Grand_marine

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s . 1 av 303)

Grand Marine

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s . 3 av 303)

Inger Marie Spange

Grand Marine

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s. 4 av 303)

Š 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Inger Marie Spange Satt med 10,3/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir Printed in ISBN 978-82-03-35138-9

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s . 5 av 303)

1

Fuglevik

Dønninger rullet inn mot land. Uten virkelig å se stirret han ut av vinduet. Himmelen og den sørligste delen av Jeløya var bundet sammen i et skjær av sølv og gull denne tidlige morgenen.

Wolf svinset rundt ham og snuste på hans gamle sandaler.

Asbjørn klappet hunden og begynte å vandre rastløst rundt på kjøkkenet.

Han hadde grudd seg til denne samtalen, men kjente seg lettet over endelig å ha tatt en avgjørelse. Nå gjensto det bare å informere de andre eierne. Salhus kom antagelig til å bli sint.

Kanskje anklage ham for å ha gått bak ryggen på ham, men det fikk stå sin prøve.

– Ja, ja, mumlet han. – Det får jeg ta når jeg kommer tilbake.

Han bøyde seg ned og løftet kofferten ut i gangen, før han gikk opp i andre etasje. Wolf lusket forsiktig etter, men ble avslørt av hundeklørne som skrapte mot parketten. Asbjørn snudde seg og så på bikkja.

– Ja, så bli med da.

Hunden bykset til, løp forbi og rev ham nesten over ende på vei opp trappen.

– Hei! Rolig!

Hunden stoppet og skottet på sin herre med våte øyne.

Asbjørn slapp pusten ut mellom tennene og gikk inn på arbeidsværelset. Denne loftsstua hadde han innredet for å 5

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s. 6 av 303)

romme alle permer, ideer, skisser og planer. Et fristed fra verden. De store vinduene vendte ut mot sjøen. Oftere og oftere fortapte Asbjørn seg i lange tankerekker mens fjord og vær ga øynene hvile. Ikke i dag. Nå trakk han seg inn i skyggen.

Bildet av verden slik han likte å kjenne den, var forandret etter turen til Houston.

Han plukket opp papirene fra Arctic Technology Conference. Fra lomma tok han fram en lighter. Flammen slikket rundt papirhjørnene til de krøllet seg svarte og tok fyr.

Den brennende bunken kastet han fra seg i stålbøtta ved arbeidsbordet. Askefragmenter slet seg løs og dalte som lette fnugg til de falt til ro på bordplaten ved siden av minnepinnen.

Han plukket på den med fingeren og tenkte på hvor raskt verden gikk framover. Altfor raskt. Snart var han like utdatert som de støvete diskettene i skapet. Minnepinnen foran ham rommet seksten gigabyte. Mer enn han trengte. Han ville ikke la programmet ligge på datamaskinen lenger. De siste kalkulasjonene han hadde foretatt, var oppløftende, men ga også rom for bekymring. Dette burde ikke tilfalle de samvittighetsløse. Og den siste månedens hendelser sa ham at de var nærmere enn han først hadde trodd. Han tok opp de to bildekopiene som lå på bordet. Motivene uroet ham. Han klødde seg betenkt på haken. Problemet burde være ryddet av veien nå.

Eller tok han feil?

Asbjørn undertrykte en stor gjesp. Han hadde jobbet med programmet hele natten for å få det ferdig før han reiste. Programmet ville være hans sikkerhet. Han hadde gjort det han kunne. Sirlig pakket han minnepinnen med programapplikasjonen inn i et håndskrevet brev. På en siste innskytelse la han ved bildene før han puttet alt i en vanntett beholder og plasserte pakken et sted som bare ett menneske utenom ham selv kjente til. Han burde ringe Ulla for å minne henne om det gjemmestedet, men en kikk på klokka fikk ham til å ombestemme seg. Hun var neppe stått opp ennå. Han fikk heller snakke med henne når han møtte henne på båten. En bekymret rynke grov seg inn i pannen. Hvordan kom hun til å takle det?

6

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s . 7 av 303)

– Vel, hun er mitt kjøtt og blod. Mitt eget barnebarn. Selvfølgelig kommer det til å gå bra, sa han til Wolf som skakket på hodet.

Rolig gikk han ned på kjøkkenet igjen. – Ja, nå er det en ny dag, Wolf. Er du klar?

Bakbeina skled på parketten og sviktet nesten under den irske setteren, mens forlabbene hoppet ivrig og skjøv hunden rundt i en piruett.

– Så, så. Ta det med ro. Asbjørn Grande klødde det oppglødde dyret bak silkebløte ører.

– Tror jeg må gå en tur og sjekke båten. Det blir fint i dag.

Du skal se det blir mer tid til oss to framover også. Det har du nok ikke noe imot. Vi må bare gi Ulla litt mer opplæring først, ikke sant?

Wolf logret og løftet på ørene.

Asbjørn tok på seg vindjakka som hang over kjøkkenstolen.

Ute på trammen tok han et godt drag av den fuktige, klare morgenduften.

Hunden kjente området bedre enn sin eier, siden den fikk løpe fritt her på den daglige turen bort til havna. Mellom de nakne trærne skinte snøflekker mot gråbrun skogbunn. Wolf så ut til å nyte dette lille stykket i skogen og passet på å markere området flere steder.

– Kom, nå. Her må du gå i bånd.

Wolf senket hodet, bøyde knær og haser og så på ham med det blankeste og mest underdanige blikket han kunne oppvise. Til ingen nytte.

Hunden gløttet av og til bedende opp på sin eier mens de passerte boligfeltet. Asbjørn kunne ikke la være å smile.

– Din røver. Du kjenner reglene. Det er ingen vits i å prøve seg.

Som om den innså at slaget var tapt, tok hunden til å lunte, tett ved sin eier, med snuta søkende ned i asfaltdekket. Så kviknet den til igjen. Lukten av sjø ble sterkere. Nå nærmet de seg campingen. Asbjørn smilte av det begeistrede, logrende dyret.

Asbjørn bøyde seg for å løse lenken. Hunden var så ivrig 7

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s. 8 av 303)

at Asbjørn nesten ikke klarte å holde igjen til karabinkroken smatt av.

Der. Som en rustrød prikk mot blek sand kom en fuglehund ut av skogholtet, løpende i ujevne sirkler med snuta mot bakken. Rett etter kom mannen. Som ventet. Den karakteristiske gangen avslørte ham. Gyngende. Spenstigere enn alderen skulle tilsi. Det var ingen tvil om at han holdt seg godt, irriterende godt. Holdningen lutet ikke slik den ofte gjorde på eldre menn. Rett, nesten kry nakke. Som om verdens trivialiteter ikke angikk ham, eller var noe han spaserte gjennom.

Som luft. Som ingenting. Slik han en gang hadde tråkket gjennom hans liv. Eller på. Trampet det ned slik barn kan finne på å utslette sandslott.

Noe surt hogg tak i magen. Han bet seg i kinnet. Holdt kjøttet der, hardt mellom tennene. Til smaken av bly blandet seg med salt sjø og vokste i munnen. Este til han ikke maktet bitterheten lenger og svelget besværlig. Han så ned mot mannen og hunden. Med ett kjente han seg nesten trist. Dette kom for brått. Det hele ble for lettvint.

Men det fantes ingen annen løsning. Ikke nå. Asbjørn Grande visste for mye.

I full frihet løp Wolf opp og ned langs strandområdet, mellom huskestativet, det slitte volleyballnettet og nesten opp til campingvognene. Asbjørn betraktet Danskebåten som var på vei inn mot Oslo for halv fart, slik at passasjerene ikke skulle komme for tidlig fram. Den ble langsomt større der hvor vann og himmel møttes. Han ristet på hodet. Nå handlet slike båtturer om fest, fråtsing i mat og tollfrie varer. Tidene hadde forandret seg. Han mintes krigsårene, da båttrafikk var til nytte for frakt av mat, sensitiv informasjon og viktige personer som helst skulle komme seg ubemerket inn og ut av Norge.

– Ja, nå har jeg begynt å mimre som gamle oldinger gjør også. Det er nok ikke så dumt å slippe andre til ved roret etter hvert?

Hunden vendte hodet raskt mot ham med en overbærende 8

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s . 9 av 303)

mine før den løp ivrig i forveien og ut av syne bak det røde havnehuset som var plassert akkurat der moloen strakte beskyttende armer av stein rundt den lille havna.

Lenge sto Asbjørn tålmodig mens han tok inn synet av steinmolo og nakne master, før han ropte på hunden.

– Kom, Wolf. Leken er over, på tide å arbeide litt nå.

Et lett ubehag klebet seg fast i ryggraden.

– Kom her, på plass, ropte han. Strengere nå.

Men Wolf kom ikke. Han nølte kort før han fulgte etter, rundt huset på brygga. Båthavna på Fuglevik lå stille, bare med en svakt duvende vannskorpe og late roteringer i vindmålerne på toppen av mastene. Husene i bakgrunnen sov med tomme øyne. Det var fridag og det var tidlig.

Asbjørn gikk lenger ut på brygga. En stor, eiendommelig brennmanet buktet de røde trådene sine i vannskorpa. Han stusset over synet. Øynene var ikke som de en gang hadde vært. Hånden klappet over lommene til han fant brilleetuiet, plasserte brillene med tykk, sort innfatning på den rynkete neseryggen og bøyde seg ned mot vannskorpa.

Erkjennelsen kom brått. Han klynket fram navnet på sin kjæreste venn.

– Wolf!

Et smell traff ham over høyre øre. Brillene flakset bortover de værgrå treplankene og over bryggekanten. En lammende kulde bredte seg rundt Asbjørn idet han traff vannet. Det siste han rakk å tenke før nakken brakk mot de skarpe steinene under vann, var: Jeg skulle advart Ulla.

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s . 10 av 303)

2

G.O. Sars

Ulla Grande sto på havforskningsskipets G.O. Sars’ lange dekk. Skipet, oppkalt etter marinbiologen Georg Ossian Sars, lå til kai ved Bergen by. Hun kikket ned på kaianlegget før blikket sveipet over Fløyfjellet. Men den tåkelagte bergveggen ga ikke noe svar på hvor bestefaren Asbjørn var blitt av. Alt hun så var skyer som stanget mot fjellsiden og kastet iskaldt regn over byen. Fingrene klemte rundt den kalde relingen så knokene lyste melkehvitt.

Hva om han ikke kom? Hun, som bare var markedsansvarlig i firmaet hans, hvordan skulle hun gjennomføre denne testen alene?

Ulla kikket på klokka nok en gang. De var allerede en time forsinket. Kom ikke bestefaren innen fem minutter, måtte de klare seg uten ham.

Endelig svingte en taxi inn på kaia foran båten. Lettet slapp hun pusten ut. Hun var ikke engang klar over at hun hadde holdt den.

En mann spratt ut av bilen som om han hadde fjærer under skosålene, så henne oppe på dekk og vinket overstrømmende samtidig som han løftet en bag fra bagasjerommet og treiv den over skulderen.

Ulla kjente hvordan skuldrene strammet seg igjen. Matt vinket hun ned til Ulf Molander, daglig leder i Gridnir Group.

Hva pokker gjorde egentlig han her? Og hvor var bestefar?

Ulla fulgte ham med øynene der han tok leideren i to steg, 10

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s. 11 av 303)

til enda en taxi fanget oppmerksomheten hennes. En yngre, mager mann steg ut av bilen. Bevegelsene hans fikk henne til å tenke på ujevn mekanikk, som en klokke som hele tiden rykket for fort framover. Et forarget utrop brast ut av henne.

– Hvor er Asbjørn?

Alexander Kilnes, ingeniør i Grand Marine, trakk på skuldrene.

– Det må vel du vite? Han var ikke på flyet, ropte Alex opp til henne før han bøyde nakken mot regnet og løp mot leideren. Ulla speidet ut over kaia. Ingen andre biler nærmet seg.

Skyene hadde kjedekollidert og hauget seg på hverandre slik at de skjulte byens syv fjell. Hun snudde seg mot brua. Ulla visste hva bestefaren forventet av henne. Og skulle de rekke det, måtte de se å komme seg av gårde, tenkte hun og vendte tommelen opp. Skipet kastet loss og la den grå regnsuppa bak seg.

Forskningsskipet gjorde et kast i bølgene. Så kjente hun det.

Først i føttene. Motoren mistet kraft og baugen sank matt inn i bølgenes duvende favntak. Februarluften fant veien inn mellom tykke klær. Ulla grøsset.

Nervene sprang under huden.

Faen ta ham.

Det gikk ikke an å ikke dukke opp til testkjøringen av sin egen oppfinnelse. En vibrator med en spesiell lydfrekvens skulle gjøre det enklere å kartlegge marint liv. Den hadde han jobbet med i årevis. Heldigvis hadde Alex dukket opp. Hun hadde ikke visst at han skulle være med, men nå var hun glad for at han var her. På et vis. Bare ikke det som en gang hadde vært mellom dem, forkludret samarbeidet.

Hvorfor hadde ikke bestefaren gitt henne noen beskjed?

Eller hvorfor svarte han ikke på telefonen? Hadde han forsovet seg? Det var bare ikke logisk. Hun rev løs et irriterende hårstrå og lot det danse bort med vinden.

Gjennom den avtagende motorstøyen lød to elektroniske pip. Endelig, tenkte hun og fant mobiltelefonen i jakkelomma. To tapte anrop og en melding. Alle fra samme nummer.

11

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s . 12 av 303)

Ikke lett å høre noe her på dekk, tenkte hun og klikket seg inn i meldingsmappen. «Kan Lone overnatte hos meg til helga?»

Tommeltotten tastet et svar: «Pappas helg. Spør ham. Glad i deg.»

Ulla smilte, dyttet mobilen ned i bukselomma.

En måke stupte i en elegant bue inn over båten for å se om forskningsskipet kunne by på et lettvint måltid fisk. Den fant ikke noe og ga fra seg et klagende skrik før den glidefløy i retning av en mindre båt.

Ulf Molander kom ned leideren ved brua, gned hendene mot hverandre, blåste på fingrene og gikk krumbøyd med lange skritt mot henne.

– Helvetes kaldt! konstaterte han.

Todagersskjegget gjorde ingenting for å skjule uregelmessighetene i Ulf Molanders ansikt. Hun hadde hørt rykter om at de var modellert av et par boksere i verdenstoppen en gang for lenge siden. Trekkene var fascinerende, og det skjeve smilet som alltid hang ved ham, ga ham en viss sjarme. Hun hadde truffet ham før. Ikke mange ganger, men hver gang kjentes det som om grunnmuren slo sprekker. Hun smilte anstrengt.

– Hvordan går det i kontrollrommet?

– Bra nå, tror jeg. Alex kranglet med de andre gutta om hvem som skulle lede showet. Men Asbjørns instruks om hvem som skulle gjøre hva, var ufravikelig, så den største av dem vant.

Som en ettertanke la han til: – Temperamentsfull, han der Alex. Han sitter nå og surmuler over en kopp kaffe.

Det sank i henne. Ulf hadde beskrevet kollegaen hennes på en prikk. Alex hadde alltid lett for å fare opp i bråsinne. Bare ikke noe gikk på tverke i dag. Det kom hun ikke til å holde ut.

Ulf rynket pannen og la en hånd på skulderen hennes.

– Ikke vær så bekymret. Tro at du er god nok. Da tror alle andre det også.

Ulla kvapp. Bare bestefaren pleide å lese henne så godt. Hun smilte.

12

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s. 13 av 303)

– Du kan ikke kle deg sånn. Det er februar og vi er i Nordsjøen. Det betyr helvetes kaldt.

Han hadde på seg en stor vindjakke hvor skipets navn var trykket i blå versaler over hele ryggen. Den oransje jakka var åpen i halsen og avslørte at han var kledd i skjorte, slips og genser.

– Jeg skjønner ikke at du orker å stå her ute, parerte han.

Ulla puttet den frosne haken ned i halsen på ullgenseren.

– Jeg liker vær … og er bedre kledd enn deg.

– Liker vær?

Ulf så på henne. Så trakk han på skuldrene, la albuene på rekka og så ned i det skummende havet.

– Tror du det er for mye bølger?

– Nei. Dette går fint, sa hun og la så mye selvsikkerhet i stemmen som mulig.

Hun rettet seg opp. Ulf gjorde det samme. Han var høy.

Mye høyere enn meg, tenkte hun.

Det var en vane hun hadde opparbeidet seg, å måle alle menns høyde mot sin egen, siden det fantes en del som ikke taklet høyreiste kvinner. Hun visste ikke hvorfor, men det var noe betryggende i det at en mann var høyere enn henne selv.

– Hvorfor er du her egentlig … på båten, mener jeg? Ulla så på ham. Øynene hans var ikke blå slik hun først hadde trodd, men mattgrå.

– Asbjørn ringte meg. Han sa at jeg burde være her for å se det med mine egne øyne. Gridnir Group har jo bidratt ganske mye.

– Ringte han deg?

– I går kveld. Dessuten kunne jeg kombinere bergensturen med noen kundebesøk.

Med en hånd løsnet han slipsknuten og puttet tøystykket i lomma. – Det er derfor jeg er kledd i tvangstrøye, sa han og nikket mot lomma som nå skjulte det lyseblå slipset. – Møtet tok lengre tid enn beregnet.

– Vi kunne reist fra deg. Jeg visste ikke engang at du skulle komme.

Ulf lo avslappet.

13

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s . 14 av 303)

– Skipperen er en gammel venn av meg. Det var bare å ta en telefon.

Skuldrene lot seg ikke senke og Ulla kjente en tiltagende verking i nakken.

– Jeg må bare inn en tur … sjekke opp gutta …

Rød og varm snudde hun seg tvert og gikk opp på brua, mens hun ga seg selv mentale ørefiker for klønete ordvalg.

I operasjonsrommet var belysningen dunkel. Alex’ ansikt tok farge av det blå skjermlyset, der han sto bøyd over tastaturet og fiklet med noe. I hånden hadde han en USB-plugg.

– Hva er det?

– Du har vel sett en minnepinne før?

– Ikke vær så sær, Alex. Hva er det på den?

– En oppdatering. Tidsloggen har vært ustabil. Tror dette skal hjelpe.

Han fant USB-porten og startet overføringen av programmet.

Ulla dro av seg vindjakka og la en hånd beroligende på den beinete skulderen hans. Som for å forsikre ham at det kom til å gå bra. Han rykket til. I det samme ble rommet badet i lys.

– Det er vel ikke nødvendig å ha det så mørkt, sa Ulf bak henne.

Keitet trakk hun seg unna Alex. Hun så seg ikke godt nok for og støtte inn i en stol. Midt i ubalansen tro Ulf til og vatret henne opp. Hånden hans klemte armen hennes ørlite lenger enn nødvendig.

– Gikk det bra? spurte han med vennlig bekymring.

– No problemas, sa hun, kjekkere enn hun følte seg. Alex knastret videre på tastaturet og så stivt inn i skjermen. At han ignorerte henne så overdrevent, bekymret henne. Ulla vurderte å gå bort til ham da et par av forskerne kom inn fra det tilstøtende rommet. Stemmesurret steg, og øyeblikksvinduet lukket seg.

Fra vinduet så hun at mannskapet utenfor var i ferd med å klargjøre den oransjemalte undervannsfarkosten hvor den seismiske vibratoren var montert på undersiden. Datatekniske 14

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s. 15 av 303)

spørsmål og kommandoer gikk fram og tilbake i rommet. Så stirret forskerne konsentrert i sine skjermer og det ble stille.

– Nå er den i vannet, utbrøt Alex.

På programmet kunne hun se høydeangivelsen over havbunnen idet den autonome undervannsfarkosten pløyde seg nedover. Femti meter. Hun måtte smile. Bestefaren hadde døpt den seismiske vibratoren for U.L.A., Underwater Life Acqusition. Navnet var myntet på henne. Hun hadde altså fått en ny kartleggingsmetode for marint liv oppkalt etter seg. Men bestefaren hadde vel en hensikt med det, han som var så opptatt av navnebetydninger og slikt. Kanskje var det for å vekke hennes interesse for prosjektet? Det virket, hun var blitt mer interessert. Og ørlite stolt.

Alex snudde seg halvveis mot henne. – Hva har skjedd med Asbjørn?

Forfjamset så hun opp på ham. – Hva mener du?

Alex trakk på skuldrene.

– Er ikke dette hjertebarnet hans? Skulle nesten tro det var skjedd noe siden han ikke er her, mener jeg.

– Kanskje fordi han vet at jeg kan klare dette selv, avfeide hun ham skarpt.

Ulla følte en svak uro. Hvorfor hadde ikke Asbjørn ringt tilbake?

Ulf, som nå hadde skiftet til olabukse og strikkegenser, gikk bort til sidebordet og tok en bagett. Med en hånd krøllet han plasten til en ball. Den traff midt i søppelbøtta.

– Lenge igjen? spurte han gjennom munnfullen og lente seg mot veggen.

– Ti meter igjen til den ligger i ønsket posisjon over havbunnen, svarte hun før Alex rakk det. Hun var ikke bare et påheng til sin bestefar. Det skulle de i hvert fall vite.

Ulla satte seg tilbake. Lot den trøtte ryggen hvile mot ryggstøet. En grafisk framstilling viste hvordan AUV’en flatet ut og kjørte parallelt med havbunnen.

– Sjekk A. Alex noterte noe på en notisblokk. Lot fremdeles som hun ikke var der.

15

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s . 16 av 303)

Hva brydde vel hun seg? Irritert la hun beina i kors.

– Sjekk B. Går over til internt system. Om ett minutt starter vibratoren å sende frekvenser.

– Sjekk C. U.L.A. har startet den seismiske vibratoren.

Signalene fra undervannsfarkosten, som ble sendt via satellitt, gjorde det mulig å følge operasjonen som foregikk hundre og femti meter under skipet. Grafikken viste det som blå lyspulser, lysringer som spredte seg ut langs havbunnen. Pulsslagene dunket i takt med den ulmende hodepinen. Det hadde blitt for lite søvn i det siste. Ulla hentet seg en flaske mineralvann fra brettet med forfriskninger. Idet hun skrudde opp korken, kom en vislende lyd.

– Søren!

En kullsyrefoss landet på genserermet og rant videre ned på gulvet.

Forskerne og Alex snudde bare raskt på hodet før de konsentrerte seg om skjermen igjen. Hun var overlatt til seg selv for å finne noe å tørke opp med.

– Vi får data!

Den forbaskede hodepinen lammet hele hodet. Hun satte seg tungt ned på stolen.

Alex kastet et irritert blikk på henne. Så myknet øynene og ansiktet la seg i bekymrede folder.

– Er du dårlig? Skal jeg hente noe til deg?

– Bare gjør jobben din. Jeg klarer meg.

Det sårede uttrykket hans ga henne dårlig samvittighet. Der hadde hun gjort det igjen. En vibrasjon fra mobilen i bukselomma stoppet selvbebreidelsen. Hun rakk akkurat å grave den fram og svare før telefonsvareren gjorde det.

Rommet hadde snevret seg inn til knappenålsstørrelse. Ordene etter telefonsamtalen skingret fremdeles i øregangene. Som en vedvarende pipelyd.

En hånd la seg på skulderen hennes.

Hun kvakk til. Hun hadde ikke merket at Alex var kommet opp bak henne.

Først nå så hun at bare han og hun var igjen i operasjons16

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s. 17 av 303)

rommet. Hvor lang tid var gått? Hun hadde ikke lagt merke til at de andre hadde forlatt dem.

Det kjentes som om hun befant seg et stykke utenfor seg selv. Du må si det, tenkte hun. Men hvis hun sa det høyt, ville det bli virkelig. Da fantes det ingen redning.

– Du …, begynte hun. Stemmen hennes lød som om den var blitt presset slik at bare tynne, skjøre toner var igjen.

Alex avbrøt fortsettelsen. – Resultatet er ikke helt som vi forventet.

Han ledet henne, med et fast grep om skuldrene hennes, bort til konsollbordet.

– Se her.

Bildet på skjermen viste et slags tverrsnitt av havbunnen og lagene den var bygget opp av. Leire, sand, grus og ulike typer bergarter.

– Den seismiske vibratoren sender jo ut lydfrekvenser, sa han entusiastisk. – Slik man gjør når man henter inn geologiske data. Og en havbunn består av lag med ulik materialtetthet. Der hvor lyden treffer et nytt lag, vil noe bli reflektert og noe gå gjennom …

Ulla dumpet ned på stolen. Som fra en radio som var stilt mellom to kanaler, kunne hun høre brokker av ord. Partikkelsvingninger. Materialtetthet. Laggrenser. Ingenting ga mening.

– La meg si det sånn, sa han og så på henne med rynket panne. – Det er vanskelig å se under svært harde bergarter.

Problemet har jo vært å få nok energi ned i bakken, ikke sant? fortsatte han.

– Skulle ikke vi studere marint liv? sa hun. Mest for å vinne tid. Hun måtte tenke. Men tankene som kom, var en malstrøm som trakk henne under.

Alex lo. En hard, nesten oppgitt latter.

– Glem fiskestimene, Ulla. Den seismiske vibratoren klarer å få nok energi ned i lagene. Skjønner du hva det betyr?

– Fantastisk, ikke sant? En dyp barytonstemme brøt inn i samtalen. Hun snudde seg automatisk mot Ulf som ubemerket hadde kommet inn i rommet. – Grand Marine har fun17

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s . 18 av 303)

net en metode som gir radikalt bedre seismiske bilder enn all annen eksisterende teknologi, sa han.

Alex skulte opp på Ulf. Han fortsatte uaffisert med en drømmende stemme. – Attpåtil er den økonomisk og nærmest selvgående. Hadde jeg vært eier av et olje- eller gasselskap ville jeg gått over lik for en slik teknologi. Da kunne jeg spart millioner i kartleggingsutgifter.

Et minne dukket opp i henne. Bestefaren, da han ringte for noen dager siden. Hun hadde bare føyset bort advarselen som overbeskyttende bestefarssnakk.

Vær på vakt. Dette kan være større enn vi først trodde, og mennesker vi omgås er ikke alltid det de gir seg ut for. Det er ikke alle som vil oss vel, Ulla.

Det er ikke alle som vil oss vel. Det hadde vært hans siste ord. Til henne.

Ulf og Alex så på henne. Som om de ventet på noe. Så gikk det opp for henne. De ventet på at hun skulle si noe.

Hun tenkte.

– Bestefar … Asbjørn …, stotret hun.

– Han er død.

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s. 19 av 303)

3

Begravelsen

Kalenderen viste fremdeles februar. Ulla hektet den ned fra kroken og bladde om til mars. Blåmandag, sto det på kalenderen. Den kunne ikke hatt mer rett. Hun la den fra seg på kjøkkenbenken og gikk inn på badet.

Håret så vissent ut. Ulla strøk det bakover, snurret det opp i en topp og satte en svart klype over. Skyggene var blitt en del av ansiktet hennes. Selv om blodet strømmet i kroppen, på evig flukt fra døden, var hun skinndød.

Make-upen begrenset hun til litt farge på kinnbeina. Alt annet var uansett bortkastet. Selv om han var gammel, kom hun til å gråte. Syttisyv år. Han hadde vært gammel. Det var uansett ikke riktig at det skulle ende slik, med en ulykke. Hun rettet på den sorte kjolen. Den hun hadde kjøpt til et julebord og ikke brukt siden. Ulla lukket badedøra etter seg og gikk rett på Linnea. Jenta svingte seg rundt med et stort smil.

Bringebærrødt kjoletøy sto ut som en klokke, og lange, lilla strømpebein kom til syne.

– Se på meg, mamma.

Hun hadde toppet det hele med et hvitt skjerf i halsen, et gullbelte om livet og gylne gladiatorsandaler.

– Du kan ikke gå sånn. Det er oldefars begravelse. Ta noe grått eller svart.

– Jeg vil ikke ha grått eller svart. Jeg vil ha denne. Det er yndlingskjolen min, faktisk. Oldefar kjøpte den til meg i Spania, så det så!

19

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s . 20 av 303)

Bestefarens død hadde tappet henne for krefter. En krangel var mer enn hun maktet.

– Du kan ikke gå i sandaler i februar. Ta de svarte vinterstøvlettene du fikk til jul.

Lyset på skyene var blitt borte. Hele verden gråt og var lei seg. Selv blomstene hang med hodene sine. Linnea kikket ned i det firkantete hullet og kista som gled sakte mot bunnen.

De rette jordkantene lignet et gap som var i ferd med å svelge bestefaren. Hun var kald. Tærne kjentes som is. Forsiktig stakk hun hånden inn i morens. Den var varm. Nå var det bare moren, Evina og henne igjen. Hun kikket nedover seg selv. Den røde kjolen hennes lyste opp blant de svartkledde.

Nå følte hun seg dum som hadde valgt den.

Våt jord klasket ned på den hvite kista.

Av jord er du kommet, til jord skal du bli, sa presten.

Noe så dumt. Oldefaren hennes var ikke laget av jord. Det var det ingen mennesker som var.

– Hvorfor graver de ned bestefar?

Evina stirret spørrende opp på henne. Den hvite strømpebuksa hennes var møkkete på knærne. Men moren hadde ikke kjeftet på henne.

– Vi kan ikke ha ham i stua, heller. Da vil det lukte vondt, freste hun mot lillesøstera.

– Hvorfor lukter oldefar vondt?

Evina rykket i hånden hennes. – Han kan vel bare vaske seg?

Linnea himlet med øynene. – Dumming. Han kommer til å råtne og stinke.

– Hvorfor det?

Moren klemte hånden hennes hardt.

– Au! Linnea trakk den til seg. – Det gjør vondt. Det var alltid hun som fikk skylda når Evina var dum.

Moren så på henne. Øynene så sørgelige ut, tenkte hun.

Aller helst ville hun gi moren en klem, men lot det være. Hun kunne klemme på den teite lillesøstera i stedet, slik hun alltid gjorde.

20

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s. 21 av 303)

Presten kastet et raskt blikk i deres retning før han fortsatte med jordpåkastelsen.

– Av jord skal du atter gjenoppstå.

De døde er for alltid døde, tenkte Ulla.

Dagen hadde støpt henne inn i frostet glass. Det var vanskelig å se klart. De hundretalls frammøtte på den vintergrønne kirkegården var en sammenhengende grå masse. Bare noen få stakk seg ut. Gabriel Salhus og Tine Sandel fra jobben. Hun gjenkjente et par fra byens industriforening. Ulf Molander sto med bøyd hode som om han var i dype tanker. Ved siden av ham sto Alex. Hun prøvde å fange blikket hans. Hun trengte noen som kunne holde henne fast. Men det var som om han så rett gjennom henne. Så flyttet han på seg, og Ulla ble var mannen bak ham. Ansiktsrissene hans var som skåret i tre, så skarpe at det så ut som om kjeven var leddet slik den er på tredukker. Det var noe kjent med ham. Ulla prøvde å komme på hvem han var. Så bøyde mannen seg fram og hvisket noe til Alex som rykket nesten umerkelig til. Kort etter var han ute av syne igjen. Ulla strakte hals, men mannen var blitt borte i ansamlingen av sørgende.

– Jeg vil be om ett minutts stillhet for å minnes Asbjørn Grande.

Ullas oppmerksomhet vendte tilbake til det rektangulære hullet i bakken. De ujevne, men likevel unaturlig skarpe jordkantene etter gravemaskinsgrabben.

Ulla kastet et blikk bort på Gunnar. Eksmannen. Han enset henne ikke. Nå som hun virkelig trengte ham. Han sto og holdt Celine i hånden. Ikke henne. Men Celine. Det forvokste barnet.

Presten stemte i med «Kjærlighet fra Gud», og Evina sang med. Høyt og skingrende. Hvor hadde hun lært den sangen?

I barnehagen? Flere av de frammøtte falt inn. Ulla prøvde, men det lød som forpinte pip. Hun mimet med. Connie klemte Ulla vart om albuen. Hun hadde i hvert fall bestevenninnen ved sin side.

– Er vi ferdige nå? Jeg fryser, klaget Linnea.

Ulla sukket.

21

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s . 22 av 303)

– Linnea. Du er snart tolv. Oppfør deg!

Datteren så forurettet opp på moren.

– Vi må bare takke alle som har møtt fram, sa hun til med mild stemme.

– Jeg vil hjem, maste fireåringen.

– Løp bort til pappa, dere to. Han kan sette dere i bilen så lenge.

– Nei, jeg vil være med deg!

Connie grep inn. Resolutt dro hun barna med seg og overlot dem til Gunnar.

– Du kan vel i det minste hjelpe til, så Ulla kan få takke de frammøtte i fred? sa hun høyt nok til at Ulla hørte det.

Flere av de nærmeste kikket beskjemmet ned i bakken.

Ulla trakk ørlite på smilebåndet før hun snudde ryggen til eksmannen, kjæresten hans, den skrikende fireåringen og Linnea. Det var godt å ha en krigersk forsvarer i ryggen. Ulla brøytet seg ut av folkemengden og stilte seg opp. Representantene fra industriforeningen hastet av gårde med ansiktene lagt i falske, alvorlige folder. Uten å stoppe for å kondolere.

Pliktskyld og et perifert bekjentskap med bestefaren var grunnen til deres oppmøte. Ikke hun. I øyekroken så hun Alex kjøre ut fra parkeringsplassen. Hva var det med ham? Hvorfor var han ikke der for å støtte henne?

Etter noen sekunders nøling nærmet de første seg. En hulkende grandtante stavret seg mot henne. Ulla stålsatte seg. Nå måtte hun finne styrke til å klappe trøstende på gråtende slektningers skuldre. Men for en gangs skyld var hun heldig. Det fantes ikke mange av dem. Av den nærmeste Grande-slekten var det bare henne og barna igjen.

Vegguret viste ti over ni. Den polerte kjøkkenbenken var kjølig mot håndflatene. Noen gjenglemte smuler falt ned på gulvet. Ulla skjenket glasset breddfullt og tok en stor slurk.

– Drikker du? Det er ikke lurt å …

Ulla klemte telefonen mellom øre og skulder.

– Alex, det er bare vann, og jeg drikker når jeg vil.

Hvorfor løy hun om det?

22

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s. 23 av 303)

– Du vil ikke at jeg skal komme over?

– Du kom ikke engang bort til meg etter begravelsen. Og hvor var du da jeg prøvde å få tak i deg? Da jeg trengte deg, Alex? Du har jo ikke gitt lyd fra deg siden testkjøringen.

Hun angret straks den brå tonen, men orket ikke gjøre noe med det. Det var sorgen, smerten, alle frustrasjonene, som ble veltet over på ham. Hun sørget. Det ga henne en viss rett.

– Vel, unnskyld da. Du vet at jeg ikke er så god på tårer.

Jeg kan komme nå hvis du vil.

Som alltid. Han kunne komme når det passet ham.

– Nei, ikke nå. Connie har akkurat reist. Jeg trenger tid for meg selv.

– Hva med i morgen?

– Vi får se, svarte hun irritert. Så la hun til som en ettertanke: – Hvem var det du snakket med i begravelsen?

– Hæ? svarte Alex. – Snakket med? Jeg? Ingen, tror jeg.

– Jeg så dere. En mann, skarpskårent ansikt. Ved graven, han sto rett bak deg.

– Det kan jeg ikke huske, klippet han av.

Ulla nølte. Bildet sto så klart foran henne. Da mannen bøyde seg fram, fortrolig. Som om de kjente hverandre fra før. Hun skulle ønske hun kunne huske hvor hun hadde det skarpskårne ansiktet fra.

– Det var noe kjent ved ham, framholdt hun. – Men nå kommer jeg ikke på hva det er.

Alex stønnet. – Det var i så fall ingenting jeg bet meg merke i. Kanskje det var en som spurte om noe rundt begravelsen?

Han holdt inne et sekund. – Jo, nå tror jeg at jeg husker det.

Noen spurte om jeg hadde sangteksten, eller noe sånt. Ingen jeg kjente.

Lysten til å protestere var påtrengende. Sangtekstene sto jo i programmet? Alle fikk et slikt hefte da de var i kirken. – Ring meg hvis det er noe, sa han til slutt. – Du vet jeg bryr meg.

Begravelser får meg bare til å føle meg så uvel.

Det var ikke til å tro.

– Hva tror du egentlig jeg følte, Alex, sa hun og smelte røret på plass.

23

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24646 (s . 24 av 303)

Ensomheten veltet inn i rommet. Hvorfor var hun så streng mot ham? Hun visste jo at han en gang, i et tidligere forhold, hadde mistet et barn etter halvgått svangerskap. Det var kanskje ikke så rart at begravelser gjorde ham uvel.

– Du er en dårlig venn, sa hun halvhøyt til seg selv. Fra den halvtomme flaska med amarone fylte hun glasset på nytt.

En vin i det dyreste laget, men hva var vitsen med å vente til de spesielle anledningene? De kom aldri likevel.

– Dette får være anledning god nok. Skål, bestefar, sa hun og bikket litt på glasset mot den tomme luften foran seg.

Langtrukkent snuste hun inn den søte, syrefylte duften og tok en stor slurk.

Hun gikk forbi spisestua og satte seg i den ene av de to motstående sofaene. Ulla flyttet på beina, fant ikke den riktige stillingen. Ved peisen fløt pappesken for returpapir over.

Gamle aviser og tilbudsblader hadde sklidd utover gulvet.

Rastløs gikk hun bort til esken og skjøv papirene sammen med tåspissen. Deretter gikk hun opp de fire trinnene og inn i gangen som ledet til soverommene. Hun åpnet den andre døra på venstre hånd.

Mykt, lyst hår bølget seg over puta. Den ene hånden holdt en koseklut mot nesen, pusten gikk tungt. Ulla elsket å se den yngste datteren, Evina, sove. De stundene var ikke bare litt over midten på lykkeskalaen. Det var et stjernesmell, hvor støvet ble byggesteiner for nye lysende stjerner, helt til du fikk et univers hvor alt var bygget av samme substans. Ulla kunne nesten ikke puste. Hennes barn var bygget av samme stoff som stjernene.

Hun og Gunnar hadde virkelig ønsket seg Evina. De trodde kanskje ikke det var håp etter fire år uten å lykkes. De hadde nesten slått seg til ro med at familien ville bestå av de tre: Gunnar, Ulla og Linnea. Så hadde hun blitt gravid. Paradoksalt nok da ekteskapet begynte å rakne. Graviditeten var forferdelig. Hun kastet opp gjennom hele svangerskapet og måtte overleve på mariekjeks og te. Vektøkningen stoppet på fem kilo. Kun det barn og vann veide. Med Linnea hadde hun lagt på seg tretti og var pigg i hvert fall syv av ni måneder. For24