Det vi kan st책 for
Det vi kan st책 for ny.indd 1
28.03.13 10:29
Det vi kan st책 for ny.indd 2
28.03.13 10:29
Geir Lippestad i samarbeid med Jon Gangdal
Det vi kan st책 for
Det vi kan st책 for ny.indd 3
28.03.13 10:29
© 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsfoto: Chris Maluszynski Design: Kitty Ensby Satt med Minion Pro 11/16 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 80 g Super Snow bright 1,6 Trykk og innbinding: GGP Media, GmbH, Pößneck 2013 Printed in Germany ISBN 978-82-03-29394-8
Det vi kan stå for ny.indd 4
28.03.13 10:29
Innhold Forord 7 Det vi kan stå for 10 En forsvarer blir til 19 Det bryter løs 29 Tørketrommeldagen 44 Utstøtt 64 Verdikommunikasjon 73 Å skape et team 83 «Utilregnelig» 101 En spesiell julepresang 116 Helomvending 126 Sirkus Breivik 140 Under press 153 Retten er satt 164 Dommens dag 181 Håp 189
Det vi kan stå for ny.indd 5
28.03.13 10:29
Geir Lippestad
Det vi kan st책 for ny.indd 6
28.03.13 10:29
Forord
Forord Da jeg bestemte meg for å skrive denne boken, var det verken for å gi Anders Behring Breivik, de andre aktørene i 22. juli-saken eller meg selv mer oppmerksomhet. Vi er alle blitt eksponert så det holder; i halvannet år gikk det knapt en dag uten at noen av oss ble omtalt i et eller annet medium et eller annet sted i verden. Som forsvarere for terroristen sto vi midt i stormen og måtte balansere flere hensyn enn noen andre – ikke minst hensynet til de verdiene Breivik ville ødelegge, men som han selv like fullt var omfattet av. Hvordan vi lyktes, får andre vurdere. Selv har jeg en følelse av at vi til slutt kom helskinnet fra det. Når stillheten nå igjen har senket seg over advokatkontorene våre i Grensen i Oslo og vi er tilbake i hverdagen, kjenner jeg like vel en uro knyttet til det som muliggjorde tragedien 22. juli, og som jeg føler vi ennå ikke har tatt grundig tak i. For ennå gjenstår samfunnets oppgjør med terroristens truende tankegods. Inntil nå har det vært viktigere å diskutere fysisk sikring mot mer terror enn hvordan vi skal bevare og styrke de grunnleggende verdiene som terroristen og hans ideologiske våpendragere vil ødelegge. Det er mitt håp at denne boken kan være et bidrag til at vi for alvor begynner å diskutere vårt felles verdigrunnlag og hva som faktisk forener oss – uansett tro, hudfarge, nasjonalitet og andre særtrekk. I stedet for å diskutere kulturforskjeller som splitter oss i 7
Det vi kan stå for ny.indd 7
28.03.13 10:29
Geir Lippestad
forskjellige kategorier, noe folk som Breivik, Fjordmann og deres meningsfeller vet å utnytte, må vi gjøre som alle ungdommene jeg var så heldig å møte under 22. juli-saken: Vi må se verdien av det enkelte menneske og betydningen av de grunnleggende verdiene i et samfunn – demokrati, ytringsfrihet, likestilling, menneskerettigheter. Selv om vi er forskjellige, må vi aldri tåle at disse blir undergravd. Vi skal aldri tolerere intoleranse, selv om det høres ut som et paradoks. Det er verdier som gjorde at de fleste av oss tross alt greide å møte terroren som rammet Norge 22. juli, med krav om at selv gjerningsmannen skulle bli behandlet i tråd med alminnelige prinsipper for rettssikkerhet og demokrati. Det norske samfunn sto sammen da det virkelig gjaldt. Problemet er at vi ikke er like flinke til å vedlikeholde verdigrunnlaget i hverdagen. Som forsvarer kom jeg gjennom et helt år tettere inn på terroristen enn noen andre. Boken er blitt til dels på grunnlag av refleksjoner og notater jeg gjorde underveis, dels gjennom tanker, diktater og foredrag som er kommet til i ettertid, etter hvert som jeg fikk hele saken litt på avstand. Jeg vil presisere at de vurderingene som kommer til uttrykk, er mine egne og ikke nødvendigvis deles fullt ut av alle i forsvarerteamet, hvor det selvsagt har vært rom for nyanser i oppfatningene. Jeg har naturligvis hatt hensynet til taushetsplikten høyt i bevisstheten under skrivingen av boken. Samtidig har jeg valgt å åpne noen vinduer inn til situasjoner som en advokat normalt ikke vil vise omverdenen, men som jeg oppfatter som avgjørende for å forstå hva som egentlig lå bak noen av de mest overraskende hendelsene både under og etter selve terrorhandlingene. Det er mange jeg vil takke – først og fremst min kone Signe og alle barna våre, som hver på sin spesielle måte bidro til at jeg 8
Det vi kan stå for ny.indd 8
28.03.13 10:29
Forord
kunne påta meg forsvareroppdraget i 22. juli-saken. Jeg vil takke mine advokatkolleger Vibeke Hein Bæra, Odd Grøn og Tord Jordet, som gjorde det mulig å gjennomføre det. Og jeg vil takke Advokatforeningen, andre advokatkolleger, venner og kjente og ukjente støttespillere som var med på å gjøre forsvarerjobben til en dugnad for våre felles verdier. Takk også til Aschehoug forlag som oppfordret meg til å skrive denne boken, og ikke minst til forfatter Jon Gangdal. Hans bidrag har vært avgjørende for dens endelige utforming. Oslo, mars 2013 Geir Lippestad
9
Det vi kan stå for ny.indd 9
28.03.13 10:29
Geir Lippestad
Det vi kan stå for Jeg er på vei til Skien fengsel. Det er 7. september 2012, dagen da ankefristen for en av norgeshistoriens verste rettssaker går ut. Det var ikke først og fremst rettsforhandlingene eller dommen som gjorde den så spesiell; det var handlingene og tankene bak den største terroraksjonen på norsk jord siden andre verdenskrig. Været er fint. Himmelen er helt blå. Jeg sitter i bilen og er nokså sikker på at møtet med Anders Behring Breivik ikke vil by på noen overraskelser. Men helt sikker er jeg ikke, langt ifra. Under tidligere møter har jeg fått mange overraskelser. Derfor kjenner jeg også en viss grad av spenning, men kanskje aller mest et intenst håp om at saken nå er ferdig og at vi alle kan legge hele rettssaken bak oss. Demed kan vi forhåpentligvis ta tak i de mange samfunnsspørsmålene denne saken har reist, og som vi ennå ikke har funnet gode svar på. Jeg tenker på hvilket spekter av følelser saken egentlig har brakt fram hos meg. Hele registeret har vært aktivert – ja, kanskje mer enn jeg trodde var mulig – fra jeg fikk den første telefonen fra politiet tidlig om morgenen 23. juli og fram til i dag, et år så intenst at jeg burde føle meg mange år eldre og helt utmattet. Det gjør jeg ikke. Kanskje er jeg fremdeles sliten, men jeg er også styrket. For midt oppi det hele måtte jeg forsøke å ta vare på min egen familie, 10
Det vi kan stå for ny.indd 10
28.03.13 10:29
Det vi kan stå for
Signe og våre åtte barn, hvorav to er funksjonshemmet og det ene av dem, tapre Rebekka, så redusert at hun i perioder daglig har svevd mellom liv og død. Man skulle tro at når livet til ens egen datter henger i en tynn tråd, vil man bli tappet ytterligere for krefter. Men så er det kanskje nettopp alle disse dyrebare stundene med Rebekka opp gjennom årene, hvor gleden over et lite smil – ja, noen ganger bare et eneste pust – ikke bare har lært meg at dype kriser er en del av livet, men også at livet selv er noe av det skjøreste vi har, og langt fra noen selvfølge. Livet kan ikke tas for gitt, like lite som kjærligheten mellom mennesker. Selv ikke den grunnleggende evnen til å ta vare på ens eget liv kan tas som en selvfølge. Denne erfaringen ga meg kanskje en ekstra personlig forutsetning for å påta meg forsvareroppgaven for en som hadde tatt så mange liv, og som selv fortsatt lever. Slik sett ble forsvaret av Breivik like mye et forsvar av det han forsøkte å ødelegge – selve livet, fordi han selv ennå var en del av det. Gjennom den klare høstluften ser jeg nå enda tydeligere hvor mange vanskelige valg vi måtte ta, hvilket virvar av hensyn vi måtte balansere – og ikke minst kommunisere. Når jeg tenker på at vi etter hvert kom noenlunde helskinnet fra det, blir jeg fylt av en følelse som jeg ikke kjente så ofte mens saken pågikk. Det er en følelse av takknemlighet som brer seg i meg, her jeg ettertenksomt betrakter det rolig bølgende vestfoldlandskapet. Jeg takker for at jeg fikk lov til å være med på å utvikle og stå i en av de sentrale rollene i det alvorlige oppgjøret med terroristen. Stå midt oppe i alt det tragiske som samlet Norge som nasjon mer enn noen annen hendelse siden krigen. For at jeg fikk møte de unge som var blant ofrene på Utøya – se og høre dem på nært hold. Jeg takker for at jeg fikk møte mange av de pårørende i deres 11
Det vi kan stå for ny.indd 11
28.03.13 10:29
Geir Lippestad
ufattelige sorg over tapet av det mest dyrebare de hadde, deres egne barn. Det var ikke sinne og hevnlyst som var mest fremtredende der de sto stille og trøstet hverandre utenfor pauserommet i Oslo tingrett, men verdighet og en form for storhet. Den som bare kan ligge i erkjennelsen av at det var enda viktigere å slå ring om de grunnleggende verdiene vi har her i Norge, slik barna deres ville ved å delta på AUF-leiren på Utøya. Mange av våre mest sentrale samfunnsinstitusjoner viser seg å være bygget på det samme solide fundamentet når det virkelig gjelder – ideen om demokratiets og rettsstatens betydning. Så får det være at det ble gjort operative feil. Særlig politiet har fått mye kjeft for alt som skjedde før og under hendelsene 22. juli. Jeg har ikke bedre forutsetninger enn andre for å vurdere hvor berettiget kritikken er, men selvfølgelig skulle mye vært tenkt og gjort annerledes denne skjebnesvangre ettermiddagen. Etterpå var jeg tett på politiet og så hvordan de jobbet. Fra første dag viste etterforskerne stor profesjonalitet. De hadde bare ett mål: å finne ut hva som faktisk hadde skjedd, samtidig som de ivaretok rettighetene til Breivik og alle andre impliserte så godt det lot seg gjøre. Etter å ha observert dette arbeidet på nært hold er jeg ikke i tvil om at vi har et politikorps i Norge som er tuftet på de samme verdiene som vi er så stolte av, og som vi nettopp gjennom denne saken – i all dens grufullhet – ble minnet så sterkt om viktigheten av. Underveis mot det som kan bli et av de siste møtene mine med kanskje den mest spesielle klienten en norsk advokat kunne få, kan jeg ikke la være å tenke på de andre aktørenes opptreden. Påtalemyndigheten og riksadvokaten møtte en del kritikk for at de ikke håndterte saken annerledes enn andre straffesaker. Selvfølgelig ble det foretatt en rekke ekstra vurderinger. Men nettopp 12
Det vi kan stå for ny.indd 12
28.03.13 10:29
Det vi kan stå for
det at de rent prinsipielt behandlet den som en alminnelig straffesak og ut fra sin egen overbevisning tok avgjørelser som kunne bli upopulære, er etter min oppfatning forbilledlig. Det beviser at også riksadvokatembetet og påtalemyndigheten er fundert på det samme solide verdigrunnlaget som politiet utførte sitt arbeid på. Om Breivik fikk mye uønsket oppmerksomhet, var det heller utenforstående aktører som bidro til det gjennom mediene. Det må ha kostet mye å legge ned påstanden om utilregnelighet når konsekvensen av den i store deler av pressen og allmennheten fremsto som en ren frikjennelse av gjerningsmannen. Men etter en grundig vurdering basert på de prinsippene vi har for vurdering av straffansvar i en rettsstat, mente altså påtalemyndigheten at det var en riktig påstand. Det var en tøff og viktig beslutning. Jeg ble tidlig imponert over domstolsapparatet, selv om det første fengslingsmøtet var temmelig kaotisk. Vi ble vel alle tatt litt på sengen av hvilken intensitet denne saken medførte. Men resten av den rettslige prosessen, og ikke minst planleggingen og gjennomføringen av selve rettssaken, var etter mitt syn mønstergyldig. Hvem ville trodd at Anders Behring Breivik skulle få over en uke til så å si uforstyrret å forklare seg om sine motiver? Og i hvilke andre land ville vi ha opplevd at alle domstolens aktører behandlet Breivik med den respekt som rettssystemets verdighet og autoritet krever? Jeg er redd det ikke er så mange. En hel verden reagerte da alle partene håndhilste på Breivik den første dagen, selv etter at han med håndjernene på hadde forsøkt å gjøre en slags nazihilsen. Ikke bare aktorene, men også bistandsadvokatene tok ham i hånden. Vi forsvarere hilste høflig på ham hver dag, slik skikken er i norske rettssaler.
13
Det vi kan stå for ny.indd 13
28.03.13 10:29
Geir Lippestad
Jeg husker alle spørsmålene jeg fikk fra utenlandske journalister. Hvorfor har dere ham ikke i et bur? Hvorfor har han ikke på seg oransje fangedrakt? Hvorfor sitter han der i mørk dress og slips? Hvorfor i all verden får han lov til å prate, og det i dagevis? Hvorfor behandler dere ham med slik respekt? Og svaret var jo enkelt: Slik gjør vi det hos oss. Det er slik rettssaker foregår i Norge, vårt lille og tilsynelatende fredelige land som plutselig ble satt på verdens terrorkart. Ikke av internasjonale terrorister, som mange trodde innledningsvis, men av en av landets egne innfødte borgere. Og selvsagt haglet spørsmålene mot oss forsvarere. Hva er dette for slags mann? Hvor gal er han egentlig? Hvor fikk han sine forrykte ideer fra? Hvorfor drepte han ikke seg selv også? De var ikke like lette å svare på, og det var ikke alltid så enkelt å stå i spørsmålsregnet heller. Jeg legger ikke skjul på at det til tider – og særlig i begynnelsen – var som å være et uønsket midtpunkt i et slags vedvarende verdenssirkus. De første ukene var både huset og kontoret mitt beleiret, og jeg kunne ikke bevege meg utendørs uten å bli nedrent av journalister og fotografer fra alle verdenshjørner. Alene i bilen denne stille fredagsformiddagen kjenner jeg en slags følelse av uvirkelighet når jeg tenker tilbake. Jeg må spørre meg selv: Var dette hverdagen til det lille Advokatfirmaet Lippestad AS i over et år? Underveis ble ikke bare mine advokatkolleger og jeg, men også alle andre aktører, ofre og pårørende, satt på noen av de vanskeligste etiske og moralske prøver som har forekommet i det offentlige rom siden landssvikoppgjøret. I perioder var vi alle på grensen av det vi kunne tåle. Mange vil være sterkt preget resten av livet; jeg tenker da særlig på de overlevende ofrene og de pårørende, som led de aller største tapene. 14
Det vi kan stå for ny.indd 14
28.03.13 10:29
Det vi kan stå for
For oss forsvarere var nok det mest spesielle å komme så tett inn på en mann som, for å fremme sine politiske idealer, med fullt overlegg og uten anger hadde vært villig til å påføre helt uskyldige mennesker så mye vondt. De vinduene som han åpnet på vidt gap inn til sitt univers av makabre handlinger og forvridd tankegods, ga oss innsikter og bilder vi helst skulle vært foruten. Og stadig ble vi minnet om at det er flere der ute – flere som kan være villige til å begå eller støtte tilsvarende handlinger «for å skape et fyrverkeri som kan trenge gjennom sensurmuren», et uttrykk vår klient stadig brukte når han beskrev hensikten med terrorhandlingene. Når jeg tenker på dette, kjenner jeg ikke lenger takknemlighet, men uro. Ikke for om Grubbegata blir stengt for alminnelig trafikk, eller om andre mulige anslagspunkter blir sikret. Ikke for om vi får flere stillinger og helikoptre i politiet, eller om Forsvaret blir satt i tilsvarende beredskap. Med det fokus vi har fått på sikkerhet etter 22. juli, vil alle disse praktiske og nyttige forholdsreglene sikkert bli tatt. Den uroen jeg kjenner, er en sånn følelse som plutselig kan komme over en, nettopp på slike klare og stille dager som denne, hvor alt tilsynelatende er fred og ingen fare, men hvor man likevel vet at det bak horisonten et sted alltid ligger mørke skyer og det når som helst kan blåse opp til ny storm. Man kan alltid ruste seg mot uvær. Det jeg er mer bekymret for, er om det blir gjort noe med de grunnleggende strømningene bak de grufulle handlingene. For det var jo ikke manglende bom i Grubbegata som var årsak til terroraksjonen 22. juli, heller ikke dårlig politiberedskap eller manglende samarbeid mellom diverse offentlige instanser. Årsaken stikker langt dypere og bunner i et fremvoksende politisk lavtrykk over Europa som vi må ta på det 15
Det vi kan stå for ny.indd 15
28.03.13 10:29
Geir Lippestad
ytterste alvor. Om man ikke tror at de meteorologiske endringene på jorda er forårsaket av menneskene, er i alle fall de politiske klimaendringene direkte menneskeskapt. Men dermed er de jo faktisk også mulig å gjøre noe med. Om vi vil – og tør – ta tak i de mest brennende spørsmålene. Hvordan skal vi håndtere fremveksten av det politiske eks tremværet, enten det kommer fra øst eller vest, fra religiøse ekstremister eller enkeltstående egoister og fanatikere? Hvordan skal vi møte raseriet som kommer til overflaten fordi samfunnene våre er i større endring enn mange greier å følge med på? Hvordan skal vi forhindre at håndteringen i seg selv overskygger de grunnleggende verdiene som vår generasjon er vokst opp med, og som vi ønsker å overlevere til våre barn? Og hvordan kan vi sette våre barn i stand til å forvalte dette verdigrunnlaget videre i en verden der et økende antall ekstremister ønsker å rive det ned? For meg er dette noen av de viktigste spørsmålene både Norge, Europa og andre deler av verden står overfor. Det handler ikke bare om økonomi, men like mye om å slå ring om de grunnleggende verdiene i samfunnet – og ikke minst om vilje og mot til å sette foten ned for det vi ikke kan eller vil akseptere, fordi det strider mot våre demokratiske grunnverdier. Et slikt verdi grunnlag er ingen selvfølge. Det er en like skjør konstruksjon som selve livet, og må vedlikeholdes og utvikles hver eneste dag. Gjør vi egentlig det? Og i så fall: Hvordan gjør vi det? Denne debatten har vi ennå ikke begynt ordentlig på, selv om det var ansatser til det like etter terroraksjonen. Når vi nå har fått det hele litt på avstand, men fremdeles kjenner rystelsene etter 22. juli langt inn i folkesjelen, er det på tide å løfte blikket og starte en ny grunnleggende verdidebatt. Ellers er jeg redd for at vi om noen år igjen vil stå rådville ved ruinene etter en ny stor terrorhandling 16
Det vi kan stå for ny.indd 16
28.03.13 10:29
Det vi kan stå for
og spørre oss selv: Hvordan var dette mulig? Hvordan kunne det skje på nytt i lille Norge, dette landet vi er så glade i? Sola henger fremdeles på himmelen. Klokka er kvart over tre. Jeg er akkurat kommet ut av den siste armerte ståldøra i de enorme murene som omgir Skien fengsel, en av landets mest fluktsikre anstalter, etter en times samtale med Breivik. Det er klart. Saken ankes ikke. Ennå kjenner jeg ingen lettelse. Den spesielle følelsen som jeg alltid har fått av å snakke med ham, henger fortsatt over meg. Som noe jeg må riste av meg før jeg kan sette meg inn i bilen. Som støv fra en fremmed planet, men som likevel er en del av denne verden – fjern og uhyggelig nær på samme tid. Breivik uttrykte at han var fornøyd med arbeidet vi har gjort. For oss var ikke hans personlige tilfredshet det mest retnings givende; vi hadde først og fremst som mål å ivareta hans rettslige interesser. Men det at han mener han har fått den hjelpen han har hatt behov for, er også viktig. Jeg tror også vi har fått en riktig avgjørelse. Dommen fra tingretten er meget god og grundig. Jeg vet ikke hva mer verken vi, ofre, pårørende eller den norske rettsstaten kunne oppnådd i lagmannsretten. Hadde det vært noe å hente, ville sikkert andre anket. Det kommer ikke til å skje. Først etter å ha kjørt et godt stykke på vei tilbake til Oslo begynner det å gå opp for meg hva Breiviks avgjørelse faktisk innebærer: 22. juli-rettssaken er avsluttet! Jeg har lånt bort både livet mitt og sjela mi til denne oppgaven i over et år. Nå er det som om livet kan begynne på nytt. Jeg vet ikke hvilke saker som ligger foran meg. De blir sikkert 17
Det vi kan stå for ny.indd 17
28.03.13 10:29
Geir Lippestad
krevende på sin måte. Men jeg håper jeg igjen kan få den balansen inn i jobben som jeg alltid har prøvd å etterstrebe, der fornuft og hjerte har like stor plass. Det har vært lite jobbing med hjertet det siste året, og jeg har forsømt familien. Slik måtte det bli i en sak som denne. Til gjengjeld vet jeg at alt vi gjorde, selv når det røynet på, det kan vi stå for.
18
Det vi kan stå for ny.indd 18
28.03.13 10:29
En forsvarer blir til
En forsvarer blir til Jeg blir ofte spurt om hva jeg egentlig tenkte da jeg påtok meg forsvarerrollen i 22. juli-saken, og hvordan vi fikk ideene til å legge opp forsvaret og kommunikasjonen med omverdenen slik vi gjorde. Det har fått meg til selv å fundere. Først ser jeg bildet av hvilken formidabel dugnad for rettssikkerhet og demokrati hele rettsoppgjøret etter terroraksjonen egentlig ble, hvor forsvarer teamet vårt fikk være med og ta sin tørn. Uten denne felles plattformen med alle de andre aktørene i saken ville det blitt vanskelig å gjøre en god jobb. Hvilke forutsetninger jeg selv hadde for å delta i denne dugnaden, må jeg antageligvis tilbake til oppveksten for å finne ut. Enten man vil eller ikke, er det de opplevelsene livet har gitt en, kanskje særlig i ung alder, som former en mest som person. Resten er mer et spørsmål om hvordan man takler det man har fått med seg. For mitt vedkommende vet jeg at spesielt én opp levelse var så skjellsettende at den har fulgt meg resten av livet. Jeg ble født på Hønefoss, ikke så langt fra Utøya, og bodde der de første fem årene av livet før hele familien med mor, far, søster og bror flyttet til Prinsdal, sørøst i Oslo. Der vokste vi opp i trygge og gode omgivelser. Vi bodde i nærheten av skogen og marka, gikk til skolen, hadde mange gode venner, drev med idrett og mange andre hobbyer. Vi hadde det slik barn skal ha det 19
Det vi kan stå for ny.indd 19
28.03.13 10:29