Christopher Grøndahl - Solen er taus

19

I Solen er taus løper ikke hovedpersonene fra mørket, men rett inn i det. Uten å vite det selv, uten å ønske det.

Et sted du aldri har vært

CHRISTOPHER GRØNDAHLS fjerde roman tar oss inn i et varmedirrende landskap av tapt kjærlighet og håp. Den norske fotografen Herman og hans gamle flamme Mia er på reise i Sahara på leting etter K, Mias ektemann. Sporene etter ham fører dem stadig dypere inn i ørkenen.

Handlingen i boka er lagt til en nær framtid og foregår i et Algerie i oppløsning. Den ubarmhjertige solen, heten og vannmangelen skaper en truende ramme rundt reisen og fortellingen. Ørkenen gjør noe med dem. Selv om solen lyser nesten hvitt midt på dagen, er mørket hele tiden nærværende.

Og det blir større jo lenger inn i ørkenen de kommer.

Underveis blir det klart for dem at mannen de prøver å finne, ikke er den samme som han var.

Og Herman og Mia vet ikke lenger om det er K,

TEKST Benedicte Treider

følelsene de en gang hadde for hverandre eller seg selv de leter etter.

Hvorfor har du valgt ørkenen som stedet der hand­lingen utspiller seg?

Jeg har jobbet med boka i nesten ti år. Det er to ting som har stått fast: At reisen starter i Oran, og at den går inn i hjertet av Sahara. Jeg har alltid vært tiltrukket av landskap uten retrettmulighet. Ørkenen er ett av dem. På grunn av nådeløsheten får landskapet nærmest mytiske dimensjoner. Du må underkaste deg naturen, hvis ikke knuser den deg.

Denne romanen er kanskje først og fremst et portrett av et landskap med to personer i. Sahara er både et bakteppe og en aktiv komponent i å drive frem de valgene de er nødt til å ta.

20

«På vei ut gjennom den lave buegangen ble jeg innhentet av en ung mann fra det trange klasserommet. Han snakket dempet, gebrokkent, spurte meg om det var slik at en mann som ham kunne snakke om sex med skandinaviske kvinner.

– Du vil snakke om sex med skandinaviske kvinner?

Den unge mannen så på meg, som om han først nå innså hvor absurd spørsmålet hans hadde vært. Han hadde pistrete skjegg og bar et gråsort skjerf over den tradisjonelle lange, hvite trøyen. Det var nesten umulig å forstå ham. – Søsteren min, sa han, – søsteren min snakker godt fransk. Du kan forklare henne. Men ikke det med sexen.

Jeg ville gå. Han gikk etter meg.

– Jeg kjenner ham, sa han brått. – Mannen du leter etter.»

Det er ingen hvilepuls i denne fortellingen, den synes å bygge på en underliggende desperasjon, som også leseren kommer i konstant kontakt med. Hva var utgangspunktet for romanen?

Det emosjonelle utgangspunktet for boka er selv­ opplevd. En undersøkelse av et nullpunkt. Jeg så for meg en person som ikke lenger har noe å gå til, og som på merkelig vis får en sjanse til.

Men fortellingen ble også til på grunn av en reise og et engasjement. Ved hjelp av Bistandsnemda, eller Digni som de kalles nå, dro jeg for en del år siden på en reise til Mali, Timbuktu og deler av Sahel – området rett syd for Sahara. Det var vannmangel som var temaet for reisen. Små klimaendringer kan få katastrofale følger i dette området, hele befolkningsgrupper og kulturer risikerer å forsvinne. I tillegg gjør overfloden av våpen etter den arabiske våren og tilstrømningen av jihadister situasjonen prekær.

Min egen begeistring for forfatteren Albert Camus var også et utgangspunkt. Camus skrev fra det franske Algerie, et Algerie som forsvant sommeren 1962 da landet vant sin uavhengighet fra Frankrike i en blodig borgerkrig. Algerie er et svært vakkert land med en nærmest uforståelig latent brutalitet.

Herman og Mia drar gjennom en brutal, dødsdømt verden, hva slags reise er det de foretar?

I starten virker det som en edel ting å reise inn i Sahara for å finne Mias ektemann, ikke minst sett fra Mias ståsted. Men underveis vokser det sanne formålet med reisen frem, også presset frem av den

forandringen Mias mann åpenbart har gjennomgått.

Han har blitt forandret av Algerie og av ørkenen. Nå er hovedpersonene strandet i den samme ørkenen – og gradvis begynner den å forandre dem også.

Man kan dessuten si at Mia og Herman reiser mot hverandre, og at den reisen ikke slutter før de vinner hverandre for godt, eller eventuelt mister hverandre for godt.

Jeg opplever forresten ikke at boka utsier noen dødsdom over verden. Mer en forsiktig advarsel. En av de tingene som holder meg våken om natten, er den snikende følelsen av at sivilisasjonen er skjørere enn vi tror. Jeg tror det er viktig å stille ubehagelige spørsmål om klimaendringer, de er skjerpende.

Er det mulig å lese Solen er taus som en ­kjærlig­hetsroman?

Det syns jeg absolutt. Et av kjernepunktene er to mennesker som søker mot hverandre for å ta opp igjen noe de aldri tillot seg å utforske. Jeg tror begge forsøker å finne ut hva det vil si å elske for dem.

Hva preger hovedpersonenes forhold?

I starten av boka er Herman et sted i livet der han ikke klarer å finne veien videre. Når muligheten for et oppdrag byr seg, tar han nesten hva som helst, men det er lett å si ja til noe så vidt risikabelt når det er Mia som spør.

Herman har reist mye. Han er trolig en svært begavet fotograf. Men i mange år har han kjent på tomheten når han kommer hjem. Kanskje er

FOTO akam1k3

21

«Sahara er et kontinent i seg selv. Massivt, forsenket og uten anger.»

«hjem» et sted som aldri har eksistert for ham.

Rotløsheten har en pris, han bærer på lengselen etter å høre til, og jeg tror det bare er Mia han han kan høre til hos.

Mia har ofret mye for å kunne leve med K, en mann hun trodde hun trengte. Hennes viktigste reise i boka er kanskje erkjennelsen av at hun har elsket et fravær. Og at det faktisk finnes en annen måte å elske på, men da må hun hengi seg på en måte hun aldri tidligere har tort.

Christopher Grøndahl Solen er taus

Christopher Grøndahl (f. 1969) debuterte i 1998 med Den sjette søvn og har siden bl.a. skrevet romanene Poppel og 104. Som dramatiker er han mest kjent for hørespillet Niveanatt og spillefilmene Villmark og Nokas. Han har vunnet en rekke priser, blant dem den nasjonale Ibsenprisen og Amanda for Beste filmmanus 2011.

Vil du kalle dette en dystopisk roman?

Jeg skulle gjerne kalt den dystopisk, men den oppløsningen boka skildrer, er dessverre bare en mild versjon av det som faktisk foregår i Sahel og Sahara nå.

Kanskje burde jeg ha dårlig samvittighet for at jeg bruker Algerie og konflikten der for å skildre en indre oppløsning og et famlende forsøk på å finne tilbake til kjærligheten. Men fornuften har ikke sittet i forsetet under skrivingen av denne boka. Forhåpentligvis gjør det at leseren kommer til steder der man ikke har vært før.

Alle Herman og Mia møter på reisen, rømmer bort fra det de to drar mot. Hva er det som trekker dem videre?

Det er ett av mysteriene i boka jeg gjerne vil at leserne skal glede seg over å finne svaret på selv.

Benedicte Treider er forlagsredaktør i A ­ schehoug forlag