6
Innledning Dansebandkulturen har lenge levd sitt eget liv. Verken forfattere eller fotografer eller andre som dokumenterer norsk og skandinavisk kultur har interessert seg særlig for den. Men til tross for et liv i oppmerksomhetens skygge, er dansebandkulturen høyst levende. Hvert år møtes tusenvis av dedikerte dansebandfans og dansere på store dansefestivaler til fest, kos og campingliv. Dansebandene gir stadig ut plater med ny dansebandmusikk, samtidig som de opprettholder en utstrakt turnévirksomhet. Hvem er dansebandfolket? Hva gjør de når de samles til fest og dans? Og hvordan er livet som dansebandmusiker, på scenen og i turnébussen? Vi som står bak denne boka har gjennom mange år latt oss begeistre av den understuderte, men fascinerende dansebandkulturen. Vi har tilbrakt timer, dager og uker sammen med dansebandfolket. Vi har vært ute på dansegulvet, inne på festivalcampingen, i turnébussen – og på bakrommet med de store dansebandstjernene. Vi har festet, danset og pratet med folk. Gjennom tekst og bilder tar vi dere med inn i en verden fylt av musikk, dans, kos og fellesskap. Det handler om festivallivets sorger og gleder, om dansebandfansens dedikasjon, om dansebandmusikernes vagabondliv, om dansens betydning og om dansebandkulturens innhold og status. Og om det som skjer når musikk og danseglede forenes, på de beste dansegulvene og den fineste festivalcampen. Som amerikansk dokumentarfotograf og norsk kulturforsker har vi ulik bakgrunn og ulike blikk på det vi ser og hører. Men vi deler ambisjonen om å komme tett på, om å dokumentere det som skjer med både ydmykhet og respekt. Vi deler også interessen for det vanlige og uvanlige som foregår i den anerkjente kulturens grenseland. Selv om danseband er et utbredt og populært kulturfenomen, er det også utskjelt og omdiskutert. Dette skaper en tvetydighet som interesserer alle: For noen er danseband hverdagskultur, for andre er det eksotisk og ekstraordinært. Danseband er like fullt et kulturfenomen, en musikksjanger og en del av den norske og skandinaviske samtidskulturen som fortjener å bli dokumentert og diskutert. Denne boka er en hyllest til alle de som elsker dansebandmusikk og campingliv. Til de som danser til sola står opp og skosålen glipper. Til fansen som svermer rundt dansebandstjernene og aldri får nok. Til musikerne som får det til å koke i salen, med låter som oser av folkelighet, glede og samhold. Til alle de vanlige og uvanlige menneskene, som koser seg på fest i et avslappet og humørfylt dansebandfellesskap. Vi vil takke alle de som har stilt opp for oss, til prat og til fotografering. Alle de som velvillig har latt oss få innblikk i musikken og dansen, i sitt liv og sine campingvogner. Uten dere hadde det ikke blitt noe bok. Så tusen takk! Og god lesning. P E T E R BEST E OG HE IDI STAVR U M
7
8
9
10
11
12
13
14
Et liv i glede Det starta midt på sekstitallet, da jeg var omkring fjorten år. Klokka elleve, hver søndag, lytta jeg ivrig til Svensktoppen på P3. Sten & Stanley, Thor Erics, Wizex og Flamingo hadde alle sin egen sound med gode vokalister. Jeg var frelst. I 1966 kom jeg i gang så smått. I de tolv første åra spilte jeg i ulike konstellasjoner av familiebandet, Jan Williams, der jeg opptrådte sammen med min far og mine brødre. I starten spilte jeg bare trompet, men jeg hadde mest lyst til å spille bass. I romjula i 1966 kjøpte jeg min første bassgitar og har siden traktert dette instrumentet på scena. Trompeten førte meg inn på Norges Musikkhøyskole, slik at jeg, med den som hovedinstrument, gikk ut i 1975, med en fireårig faglærerutdannelse i musikk. Målet mitt var imidlertid å spille i et profesjonelt danseband. Utdannelsen skulle jeg bare bruke hvis musikantdrømmen ikke gikk i oppfyllelse. Min store drøm var å komme meg ut på veien, sitte i en bandbuss, og spille til dans for folk i hele landet. Det var mange gode band i Norge, men alle hadde jo bassist. Det var vanskelig å slippe til. Flere inspirerte meg, spesielt vil jeg nevne Kjell Karlsens orkester med Finn Eriksen på trompet, samt Torry Enghs, og selvsagt Ole Ivars. Begge hadde dyktige blåserrekker, og bassistene var også av de beste. Jeg var på mitt dyktigste nivå som trompetist i 1975, da jeg gikk ut fra Musikkhøyskolen, men da var det ikke noen trompetister i danseband. Jeg satsa derfor alt på bassen. Bandet jeg starta i 1978, sammen med en musikantgjeng fra Eidsvoll, het Ad Astra (Mot stjernene). Dette ble innfallsporten min til Ole Ivars. En kveld i 1982 da de besøkte en restaurant i hjembygda mi, ble jeg nemlig ropt opp som gjesteartist. Mitt livs sjanse. Året etter spurte de meg om jeg ville begynne å spille bass med dem. Det var starten på et fantastisk og langt eventyr. Jeg ble kjent med alle musikantene jeg hadde sett opp til i årevis, på dansegallaer og på flere cruise i Karibia med S/S Norway. I årenes løp har jeg også spilt for ti tusen mennesker i Vikingskipet, spilt til dans der kongen og dronningen har dansa til oss, og ved åpningen av Den Norske Opera og Ballett. I 2015 ble mange av sangene jeg skrev for Ole Ivars, satt opp som musikal på Nationaltheatret til stor suksess. Jeg ville aldri bytta bort denne jobben med noen annen. Jeg vil sende en takk til alle disse musikantene, til dansefolket og selvsagt til arrangørene. Takk og gratulerer til Heidi og Peter for denne flotte boka som fanger det fantastiske dansebandmiljøet i alle dets fasetter. WILL IA M K R ISTOF F E R S E N
15
16
17