Den siste greker

den siste greker

Den siste greker.indd 1

01.03.13 13:52

aris fioretos

2

Den siste greker.indd 2

01.03.13 13:52

Aris Fioretos

Den siste greker Oversatt av Bodil Engen, MNO

agora bibliotek Utvalg ved Gabi Gleichmann

Den siste greker.indd 3

01.03.13 13:52

Originaltittel: Copyright All rights reserved Copyright norsk utgave Agora Publishing 1. utgave, 1. opplag 2013 Boken er satt med Garamond Premier Pro11/15 hos Framnes Tekst & Bilde Omslagsdesign: Blast | Therese Moe Leiner Trykk og innbinding: Innkjopt av Norsk kulturrad Utgivelsen er stottet av EUs kulturprogram (logo) Aschehoug forlag handterer salg- og markedsarbeidet for Agora. www.aschehoug.no ISBN 978-82-9313909-6 Agora Publishing, Charlotte Andersens vei 3, 0374 Oslo, Norge www.agorapublishing.no

Den siste greker.indd 4

01.03.13 13:52

Den siste greker

5

Den siste greker.indd 5

01.03.13 13:52

aris fioretos

6

Den siste greker.indd 6

01.03.13 13:52

Den siste greker

Kostas Kezdoglou døde 6. februar i år på sykehuset i Lund. Et liv med rød Prince krevde sin pris. Da søsteren Efi gjennomgikk tingene etter ham, fant hun en kasse som broren hadde fått av sin kone på omtrent det tidspunktet da denne boken kommer til å ta slutt. Den var av ubehandlet furu, tjue centimeter bred og tjuefem dyp, med en høyde på omtrent det halve. På en Post-It-lapp sto navnet og telefonnummeret mitt, samt en oppfordring om å gjøre det jeg mente var «best for innholdet». Noen dager senere tok jeg lokket av og fant hundrevis av tett sammenpakkede kartotekkort. Den øverste linjen var vinrød som linjene i en håndflate, de øvrige tretten lysegrå som himmelens innside.

Noen var fullskrevne, andre nesten tomme. Når ett kort ikke hadde strukket til for et tema, hadde forfatteren brukt flere. Det var således flere bunter som ble holdt sammen av binders eller gummistrikk. Øverst sto det som regel en overskrift som underlettet orienteringen.

Etter samtaler med Efi ble det besluttet at jeg skulle forsøke å utgi manuskriptet. Hennes bror betraktet det etter alt å dømme som fullført. Jeg har rettet språkfeil som er typiske for innvandrede grekere, men latt stilistiske særegenheter stå. Kortenes rekkefølge er heller ikke forandret, selv om jeg følte meg fristet til å sortere dem og gjøre fremstillingen mer rettlinjet. Jeg antar at Kezdoglou har ønsket å vise at kronologi er relativ. Redigeringsarbeidet ble utført i det gamle arbeidsværelset hans, der også disse linjer skrives på det som skulle vært hans fødselsdag. Teksten publiseres dog ikke uten en viss tvil, som jeg ønsker å redegjøre for i det følgende. Før det skjer, må imidlertid bakgrunnen tegnes, ellers risikerer denne «fagboken» å fremstå som underligere enn den er.

Vi skriver året 1922. I Smyrna høres skrik og singlende glass, skjenende hester og noe som kunne være teatertorden, men ikke er det.

Den siste greker.indd 7

7

01.03.13 13:52

aris fioretos

8

Den siste greker.indd 8

Siden forfatteren straks skal skildre hva som skjedde da den greske minoriteten ble fordrevet av Atatürks tropper, skal jeg ikke foregripe begivenhetene. Men jeg må nevne at hans mormor ble tvunget ut på en av dødsmarsjene. Eleni skulle fylle trettiåtte denne høsten og gikk sammen med grekerne og dyrene som beveget seg i kolonner ut av denne vanvittige byen. Mange omkom, andre forsvant. Sent på høsten klarte hun å komme seg over til Kypros. Hun bar en brodert vinterkappe som vern mot den stive kulingen, under armen holdt hun et knytte med fotografier, en smuldrende leppestift og det hjemmelagede bakspeilet fra familiens Austin. Hun var tapper, hun var utrøstelig, hun hadde nylig mistet en ektemann og to av tre barn.

Etter noen måneder i byen grekerne kalte Ammóchostos og andre Famagusta, gikk Eleni ombord på et lasteskip med destinasjon Thessaloniki. I årene som fulgte, følte hun seg som en edderkopp uten ben. De tapte opptok tankene hennes fullstendig, hun var syk av savn. Senere skulle hun treffe en enkemann med egne barn og stifte familie på nytt.

Men i denne første tiden fremsto bare tanken på en ny tilværelse som forræderi. «Fantomsmerte,» pleide hun å si til den som orket å høre på, «jeg består ene og alene av dette begredelige fenomenet». Først da enkemannen – et postbud fra en landsby i fjellene – besøkte hovedpostkontoret der hun hadde funnet arbeid, kunne en forandring merkes.

Og etter hendelser det er bedre at andre får skildre, begynte hun å nedtegne minner om en verden som var blitt forvandlet til utland.

Etter hvert som tiden gikk, vokste haugene av gamle konvolutter og telegrammer som hun skrev på. Når hun tenkte på fordums kjente, trengte hun å vite hvem foreldrene var, noe som førte til spørsmål om hvor slekten kom fra, til hendelser, hemmeligheter og uklare, nesten usynlige avtrykk i historien. Erkjennelsen av at intet menneske er en øy, ingen hendelse adskilt, utgjorde en kilde til både håp og fortvilelse.

Selv om Eleni gledet seg over fremgangen, innså hun at hun ikke maktet å redde minnet om alle tapte landsmenn alene. Etter flukten hadde venninner bosatt seg i Patras og Pireus, men også på så fjerne steder som Fulda, Toronto og Melbourne. Hun forhørte seg, og flere tilbød hjelp. Et tips førte til et annet, en ledetråd til en annen, og på bare noen måneder skapte tolv kvinner en miniatyrverden utstyrt med streder,

01.03.13 13:52

Den siste greker bulevarder og torg. Her og der var det ennå byggestillaser, og på flere steder manglet ennå en eller annen dimensjon, men det brydde de seg ikke om. I en sommer med vindruer så store som kastanjer omarbeidet Eleni brevsvarene til leksikonartikler som hun kopierte i tolv eksemplarer, og tidsnok til tobakkshøsten fikk hun dem innbundet hos en syerske i en nabolandsby. Da bøndene brente åkrene, sendte hun skriftene i alle himmelretninger. Dette brevet ble den første delen av Encyklopedi over utenlandsgrekere, «utgitt» i Neochóri senhøstes 1928.

Da venninnene fordypet seg i gjenvordighetene, oppdaget de at det var flere skikkelser som ventet på å få navn og ansikt. Mer bekymringsfullt var imidlertid at Eleni ikke sjelden hadde lånt sannhetene fra legendene. De innså riktignok at drømmen om et gjenskapt fellesskap med alt fra betroelser og forelskelser til bønneutropere og sirkusartister ville forbli nettopp det: en drømmeverden. Ikke fordi de manglet hengivenhet eller tålmodighet, men fordi oppgaven i seg selv var umulig.

Uvilligheten til å la en eneste erindring gå tapt, truet med å sprenge foretaket innenfra. Hvis kollegaen ikke trakk en grense i tiden, ikke skilte mellom rykter og fakta og ikke prøvde vitneutsagnene, ville verden etter hvert anta så selsomme proporsjoner at det måtte mer enn en Atlas til for å holde den oppe. Dessuten kunne ingen være sikker på at det som ble skapt, var et tempel og ikke en søppeldynge. Etter heftig korrespondanse i perioden 1929 til 1930 ble de enige om «nye spilleregler», som Athanassia Osborn i Astoria, New York, uttrykte det med nyervervet amerikansk likefremhet.

Fire år senere ble første bind utgitt på nytt, denne gang halvparten så tykt, men dobbelt så pålitelig. Fra å ha samlet ønsker og fantasier som bare angikk grekere fra Smyrna, hadde venninnene – som nå kalte seg «Clios tjenerinner» – i stedet konsentrert seg om fakta om alle slags landsmenn i eksil. Å være fra Smyrna var tross alt bare én måte å være greker på. Det avgjørende problemet var ikke de brede avenyene gjennom historien med dens mylder av tverrgater og blindveier, men forhåpningene som ferdedes på dem. «Hver enkelt greker,» heter det i Osborns reviderte forord (man hører den disputerte etnologen), «utgjør en komplikasjon av det greske. Vi drives ikke av en eller annen stor idé, men av en liten forhåpning: at unntaket bekrefter landsman-

Den siste greker.indd 9

9

01.03.13 13:52

aris fioretos

10

Den siste greker.indd 10

nen. Noe annet ville være en katastrofe; det har vi sett tilstrekkelig bevis for i dette korte, grå århundret.

Ryktene og erindringene et menneske består av i andre menneskers tanker, ble tålmodig gransket. Ville gjetninger og forskjønnende omskrivninger ble silt ut, til det bare gjensto opplysninger underbygd av uavhengige kilder. «Diktene har alltid vært en gift for grekere,» påpekte doktor Osborn når hun strøk et ubekreftet utsagn. «La oss heller ta med for lite enn for mye.» Materialet måtte sikres mens det ennå «levde», for når folk døde av andre grunner enn at de var grekere, var det fare for at minnene ikke ville kunne bekreftes, hvor vakre eller pinefulle de enn fortonte seg. Ingen artikkel skulle imidlertid publiseres før gjenstanden for oppmerksomheten var gått bort, for en greker var «god for en overraskelse selv i siste sekund». Når stoffet forelå, ble det renskrevet, og med jevne mellomrom, når man hadde samlet inn tilstrekkelig med dollar eller dinarer, utkom et nytt bind på Diaspora Press.

Kanskje er det lesere som har støtt på disse trådinnbundne trykksakene i myk perm? I så fall vet de at tjenerinnene kjempet mot hindringer: branner, verdenskrig, lungesott, diktning, alderdom, diktaturer … samt en hel del annet. For eksempel bly av forskjellig slag – deriblant typene som ble benyttet for å sette bøkene. Elenis postbud døde da det sjette bindet hadde gått i trykken. Nå fulgte et opphold i utgivelsene, siden dobbeltenken ikke visste hva hun skulle sørge mest over: landet hun hadde måttet forlate eller det vaklende brofestet i det nye. Venninnene skrev inntrengende brev, alle forgjeves, og etter noen år fortsatte de på egen hånd. Barnebarna skulle huske hvordan deres jiajiá satt ved skatollet om ettermiddagen og strøk vinterkappen sin apatisk, usikker på om hun hadde overlevd tiden eller om tiden hadde overlevd henne.

Iblant hendte det at Kostas – oppkalt etter morfaren og forfatter av de følgende sidene – gikk inn til henne, særlig da han var blitt eldre og var plaget av de ringe kravene på skolen. Da tok Eleni, som bare var hans stemormor, ham med til en fortid hun mente var like mye hans. Hun fortalte om sorger og forvirring, hun skildret jubel og forbløffelse, og hun spurte om en greker noensinne ble kvitt Det Elendige. Da barnebarnet siden reiste fra landet, gjenopptok hun endelig arbeidet. Kort tid etter døde hun.

01.03.13 13:52

Den siste greker Jeg har oppholdt meg så utførlig ved denne bakgrunnen fordi jeg tror den sier noe om Kezdoglous supplement. Etter at hans kone Agneta døde av brystkreft 28. desember i fjor, må han ha følt at hans egen tid holdt på å renne ut. Kanskje redegjør han ikke for et helt liv.

Likevel rommer furukassen en unik skjebne, fanget i noen få, men formende hendelser som strekker seg over flere generasjoner. At han gjør rede for en annen person, behøver dog ikke bety at han er mindre partisk. Jeg har i hvert fall vanskelig for å unngå inntrykket av at han speiler seg i portrettet, selv om det første en historiker må lære, er å holde en passende distanse til den portretterte.

Kezdoglou synes å ha annammet sin helts oppfatning: Mennesker består av andre mennesker. Den eneste måten å yte dem rettferdighet på, er å ta feste i en materialsituasjon som ingenlunde begrenser seg til et futteral av hud, ben og noen indre organer, deriblant det hjertet som for fortellerens del skulle rammes av et fatalt infarkt. Hensikten vekker sympati, men inngir også tvil. Hvorfor innrømmer han ikke de dikteriske frihetene? Hvorfor lar han livsskildringen gli mellom sak og spekulasjon, uten å si hva som er hva? Den ene gangen påstår han at opplysningene bygger på presseklipp eller personlige samtaler. Men han skjuler kildene bak psevdonymer og behandler betraktninger som ikke tilbakeføres til informanter, som om de var innrømmelser til det menneskelige behovet for litt lokalkoloritt. Andre ganger støtter han seg til en vegg av løse antagelser. Direkte replikker kan bare tas med en klype salt, og selv om han henviser til seg selv i tredje person – antagelig for å etterligne oppslagsverkets nøytrale tone – forsvinner ikke den personlige fremstillingen. Ordningen med kartotekkort antyder nærmest at Kezdoglou har dristet seg til å skape en handling som minner om en romans, antagelig av misnøye med livets tørrkost (fakta). For hva annet innebærer snakket om kunstløp og krokket, for bare å nevne et par foreteelser som ga hovedpersonen en ukomplisert glede, men hvis løse garnender tvinnes til en tråd som boken vil få oss til å tro har samme farge som linjene i en håndflate?

Det er gledelig at forfatteren tar oss med til de lykkelige og ulykkelige stedene som forekommer i alle liv. Det er gledelig at han presenterer lokaliteter og figurer, både i fantasien og i Makedonia, som lett blir

Den siste greker.indd 11

11

01.03.13 13:52

aris fioretos

12

Den siste greker.indd 12

glemt. Men for den som går skriften etter i sømmene, for den som vil bruke den til å forstå en 1900-tallsskjebne litt bedre, fremstår beretningen som irriterende flyktig – ordrik i situasjoner der ett adjektiv ville vært nok, stum der et leksikon ville vært på sin plass. Jeg har en følelse av at Kezdoglou ble martret av «mie» dårlig samvittighet. Spørsmålet er hvorfor. Og hvorfor han til tross for hendelsene som inntraff før trykkingen av det som skulle bli det siste bindet i 1969 – da det ble gjort en uventet oppdagelse, og et bokbål ble improvisert i en bakgård i det sørlige Sverige - hvorfor han til tross for «episoden i Lund», som den ble hetende i håndplukkede kretser, valgte å vende tilbake til åstedet for sitt nederlag. ( Jeg sikter naturligvis til litteraturen med stor L.) Etter å ha redigert materialet, kommer jeg bare på ett svar: Han er ute etter oppreisning. På vegne av hvem får leseren selv avgjøre.

Da jeg for siste gang lar fingrene vandre over kortene, fra forhistoriens 1800-tall med sine sotsvarte krypinn til dagens lyse og praktiske stuer, er det denne upåliteligheten som faller meg i øynene. Underlig nok fyller den meg med ømhet – for ishockeyspillerne i Tollarp IK med sine overdimensjonerte trøyer og snusbrune spyttklyser, for de oppdiktede guttene som besøkte hovedpersonen i rommet ved siden av oljefyren, for deres mor med den perfekte frisyren og de velduftende armhulene, og naturligvis for hennes mann, som da han fikk se panservognene rulle gjennom Atens gater, utbrøt: «Dette er den svarteste fredagen i april måneds historie» – ja for hver eneste 1/1-greker, 1/2-greker et cetera greker på stedene der de følgende scenene utspiller seg, men også for fordums mygg, kjøleskap og putevar, for den «fagre bakerdatteren» som for hundre år siden gjorde en døv elsker skuffet, men historien en tjeneste, samt for den anonyme herren som et par århundrer før satte fra seg shandyen sin og oppfant krokketen. Og naturligvis for denne gåten med pomadisert hår: «Jannis Georgiadis». For så heter helten i kassen …

Men nå begynner jeg å lyde som Kezdoglou. Må han hvile i fred. Et par ting til, bare. Formodentlig er jeg den «Anton Florinos» (*1960) som nevnes her og der. Da jeg fikk kartotekkortene i hende, var jeg dog usikker på om han var en skapning med hud og hemoglobin. Oppriktig talt vet jeg fremdeles ikke helt hva jeg skal tro. Men uvissheten plager

01.03.13 13:52

Den siste greker meg mindre nå. Som «Jannis» sa da jeg fikk tak i ham på mobilen og han avslo å få del i materialet: Det er opp til hver enkelt hvordan man velger å huske andre. Sier det seg ikke selv at erindringene beveger seg som tekstiler rundt en naken kropp som ikke er festet noe sted? Vann bundet i foranderlige former: Kanskje er ingen av oss særlig mer.

Ved én anledning utnevnes den portretterte forresten til «den svenske Herakles». Det ville vært en fin tittel på en bok. Men ikke denne.

For øvrig undrer jeg på hva Clios tjenerinner ville sagt hvis de hadde fått høre at han fremdeles lever, mens portrettøren er død. Når jeg herved legger lokket på en gang for alle, er det vanskelig ikke å minnes et par linjer som Kezdoglou siterer: «En fremmed hjemme, fremmed borte, / Fremmed fremdeles her i paradis.» Ordene passer kanskje bedre på forfatteren der han hviler i sin trekasse av helt andre dimensjoner? Enda en linje fra samme verk trenger seg på: «Kom, om enn for sent, min fromme heltesang» …

13

ARIS FIORETOS SPARTA 2009

Den siste greker.indd 13

01.03.13 13:52

aris fioretos

Jannis Georgiadis, *1943 Nytt supplement til Encyklopedi over uten-

14

landsgrekere, utgitt p氓 Diaspora Press (Neoch贸ri; Neoch贸ri; Toronto; Astoria, New York; Melbourne; Salisbury, Rhodesia; Plovdiv; Fulda; Gelsenkirchen; Tirana; Marseille; Lund), 1928-1969, 12 bind

Den siste greker.indd 14

01.03.13 13:52

Den siste greker

15

Hver og én er greker på sin måte Goethe

Den siste greker.indd 15

01.03.13 13:52

aris fioretos

16

Den siste greker.indd 16

tidsregningen begynner. Også fagbøker trenger en helt. I denne heter han Jannis Georgiadis og er sønn av en bonde fra Áno Patamiá.

Landsbyen ligger i det nordlige Hellas, i gangavstand fra den bulgarske grensen. Ved den siste folketellingen, som ble foretatt i forbindelse med opprettelsen av Former Yugoslav Republic of Macedonia, besto stedet av 149 innbyggere med papirene i orden, deriblant to naturaliserte bulgarere. Jannis’ far flyktet fra Smyrna i 1922 og var sønn av den eneste døve bønneutroperen i byen. Dette siste visste ikke helten vår.

Heller ikke hans far eller farfar, som også het Jannis til fornavn. Men farmoren visste det, Despina Georgiadis, født Bakirikas og datter av en baker. Også hun flyktet i 1922. På sykkel. I hemmelighet tilhørte hennes hjerte en viss Erol Bulut, i hvert fall frem til den kvelden noen år før århundreskiftet, da de møttes bak en moské i utkanten av byen og nesten bare sikader var å høre. Bak helligdommen skjedde det en del ting som vi skal komme tilbake til. Også senere, som følge av det som skjedde bak helligdommen. Og kort tid etter ble Erol religiøs og bestemte seg for et liv uten svinekjøtt, alkohol og kvinner – «grekerinner eller ikke».

Hvis dette lyder forvirrende, er det ingenting mot det neste århundre skulle påføre personer ikke bare av gresk herkomst. I visse oppslagsverk forekommer den opplysning at 1900-tallet skulle være migrasjonens gylne århundre. Kanskje det. Men alt var slett ikke gull som glimret i disse årene. Egentlig burde kronikørene snakke om bly – dette ikke mindre fatale, men mer hverdagslige stoffet som finnes i røntgenvern, bilbatterier og visse typer krystallglass. Eller rør og forbrenningsgass.

Og geværkuler. Migrasjonens blyfargede århundre: Slik ser perioden ut i vårt bakspeil. Vlachene ble for eksempel uten videre rumenere eller jugoslaver, hvorav noen senere, dog ikke uten grunn, ble forvandlet

01.03.13 13:52

Den siste greker til makedoniere. Selv døde makedoniere. Mange blykuler der. Eller ta levantinerne. De fleste begynte som vest- eller søreuropeere, i hvert fall på farssiden, men endte i de flestes øyne, inklusive mødrenes, som regelrette arabere. Kanskje med gull i tennene, men likevel. For ikke å snakke om hva som skjedde med galiciere og sigøynere. Ikke engang navnene eksisterte lenger da århundret var ferdig med disse folkeslagene. Mye bly der også. Og forbrenningsgass. Grekerne forble dog vanligvis grekere. For øvrig klarner forvirringen etter hvert. Minner og minner om minner vil fortsette å skape uorden i tempusene, men si meg den biografi der dette ikke skjer. Alle må leve med at gjenfortalt historie skiller seg fra gjennomlevd. Ordet «biografi» er forresten gresk og betyr «livstegning».

Nå er vi straks ferdige med prologen. Det er også gresk og betyr «forord». Adskillig i denne boken kan føles uvant på denne måten.

Ifølge passet som Jannis bar i skjortelommen som voksen, iblant også etter at gyldighetstiden var utløpt, var han døpt Ioannis. Stavemåten skyldtes at skriftspråket avvek fra talespråket. Navnet ble forkynt av fader Lakis – en hardbarket prest med håret kveilet opp i en knute i nakken – en forblåst formiddag vinteren 1943. Like etter trykket han den skrikende skapningen for tredje gang ned i en søppeltønne som var renskurt og fylt med vann fra en elv i nærheten. Gudfaren ved hans side forsøkte å mildne behandlingen, men presten bare lo. «Jeg beklager, Leonidas. Hvis gutten skal tilhøre vårt folk, må han ned igjen.»

Da han omsider holdt barnet opp til allmenn beskuelse, trommet regnet mot taksteinene. Smilende løftet han blikket. «Selv om det rører englene til tårer.»

En halvtime senere forlot landsbyfolket kirken tyggende på steinharde bonboniéres. Flere ristet på hodet. Den gamle vinhandleren som var rojalist og foretrakk tradisjonell dåp på skriftspråk, stønnet: «Jeg stoler ikke på den presten.» Han spyttet ut fliser av mandel og kandisert sukker. «En gang kommunist, alltid kommunist.» Kolonialhandleren, som gikk ved siden av ham, trakk på skuldrene. Han visste at den nyfødte uansett bare ville bli kalt Jannakis. Diminutivformen skilte slektsleddene fra hverandre i en familie der mennene alltid het det samme, og ingen ellers visste hvem man mente.

Den siste greker.indd 17

17

01.03.13 13:52

aris fioretos

18

Den siste greker.indd 18

Første gang Jannis opptrer i historieskrivingen, i hvert fall ifølge Encyklopedi over utenlandsgrekere utgitt i tolv uregelmessig publiserte bind på Diaspora Press fra 1928 og fremover, er han iført Tollarp IKs brungule klubbdrakt – den med de kryssede køllene på brystet. I det som skulle bli siste bind, siteres en lokalavis fra februar 1968. Der meddeles det på sportssiden at «en ung hellener, forhåpentlig Tollarps siste nyervervelse, sparket i gang debuten i går med et mål sittende på isen. 1-0? Ikke før hadde Georgiadis stilt spørsmålet til en lagkamerat, før det brøt ut tumulter. Hansker ble kastet, hakekopper knappet løs, hjelmer spratt bortover isen. Kaoset opphørte først da dommeren tok fløyten ut av munnen og erklærte målet gyldig – ’til forskjell fra denne spilleformen’. Dette mens han pekte på Tollarps utenlandske nyervervelse som satt med skøyten i målnettet, og deretter på utvisningsbåsen.

Dommen var hard, men rettferdig: ’Obstruksjon, ulovlig takling bakfra, teknisk feil … Skal jeg fortsette?’ Rettspleieren var klar til å gjøre det, men da han så hjemmespillernes ansikter, nøyde han seg med å tilføye: ’Fem minutters utvisning. Selvmål teller. 0-1 til Nosaby.’ Hvilket også ble sluttresultatet i denne ellers begivenhetsløse matchen.»

Hittil ukjente dokumenter viser dog at Jannis’ inntreden i den bokførte delen av historien fant sted et knapt år tidligere, nærmere bestemt tredje fredag i tredje måned av det ikke sorgfrie året 1967, mange mil fra hans elskede Áno Potamiá. Og det er med denne hendelsen tidsregningen i fremstillingen vår begynner.

Er du greker? Angjeldende fredag satt Jannis på kirurgisk poliklinikk på sykehuset i Kristianstad. Navnet på byen sier kanskje ikke så mye, men på denne tiden var den et betydningsfullt sted. Det var en garnison der, et lørdagsmarked og et vanntårn av armert betong. Samt en greker innført i folkeregisteret. Den ukjente pasienten, som hadde kommet med en koffert av papp og en fyrstikk i munnen, bladde frem og tilbake i et ukeblad. Søster Elsa sto bak skranken med en strikkejakke over skuldrene og betraktet ham. Han hadde ikke vist tegn til å ha vondt eller dårlig tid da hun spurte om han hadde bestilt time. Tvert imot hadde han lett forlegent flyttet fyrstikken fra den ene munnviken til den andre og snudd seg bort – også da hun utpå ettermiddagen

01.03.13 13:52

Den siste greker hadde anlagt en påfallende vakker, men for pasienten gåtefull mine. I hånden holdt hun en kanelbolle, undrende.

Elsa Nord hadde vært sykepleier i mange år, gift med en lokal journalist og vant til å følge forskrifter. Således ble det bevart en journal som tross at den aldri var kommet til anvendelse, gir et første signalement av den fremmede på venterommet med de tanggrønne linoleumsflisene. alder: 24 år høyde: 178 cm vekt: 67 kg briller: Nei tidligere sykdommer: Lungebetennelse yrke: Gjestearbeider? står det med sykepleierens velpleide håndskrift.

Ikke mye, men mer enn man kan forlange. Vi kunne ha tilføyd: «plattfot, venstrehendt og med Robert Mitchum-grop i haken». Under særlige merknader tilføyde sykepleieren imidlertid: «Ingen. Men pasienten snakker svært gebrokkent, så det er vanskelig å si.»

19

Dette er altså vår mann. Dette er Jannis Georgiadis, også kalt supergreker, himmelstormer og den svenske Herakles. Blant annet. Betrakt ham. Betrakt ham slik han møter oss første gang i historieskrivingen: smilende, plattfot og muskuløs. Til tross for at han fremstår vingestekket i det sterile miljøet, har han en helts ubekymrede bevegelser, en bondes slitesterke rygg. Kjenn roen i hendene hans. Kjenn sulten i blikket. Dette er en tjuefireåring med en stemme som av hovslag og røyk.

Det har forekommet mindre iøynefallende inntredener i historien – for eksempel rett etter klokken fem, da legen, den eneste formelt registrerte grekeren i kommunen, kom ut i venterommet på Vagabonds lydløse gummisåler. Han var kledd i skavende skjorte, strikket slips og hvit frakk med kulepennstreker oppe ved brystlommen. Mens søster Elsa sto med ryggen mot sjefen og skylte ut av kaffekannen, så han igjennom journalen. Så gikk han bort til den ukjente pasienten og tiltalte ham straks på morsmålet: «Éllinas íse?»

Jannis tok fyrstikken ut av munnen og smilte uanstrengt for første gang den dagen. «Jeg er student Ioannis Georgiadis på Bromölla uni-

Den siste greker.indd 19

01.03.13 13:52

aris fioretos

20

Den siste greker.indd 20

versitet.» Svensken var tafatt, men korrekt så langt. Hviskende fortsatte han på sitt eget språk: «Men du kan godt kalle meg Jannis, doktor. Jeg er ikke så nøye på det.» I denne fortrolige tiltalen lå hemmeligheten for hans suksesser i livet, som med tiden skulle beskrives i pressen. Det vekket beskytterinstinkter. Selv hos Manolis Florinos, som i egenskap av lege ellers var vant til at et kjølig stetoskop trykket mot det opprørte stedet på en kropp, var nok til å dekke et menneskes grunnleggende behov for trygghet.

Poliklinikken stengte rett etter fem om ettermiddagen, da legen hadde vasket hendene etter en akutt gallesteinoperasjon. Så ble pasienten, som viste seg ikke å være syk, men greker, med til tettstedet utenfor byen der Florinos bodde med kone og sønner. Balslöv het stedet. Navnet sier kanskje litt mer? Det var her avskjeden ble utropt til en disiplin. (Vi kommer tilbake til den også.) «Tjenestebil?» Jannis nikket mot en snødekket Ford Zodiac som var kjøpt brukt året før, Manolis stakk nøkkelen i låsen. Da han hadde satt seg bak rattet, strakte han seg og skjøv opp døren på passasjersiden, som bare lot seg åpne innenfra.

Men landsmannen, som allerede hadde tatt flere kjøretimer, foretrakk baksetet – «Jeg blir så lett bilsyk» – og stakk en ny fyrstikk i munnen.

Da mennene steg inn på kjøkkenet i Villa Strandhem en time senere – bilen hadde vært vrien å starte, og deler av veien var ubrøytet – satte gjesten fra seg kofferten. Mens han satt i baksetet, hadde han gjenfortalt en erindring, og nå ville han frigjøre seg fra følelsen av å ha fremstått som noe annet enn dannet. Etter å ha snørt av seg skoene, gikk han bort til Lily, som sto ved benken og panerte kjøtt. «Fru doktorinnen!»

Manolis’ kone, som bare tillot mennesker hun ikke likte å kalle henne «doktorinnen», ble forbauset – dog ikke over det uventede besøket på sokkelesten. Besøk fikk hun ofte, og ofte uventet. Den ene gangen kom ektemannen hjem med Ado von Reppe. Uten å legge fra seg fasanene som hang over skulderen, helte den tweedkledde kollegaen i seg det de hadde av madeira, stående i argylerutete sokker og på tretti minutter blank. Den andre gangen hørte hun lyder midt på natten. Da hun hadde forvisset seg om at ektemannen ikke lå ved siden av henne, svøpte hun morgenkåpen rundt seg og gikk ned på kjøkkenet, der hun fant ham sammen med stedets elektriker. Mennene sto på pinnestoler

01.03.13 13:52

Den siste greker med tresleiver i hendene og hikstet av latter som skolejenter. På gulvet kravlet glinsende kreps rundt med klørne selsomt svingende foran seg.

Dette var imidlertid første gang Manolis kom hjem med en landsmann.

At det dreide seg om en greker, fikk Lily klart for seg allerede før gjesten presenterte seg. Det var nok å se de brune gabardinbuksene som gikk ton i ton med sokkene og den oppknappede skjorten, eller jakken som var feil plagg for årstiden. Det var nok å se flasset i det pomadiserte håret, de blåsvarte skyggene over kinnene og det dårlige armbåndsuret som muligens var av sovjetisk fabrikat. Det var nok å kjenne den kraftige håndens svake og fuktige trykk og høre jakken knirke rundt skuldrene slik bare imitert skinn kan. Det var nok å se den olivenfargede huden, skoene ved døren eller å kjenne lukten av skarp, mannlig svette.

Egentlig var en brøkdel av dette nok til at Lily ville forstå at gjesten var greker. Men det var også nok å se den hjelpeløse fortroligheten i blikket han.

«Lily,» sa hun og ga ham den ene albuen. Det dryppet eggeplomme av kjøttbiten i hånden hennes. «Kall meg Lily.»

21

rene heltehaken. Lily Florinos kunne ikke unngå å legge merke til gropen som naturen hadde plassert midt på Jannis’ hake. Siden ektemannen hadde en lignende fordypning, om enn et nummer mindre, var hun ikke uimottagelig for dens sjarm. «Rene heltehaken,» lo hun en mild novemberkveld tolv år tidligere, da de i hennes hjemby Wien hadde sett She Couldn’t Say No med Robert Mitchum i rollen som Doc Sellers For Jannis’ del hadde gropen mindre med helter eller legekunst enn med hans barnsom å gjøre. Første gang han ble oppmerksom på den, var han fire år gammel. En sommerdag rett etter krigen gjette han geiter sammen med faren, som alle utenom familien kalte Hareskåret. Utpå kvelden satt de ved den nesten uttørkede elven, under et kastanjetre hvis stamme var så hul at et barn kunne gjemme seg i den. Der inne surret det av mygg. I buskene og ved vannkanten skramlet dyrene med bjeller laget av sardinbokser. Faren så seg omkring. Han hadde bestemt seg for å reparere sømmen på en gammel postveske han hadde fått. Nå

Den siste greker.indd 21

01.03.13 13:52

aris fioretos

22

Den siste greker.indd 22

tvinnet han sivstrå til strenger. Jannis selv satt fordypet i studiet av en sårskorpe. Etter en stund begynte faren å nynne, etter enda en stund begynte han å synge en sang med innslag av tyrkisk. Den lød vakkert og sørgmodig. Noen minutter gikk mens han flettet sivet gjennom hullene i læret. Så gikk han over til å etterligne lyden av sikader. Det lød enda vakrere og mer sørgmodig, og skjedde med slik dyktighet at sønnen ble forundret. Han hadde aldri hørt lyder av dette slaget komme fra noens munn. Vantro betraktet han ham. Med ett virket munnen full av fiolinbuer og nerver og solbelyst aluminiumsfolie.

Gutten løftet hånden til leppene. Han undret hvordan det føltes å ha to ansiktshalvdeler som hadde vokst sammen skjevt, med en rustfarget skjøt i midten som bulte som en meitemark. Da han streifet haken sin, kom han til å sette pekefingeren i gropen og presset den sammen mellom tommel og langfinger. Uten at han innså det, formet fingrene dermed den gesten presten hadde gjort da han døpte ham. I det øyeblikket løftet faren blikket. Han så på sønnen og sluttet å lyde som tusen sikader. Stillheten mellom dem svulmet i heten.

Disse tre ubetydelighetene – blikket, stillheten, +35 ºC – var nok til å få faren til å fremstå som mer fremmed enn han var. Jannis kjente at han ikke lenger var gjort av harde hender, buskete bart og skjeve ansiktshalvdeler, men også av hemmeligheter og gjemmesteder. Plutselig var det som om kroppen inneholdt steder med høye gehalter av lyst og smerte. Han innså at det skjulte seg en verden bak det brunbarkede ansiktet som han hittil hadde tatt for gitt, som han hadde elsket og kranglet med, men aldri brydd seg om å bebo med tankene sine. Forlegent stilte han for første gang et spørsmål uten å vente seg noe svar: Er jeg mer enn bare meg selv? Faren hørte ham ikke. Det er forresten fullt tenkelig at han ville ledd ut sønnen hvis han hadde gjort det. I stedet spyttet han, så smilte han så skjevt som bare han kunne. Ikke engang barten kunne hindre Jannis i å se inn i munnhulen. Nei, ingen sikader.

Ikke en eneste. «Det var alt som ble igjen.» Hva? Gropen som sønnen fingret med. «Englene må jo ha et sted å pisse.» Men mer ville han ikke gi ham. «Man kan aldri vite med arv.»

Jannis’ far ante at slike heltehaker bare var arvelige på farssiden, men sa det aldri. Personen han hadde kalt far, hadde nemlig en glatt hake

01.03.13 13:52

Den siste greker hvis veike kjeveparti endte under hengende øreflipper med noe av hund ved seg. Ingen av disse kjennetegnene oppviste Hareskåret eller senere sønnen hans. Men Erol Bulut … Ja, Erol Bulut hadde hatt en grop så stor som et krater i haken, som med tiden kom til å dekkes av muezzinens kjempemessige skjegg.

i et putevar.

Kanskje var verven i legens bakhode den utløsende faktoren, kanskje bilpolstringen som førte tanken til innsiden av et putevar.

Gropen i haken var det i hvert fall ikke. Slik lød erindringen Jannis gjenfortalte før han steg inn på kjøkkenet i Balslöv – først sittende og deretter halvt liggende i baksetet på en Ford som rullet gjennom en snøvattert marskveld for mer enn et liv siden: «En sommerdag befant jeg meg under et kastanjetre. Det hadde hendt før, så årstallet spiller ingen rolle. Vi vet jo begge at det meste forble som før etter borgerkrigen, doktor. I hvert fall i Hellas. Det var samme fattigdom, samme fengselsøyer og samme uberørte sol. Da far døde, måtte jeg gjete dyrene alene. Det gamle kastanjetreet ble yndlingsstedet mitt. Der pleide jeg å sitte og tenke, lent mot stammen, mens dyrene travet rundt eller drakk vann. En dag la jeg putevaret mitt under hodet. I det oppbevarte jeg en brødbit, noen fiken og salte mandler. Andre ting også, hvis jeg hadde noe. Mandlene trykket mot bakhodet. Akkurat her.» Han pekte. «Som vanlig fant jeg på spørsmål.

Det gjorde jeg ofte etter at far var død. Spørsmål om alt og ingenting, doktor, og mye der imellom. Fotball, værlag, fedrelandet … Man har ikke tid til å gå på skole hele tiden, har man vel? Mens jeg betraktet en sky som bredte seg ut på himmelen, som ringer i vann, fikk jeg for meg at det måtte finnes et annet barn som gjorde det samme samtidig, men et annet sted. Jeg var ti eller elleve og kunne bare forestille meg at dette var en pitsiríkos. Kledd i kortbukser som jeg, og i en av sin fars gamle skjorter, barbent og kortklipt. De husker kanskje hvordan greske gutter så ut på den tiden, doktor. Kanskje lå også han med hodet på et putevar? Kanskje undret også han på hvor han befant seg i verden? Og kanskje hadde også han mistet faren sin? Ja, i slike baner undret jeg. Jeg var en ordentlig myggskalle, som De skjønner.»

Den siste greker.indd 23

23

01.03.13 13:52

aris fioretos

24

Den siste greker.indd 24

Smilende gled Jannis ned i baksetet. «Plutselig stilnet sikadene.

Til da hadde jeg ikke vært oppmerksom på dem, men stillheten oppfattet jeg, og i stillheten hørte jeg de fraværende insektene. Det lyder rart, men slik var det. Hullet som åpnet seg i skyen oppe i luften, halvveis til solen, slukte alle lyder, men bevarte erindringen om dem. Nei, jeg kan ikke uttrykke meg annerledes. Jeg tenkte på far og alt jeg aldri hadde fått anledning til å si. Jeg tenkte på årene med ham og årene uten. Jeg var helt breddfull av ham på grunn av det hullet, så det var nok ikke så underlig at verden stivnet. Med ett var det ingenting som rørte seg lenger. Hele verden sparte på spyttet. Ja, holdt pusten altså.

Og da sa det klikk. Her inne. I hodet.» Han pekte. «Selv om jeg var en pitsiríkos, skjønte jeg at verden kunne stanse hvert øyeblikk. Eller gå i stykker. Ta en annen form. Eller opphøre. Og at det eneste som gjorde at et menneske overlevde, var delene av det som fantes i andre.

Jeg snakker om mennesket slik det oppleves og huskes, ikke om nyrer eller kranium. Men det forstår De nok, doktor. De har jo studert.

Og mens jeg lyttet til sikadenes stillhet, innså jeg at jeg opplevde noe nøyaktig slik jeg en dag kom til å huske det. Nøyaktig slik, doktor.

Nøyaktig slik.»

Manolis konsentrerte seg nettopp om føret og svarte ikke. I bakspeilet så passasjeren ham bøye tungen mellom tennene. Han vred varmebryteren fra MED til MAX, men kondensen på frontruten ville ikke forsvinne. Med jevne mellomrom gned han med frakkeermet. «Er det ikke fantastisk? Jeg ble vitne til et fremtidig minne.» Nei, blikket i speilet lot seg ikke fange. Florinos befant seg et annet sted. Han tenkte på om det lå en skuffe eller kjettinger i bagasjerommet, om reservetanken var full og hvor langt det var igjen. Tanker av den typen. Nå sneglet de seg frem, meter for meter. Det knirket godmodig under dekkene, mens snart ville det bli umulig å si om de fulgte veien. Etter enda noen vektløse minutter raget dog en traktor opp foran bilen. Reddet. Lyskjeglene som møtte dem, var store som badeballer, gaffelen var senket og enorm.

Oppe på taket roterte en lampe med gult, vanvittig lys. Da kjøretøyene passerte hverandre, løftet traktorføreren den ene hånden til hilsen.

Det var Ingemar Nyberg, elektrikeren fra Balslöv. Straks ble veibanen jevnere, fastere, nesten munter. «Gamó tin panajía, det er jo i dag …»

01.03.13 13:52