Cynthia ozick fremmedlegemer by Aschehoug

Fremmedlegemer

Fremmedlegemer.indd 1

12.04.13 09:35

Cynthia Ozick

Aris Fioretos

Den siste greker Oversatt av Bodil Engen, MNO

agora bibliotek Utvalg ved Gabi Gleichmann

Fremmedlegemer.indd 2

12.04.13 09:35

Cynthia Ozick

Fremmedlegemer Oversatt av Kari og Kjell Risvik, MNO

agora bibliotek Utvalg ved Gabi Gleichmann

Fremmedlegemer.indd 3

12.04.13 09:35

AGORA BIBLIOTEK Utvalg ved Gabi Gleichmann Tidligare utgett på norsk av Cynthia Ozick: Sjalet, 2002 Verdensarvingen, 2006

Fremmedlegemer Originaltitel: Foreign bodies Copyright c Cyntia Ozick 2011 All rights reserved Copyright norsk utgave c Agora Publishing 1.utgave, 1. opplag 2013 Boken er satt med Garamond Premier Pro 11/15 hos Framnes Tekst & Bilde as Omslagsdesign: Blæst Terese Moe Leiner Trykk og inbinding: WS Bookweel OY, Juva 2012 Inkjøpt av Norsk kulturråd Aschehoug forlag håndterer salgs- og markedsarbeidet for Agora. www.aschehoug.no ISBN 978-82-93139-10-2

Agora Publishing, Charlotte Andersens vei 3, 0374 Oslo, Norge www.agorapublishing.no

Fremmedlegemer.indd 4

12.04.13 09:35

Fremmedlegemer

Men det er to helt forskjellige ting – med tanke på det herlige stedet han befinner seg på – som kan ha skjedd med ham. Den ene er at han kan ha blitt forsimplet. Den andre er at han kan ha blitt forfinet. HENRY JAMES, The Ambassadors

Fremmedlegemer.indd 5

12.04.13 09:35

Cynthia Ozick

Fremmedlegemer.indd 6

12.04.13 09:35

Fremmedlegemer

23. juli 1952 Kjære Marvin, Så er jeg hjemme igjen. London var ikke så verst, Paris var skrekkelig, og jeg kom aldri så langt som til Roma. Det sies at det er den varmeste sommeren de har hatt siden før krigen. Bortsett fra været er det visst ikke stort å melde. Den adressen du ga meg – Julian dro derfra for en ukes tid siden. Jeg kom visst bare noen få dager etter. Du ville ha rynket på nesen av det: et pensjonat i et forfallent nabolag helt i utkanten av byen. Jeg gjorde hva jeg kunne for å oppspore ham – prøvde på alle de stedene der du sa han kunne tenkes å jobbe. Da jeg forhørte meg hos vertinnen hans, viste det seg at hun ikke ante noen ting. Det eneste hun hadde å fare med, var et ymt om en kjæreste. Han hadde tatt med seg alt, og det var etter alt å dømme ikke stort. Jeg sender sjekken din tilbake. Stedet der sønnen din bodde, kunne ellers tyde på at han kunne hatt god bruk for de 500 dollarene. Synd jeg ikke kunne være til mer hjelp. Jeg håper du og (især) Margaret har det bra.

Hilsen Beatrice

Fremmedlegemer.indd 7

12.04.13 09:35

Cynthia Ozick

Fremmedlegemer.indd 8

Tidlig i 50-årene i forrige århundre herjet en voldsom hetebølge Europa. Den beveget seg kvelende nordover fra Sicilia, der den svidde halve øya til brunaktig rust, oppover til Malmö helt nederst i Sverige, men den stekte aller mest brutalt over Paris. Varm damp freste fra de våte ringene etter vinglass på stålbordene på uteserveringene. Fra himmelen rett der oppe sendte en høyovn sine glohete gufs, eller også var det en ildsprutende geysir, sluppet løs fra solens indre, som slynget sydende lava over hustak og fortau. Folk gjorde snart den ene, snart den andre sammenligningen – noen ganger var det høyovnen, andre ganger geysiren, og iblant het det seg at den fryktelige heten var noe utflytende ondartet, en levning etter den nylig overståtte krigen, som om selve kontinentet var forvandlet til en del av helvete. På den tiden krydde det av utlendinger i Paris, og de våndet seg sammen med den innfødte befolkningen, tørket den piplende svetten fra kragebena, klaget like mye over at de følte seg kvalt, men ellers hadde de ikke noe til felles med pariserne eller for den saks skyld med hverandre. Disse fremmede menneskene falt i to deler – den ene iherdig, ærgjerrig, glad og fornøyd, henfallen til drikk, den andre blek, trettekjær, stusslig: en gjeng med flyktige, lallende spøkelser. De første bestrebet seg på å gjenkalle fortiden: det var et slags selvberuset teater. De var for det meste unge amerikanere i 20- og 30-årene og kalte seg «ekspatrierte», selv om de ikke var stort annet enn litterære turister på et lengre besøk, forblindet av legendene om Hemingway og Gertrude Stein. De møttes på kafeene for å sladre og baktale og nyte gamle historier om den fortapte generasjonen, og fnyse av hva de hadde etterlatt seg. De skiftet stadig ut kjærester av begge kjønn og lekte eksistensialisme og stiftet avantgardetidsskrifter hvor de trykte hverandre og skrøt av at de hadde fått øye på Sartre på Deux Magots, og de var seg

12.04.13 09:35

Fremmedlegemer stolt, ubarmhjertig, uavlatelig bevisst sin egen ungdom. I motsetning til den forutgående skaren av ekspatrierte, som var blitt voksne og hadde reist hjem igjen, aktet disse å bli værende i Paris for godt. De utgjorde en hel liten by av glinsende hvite panner, men tennene deres var skjoldete av for mye whisky og vin, og for mange sterke franske sigaretter. De snakket bare amerikansk. Fransken deres var skral. Den andre utenlandske gruppen – spøkelsene – var polyglotter. De skravlet på flere titalls språk. Ut av munnene deres strømmet alle Europas tonefall. Til forskjell fra amerikanerne skydde de fortiden, og de var blottet fra enhver snev av nostalgi eller folklore eller idyllisk fornyelse. De var europeere som Europa hadde gått løs på. De skiltet med Europas tatovering. Man kunne ikke få sagt om dem, som man helt klart ville gjort om amerikanerne, at de var en etterkrigsbølge. De var ikke etterkrigs. De var riktignok blitt skylt i land i Paris, men de hadde fremdeles krigen i seg. De var de fordrevne, de midlertidige, de som stilte seg avventende til tid og omstendigheter. Paris var en mellomstasjon. De var bare i Paris for å bryte opp fra Paris, så snart de fant ut hvem som ville ha dem. Paris var en by til å vente i. Den var en by til å komme seg bort fra. Beatrice Nightingale tilhørte ingen av disse. Hun hadde vært «Miss Nightingale» – offentlig – i tjuefire år, selv mens hun var gift og iallfall etter skilsmissen, og hadde noen ganger begynt å tenke på seg selv ved det navnet, om så bare for å styre klar av den anklagende, innadvendte klangen av Bea. To Bea or not to Bea: Hun var en av den latterlig gjenkjennelige sorten middelaldrende lærere som sparer til en etterlengtet sommerferie i de mer romantiske hovedstedene i Europa. At disse hovedstedene etter krigen var herjet og nedkjørt, tømt for all sin oppskrytte sjarm, var hun fullt klar over. Hun var ukuelig, intelligent, ikke uerfaren (ekteskapet hadde i seg selv lært henne et og annet). Hun var tross alt førtiåtte år, litt grånet, og streng mot elevene sine, gymnasiaster med anderumpefrisyre som flirte av Wordsworth og latterliggjorde Keats. Når de kom til «Ode to a Nightingale», satte de i gang å bue og glise – men hun hadde streng kustus på dem. Hun var en god lærer og stolt av yrket sitt. Etter to tiår i jobben var hun ennå ikke utbrent. Hun hadde bestilt tur til London, Paris og Roma, men måtte bare

Fremmedlegemer.indd 9

12.04.13 09:35

Cynthia Ozick

gi opp Roma (til tross for at det var inkludert i reisebyråets pakke) da hun satt på det støyende, hete hotellrommet ikke langt fra Piccadilly og leste om de farlig høye temperaturene sørpå. London hadde nesten vært til å holde ut, så sant man fikk være i skyggen, men Paris var skrekkelig og Roma måtte jo være et inferno. «Den latterlig gjenkjennelige sorten» – det var hennes hånlige ord til seg selv (siden hun reiste alene, hadde hun ingen andre å si dem til), selv om det trolig var noe hun hadde fra en sleivete guidebok, av det slaget som gir blaffen i sin egen kundekrets. En mer samvittighetsfull guidebok, den hun hadde gjemt bort på bunnen av den romslige vesken sin – pass, notisbok, kamera, papirlommetørklær, aspirin og så videre – var alt annet enn sleivete. Den var grusomt nitid, og hvis man underkastet seg dens nesten prestelige kartografi, ville man bli hensatt i løftet stemning av bilder og skulpturer og historiske torg med en eim av svunne tiders halshugninger. Denne julidagen var den siden hun tok for seg i guideboken, blottet for Moneter og Gauguiner og dagsturer til et château. Den hadde overskriften «Bydelskafeer». Hele ettermiddagen hadde hun vandret fra kafé til kafé og speidet etter nevøen sin. En klebrig hinne sløret synet – det kjentes som om hornhinnene smeltet – og hjertet slo altfor fort, om det da ikke skulle til å slå seg selv helt ut, med små, formanende støt. Fortauene, husveggene, ga fra seg brennvarme vibrasjoner. Paris var henlagt til et sted sør for Sahara, hun ble kokt i en stor ekvatorial gryte. Hun dumpet ned i en kurvstol ved et stekende rundt bord og bestilte kald saft, og der satt hun pesende, bare halvt om halvt restituert, med det slørede blikket hvilende på den garçon som kom med den. Nevøen hennes var kelner på en av disse fortausserveringene, såpass visste hun. Det var vanskelig å se på ham som nevø: Han var hennes brors sønn, han var for fjern, han var like uviss for henne som et rykte. Marvin hadde sendt henne et fotografi: en gutt i 20-årene, strågult hår, ubestemmelig uttrykk. Hvordan skulle man skjelne ham fra helt like andre, med de vintilskvettede hvite forklærne bundet rundt de skinnmagre midjene? Hun formodet at hun kunne peke ham ut straks han åpnet munnen og avslørte seg som amerikaner. Hun trengte bare å si til enhver sannsynlig stråhåret gutt: Unnskyld, er du Julian? – Pardon?

Fremmedlegemer.indd 10

12.04.13 09:35

Fremmedlegemer – Jeg ser etter Julian Nachtigall, fra California. Kjenner du ham? Jobber han her? – Pardon? – Un Américain. Julian. Un garçon. Est-il ici? – Non, madame. Det måtte jo finnes en mer effektiv måte å finne ham på. Marvin hadde skrevet, med de store, myndige bokstavene, like skrikende som den store, myndige stemmen, sønnens nøyaktige adresse. Tre ganger, hittil, hadde hun begitt seg opp den forfalne trappen til det undersetsige brune huset i det nedslitte brune strøket som den pripne guideboken bare nevnte for å skremme sine lesere bort. En knoklete vertinne kom brasende ut fra en dør øverst i trappen. Gutten, sa hun på et kaudervelsk like radbrekt som tennene hennes, bodde ovenpå, én trapp opp, bare at nei, han var ikke hjemme, han var ikke hjemme allerede fire dager. Oui, certainement, han jobbet på en av de kafeene, hva skulle ellers en sånn gutt finne på å gjøre? Hun fikk da i det minste husleien fra ham. Dieu merci, han har en rik far der over. Altså! En bomtur, nytteløs, hensiktsløs, det tærte på ferien, bare for å gjøre Marvin til lags, for å gjøre Marvin en tjeneste, han som – etter mange års misbilligelse, avvisning, noe som nesten kjentes som hat – plutselig hadde påberopt seg familiebånd. Denne ørkesløse letingen, og den uutholdelige heten. Det tilbakestående Europa, hvor man plumpt måtte spørre etter do når man skulle på dametoalettet, og hvor det virket som om ingenting, ingenting var luftkondisjonert – hjemme i New York var jo alt luftkondisjonert, man var tross alt midt i det 20. århundre! Guideboken viste ingen omsorg for turistens blære, og dens brennende opptatthet av tidevervenes arvegods drømte ikke om å kjølne. Den anbefalte gøyale små boutiquer i fasjonable strøk – hvis man var opptatt av ting i amerikansk stil, fnøs den, så fikk man holde seg i Amerika. Men hun hadde fått nok av det lille og det gøyale og det rådyre fasjonable, og mer enn nok av den hestedumme vandringen fra kafé til kafé. Det hun trengte, var luftkondisjonering og et dametoalett, umiddelbart. Hun travet videre gjennom den sene ettermiddagens stekende dunster, og da hun fikk se en høy grå bygning med en frise meislet inn over den statelige fløydøren, formodet hun et øyeblikk at det var nok en

Fremmedlegemer.indd 11

12.04.13 09:35

Cynthia Ozick

historisk skueplass med en gjenklang av Richelieu. Men det var bokstaver i steinen: GRAND MAGASIN LUXOR. Et varehus! Den kalde luften kom veltende mot henne med dens velkjente, reddende pust. Dametoalettet var veldig likt noe hun kunne ha funnet på for eksempel Bloomingdale’s, idel speil og marmorvasker. Kall det gjerne amerikansk stil, fordøm det gjerne for dets barbariske etterplapring, Louis XIII utvendig, New York innvendig – stedet var livgivende. Dametoalettet ledet ut gjennom en korridor til noe som kunne vært en restaurant, selv om det mest lignet en travel Broadway-kafeteria, der de som var ute og handlet, satt omgitt av sine nyinnkjøpte poser og esker. Taket var sløret av røyk. Alle disse menneskene var konsentrert om sigarettene sine. Hun speidet etter en ledig plass. Alle bordene var opptatt. Så oppdaget hun en tom plass ved et bord med askefylte skåler, hvor det satt tre støyende menn og en kvinne. Hun la hånden på ryggen til den ledige stolen. – Er det i orden om jeg slår meg ned her litt? Kvinnen trakk på skuldrene for å si gjør-som-du-vil-samme-for-meg. Det var umulig å si om hun skjønte engelsk, eller om måten hun holdt i stolen på, hadde vært nok. Mennene fortsatte med noe som etter alt å dømme var en heftig diskusjon. Her var det ingen haug med stappfulle handleposer: Denne intense lille kretsen hadde visst, akkurat som Bea selv, ingen annen tilknytning til huset enn som et tilfluktssted fra gatenettverket. Duft av egg og kaffe på alle kanter. Svevende tunger av parfyme: en mannekeng som kom seilende forbi, nifst høy, med nifst lange ben, et slep av silkeplagg over den ene lange armen, brystløs, glassøyne, Matisse-rød munn, fullendt hake og lemmer og stivet hår, selve modellen på en parisisk modell, som det strømmet dufter fra. Mennene stirret, som om de hadde fått øye på en gul tiger på et sted som oste av kjøkken. «Imbéciles,» mumlet kvinnen. Disse stavelsene, henvendt til Bea, lød enda grovere på grunn av en ubestemmelig aksent. Aksenten var i stil med kvinnens harde fremtoning: stramme svarte krøller som skjøt opp fra et iltert hode. Den visjonære levende roboten akte bort, og mennene gjenopptok krangelen – hvis det da hadde vært en krangel. Måten de snakket på var fransk og ikke-fransk, den klang av fem–seks språk på én og samme tid: Europa-røre. En krangel, en protest, en klagesang, et

Fremmedlegemer.indd 12

12.04.13 09:35

Fremmedlegemer oppgitt bjeff ? Bea sank inn i den klare lettelsen som fulgte med å sitte stille og skrelle varme av seg – hun kunne nesten falle i søvn mot disse gåtefullt stridbare stemmene som flimret lik undervannsflora i ytterkanten av hennes utmattelse. Den dødelige spaserturen hjem til hotellet ventet fremdeles. Disse menneskene, hvem var de, hvor kom de fra? For lurvete, for provisoriske, til å være alminnelige borgere. De hørte ikke til, de stakk seg ut, de var utenfor. De lot sigarettene dingle fra underleppene bare for å fordrive tiden. Kvinnen, med de iltre virvlene som sto ut fra det skjoldete ansiktet, reiste seg opp og ble dratt ned av en av mennene. Hun reiste seg igjen, for å gå hvor? Hvor var de kommet fra, hvor kunne de gå? Bea gikk til slutt fra dem. Hun hadde sett sånne som dem strødd rundt omkring i Paris. Hun gikk en siste tur for å se etter Marvins sønn. Vertinnen med de takkete tennene materialiserte seg som før, men nå i bomullstøfler, med en våt svaber i hånden og en stor fille surret rundt livet. Hun var i gang med trappevask. Gutten var borte, siden to dager borte for godt med ryggsekken sin og en jente til å hjelpe seg med å drasse ut bagen. Hva hadde han i den, jernstenger? Han kunne hatt rommet en uke til, det var uansett en guds lykke at han ikke eide noen ting, den udugelige guttungen, på grunn av faren i Amerika. Jenta? En stillferdig mørk liten type, som en araber eller sigøyner. – Hvordan skulle jeg vite hvor han dro? Han sa det ikke til meg, hvorfor skulle han det? – Jeg skulle absolutt ha snakket med ham, jeg er tanten hans. – Det var da leit å høre, en sånn gutt. Mine egne to nevøer, de har ordentlige jobber, ikke én dag her og én dag der, en ny sjef hele tiden. Han har kanskje flyttet inn hos henne, hun der, ikke en sånn ungdom som han, allerede med en rynke mellom øynene, det er det de pleier å gjøre, etter en stund flytter de inn hos dem. Hvis du vil ta en kikk ovenpå, det er ikke meg imot, bare vær forsiktig, trinnene er våte ennå. Jeg kikket innom selv, for å se om det var noe skadeverk. Et par spiker i veggen, det gjør ikke noe, han hadde vel hengt opp et bilde. – Men han har altså ikke lagt igjen noe etter seg? – Jeg fant denne der oppe, hvis du vil ha den, vær så god, jeg har ikke noe bruk for den.

Fremmedlegemer.indd 13

12.04.13 09:35

Cynthia Ozick

Vertinnen holdt frem en medtatt bok. I taxien tilbake til hotellet kikket hun på den. Noe sånt som en ordbok, et språk som ikke var til å tyde opp mot en spalte med fransk, ikke et navn å se, ikke spor etter noen ting. Den var gammel. Sidene var skjøre og løse. Ingenting å samle på, så da hun betalte sjåføren og steg ut, lot hun den ligge igjen. Dagen etter tok hun en tur til Louvre, og resten av uken – så langt pengene og det drepende været tillot – satte hun sin lit til at guideboken skulle føre henne til steder av historisk interesse og svunne tiders glans. Så reiste hun hjem til sin to og et halvt roms leilighet i West 89th Street, hvor den digre skulderen på et klimaanlegg skygget for et vindu og dirret som en slitt tromme. Og der «to Bea or not to Bea» alltid var spørsmålet.

Fremmedlegemer.indd 14

12.04.13 09:35

Fremmedlegemer

28. juli 1952 Kjære Bea, Klarte du ikke å finne ham? Du var altså der i Paris, du visste på en prikk hvor han var, du visste sånn omtrent hvor han kunne jobbe, og jeg stolte på deg. Og hva får jeg i stedet? En værmelding! Jeg har som du vet vært temmelig bundet av forretningen i det siste, så jeg kunne ikke for gode ord og betaling komme meg dit bort selv, min søster drar på ferie og tenker ikke på annet enn sin egen fornøyelse og lar meg sitte tomhendt igjen. Du gadd simpelthen ikke å anstrenge deg. Jeg er fullt klar over at du ikke kjenner Julian, men hvis du nå ikke har noen familiefølelse, hva med en smule ansvarsfølelse? Du sier noe om en jente. Liksom i forbifarten. Julian er tjuetre år. At han i den alderen skulle rote seg bort i en jente der borte, er ikke akkurat det jeg ser for meg for sønnen min. Du vet, Margaret ville jo tatt turen hvis det lot seg gjøre, men hun er som kjent temmelig neurastenisk, så hun er absolutt ute av stand til å reise alene. Det sier seg selv at vi begge tar dette tungt, Margaret enda mer enn jeg. Hun synes det er uutholdelig at vi noen ganger ikke aner hvor Julian holder til, det er jo så lenge mellom hver gang han skriver. Jeg skjønner jo at han er i den eksperimenterende fasen som er så typisk for hans generasjon, de vil gjerne prøve ut både det ene og det andre, og hvis det er litt i groveste laget, desto bedre, de kaster seg ut i det. Problemet med disse ungdommene er at de ikke har vært i det militære og blitt herdet, misforstå meg ikke, jeg er selvsagt glad han ble forskånet for å se det jeg så i Stillehavet. Og med tanke på at jeg kom meg igjennom det der som en avdanket kapteinløytnant, var det ikke lett for meg heller. Han har alltid vært selvrådig av seg, og vi lot ham vel få for frie tøyler. Eller kanskje ikke – det er ikke noe uvanlig med et år utenlands i begynnelsen av studiet,

Fremmedlegemer.indd 15

12.04.13 09:35

Cynthia Ozick

det er noe alle gjør nå for tiden. Ett år med de gærneheiene i Paris, vel og bra, men nå har det vært tre, og det ser ikke ut som han har tenkt å komme tilbake og gjøre seg ferdig. Bare så du vet det, Margaret og jeg har aldri sett for oss at han skulle droppe helt ut! Jeg er jo gammel elev ved skolen og har skjenket betydelige summer til driften, derfor synes jeg dette er pinlig. Det var ingenting som tydet på at han ikke skulle fullføre, selv om han leste mye tull og tøys, Camus og jeg vet ikke hva, bortkastet tid for en som skal ta fysikk hovedfag. Eller vitenskapshistorie, den makelige løsningen, han har ikke hode for faget i seg selv. Da er det noe annet med Iris, hun slekter på meg, et forstandig hode på den jenta, godt hode for kjemi har hun også – halvferdig med doktorgraden faktisk. Jeg regner med at hun vil inngå et fornuftig ekteskap. Man vet jo aldri hvordan genene rikosjetterer, noen ganger innbiller jeg meg at du har noe av Julian i deg, og han må for alt i verden ikke havne i et dårlig ekteskap, for ikke å snakke om å undervise slamper på vei til hårog hudpleie. Hva angår de 500 dollarene, så antyder du at det var for å få ham vekk fra den slummen og inn i noe bedre. Nei da! Jeg kan se for meg hva slags lurvete antrekk han har rekt omkring i, og jeg nevnte jo noe om å pynte ham opp med noe anstendig, en skjorte, en ordentlig dress og sånt, samme hva det koster, men jeg sa med rene ord, jeg vil ha sønnen min ut derfra, helt og holdent, ut av Europa, ut av det møkkastedet og hjem til Amerika der han hører hjemme. Han klager over at moren hans og jeg manipulerer ham – hva han nå måtte mene med det – men om det er noen som manipulerer, så er det Julian. Jeg hører bare fra ham når lommene er tomme og vel så det. De få gangene han skriver, er det ellers til Iris. De sto hverandre nær en gang, hang sammen som erteris, men det var jo tre år mellom dem, og han svevde med hodet i skyene, så de hadde ikke stort til felles som jeg kunne se. Men er det noen som kan komme til bunns i hva han driver med, så er det søsteren hans. Hvem vet hva han forteller henne – hun leser brevene hans, og så blir de vekk. Hvis du spør, sier hun at han har det bra, han går på noen slags forelesninger, han har fått seg en slags jobb – og så viser det seg at han driver og tørker av bord. Nå har jeg et forslag, og denne gangen håper jeg du kan stille opp.

Fremmedlegemer.indd 16

12.04.13 09:35

Fremmedlegemer Så snart vi kommer under vær med hvor han oppholder seg, vil jeg at du skal ta fri en ukes tid og dra bort der igjen og få ham med deg tilbake. Det er det samme for meg hvordan du gjør det. Gjør det du gjør når du får disse jålefolkene dine til å svelge de vuggesangene du fôrer dem med. Du mener visst selv at du er flink til det. Hvis du må bestikke ham – og da mener jeg med $$$ – så er det bare å bestikke ham. Få ham bare tilbake til New York, i første omgang. Det er ikke sikkert han kan tenke seg å komme hit ut til sin egen familie, iallfall ikke umiddelbart. Det aner meg at han vil henge med nebbet. Du vet, det er Iris som alltid har det lille smilet sitt, som katta-som-har-spist-undulaten, og så er det Julian, den furtne, og hva har han å furte for? Han har da alltid fått det som han ville. Når dere går av flyet på Idlewild, vil jeg at du skal ta ham med deg hjem og holde ham der et par dager og roe ham ned. Han vil nok være sur, jeg har ikke sagt noe annet, men hvis du kan takle de ordentlige lømlene dine, må du da kunne takle en som Julian. Snakk om bøker – han liker det. Men det er bare en del av forslaget. Jeg innbiller meg ikke at det blir lett som fot i hose å lirke ham vekk fra Paris. Han har fått innpass i livet der borte – Iris sier at han noen ganger skriver delvis på fransk til henne. Jeg er ikke så dum at jeg tror en slektning han aldri har møtt, en som kommer dumpende uanmeldt ned, vil ha noen særlig innflytelse på ham, sånn helt uten videre. Du må nesten kjenne ham, finne ut hvordan han er, noe jeg aldri har vært i stand til. Jeg kan ikke nå ham, sånn er det bare, og Margaret – Margaret er fryktelig sliten. Noen dager er hun simpelthen så sliten at hun ikke orker tanken på Julian, på hvor lenge han har vært borte. Så Iris er den rette. Jeg sender henne østpå i neste uke, for å sette deg inn i hvordan Julian er. En briefing, på marinens sjargong. Jeg skulle ha fikset noe slikt før du dro på ferie – men jeg fikk jo greie på det for sent til at jeg kunne gjøre annet enn å sende den sjekken til deg. Dere burde hatt mer kontakt. Når jeg ser hvor nær Iris og Julian står hverandre, skjønner jeg jo hvor forsømmelig min egen søster har vært. Helt siden mamma og pappa døde, mamma for atten, pappa for ti år siden, hva vet jeg om hvordan du lever? At du hadde noe kluss med en fyr som spilte obo eller hva det nå var? Iris’ fly lander på LaGuardia torsdag ettermid-

Fremmedlegemer.indd 17

12.04.13 09:35

Cynthia Ozick

dag klokken ti over fire. Hun blir over helgen, og så drar hun tilbake på mandag – hun skal på laben klokken ni tirsdag morgen. Mange hilsener Marvin 31. juli 1952 18

Kjære Marvin, Jeg gleder meg til å treffe datteren din. Heldigvis har jeg ingen utenbys planer som jeg iblant har i helgene om sommeren, så jeg kan ha henne boende hos meg. Jeg tror ikke hun var mer enn to år eller noe sånt den eneste gangen jeg har sett henne. Det er en fordel at Iris forstår Julian så godt – hun ville helt klart ha vært et bedre sendebud enn jeg, så hvorfor ikke? Jeg synes nok du er litt vel egenmektig når du tror jeg bare kan fly av sted igjen når du gir et vink. Jeg har faktisk en jobb, enten du estimerer den eller ikke. Din Bea *** 3. august 1952 Bea, Kom ikke og snakk om den såkalte jobben din, de kommer aldri til å savne deg. Du gjør det du gjør og du er den du er fordi du aldri har pågangsmot til å være noe annet. Iris skal snart ta sin Ph.D, jeg fortalte jo det, altså selve faget, det håndfaste – hun er ærgjerrig, hun er på skinnene, hun holder fast ved det hun har påbegynt. Det er deg jeg vil ha over dit, og jeg har forklart hvorfor. Du kan ta deg tid til det – skaff deg en vikar fra lærerforbundet eller hva det nå heter. Som sagt, jeg skal si deg hvor Julian er så snart vi hører fra ham. Imens kan Iris orientere deg. Marvin

Fremmedlegemer.indd 18

12.04.13 09:35

Fremmedlegemer

Marvins ordskvalder, Marvins brauting, med alle dens motsigelser og tafatte avsløringer. Det tølperaktige språket, selv når han innbilte seg at han var på det mest raffinerte. Den ufyselige gamle nedlatenheten. En utilsiktet erklæring om håpløshet – sønnen hans var en hard negl, det var saken i et nøtteskall. Likevel aktet han, med en føydalherres håndbevegelse, å sende henne av gårde igjen. Marvin stilet høyt. Hvor lykkelig han ville blitt, sa Bea til Mrs. Bienenfeld, som underviste i historie (dette var i lunsjpausen, på lærerværelset), om han var blitt avlet av en Bourbon, eller for den saks skyld en Borgia. En Lowell eller en Eliot kunne også ha gått an. Dessverre var han barnebarnet til Leib Nachtigall, en lutfattig grønnskolling fra en lutfattig landsby i provinsen Minsk, i Hviterussland. Den stakkars Marvin var ikke i slekt med tsaren av alle Russland – om han da ikke var villig til å trekke frem en viss negativ forbindelse: Bestefar Leib hadde unndratt seg tsarens mobilisering og hadde vært dekkspassasjer og gått i land i Castle Garden uten annet enn en fillete skinnveske for å begynne livet i Den nye verden. Marvin, mirakuløse Marvin, var det mirakuløse produktet av det mirakuløse Amerika. I mellomtiden var han blitt en helhjertet kalifornier. Og det største under av alle var at han var tory (republikaner altså), en amerikansk Bourbon, en amerikansk Borgia! Eller, om man nå ville gå ned noen hakk, en Lowell eller en Eliot. Om man nå absolutt ville gjøre det – et ørlite hakk – ville man oppdage at han hadde giftet seg med en Breckinridge, søsteren til en klassekamerat fra Princeton. Hun hadde fullgodt blått blod i årene. Hun hadde slektninger i utenriksdepartementet. Det var sjelden han følte noen dragning til New York – en forretningsreise i ny og ne; de to begravelsene, med nesten et tiårs mellomrom, først morens, så farens. Bea hadde aldri sett Marvins sønn for sine

Fremmedlegemer.indd 19

12.04.13 09:35

Cynthia Ozick

øyne. Hun hadde sett Iris, det eldste barnet, en eneste gang bare, ved den ene anledningen da Marvin hadde tatt med sin kone og småpiken til en merkepæl av en klassefest. Iris og Julian: Bea husket knapt nok hva de het. Da Julian ble født, sendte hun en presang, og Marvins kone skrev et høflig takkebrev: «Mange takk for dine gode ønsker, lille Julian vil nok ha stor glede av den festlige sjiraffen» – noe i den dur, på tykt parfymert brevpapir med det sinnssvake våpenskjoldet i øverste venstre marg. Marvin hadde iallfall beholdt det nedarvede navnet. Det hadde Bea ikke, av hensyn til elevene sine. Hva skulle de svære, barske gutta, med sin newyorkske strupehoder, få ut av Nachtigall? Det de presterte, var en harkende, gurglende, nysende lyd, helt til hun kapitulerte – selv om Nightingale, den amerikanske versjonen av «nattergalen», fikk sine egne farseaktige følger. Miss Mary Canary. Miss Polly-Vil-Ha-Kjeks. Miss Kråkemor. Miss Rødstrupe – akkurat den lokket frem hånflir og snøft og piping, og en anonym tegning på tavlen av en feit fugl med briller på nesen og et par digre utvekster som en påminnelse om det amerikanske navnet på fuglen: Redbreast. Som straff hadde hun pålagt dem som gliste verst å pugge «Til en lerke», og hørt dem i leksen etterpå. At det gikk an å synke så dypt! Dikt som straffelekse. Skulle ikke denne sommerferien ha vært en motgift mot alt det der? Kunne hun ikke unne seg såpass? «Men tenke seg til,» sa hun til Mrs. Bienenfeld, «han presser meg til å dra om igjen, jeg som nettopp er kommet hjem. Han knipser med fingrene og venter at jeg skal stå på pinne. Som om jeg ikke hadde et liv …» Det brevhodet! Fra det uslepne California, et selvskrytende våpenskjold – et forsølvet skjold som oppviste et par korslagte sabler som stiger opp av en grønn elv. En hyllest til Margarets fornemme slektslinje: Marvin hadde funnet det i en bok om skotsk heraldikk.

Fremmedlegemer.indd 20

12.04.13 09:35

Fremmedlegemer

Klimaanlegget sto på overalt og skramlet som det alltid gjorde. Klokken var åtte. De hadde spist aftens på brett i stuen, der apparatet kjølte mest – posjerte egg på toast. Det sto en mugge iste på et sidebord. «Er det så varmt i L.A. også?» spurte Bea. «For det meste. Noen ganger varmere. Var det sånn det var i Paris?» «Verre. Forferdelig. Til å dåne av.» «Dånte du virkelig?» «Nei, men jeg drakk i bøttevis. På hotellet sa de at det var den verste sommeren de hadde hatt på femten år. Er du sliten etter flyturen, eller kunne du tenke deg en spasertur? Det er lyst nok i massevis. Jeg kunne vise deg det berømmelige Upper Broadway.» «Jeg vil heller sitte her med deg,» sa Iris. «Vi trenger ikke å komme til saken med det samme. Vi har jo morgendagen, og de to dagene etter det.» «Saken? Å … du mener Julian.» «Det du er kommet for.» «Det pappa sier jeg er kommet for.» Hun strakte hals for å ta et overblikk over omgivelsene. «Hvor lenge har du levd alene?» Påtrengende, uforskammet! Bea tvang irritasjonen tilbake: «Nesten hele mitt voksne liv.» «Jeg visste for så vidt det. Jeg har hørt noe om at du var gift en gang.» «Da har din far hatt meg mer i tankene enn jeg ville ha tiltrodd ham …» «Pappa sa noe om det en gang for lenge siden. Jeg husker det fordi han nesten aldri snakker om familien.» «Pleier moren din å snakke om sin?» «Egentlig ikke. Men hun kan ikke noe for det. Folk snakker med

Fremmedlegemer.indd 21

12.04.13 09:35

Cynthia Ozick

henne om dem. Især om onkelen min, som er død. Han var jo i Kongressen, lurte til og med på om han skulle stille som presidentkandidat.» «Jeg så det i avisen, ja.» «Jeg traff aldri ham heller.» Jenta hadde en egen teknikk med å vippe håret bort fra øynene, en skuldertrekning som var halvt rykk og halvt grøss. Det var imidlertid ikke noe usikkert ved det. Snarere et tegn på freidighet: en utålmodig fole som ristet på seg. Håret var langt, verken lyst eller mørkt – en slags bronse. Metallisk, og når hun gjorde et kast med det, hadde det, ganske svakt, en lyd som av mynter fanget i et nett. Likheten med moren ledet tanken hen på et uklart gammelt fotografi, i den grad Bea kunne mane frem sitt falmede inntrykk av Margaret. Iris hadde den samme opalglinsende huden – skjør hvit røyk, og den smale nesen med de små eggformede neseborene, og de bleke irisene. Iris: var hun oppkalt etter menneskets øye? Hennes var mer mild enn livlig – en skjerm. Hun kunne se på deg, men du kunne ikke lodde hva som rørte seg bak det. «Jeg tenkte at mens du var her,» sa Bea, «kunne du kanskje ha moro av å se et skuespill. Jeg har skaffet billetter – et lite teater borte i The Village. Kunne du tenke deg det?» Det var selvforsvar. Hva hadde Marvin tenkt seg når han prakket datteren sin på henne? En spasertur, et skuespill, sightseeing, hva skulle hun gjøre med denne selvsikre unge damen? Empire State Building, utsikten over byen? Hvordan skulle hun fylle tiden, hvor lang tid kunne det ta å få en innføring i Julians vaner, Julians problematiske situasjon … Julians sjel? Og hva var hensikten? «De to dagene,» sa Iris. «Jeg har dem uansett ikke.» «Men slik jeg oppfattet din far … du skal ikke bli her til mandag?» «Jeg reiser i morgen. Synd med de billettene, hvis de går til spille.» Bea sa: «I morgen?» «Ja. Kan du ringe til pappa? Jeg vet at du pleier å skrive, men han blir ikke sur om du ringer ham på noteringsoverføring. Især hvis det er noe uoppsettelig. Bare si at du gjerne vil beholde meg hele uken, og at jeg skal være hjemme igjen til fredag.» Bea hev forfjamset etter pusten. «Hjemme igjen fra hvor?»

Fremmedlegemer.indd 22

12.04.13 09:35

Fremmedlegemer «Fra møtet med Julian. Alt er klappet og klart, flybillett og allting, men bare hvis du vil være behjelpelig. Hvis pappa fikk greie på det, ville han fly i flint.» «Din far sa at du måtte tilbake til skolen, det er én ting,» sa Bea. «Det andre er at du umulig kan dra av gårde til Paris helt på egen hånd og …» Så slo det henne at det var akkurat det hun selv hadde ymtet om overfor Marvin: Iris som sendebud. «Jeg har billetten og praktisk talt hele resten av beløpet i bakhånd. I reisesjekker. De pengene pappa sa jeg skulle gi deg til redningsoperasjonen, få ham levende hjem igjen.» «Du vet jo ikke hvor han er.» «Mamma og pappa vet det ikke. Det kom et brev, bare ikke til dem, til meg. Jeg snek det forbi dem, det gjør jeg bestandig, de har ikke sett snurten av det. Noe av det kan ingen lese uansett, det er ikke engang fransk, det er en helt vill form for skrift, en av Julians vitser – han kan være ganske morsom av seg.» «Dette kan jeg ikke gå med på,» sa Bea. «Jeg kan ikke la deg gjøre det, din far sendte deg hit, du kan ikke bare fly av gårde og …» «Jeg er ikke tolv år, og du har ikke lyst til å dra. Du sa til pappa at du måtte undervise, du kan ikke bare reise.» «Det ville ikke være så enkelt, og jeg skjønner ikke helt hensikten med det. Hvorfor kunne ikke Marvin sende noen penger til din bror hvis han trenger det og la ham være i fred? Hvorfor all denne ambassadørtrafikken?» «Pappa lar ingen være i fred. Stakkars Julian – det er pappas scenario. Jeg skal liksom være familiens Madame Curie, og Julian er … håpløs. Han legger seg ikke i selen, han er en snylter, han eier ikke praktisk sans, han vet ikke engang hva han vil, ikke noe fokus, for lettpåvirkelig – alt det der.» Bea spurte: «Og er du Madame Curie?» «Det er ikke samme tæl i meg som i pappa, det er det ikke i noen. Han maser om at jeg skal ta den eksamenen som Julian skulle tatt, jeg vikarierer for stjernen. Bare at det ikke er noen stjerne her.» Et rykkkast med hodet. «Men i bunn og grunn kan jeg jo forstå pappas syn på

Fremmedlegemer.indd 23

12.04.13 09:35

Cynthia Ozick

saken også. Merlin – det er et blad de har i Paris, ikke sant? Det utgis av en gjeng amerikanere der borte, og Julian har faktisk hatt en artikkel i det. Om duer.» «Duer?» «Ja, akkurat. ’Duer i Marais,’ kalte han den, folk som er like lite verdt som duer, plageånder som reker gatelangs, er et ork for alle, ingen vil ha dem. Så hadde han noe annet også, en slags dikt liksom, men ikke helt, i en svær, tjukk greie som heter Botteghe Oscure. En rik amerikansk dame som stiftet det, faktisk en prinsesse, gift med en ekte italiensk fyrste. Så han sendte oss disse tingene og pappa ble forbanna og skrev jeg vet ikke hva til ham. Og siden har han aldri sagt et pip om hva han driver med.» Jenta var helt på styr – Bea skjønte at hun hadde vært for rask i bedømmelsen av henne. Det som først hadde virket så viljefast, var et løv som ble virvlet med av en storm. Først nå la hun merke til at overleppen vippet frem, som et takskjegg, over underleppen. I profil dannet den en liten, rund bule. Marvins munn! Blodets bånd, en overraskelse tross alt. «Iris» – hun slo ut med hånden for å forhindre gjenkjennelse – «tenk om din bror er fornøyd som han er?» «Pappa har lurt på om han skulle stoppe pengesendingene. Og en stund prøvde han også – først nå i forrige måned prøvde han det. Men Julian har ingenting imot å leve på kanten av stupet, fra hånd til munn, så det funker aldri.» «Hva får deg til å tro at han vil høre på deg?» «Han vil ikke det, jeg vet at han ikke vil det. Jeg vil bare se ham. Og jeg vil at han skal se meg. Jeg vil overrekke pengene selv. Især hvis det er de siste han får. Derfor er det bedre at jeg drar selv, tante Bea, bedre for meg enn for deg …» «Du behøver ikke å si tante.» Et uventet hopp i det som lå på lur i brystkassen. «Det var akkurat det jeg mente. Hvorfor skulle Julian bry seg om det? Julian og jeg har så å si aldri visst at vi hadde en tante. For deg er det meningsløst å ta turen dit, uansett hva pappa måtte ha fått seg til å tro. Han føler at han ikke har flere valgmuligheter, han sier at det er

Fremmedlegemer.indd 24

12.04.13 09:35

Fremmedlegemer forretningene som binder ham, men det er ikke det. Han forstår … vel, han forstår at han er blitt maktesløs når det gjelder Julian.» «Og når det gjelder Iris?» «Jeg er ikke annerledes enn Julian. Det er bare det at jeg lar ham tro jeg er annerledes. Det har tatt meg lengre tid.» «Å gjøre hva?» «Komme meg bort.» En ubekvem stillhet oppsto mellom dem. Jenta reiste seg og begynte å trave hit og dit, fra bokhyllen til vinduet – kveldsolen begynte å helle mot skumring – til de aldrende Käthe Kollwitz-trykkene på veggene til den stripete sovesofaen med de slitte brune putene. Og endelig til groteskeriet av et flygel, for kjempesvært på så beskjeden plass, en praktfull løve i et trangt bur. Mens Bea så Marvins datter studere innvollene i hennes fortid (trykk fra museumsbutikkene, de lefsete pocketbøkene, pianoet på de tykke føttene, Iris’ finger som slo på en tangent), fikk hun en ny erkjennelse av hvordan alt i dette til de grader velkjente rommet var fremmed for jenta, og ganske sikkert fattigslig for dette avkommet fra en formuende familie. På Marvins brautende fotoer så det store huset i California ut som et slott med form som en conquistadors hacienda. Marvin erobreren! Jenta ruslet ut i soveværelset og tilbake igjen: så uplettet hun var, så ung, med en grenseløs rekke ubesudlede år foran seg, og hva var alt det der, sa Bea strengt irettesettende til seg selv, om ikke banal misunnelse fra en middelaldrende kvinne? Hele kroppen hennes var ikke noe bedre enn en flettet kurv som det drysset mugne, tapte lengsler fra. Det fordømte pianoet! Den fordømte Leo! Og nå denne uvedkommende gjesten som kalte henne tante. Tante? Enten hun likte det eller ikke, var det bare å stille opp og spille rollen. «Du må være sliten,» sa Bea. «Du kan ta soveværelset, jeg sover på sofaen. Den er lett å re opp.» «Jeg hadde egentlig tenkt meg et hotell …» «Det får du nok av i Paris.» «Nei, jeg skal bo hos Julian … Paris? Tante Bea! Du gjør det altså? Ringer pappa?» En sammensvergelse. Lettsindighet. «OK,» sa Bea. Hun følte en egen fryd ved ikke å adlyde – nei, ved å lure – Marvin.

Fremmedlegemer.indd 25

12.04.13 09:35