Hagabakken_HulaLou

Wenche-Britt Hagabakken: Hula Lou

Roman

1

Over Rio og Shanghai Over Bali og Hawaii (Werner Scharfenberger, Fini Busch)

2

På samme måte som et peisbål i et rom, innbyr fotografiet til dagdrømmer Susan Sontag, Om fotografi, 1973

3

I

4

Det er vinter nå. Og natt.

Jeg står ved vinduet og stirrer ut i det blåsvarte februarmørket.

Det var vinter. Det snødde, og i ettermiddagsskumringen blafret og glitret snøkrystallene i lyskjegla under gatelykta nede i veien.

En svart drosjebil stanset nede ved smijernsporten og en mann steg ut, han hadde mørk dress og svarte sko, den hvite skjorta skinte og var åpen i halsen, han satte en skinnbag på biltaket mens han rotet fram pengebunken fra innerlomma på dressjakka. Han bøyde seg og stakk hodet inn i forsetet og betalte, rygget ut og grep bagen sin før han smelte igjen døra, løftet den andre armen og vinket takk og farvel til drosjesjåføren. Så snudde han seg mot huset, stod litt som om han vegret og lurte på hva han egentlig drev med, kikket etter drosjen. Angret kanskje litt? Eller han lurte på hvordan han i huleste skulle komme seg velberget fram til inngangsdøra opp den blankmåkte innkjøringa på de glatte penskoa sine?

Vi ante ingenting om det, han ringte ikke på forhånd, vi hadde ikke fått brev på lenge. Brått hadde vi hørt lyden av en bil som bremset ned og ble stående og gå på tomgang. Og nå stod vi og stirret ut gjennom stuevinduet: Det var onkel Finn, antakelig grepet av en spontanitet han ikke nektet seg etter et par drinker på en bar i Oslo straks han hadde satt føtter på norsk jord.

Eksotisk og gåtefull, den mest spennende personen i hele oppveksten min. Helt annerledes fra det som ellers skjedde i den lille bygda, der det største som hadde hendt så langt, var at ei av nabojentene en dag kom hjem med en neger. Ja, en helt kølsvart neger gikk forbi gjerdet vårt. Det var bare så vidt vi fikk spist middag den dagen, i tilfelle han kom tilbake og vi gikk glipp av det.

Vi tok med tallerkenen med plommegrøt og spiseskje og åt desserten stående mens vi speidet ut gjennom stuevinduet da også.

5

Men så kom Finn Eng, direkte fra båten og stod nede ved porten som om den var ei palme på Hawaii, med en sneip Chesterfield i kjeften, han lente seg mot porten som nå var blitt rekkverket på tankbåten, og speidet oppover innkjøringa mot huset som om det var Stillehavet.

Det mørke krøllete håret med den tunge luggen han danderte sirlig med Brylcrem – så den skulle holde seg på plass – på lugaren – før han gikk i land og sveipa barene i havneområdet, hjemme hos mormor og morfar, eller på badet hjemme hos oss Jeg ser han for meg i den kritthvite t-skjorta. De muskuløse overarmene han utviklet, både av trening og det harde fysiske arbeidet om bord, fikk de korte bomullsermene på t-skjorta til å tøye seg mot bristepunktet. På den høyre overarmen hadde han ei lita tatovering han hadde skaffa seg en gang i Østen, av ei dame med langt svart hår og rød munn, håret hennes dekket halvveis puppene og slynget seg mellom lårene som tona ut i form av havfruestjerten omtrent ved albueleddet. Jeg så hele dama da onkel gikk over fra t-skjorte med armer til singlet. Han hadde en egen måte å løfte glasset fra bordet på, som om han satt på en bar i Bangkok og var opptatt av å bli sett på som en stilig og sterk mann det var verdt å lene seg mot og satse på. Han grep glasset med overarmen rett ut fra skuldra med albuleddet fiksert i strak 60 graders vinkel, og førte glasset mot munnen uten at armen sank så mye som en millimeter, skrudde bare såpass på leddet til hånda som holdt glasset, at whiskyen kunne renne inn mellom leppene i form av en diger slurk Johnnie Walker.

Skål, Finn Våker Boj, sa morfar på Vallset-engelsk.

De to var i det minste helt enige om at det gjaldt å få blodet til å sirkulere på den mest behagelige måten.

Det hendte etter noen omganger med whiskyglasshevinger på strak arm at onkel Finn planta glasset i bordet og tørka seg kjapt over munnen med håndbaken. Jeg venta spent på akkurat det trekket. Han reiste seg og gikk ut på stuegolvet, rydda unna et par stoler, rulla sammen fillerya og vrengte av seg skjorta og stod der i t-skjorta og sokkelesten mens han lukket øya og strekte armer mot taket.

Det ble stille. Vi rørte oss ikke.

Hvis mor var på vei mellom kjøkkenet og stua med vaffelfatet, frøs hun fast da Finn bøyde overkroppen framover, plantet hendene i golvet og heiste seg opp i håndstående. Han fant en stilling i balanse, med en bøy i knærne slik at leggene og fotbladene nå pekte nedover. Så begynte Finn Eng å gå på henda mot skjenken i den andre enden av rommet, han svingte like ved blomsterbordet. Vi gispet av beundring over at han greide å beregne slik at blomsten ikke velta, og nå var på vei tilbake mot salongbordet. Da han gikk inn for landing og til slutt stod rett opp og ned foran oss igjen, klasket vi våre egne hender sammen, klappet og ropte. Mor satte fatet sitt

6

på bordet og ga Finn en klem, han smilte, skålte og unna seg en diger slurk før han så rett på meg og blunka. Da var tida inne for andre gang: Onkel Finn gikk ut i gangen, rotet i skinnbagen etter pappeskene med hyssing rundt og kom tilbake med gavene.

Jeg husker silkeputer med frynser og påmalte trær, askebeger som var et lite ror med bilde av en storby i midten, glasskula med snølandskap og indigohimmel. Snudde jeg den fort, ble det snøstorm, og var jeg mer varsom, falt snøen stille.

Jeg fikk ei diger dokke av onkel Finn. Hun hadde lilla tyllkjole og sa I love you langsomt og forvrengt som en lp på feil hastighet. Princess of the Sea het den dokka som store deler av sine år på tronen, satt på en blå trestol snekra av en innsatt i Hamar Kretsfengsel De lyseblå konvoluttene på teakhylla under det ovale speilet i entreen med blå og rød bord, og frimerkene som virka som bitte små kikkhull til fremmede land og kontinenter.

Det årnær sæ alltid, se, sa onkel Finn.

Han apte etter mormors leveregler på hennes vel bevarte Trøgstad-dialekt.

Og gjør det ikkee det, så går det sæ te med ti’ og stønner!

Jeg trodde på det. Særlig da jeg så han innfelt midt på det prospektkortet fra Malaysia, onkel Finn omgitt av fem damer med bare pupper og oppsatt hår med en blomst stukket inn i hårtoppen. I Malaysia var det visstnok ikke uvanlig å gå med puppene fritt fram, barbeint og med et tøystykke surra rundt livet.

Det er Finn Eng, født i Askim i Østfold, oppvokst i Vallset på Hedemarken, nå parkert på Grantunet sykehjem i fødebyen, der han knapt får på seg klærne uten hjelp.

På det bildet ser han ut som en ung mann Sjømannskontoret i Oslo har trygla om å bli med på tankskipet. Den gangen han var ung sjømann, i midten, ragende høyt over alle damene, med den ene hånda rundt livet til den ene mens han smiler med sigaretten delvis inne i munnen, han har festa den mellom tenna, og han ser grisk ut der han gliser som en stammekonge fra en uoppdaget jungel.

Det forundra jo meg at de hadde så små pupper, de damene. Jeg spurte far om de var konfirmert. Jeg tenkte at den størrelsen minna om det han kalte konfirmasjonsepler.

Du mener puppa, Eli? sa far.

Og da jeg nikket, sa han at det tross alt var laga slik i verda at puppene stod sånn noenlunde i stil med størrelsen på damene.

7

Seksogtjue minus på gradestokken mot nord, og det er noe som ikke stemmer med trekken i ovnen. Veden tar ikke ordentlig fyr, sjølve fyringskammeret og glassdøra soter ned, og gløtter jeg på døra, velter røyken ut i stua.

Dokker fyre ikkje etter forskriftan, sa han nordlendingen hos Varmefag som var her på mandag.

Dokker må ha noen tynne vedpinner klare, krølle avispapir og legge i bunnen og dandere veden i laftemønster i flere lag oppover, skru opp trekken og tenne på.

Må jo snart ha mastergrad for å få fyrt opp, sa jeg Først når det brenn som i helvete, lukke dokker døra, sa han. Røyken avsløre da. Om du tvile, ta deg ein tur ut og studer røyken fra pipa. Lys røyk er tingen.

Jeg går vel for søren ikke ut i denne kulda klokka to om natta for å se på piperøyk.

Jeg driver med avledningsmanøver. Saken er at jeg burde ha besøkt onkel Finn på Grantunet sykehjem for lenge siden. Jeg virrer oppe om nettene og plager meg sjøl med det.

Siden jeg fant den esken med gamle fotografier og prospektkort på hylla i kjellerboden, har jeg mista nattesøvnen. Jeg driver oppe og fyrer for å holde varmen. I det minste blir jeg varm i kinna av å ramse opp stadig flere syltynne unnskyldninger for at jeg i snart et år har unnlatt å ta den to timer lange kjøreturen fra Stange til Askim for å besøke onkel Finn.

Den esken har jeg forresten hatt siden mormor døde i nittennitti. Huset ble rydda og lagt ut for salg, og onkel Finn flytta til den kommunale leiligheta ved Askim Gummivarefabrikk. 47 kvadrat, soverom, stue, kjøkken og bad i første etasje. Han fikk alle de møblene etter mormor som de greide å få plassert hos han.

Skal dere ikke ha noe sjøl? sa onkel Finn, han så skeptisk ut Vi har mer enn nok fra før, både Marta og jeg, sa mor.

Mor, tante Marta, kusina mi og jeg var kommet for å bidra; henge opp gamle gardiner etter mormor, bildene, rydde dekketøy inn i kjøkkenskapene og skjenken på stua. Alle tinga onkel hadde kjøpt på sjøen både til seg sjøl og mormor, fikk sin plass. Til slutt så stua ut som en bruktbutikk for ting fra hele verden.

Før vi dro hjem delte vi mormors smykker og fotoalbum mellom oss. Da vi nærmet oss slutten og var skikkelig slitne, gadd ingen av oss å se gjennom en liten pappeske med usorterte svart-hvitt bilder og prospektkort. Den esken tar du, Eli, sa tante Marta. Og så sier du fra hvis den skjuler noen skatter.

I en konvolutt på toppen, gulna og medtatt, stod det med store bokstaver: POLAROID. De stammet fra polaroidkameraet onkel Finn kom hjem til Askim med en gang på sekstitallet.

Akkurat det kameraet fikk jeg aldri nok av den gangen. Enten han var på besøk hos oss i Stange, eller vi var i Askim: Jeg spurte etter det kameraet før vi fikk sagt mor’n. Det hjalp ikke om onkel 8

sa at det for var dyre bilder til å leke seg med, jeg maste til jeg fikk ta et bilde til, og enda ett. Jeg fikk faktisk ros for bildene.

Den sommeren jeg var 15, tok jeg bilder. Jeg holdt i kanten på dem mens vi venta på at de ble framkalt. Det var ei spenning å se på bildene komme til syne på så kort tid. Bildene var kornete, et grumsete uttrykk, nært og fjernt på samme tid. Og nå har jeg funnet et bilde jeg tok av onkel Finn ei sommernatt; et nærbilde av en del av ansiktet hans og halsen. Den fyldige munnen hans ser ut som om den er gjennomsiktig, et merkelig lys strekker seg mot haka, mens halsen og halsgropa ligger i mørket rett over den glinsende gullmedaljongen han alltid gikk med.

Du ser noe ingen andre ser du, Eli, sa Finn og kløp meg i øreflippen.

Tirsdag morgen ringte jeg Grantunet igjen. Jeg fikk som vanlig snakke med Jorid Hage. Jorid skarrer på r-ene, jeg forsøker å plassere henne geografisk. Det må være et sted på Jæren. Det er som om Jorid Hage har vind og flate sletter ut mot havet i stemma si: Kan eg hjelpa deg med noke?

Det er Eli Berg Johansen, sa jeg, jeg lurer på hvordan det står til med Finn? Finn Eng. Jeg forestiller meg at Jorid sitter ved skrivebordet på kontoret sitt, bak glass, slik at hun ser dem som kommer. Jeg innbiller meg at buret hennes er på høyre side når du kommer inn på avdelingen. Mens hun venter på at jeg skal spørre mer om Finn E, som hun kaller ham, fordi det er en til som heter Finn på avdelinga, ser hun ut av det ordentlige vinduet som vender mot et hvitt område. Om sommeren er det antakelig en grønn plen med hvite hagemøbler av plast i grupper og parasoller festet i en ring, et hull midt på bordene.

Kanskje Jorid ser på hvordan lyset fra vinduene strekker seg mot de snøtunge bjørketrærne? De som gir rause skygger eldre mennesker ønsker seg varme sommerdager, men som de raskt klager over hvis det er tilløp til en kald trekk i lufta.

Onsdag ringte jeg ti over åtte om morgenen, et par timer før vinterlyset siles mellom trærne og lager et stripete skråmønster med gule flekker på snøen utenfor Jorids kontorvindu. Jeg tenkte på at vinterdagen reiser seg like langsomt som gamle og syke mennesker.

9

Det skjedde en februarmorgen i fjor.

Finn Eng stod opp og fyrte i den vesle Jøtulen på stua i leiligheta si. Han satt på huk og fulgte med til avispapiret var gjennombrent og de spikka flisene var i ferd med å overføre en mer stabil forbrenning til de tørre bjørkekubbene han la innpå. Han lukka ovnsdøra og regulerte trekken før han tassa mot badet og tissa. Han trakk ikke ned, for det var urin i doskåla og vann i badekaret, da han ble funnet. Han sjekka kanskje ovnen en gang, dempa trekken litt og satte over kaffen, ville kose seg med kaffe i badekaret. En mann på 76 år som greier å kravle seg opp i badekaret med kaffekoppen på kanten av karet, får diplom av meg. Når du liker å ta deg et karbad, har du ikke mista motet.

Men like etter at han hadde kledd av seg og så vidt satt seg i karet, kom det noe over han. Da han ville gripe kaffekoppen, virka hånda vissen. Det prikka på den ene sida av ansiktet, utover armen, han trakk seg opp på skjelvende armer og skritta ut av karet, han var ustø, så ikke klart, men greide å skru opp krana og bøye hodet såpass at han fikk kaldt vann i ansiktet. Kanskje rant det fra kinnet nedover brystet. Han ville rope noe, men det kom ingen lyd, han sank ned på golvet, svetten drev, og han syntes han lå på et dekk og bølgene skvulpa over rekka og fylte dekket, til han lå under vann.

Han ble liggende der på badet i en del timer før dama i etasjen over slo alarm. Hun hørte suset i rørene som aldri stoppet, krana stod jo og rant, han drev og skrudde opp den da det skjedde.

Vaktmesteren låste seg inn og fant Finn dyvåt på badegolvet ved siden av den lange underbuksa, helsetrøya og frottésokkene.

Hva er det med meg? Jeg er i den fella der det du utsetter blir verre og verre å få gjort noe med.

En dag til, en ny unnskyldning; skylde på kulda, den nye ovnen, på snøen og den stive korsryggen. Verst av alt. Jeg legger det over på onkel Finn, vrir det til at han ikke vil at jeg skal komme; han er blitt mer einstøing enn noen gang. Vi kjenner ikke hverandre lenger. Og hvordan skal vi bli kjent igjen når han ikke kan snakke?

Din struts, sier jeg til meg sjøl.

Før han ble rammet av slaget snakka onkel Finn med hun dama som bodde i etasjen over han.

Hun ble av og til bedt ned til han. Han åpna døra på vidt gap, strekte armen innover mot den lille gangen sin og sa hun kunne få se albumene hans. Bilder i spillende album, fra havnebyer i verden.

Et av dem var fra Japan og gjemte bildene sine mellom en tung perm av lakkert tre, dekorert med hav og himmel, trær og ei knallgul sol. Alle sidene ble beskytta av syltynt silkepapir.

På ei side i albumet var det et merkelig bilde av Finn om bord på en båt som het Poppy Strong og seilte i Karibien. Der stod han med den høyre armen over nakken på en diger stut og ved 10

siden syntes bakendene og halene på ei gruppe stuter som lå på båtdekket. Det var stuter som skulle fraktes fra Haiti til Peru, sa nabodama da hun senere snakket med tante Marta, hun sa det med et stort alvor i stemma; Haaajiiitii og Peeehhrrruuu. Finn hadde fortalt henne at det var noen cowboyer ombord som trodde det gikk an å pine de dyra til å stå oppreist hele turen. Men det kunne jo ikke gå, sa hun, du får ikke dyr til å stå oppreist på kommando, de legger seg når det passer dem. Det visste nemlig hun, for hun var vokst opp på en bondegård utenfor Mysen.

Det var flere av dyra som døde på den turen mot Peru, de ble kippa over bord. Flere av de dyra på bunnen av det Karibiske hav ville ikke Finn Eng ha noe av. Han drømte om de stutene, fikk mareritt, så de tunge, døde kroppene synke i buer ned mot bunnen. De som egentlig skulle spise gress på ei høyslette i Peru, senere slaktes av en snill bonde og bli mat som kjerringa og ungene hans likte jævlig godt. De stutene hadde fortjent en bedre skjebne enn å ende opp som null og niks i Fattigkommisjonen i grumset på havbunnen, fordi en drittsekk av en cowboy ikke respekterte at dyr også har rettigheter i denne galskapens verden - som Finn Eng yndet å kalle jordkloden, ifølge nabodama i etasjen over han.

Det mislikte Finn, kan du skjønne, sa hun, han er så glad i både folk og dyr, Finn.

Han banket opp den ene cowboyen så han ble sengeliggende, og da ble det slutt på den dyremishandlingen. Og da lo visst nabodama – i et tonefall av lettelse – før hun nevnte et anna bilde Finn hadde vist henne, på den siste sida i et av albuma.

Onkel sammen med ei vakker dame på Hawaii.

Hawaii, gjentok dama med smale øyne og stemma fylt av ømhet og lengsel.

Den gangen han seilte også på Karibien, sa hun, og så mot noe langt unna både Askim og bondegården hun hadde vokst opp på. Det var et bilde der det virkelig var tydelig hvilken sterk og muskuløs mann Deres bror må ha vært, sa hun til tante Marta.

Den nydelige damen var som en liten spurv i armkroken hans, sa hun. Hun var mørkhåret med store øyne, slik som alle der borte. Hun hadde et blomstret skjørt og et silketørkle knyttet rundt brystet. Og så var hun barføtt. Helt barføtt.

Nå bøyde hun seg fram, og selv om det ikke var andre der, hvisket hun til tante Marta: Den kvinnen hadde Finn Eng tenkt å gifte seg med.

11

Birger og jeg hadde gift vært noen år, Vilde var to da onkel Finn en ettermiddag tidlig på åttitallet kom og ringte på hjemme hos oss i Storgata på Stange. Det var mars og sludd i lufta, og jeg åpnet med Vilde på armen.

Mora og faren din er ikke hjemme, sa onkel Finn, så jeg kom til dere, da vet du.

Han stod på trappa med den svarte bagen, åpen skinnjakke, jakka var blank på skuldrene, det rant av håret nedover de solbrune kinna og halsen hans, han var blid med heva bryn: Er det virkelig deg? sa jeg.

Han nikket.

Passer det, eller? sa han.

Ja, jøsses, sa jeg.

Er det Vilde detta nå, da? sa han.

Han virket ubesluttsom da han satte fra seg bagen, frigjorde armene og strekte dem mot Vilde.

Hun vred seg, og gjemte ansiktet i nakkegropa mi. Da løftet han bagen igjen og så mot døra der Birger nå stod ved siden av Vilde og meg.

Kom inn, kom inn, Finn, sa Birger. For all del.

Finn skrittet inn i gangen, så seg rundt, kikket i taket og lo nervøst, satte ned bagen og klødde seg i bakhodet, fiska fram sigarettpakka og var klar til å tenne på med en liten blank lighter. Men så tok han seg i det.

Dere røyker kanskje ikke inne?

Joda. Vi røyka inne den gangen, men vi røyka bare ikke ved matbordet og ventet som regel til Vilde hadde lagt seg. Vi åt skiver og drakk kakao til kvelds, Vilde var urolig, ville pirke borti onkel Finn hele tida, han var keitete, smålo og så seg rundt, og jeg merket at da han skulle ta melkeglasset hennes og gi henne, skalv han såpass på hånda at han måtte sette det fra seg.

Det er visst sjøgang her, sa han. Hø-hø.

Vi tok en whisky ved kjøkkenbordet, og da jeg løfta Vilde og skulle legge henne, virket han letta.

Vi satt litt utover natta, det var Birger som spurte og grov. Av alle ting ville han vite noe om crudelolje, noe jeg fremdele ikke aner hva er. Åssen er det å ha crudelolje i tankene, Finn? Det blir vel noe søl?

Vi står jo nede i tankene og spyler med kaldt vann, det er jævlig glatt, svarte han.

Under frokosten dagen etter drakk han bare kaffe. Nei, mat ville han ikke ha, han satt og fulgte med Vilde og humret. Etterpå pussa han kaffen av tenna, som han sa, med Vilde stående som tilskuer i dørgløtten på den vesle doen ved vindfanget. Hun fulgte etter da han tok på seg skinnjakka og spurte om han kunne få låne telefonen. Det var til drosja, og det nummeret hadde vi skrevet opp på den lista over viktige telefonnumre som var festa med en tegnestift rett over 12

telefonhylla i gangen. Drosjen stoppa nede i porten, Finn sa at vi ikke behøvde å vente på han med middagen.

Først under Dagsrevyen ringte det på, nå stod han og smilte ved bunnen av trappa og holdt i ei stålampe med messingsokkel og stang og en diger hvit foldeskjørtskjerm med den venstre hånda.

Under høgre armen hadde han en lang rull som rakk et stykke bak han. Det var et djupgrønt golvteppe, og der ved siden av han stod en rød trehjulssykkel og en papirpose der to korker stakk fram fra posen.

Om bord er det fankern omtrent ikke ferskvann å oppdrive, Elly. Du vasker i møkkavann. Når du har vaska en tom oljetank innvendig fire dager i strekk, er det bare whisky som duger.

Finn bar inn lampa, teppet og flaskene. Jeg ble blid og Birger sa ivrig at Vilde kom til å sprekke av glede. Da vi hadde plassert teppet og lampa, henta jeg tre kjøkkenglass, onkel Finn skjenka helt opp til kanten, blid som ei sol og blank i fjeset da vi klinka glass og jeg takka for de nye tinga vi hadde fått.

Slit dem med helsa, sa Finn og lo: Skål for at det fins whisky i denni verda.

Nå tødde han opp: Du sku sett indianera på Caripito-floden.

Hvor er det? spurte Birger.

Ven’zuela.

Kan det stemme? sa Birger. Den elva er jo i Portugal.

Den i Portugal heter Carapito, sa onkel, det er støtt ei elv eller en by i Sør-Amerika med omtrent samma navnet som i Portugal og Spania. Fra Hawaii og sørover, sa Finn.

Det var mye sagt på en gang til å være onkel Finn, tenkte jeg.

Ok, jeg bøyer meg, sa Birger smilende.

De innfødte kom padlende i uthula trebåter med levende skilpadder til salgs. Rundt båtene svømte alligatora.

Kjøpte dere skilpadder? spurte Birger.

Erru gæren, svarte onkel Finn.

Vi lo skikkelig godt, alle tre.

Og før vi rakk å samle oss stod onkel Finn rank som ei mast på kjøkkengolvet og bretta opp skjorteermene, rulla dem opp til rett over albuen, han trakk en liten mørkeblå silkepose opp av brystlomma på den hvite skjorta og la den på kjøkkenbordet, løsna lenken på armbåndsuret og la det ved siden av posen, han gned håndflatene mot hverandre, knøt henda og vred dem og klappa noen ganger. Så klemte han håndflata i skuldergropa, med tommelen på brystsida, mens han rulla 13

først venstre og så høyre armen rundt noen ganger. Han stilte seg strak med armene langs kroppen med lukka øyne, pusta djupt inn, bøyde overkroppen fram, plasserte hendene inntil føttene, stivet av i hofta og krumma nakken. Liksom i ett jafs vippa han beina opp fra golvet med bøy i knærne, holdt den stillingen noen sekunder før han strekte samla bein langsomt mot taket.

Birger og jeg gispa, jeg ga meg ende over, stønna, reiste meg opp og klappa ivrig. Jeg hadde glemt at det gikk an, jeg kom vel på det i det øyeblikket han lukka øynene stående på kjøkkengolvet vårt, at jeg hadde en onkel som var en kløpper til å stå på henda. Jeg hadde sett det da jeg var unge. Birger hadde jo bare hørt om det og var nå vitne til det for første gang. Nå lo Birger høyt: Fytti helsike! utbrøt han, ser jeg syner her?

Han satte seg, klappa seg på låra, lente seg mot veggen, smilet rakk nesten til øra på Birger da onkel Finn tyna seg og stod på ei hånd mens Birger telte høyt til femogtjue. Da onkel slapp beina ned på linoleumen igjen, hadde Birger reist seg igjen og rakte han kjøkkenglasset: Birger hadde ikke ord, sa han, han rista på hodet, dunka onkel på skuldra, og daska han på ryggen.

Onkel tok imot og heva glasset, rød i ansiktet og blank i panna, det skinte i øya hans.

Du er ikke sann, sa jeg og ga han en klem så det skvatt whisky på golvet, vi stod der og rugga ei bitte lita stund før onkel frigjorde seg.

Like pen du, onkel, sa jeg.

Har dere trekkspell? sa han.

Men det hadde vi ikke. Vi hadde bare en gitar som mangla to strenger og ei skarve blokkfløyte.

Da tar jeg det bart, sa han.

Og Finn sang: Yoka hula, she is like the moonshine. Lou, she is like the morning star. He’ eyes a’ like velvet.

Fra Maui, sa han og smilte. Han tok på seg klokka igjen, oppdaget silkeposen, jeg hadde sett den en gang før, men akkurat da huska jeg ikke når det var.

Hva har du der? sa jeg: Det vesle jeg noen sinne har hatt, har jeg i den posen, sa han, gliste av seg sjøl, smøyde posen ned i brystlomma igjen og sang: Yoka, she is ev’thing to me. Yoka hula! Yoka hula!

Da lo vi alle tre.

Mottoet hans var at ei vanntett løgn tross alt er bedre enn ei sannhet som lekker som en sil.

Men akkurat den sangen er jeg villig til å vedde på at han dikta opp der i øyeblikket for å minne meg om den sommeren jeg var 15 da vi opplevde mye sammen.

14

Den gangen onkel Finn hadde sin mulighet i livet.

En fredags ettermiddag like før jul da jeg var 35 år, stolpret jeg meg på holka fra Storgata ned mot stasjonen, lysene fra julegatene i Kirkeveien blinka, trillekofferten hakket mot underlaget, støvlettene mine var glatte, jeg var stiv i ryggen da jeg gikk på toget. Snøfnugg virvlet mot vindusruta, det dryppet snø ned på skuldrene mine fra kofferten på bagasjehylla, naturen utenfor veltet seg i hvitt og grått, langs Mjøsa, over Romerike mot Oslo der jeg bytta tog og tok Østfoldbanen videre til Askim.

Jeg var fortsatt gift og hadde nå to unger, det var bare to uker til jul, og så fordufta jeg. Jeg var såpass sjølrettferdig at jeg følte meg berettiga til ei pause.

Det var blitt kveld da jeg gikk av toget i Askim. Julegater og et puslet juletre midt på den snøhvite plassen ved dammen i jernbaneparken.

Jeg bevilget meg en tur innom gjestgiveriet rett overfor stasjonen, det er bare å gå over veien og inn døra, bare ett glass før jeg tok drosjen opp til mormor. Jeg orket ikke å stå i den køa i kulda, jeg sa til meg sjøl at den køa blir kortere desto lenger tid det er gått siden toget ankom, og den tida var det viktig å fylle.

Jeg fant meg en plass ved døra, hengte jakka mi over stolryggen. Da jeg stod ved disken og fikk beskjed om at det var bestilling ved bordene, prikket noen meg på ryggen. Hadde jeg sneket i køa eller noe? Nei, det var ikke mulig, siden det var servering ved bordene, men jeg vred på hodet for å finne ut av det, og der stod han: Onkel Finn!

Er det ikke Jenta? sa han, og humret.

Jeg måpte, fikk ikke sagt noe med det samme. Han klappet meg på skuldra: Visst pokker. Det er deg!

Vi klemte hverandre, og jeg merket meg med en gang det gjerdet han alltid hadde hatt rundt kroppen som han ikke klatret over sånn uten videre. Jeg kom ikke på når jeg sist hadde sett han, men jeg visste jo at han nå hadde landa for godt etter et langt liv på sjøen, i det ”buret” morfar snekra til stesønnen sin oppe på loftet. Der i loftshula trakk han seg tilbake, gåten av en sjømannsonkel, kalt Gutten av mora si, mormora mi, Harriet. Som kalte meg for Jenta eller EllyEli, og Eli, mitt rette navn, når hun mente alvor og syntes jeg trengte litt mer oppdragelse.

Long time, no see, Elly, sa han. Du er tørst, sa han, bli med bort til vårs og få tynna ut blodet.

Det jeg fikk med meg den kvelden på Askim Gjestgiveri, var at onkel Finn på ingen måte var tapt bak ei pølsebu uten lompe slik de hadde innbilt meg. Det var han, den tause, sære og inneslutta 15

Finn Eng som hadde regien der ved restaurantbordet, han som presenterte, fortalte vitser, spanderte Pall Mall uten filter, ropte på kelneren, ba om spisekartet, ordnet karbonadesmørbrød med speilegg og stekt løk på kneippskiver til hele gjengen, han sørget for at vi drakk litt vann innimellom så vi holdt ut.

Det har jeg lært i Syd-Europa, sa han. Og Jenta? Tåler hu mer nå, a? sa han.

Jeg ble skjenket noe greier i et glass han hadde forlangt å få brakt til bordet av ei grinet serveringsdame, som jeg drakk på oppfordring og aldri hadde smakt før i mitt liv.

Nå? sa onkel Finn.

Han påstod deretter at det var han som hadde fått til at Askim Gjestgiveri serverte Calvados, det gikk ikke an å kalle seg gjestgiveri og ikke ha Calvados, sa onkel. Det var også et brennevinsmerke til han hadde ansvaret for, sa han, men da protesterte en tjukk diger kar som manglet et par tenner i underkjeven og så langt hadde sagt skål på flere språk og lagt ut om at han populært kalt, het Billy, Bjørn på norsk, men Billy ute på bøljan blå: Prosit!

Det ble en diskusjon mellom Billy-Bjørn og onkel Finn som forsterket den oppfatninga jeg var i ferd med å få av onkel om at han var alt annet enn beskjeden, sjenert og ettergivende. Han ga seg ikke før han fikk æren for at man kunne meske seg med både Southern Comfort og Calvados på Askim Gjestgiveri.

Det var ei sterkt sminket dame midt i slutten av femitåra som het Bibbi, hun het vel noe annet hun også, men hun støttet onkel hele veien: Finn har rett, sa hun. Hør på Finn, nå, kan dere ikke la han få snakke ut? Finn er en voksen mann. Bøller! Det er jo for faen Finn som har sørga for entrecôten også. Hør etter, da!

Det var helt tydelig et forhold mellom onkel Finn og Bibbi, eller det var sikkert et forhold mellom Bibbi og Billy-Bjørn, Bibbi og Kjell-Arne, en liten gnurv av en fyr med tatoveringer på begge armene, som nesten ikke syntes fordi han var så tynn. Men de tre hadde en slags oppmerksomhetskonkurranse rettet mot Bibbi, som ble rykket ut av sitt eget mønster da han Tynn-Kjell-Arne satte seg tettere inntil meg og lurte på om jeg var gift. Han stinket såpass av røyk og sprit at jeg grøsset.

Jeg merket i det øyeblikket hvordan jeg allerede savnet Birger og ungene.

Jeg så på Tynn-Kjell-Arne og sa at jeg ikke var klar for noe som helst. Da kalte han på alles oppmerksomhet og sa høyt og foraktelig: Folkens, vi har fått ei som er prippen ved bordet.

Jeg var uggen fra før og ble nå skjelven, det brygget opp til noe jeg ikke hadde noe med, jeg ville ikke være der mer og så mot døra, ut gjennom vinduet mot drosjene, om køa var minket.

16

Skikkelig fin på det denna her, sa han Tynn-Kjell-Arne og skubbet mot armen min. Men da klasket onkel Finn flatneven i bordet og ga soleklar beskjed om at han spjælingen skulle la meg være i fred: Tjukke slekta, sa onkel, Jenta driver med kånst, og dem lar vi slippe unna slike som deg, vet du, Kjell, som ikke har mer sjølinnsikt enn vi får klemt sammen på et knappenålshue. Du får satse på Bibbi i kveld. Han sa det litt triumferende med en anelse sjølgodhet i stemma.

Da fnøs Bibbi og skuttet seg, før hun gikk bort og la armen rundt halsen til onkel. Jeg passet på å reise meg for å gå, sa takk for Calvadosen eller om det var Southern Comfort, jeg ante ikke, jeg hadde fått mer enn nok, og jeg trengte en rusletur i parken ved stasjonen for å summe meg litt før jeg tok drosje opp til gården ved Bergekrysset. Jeg tok alle rundt bordet i hånda, Kjell var blitt i godt humør igjen da jeg sa takk for meg, og ei som ikke hadde mekra ett enslig ord siden jeg kom, som nå oppga at hun var Valbjørg, sa: Vi ses igjen, veldig lavt, noe jeg mente var helt utelukket, men jeg sa det jo ikke. Jeg nikket og sa: Det gjør vi.

Onkel Finn fulgte meg ut, han var rød i ansiktet, svetteperler i panna, rød nedover brystet der skjorta var kneppet opp et stykke nedpå, sjøl om det var vinter og det snødde. Jeg så at han var eldre, men like slank og høyreist som han alltid hadde vært, håret var blitt helgrått, men det virket mer blondt på han enn gammelgrått, de blå øynene hans var milde, men bestemte på en spesiell måte da han tok tak i overarmen min og sa til meg at det var best om jeg ikke sa noe om det til Harriet.

Han brukte navnet til mormor når han jobbet med å skape nødvendig avstand: Harriet tar seg så nær av det, sa han, jeg syns ho har hatt nok, ho skal ikke bekymre seg for meg lenger nå.

Nei vel, sa jeg, det er i orden, jeg skal holde kjeft.

Vi later som om vi ser hverandre først i morra, sa onkel.

Greit, sa jeg, og så smilte vi til hverandre på den spøkefulle måten, det skjeve smilet hans som aldri mistet sin kraft, kort og fokusert.

Det snødde tett da jeg gikk mot torget og drosjebua. Butikkvinduene bugnet av nisser og julekurver, granbar og lysestaker, lignet firkanta og ovale skjermer med bilder fra en annen verden.

17

Gården lå halvveis innpakket i snø på en liten høyde omtrent fem hundre meter fra hovedveien.

Det lyste i stuevinduet i første etasje hos mormors søster Mina og mannen Johan. Mormor og morfar hadde kjøpt gården sammen med dem tidlig på femtitallet, da mormor ville tilbake til Askim etter å ha bodd det hun mente var lenge nok i Vallset.

Huset, høylåven, grisehuset og traktorlåven dannet et koselig tun. Nå var det måkt smale veier mellom husene, og på låvebrua skinte de små lysene på et juletre.

Jeg ringte på hos mormor, hørte henne ned trappa, og hun åpna i den slitte rosa morgenkåpa hun hadde sydd sjøl da hun fremdeles drev på som sydame. Det hvite håret var i vill uorden, under morgenkåpa hadde hun den hvite bomullstrøya og de brune strømpebuksene, beina hennes hvilte tungt mot golvet, hendene var festet i hoftene, hun hadde skutt den runde magen litt fram, dobbelthaka bula mot hakekanten. Hun myste mot meg: Nææææ, er det Jenta. Gudskjelov, sa mormor. Det ville ikke gått en dag til uten deg!

Jeg prøvde først å late som ingenting. Gi inntrykk av at jeg hadde tatt denne turen for å besøke min stadig skrøpeligere mormor som var enke og bodde sammen med sin sønn. En tur til henne og onkel Finn var bare en medmenneskelig handling. Det var snart jul, og det var altfor lenge siden jeg hadde vært der.

Mormor pustet tungt da hun gikk foran meg opp trappa, hun tørket svetten og sukket, hun var ikke i form, og la seg igjen på divanen på stua, jeg kokte kaffe og smurte kjeks med brunost. Det kom en hjemmesykepleier som målte blodtrykket og la piller i dosetten.

Da hun hadde gått igjen, gikk mormor rett på sak: Hvorfor kommer du nå, Elly?

Jeg så på henne: Hva mener du?

Det jeg sier. Har ikke du nok å gjøra hjemme hos deg sjøl nå før jul?

Hvorfor spør du om det?

Jeg kjenner deg, sa hun.

Har mor ringt?

Nei, nei. Se på deg sjøl, Elly!

Hun rakte meg et lite firkanta lommespeil hun hadde på bordet ved siden av divanen.

Du er blek som et lik, sa hun.

Jeg tok imot speilet, jeg så øynene mine som var rødkantete, jeg så at jeg hadde fått rynker. Og da jeg holdt speilet litt lenger unna, måtte jeg være enig i at jeg var litt blek.

Du flakker med blikket, sa mormor.

Men hvordan har du det? sa jeg.

18

Hun sukket igjen, gjennomskuet måten jeg prøvde å avlede på. Hun smilte kort, sa så at hun nå sov på divanen om nettene. Hun var redd for å snuble i de to trappetrinna fra kammerset ned i stua hvis hun måtte opp og tisse i løpet av natta.

Livet er slik, sa hun, når du blir gammal, har du stive bein og stutt framtid.

Jeg satt på kanten av divanen og svelget, snakket om ungene mine, Vilde og Sindre, fortalte om ting de var flinke til, jeg sa at Birger jobbet mye og var sliten.

Det sprengte i øynene, jeg ble tjukk i halsen og tårene trillet nedover kinna. Mormor tok den ene hånda mi mellom begge sine og klemte uten å si noen ting. Det skulle hun ikke gjort. Jeg tålte det ikke, snart grein jeg skikkelig, det bølget, jeg falt framover med overkroppen oppå dyna til mormor, snufset og fikk rykninger. Da jeg løftet hodet, var det blitt en stor våt flekk på det blomstrete dynetrekket.

Jeg satt fremdeles på divankanten da onkel Finn gled stille fram i døråpningen, det luket øl av han, ei gjærlukt han har vært gjennomtrukket av i årevis, siden han kuttet en del ned på whiskyen og konverterte til øl.

Jeg husker at det stod en mengde tomme brune ølflasker inn mot takskjegget oppe på loftet langs ruta mot hula hans. Mor og tante Marta har holdt styr på et cirka antall tomflasker. Nå får du rydde opp i flaskene dine, Finn. Det er penger i tomflasker, fikk han høre. Da stod han litt, før han snudde seg og trampa hardt opp loftstrappa, og på veien over plankegolvet sparket han ned det mor trodde må ha vært minst femti flasker, før han smalt igjen døra og satte på platespilleren såpass høgt at musikken presset seg gjennom taket. Hvis noen gikk opp på loftet, banket på døra og ba han dempe lyden, skrudde han den heller litt opp.

Dagen etter pleide han å fordufte, det hendte at døra til loftsrommet var ulåst, en ren forglemmelse. Det stinket visst tobakk over hele loftet, og mor benyttet anledningen til å lufte ut, vaske og rydde der oppe. Hun kastet gamle aviser, tømte det digre golvaskebegeret, tok ned gardinene som visstnok var så møkkete at de stod av seg sjøl, og hun la dem i vann i et fat med Blenda, hun tok tøyet som Finn hadde lagt pent sammen over den eneste stolen og puttet dem i vann, hun bar et lite bord opp på loftet og satte det mellom lenestolen og senga hans.

Hun støvsugde den og skiftet sengetøy. Sorterte bladene Finn hadde i stabler under senga: Cocktail, Vi Menn, Norges Handels- og Sjøfartstidende.

Den gangen før jul stod onkel Finn i døråpningen og smilte: Skal vi lage nattmat?

Ja, sa jeg, det synes jeg vi skal.

19