Det var tre 책r siden han sist hadde st책tt her. Alt var nytt. Ingenting var forandret.
GJENFERD Det er den type drap som får en notis i avisa og så er glemt; en ung, desperat heroinist prøver å stjele dop fra en annen og blir skutt. Den skyldige blir tatt like etterpå. En mann kommer til Oslo fra Bangkok og går gjennom Kvadraturen, Oslos sentrum for narkotikaomsetning som nå domineres av det nye stoffet kalt fiolin. Bakmannen er den mystiske Dubai som ingen har sett. Den ankomne tar inn på et billig hotell og fyller ut registeringskjemaet. Yrke: Drap. Navn: Harry Hole. Han oppsøker sin tidligere arbeidsgiver på Politihuset og spør forgjeves om å få etterforske narkotikadrapet. Men han får treffe den siktede i fengsel. Det er en ung gutt som Harry Hole knapt kjenner igjen. Men det er han. Oleg, sønnen til kvinnen Harry fortsatt elsker.
Saken er oppklart. Saken er umulig. Saken er personlig.
UTDRAG GJENFERD Mannen i lindressen gikk av flytoget på Oslo sentralstasjon. Han slo fast at det måtte ha vært en varm, solrik dag i den gamle hjembyen hans, lufta var fremdeles myk og kjærlig. Han bar en nesten komisk liten lerretskoffert og gikk med rask, spenstig gange ut av stasjonen på sørsiden. På utsiden slo Oslos hjerte – som noen hevdet byen ikke hadde – med hvilepuls. Nattrytme. De få bilene som virvlet rundt oppe på trafikkmaskinens rundkjøring, ble slynget ut, én etter én, østover mot Stockholm og Trondheim, nordover mot andre bydeler eller vestover mot Drammen og Kristiansand. Både i størrelse og form lignet trafikkmaskinen en brontosaurus, en døende gigant som snart skulle forsvinne til fordel for boliger og forretningsbygg i Oslos nye praktbydel med Oslos nye praktbygning, Operaen. Mannen stoppet opp og så på det hvite isfjellet som lå mellom trafikkmaskinen og fjorden. Det hadde allerede vunnet arkitekturpriser over hele verden, folk kom langveisfra for å gå på det italienske marmortaket som skrånet rett ned i sjøen. Lyset innenfor bygningens store vinduer var like sterkt som månelyset som falt på det. Visst faen er det en forskjønnelse, tenkte mannen. Det var ikke fremtidens løfter om en ny bydel han så, men fortiden. For dette hadde vært Oslos shooting gallery, dopernes territorium, hvor de hadde satt sine sprøyter og ridd sin rus bak en lettvegg av en brak-
kebygning som så vidt skjulte dem, byens tapte barn. En lettvegg mellom dem og deres uvitende, velmenende sosialdemokratiske foreldre. Forskjønnelse, tenkte han. De går til helvete i vakrere omgivelser. Det var tre år siden sist han hadde stått her. Alt var nytt. Ingenting var forandret. De hadde slått seg ned på en stripe gress mellom stasjonen og motorveien, nærmest en veirabatt. Like neddopa nå som da. Liggende på ryggen med lukkede øyne som om sola var for sterk, sittende på huk på leting etter en blodåre som ennå ikke hadde stukket av, eller stående tvikroket med junkiesvikt i knærne og ryggsekk, usikre på om de var på vei fra eller til. Samme ansiktene. Ikke de samme levende døde som da han gikk her, selvfølgelig, de var for lengst døde på ordentlig. Men de samme ansiktene. På veien oppover mot Tollbugata var det flere av dem. Siden det hadde sammenheng med grunnen til at han var kommet tilbake, prøvde han å skape seg et inntrykk. Prøvde å avgjøre om de var blitt flere eller færre. Noterte seg at det var omsetning på Plata igjen. Den lille firkanten i asfalten på vestsiden av Jernbanetorget, malt med hvitt, hadde vært Oslos Taiwan, en frihandelssone for narkotika, opprettet for at myndighetene kunne føre et visst tilsyn med hva som foregikk og kanskje fange opp unge førstegangskjøpere. Men etter hvert som butikken økte i omfang og Plata viste Oslos sanne ansikt som en av Europas verste heroinbyer, ble stedet rene turistattraksjonen.
Heroinomsetningen og overdosestatistikken hadde lenge vært en skamplett for hovedstaden, men tross alt ikke en så synlig skamplett som med Plata. Aviser og TV fôret resten av landet med bilder av ruset ungdom, zombier i sentrum på høylys dag. Politikerne fikk skylden. Når høyresiden styrte, tordnet venstresiden. «For lite behandlingsprogrammer.» «Fengselsstraffer skaper brukere.» «Det nye klassesamfunnet skaper gjenger og doptrafikk i innvandrermiljøer.» Når venstresiden styrte, tordnet høyresiden. «For lite politi.» «For lett adgang for asylsøkere.» «Syv av ti i fengsel er utlendinger.» Så etter å ha bli drevet fra skanse til skanse gjorde bystyret i Oslo det uunngåelige vedtaket: å skåne seg selv. Å skyfle dritten under teppet. Å stenge Plata. Mannen i lindressen så en mann i rød og hvit Arsenaldrakt stå oppe på en trapp med fire mennesker trippende foran seg. Arsenalspillerens hode snudde seg mot høyre, mot venstre, rykkete som på en høne. De fire andres hoder var urørlige, de stirret bare på gutten i Arsenaldrakt. Et trekk. Selgeren på trappa ventet til de ble mange nok, et fullt trekk, kanskje det var fem, kanskje seks. Så ville han ta betaling for bestillingene og ta dem med dit dopet var. Rundt hjørnet eller inne i en bakgård hvor partneren ventet. Det var et enkelt prinsipp; han som hadde dopet var aldri i kontakt med pengene og han med pengene aldri i kontakt med dopet. Det gjorde det vanskeligere for politiet å skaffe håndfaste bevis på narkotikaom-
setning mot én av dem. Likevel stusset mannen i lindress, for det han så var den gamle metoden fra åttiog nittitallet. Etter hvert som politiet hadde gitt opp å ta gatepushere, hadde selgerne droppet de omstendelige rutinene og oppsamling av trekk, men hadde begynt å deale direkte etter hvert som kundene kom; penger i den ene hånden, stoffet i den andre. Hadde politiet begynt å ta dealere på gata igjen? En mann i sykkelrittmundur kom trillende, hjelm, oransje briller og pustende trøye i signalfarger. Lårmusklene svumlet under den tettsittende shortsen, og sykkelen så dyr ut. Det var vel derfor han tok den med seg da han og resten av trekket fulgte Arsenalspilleren rundt hjørnet til den andre siden av bygningen. Alt var nytt. Ingenting forandret. Men de var færre, var de ikke det da? Horene på hjørnet til Skippergata snakket til ham på dårlig engelsk – «hey, baby!», «wait a minute, handsome!», men han ristet bare på hodet til svar. Og det virket som ryktet om hans kyskhet, eventuelt pengeløshet, spredte seg fortere enn han gikk, pikene lenger oppe i gata viste ham ingen interesse. I hans tid hadde Oslos horer kledt seg praktisk, olabukser og vindjakke. De hadde vært få, det hadde vært selgers marked. Men nå var det hardere konkurranse, og korte skjørt, høye hæler og nettingstrømper. De afrikanske damene så ut som de frøs allerede. Vent til desember, tenkte han. Han gikk dypere inn i Kvadraturen, det som hadde
vært Oslos første sentrum, men nå var en asfalt- og murørken med administrasjonsbygg og kontorer til rundt et kvart hundre tusen arbeidsmaur som pilte hjem når klokka var fire eller fem, og overlot bydelen til nattarbeidende gnagere. På den tiden da kong Christian IV anla denne bydelen med kvadratiske kvartaler etter renessansens idealer om geometrisk orden, ble folketallet i Kvadraturen holdt i sjakk av brann. På folkemunne het det at hver skuddårsnatt kunne man se mennesker i flammer løpe mellom husene her nede, høre skrikene deres, se dem brenne opp og fordampe, men at det ville ligge igjen et lite askelag på asfalten, og om man rakk å få tak i det og spise før det blåste bort, ville huset du selv bodde i aldri brenne. På grunn av brannfaren bygde Christian IV brede gater etter det fattige Oslos standard. Bygningene ble dessuten oppført i det unorske byggematerialet mur. Og langs en av disse murveggene passerte han den åpne døra til en bar. En nyvoldtatt versjon av Guns N’ Roses «Welcome To The Jungle», danceprodusert reggae som pisset på både Marley og Rose, Slash og Stradlin, strømmet ut til de røykende som stod utenfor. Han stoppet foran en utstrakt arm. «Fyr?» En lubben, fronttung dame et sted sent i trettiårene så opp på ham. Sigaretten vippet oppfordrende mellom de rødmalte leppene. Han hevet et øyebryn og så på den leende venninnen som stod bak henne med en glødende sigarett.
Den fronttunge oppdaget det og lo hun også, tok et støtteskritt. «Ikke vær treg da,» sa hun på den samme sørlandsdialekten som kronprinsessen. Han hadde hørt at det hadde vært en hore på innemarkedet som hadde tjent seg rik på å se ut som henne, snakke som henne, kle seg som henne. Og at de fem tusen kronene i timen inkluderte et septer i plast som kunden fikk låne til relativt fri avbenyttelse. Kvinnens hånd la seg på armen hans idet han ville til å gå videre. Hun bøyde seg mot ham og pustet rødvinsånde opp i ansiktet hans. «Du ser ut som en fin fyr. Vil du ikke gi meg … fyr?» Han snudde den andre siden av ansiktet mot henne. Den dårlige siden. Den ikke-så-fin-fyr-siden. Kjente henne rykke til og slippe da hun fikk se sporet etter spikeren i Kongo, det som gikk som en dårlig gjentråklet råk fra munn til øre. Han gikk videre idet musikken skiftet til Nirvana. «Come As You Are.» Originalversjonen. «Hasj?» Stemmen kom ut fra et portrom, men han verken stoppet eller snudde seg. «Speed?» Han hadde vært nykter i tre år og hadde ikke tenkt å begynne på igjen nå. «Fiolin?» Aller minst nå. Foran ham på fortauet hadde en ung mann stop-
pet ved to dopselgere som han snakket til og viste frem noe. Den unge så opp da han nærmet seg, satte et par grå, undersøkende øyne i ham. Politiblikk, tenkte mannen, bøyde hodet og krysset gata. Det var kanskje litt paranoid, det var tross alt lite trolig at en så ung politimann ville gjenkjenne ham. Der var hotellet. Herberget. Leons. Det var nesten folketomt i denne delen av gata. På den andre siden, under en gatelampe, så han dopkjøperen skrevende over sykkelen, sammen med en annen syklist, også han i proff sykkelbekledning. Han hjalp ham å sette en sprøyte i halsen. Mannen i lindress ristet på hodet og så oppover fasaden på bygningen foran seg. Det var det samme banneret, grått av skitt, som hang under vinduene i fjerde og øverste etasje. «Fire hundre kroner døgnet!» Alt var nytt. Ingenting forandret. Resepsjonisten på Leons var ny. En ung gutt som hilste mannen i lindress med et overrumplende høflig smil og en – til Leons å være – forbløffende mangel på mistro. Han ønsket «welcome» uten snev av ironi i stemmen og ba om å få se passet. Mannen antok at det måtte være den brunbarkede huden og lindressen som gjorde at han ble tatt for utlending, og rakte resepsjonisten sitt røde, norske pass. Det var slitt og med mange stempler i. For mange til at det kunne kalles et godt liv.
«Å ja,» sa resepsjonisten og ga ham passet tilbake. La et skjema på disken og rakte ham en penn. «Avkryssede felter holder.» Innsjekkingsskjema på Leons? tenkte mannen Kanskje noe var forandret likevel. Han tok imot pennen og så resepsjonisten stirre på hånden hans, på langfingeren hans. Det som hadde vært en langfinger før den ble kuttet av i et hus i Holmenkollåsen. Nå var det første leddet erstattet med en blågrå, matt protese av titan. Den kunne ikke brukes til stort, men ga balansestøtte for peke- og ringfinger når han skulle gripe, og var ikke i veien siden den var så kort. Den eneste ulempen var rundene med forklaring når han skulle gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser. Han skrev navnet sitt bak First Name og Last Name. Date of Birth. Han fylte ut, visste at han så mer ut som en mann midt i førtiåra nå enn den skadede oldingen som hadde dratt herfra for tre år siden. Han hadde underlagt seg et strengt regime med trening, sunn mat, nok søvn og – selvfølgelig – hundre prosent nykterhet. Regimet handlet ikke om å se yngre ut, men om ikke å dø. Dessuten likte han det. Hadde egentlig alltid likt faste rutiner, disiplin, orden. Så hvorfor hadde livet hans likevel vært kaos, selvdestruktiv ødeleggelse og brutte relasjoner, levd i etapper mellom svartlagte perioder med rus? De tomme feltene så spørrende opp på ham. Men de var for smale til svarene de krevde. Permanent Address.
Vel. Leiligheten i Sofies gate ble solgt rett etter at han dro for tre år siden, det samme med foreldrenes hus på Oppsal. I hans nåværende yrke ville fast, offisiell adresse medført en viss risiko. Så han skrev det han pleide å skrive når han sjekket inn på andre hoteller: Chung King Mansion, Hong Kong. Som ikke var lenger fra sannheten enn noe annet. Profession. Drap. Han skrev det ikke. Feltet var ikke krysset av. Phone Number. Han fylte inn et fiktivt. Mobiltelefoner kan spores, både samtalene og hvor du befinner deg. Phone Number Next of Kin. Nærmeste pårørende? Hvilken ektemann ville frivillig oppgi nummeret til kona når han sjekket inn på Leons? Stedet var tross alt det nærmeste man kom et offentlig bordell i Oslo. Resepsjonisten leste tydeligvis tankene hans: «Bare i tilfelle du skulle få et illebefinnende og vi må tilkalle noen.» Harry nikket. I tilfelle hjertestans under akten. «Du behøver ikke oppgi det om du ikke har …» «Nei,» sa mannen og ble stående og se på ordene. Nærmeste pårørende. Han hadde Søs. En søster med det hun selv kalte «… et snev av Downs syndrom», men som alltid hadde taklet livet langt bedre enn storebroren sin. Bortsett fra Søs, ingen andre. Virkelig ingen. Likevel, nærmeste pårørende. Han krysset av for cash på betalingsmåte, signerte
og rakte skjemaet til resepsjonisten. Som fort leste igjennom. Og da så Harry at den endelig kom frem. Mistroen. «Er du … er du Harry Hole?» Harry Hole nikket. «Er det et problem?» Gutten ristet på hodet. Svelget. «Fint,» sa Harry Hole. «Har du en nøkkel til meg?» «Å, unnskyld! Her. 301.» Harry tok imot og registrerte at guttens pupiller hadde utvidet seg og stemmen blitt trangere. «Det … det er onkelen min,» sa gutten. «Han driver hotellet, han pleide å sitte her før. Han har fortalt om deg.» «Bare hyggelige ting, går jeg ut fra,» sa Harry, smilte, grep den lille lerretskofferten og gikk mot trappa. «Heis …» «Liker ikke heiser,» sa Harry uten å snu seg. Rommet var som før. Nedslitt, lite og noenlunde rent. Nei, forresten, gardinene var nye. Grønne. Stive. Sikkert strykefrie. Apropos. Han hengte dressen på baderommet og skrudde opp dusjen for å få dampen til å rette ut rynkene. Dressen hadde kostet ham åtte hundre Hong Kong-dollar hos Punjab House på Nathan Road, men i hans jobb var det en nødvendig investering, ingen respekterte en mann i filler. Han stilte seg selv under dusjen. Det varme vannet fikk huden til å prikke. Etterpå gikk han naken gjennom rommet bort til vinduet og åpnet det. Tredje etasje. Bakgård.
Fra et åpent vindu lød påtatt entusiastisk stønning. Han la hendene rundt gardinstanga og lente seg ut. Kikket rett ned i en åpen søppelcontainer, og kjente den søte søppellukten som stod opp. Han spyttet og hørte det treffe papir i containeren. Men raslingen som fulgte var ikke papir. I det samme lød det et knekk, og de grønne, stive gardinene gikk i gulvet på hver side av ham. Faen! Han dro den tynne gardinstanga ut av gardinene. Den var av den gamle typen i tre med en løkformet spiss i hver ende, hadde brukket før og var forsøkt limt sammen med kartongteip. Harry satte seg på senga, åpnet skuffen i nattbordet. En bibel med lyseblått skaitrekk og et sysett i form av sort tråd surret rundt en pappbit og en synål stukket gjennom. Og ved nærmere ettertanke kom Harry på at det kanskje ikke var så malplassert likevel. Gjestene kunne sy i løsrevne bukseknapper og lese om syndenes forlatelse etterpå. Han la seg ned, så i taket. Alt var nytt og ingenting … Han lukket øynene. Hadde ikke sovet på flyet, og med eller uten jetlag, med eller uten gardiner, kom han til å få sove. Og han kom til å drømme den samme drømmen han hadde hatt hver natt de siste tre årene; at han løp nedover en gang, på flukt fra et drønnende snøskred som sugde ut all luft så han ikke fikk puste. Det var bare snakk om å fortsette og holde øynene lukket litt til. Han mistet taket på tankene, de gled vekk fra ham. Nærmeste pårørende. Røre på. Røre ved. Pårørende. Det var det han var. Det var derfor han var tilbake.
BØKER OM HARRY HOLE