 21
Carries_dagbok.indd 21
22.04.10 12.48
«Maggie?» sier jeg. Hun kan ikke fordra JenJen og kommer ikke til å komme ut før de er vekk. «De har gått.» «Gudskjelov.» Døren til båsen åpnes, og Maggie setter kurs for speilet. Hun trekker en kam gjennom håret. «Det er utrolig at Jen P tror at hun kan få Sebastian Kydd. Den jenta har null grep om virkeligheten. Men hva var det du skulle fortelle?» «Ingenting,» svarer jeg og er plutselig drittlei av Sebastian. Hvis jeg hører ett menneske til si navnet hans, kommer jeg til å skyte meg. CB
«Så hva var greia med Sebastian Kydd?» spør Mouse noen minutter senere. Vi sitter på biblioteket og forsøker å pugge. «Hvilken greie?» Jeg markerer en ligning med gul merkepenn og tenker på hvor unyttig det er å markere. Det får deg til å tro at du lærer, men det eneste du egentlig lærer, er å bruke en merkepenn. «Han blunket til deg. I mattetimen.» «Gjorde han?» «Bradley,» sier Mouse vantro. «Ikke prøv å late som om du ikke la merke til det.» «Hvordan skal jeg vite om han blunket til meg? Kanskje han blunket til veggen.» «Hvordan vet vi at uendeligheten eksisterer? Det er bare en teori. Og jeg synes du skal bli sammen med ham,» insisterer hun. « Han er søt, og han er smart. Han hadde vært en fin kjæreste for deg.» «Det synes hver eneste jente på skolen. Inkludert Jen P.» «Og så? Du er også søt og smart. Hvorfor skulle ikke du bli sammen med ham?» 22
Carries_dagbok.indd 22
22.04.10 12.48
Regel nummer tre: Dine beste venner synes alltid du fortjener den beste gutten, selv om den beste gutten knapt vet at du eksisterer. «Fordi han antagelig bare liker heiagjengjenter.» «Mangelfullt resonnement. Det vet du ikke.» Og så blir hun drømmende og hviler haken i hånden. «Gutter kan overraske.» Denne drømmende siden ligner ikke Mouse. Hun har bøttevis av kamerater, men hun har alltid vært for praktisk anlagt til å få følelser for dem. «Hva skal det bety?» spør jeg og er nysgjerrig på den nye Mouse. «Har du støtt på noen overraskende karer i det siste?» «Bare én,» svarer hun. Og regel nummer fire: Dine beste venner kan også være fulle av overraskelser. «Bradley.» Hun venter litt. «Jeg har kjæreste.» Hva? Jeg er så sjokkert at jeg ikke klarer å si noe. Mouse har aldri hatt noen kjæreste. Hun har ikke engang vært på noen ordentlig date. «Han er ganske flott,» sier hun. «Flott? Flott?» kvekker jeg og får endelig talens bruk tilbake. «Hvem er han? Jeg må få vite alt om denne flotte personen.» Mouse fniser, noe som også er veldig lite typisk Mouse. «Jeg traff ham i sommer. På leiren.» «Aha.» Jeg er nokså lamslått og litt såret over at jeg ikke har hørt om denne mystiske kjæresten før, men nå gir det mening. Jeg treffer aldri Mouse om sommeren, fordi hun alltid drar på et slags sommerkurs i regi av myndighetene i Washington D.C. Og plutselig er jeg skikkelig glad på hennes vegne. Jeg spretter opp og gir henne en klem og hopper opp og ned som en unge på julemorgenen. Jeg vet ikke hvorfor det er så stort. Det er bare en dustete kjæreste. Men likevel. «Hva heter han?» 23
Carries_dagbok.indd 23
22.04.10 12.48
«Danny.» Blikket hennes glir bort og hun smiler fortumlet, som om hun ser en hemmelig film inne i hodet. «Han er fra Washington. Vi røyket gress sammen og –» «Stopp!» Jeg hever hånden. «Gress?» «Carmen, søsteren min, fortalte meg om det. Hun sier at det hjelper deg å slappe av før du har sex.» Carmen er tre år eldre enn Mouse og den mest ordentlige jenta du kan tenke deg. Hun bruker strømpebukser om sommeren. «Hva har Carmen med deg og Danny å gjøre? Røyker Carmen gress? Har Carmen sex?» «Hør her, Bradley. Til og med smarte folk har sex.» «Noe som betyr at vi burde ha sex.» «Snakk for deg selv.» Hæ? Jeg griper matteboka til Mouse, drar den vekk fra henne og smeller den sammen. «Hør her, Mouse. Hva er det du sier? Hadde dere sex?» «Jepp,» svarer hun og nikker som om det ikke er noe særlig å snakke om. «Hvordan kan du ha sex når jeg ikke har hatt det? Du skal liksom være nerd. Du skal liksom løse kreftgåten, ikke ha deg i baksetet på en bil som er full av marihuanarøyk.» «Vi gjorde det i kjelleren hjemme hos foreldrene hans,» sier Mouse og tar tilbake boka. «Gjorde dere?» Jeg prøver å forestille meg det. Mouse naken på en feltseng i en fuktig kjeller hjemme hos en fyr. Jeg klarer ikke å se det for meg. «Hvordan var det?» «I kjelleren?» «Å ha sex,» nesten roper jeg i forsøk på å få Mouse ned på jorden igjen. «Å, sånn. Det var bra. Skikkelig morsomt. Men det er en sånn ting man må trene på. Man begynner ikke bare å gjøre det. 24
Carries_dagbok.indd 24
22.04.10 12.48
Man må eksperimentere.» «Er det sant?» Blikket mitt smalner mistenksomt. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal ta det hun sier. Hele sommeren, mens jeg drev og skrev en idiotisk fortelling for å komme inn på det idiotiske skrivekurset, drev Mouse og mistet dyden. «Hvordan fant dere ut hvordan dere skulle gjøre det, da?» «Jeg leste en bok. Søsteren min sa at alle bør lese en instruktiv håndbok før de gjør det, slik at de vet hva de skal vente seg. Ellers kan det bli en kjempeskuffelse.» Jeg kniper øynene sammen og tilfører en sexbok i bildet av Mouse og denne Danny som holder på i kjelleren hjemme hos foreldrene hans. «Tror du dere kommer til å … fortsette?» «Å ja da,» svarer Mouse. «Han skal gå på Yale, akkurat som jeg.» Hun smiler og begynner å lese i matteboka igjen, som om alt er avgjort. «Jaså gitt.» Jeg legger armene i kors. Men det gir vel mening, på et vis. Mouse er så ryddig av seg at det ikke er rart at hun har fått kjærlighetslivet på plass før hun er atten. Mens jeg ikke har fått noe som helst på plass.
25
Carries_dagbok.indd 25
22.04.10 12.48