Nina E. Grøntvedt - Hei, det er meg

hei det er meg materie pocket.indd 2

08.12.15 09.27

hei det er meg materie pocket.indd 3

08.12.15 09.27

hei det er meg materie pocket.indd 4

08.12.15 09.27

hei, det er meg!

Ikke la meg bli alene igjen her ...

hei det er meg materie pocket.indd 5

08.12.15 09.27

Til Bestemor og Bestefar

hei det er meg materie pocket.indd 6

08.12.15 09.27

Nina Elisabeth Grøntvedt

Hei, det er meg!

I kke la meg bli alene igjen her ...

(PS: Alt jeg nĂĽ skal fortelle deg, er 110 % sant!!!)

hei det er meg materie pocket.indd 7

08.12.15 09.27

PROLOG

--->-

(Altså et forord eller et hint om hva som skal skje.)

Kjære dagbok, HVA HAR JEG GJORT?!! Hvordan BLE det sånn?

På under en uke har jeg ødelagt absolutt ALT. Jeg har mistet min ALLER BESTE VENN i hele verden. INGEN liker meg lenger. Ikke på skolen, ikke hjemme, ingen steder! Og alt er bare min skyld. (Eller, kanskje ikke BARE min skyld, da.) Men uansett, jeg vet ikke hvordan jeg skal rette det opp igjen …

hei det er meg materie pocket.indd 8

08.12.15 09.27

I BEGYNNELSEN

(før alt går galt)

hei det er meg materie pocket.indd 9

08.12.15 09.27

M egeim og bor i Krokkleiva 5.

Jeg heter Oda Andrea Stokkh tt hår.

Jeg har gråblå øyne og halvlangt, brunt, helt stri bølger!)

(Jeg skulle ønske jeg hadde krøller, i alle fall litt lillesøster Jeg har ei bestevenninne som heter Helle, og ei an å bli. Og som er så teit, lettlurt og barnslig som det går som heter så har jeg mamma og pappa, og gullfisken min, vite om gullØystein. Han – eller hun? Det er ikke så lett å unger, og det fisker er gutter eller jenter uten at de får gullfisk tein er i alle har ikke våre fått ennå … men samma det, Øys fall SJEFEN i gullfiskbollen vår.

Helle

iva 2, som Bestevenninna mi, Helle Henriksen, bor i Krokkle langt hår, med er rett oppi gata. Hun har ganske lyst, ganske .) Helle går på bølger. (Men mitt er bittelitt lengre enn hennes voksen for trinnet under meg på skolen, men hun er skikkelig el, så pleier alderen. I stedet for å bli sint på folk, for eksemp ne godt ha gått hun bare å lukke øynene og telle til ti. (Hun kun agrei og kul, og på trinnet mitt, SÅ smart er hun.) Helle er meg sammen med vi liker nesten bare de samme tingene. Helle bor hunder. nerdebroren sin, Stian, moren sin, og tre store e begge to Og så hadde hun Lasse og Geir før, men de død i fjor vinter. Da var Helle lei seg i mange uker.

hei det er meg materie pocket.indd 10

08.12.15 09.27

Erlend Erlend (eller Erle, EGENTLIG, da) er lillesøstera mi. Jeg kaller henne Erlend, fordi hun ikke liker det.

Når vi krangler, sier jeg til henne at hun egentlig ikke skulle blitt fød t, at mamma og pappa egentlig ønsket seg en GUT T, og at han Erlend. Men så ble det bare Erle isteden. Jeg sier skulle hete og pappa gråt da Erle ble født (og at de prøvde at mamma henne på sykehuset og allting). Da blir hun innmå reise fra og helt rød i ansiktet, og så løper hun etter megari sint Heldigvis løper jeg fortere enn henne. Den dag og hyler. meg igjen, skal jeg KANSKJE vurdere å kalle henen hun tar ne Erle.

Eller kanskje ikke.

(Dessuten kommer hun ALDRI til å ta meg igjen

uansett.)

11

hei det er meg materie pocket.indd 11

08.12.15 09.27

Januarhobby «Gi meg den, den er MIN!» sier jeg til Erlend og strekker fram votten. «Jeg sa det først, at jeg skal ha alle de blå.

Hit med den!»

«Men Oda, jeg fant den, jo,» sutrer Erlend. «Jeg vil også ha blå lys på treet mitt.»

Erlend vil ikke gi fra seg den blå fyrverkeritoppen. De blå er de sjeldneste og fineste toppene. ALLE vil ha dem. Men jeg sa det faktisk først, så jeg har førsteretten.

«Ok, Erlend, hva om vi inngår en avtale?» sier jeg. (Noen ganger må jeg bare sette ned foten og vise Erlend hvem som er sjefen. Jeg er tross alt eldst. Og smartest. Og jeg skal ha de blå toppene. Punktum.)

«Hva da?» spør Erlend mistenksomt.

«Hvis jeg får alle de blå toppene, så skal du få alle gulltoppene vi finner,» sier jeg og smiler. «Ok?» «Næhæhæi, for det finnes ikke gulltopper, så!» roper Erlend.

«Johoho, de er helt nye i år, nemlig, og de er superfine!» sier jeg. «Og du skal få alle dem, hvis jeg får alle de blå. Greit?»

«Men hvis de er så superfine, hvorfor vil ikke du ha dem, da?» spør Erlend.

«Jeg ville bare være grei mot deg. Er ikke det lov heller nå, da? Du er jo lillesøstera mi, ikke sant,» sier jeg.

12

hei det er meg materie pocket.indd 12

08.12.15 09.27

Erlend tenker seg om en ganske lang stund. Jeg holder pusten og venter. Smiler så søtt jeg kan til henne. Jeg hører at Helle fniser litt lenger oppe i bakken.

«Greit,» sier Erlend til slutt.

Hun virker fornøyd og litt overrasket. Hun ser glad ut, faktisk. (PS: Det er mulig Erlend ikke kommer til å være like glad seinere i dag. Hun hadde nemlig helt rett i at det ikke finnes gullfyrverkeritopper. Men det blir hennes problem.)

«Gi meg toppen, da,» sier jeg.

Jeg vil ha den blå toppen nå. Men plutselig virker det som om Erlend ikke vil gi den fra seg likevel. Hun ser opp bakken mot Helle, som står der og prøver å se alvorlig ut.

«HER!» roper Erlend plutselig og kaster toppen på meg.

Den treffer meg rett på skuldra og faller i snøen. (Ikke at det gjorde vondt, eller noe, men FREKKE LUS! Det gjorde hun med vilje.)

«Takk, dust,» sier jeg og plukker opp toppen.

Så holder jeg den opp mot himmelen og beundrer min fiiiiine, blå fyrverkeritopp, før jeg legger den i jakkelomma sammen med resten. Erlend sparker en isklump så den fyker nedover veien, før hun leter videre etter topper.

«Drittsekk,» sier hun lavt og snur seg bort fra meg.

«Hva sa du, VRÆLEN?!» sier jeg og skal akkurat til å kaste meg etter henne, men så blir vi avbrutt: «Hei, dere, kom hit og se!»

Det er Helle som roper. Så jeg og Erlend løper om kapp bort til henne for å se hva det er.

13

hei det er meg materie pocket.indd 13

08.12.15 09.27

Helle har funnet masse fyrverkeritopper! Og det var i siste liten også, for det begynner plutselig å sludde skikkelig mye, så vi går hjem til oss. Nå må vi vente helt til snøen smelter litt igjen før vi kan finne flere. Men til sammen fant vi så mange at vi har nok til å sette en topp på hvert av alle lysene på både mitt, Helles og Erlends minijuletre. Vi har til og med noen topper til overs.

Mitt tre blir helt blått, Helle sitt blir helt rødt, og Erlend får alle de grønne toppene. (Vi sa til Erlend at det var VELDIG synd at vi ikke fant noen gulltopper, og at hun selvfølgelig skal få alle de vi finner når snøen smelter. Og da var hun fornøyd med de grønne likevel.)

Egentlig ble treet til Erlend kanskje litt finere enn mitt.

Jeg spør om hun vil bytte farge, men det vil hun ikke. Da sier jeg at hun bare kan angre seg for at hun ikke vil bytte, og at blå lys er tusen ganger finere enn grønne uansett. Jeg sier at dette er hennes aller siste sjanse, og at jeg ALDRI vil bytte med henne seinere. Det er nå eller aldri. Da sier hun at det er helt greit, og at hun ikke vil bytte uansett hva jeg sier.

Dritt. Duste-Vrælen. Jeg sier til henne at neste år skal jeg ha de grønne toppene, og at jeg allerede har skrevet det i dagboka mi, med dato, så jeg har bevis på at jeg sa det først. Så det, så. Åååååh, Erlend er bare så utrolig teit og BARNSLIG!

14

hei det er meg materie pocket.indd 14

08.12.15 09.27

Nyhet Det er søndag, kvelden før første skoledag i det nye året.

Da jeg og Erlend kommer ned for å spise kveldsmat, sitter mamma og pappa ved kjøkkenbordet. De sitter der uten å snakke. De ser ikke så annerledes ut, men det kjennes liksom ikke helt vanlig. Det kjennes som om noe er galt. Jeg blir stående midt på kjøkkengulvet og se på dem.

«Pappa har mistet jobben,» sier mamma og legger hånda si på hånda til pappa.

«Hæ?» sier jeg.

«Yess! Da kan du jo bli POLITI!» roper Erlend og begynner å løpe rundt på kjøkkenet og late som hun har pistoler i begge hender. «Penga eller livet!» hyler hun og skyter usynlige skurker overalt i rommet. (Det må være stappfullt av dem her inne, sånn som hun holder på, og dessuten skulle hun ha gått tom for kuler for lenge siden.)

«Penga eller livet? Dust, det er det jo tyvene som sier!» sier jeg.

«Ikke kall søsteren din en dust, Oda,» sier mamma.

«Politiet sier da ikke penga eller livet!» sier jeg.

«Erlend er så dum!»

«Ikke kall søsteren din Erlend, Oda, og ikke kall henne dum,» sier mamma. «Erle er slett ikke dum.»

Jeg står fremdeles midt på kjøkkengulvet.

15

hei det er meg materie pocket.indd 15

08.12.15 09.27

«Men har du gjort noe galt?» spør jeg pappa. «Er du ikke flink i jobben din?»

«Det er nedgangstider,» sier pappa. «De har ikke bruk for meg lenger. Jeg er den som ble sist ansatt, så jeg måtte gå først. Sånn er det bare. Det ordner seg,» sier han og smiler et rart smil.

«Så du har ikke noen jobb mer?» spør jeg.

«Nei,» svarer pappa, «akkurat nå har jeg ikke det. Men jeg finner nok noe nytt snart, skal du se.»

«Det ordner seg,» sier mamma.

Er det den eneste setningen de kan, eller?

«Pappa er arbeidsløs,» sier jeg ut i lufta – mest for å høre hvordan det høres ut å si det høyt. «Faren min er arbeidsløs.»

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det. Jeg ser på pappa. Ser han litt annerledes ut? Er han lei seg? Hva har han tenkt å gjøre nå?

«Det ordner seg, vennen min,» sier mamma, IGJEN, og så stryker hun pappa på hånda.

«BANG-BANG-BANG!» roper Erlend og ­nikker fornøyd for seg selv. Hun blåser usynlig røyk fra pekefingrene sine, og stikker dem i lommene.

Som om de var pistoler. Så setter hun seg på fanget til pappa og tar en brødskive. Jeg setter meg også ved bordet, og vi spiser kveldsmat. Det er ganske mye stillere enn det pleier å være.

Erlend legger begge armene sine rundt pappas hals og klemmer ham.

«Er du lei deg?» spør hun.

«Nei da, vennen min,» sier pappa og stryker Erlend på kinnet. «Men det er jo litt rart,» sier han, «ikke å ha en jobb sånn helt plutselig. Hva skal jeg finne på nå …?»

16

hei det er meg materie pocket.indd 16

08.12.15 09.27

Pappa ser ut i lufta. Det ser ut som om han tenker på noe. Og han ser egentlig litt lei seg ut.

«Men pappa, da,» sier Erlend oppgitt. «Du kan jo gjøre hva som helst! Du kan jo ALT!» Erlend smiler til pappa og klemmer ham igjen.

Kjempehardt.

Erlend er så liten at hun faktisk tror at pappa kan ALT …

«Ja, det er jo sant,» sier pappa og smiler på sin snille, vanlige pappamåte. «Pappa kan alt,» sier han og blunker til meg. (Og jeg himler med øynene, men jeg sier ikke noe.)

Tanker Jeg har lagt meg, men jeg får ikke sove. Jeg hører mamma og pappa som prater lavt og alvorlig nede i stua. Og Erlend som snorker i rommet ved siden av. Hun snorker akkurat sånn som Bestefar. Jeg ligger og tenker på gullfyrverkeritopper og på pappa som er arbeidsløs og på hva de andre på skolen kommer til å si. Og så tenker jeg på Lasse og Geir som er døde, og på Bestefar.

Helt til jeg sovner.

17

hei det er meg materie pocket.indd 17

08.12.15 09.27

MORRAGRETTEN Kjære dagbok, Dette er en dokumentasjon, for all framtid, av det som foregår her i Krokkleiva 5 akkurat nå, så ALLE, FOR ALLTID, skal få vite og huske akkurat hvor BARNSLIG lillesøstera mi Erle(nd) Beate Stokkheim er: «FINN TØY!» hyler Erlend ute på gangen.

(Hun er KJ EMPESUR.) «Finn tøy selv, vennen min,» sier mamma.

(Hun har helt rolig, helt vanlig stemme.)

«NEI! Finn tøy DU!» vræler Erlend-Vrælen enda høyere.

Og så høres et høyt dunk. Erlend har kastet seg ned på gulvet (som vanlig) og ligger der og hyler og furter som en BABY. «Når du har hylt fra deg og kledd på deg, så kan du komme ned og spise frokost sammen med oss, lille fyrverkeriet til mamma,» sier mamma. Hun er fremdeles like rolig i stemmen.

(Jeg skjønner ikke hvordan mamma holder ut å ha en sånn fæl skrikerunge. Men det gjør hun.)

18 hei det er meg materie pocket.indd 18

08.12.15 09.27

Det er mandag morgen, og i dag starter skolen. Første skoledag i januar. Jeg lurer på hva de andre i klassen fikk til jul, og om alt er som før på skolen. Eller om det er annerledes? Vi har jo ikke sett hverandre på nesten to uker!

Erlend har i hvert fall ikke forandret seg. Hun er akkurat like morragretten som hun alltid har vært. Ingen i hele verden er så morragretten som Erlend. Og i dag nekter hun på alt. Akkurat nå nekter hun å finne fram klærne sine selv. Ved frokostbordet kommer hun til å nekte å si hva hun vil ha på brødskiva si.

I stedet for å si hva hun vil ha på, kommer hun bare til å si «MMM!!!» til pappa, og peke mot påleggene.

Og så må pappa gjette på pålegg etter pålegg.

Uansett kommer han ikke til å gjette riktig før han har sagt minst fire forskjellige pålegg.

Og så kommer pappa til å blunke til meg og si: «Og sånn har vi det gående hjemme hos oss.» (Det sier han alltid.)

Mamma og pappa må seriøst være de mest utholdende foreldrene i hele verden.

Jeg låser dagboka mi og gjemmer nøkkelen på det hemmelige gjemmestedet som ingen andre i hele verden vet om, før jeg går for å spise frokost.

«Erleeeeend,» sier jeg når jeg kommer ut på gangen fra rommet mitt.

Hun ligger fremdeles der på gulvet og furter.

Fremdeles i pysjen.

«Jeg har skrevet ned alt du har sagt og gjort i hele morges i dagboka mi,» sier jeg.

Jeg smiler til henne. Hun blir alltid dritsur når jeg skriver om henne i dagboka mi.

19

hei det er meg materie pocket.indd 19

08.12.15 09.27

«Ååååh, din DRITT!» roper Erlend etter meg mens jeg løper ned trappa.

Nede setter jeg meg ved kjøkkenbordet sammen med mamma og pappa. Oppe hører vi at Erlend tramper hardt bortover gulvet, hele veien bort til klesskapet sitt.

Etter en stund kommer hun ned og setter seg ved kjøkkenbordet. Hun har tatt på seg genseren bak-fram med vilje, for å irritere mamma. Erlend ser ned på genseren sin og trekker fram vaskelappen, som er foran i stedet for bak.

«Oi,» sier hun mens hun ser opp på mamma.

Mamma ser på Erlend, men sier ikke noe. Hun bare fortsetter å spise frokost. Hun ser ikke irritert ut i det hele tatt. Så drar Erlend fram sokker fra bukselommene sine, og begynner å trekke dem saaaaakte på seg. Først en vanlig, mørkeblå sokk på den ene foten, og så en rosa blondeknestrømpe på den andre foten. Hun ser på mamma hele tida mens hun drar på seg sokkene. Hun venter på at mamma skal bli irritert. Men mamma blir ikke irritert.

«Så fin du ble, jenta mi,» sier mamma bare, og klapper Erlend på kinnet. «Du er jammen bra flink til å kle på deg selv!»

«Hm,» sier Erlend furtent.

«Hva vil du ha på brødskiva, da, Erle?» spør pappa og smiler til Erlend.

«MMM!» sier Erlend og peker mot påleggene.

Og så må pappa bare begynne å gjette.

«Ja, sånn har vi det gående hjemme hos oss,» sier pappa og blunker til meg.

Det er kjempeirriterende.

«Har du fått rusk i øyet, eller?» sier jeg surt til ham.

20

hei det er meg materie pocket.indd 20

08.12.15 09.27