Essay fra jan kjaerstads menneskets vidde

STOLTHET OG SJENANSE OM Å BLI KJØPT INN AV NASJONALBIBLIOTEKET

I 2009 spurte Nasjonalbiblioteket om de kunne få overta manus til de tre romanene om Jonas Wergeland, Forføreren, Erobreren og Oppdageren, i tillegg Tegn til kjærlighet. Det gjaldt også utkast, idéskisser, notatbøker og brev.

Jeg takket ja, og i forbindelse med overtakelsen ble det arrangert et seminar hvor jeg holdt dette innlegget.

Bedrageren Først litt om å være brydd. Jeg hadde naturligvis hørt og lest om at biblioteker, først og fremst i utlandet, sikret seg manus også av levende forfattere, men tanken på at dette kunne gjelde meg selv, hadde aldri slått meg. Du skal lide av en god porsjon storhetsvanvidd før du tror at de forarbeider, skisser, tidlige manusutkast du skriver, skal ha verdi for ettertiden. Eller ens bøker, for den saks skyld. For å kunne skrive er det riktignok en forutsetning å lulle seg inn i et bedrag om at man er god, men det er visse grenser, og det ender like ofte i motsatt ytterlighet, at man er verdens største null.

Dessuten er jeg av natur en kaster. Jeg sparer ikke på noe.

Ikke engang de aller beste anmeldelsene. Jeg har opplevd at kolleger har plukket frem tykke scrapbooks der de har limt 244

inn rubbel og bit som har blitt skrevet om dem. Jeg nærmest rødmer på deres vegne. Jeg har ikke gjemt på noe.

Så hvorfor har jeg da spart på dette? Det er to grunner. For det første fornemmet jeg at det kunne ligge mer stoff begravd her. Særlig Margrete, Jonas’ hustru, er en skikkelse jeg aldri ble ferdig med. Det var også en del tanker og ideer om ulike litterære problemer, som bare var hurtig nedskrevne ansatser, men som jeg kunne tenke meg å utvikle videre.

For det andre, og kanskje mer interessant, gikk jeg lenge med en plan om å gi ut et fjerde bind, som jeg i tankene kalte Bedrageren. (Dette er også årsaken til at jeg sparte på mye materiale i forbindelse med arbeidet på Tegn til kjærlighet, romanen som er skrevet i kjølvannet av trilogien.) I de cirka tolv årene jeg arbeidet med Jonas Wergeland, førte jeg dessuten, og nokså flittig, en dagbok. Jeg oppga imidlertid dette Bedrageren-prosjektet, jeg syntes det rett og slett ble for kompromitterende. Da tenker jeg ikke bare på drikking og skilsmisse og skildringer av patetisk oppførsel, men på ting som for meg er enda mer avslørende om min egen karakter, sikkert også om andres. Jeg har nok et stykke igjen før jeg blir en Lars Norén eller en P.O. Enquist. Eller en Karl Ove Knausgård.

Den paranoide forfatter Da jeg fikk spørsmålet om jeg ville overlate noe av mitt materiale til Nasjonalbiblioteket, vegret jeg meg først. Som alle forfattere liker jeg dårlig at folk kikker meg i kortene. En forfatter som er ferdig med et verk, er som en tyv: Han ønsker å slette alle spor. Derfor vil det alltid være pinlig å gi fra seg ting – gamle utkast, notater, idéskisser – som i enda større grad enn selve verket kan avsløre ens skavanker og tilkortkommen.

245

Dette gjelder ikke så mye elementære ting som rettskriving. Bare på den siden som lå ved invitasjonen til seminaret, ser jeg at et par navn er stavet feil. Jeg tenker mer på det vell av besynderlige, innimellom også banale, tanker jeg har klort ned. Ta for eksempel følgende spekulasjon angående det erotomane ved Jonas: «Ingen av disse kvinnene blir gravide.

Jonas forklarer det med at hele deres fruktbarhet går over på ham, er stilt inn på ham; ikke på sædcellene. Fruktbarheten fungerer i øyeblikket bare mentalt, ikke biologisk.» Foruten at passasjen gjør meg skamfull, klarer jeg ikke engang å følge min egen tanke.

Man ser også, mer enn jeg ønsker, den paranoide forfatter. En observant leser av notatene forstår at barndomsvennen Aknaton blir omdøpt til Nefertiti fordi Roy Jacobsen plutselig bruker navnet Agnaton på en onkel i Seierherrene, og at jeg dropper smalahovud som rett ved en familiemiddag i Forførerens første del, der Sir William blir «forgiftet», fordi jeg finner ut at Kjartan Fløgstad nettopp har brukt smalahovud i en av sine romaner.

Famlingen Så litt om å være stolt. Det som gjør at jeg våger å takke ja til Nasjonalbibliotekets tilbud, ligger i troen på at dette materialet tross alt representerer noe nytt, eller annet, i forhold til det man lenge har tenkt på ved ordet manus. Kanskje anskueliggjør det til og med en annen måte å arbeide med fiksjoner på.

Jeg håper anskaffelsen kan rettferdiggjøres ved at materialet illustrerer computerens, eller harddiskens, inntreden i forfatterens verksted og skapelsesprosess. Det har blitt lettere å ta vare på, pluss organisere, de «lapper» man av og til kan lese 246

om i biografier om eldre forfattere; lapper man omgir seg med idet man går løs på et nytt verk.

Det er selvfølgelig interessant å studere hvordan en forfatter forandrer et adjektiv eller skriver inn en ny setning mellom linjene eller flytter på et avsnitt. Dette, som også kan studeres i det materialet jeg har levert, representerer for meg allikevel den tradisjonelle manusforskningen. Det eventuelt spennende ved mitt materiale er at det i tillegg rommer såpass mye av den tekstfamling som ligger foran, ved siden av, og bak selve manuset. Jeg tror dette er en arbeidsog tenkemåte som gir seg selv av den form som ligger innebygd i de siste 25 års tekstbehandlingsprogrammer, ettersom de gir forfatteren muligheten, og på en langt ryddigere måte enn for eksempel i Talmud, og åpne tekstvinduer ved siden av, over og under hverandre. La meg legge til at dette ikke bare muliggjør en mer rasjonell arbeidsmåte, men like mye skaper en forutsetning for intuitive og irrasjonelle innfall og tankesprang.

I mitt tilfelle har vi altså, ut over selve manusene, anledning til å studere alle forpostfektningene, overveielsene – ikke bare til tema, form, stemme, rammeproblematikk, personer, men de mange sidene med workpoints og enda viktigere: notatene i bakkapitlene til alle kapitler. Jeg tror at det manusmateriale nåtidens forfattere sitter på, i langt større grad enn før gjør det mulig for en nysgjerrig å spore et verks genesis.

Man ser de impulser som har skapt historiene. Hvordan små ideer etter hvert akkumulerer og føder større tekstfragmenter.

De innleverte manuskripter viser hvordan en roman blir bygd opp av hundreder og atter hundreder av enkeltinspirasjoner, i bittesmå rykk. Ergo vil et slikt materiale like mye kunne brukes i kreativitetsforskning som i mer litteraturvitenskapelig forstand.

247

Research Jeg er i tvil om det mer kuriøse er viktig eller bare underholdende; ting som at man kan oppdage at Sigmund Groven hjalp meg med det kromatiske munnspillet Nefertiti spiller på, eller som at jeg vurderte Pål Waaktaar som et alternativ i den rekken av norske helter Jonas lager TV-program om, eller som at Trond Viggo Torgersen var en vesentlig kilde til Jonas’ første tid i NRK som hallomann.

Jeg er også i tvil om alle sporene av strev betyr noe for tolkningen eller lesingen av et verk. Man ser for eksempel anstrengelsene for å skrive kapitlet der Nefertiti dør, blir påkjørt av en Scania Vabis lastebil. Jeg ønsket å skrive det som en montasje, tuftet på den berømte trappesekvensen i Eisensteins Panserkrysseren Potemkin, bortsett fra at jeg brukte en tilsvarende sekvens fra filmen The Untouchables som modell. I arbeidsboken skimter man resultatet av mine studier: Det var 90 klipp på 1 minutt og 48 sekunder, altså omtrent ett klipp per sekund. Jeg klarte ikke å skrive på en tilsvarende måte og måtte til slutt nøye meg med å klippe mellom fire vinkler: en St.Hans-fest, lastebilens ferd, Nefertiti på sykkel og Jonas som iakttar henne. Om ikke annet får man illustrert hvordan en viss ambisjon blir betraktelig redusert.

Personlig har jeg ofte irritert meg over at jeg har en tilbøyelighet til å velge romanstoff som krever mye forarbeid.

I bakgrunnsmaterialet til Forføreren kan man blant annet følge noen av strabasene som oppsto fordi jeg valgte å la Gabriel, Jonas’ mentor, bo i en gammel båt. Ikke bare måtte jeg ringe tjue detektivtelefoner, bruke en halv arbeidsdag, for å finne ut hvor en skøyte kunne ligge i Oslo-området rundt 1970, men jeg viklet meg inn i et langt blindspor der jeg brukte Axel Jensens båt som modell. Da jeg fant ut at det ville være mer frukt248

bart å velge en Colin Archer, altså en redningsskøyte, førte det til ytterligere merarbeid. Jeg husker at jeg, da jeg sto nede i den Colin Archer-skøyta jeg omsider klarte å spore opp, og noterte ned alle de maritime uttrykkene eieren ga meg, halvt forbannet meg selv for at jeg ikke kunne sitte hjemme og bare skrive for fulle mugger, skrive uten å se bort fra skjermen og tastaturet – som Jon Fosse gjorde. (Jeg var en del sammen med Jon Fosse på denne tiden.) På hjemveien fant jeg det innlysende svaret: Jeg er tross alt ikke Jon Fosse.

Men kanskje kan det ha interesse å se momenter som har falt bort, momenter som opprinnelig var til stede i et første utkast: En fargerik slektning i Vik i Sogn ble droppet (hun var lenge en viktig opphavskvinne til den kassen med bøker Jonas’ foreldre plutselig mottar, de bøkene Jonas så plukker sitater fra og siden bløffer seg gjennom livet med). Man øyner også planen om å la Jonas være skyld i en av Brødrene Grimms død, og tanken om at Jonas skulle ende sine dager ved at et TV-apparat, på veggen i fengslet, falt ned i hodet på ham.

For noen vil kanskje de intertekstuelle føringene man finner til slutt i den hundre siders grunnskissen fra Zimbabwe, være en nøkkel. Hovedelementene i fire verker er attpåtil forsøkt gjengitt synoptisk, for å se hvor mange felles trekk de har: Peer Gynt, Faust, Argonautica og Mahabharata. Tanken om å la et TV falle i Jonas’ hode var en idé fra den versjonen der Jason dør ved at Argo, båten, tipper over ham. Ideen om at den ene av Brødrene Grimm måtte drepes, er tatt fra Mahabharatas slektsfeider.

249

Time Machine Computeren vil ikke overflødiggjøre de «gamle» måtene å skrive, arbeide på. Som alltid når et nytt medium introduseres, vil de eldre mediene fortsette å eksistere parallelt med det nye. Selv om en forfatter i sluttfasen av arbeidet med sine bøker har anvendt en computer, kan han i ulike stadier like fullt ha brukt blyanter, fyllepenner, tusjer, til og med gamle reiseskrivemaskiner. Derfor vil han i tillegg til tekster i harddisker og som utskrifter, også etterlate seg lapper og løsrevne ark og notatbøker.

Man skal til slutt merke seg at det materialet jeg har levert, representerer et mellomstadium. I fremtiden vil man antakelig nøye seg med å levere sin harddisk til et nasjonalbibliotek, som den LaCie-boksen jeg til enhver tid har koblet til min Mac. På grunn av de nye backup-programmene, som det Time Machine-programmet som følger med de nye Applecomputerne, vil man på en slik liten harddisk finne absolutt alt. Hvis en forfatter bruker tre år på en roman, kan man her teoretisk finne cirka 150 versjoner av manuset, i og med at Time Machine, etter den første måneden (da den sparer på daglige forandringer) sparer på alle ukentlige endringer i et dokument. Du kan gå tilbake til en hvilken som helst dato, la oss si tilbake to år og to måneder, og se helt nøyaktig hvordan manuset ditt så ut da. Og enda mer revolusjonerende: Her finner man ikke bare alle dokumenter av ulike slag, men også alle mailer, alle kalendre med avtaler, iTunes med den musikken man hører på, fotografiene og filmene man har tatt, filmer man har sett, hva man har lastet ned. Om noen sikrer seg en slik liten boks, får de ikke bare et manus, men et helt liv. Eller sagt annerledes: forfatteren kledt helt naken.

250