Happy-ending-materie.indd 2
04.09.15 13.00
Dette skal liksom være
meg, Oda Andrea Stokkheim.
NB! Hvis du ikke har prøvd (eller er helt supermega-
fantastisk god i tegning), så ANER du ikke hvor vanskelig det er å tegne selvportrett. Det er seriøst IKKE lett ...
Happy-ending-materie.indd 3
04.09.15 13.00
Happy-ending-materie.indd 4
04.09.15 13.00
Happy Ending, liksom?
Å elske eller IKKE elske, det er i hvert fall ETT av spørsmålene …
Happy-ending-materie.indd 5
04.09.15 13.00
Til Christian (med CH)
fra barneskolen AKA Christian Lund
Happy-ending-materie.indd 6
04.09.15 13.00
Nina Elisabeth Grøntvedt
Happy Ending, liksom?
Happy-ending-materie.indd 7
04.09.15 13.00
x
!
2 !!
“
Bra dag
«ODA HAR BURSDAG!» er det en eller annen som roper, kjempehøyt, og det kribler inni meg. Det er første skoledag, min aller første skoledag på ungdomsskolen. Og ja, jeg har bursdag. 13 år! Endelig! HURRA FOR MEG!!! Jeg smiler og ser meg rundt. Vi er samlet i aulaen. Rektor ønsker velkommen og sånt fra scenen, mens hele åttende trinn sitter her på rad og rekke. Åh, fy farao, som jeg har gledet meg til denne dagen!!! «Hvem er det som har bursdag?» spør rektor, og jeg o rekker hånda i været. Alle snur seg og ser på meg, og jeg smiler.
* (
#
o
)
Jeg ELSKER å ha bursdag! Og jeg elsker å endelig gå på UNGDOMSSKOLEN!!!
**
«Da må du jo komme opp hit,» fortsetter rektor og vinker et sånt «kom-opp-hit»-vink. Jeg reiser meg og begynner å gå forbi elevene på min rad, og kjenner at hele salen glaner. På vei opp den lille trappa snubler jeg nesten (!) og noen fniser. Men det går bra. Jeg falt ikke, og kommer meg opp på scenen. Da jeg ser utover salen, er det som om det plutselig går opp for meg, sånn helt på ordentlig, hvor mange nesten 200 elever faktisk er. 8
Happy-ending-materie.indd 8
04.09.15 13.00
Hvor mange nesten 200 par øyne er. Det er nesten 400 ø yne, det!! !
«Ja, men da synger vi bursdagssangen for … hva var navnet ditt?» spør rektor. «Oda,» svarer jeg og må kremte, for jeg har et sånt rusk eller noe i halsen. «Jeg hørte ikke?» sier rektor, så jeg må si navnet mitt en gang til. «Oda!» sier jeg, litt høyere, og er ikke helt sikker, men jeg tror noen lo. «Ja, men da synger vi for Oda, dere,» sier rektor. Og så synger de bursdagssangen for meg, alle sammen. Og vanligvis, på barneskolen, syntes jeg det var supergøy å ha bursdag akkurat da skolen begynte etter sommerferien. Det var helt fantastisk med all oppmerksomheten og sånt. Men nå står jeg her, på scenen, foran alle, og føler nesten at jeg svetter. Eller … jeg gjør det. Jeg svetter. Jeg er helt klam på ryggen. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal stå, plutselig. Eller hvor jeg skal ha armene eller hendene mine? Og om jeg skal smile, eller ikke …? Jeg smiler. Selv om det er litt vanskelig å smile på kommando, så lenge. Og så klør det veldig på den ene skuldra! Jeg skal til å klø, men gjør det ikke likevel. For jeg kan jo ikke stå her, foran hele åttende, og KLØ meg!!! 9
Happy-ending-materie.indd 9
04.09.15 13.00
Verdens lengste bursdagssang ... Bursdagssangen bare varer og varer og varer. Det begynner å bli ganske vanskelig å smile. Nå kjennes det mer ut som en grimase enn et smil, egentlig. Og plutselig ser jeg Alfi!!! Vi ser på hverandre i et sekund, kanskje, før han ser vekk. Det er så rart å se ham igjen! For aller første gang siden … siden den dagen i sommerferien! Jeg må se vekk, jeg også. Og jeg kjenner at jeg rødmer! Uten at jeg kan gjøre noe som helst … Jeg må bare stå her og rødme, foran hele åttende, og håpe at ingen legger merke til det. Jeg ser over alles hoder, i stedet for på dem. I enden av aulaen er det et slags rom i 2. etasje, som en balkong eller hems (eller heter det galleri?) med glassvegg mot aulaen. Bak glasset står noen eldre gutter og glaner ned på oss. Rundt dem er det masse bokhyller. (Er det skolebiblioteket?) Jeg ser på Alfi igjen. Han ser ikke på meg, og synger ikke. Han bare sitter der. Men guttene bak glassveggen – jeg kan ikke høre dem – men det ser ut som de tullesynger med på bursdagssangen, mens de ler og dytter hverandre. Når ble egentlig bursdagssangen SÅ lang …? tenker jeg. Mamma, pappa og Erle sang den for meg i morges også, men da var den MYE kortere. Da var den over på et blunk!!! ENDELIG går sangen mot slutten. Da alle begynner å klappe, forter jeg meg mot scenekanten. Rektor sier noe, men jeg får det ikke med meg, jeg bare skynder 10
Happy-ending-materie.indd 10
04.09.15 13.00
meg ned fra scenen. Og da snubler jeg nesten i trappa! IGJEN!!! Ganske mange fniser eller ler, og de eldre guttene klapper og banker på glasset der oppe. Mens jeg fortsetter mot raden min ser jeg bare rett fram. Fy farao. Det går ikke an å nesten snuble foran HELE åttende, PLUSS noen fra niende eller tiende, TO GANGER, aller første skoledag! Det er så klisjé, liksom.
Eller jo, det går an. Jeg gjorde det faktisk, nå nettopp … Men herlighet, det går bra, da. Ja vel, så snubla jeg nesten, TO ganger. Men bare nesten.
Alle gode ting er
3 !!!
Jeg baner meg vei forbi elevene på min rad, og det er da det skjer. Jeg snubler i et stolbein eller noens fot, eller en sekk (jeg aner ikke), og så flyr jeg, jeg STUPER (!) RETT NED I FANGET PÅ
11
Happy-ending-materie.indd 11
04.09.15 13.00
EN GUTT ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Da bryter hele aulaen ut i vill latter og jubel. De plystrer og huier og klapper. Jeg ser opp på gutten som fikk hele meg over seg. «Heisann!» sier han og gliser. Jeg kjenner ham ikke fra før, han gikk på en av de andre barneskolene, og han er kjempekjekk. (Selvfølgelig.) Jeg kaver og kommer meg opp, mens lærerne prøver å få alle til å roe seg.
ER DET MULIG?!!! GÅR DET EGENTLIG AN Å DRITE SEG UT MER ENN DETTE, FORAN HELE ÅTTENDE, ALLER FØRSTE SKOLEDAG???!!! (Jeg tror ikke det …)
Sprutrød i ansiktet kommer jeg meg bort til plassen min ved siden av Anita, som forresten også gikk i klassen min på barneskolen. Hun dulter meg i sida og hvisker: «Bra jobba, Oda!» Jeg ser på henne. Hun smiler, og da smiler jeg tilbake. Selv om jeg føler meg helt svett, selv om folk hele tida snur seg og ser på meg. For hva er alternativet, liksom? Hva annet kan jeg gjøre …? Jeg må jo bare le av hele greia, som nå, heldigvis, er over.
12
Happy-ending-materie.indd 12
04.09.15 13.00
Gamle
minner …
«Hvordan går det med deg og Alfi, da?» hvisker Anita. «Hæ?» hvisker jeg tilbake. «Hva mener du?» «Ja, dere er sammen fremdeles?» Anita ser spørrende på meg, med et lurt smil. «Nei,» forter jeg meg å svare. Anita vet det ikke! tenker jeg og føler meg nesten svimmel, plutselig. Og kvalm. Da er det kanskje ingen andre som vet det heller ...?
å ikke Her er det Anita alts mmer: vet, som skjedde i so
mmerleiren og Jeg sendte Alfi et brev fra so k ikke noe svar, spurte ham om sjans, men fik å på leiren.) og ble sammen med Erik. (Alts hjem kom det Men akkurat da vi skulle reise svarte JA!!! et brev fra Alfi likevel! Og han kunne noe for Så da hadde jeg, helt uten at jeg jeg SKULLE det, TO kjærester! Samtidig !!! Og av dem, så selvfølgelig ha slått opp med ene jeg ikke det. fort som mulig, men så gjord 13
Happy-ending-materie.indd 13
04.09.15 13.00
meg for hvem For jeg greide ikke å bestemmea i BEGGE!!! Og jeg ville ha! Jeg var jo forelskjeg var UTRO så fant de det ut, så klart, at e to. Samtidig. mot dem, og de slo opp. Begg a mi. (Det var Eller RETT etter hverandre. I stu tt liv.) Og Alfi kanskje den verste dagen i mi var der resten dro til Bulgaria dagen etter, og av sommeren. kv eld , og i De ko m hje m se in t i fo rg år s r på bu ss en . mo rg es va r ikke ha n og Pe tefaren sin. (Eller De satt sikkert på med Hulken, så opptatt med ikke vet jeg.) Og jeg har jo værtglemte å tenke på å ha bursdag i hele dag, at jeg . (D es su te n at jeg sikkert kom til å treffe Alfisid en nå ! ! !) er jo alt de tte ga ns ke len ge «Er dere ikke?» spør Anita overraska. «Hva da?» spør jeg. «Sammen?» spør hun. «Nei,» svarer jeg. «Hvorfor ikke?» spør hun. Jeg ser på henne, og så ned på hendene mine. På tomlene, som jeg tvinner og tvinner over de sammenflettede fingrene. Tvinner og tvinner. Jeg nistirrer på tomlene mine, mens jeg kjenner at Anita nistirrer på meg. Hun venter på et svar. Og jeg ANER IKKE hva jeg skal si! For jeg vil ikke si noe som helst, jeg vil bare glemme hele greia! (Jeg hadde på en måte glemt hele greia. Til nå …) «Hvorfor er dere ikke sammen, Oda?» spør Anita igjen. «Dere var jo så …» 14
Happy-ending-materie.indd 14
04.09.15 13.00
«Det bare …» avbryter jeg. «Vi bare … det ble slutt, bare!» Jeg ser mot scenen. Later som om jeg er veldig interessert i å følge med på hva lærerne snakker om. (Men det eneste som kverner rundt i hodet mitt, er det som skjedde i sommer, da jeg ødela alt …) Anita ser på meg litt til. (Jeg kjenner det, og ser det i sidesynet.) Men hun spør ikke noe mer. Og så ser hun opp mot scenen, hun også.
NB! ! ! Hvis du lurer, så NEI. Jeg er IKKE forelska i Alfi lengre. Det var bare veldig rart å se ham igjen nå, helt sånn plutselig, ikke sant!
15
Happy-ending-materie.indd 15
04.09.15 13.00
ALFI (som altså VAR den store kjærligheten …)
Jeg vet nøyaktig hvor i aulaen han sitter, men våger ikke å se i den retningen. Men så våger jeg likevel. Å, Alfi! tenker jeg og kjenner at det STIKKER skikkelig i hjertet mitt!?! Dette overrasker meg av to grunner. 1: Jeg er jo over ham! Og 2: Jeg ser ham bare bakfra akkurat nå. Men håret hans har blitt så langt i sommer! Nesten helt ned til skuldrene! Og det krøller seg så utrolig fint, overalt! Plutselig snur Alfi på hodet, så jeg ser halve ansiktet hans.
Fy farao!!! Han er bare ENDA kjekkere enn jeg husket! Tenk at han og jeg en gang var sammen. SAMMEN!!! (Men det er vi altså ikke lengre . . .) Søren heller, jeg VEDDER på at han kommer til å få seg kjæreste sånn cirka NÅR SOM HELST, siden han er så . . . så kjempebrun og kjempekjekk. (Og det går det an å tenke om noen, selv om man ikke er forelska, bare for å ha sagt det.)
16
Happy-ending-materie.indd 16
04.09.15 13.00
Alfi ser forresten ikke på meg. Han prater med noen jenter på raden foran. De snur seg hele tida og hvisker (for ikke å forstyrre lærerne på scenen), mens de fniser og ler. Og Alfi ler og hvisker tilbake. Det er umulig å høre hva de hvisker om, men det er tydeligvis morsomt. Jeg har aldri sett de jentene før, og visste ikke at Alfi kjenner dem. Kanskje de skal gå i samme klasse? (PS: Jeg og Alfi har IKKE kommet i samme klasse, men det er kanskje like greit …) Plutselig begynner alle å reise seg. Jeg ser på Anita og spør: «Hva skjer?» «Vi skal til klasserommene,» svarer hun.
(Alfi)
17
Happy-ending-materie.indd 17
04.09.15 13.00
Å bli sett, men likevel IKKE … Mens vi venter på at læreren skal komme og låse opp døra til klasserommet vårt, kommer Alfi gående. Han har skateboardet under armen, sekken over den ene skuldra, mørkegrønn T-skjorte med en eller annen logo på, saggete bukser og oransje Converse. Armene hans er kjempebrune, og ansiktet også. Det må ha vært skikkelig bra vær i Bulgaria. Jeg blir bare mer og mer stressa jo nærmere han kommer. For hva skal jeg si til ham? (JEG ANER IKKE!!!) Men jeg MÅ jo si noe! Vi MÅ jo prate sammen igjen, før eller siden! For vi går faktisk på samme skole, OG er naboer!!! Alfi går midt i en gjeng jenter og gutter, blant annet de han prata med i aulaen. Han er overraskende lystig, synes jeg. Akkurat som før det i sommer. Akkurat sånn som han pleide å være, glad og morsom, en magnet på alle. Han stråler, liksom. Og plutselig greier jeg ikke annet enn å glane på ham mens han nærmer seg! Og idet han går forbi … smiler jeg. Og Alfi ser på meg!!! Så er han forbi. Men han så på meg!!! Eller … så han … gjennom meg …? Han så i min retning, det er jeg bombesikker på, men det føltes som om han ikke så meg, på en måte. (Og han smilte ikke tilbake …) Jeg ser på Alfi og de nye vennene hans, eller rettere sagt på ryggene deres, som forsvinner nedover gangen. Og ENDELIG kommer læreren raslende med nøkkelknippet sitt. 18
Happy-ending-materie.indd 18
04.09.15 13.00
Stolleken I klasserommet blir vi bedt om å sette oss. Pultene står tre og tre sammen på midtrekka, og to og to langs sidene. Anita spør om jeg vil sitte med henne og Emma, og det vil jeg. Men plutselig er alle treerpultene tatt, og Anita, Emma og jeg blir stående og se oss rundt. Det er bare vi tre som ikke har satt oss. «Sett dere, jenter,» sier læreren. Det er en toerpult ledig ved vindusrekka, og en ledig pult på midtrekka, ved siden av to jenter. Jeg ser på dem. Husker dem fra ballet før sommeren. De hadde skikkelig korte, glitrende minikjoler på, og så nesten helt like ut. (De og noen andre jenter var på en måte en gjeng, og det var masse gutter rundt dem, hele tida.) De ser fortsatt nesten like ut, med langt, lyst, glatt hår som henger løst, like sko, og nesten lik bukse og genser. (Samme type, liksom, men i ulike farger.) Og begge har ganske mye sminke. De har sånn pudder eller brunkrem i ansiktet, svart eyeliner og maskara, og veldig blank lipgloss. Hun ene har lipglossen liggende på pulten, ved siden av mobilen. Plutselig lener hun med lipglossen seg mot hun andre, hvisker noe, og de fniser. Så tar hun opp mobilen og bruker mobilkameraet som speil, mens hun tar enda mere lipgloss på leppene sine. Og begge tygger tyggis. De tygger og tygger. 19
Happy-ending-materie.indd 19
04.09.15 13.00
«Sett dere, jenter,» gjentar læreren, og nå hørtes han litt streng ut. Anita og Emma er nærmest pultene ved vinduet, så de forter seg å sette seg der, mens de sender meg unnskyldende blikk. Og da er det bare pulten ved siden av de to tyggegummijentene som er ledig. De følger meg liksom med blikket mens jeg setter meg. Det er litt ekkelt at de glaner sånn, uten å smile, eller noe, men så har vi ikke blitt kjent ennå heller, da. «Hei!» sier jeg og smiler. Jentene sier ikke «hei» tilbake. I stedet ser de på hverandre, og hun ene himler så vidt med øynene. (Jeg mener, hun prøvde ikke å skjule det for meg, engang!) Så fniser de igjen. Som om det var rart at jeg sa hei, liksom? Eller var det noe annet? Jeg vet ikke. Det er bare merkelig. I neste time skal jeg prøve å bytte plass, tenker jeg. Så jeg kan sitte med Emma og Anita i stedet! Men akkurat da jeg har tenkt den tanken, sier læreren: «Fint, da er dette plassene deres fram til jul.» «Men …» begynner jeg, og rekker opp hånda. «Ikke noe men!» avbryter læreren så jeg skvetter og tar ned hånda igjen. For nå hørtes han faktisk ikke hyggelig ut i det hele tatt. Er det SÅNN lærerne er på ungdomsskolen? tenker jeg og kjenner at jeg plutselig savner Kaldestad, verdens beste, greieste lærer! Han ville aldri snakka sånn strengt og kjeftete helt uten grunn …
20
Happy-ending-materie.indd 20
04.09.15 13.00