arlige demokratiet.indd 1
Finn Olstad
DET FARLIGE DEMOKRATIET Om folkestyrets vilk책r i Norge gjennom to hundre 책r
16.12.13 13
arlige demokratiet.indd 2
Š 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag: Kitty Ensby Satt med Bembo 11/15 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 80 g Munken Print Cream 1,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Riga Printed in Latvia 2014 ISBN 978-82-03-29418-1
16.12.13 13
arlige demokratiet.indd 3
Innhold
Forord………………………………………………………… 5 Det politiske formynderskap…………………………… 11 Elitenes valg……………………………………………… Politisk paternalisme……………………………………… Undertrykkelsens politiske harmoni……………………… En demokratisk utfordring: Thrane-bevegelsen…………… Ruteknusing og revolusjonsprat…………………………… Den kristne lydighet………………………………………
12 23 32 41 50 55
Demokratiets kilder……………………………………… 63 Arbeiderspørsmålet……………………………………… 64 Folkestyre – så langt forholdene tillater det……………… 73 Arbeidervennene og arbeiderklassens genier……………… 80 Isbrytere og klassekjempere……………………………… 90 Den selvhjulpne nordmann……………………………… 100 Demokrati, klasse og kjønn……………………………… 107
Revolusjonær utopi og konservativ reaksjon……… 113 To verdener……………………………………………… 114 Den revolusjonære raptus………………………………… 121 Demokratiets vern i en ufredstid………………………… 131 Økonomisk krise, politisk revansjisme…………………… 138 Tillitens arkitekter………………………………………… 149 Epilog: fascismens endelige nederlag 1940–45…………… 157
16.12.13 13
Arbeiderpartistaten……………………………………… 167 Drømmen om sosialisme………………………………… 168 Antikommunisme………………………………………… 177 Den politiske maskin……………………………………… 186 Sjølråderett……………………………………………… 195 Kvinnefrigjøring og kjønnsbalanse……………………… 202 Det store oppbruddet…………………………………… 209
Den nye embetsmannsstaten?…………………………… 217 Arbeiderpartiets forræderi?……………………………… 218 Politikkens abdikasjon…………………………………… 227 Godhetsregimet…………………………………………… 236 Portvoktere mot meningsmangfold……………………… 245 Det nye presteskapet og demonteringen av nasjonen……… 254 Post-demokratiet og de nye elitene……………………… 261
Henvisninger……………………………………………… 269 Det politiske formynderskap……………………………… 269 Demokratiets kilder……………………………………… 274 Revolusjonær utopi og konservativ reaksjon……………… 279 Arbeiderpartistaten……………………………………… 283 Den nye embetsmannsstaten?…………………………… 287
Litteratur…………………………………………………… 293
arlige demokratiet.indd 4
16.12.13 13
arlige demokratiet.indd 5
Forord
Forord Kvalitet i forskning og kvalitet i demokrati – det er den dobbelte utfordring som påhviler oss. Rune Slagstad Jeg ønsker leseren velkommen til denne boka. Den er på mange måter en personlig bok – en oppsummering av førti år med historiske studier, prosjekter og forsøk på refleksjon. Samtidig er det min ambisjon å bidra til et bedre samfunn, slik jeg ser det. Et utgangspunkt er en viss frustrasjon over det politiske Norge, og særlig det jeg oppfatter som manglende vilje blant ledende politikere og intellektuelle til å lytte til og ta hensyn til folkemeningen. Jeg ser ikke bort fra at denne frustrasjonen er blitt forsterket hver gang jeg har fått refusert en kronikk eller et leserinnlegg om emner som man visst ikke skal snakke for mye eller for høyt om, som problemer knyttet til befolkningsutvikling og innvandring. I hvert fall er oppmerksomheten blitt vendt mot demokratiets vilkår som det kanskje mest fundamentale politiske spørsmål i dagens Norge. Skal vi diskutere dette på en meningsfylt måte, kommer vi ikke forbi historien. Et annet utgangspunkt er det historiefaglige. Det har nylig kommet nye og inspirerende synspunkter på demokratiets tidlige historie i Norge, det vil si tiden etter 1814. Særlig leste jeg med interesse Mona Ringvejs bok Makten og ordene, der hun skriver rett ut at 5
16.12.13 13
Det farlige demokratiet
Grunnloven ikke var demokratisk og heller ikke var ment å være det. Jeg forventer at det blir stor interesse for Grunnloven i jubileumsåret og flere nye historiske bidrag. Selv mener jeg å ha noe å bidra med, ved å forsøke å trekke noen linjer fra 1800-tallet gjennom mer og mindre politisk turbulente perioder på 1900-tallet og fram til våre dager. Jeg burde kanskje be de mer spesialiserte 1800-tallhistorikerne om unnskyldning for at jeg blander meg inn på deres område. Men jeg forsto tidlig at man må begynne med begynnelsen når demokratiets historie i Norge skal diskuteres. For meg personlig har det også betydd å se meg om i gamle spor og vende tilbake til mitt faglige utgangspunkt, som var 1800-tallets sosialhistorie. Jeg tror nok også at jeg har med meg noen perspektiver derfra som kan berike diskusjonen. Hovedperspektivet er oppsummert i kapitteloverskriften «Det politiske formynderskap». Kapitlet «Demokratiets kilder» konsentrerer seg om kampen for utvidet stemmerett og i siste omgang innføringen av allmenn stemmerett for menn. Det har lenge slått meg at dette er et område som det er forsket og skrevet merkelig lite om, og særlig i den senere tid. Jeg hadde faktisk en tid planer om å skrive en bok om opptakten til den allmenne stemmeretten for menn i 1898. Det ble det av forskjellige grunner ingenting av. Men kanskje kan et kapittel i denne boka være et passende format. At jeg skriver såpass lite om kampen for kvinnelig stemmerett og innføringen av virkelig allmenn
arlige demokratiet.indd 6
6
16.12.13 13
arlige demokratiet.indd 7
Forord
stemmerett i 1913, skyldes ikke manglende interesse eller respekt. Jeg regner med at emnet er blitt grundig belyst gjennom stemmerettsjubileet i 2013. Kapitlene om det tidlige 1900-tallet og mellomkrigstiden («Revolusjonær utopi og konservativ reaksjon») og om etterkrigstiden fram til 1970-årene («Arbeiderparti-staten») bygger i stor utstrekning på tidligere undersøkelser og bøker, senest min bok Frihetens århundre fra 2010. Jeg har prøvd å spisse til stoffet med forholdet til demokrati og demokratiets utfordringer som ledetråd. Forhåpentligvis har det gitt en ny og frisk framstilling av hvordan kriser ble avverget og demokratiet befestet og utbygd, men også utfordret og kanskje delvis underminert. Vi ender opp med spørsmålet «Den nye embetsmannsstaten?» i det avsluttende kapitlet. Det er ikke bare for å gi fortellingen en form. Det bunner også i et kritisk blikk på vår egen samtid, der jeg ser trekk fra 1800-tallets eliteregime vende tilbake, selv om formene naturligvis har skiftet. Jeg ønsker å diskutere nærmere demokratiets utfordringer i vår samtid og for så vidt også med relevans for framtiden. Jeg håper at leseren synes det er verdt å være med på det, selv om vi kanskje ikke nødvendigvis er enige om konklusjoner og om veien framover. Dette er en historiebok, men på en måte også en politisk bok, tror jeg. Jeg har lenge fundert over forholdet mellom historie og politikk. Jeg er utdannet med bakgrunn innenfor 1970-årenes sosialhistorie, som nettopp 7
16.12.13 13
Det farlige demokratiet
vokste fram i opposisjon mot det vi mente var en snever politisk historie. Men, har jeg senere kommet til å tenke, er ikke all historie også politikk? Historie er naturligvis så mangt og kan begrunnes på flere måter. Men dreier ikke fagets kjerne seg nettopp om å skape det gode samfunn? Når dette er sagt, vil jeg skynde meg å ta avstand fra den politiserte historien, der historien skal være politikkens tjener. Det bør i en viss forstand være omvendt. Jeg synes den nederlandske historikeren og historiefilosofen Frank Ankersmit har skrevet forstandig om dette, utkrystallisert i utsagnet om at historien gir oss muligheten til å analysere og teste ut våre forskjellige politiske og moralske verdier. («Historical writing is, so to speak, the experimental garden where we may try out different political and moral values […].») Den historiske diskursen er i dette perspektivet det beste redskapet vi har for å avgjøre hvilke moralske og politiske standarder vi bør opprettholde. Det betyr vel også at hovedsaken ikke er historiske kunnskaper i seg selv, men utdanning eller dannelse. («In this way the discipline of history aims at education, or Bildung, rather than at knowledge.») Jeg kaller denne boka Det farlige demokratiet, med referanse til hvordan demokratiet er blitt oppfattet blant eliter og makthavere av forskjellig slag, og hvordan det har vært og er en hovedsak å begrense demokratisk medvirkning, også om man har sverget til det formelle demokratiet. Jeg ønsker også at dette skal være en, om
arlige demokratiet.indd 8
8
16.12.13 13
arlige demokratiet.indd 9
Forord
ikke farlig, så i hvert fall utfordrende bok. Jeg vil gjerne komme i dialog, ikke nødvendigvis for å overbevise, men for å gi impulser til en rasjonell diskusjon. Derfor har jeg også valgt en form som ligger opp til det essayistiske og forsøkt å lage en kortfattet, poengtert framstilling, der ting sies rett ut slik jeg oppfatter og mener det. Jeg tror det er best slik. Oslo, oktober 2013 Finn Olstad
9
16.12.13 13
arlige demokratiet.indd 10
Det farlige demokratiet
10
16.12.13 13
arlige demokratiet.indd 11
Det politiske formynderskap
Det politiske formynderskap
Diskusjonen om demokratiet i Norge må begynne med 1814. Problemet er at utgangspunktet som oftest blir galt. 1814 er utvilsomt et stort år i norsk historie. Norge ble en egen nasjonalstat, riktignok i union med Sverige fram til 1905. Det ble slutt på eneveldet, og Grunnloven av 1814 ga det nye Norge en folkevalgt nasjonalforsamling og lovfestede rettigheter. Men ble det dermed et demokrati, slik vi kan lese på Stortingets nettsted: «Da Norge fikk sin grunnlov i 1814, gikk vi fra enevelde til demokrati»? Å hevde dette er historisk uinformert, naivt og dermed også farlig. Hvordan skal vi anerkjenne manglene ved vårt demokrati i dag og forhåpentligvis kunne reparere det og bygge det ut, om vi ikke engang er klar over det demokratiske underskuddet under eliteregimet på 1800-tallet? Det var nok viktig at Grunnloven bygde på prinsippet om folkesuverenitet og at stemmeretten var forholdsvis vid. Likevel blir det problematisk når for eksempel nettstedet Eidsvoll 1814 proklamerer at grunnlovsverket var «begynnelsen på utviklingen av et demokrati her i landet». Det kan lett bli anakronistisk og misvisende hvis man leser en senere tids politiske ordninger inn i tiden rett etter 1814. 11
16.12.13 13
Det farlige demokratiet
Da er det mer forfriskende å lese historikeren Mona Ringvej, som i en bok om demokrati og ytringsfrihet fra Athen til Eidsvoll slår fast: «Grunnloven var ikke demokratisk. Den var ikke ment å være det, og man kjempet imot de kreftene som forsøkte å gjøre den demokratisk.» En dansk forsker i demokratiets historie, Mogens Herman Hansen, mener også at det blir «anakronistisk i et historisk perspektiv» å kalle Eidsvoll-forfatningen for demokratisk. Arven fra 1814 var ikke en «naturlig» utvikling mot mer eller bedre demokrati, men snarere frykt for og motstand mot demokratiet. Å gå nærmere inn på dette innebærer at vi må ta inn over oss fortidens annerledeshet. Kanskje, og da blir det mer skummelt, kan vi også speile oss i denne tiden. Elitenes valg Hvordan foregikk et politisk valg rundt midten av 1800-tallet? Hvem deltok og på hvilke premisser? Hva var betydningen for det politiske systemet og samfunnet? Ved å stille og prøve å besvare slike spørsmål kan vi gripe vesentlige trekk ved politikkens og samfunnets virkemåte. Gjennom valgene konfronteres et regime med et samfunn, skriver Sivert Langholm, som med boka Elitenes valg (1984) har analysert stortingsvalget i Christiania i 1868. Det er en studie som går til kjernen av det som ofte kalles embetsmannsstaten, da embetsmennene i det minste tilsynelatende styrte og kontrollerte staten. De bemannet regjeringen, inntok
arlige demokratiet.indd 12
12
16.12.13 13
arlige demokratiet.indd 13
Det politiske formynderskap
førerskapet i Stortinget og var i det hele tatt der politisk makt ble utøvd, helt ned til presten som midtpunkt blant bygdefolket. Innsiktene fra denne studien har dessverre vært altfor lite påaktede. Jeg tenker med glede tilbake på hvordan resultatene og ikke minst resonnementene og metodene gjorde inntrykk på oss som studerte under Sivert Langholms veiledning i 1970-årene, da Elitenes valg bare eksisterte som utrykte «lefser». Her var et historisk detektivarbeid, der utgangspunktet var manntallsprotokoller og mystiske tegn skrevet med blyant og ulike farger. Gjennom å tolke disse tegnene ble det mulig å finne ut hvem som stemte ved de forskjellige valgene og hvem som ikke gjorde det, og ved hjelp av annet kildemateriale gikk det an å finne ut mer om hvem de var.Veien fram til resultatene var riktignok lang (stund om også for leseren). Belønningen var fascinasjonen ved å få avdekket skjulte mønstre. Og det er vel også noe av kjernen i historiefaget. Elitenes valg viser hvordan den politiske deltakelsen var systematisk begrenset. Da må vi først være klar over de formelle begrensningene. Det var jo ikke alle som hadde rett til å stemme ved valgene. Det var det utvalgte menn over 25 år som hadde: embetsmenn, bønder (det vil si de som eide eller på lengre tid enn fem år hadde bygslet matrikulert jord) og menn med borgerskap (som handels-, håndverks- eller skipperborgere) i byene. I tillegg kom menn som i byer eller såkalte ladesteder eide gård eller grunn av en viss verdi (300 daler). 13
16.12.13 13
Det farlige demokratiet
På denne måten ble en – for sin tid – stor del av den mannlige befolkningen kvalifisert til å stemme, kanskje så mange som 45 prosent av alle over 25 år. På den annen side gikk andelen stemmerettskvalifiserte nedover etter hvert som det ble flere husmenn, arbeidere, funksjonærer og i det hele tatt folk som ikke var blant de begunstigede fra 1814. For valgene mellom 1859 og 1882 ble andelen stemmerettskvalifiserte regnet ut til om lag 7,5 prosent av befolkningen, noe som tilsvarer om lag 30 prosent av alle menn over 25 år. Og det var naturligvis geografiske forskjeller, med om lag fire prosent stemmerettskvalifiserte (16–17 prosent av menn over 25 år) i hovedstaden Christiania. Men det var ikke alt. For å få rett til å avgi stemme – å bli stemmeberettiget, som man sa – måtte man i tillegg «sværge Constitutionen Troskab». Denne forfatningseden kunne avlegges på tinget, som ble holdt én eller et par ganger i året. De stemmeberettigede måtte altså vise et minstemål av politisk interesse, noe som slett ikke trengte å bety at de stemte ved hvert valg. Ved stortingsvalget i 1865 utgjorde for eksempel de stemmeberettigede 64 prosent av de stemmerettskvalifiserte. Av de stemmeberettigede stemte 42 prosent. Det vil si at under 27 prosent av de stemmerettskvalifiserte deltok i valget.Ved stortingsvalget i Christiania i 1868, som Langholm har undersøkt, stemte 41 prosent av de stemmeberettigede og 19 prosent av de kvalifiserte. En valgdeltakelse på under 20 prosent er ikke akkurat i tråd med demokratiets idealer!
arlige demokratiet.indd 14
14
16.12.13 13
arlige demokratiet.indd 15
Det politiske formynderskap
Så var det da heller ikke demokratiets idealer som rådde. Det var først og fremst de rike og mektige som stemte i Christiania i 1868, med embetsmennene og handelsstanden på topp. Det er for så vidt ikke overraskende. Men Langholm går videre, og i tabell etter tabell trer det fram et mønster som er for tydelig til å forklares med individuelle forskjeller. La oss ta håndverksborgerne: De hadde gjennomsnittlig lavere inntekter enn handelsborgerne og ikke overraskende lavere valgdeltakelse. Men ser vi på de enkelte inntektsgruppene, viser det seg faktisk at «handverksborgere på ethvert inntektsnivå har høyere valgdeltakelse enn handelsborgerne». Det viktige, resonnerer Langholm, er ikke så mye inntekt og status i seg selv som relativt inntektsnivå eller relativ status. Om vi ser på håndverksborgerne for seg, trer det fram et tydelig mønster. Håndverksfagene i Christia nia var jo veldig forskjellige med hensyn til bedriftsstruktur, inntektsgrunnlag og sosial status eller pres tisje. Ifølge Langholm kan det mellom disse fagene innbyrdes «konstateres meget store variasjoner i valgdeltakelse: fra boktrykkernes 55 %, murmestrenes 28 % og garvermestrenes 26 % i toppen, og ned til slakterborgernes 1,6 % i bunnen. Forskjellene samsvarer stort sett ganske klart med fagenes antatte sosiale prestisje, utdannelsesnivå, modernitet i bedriftsstrukturen m.v.» De samsvarer også forbløffende godt med inntektsnivået. Blant annet er det slik at de tre fagene med høyest valgdeltakelse ligger høyest på inntekts15
16.12.13 13