Egon Holstad - Den norske kaffesjela

p p o k rt a v s – fra ortado til c

4

5

6

Forord av forfatter Anne B. Ragde

Veksten som slett ikke ble hemmet Jeg har drukket kaffe i nesten hele mitt liv. Det begynte med duften. Mamma nippet alltid til en kaffekopp mens hun ammet meg på morgenen, og Frieles aroma (dette var i Hardanger) fløt ned og listet seg inn gjennom nesen min mens jeg sugde og drakk min mor tom. Det er nok derfor jeg alltid har foretrukket kaffe med en melkeskvett i. Kombinasjonen inngir trygghet og langtrukken ­n ytelse. Fra jeg var tre år og med motorikken sånn noenlunde på plass, var det jeg som på matbutikken fikk lov til å tre kaffeposen opp rundt tuten av den frieleknallrøde kaffekvernen og deretter trykke på knappen. Mamma hadde allerede pøst kaffebønnene ned i toppen av kvernen, alle malte sin egen kaffe på butikken den gang, rundt 1960.

7

Støyen var formidabel, den fylte hele butikken. Jeg stod med ansiktet tett inntil posen og trakk inn luktene, midt i et lydinferno som lukket alt annet ute, og med en hånd på posen som gikk fra å være tom og slaskete, til å bli stappfull og lunken. Det var også jeg som, med litt plunder, fikk lagt det stålstrengfôrede papirbåndet på tvers av posens åpning øverst, for deretter å brette posen nedover rundt papirbåndet noen ganger, for til slutt å la båndets ender bendes rundt til baksiden og klemmes til en fast og konsis bøy.

Med posen trygt lukket kunne den veies og betales og fraktes med hjem, og det var jeg som hadde vært med på å ferdigstille den. Det var like moro og resultateffektivt som å bake boller, og med mye mindre søl. Jeg elsket å fylle disse kaffeposene.

Fra jeg begynte på skolen som seksåring, under tvil, siden man skulle ha fylt syv for å begynne på skolen, og jeg ikke ble syv før i desember, drakk jeg morgenkaffe. Den bestod av halvparten kaffe og halvparten varmet melk og bitte litt brunt sukker. Jeg elsket drikken fra første slurk, og hadde mast lenge om å få begynne. ‒ Ikke før du starter i første klasse, hadde mamma svart.

Og nå skulle jeg starte i første klasse, på Berg skole i Trondheim. Mamma var dansk, og vant til at barn drakk kaffe, alle danske barn gjorde det, slik franske barn visstnok drakk og kanskje fremdeles drikker rødvin utblandet med vann. Og nå kan man selvsagt lure på hva en dansk kvinne gjorde i Hardanger i 1957 med meg som nyfødt diende, og deretter i Trondheim mens hun mikset morgenkaffe til sin datter på seks, men forklaringen på det er selvsagt en historie om kjærlighet, og er en helt annen cuppa tea.

Men kaffen var selve innvielsesritualet ved det å bli skolejente, på linje med skotsk­ rutet ransel og et lite, spinkelt pennal med blyantspisser og lite annet, siden norsk skole den gang forsynte alle sine barn med både blyanter og fargestifter.

Lillesøsteren min var lilla av misunnelse over denne kaffedrikkingen. Hun var bare litt over ett år, og ga jamt blaffen i både ransel og pennal, men synet av den dampende kaffekoppen, fremkalte det totale hysteri. Hun satt der vrælende, med fremstrakte, butte armer i retning koppen min, armer som selvsagt ikke rakk frem.

Og jeg slurpet nytelsesfullt mens hun feide bollen med havregrøt i gulvet. ‒ Ikke før du begynner i første klasse, sa jeg til lillesøsteren min, mens mamma skjøv havregrøt inn på feiebrettet med en klut og jeg selv dyppet nesen ned mot den mokkafargete eliksiren.

Aldri aldri har jeg holdt opp med å elske kaffe. Og den første koppen på morgenen er den aller beste. Det gjelder nok de fleste nordmenn. Kaffen er start-knappen vår, og resten av dagen er kaffen vårt sosiale lim, vår belønning etter vel utført jobb (det heter verken tepause eller vannpause eller bruspause eller melkepause, men kaffe­pause) (og røykepause, da ...).

8

Kaffen forener oss, vi koker og trakter og mikser den i alle livets sammenhenger, i bøttevis i krisesituasjoner mens letemannskap skal ut midt på natten i et skredom­ råde, i enorme kjeler på sterile og hektiske samfunnshuskjøkken mens brudeparet hylles med endeløse taler, vi drikker kaffe på foreldremøter, nedbemannelsesmøter, på bilverksteder mens mekanikeren tukler med bilen vår, hos frisøren, på sykehusets venterom, og et forslag om å gå et sted og ta en kaffe, kanskje?, kan ende i intime forhold som avstedkommer både barn og banklån.

Drikker man konjakk uten kaffe er man alkoholiker, kaffen legger nemlig sin slurpende unnskyldning over inntaket av bart, brunt brennevin sent på natten, og en god karsk lages verken av te eller eplejuice. Karsk lages ved å legge en blank mynt i bunnen av koppen, så slår man på kaffe til man mister mynten av syne, og deretter slår man i hjemmebrent til mynten igjen blir synlig.

Så er det de som foretrekker te fremfor kaffe. Hva skal man si? Alt til sin tid? Nei, ikke engang det. Jeg tror de skriver og blogger om sunnhet, at de kanskje har glutenallergi eller har uklare seksuelle preferanser eller begge deler. Jeg dømmer ingen. Gluten­ allergi kan være heftig nok, og seksuelle preferanser pirrende nok, men her i landet drikker vi KAFFE, hvis vi ikke har hoved­fag i sosialantropologi. Te er for the softies, ekte te brygges bare hvis man har japansk eller kinesisk blod i årene og vil holde på kulturen sin, og hverdags-te av engelskmenn, men dem har vi ikke mange av i Norge.

Det er kaffe som gjelder i denne landet.

Og selvsagt ble mamma innkalt til foreldremøte. ‒ Det sies at din datter drikker kaffe før hun kommer på skolen? ‒ Ja, selvsagt. ‒ Som mor så ... du vet vel at kaffe kan hemme veksten ...? ‒ Det har jeg aldri hørt. ‒ Men her i Norge bruker ikke barn å få lov til å drikke ... ‒ Hun elsker det. ‒ Men ... ‒ Var det da noe mer? Har dere innkalt meg til foreldremøte for å diskutere kaffe? Uten engang å by meg på en kopp? ‒ Ja, vi er jo bekymret for at ... ‒ Det hemmer ikke veksten. Farvel. ‒ Vi får se. ‒ Ja, det får vi sannelig, sa mamma.

Anne B. Ragde

9

10

Innhold Kap. 1 Historien om de kvikke geitene Kap. 2 Da kaffen kom til Norge Kap. 3 Mikkjel Fønhus Kap. 4 Bålets flammer stiger høyt mot sky Kap. 5 Kaffistova – et hjem i byen Kap. 6 Ragnar Hovland Kap. 7 Odd Børretzen Kap. 8 Trillevogna Kap. 9 Flykaffe Kap. 10 Du er ikke menneske før...

Kap. 11 Kirkekaffe Kap. 12 Kaffegrutens iboende magi Kap. 13 Fem minutter og en kaffe Kap. 14 Pulverkaffe er en snarvei Kap. 15 En kaffens minnepinne Kap. 16 Kaffe er én ting. Karsk er to Kap. 17 Hvilken kaffe kurerer gruff?

Kap. 18 Drikke her eller ta med?

Kap. 19 Selveste Friele Kap. 20 Kapsler til folket!

Kap. 21 Fairtrade Kap. 22 Norges første espressokunde Kap. 23 Statoilkoppen Kap. 24 Rosa Rockabilly...

Kap. 25 Cupping Kap. 26 Kopi Luwak Kap. 27 Kaffekuriosa Kap. 28 Land Norge kjøper kaffen fra Kap. 29 Dette får du i kaffebaren Kap. 30 Hva betyr merket på kaffeposen?

s. 18 s. 22 s. 30 s. 38 s. 46 s. 50 s. 52 s. 56 s. 60 s. 62 s. 70 s. 76 s. 89 s. 96 s. 104 s. 108 s. 116 s. 124 s. 138 s. 148 s. 152 s. 158 s. 164 s. 170 s. 182 s. 192 s. 204 s. 210 s. 216 s. 220

11

12

Egon Holstad

Innledning Jeg kan ikke huske tilbake til tiden før jeg likte å drikke kaffe, men jeg tror det først og fremst var kaffeduften som gjorde meg så uendelig begeistret for denne vidunderlige drikken.

På Samvirkelaget på tettstedet i Nordland der jeg vokste opp, stod det ei diger kaffekvern ved siden av frukten, og her kunne jeg bli stående lenge bare for å fylle nesen med den deilige duften av Coop-kaffebønner som ble kvernet, helt over i store spissposer og siden veid i kassa. Jeg trodde kaffe var noe søring­ ene dyrket og sendte opp til oss, sammen med bananer og meloner, så det var veldig eksotisk og spennende med alle de brune bønnene i store halmsekker på Coop-en.

13

Faren min var en svært ivrig kaffedrikker, og han drakk kaffen filtrert gjennom store, hvite sukkerbiter som han dyppet i den sorte og aromatiske drikken. Dette ble også min inngangsport til kaffens herlige univers. Jeg var ofte med ham på jobb på gymnaset, og midt i lærerværelset stod det alltid en diger og blank kaf­ fekjel som lot til å være utømmelig. Alle lærerne forsynte seg ivrig av den i fri­ minuttene, akkompagnert av sukkerbiter fra ei velfylt skål ved siden av den digre kjelen. Og det ble slurpet og drukket kaffe gjennom stramme og myndige lære­ rinnemunner, tjukke og veltrimmede syttittallsbarter og nikotingulnede skjegg.

På bordene lå det bunker av bøker, stensiler og lekseprøver, alle med små flekker av kaffe, i tillegg til håndskrevne kommentarer i rødt.

Å drikke av skålen Best husker jeg den eldste garden av menn, som bare helte den glovarme kaffen over på tefatene sine for å hurtig kjøle den, mens de dyppet store sukkerbiter i væsken og slurpet den høylytt i seg. Tefatet ble balansert elegant og andektig på fem fingre, samtidig som mennene tok tunge magadrag av sterk rullings. Det var noe harmonisk og inkluderende ved kaffekjelen og sukkerskåla på lærerværelset.

Duften av kaffe, og smaken av ram kokekaffe trukket inn gjennom store sukker­ biter var den første ferten av voksenverdenen jeg ønsket å ta del i. Kanskje var det derfor jeg tvang meg selv til å drikke kaffe lenge før det var vanlig blant dem på min alder. Allerede da jeg gikk på barneskolen, var foreldrene mine nødt til å passe på at jeg ikke helte i meg for mye kaffe. De var redde for at det skulle gå ytterligere ut over søvnen min – jeg var i utgangspunktet aldri spesielt glad i å sove – men på ungdomsskolen måtte de gi opp. Da forlangte jeg å ha med kaffe på skolen i egen termos, med noen sukkerbiter attåt. Sukkerbitene ble lagt i plast­ folie og plassert under koppelokket på termosen. På den tiden visste jeg knapt at det eksisterte forskjellige typer kaffe. Jeg husker at pappa drakk en rar, seig og kruttsterk variant av kaffe når vi var på ferier i Hellas og på Kypros, gjerne med Metaxa eller Ouzo til, og jeg trodde det het ekspresso. Men ellers var kaffe bare kaffe.

Jeg har i perioder drukket så mye kaffe at jeg har tenkt på kroppen min som asfaltert innvendig, i all hovedsak kokekaffe eller filterkaffe, samt mengder av pulverkaffe på tur og reise. Espresso, cortado og latte ble jeg introdusert for først på slutten av nittitallet, da Tromsø fikk sin første kaffebar, og siden den gang har vanene mine blitt betydelig mer snobbete enn de var tidligere. Sukkeret er kuttet

14

ut, og kaffemaskiner og ferskkvernet kaffe er å foretrekke når jeg virkelig skal kose meg. Likevel er basisen den samme, og i likhet med de fleste andre nordmenn hel­ ler jeg fortsatt i meg betydelige mengder kaffe fra en automat på jobben. Fortsatt er det likevel duften av kaffe som virkelig får meg bløt rundt hjertet, en duft som mer enn noen annen gjør meg mer blid, vennlig og godslig.

Når passer det ikke med kaffe?

På min ferd gjennom den norske kaffesjela har jeg snakket med mange forskjel­ lige mennesker over hele landet som på ett eller flere vis har et spesielt forhold til kaffe. Et spørsmål jeg gjennomgående har stilt alle, er hvorvidt de vet om en sosial setting der de synes kaffe er upassende. Selv etter lang betenkningstid har ingen klart å hoste opp hvor kaffe kan synes malplassert eller feil – ingen bortsett fra kaffeentusiasten, -importøren og -produsenten Herman Friele, som etter å ha tenkt seg om i noen sekunder, svarte smilende: «Kaffe passer aldri inn i en kran­ gel, enhver krangel vil lide under nærværet av en kopp kaffe. Man krangler ikke over en kopp kaffe, og folk burde derfor drikke mer kaffe.» Det var ikke business­ mannen Friele som snakket da. Det var kaffeelskeren. Og jeg tror han har helt rett.

Kapittel 1

Historien om de kvikke geitene Det var en gang. Sånn kan vi begynne historien om hvordan kaffen ble oppdaget. Den har eventyrets og legendens fornøyelige logikk, og er, ja, en salgbar historie for kaffeprodusenter verden over. Mange har kanskje hørt eventyret før, men det er vel med dette som med alle gode eventyr, de kan godt fortelles én gang til. Nesten uansett hvilket språk du leser om kaffens historie på, dukker fortellingen opp, så opp­ hav og gehalten i den kan sikkert diskuteres. Det er uansett kjedelig å sjekke gehalten i en god historie, så vi videreformidler den åkkesom:

Det var en gang en gjetergutt som het Kaldi. Han bodde i Etiopia, en gang mellom 500 og 600 år etter Kristi fødsel, og tilbrakte mye tid med gressende, døsige geiter. En dag syntes gjetergutten at dyrene oppførte seg merkelig. De yret omkring, kvikke som killinger, og ville slett ikke sove da kvelden falt på.

Ikke engang beroligende urter eller åndelige bønner fikk flokken til å roe seg.

Kaldi tenkte etter, og husket at geitene hadde spist blader og bær fra en spesiell busk denne dagen. Så han tok med seg bærene til de klokeste han visste om, munkene. Og de opphøyde visste råd. De ble med gjetergutten ut på markene, og fikk se forvandlingen med egne øyne: Når geitene spiste frukter og blader fra et spesielt tre, kviknet de til. Munkene bestemte seg for å prøve bærene selv.

De helte varmt vann over dem, smakte og ble så oppspilte at de samme kveld, for én gangs skyld, holdt seg våkne under hele bønnestunden. Abbeden var såre fornøyd: Fra nå av kunne munkene holde bots- og andaktsøvelser natten igjennom uten å døse av. Klosteret ble siden kalt «Det våkne kloster.»

I det vi kan kalle kaffebibelen, «All About Coffee» (1922), beskriver forfatter William H. Ukers gjetergutten Kaldi som den første sikre kaffeoppdageren.

Men Kaldi Kaffeopp­dager er ikke alene. I den sorte drikkens bibel får vi også høre om den pjuske profeten Mohammed og den beilende sjeiken Omar, som hver på sitt vis brakte kaffen til den arabiske halvøya og gjorde den ettertraktet der.

Legenden forteller at profeten Mohammed ble syk under en reise til Etiopia, og i et drømmesyn fikk han se erkeengelen Gabriel komme ned med himmel­ vognen. Erkeengelen hadde med seg en drikk som kunne helbrede Moham­ med. Den var svart som Kaaba, meteorsteinen som ble sendt ned fra himme­ len til Mekka, og fikk navnet qahwah. Neste morgen våknet Mohammed med to kaffeplanter ved siden av seg. Disse tok han med seg fra Afrika og hjem til det som i dag kalles Jemen.