Erik Grønner - Skipsbyggerne

Skipsbyggerne

Erik Grønner

Skipsbyggerne

Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2016 Tigerforlaget, Oslo www.tigerforlaget.no Satt med 19,9/13 pkt. hos Type-it AS, Trondheim 2016 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2016 ISBN 978-82-8338-024-8

Forord

Dette er Erik Grønners femte roman. Også i sine andre romaner henter han inspirasjon fra yrkeslivet, men i Skipsbyggerne skildrer han det livet han er vokst opp med, skipsverftets kamp for å overleve.

Erik Grønner har greie på skipsverft. Faren var den legendariske Mikal Grønner, direktør ved Moss Verft, og senere generaldirektør i Kværnerkonsernet, der undertegnede var konserntillitsvalgt. Selv gikk Erik Grønner inn i flere ulike lederroller i Kværnerkonsernet på 1990-tallet. Få kjenner verft- og verkstedmiljøet som han, og trolig har ingen lyktes med å overbringe denne kjennskapen og innsikten til romanformatet, slik Erik Grønner gjør her. Han beskriver skipsbyggingens tekniske design og detaljer på en overbevisende måte, og det er et viktig fundament for hovedfortellingen om de økonomiske og strategiske overveielsene hele verftet fulgte med på og levde med i. Det er en historie så nær virkeligheten at alle som har jobba på et skipsverft eller i industrien, vil kjenne seg igjen. Man føler lukta, lydene, synsinntrykkene og kan leve seg inn i historien både som tilskuer og deltaker. Boka er ikke først og fremst en miljøskildring, men en spennende historie fra virkeligheten, om forretningsmessige og menneskelige dilemmaer i en industri som knuges av verdensmarkedets økende konkurranse. Vi får en sjelden innsikt i kampen for å overleve i den mest dramatiske epoken i oslofjordverftenes historie mot undergangen utover på 1970- og 80-tallet.

5

Boka skildrer ledelsens, stabens og de ansattes overlevelsesstrategier, uenighetene, usikkerheten og prosessen fram til beslutningene som verftet skal stå eller falle med. Han klarer også å få fram klasseforskjellene og klassemotsetningene gjennom miljøskildringer og karakterer man tror på.

Etter de første sidene tenkte jeg at Grønner hadde verftet og verftsmiljøet som en kulisse for den egentlige fortellingen, en romantisk skildring av hvordan en ung kontormann fra lavere middelklasse forsøker å kapre den vakre og uoppnåelige arvingen til Ringøen Gods, et uvanlig klassesprang selv i vår tid.

Etter hvert ser vi at det er verftets kamp for overlevelse som er hovedfortellingen, og de to fortellingene flettes sammen i et drama som på mange måter minner om klassikerne fra slutten av 1800-tallet. Det er lett å se paralleller til Bjørnstjerne Bjørnsons En fallit» og Henrik Ibsens samtidsdrama En folkefiende. Klassikerne skildrer de store sosiale og menneskelige tidsskiftene i samspill med endringene i næringslivet og samfunnsøkonomien.

Grønners prosjekt er annerledes og langt fra så symbolmetta og psykologisk som Ibsens «samtidsdramaer», men dialogene sitter godt, og dramaet følger den samfunnsrealistiske tradisjonen.

Jeg oppfatter ikke boka som en «nøkkelroman», men den har mer realisme enn fiksjon, og kanskje har Grønner skrevet noe av seg selv inn i flere av rollefigurene.

Hvordan kan en ingeniør og bedriftsleder, oppdratt og utdanna i tørre tall og beregninger, og med oppdrag å tilfredsstille eiernes profittmål, levere skjønnlitteratur av stor klasse?

Det overrasker ikke meg. Ledelse er å beherske personlige relasjoner, forstå følelsesmessige bindinger og reaksjoner.

Gode ledere er ofte følelsesmennesker, slik faren Mikal Grønner var. En god leder er en dirigent og kunstner, men det er sjelden at denne kunstneriske begavelsen gir seg utslag i romaner. Det er mer vanlig at kunstnere og forfattere gjør ordi6

nært arbeid for å overleve, eller at forfatterskapet starter som et overskuddsfenomen ved siden av vanlig jobb. Poeten Bjørn Aamodt jobba som sjauer og kranfører på Kværner Brug i Oslo og leverte en rekke diktsamlinger av høy klasse. Jobben ved Kværner var hans levebrød. Diktene kanskje en måte å leve på. Men diktene ville trolig heller ikke blitt noe av uten den dype forankringen i arbeidslivet. Jeg aner noe av det samme hos Grønner.

Jeg har lagt vekk en del romaner etter de første sidene eller kapitlene når starten ikke er spennende eller viktig nok, historien ikke troverdig eller persongalleriet for komplekst.

Det tok ikke mange sidene med denne fortellingen før den tok meg, og jeg måtte lese hele boka til ende.

Rolf Utgård

Postpakken

Postpakken som ankom med lastebil fra Oslo, hadde samme effekt som startskuddet i et stort skøytestevne folk hadde sett fram til over lengre tid. Den ørkesløse ventetiden og den nervøse neglebitingen kunne endelig vike plassen for konkurransen. Selv om den ville bli beinhard og en seier på ingen måte kunne forskutteres, var det likevel bedre at løpet startet enn å fortsette å leve i uvisshet, om en framtid like usikker som under krigen.

Bestyreren på postkontoret tvilte ikke et sekund, så snart striesekken ble åpnet og den leksikontykke forsendelsen kom fram i lyset. Det måtte organiseres en ekstra ombæring til verftet, midt mellom de faste tidene.

– Hvor er Ola? ropte hun, så høyt at Vera i luken skvatt til midt i utkvitteringen av tre godt innpakkede parykker til Laila Andresen, eieren av Con Brio frisørsalong, der et flertall av Langeviks voksne damer stelte håret. Tonefallet i sjefens spørsmål var så presserende at hun måtte avbryte ekspederingen og snu seg for å besvare det.

– Han måtte kjøre kona til legen.

– Midt i arbeidstiden, og med postbilen?

– Han har ikke noen egen, svarte Vera, og unnlot å ta stilling til om legebesøk med ektefellen var legitim fraværsgrunn.

– Da sykler jeg selv!

Der det første spørsmålet fra bestyreren hadde fått damen i luken til å fravike en godt innarbeidet rutine, om ikke å la 9

seg distrahere midt i ekspederingen av kunder, fikk den neste uttalelsen henne til fullstendig å glemme at hun var i ferd med å levere ut en pakke til frisøren. Hun betraktet sin overordnede med en mine som vanligvis var reservert folk som nektet å betale straffeporto. Det hadde sannsynligvis aldri skjedd før, i alle fall ikke siden 1957, i løpet av de femogtyve årene hun hadde tjenestegjort ved Langevik Postkontor, at en bestyrer hadde forlatt sin post og personlig tatt seg av ombæringen.

– Er den kommet?

Om Laila Andresen var fornærmet over å ha blitt neglisjert, lot hun seg ikke merke med det. Frisøren lente seg derimot så langt inn i luken som det var fysisk mulig, med en svært velutviklet byste, for å få et glimt av pakken. Det som ikke ble fortalt av historier om Langevik og dets beboere i hennes salong, det var heller ikke verdt å vite.

– Akkurat nå, bekreftet bestyreren, og hadde allerede hektet av nøkkelen til sykkellåsen fra en krok på veggen, – det er ingen tid å miste!

I luftlinje var det bare fire hundre meter fra postkontoret til Langevik Værft. Men den lille ferga som putret fram og tilbake over bysundet med skipsbyggere, hadde en strikt rutetabell med halvtimes avganger midt i dagskiftet. Postbestyreren måtte derfor tilbakelegge en drøy kilometer på sykkel for å få levert pakken. Ryktet ville trolig spre seg på landsiden fortere enn hun ville klare å ta seg til verftet, selv om det hadde blitt satt opp en ekstra fergeavgang. Con Brios innehaverske sørget for å mobilisere en jungeltelegraf som var mer effektiv enn om nyheten hadde blitt kringkastet gjennom store høyttalere på torget i Langevik.

Postbestyreren måtte først sykle den brolagte Strandgata der posttrallen som hang på slep, ristet så fælt at pakken, til tross for sin tyngde, nær ble kastet ut og havnet i bakken med de katastrofale følger dette kunne fått. Til venstre for henne lå en 10

rad med mansardvillaer fra mellomkrigstiden tilbaketrukket i hager med frukttrær og plankegjerder. Båthusene lå på sjøsiden, ved bryggene, der villaeierne kunne fortøye sine farkoster, enten de sverget til seil eller motor.

På folkemunne ble den kalt sjefsrekka, der alle de som befant seg et hakk under generaldirektøren i verftshierarkiet hadde bopel, det vil si ikke alle, siden overingeniører og økonomisjefer hadde funnet det mer formålstjenlig å bygge funksjonelle syttitallshus i Langeviksåsen. To av de gamle villaene var solgt unna, den ene til advokaten, som bisto ledelsen i alle juridiske spørsmål, og den andre til banksjefen, som sørget for at verftet kunne stille de garantier som var påkrevd, samt at de ansette kunne få lån, mot at renter og avdrag ble trukket direkte fra lønnsslippen.

Postbestyreren, som ikke bedrev noen spesiell form for fysisk aktivitet bortsett fra at hun hadde en nokså viril ektemann som var formann på dreierverkstedet, måtte deretter forsere Bybrua. Konstruksjonen som forbandt den landfaste delen av Langevik med Værftsøya, var en buebro, med en seilingshøyde som tillot voksne farkoster å kunne ta seg innaskjærs fra fjorden inn til kaia i Langevik, noe som også medførte at bestyreren ble knallrød i ansiktet og fikk alvorlige problemer med pusten. Men hun bet likevel tennene sammen, og ledsaget av heiaropene fra en flokk med gategutter som fulgte henne som en springende kortesje, unngikk hun å måtte gå av sykkelen og forsinke overleveringen av den livsviktige pakken.

På øysiden, i Værftsgata, vek de patrisieraktige husene plassen for arbeiderboliger, toetasjes flerfamiliehus som bar alle tegn på å ha blitt bygd i femtiårene under gjenreisingen av landet. De sto æresvakt hele veien inn mot hovedporten, bortsett fra de siste hundre meterne, der to av dem var revet på den ene siden av gata og erstattet med et større hybelbygg, som ga husly for finske sveisere og andre gjestearbeidere. Postbesty11

reren tråkket hardt de siste meterne, og i en betydelig hastighet nådde hun fram til den store smijernsporten med verftets stolte emblem på begge halvdelene: en skipsbaug kneisende som en kongeørn mot horisonten. Vaktmannen hadde for lengst blitt varslet om hennes ankomst, og sørget for at stengselet sto på vidt gap. Han hadde gått ut av bua, noe han ellers bare gjorde når generaldirektøren passerte, eller når strømmen av arbeidere kom veltende ut etter endt arbeidstid, for å kontrollere at de ikke hadde tatt med seg malingsspann, skjøteledninger eller annet forbruksmateriell, og gjorde honnør for bestyreren før han vinket henne videre.

Hun kjente veinettet på verftet like godt som gatene inne i sentrum. Hvert år ble det arrangert åpen familiedag, hvor hele Langeviks befolkning kunne få besøke alle kriker og kroker av arbeidsplassen, der fedre, sønner, onkler, fettere og fjernere slektninger bygde skip som skulle seile på de syv hav. Siden hennes mann var stolt som en hanekylling over å få vise fram dreierverkstedet, hadde hun aldri hatt tid til å sette sin fot i administrasjonsbygget, men visste godt hvor det befant seg på området, nede på kaia ved fergeleiet, rett overfor Langevik sentrum.

For å ta seg fram dit måtte postbestyreren først passere beddingen, i en tunnel med kontorer på begge sider. Over hodet hennes ruvet skroget til LPG-skipet «Ikaros», som ville være klar for stabelavløpning om en drøy måned, en begivenhet som var som en ekstra 17. mai å regne for Langeviks innbyggere. Den inntraff som regel tre ganger i året, hvis generaldirektøren og hans stab klarte å fylle ordreboken.

Før inngangen til tunnelen ble postbestyreren stoppet av en mann i knallrød kjeledress. Han pekte forklarende opp i luften der en enorm stålseksjon skulle bukseres på plass i et samløft av de to majestetiske heisekranene som løp på skinner på hver side av beddingen.

12

– Pakken er kommet, ropte hun, for å overdøve støyen fra kranene som ga fra seg et ulende støtsignal under operasjonen.

Vakten reagerte fortere enn om hun hadde overlevert en bombetrussel. Lynraskt grep han walkietalkien og etablerte kontakt med de to kranførerne, som selv om de var begunstiget med en majestetisk utsikt over verftet og Langevik og skjærgården utenfor, hadde en svært ensom arbeidsplass.

– Hold an, skrek mannen i kjeledressen, med en myndighet som fikk de som ble kalt Luftens Baroner, til umiddelbart å trykke på det som måtte være av stoppknapper oppe i styrehuset.

– Kom igjen, ropte han til postbestyreren, mens stålseksjonen ble hengende og dingle rett over beddingen, men langt nok unna passasjen til at hun ikke risikerte å få den i hodet og bli begravet under tonnevis med stål, hvis en kjetting skulle ryke.

Postbestyreren fortsatte sin ferd gjennom verkstedet langs utrustningskaia, der det var like stor aktivitet som i en maurtue, og der hun måtte passe seg for ikke å kollidere med arbeidsfolk eller en truck med fullastede gafler. Maskinister, rørleggere, ventilasjonsfolk, snekkere og elektrikere jobbet døgnet rundt for å ha tørrlastskipet «Goliat» klart til levering, i grevens tid før dagmulktene begynte å løpe. Den to uker lange streiken på forsommeren, der klubben og ledelsen satte hardt mot hardt i lønnsforhandlingene, hadde satt prosjektet i fare, men etter at fredspipa ble røkt, hadde hele verftet gått sammen i et kraftig skippertak for å få det på rett kjøl, slik at det snart kunne forlate verftet og sette kurs for verdenshavene.

På torget inne i Langevik, med rådhuset i ryggen og ansiktene mot sjøen, hadde det samlet seg en flokk på størrelse med en skoleklasse, en salig blanding av husmødre, skoleelever, butikkmedarbeidere, kommuneansatte og pensjonister med lang fartstid på verftet. De sto akkurat der hvor generaldi13

rektør Georg Kraft hadde holdt 17. mai-tale tidligere samme året og forkynt at: – Verftet er byen, og byen er verftet. Nå var de vitne til at postbestyreren nådde fram til administrasjonsbygget, og fulgte hennes videre ferd opp gjennom trappehuset i åndeløs spenning. Hver gang hun ble borte mellom to etasjer, ble det tyst, hvoretter hun ble møtt med desto større jubel da hun kom til syne på neste repos, der det fantes store glassvinduer mot fjorden og byen.

I sjette etasje ble postbestyreren tatt imot av fru Kandersteg, alle personlige sekretærers mor, som på grunn av sin respektinngytende framtoning ble kalt fru selv om hun var ugift. Folk i Langevik visste at hun hadde bedre oversikt over generaldirektørens kalender enn han hadde selv. Det gikk et sus gjennom forsamlingen inne på bryggetorget da postdamen ikke ble stoppet, men tvert imot sluppet inn i det aller helligste, der alle kunne se at det foregikk et ledermøte, sikkert altfor viktig til at en slik forstyrrelse kunne tolereres.

Generaldirektør Georg Kraft reiste seg fra enden av bordet.

Han var kjent for sitt temperament. Velvoksne menn hadde nær gjort i buksa når han hadde latt sin vrede gå ut over dem for unnasluntring eller udugelighet. I stedet for å skjelle ut fru Kandersteg etter noter for den hodeløse avbrytelsen, kom han imidlertid damene i møte. Som om han ville by postbestyreren opp til dans, strakte han fram armene. Hun svarte med å løfte den tunge pakken så høyt hun klarte. Generaldirektøren mottok den som om det var et nyfødt spedbarn, og postbestyreren jordmoren. Han snudde seg på hælene i de skinnende blanke, håndsydde oxfordskoene og vendte seg mot ledergruppa. I den karakteristiske silkedressen, mørk med diskré hvite striper, sto han foran sine nærmeste menn med ryggen mot forsamlingen på torget, som bare kunne gjette seg til hva han sa til dem.

– Terningen er kastet, utbrøt John Skjæret, som ikke hørte et kvekk etter et langt arbeidsliv med klinking av stålplater og var blitt nærmest døv lenge før de gikk over til sveising. Fol14

kene på torget betraktet ham med ærefrykt, idet de sannsynligvis antok at han hadde utviklet telepatiske evner, som en kompensasjon for den dårlige hørselen. Og uansett hadde han rett. Pakken som ble lagt på mahognibordet inne på generaldirektørens kontor, den som var sendt dit fra hovedstadsrederiet Adolfson, med side opp og side ned med tegninger og tekniske spesifikasjoner, og et prisskjema som skulle fylles ut og ende ut i den skjebnesvangre anbudssummen, representerte et være eller ikke være for byen deres. I en tid da flere og flere oppdrag forsvant til Det fjerne østen, var dette den eneste potensielle kontrakten som skulle fylle det gapende hullet i ordreboka etter gasskipet som befant seg på beddingen, det eneste halmstrået som kunne berge fortsatt drift ved Langevik Værft.

Vandrehistoriene

Det ble hevdet at en alltid kunne dra kjensel på et skip som var levert av Langevik Værft, også de som ikke var konstruksjonsavdelingens egen design, men bygd etter andres tegninger. Der kommer en «langeviking» ble det sagt når noen dro kjensel på en båt som hadde fått kjølen strukket på den lokale beddingen.

Folk flest kunne ikke si med noen særlig grad av overbevisning hvorfor det var slik, selv om de var brennsikre på at det virkelig var tilfelle. Bare de som hadde et godt øye for skipsskrog, visste svaret.

– Du kan se det på spennet i baugprofilen, hevdet ekspertene, og pekte på verftets emblem for å understreke hva de mente. Og så en nøyere etter, oppdaget en fort at de hadde rett. Baugen på «langevikingene» formelig struttet, som et stolt fuglebryst. Det var som om platearbeiderne hadde utnyttet spennet i stålplatene til det maksimale og montert dem i en uhyre potent kurvatur, og at sveiserne klarte å bevare denne formen når elementene ble føyd sammen med sirlige sømmer.

Den lokale historikeren som seks år tidligere førte i pennen praktverket som ble utgitt i anledning 100-årsjubileet i 1976, mente at dette kunne tilbakeføres til Valentin Jasper, grunnleggeren av verftet, og hans usvikelige tro på fagfolk.

Før den tid fantes det to verft i Langevik. Begge lå ute på øya, det ene på sørsiden og det andre på vestsiden, presis der 16

hvor beddingen siden ble støpt i armert betong. Både skipsreder Taulow Fagerborgs «Langevik seilskipbyggeri» og konsul Armand Stocks «Stokkeverftet» bygde stolte seilskuter i tre, på overtid. Forretningsmannen Valentin Jasper forsto ikke bare at det var stål som var framtidens materiale. Han skjønte også at det var behov for å tenke stort, og at en måtte forene det som fantes av kapital, egnede arealer og menneskelige ressurser i Langevik for å bli et moderne båtbyggeri.

Ikke så veldig moderne akkurat, ville folk som var født etter krigen hevde, når de bladde i praktverket og studerte de gamle svart-hvitt-fotografiene fra Langevik Værft, kort tid etter at Jasper kom til enighet med de to verftseierne og med den lokale banken, og slo alt sammen til det som skulle bli byens eneste hjørnesteinsbedrift. Selv om gamle treskur og naust hadde måttet vike plassen for store teglsteinsbygg som huset plateverksted, dreierverksted og valseverksted, og det var blitt investert i en større slipp, som ga assosiasjoner til den ryggraden den skulle bli for verftet, var det nesten vanskelig å forestille seg at noen var i stand til å bygge stålskip her. Og i utgangspunktet var langevikingene heller ikke det. Selv om de hadde begynt å bruke avstivninger av stål for å forsterke treskrogene innvendig, så var det langt derfra til å buksere blytunge stålplater, som var blitt smeltet fra kull og støpt og valset ved jernverk i England eller Tyskland, og sette dem sammen til et skrog. Hammer, øks og sag skulle erstattes med valsemaskiner og klinkemaskiner over natten.

Valentin Jasper hadde ikke tid til omskolering. I stedet ble formenn og arbeidere som hadde erfaring fra mekaniske verksteder i Bergen og Kristiania, lokket til Langevik med lovnad om god lønn. De mest lærenemme og positive av seilskutearbeiderne fikk opplæring i kunsten å bygge i stål. Andre ble degradert fra fagmenn til stillasarbeidere og sjauere. Men de store oppdragene lot vente på seg. Hvilken reder turte å satse på et verft som bare hadde erfaring med små fiskebåter? Ingen.

17

Inntil godseier og trelasthandler Gotfried Ringøen forespurte på en lystyacht med like spenstige og rene linjer som på et seilskip, og der sømmene på stålplatene skulle være nærmest usynlige, og ikke et lappverk av skjøter som var jogglet og fullstappet med nagler. Alle verftene langs Oslofjorden, mange av dem med flere års fartstid med stålskrog, takket høflig nei.

Selv om det var dristige og innovative bedrifter, ville ingen av dem ta sjansen på å brekke ryggen på et så vågalt eksperiment.

Bortsett fra Valentin Jasper og Langevik Værft. Byens smed, som hadde jobbet et langt liv med å forme jern, ble trukket inn i prosessen, likeså en skotte som hadde vært formann på et verft i Glasgow. Sistnevnte visste det som var verdt å vite om hvordan stål oppførte seg, og hadde dessuten en innebygd gjerrighet og strebet for å minimere materialbruken lenge før langevikingene fikk sin egen platevals. Med kraftige tvinger som ble festet i overkant og underkant av stålplatene, kjetting og taljer, ble de svære flakene langsomt deformert til de fikk en svak bananform. To og to ble platene deretter sluppet ned i spor som holdt dem på plass med bare en snau tiendedels millimeter glipe imellom dem, mens naglene ble hamret gjennom det ytre skallet og skjøteplatene på baksiden.

– Jeg døper deg «Havørn», ropte gudmoren, Alice Ringøen, som om godseieren var i besittelse av overnaturlige evner og hadde forutsett at skipsbaugen ville minne om et rovfuglebryst. Den fornemme damen kylte champagneflasken i det første av en lang rekke med byggenumre som skulle leveres fra Langevik Værft.

Det gikk raskt gjetord om at Valentin Jasper og hans folk kunne levere smekrere farkoster enn alle de andre skipsverftene i byene langs Oslofjorden, og snart sto rederne i kø for å bestille langevikinger – både lystfartøy, passasjerskip og hvalfangere.

Hemmeligheten var ikke lett å holde for seg selv. Konkurrentene prøvde alle mulige metoder for å avsløre hvordan Lan18

gevik Værft bygde sine skip. Hørte man duren fra et propellfly over byen, ble alt arbeid straks innstilt. En kunne nesten være sikker på at det satt en fyr med fotoapparat oppe i cockpiten. Nærgående båttrafikk ble møtt med den samme grad av mistenksomhet. Dukket det opp en arbeidsmann fra Sandefjord eller Tønsberg for å søke arbeid, ble han betraktet som en potensiell industrispion og sendt tilbake dit han kom fra.

Det var bare folk med tilknytning til Langevik som fikk gå i lære på verftet. Viste en ung realskoleelev talent for matematikk, spanderte verftet teknisk utdanning i Tyskland eller England, slik at han etter noen år kunne vende tilbake som ung og lovende skipsingeniør, de beste av dem med stø kurs for en av sjefsvillaene langs kaia.

Den økonomiske krisen i trettiårene traff skipsbyggingsindustrien spesielt hardt. Det var nærmest bråstopp for hvalfangstskipene, som hadde vært redningen for mangt et verft i tyveårene, siden det ble lettere å selge et lass med grus enn en tank med hvalolje. Slunkne ordrebøker tæret hardt på kapitalen, men aller verst gikk det ut over alle dem som måtte vandre den tunge veien hjem til kone og sultne barn for å fortelle at det ikke lenger fantes arbeid.

Takket være framsyntheten til Valentin Jasper d.y., som én gang for alle fikk bevist at han klarte å fylle den eldres sko, gikk det likevel bedre med Langevik enn mange av de andre skipsverftene. De hadde vært tidlig ute med å ta til seg Even Tollefsens banebrytende nyvinning med frakt av petroleumsprodukter i bulk. Etter uhellet med «Titanic» lanserte Langevik Værft sin egen tankdesign, som var en videreutvikling av nøttlendingens ideer, for farvann med isfjell og drivis, med en forstavn en isbryter verdig og dobbelt hud som utelukket totalhavari. Flere av rederne som hadde penger nok på kistebunnen til å investere for framtiden, valgte fartøy som kunne ta laster gjennom all slags farvann, og sørget dermed for at 19

langevikingene befestet sin posisjon som «skipsbyggingsmesterne» selv gjennom krisetiden.

Tyskerne ville også ha en langeviking. Byggenummer 113 ble bestilt av okkupasjonsmakten, et troppetransportskip som skulle kunne frakte et helt kompani med soldater og deres tunge artilleri og kjøretøyer. Aldri hadde en båt blitt bygd saktere. Skipstegningene tok så lang tid å produsere at de begynte å gulne før de fant veien ut i verkstedet. Arbeidsstokken ble truffet av en kollektiv kraftløshet som gjorde at de brukte et hav av tid bare på å få strukket kjølen. To arbeidere ble tatt på fersken da de lå og sov mens klinkermaskinen arbeidet stakkato på det samme hullet, uten ammunisjon. Stillaser ramlet sammen like fort som de var bygd, utrolig nok uten at noen kom til skade. Det som fantes av maskiner, ble hjemsøkt av tekniske problemer og sto for det meste i ro i påvente av reservedeler som ingen visste hvor hadde tatt veien. Direktøren balanserte på en knivsegg, der tyskernes tiltagende irritasjon over forsinkelsen kunne få alvorlige konsekvenser for den øverste ansvarlige.

– Dere må vel ha kanoner? spurte han likevel, på et framdriftsmøte, da skipet endelig begynte å bli ferdig, nesten tre år etter at det var påbegynt. De nærmeste medarbeiderne trodde det hadde rablet for Valentin Jasper d.y., direktør i særklasse og kjent for ikke å lefle med okkupasjonsmakten.

– Selvsagt, smilte den tyske majoren, som hadde den utakknemlige jobben med å følge opp byggenummer 113, og som hadde trusselen om degradering hengende som et giljotinblad over sitt eget hode. Han var lykkelig over at nordmennene endelig ville samarbeide, og forsto dessuten nytten av å utstyre et krigsskip med nødvendig skyts.

Det var nesten som en stabelavløpning da kanonene ble heist på plass. Fire svære, skinnende svarte drapsmaskiner fra det 20

tredje rikets våpensmie skulle sørge for at transportskipet kunne forsvare seg. Alt som kunne krype og gå av arbeidere og funksjonærer, tøt ut på kaiområdet, som om de visste at det skulle inntreffe noe spektakulært.

For en gangs skyld ble det ikke arbeidet sakte. Kranførerne og sjauerne gjorde alle sitt for at den første av kanonene ble løftet i været og buksert på plass med dødelig presisjon. Arbeiderne som løsnet krankroken, må imidlertid ha forstått at noe var galt, eller ha blitt varslet om at et eller annet skulle skje, for de skvatt til siden før tyngden ble overført fra løfteredskapen til skutesiden. Aldri kan et fundament ha vært så kraftig underdimensjonert. Det svære beistet raste nedover i båten og rev med seg skott og spant som om stålkonstruksjonen ble forvandlet til et korthus. Enden på kanonrøret traff skroget først og boret seg som en torpedo gjennom skutesiden. Umiddelbart begynte vannet å fosse inn som om bunnproppen hadde blitt dratt ut. Selv om noen hadde ønsket å ta hensyn til ropene fra de tyske offiserene om å redde skipet, kunne de ikke gjøre noe fra eller til. Det var tid for å tenke på sitt eget skinn. Enkelte stupte i sjøen. Andre risikerte kneskålene ved å hoppe ned på kaia. Noen få hadde sinnsro nok til å springe ned de innvendige trappene og ta seg fram til en av de to landgangene. I siste liten kom de seg i trygghet, før de temporære gangbroene ble revet av festene sine, og hele det svære skroget gjorde et dypdykk og traff bunnen med et undersjøisk brak som kunne høres langt utenfor Langevik.

Troppetransportskipet hadde grunnstøtt, lenge før det la fra kai. Meldingene fra frontene i Frankrike, Belgia og Italia, som folk tok inn på kortbølgesenderne, hadde vært så oppløftende de siste ukene at alle som sto der, visste at den aldri ville kunne seile i nazistenes tjeneste. Likevel holdt de inne med jubelropene. De så tvert imot sørgmodige ut, ikke fordi de var lei seg for at et skip bygd ved verftet deres hadde forlist ved kai, men fordi de fryktet hva som ville skje med Valentin Jasper 21

d.y.. Direktøren deres sto fjellstøtt på kaia, uten å fortrekke en mine. De tyske offiserene samlet seg om ham i en knipetangsmanøver, som om de i fellesskap ville få sendt ham av gårde til en fangeleir i Tyskland, uten returbillett.

– Ingenting er mer imponerende tungt og solid enn tysk støpejern, sa Valentin Jasper, – vi må ha undervurdert det i beregningene.