Historie om et ekteskap
Geir Gulliksen
Historie om et ekteskap Roman
Dette er en fiksjonsfortelling. Alle referanser til historiske hendelser, faktiske institusjoner, steder eller personer er brukt for å skape et fiktivt univers.
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11,2/13,4 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Sweden Scandbook AB, Falun 2015 ISBN 978-82-03-35192-1
sometimes I think this whole world is one big prison yard some of us are prisoners the rest of us are guards
1
– Kan du fortelle om oss. – Om oss? – Fortell til meg som om jeg ikke visste noe. – Vi var kjærester. – Ja. Og mer? – Vi var kone og mann. Vi hadde giftet oss. – Og så? – Vi var mamma og pappa. Vi hadde barn sammen. – Ikke det. Fortell om oss to. Hva var det som skjedde med oss? – Vi levde sammen. – Tok vi vare på hverandre? – Hva mener du? Jo, vi gjorde det. – Men så en dag. – Men så en dag? Vil du at jeg skal fortelle om det? – Jeg trenger å høre hva som skjedde med oss. Jeg skjønner det ikke. – Jeg har det ikke så klart for meg, jeg heller. – Kan du ikke fortelle meg om det likevel? – Jeg tror ikke jeg klarer det. Nei, jeg vil ikke, jeg kan ikke. – Vil du at jeg skal fortelle det isteden? Da gjør jeg det.
2
Jeg må tenke meg hvordan det var for henne den våren, en av de dagene før alt skjedde. Hun var midt i livet, hun gikk rett inn i alle rom og alle situasjoner. Kroppene rundt henne var en vennlig skog, hun tok seg lett frem blant alle, hun kunne snakke med hvem som helst. Hun hadde hatt langt hår, alltid, men etter at hun ble sammen med meg, klipte hun det kort og farget det mørkere. Hver natt sov hun på siden, med en hånd under kinnet på seg selv. Jeg lå bak henne, vi sov nakne, jeg hadde armene rundt henne, hun kjente den varme forsiden min mot ryggen. Om nettene var det bare oss to, om morgenen våknet vi på hver vår side av sengen. Hun ble vekket av meg, eller av ungene. Rommene var lyse, stemmene milde. Lenge finnes det ikke noen annen måte å huske dette på, som en uventet og ufortjent lykke. Vi pleide å sitte sammen rundt et ovalt bord, dansk design, det var lagd av stål og hvit respatex. Bordet var altfor dyrt for oss den lørdagen vi kjøpte det, men vi ble vant til det, gjelden økte og vi tenkte ikke på den. Vi satt ved det bordet morgen og kveld, ungene gjorde lekser der. Senere ble bordet altfor stort, det var hun som fikk det, og det nye kjøkkenet hun plasserte det i, var mindre. Til slutt solgte 8
hun det, og nå står det hos noen andre: bordet har fått nytt liv, som alt annet vi to pleide å dele. Hun syklet under lyse trekroner. Hun pustet med åpen munn. Hun løp i trappene hver gang hun skulle opp i etasjene, og det skulle hun ofte. Hun tok aldri heis, hun likte ikke å stå stille. Denne morgenen holdt hun foredrag for de ansatte i et av departementene. Det gikk bra, hun kjente at hun hadde dem med seg (ansiktene deres: de strakte seg mot henne som når grønne vekster våkner mot lyset). Etterpå ville kommunikasjonsdirektøren gjøre en ny avtale med henne. De ble enige om å mailes, flere kom og takket henne for foredraget. Og så, på vei ut, var det en mann som fikk henne til å stoppe, hun skjønte ikke hvordan. Hun ble stående og vente på ham, han arbeidet seg frem gjennom forsamlingen mens han så på henne, holdt henne fast med blikket. Øynene hans, det var noe i dem, noe mildt og pågående, selvsikkert og søkende, hun visste ikke. Selv etter at alt var over, skjønte hun ikke hva det hadde vært, hun kunne ikke forklare det for seg selv, og i hvert fall ikke for meg. Han var høy og lett å få øye på, men ikke bare fordi han var høy. Han var lang i ansiktet, øynene lå en anelse skjevt, han hadde små arr i huden, hadde hatt kviser som tenåring, kanskje. Han var ikke så pen, det må være tillatt å si, selv for meg som ikke akkurat var en objektiv betrakter. Men det var noe forlokkende og uavklart i øynene, eller i smilet, eller i hvordan han skakket på hodet. Hun sto og ventet på at han skulle komme frem til henne, og han smilte mens han nærmet seg, skjøv seg målbevisst frem mellom de andre som var på vei ut av rommet. Hun ble varm, hun visste ikke hvorfor. Like etter sto de og så på hverandre, og hun håpet at ansik9
tet hennes uttrykte en slags humoristisk forventning: hva var det han hadde kommet for å si? Ansiktet hennes skulle fortelle ham at hun var blitt heftet, og at hun var usikker på hva han ville med henne, men at hun stilte seg nøkternt velvillig til hva det nå var. Han begynte å snakke. Noe om folkehelseperspektivet, nøyaktig det som interesserte henne mest. Han sa noe hun kunne ha sagt selv, men han sa det litt bedre, syntes hun. Eller? Det virket vagt forvridd, det han sa, som om han anstrengte seg for å følge hennes perspektiv, men ikke kunne det, fordi han ikke var i stand til å gi slipp på sitt eget. Det siste er en overtolkning, det trenger ingen å fortelle meg, jeg skjønner det jo selv. Tvert imot: hun opplevde meningene hans som berikende, frigjørende. Han gikk sammen med henne ut, fulgte henne ned alle trappene. De gikk til sykkelen hennes, og de fortsatte å snakke mens hun låste den opp og gjorde seg klar til å dra. Etterpå syklet hun sakte gjennom gatene, hun skulle til kontoret, men tok seg god tid. Alt ville vise seg frem for henne denne formiddagen, lindetrærne eller lønnetrærne, hun brydde seg ikke om hva slags trær det var, en glatt skjære som vippet fint med halen, ungt løv som rørte seg i en ellers umerkelig vind. Hun likte seg. Hun likte seg selv og livet sitt. Alt som var levende åpnet seg for henne overalt hvor hun kom. Hun var ikke redd for noe. En gang hadde hun vært ei ung jente, og nå var hun blitt en voksen kvinne. Hun var tjuefem da hun ble kjent med meg, det var lenge siden nå, og jeg var noen få år eldre enn henne. Jeg kalte henne Timmy. Hun het noe annet, et vanlig jentenavn, hun likte det ikke så godt selv. Og en kveld, 10
en av de første månedene etter at hun og jeg ble kjærester, lå vi i sengen i den gamle leiligheten hennes og så Timmy Gresshoppe på tv. Egentlig så vi ikke på noe, vi hadde vært i sengen i flere timer, vi hadde stått opp og spist og gått og lagt oss igjen, vi hadde vært opptatt med hverandre så lenge, med hva kroppene kunne få til sammen, og nå trengte vi en pause. Vi drakk vann, jeg bladde gjennom kanalene, forbi en gammel Disney-film, hun ba meg stoppe og gå tilbake til den. Vi så på den og ble rørt begge to, men det var bare jeg som gråt. Jeg hadde et lite barn som jeg ikke var sammen med den dagen, ikke hele uka, fordi jeg heller ville være der, i sengen sammen med henne. Det var grunnen til at jeg gråt, forsto hun. Men hun lot som hun trodde at jeg ble rørt over filmen, og etterpå fortalte hun at hun alltid hadde likt Timmy bedre enn Pinocchio, bedre enn Snipp og Snapp, bedre enn Dumbo, til og med. Hun hadde identifisert seg med Timmy Gresshoppe, fordi han var en som alltid prøvde å gjøre det beste ut av alt, han tok paraplyen og gikk, og han sang oppriktig og håpefullt, selv når det mørknet rundt ham og han ikke ante hvor han var. – Det er jo deg, sa jeg. – Det er du som er Timmy. Det er jo du som alltid vil gjøre alt riktig, og som aldri gir opp å få til det du vil. Jeg beundret henne allerede den gangen, det var min måte å elske henne på. Det forsto hun ikke før senere, og lenge var hun overveldet av hvor fantastisk hun virket i mine øyne. Hun svarte at hun aldri hadde tenkt på seg selv som gresshoppe, og jeg kom med en flørtende morsomhet om at jeg likte hvordan hun gned bakbeina sine mot mine. Det betydde ingenting i seg selv, det var ikke morsomt engang, og hun så at jeg angret, at jeg ble pinlig berørt, at jeg ikke var vant til å snakke sånn. 11
Hun gjorde meg friere enn jeg hadde vært før, skjønte hun, og det gjorde henne rørt, eller forelsket, hvis det er noen forskjell på det ene og det andre. Etter denne kvelden begynte jeg å kalle henne Timmy. Det satte seg, ble mer enn et kjælenavn, det ble navnet hennes, det hun kalte seg. Mange av vennene våre begynte også å kalle henne Timmy, kollegene også, da hun begynte å jobbe. Hun satt på kontoret sitt foran lyset fra skjermen. Hun gikk gjennom en rapport. Hun hadde arbeidet lenge med den, og i dag gikk det lettere. Hun satt konsentrert, uten å se på noe annet, uten å åpne mail eller sjekke nyheter på nettet. Utenfor vinduet så hun ned på lekeplassen til en barnehage. Hun så på ungene som lekte i sandkassa, men hun fortsatte å tenke på rapporten. Hun var usikker på enkelte av tabellene, tallene stemte ikke overens. Hun sparket av seg skoene under bordet, gned de nakne føttene mot hverandre. Hun strøk med hånden over nakken, det lignet et kjærtegn. Hun førte den andre hånden inn under skjorta og tok seg selv på magen, lot hånden bevege seg opp til bh-en, fingret litt med den ene stroppen. Telefonen ringte, hun måtte frigjøre hånden sin for å ta den. Det var en kollega som var hjemme med sykt barn, han ringte for å spørre om hun kunne sende ham et dokument. Hun lette seg frem til dokumentet på fellesområdet og sendte det til ham. Hun fortsatte der hun var blitt avbrutt. Hun tenkte på middag, på meg. Hun tenkte på folkehelseperspektivet, og på sykling, om det var tørt nok i skogen til å sykle der i helgen. Hun ville gjøre det alene, eller sammen med ungene. Helst alene, hun ville sykle fort, presse seg. Hun tenkte at det bare var tirsdag. 12
Hun så på klokken. Hun hadde arbeidet konsentrert i en time. Hun tenkte på om hun skulle gå og tisse, men bestemte seg for å fortsette uten avbrudd frem til lunsj. Hun ville be Kjersti om å se gjennom deler av rapporten. Hun ombestemte seg, hun ville helst klare det selv. Hun var ambisiøs og redd for å bli sett på som svak og feilbarlig. På skjermen så hun skyggen av noe som beveget seg. Utenfor vinduet kom en tung kråke flaksende, den tok peiling på treet ved barnehagen. Den landet på en tynn grein, ble sittende og gynge. Hun ville vente med å snakke med Kjersti. Hun ville prøve litt til. Kråka flyttet seg til en tykkere grein, sprikte med fjærene og satt med hodet på skrå; den fulgte med på et par av ungene, de var små, knapt to år gamle og satt ubevegelig i sanden med spader i hendene. De holdt spadene ned mot sanden, uten å grave, det hadde de ikke lært seg ennå. Hun strakte seg, lenge, med armene opp i lufta. Skjorta gled opp og magen ble naken. Hun tenkte på den mannen hun hadde snakket med tidligere på dagen. Hun var ganske sikker på at han hadde forsøkt å flørte med henne. Hun hadde ikke flørtet tilbake, men hun hadde vært hyggelig og åpen, det måtte han ha merket. Hun hadde likt å snakke med ham. Hun hadde likt hendene hans. Hun så dem for seg på sine egne lår, ganske grove mannshender mot den lyse glatte huden. Hun likte lårene sine, nå likte hun dem, tidligere hadde hun ikke likt dem, absolutt ikke, de hadde vært så spinkle, men etter at hun begynte å løpe ble lårene sterkere, muskuløse. Hun kunne kjenne musklene på innsiden av lårene selv om hun satt stille. Hun tenkte at i kveld skulle hun fortelle meg om den mannen som begynte å snakke med henne etter foredraget. Jeg kom sikkert til å like det. Og 13
hun likte det som skjedde mellom oss når hun fortalte meg om andre menn som hun hadde sett på, eller som hadde sett på henne. Jeg likte å høre om det, visste hun. Hun forsto ikke hvorfor, men det var ikke så viktig, hun trengte ikke å problematisere alt. Hun reiste seg og gikk ut i gangen. Hun hadde glemt at hun var barbeint, hun gikk inn igjen og stakk føttene i skoene. Hun gikk til Kjersti, som hun hadde fått hjelp av før. Døra sto åpen og kontoret var tomt, men skjermen lyste fortsatt. Hun kunne gå og tisse, kanskje ville Kjersti ha kommet tilbake i mellomtiden. Det var stille i gangen, mange var i møter ute av huset. Hun gikk forbi resepsjonen, hilste på hun som satt der, en vikar. Hun lurte på om hun skulle stoppe og si noe, men ville ikke miste konsentrasjonen. Hun gikk inn på toalettet og låste døra, ble stående foran speilet. Hun følte seg bra, selv om håret var litt for langt. Hun ville gjøre noe med det. Klippe det kort og farge det. Hun lurte på om hun skulle begynne å sminke seg. Litt eyeliner kunne ikke skade, jeg kom ikke til å like det, men ville venne meg til det etter hvert. Hun satte seg ned, hørte lyden av tisset som skvaldret hardt i vannet. Gleden i det. Gleden i å tisse hardt, gleden i å tørke seg ettertenksomt og sakte, gleden i å kle på seg igjen, pakke seg inn i klærne som et barn om morgenen, og så vaske hendene. Vaske hendene og lukte på dem, lett parfymert såpe og fuktig hud. Hun var på vei ut, men ombestemte seg og gikk tilbake til speilet. Hun studerte sitt eget ansikt mens hun førte hånden ned i buksene. Det ble for trangt, hun åpnet buksene og dro dem ned. Hun kjente på seg selv, førte to fingre ned til det glatte, det som hørte til innsiden av kroppen. Det var vanskelig å komme til med buksa 14