2
Grete slapp muggen med smoothie. Glasset knuste mot svaberget. Plastkoppene trillet nedover steinene og forsvant i sjøen under brygga. Vi brydde oss ikke. Vi visste at vi måtte bort og at vi hadde veldig liten tid. Det er ikke helt sant. Grete, Finn og jeg visste det. Gudmund visste ingenting. ––Har du håven? spurte Gudmund og pekte på koppene. ––La dem ligge, sa Grete. Gudmund ristet på hodet og åpnet munnen i et stort gap. ––Det blir søppel! 11
Den kalde vinden.indd 11
12.09.13 11:15
Gudmund var opptatt av å gjøre det som var riktig. Han syntes det var viktig og det hadde han jo rett i. Stort sett. Men ikke akkurat nå. For Gudmund visste ikke at det aller viktigste nå var å komme seg bort. Finn og jeg hadde ikke sagt noe om Blekbo eller Johannes eller noe av det som hadde skjedd i vinter. Og dette var ikke riktig tidspunkt å fortelle spøkelseshistorier fra virkeligheten. ––Bare kom, sa jeg. Finn sa ingenting. Bare dro Gudmund med seg etter armen. Mot hytta. ––Øy! Gudmund skrek. Men han hadde ikke noe valg. Finn var sterk. Han halte Gudmund med seg. Vi løp. Selv om det var meningsløst. Selv om både Grete, Finn og jeg visste at spøkelser kan gå gjennom vegger. Spøkelser kan gå gjennom vegger. Det hjelper ikke å gå inn i en hytte og låse døra. 12
Den kalde vinden.indd 12
12.09.13 11:15
Ikke hvis de virkelig vil ha tak i deg. Vi gjorde det likevel. Da vi var kommet inn, klarte ikke Finn å sitte stille. Han gikk frem og tilbake over gulvet. Grete sto på kjøkkenet og lempet løk ut fra skapet. Det var en av de få tingene spøkelsene var redde for. De tålte det ikke, rett og slett. Men om det hjalp noe særlig nå var jeg ikke sikker på. Jon sto ved vinduet og så ut. ––Det er ikke mulig, mumlet han. – Og likevel … Gudmund satt i sofaen i stua, gned seg på armen og så ned mens han tørket nesa og snufset mange ganger. Munnen hans var bare en liten prikk og stemmen var nesten borte. ––Det … det … stormen kan komme når som helst, hvisket han. – Ved sjøen. Plutselig. Tornado. Når vinden snur. Det kan snø i … Så så han opp. Ansiktet var tynt og grått. 13
Den kalde vinden.indd 13
12.09.13 11:15
Øynene hans hadde vokst. Han så på meg. ––Men det er ikke en storm, er det vel, Jens? hvisket Gudmund. ––Hm? sa jeg. ––Hva er det dere er så redde for? Grete lukket døra til kjøkkenet. Finn gikk ut på gangen. Jon var den eneste som var igjen i rommet, men han ble stående med ryggen til oss, med hånden på gardinen, ubevegelig. Som om han ikke var en kirkegårdsgartner, men en statue. Gammel og grå. Hugget i stein. Hva skulle jeg si? Hvordan skulle jeg forklare Gudmund hva som foregikk i Frostøyskogen? ––Gudmund, begynte jeg, uten at jeg egentlig visste fortsettelsen. ––Ja? sa Gudmund. Og så skjønte jeg hva jeg skulle si likevel. 14
Den kalde vinden.indd 14
12.09.13 11:15
Jeg måtte fortelle ham sannheten. ––Tror du … Tror du på spøkelser, Gudmund? Noe skjedde med ryggen til Jon. Et eller annet fikk ham til å skjelve. Et gufs. Det kom fra ingen steder. Jeg vet ikke hvor det kom fra. Tror du på spøkelser? Tror du på en hule i et iskaldt fjell? Tror du på Den kalde vinden? ––Du vet jo at faren min ikke bor sammen med oss? Gudmund nikket. ––Han døde. ––Ja. Og mamma er syk. Gudmund sa ikke noe, men han rødmet. Jeg visste hva de andre barna på Frostøy sa om moren min. De sa at hun var ko-ko i hodet. Ikke god. 15
Den kalde vinden.indd 15
12.09.13 11:15
De sa at hun aldri hadde hatt noen ordentlig jobb, at det ikke var noen som ville ansette henne, at det var derfor hun sto på glassverandaen eller i atelieret i kjelleren hele dagen og malte bilder av rare blomster. Og alt de sa var litt sant. Og ikke sant i det hele tatt. Jeg trakk pusten. ––Mamma er syk. Men hun er ikke syk sånn som du og jeg blir syk. Hun er … Jeg svelget. ––Hun er et spøkelse. Og det er faren min også.
16
Den kalde vinden.indd 16
12.09.13 11:15