Heia Kabul!
Heia Kabul.indd 1
25.04.13 09:40
Heia Kabul.indd 2
25.04.13 09:40
Anders Sømme Hammer
Heia Kabul! En kvinnes kamp for livet – og fotballen
Heia Kabul.indd 3
25.04.13 09:40
© 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Aud Gloppen, Blæst Design Satt med Minion Pro 11/16 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 80 g Super Snowbright 1,6 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Pößneck Printed in Germany 2013 ISBN 978-82-03-29348-1
Heia Kabul.indd 4
25.04.13 09:40
Innhold
– Jeg vil stå på og kjempe 7 En smak av Hollywood 43 Må holde sammen 62 Behandles som kriminelle 92 Angrep uten forsvar 113 – Lenge leve Afghanistan! 134 – Dette er slutten 158 Alltid vært alene 167 I dekning på ambassaden 182 På vent 201 Etterord 219 Noter 222
Heia Kabul.indd 5
25.04.13 09:40
Anders Sømme Hammer
Heia Kabul.indd 6
25.04.13 09:40
– Jeg vil stå på og kjempe
– Jeg vil stå på og kjempe Rotorblafringen er lyden av avbrutt spill. Khalida og de andre jentene plukker opp jakkene som de har tatt av seg under treningen, og løper bortover med ballnettet og vannflaskestativet. Det mørkegrønne Black Hawk-helikopteret kan høres på lang avstand der det flyr inn over Kabul. Ut av lukene på begge sider speider skyttere som holder i fastmonterte maskingevær. Fra oven er det lange bilkøer, hus med flate tak, høye murer, byggeplasser og kraner som fanger blikket gjennom støvet. Bygningene er blitt høyere de siste årene i Kabul. Om kvelden blinker det fra store bryllupshaller som er dekorert med hundrevis av sterke fargelys som får dem til å se ut som kasinoer. I 2010 er det en byggeboom i den afghanske hovedstaden. Men byen blir også stadig angrepet av menn i vanlige klær. Opprørerne oppdages ofte ikke før de løsner skudd eller detonerer en bombe. Angrepene er som regel rettet mot soldater og politimenn, men rammer hardest tilfeldige sivilpersoner som beveger seg rundt i byen uten noen form for beskyttelse. Mens blafringen blir høyere, søker jentene dekning på den lille tribunen med rosa og hvite plastseter på det gamle afghanske idrettsanlegget som ligger rett utenfor hovedkvarteret til NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF). Det utenlandske militæret har gjerdet inn anlegget. For å komme inn på fotballbanen må jentene gjennom en sikkerhetskontroll som bemannes 7
Heia Kabul.indd 7
25.04.13 09:40
Anders Sømme Hammer
av afghanske og utenlandske soldater. Fra morgen til kveld forvandles banen med de solsvidde flekkene til en landingsplass for helikoptre som frakter soldater og utstyr til og fra ISAF-hovedkvarteret. Når helikopteret senkes, spruter småstein og jord mot jentene som har snudd ryggen til. Det bakerste hjulet treffer gresset først, og så settes frontpartiet ned mens helikopteret ruller litt fremover. Det er en forutsetning for at jentene skal få trene her, at de alltid løper til side når helikoptrene kommer. Amerikanske soldater som skal til en militærleir utenfor Kabul, slipper grønne, brune og sorte bager ned på gresset og stiller seg for å vente ved siden av vannslangene som av og til brukes for å unngå at banen tørker helt ut. Fotballjentene skulle vært i Norge og spilt i Norway Cup et par uker tidligere, men slik gikk det ikke. Et guttelag fra Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan, der flesteparten av de norske soldatene er utplassert, ble sendt i stedet. – Afghanske gutter har alltid hatt mange muligheter. Dette var vår sjanse. Jeg ville reise til Norge for å vise at afghanske jenter kan spille fotball og kjempe for sine rettigheter. Vi ville vise hele verden at afghanske jenter kan drive med idrett, sier Khalida denne augustdagen i 2010. Det litt bustete håret til den 23 år gamle kvinnen er samlet i en hestehale. De kraftige sammenvokste øyenbrynene understreker hvor urettferdig hun synes det er at afghanske gutter nok en gang er blitt prioritert på bekostning av jenter. Det tar nesten en time før helikopteret letter og banen igjen blir ledig, så treningen avsluttes. Et par dager senere er Khalida på jobb. Hun går ned trappen som er dekket av et rødt og gult teppe hvor bare konturene av et mønster kan skimtes gjennom lag på lag med støv og skitt. I gan8
Heia Kabul.indd 8
25.04.13 09:40
– Jeg vil stå på og kjempe
gen passerer hun det store Afghanistan-kartet som er skjøtet på midten og holdes sammen av en gullfarget ramme. Landet, som er litt større enn Frankrike, er omkranset av Pakistan, Iran, Usbekistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Kina. Tre firedeler består av kronglete fjellområder, det grenser ikke til hav og et titalls etniske grupper holder til her – det er nesten så landet eksisterer på trass. 1800 meter over havet ligger hovedstaden Kabul.1 Her oppstår det maktkamper. Fra 1747 og fram til i dag har ingen afghanske statsledere gått av frivillig. De er enten blitt drept eller tvunget fra makten.2 I 2009 ble Khalida utnevnt til leder av det afghanske fotballforbundets kvinnekomité. Det innebærer i praksis at hun ble sjef for afghansk jentefotball. Hun omtaler fotballjentene som «sine jenter». Hun tar beslutninger og lager reglene, og dem følger jentene, eller så ryker de ut av laget. To søstre som var blant de beste på laget, måtte slutte etter at de hadde kranglet med henne. I 2010 er hun fast bestemt på at hun skal bruke livet sitt til å utvikle afghansk fotball så flere jenter kan spille. Utenfor banen havner hun i stadig nye krangler. – Jeg er klar. Jeg har alltid følt meg alene. Jeg kan kjempe, sier hun. Det afghanske fotballforbundets kontorer er en del av tilbygget ved idrettsanlegget Ghazi-stadion i sentrum av Kabul. Det ruvende stadionet ble reist i 1923, da emir Amanullah Khan styrte landet. Amanullah ledet an i den tredje anglo-afghanske krigen, som endte med uavhengighet fra Storbritannia i 1919. Som andre som hadde kjempet mot invasjonsstyrker, fikk Khan kallenavnet «Ghazi», som kan oversettes med «seierherre over de vantro».3 I full fart satte han i gang en serie med politiske og økonomiske reformer. Inspirasjonen kom fra den tyrkiske presidenten Musta9
Heia Kabul.indd 9
25.04.13 09:40
Anders Sømme Hammer
fa Kemal Atatürk. Grunnskole ble obligatorisk for alle, barneekteskap ble forbudt, flerkoneri motarbeidet og Khan gikk offentlig ut mot kravet om at kvinner måtte dekke til hodet med slør. Khans kone, Soraya Tarzi, ledsaget ham på utenlandsbesøk, var med på jakt, hoppet opp på hesteryggen og ble et nytt kvinneideal. Hun åpnet Afghanistans første jenteskole og kvinnesykehus, etablerte det første tidsskriftet for kvinner og sørget for at en gruppe unge kvinner fikk ta høyere utdanning i Tyrkia. Til sammenlikning viser kona til nåværende president Hamid Karzai, Zeenat Karzai, seg knapt offentlig. Amanullah Khans demokratisering av det afghanske samfunnet ville endt med en total forandring, men det bråstoppet i 1929 da han ble tvunget fra makten, anklaget for å ha solgt Afghanistan til de vantro, som han bare ti år tidligere hadde beseiret. Igjen vant de konservative kreftene. Det sies at moderniseringsforsøk i Afghanistan preges av to skritt fram og tre–fire tilbake.4 Amanullah Khan døde i eksil i Sveits i 1960, men stadionet har beholdt kallenavnet hans. De ikoniske olympiske ringene i blått, gult, sort, grønt og rødt henger fortsatt høyt på den kremfargede veggen utenfor idrettsanlegget. Det er som om de insisterer på at alt er normalt på et olympisk stadion som er blitt herjet av krig i mer enn tre tiår. Fra en kontorbås i stadionbygget styres jentefotballen av den unge kvinnen som har gått gjennom gangen og ut på fotballbanen på Ghazi-stadion. Jevnlig vanning har ikke hindret at gressmatta både er gul og grønn. Fotballjentene får ikke lov til å spille her, i stedet er de forvist til banen foran ISAF-hovedkvarteret. Som de fleste andre dager skinner sola i Kabul. Khalida foretrekker regn. Hun peker på den grå og rosa tribunen uten seter som strekker seg rundt banen. Hit kommanderte Taliban flere tusen mennesker om gangen. Denne dagen sitter sløret hennes så godt fast at 10
Heia Kabul.indd 10
25.04.13 09:40
– Jeg vil stå på og kjempe
det ikke glir ned fra toppen av hodet når hun bruker hendene for å vektlegge poengene. Men etter en stund løsner hun på sløret og drar det ned på skuldrene mens hun går, det føles bedre. Hun stopper foran fotballmålet, som mangler nett. Der ble mennesker hengt i tverrliggeren. Hun peker på straffeområdet, der hele gressflak er blitt sparket vekk og har etterlatt seg brune jordfelter. Der ble kvinner tvunget ned på kne og skutt i hodet med geværer. Bildene ligger tidlig i treffkøen hvis du googler «Taliban». Khalida har sett dem og videoopptak av andre henrettelser. Hun har hørt om en kvinne som hadde stukket av fra mannen for å leve med en annen. Hun ble tatt med hit og skutt. En av kollegene i Fotballforbundet har fortalt Khalida en historie som førte til at hun ikke greide å spise ordentlig på tre dager. Mannen spilte fotball på stadionet sammen med kamerater. Så kom en gruppe talibanere og beordret dem til å stoppe. De plasserte et bord på banen og førte ut 15 unge menn, armene deres ble presset mot bordplaten og hendene kuttet av. Dette var måten å straffe tyver på, i henhold til Talibans forståelse av Sharia-lovene. Fotballspillerne fikk beskjed om å samle opp hendene og fortsette å spille. De siste årene har de afghanske fotballjentene ofte dukket opp i reportasjer på TV, internett, radio og i aviser som eksempler på demokratisering og kvinnefrigjøring etter den amerikansk ledede invasjonen i 2001. Deres pionervirksomhet settes opp mot Talibans henrettelser her på stadionet. – Taliban var som dyr, sier Khalida trist. Midt på fotballbanen står hun som et symbol på et nytt Afghanistan, en ung, bestemt kvinne som nekter å gå med burka, og som krever sin rett til å drive med idrett. På landsbygda, der 70 prosent av den afghanske befolkningen holder til, er kjønnsrolle mønsteret svært tradisjonelt.5 Kvinnene tar seg av hjemmet og 11
Heia Kabul.indd 11
25.04.13 09:40
Anders Sømme Hammer
dekker seg til når de går ut, bare menn i deres egen familie får se ansiktene deres. I Kabul og i en del av de andre større byene er det mange unge kvinner som lever annerledes. De studerer, arbeider og tar del i fritidsaktiviteter. Men de møter enorm motstand. Khalida ser på livet sitt som en eneste lang kamp. Da hun var åtte måneder gammel, bokset hun til fetteren, og moren ble overbevist om at hun var helt spesiell. En av Khalidas onkler var pilot i militæret, og han la sin elsk på jenta fra første dag. Hun ble surret inn i et tøystykke slik at bare ansiktet syntes i bylten. Så ble hun båret ut i Kabuls sommer. I onkelens favn lå hun og tittet opp på naboer og butikkeiere. Juni er varm i den afghanske hovedstaden, men det blir aldri så trykkende som i de lavereliggende store byene, Kandahar i sør og Mazar-e-Sharif i nord. Og i 1987 var det bare rundt halvannen million innbyggere i Kabul. Dermed var luften mye renere enn i dag, nå som innbyggertallet er mer enn tredoblet, antall biler mangedoblet og grøntområdene redusert med mer enn 70 prosent.6 Onkelen fortalte stolt at dette var niesen hans, og at når han en dag ble drept eller døde, skulle de vite at Khalida ville bli noe stort. Onkelen døde ikke lenge etter. Fremvisningen i nabolaget gjorde inntrykk på Khalidas mamma, Shukria. Det er ikke vanlig at jentebabyer utløser slike offentlige følelsesutbrudd hos afghanske menn. Tre år senere tok bestefaren med dukker til Khalida og lekebiler til brødrene hennes fra Sovjetunionen. Han arbeidet i Luftforsvaret og dro ofte på kurs hos sovjeterne, som fortsatt støttet regimet i Kabul etter at de hadde avsluttet okkupasjonen i 1989. Dukkene falt ikke i smak hos den lille jenta. Det hjalp ikke at moren sa at de var nydelige og dyre. Dukkene ble holdt i beina over bålet i hagen der familien lagde mat. De stekte mens den lille jenta hylte. De brant godt. Ingen prøvde å stoppe henne i denne 12
Heia Kabul.indd 12
25.04.13 09:40
– Jeg vil stå på og kjempe
tilstanden, for hun ble illsint når hun følte at hun ble urettferdig behandlet. En gang ombestemte hun seg underveis og trakk en dukke ut av flammene. Den deformerte dukken var død, mente nabojentene. Den måtte begraves. De spadde et hull i bakken sammen og tok farvel mens de kastet på jord. Da Khalida gikk inn igjen, gravde nabojentene opp dukken. De hadde fått seg en ny leke. Jenteklærne bestefaren pleide å ta med, falt heller ikke i smak, hun ønsket seg gutteklær slik som de yngre brødrene fikk. Hun ble sur på brødrene som sa at jenter er svake og dessuten griner så lett. Khalidas hår var kortklipt, og hun prøvde å gå og snakke som guttene. Hun var ikke svakere, ville ikke være annerledes, ville ikke være jente. Cowboybuksen med den tilhørende cowboyjakken ble favorittantrekket, og hun så ut som en gutt. I gaten gikk hun løs på andre gutter som slo brødrene. Mellom slagene spurte hun hvorfor de hadde slått lillebrødrene hennes. Det var moro, hun var sjefen. Det ble flere slåsskamper. Bestefaren begynte å ta med gutteklær til henne i stedet, og han sluttet å kjøpe dukker. De små barneføttene ble gjerne kalde hjemme om vinteren, så når bestemoren sto grytidlig opp for å be, smøg Khalida seg opp i sengen og stakk føttene under ryggen på bestefaren. Hun var så glad i ham. Det var alltid varmt på besteforeldrenes rom. Gutter og jenter kunne si og gjøre hva de ville hjemme. Bestefaren hjalp bestemoren med husarbeid, og faren hjalp moren med å lage mat og vaske klær. Det var uvanlig at menn bidro så mye hjemme. Alle tullet med hverandre. Hele kvelder kunne de sitte sammen og fortelle morsomme historier. En gang det begynte å snø, gikk de ut i hagen, bestefar, bestemor, mamma og pappa, onkel og tante og barna, i alt 15 stykker. De kastet snøballer på hverandre. Naboene
13
Heia Kabul.indd 13
25.04.13 09:40
Anders Sømme Hammer
sto stille og så på, dette hadde de ikke sett før, en snøballkrig med hele familien. Da hun som sjuåring startet på skolen, fortsatte Khalida å leke slik hun gjorde hjemme og overalt ellers. Hun slumset med klærne, brukte av og til skjørt som ikke var lenger enn kortbukser, passet ikke alltid på at klærne satt rett på, og lot ofte være å legge slør over hodet for å dekke til håret. Hun brydde seg ikke. Hun tok bare på seg det hun fant i farten. Men mange andre brydde seg. Medelevenes foreldre reagerte på at hun var så åpen og lekte med gutter. De mente at en jente skulle oppføre seg tekkelig. På besøk hos en av de mer tradisjonelle onklene la Khalida beina på bordet og snakket som vanlig høyt. Der i huset var det forventet at jentene skulle sitte stille og ikke gjøre noe ut av seg. Onkelen spurte hvorfor ikke Khalida oppførte seg med mer respekt. – Det er slik jeg er, og jeg vil fortsette å være sånn, svarte hun. Moren syntes det var morsomt. Datteren fortalte alle hva hun mente om det meste, og lyttet ikke til formaninger fra andre enn foreldrene. Hun markerte seg som en bråkete jente som syntes det var helt naturlig å leke og slåss med gutter. Det kunne ikke falle Shukria inn å prøve å få datteren til å endre oppførsel, for selv ble hun alltid behandlet annerledes enn brødrene da hun vokste opp. Hjemme hos henne var det guttene som var blitt prioritert. Den ene broren som fikk gå universitetet, fikk til og med bedre mat og eget soverom. I løpet av oppveksten tenkte Shukria mye på hvor urettferdig det var. Derfor var hun opptatt av at hennes egen datter skulle behandles på samme måte som sønnene. Khalida har vokst opp med tre brødre. En som er ett år yngre, en som er fire år yngre, og minstemann, Nawid, som er seks år yngre. De ble født inn i en av de mest brutale periodene i moderne afghansk historie. Etter at den afghanske regjeringen kollapset 14
Heia Kabul.indd 14
25.04.13 09:40
– Jeg vil stå på og kjempe
i 1992, begynte krigsherrene fra ulike etniske grupper som hadde stått sammen mot sovjeterne, å kjempe mot hverandre.7 De blir fortsatt referert til som mujahedin, de hellige krigerne, men måten de tok livet av hverandre på, er som historier fra helvete: Menn ble dyppet i kokende olje for så å dø i en forvridd dødsdans. Det ble eksperimentert med hvor mange spikre som kunne slås inn i hodet på en mann før han døde. Menn tilhørende den etniske minoriteten hazara ble systematisk drept – og kjønnsorganene ble kuttet av for å holde tellingen. Opp fra fjellsidene svevde rakettdrevne granater som laget en svusj-lyd rett før de traff bakken og rammet tilfeldig i boligområdene. Khalida og de andre barna prøvde å etterlikne granatlyden og eksplosjonene da de lekte. I 1993 ble en stor del av Kabul sprengt i filler. En halv million mennesker flyktet fra ruinbyen.8 – I første klasse ble jeg med på sykehuset der bestemor arbeidet på apoteket. Det hadde nettopp vært et stort granatangrep, og pasienter med avrevne armer og bein var ankommet på bårer. Det var så mye blod. Bestemor prøvde å holde hendene foran øynene mine. Jeg husker det ikke så godt, men det var første gang jeg så et dødt menneske, sier Khalida. På grunn av intense kamper måtte slektninger forlate leilighetene sine i bydelen Microrayon og andre deler av Kabul. De flyttet inn hos Khalidas familie i bydelen Khair Khana. I et av rommene sov tre familier sammen. Det lå til og med folk på gangen om nettene. Til slutt var det ti familier i huset. Eksplosjonene ble flere og kom nærmere. Den ene tanten hennes pleide å dytte barna under et teppe og holde rundt dem for at de ikke skulle høre smellene. Alle var livredde. Da Khalida gikk i andre klasse på barneskolen, tok Taliban kontroll i Kabul. Ett skrekkregime ble byttet ut med et nytt. Men15
Heia Kabul.indd 15
25.04.13 09:40
Anders Sømme Hammer
nene med de sorte turbanene ville realisere sin visjon om en ren islamsk stat og innføre verdens strengeste fortolkning av de muslimske Sharia-lovene. De brydde seg ikke om å drive med samfunnsutvikling, så følgelig forfalt både helsevesenet og offentlige institusjoner. I dag forbindes Taliban først og fremst med opprørere som angriper utenlandske soldater med veibomber, kalasjnikovgeværer og granater, men da de regjerte, var det undertrykkingen av kvinner som først og fremst sjokkerte verden. Kvinner skulle verken få ta utdanning, arbeide utenfor hjemmet eller ses av andre enn slektningene. Taliban etablerte en moral politistyrke som gikk rundt og passet på at menn hadde langt nok skjegg, og at kvinner dekket seg ordentlig til.9 Bilder av moralens voktere som banket løs på kvinner i heldekkende burkaer på gaten i Kabul, ble formidlet gjennom nyhetsbyråene. En slektning av Khalida ble pågrepet av Taliban og gjentatte ganger gitt elektriske støt. Etter 20 dager ble han gal. Slektninger reiste med ham til Pakistan og tok ham med til leger der, men det hjalp ikke. Ett år senere hoppet han fra toppen av et hus. Han etterlot seg en datter og kone. Khalidas familie fikk høre at naboer hadde rapportert til Taliban at faren tidligere hadde arbeidet for de Sovjet-støttede myndighetene. Da han så fikk juling av talibanere fordi han hadde på seg en hatt som ble forbundet med sovjeterne, var det nok. Planen ble lagt om kvelden, og klokken fem om morgenen forlot fami lien huset i Kabul. De tok bussen til Peshawar i Vest-Pakistan. De hadde ikke med seg leker og bare litt penger. Khalida, som da var åtte år, ser på det som slutten på barndommen. – Vi følte oss uønsket i Peshawar, minnes Khalida. Det var spesielt vanskelig å være jente og flyktning. Menn kjeftet på jenter som ikke dekket til håret helt. Khalida tilhører 16
Heia Kabul.indd 16
25.04.13 09:40
– Jeg vil stå på og kjempe
den etniske gruppen pashtunere, som også utgjør kjernen i Taliban. Hun forteller at pashtunske menn kjeftet mest. En dag Khalida gikk ute og bar på de tunge skolebøkene sine, følte hun seg syk. Det var varmt, og hun orket ikke å ha på seg sløret som også dekket ansiktet. Hun lot vinden kjøle hodet. En mann ble så provosert at han kjørte på henne med bilen. Hun snublet og mistet bøkene, mens mannen ropte skjellsord til henne. Det var ille i Peshawar, livet ble fylt med mange utfordringer, men det var bedre enn å måtte tilpasse seg Talibans enda strengere regler og avstraffelser. Faren som hadde hatt en høyere stilling i militæret i Afghanistan, måtte kjøpe grønnsaker og gå rundt og selge dem i flyktningleiren. Huden hans ble rød av sola. Etter hvert skaffet han seg en sykkel med kurv som han solgte is fra. Shukria underviste på skolen, men da Khalida var 12, fikk moren påvist en svulst og ble innlagt på sykehus i en lang periode. Faren lærte datteren å lage mat. Hun matet de andre barna og stelte i huset, mens faren var mye på sykehuset. – Du må si til deg selv at du er voksen nå. Ikke la de andre barna tro at du er redd. Ikke fortell at de kommer til å være alene om natten, og ikke la naboene få vite at de voksne ikke er her, sa faren. Khalida tok oppgavene svært alvorlig. Når hun ble redd, ba hun til Gud. Allerede i barnehagen hadde hun passet på den yngre onkelen sin. Hun hadde hentet ham i avdelingen for de yngste barna og båret ham til spiseplassen for å gi ham brød og melk. Han var tung, men hun hadde klart det. Etter terrorangrepene i USA den 11. september 2001 begynte amerikanske fly å bombe Afghanistan fordi Taliban-regimet hadde latt al-Qaida-lederen Osama bin Laden ha base i landet. Bestefaren gråt da han så på TV. Det var vanskelig å forstå hvorfor. Skift kanal, 17
Heia Kabul.indd 17
25.04.13 09:40
Anders Sømme Hammer
sa barna, men de ble fortalt at sivilpersoner ble drept. Ingen visste hvordan det gikk med familie og venner som var i Afghanistan. Talibanerne flyktet fra Kabul, og faren og onkelen dro dit for å sette i stand hjemmet. Da Khalida var ferdig med eksamen, flyttet hun, moren som var blitt frisk igjen, og resten av familien etter. Hun var 14 år og urolig. Hun hadde ikke trodd at de skulle returnere, og trivdes på skolen i Pakistan. Lærerne var snille, og nivået på undervisningen var høyt. I Kabul gikk hun i gang med å rette på lærerne. Hun kommenterte hvis de stavet feil eller presenterte faktafeil på tavla. Moren Shukria, som selv er gymlærer, forteller at ingen av lærerne likte at datteren var flinkere enn dem. Lærerne ble sinte og klaget på denne jenta som var så frittalende og slurvet med hodeplagget. Men Shukria så ingen grunn til å skamme seg over datteren. Hun syntes det var fint at hun aldri brukte burka, og brydde seg ikke om hvordan hun bar sløret. – Khalida er flink og smart, og vi elsker henne så høyt, sier Shukria der hun sitter og drikker te i et trangt, men velholdt hus i en sidegate uten asfalt i sentrum av Kabul. Hun har det samme intense blikket som datteren, og har på seg en grå strikkejakke, sort, tradisjonell kjole og sort slør. Mange afghanske kvinner ser langt eldre ut enn jevnaldrende i Norge. Shukria er ikke en av dem. Hun ble født i Kabul i 1351, det vil si 1972 ifølge den gregorianske kalenderen som følges i Norge. Faren var ingeniør, og han døde i en bilulykke i Band-e Naghlu like utenfor Kabul da hun var fire år. Hun forteller at det raskt oppsto gnisninger i familien fordi de tre døtrene gikk på skole. Det kunne føre til at familien ble baksnakket, mente onklene og fetterne. Onklene var selv analfabeter. Moren arbeidet lange dager på et apotek slik at lillebrødrene hennes skulle få gå på skole. For Shukria og søstrene fantes det bare én løsning. 18
Heia Kabul.indd 18
25.04.13 09:40
– Jeg vil stå på og kjempe
Da Shukria var 15 år, kom den ene fetteren til hennes avdøde far på besøk sammen med kona og sønnen, Temorshah. Vanligvis måtte de tre søstrene sørge for at de ikke ble sett når menn kom på besøk, men denne dagen fikk de beskjed om å komme inn i rommet der de tok imot gjester. Shukria ble kalt «stillejenta», og alle trodde besøket gjaldt lillesøsteren hennes som var mer utadvendt, derfor var hun ikke nervøs. Etter en stund ble hun bedt om å hente et bilde av storebroren som hadde reist til Sovjetunionen. Da hun skulle ta ned bildet fra hyllen, løsnet hodesløret, og det lange håret kom til syne. «Kjeksen er søt,» sa Temorshah til faren. Det var koden de hadde avtalt. Etterpå fortalte Shukrias mor at det var bestemt at hun skulle gifte seg med den 18 år gamle mannen som hadde vært på besøk. Ingen spurte Shukria om hva hun ville, hun visste at tradisjonen var slik. Hun kunne likevel ikke skjønne hvorfor hun var blitt plukket ut. De hadde jo kommet for å møte lillesøsteren Nooria. Selv var hun alltid opptatt med skolearbeid når hun ikke leste en bok. Hun bidro ikke så mye hjemme som søstrene, og følte seg ikke som et koneemne. Da hun ble forlovet, fikk hun stelt håret og nappet øyenbrynene. Når klassevenninner spurte hvem hun skulle gifte seg med, sa hun bare at det var en mann. De hadde ikke møtt hverandre før den dagen de spiste kjeks og drakk te sammen, og hun visste ikke stort om ham selv om de var i familie. Shukria gikk fortsatt på videregående skole da hun ble gift. Da hun var 16, fikk hun Khalida og sluttet på skolen. Svigerfamilien var godt utdannet og mer liberal enn hennes egen familie. De lot Shukria ta det siste året på grunnskolen som privatist, og hun ble oppmuntret til å studere videre på lærerhøgskolen, før hun begynte å arbeide som lærer. Det var Shukria som tok initiativ til at Khalida skulle begynne 19
Heia Kabul.indd 19
25.04.13 09:40
Anders Sømme Hammer
med idrett. Hun ville gi datteren alle mulighetene hun selv ikke fikk, og derfor sa hun til ektemannen og svigerforeldrene at siden hun var gymlærer, var Khalida nødt til å få trene. Hvis ikke hennes egen datter trente, ville ingen andre mødre la døtrene gjøre det. Hun fikk familiens samtykke. Men Shukria og Khalida hadde større ambisjoner: Sammen begynte de å organisere trening for jenter i nabolaget utenom skoletiden. Ikke engang ektemannen visste om dette. Shukria ringte rundt til mødrene og ba dem om å la jentene få delta. Hun forsikret at det ikke ville skje noe galt. Etter hvert gikk en del mødre med på det, forutsatt at hun tok ansvar og hentet og leverte jentene, og det gjorde Khalida og Shukria. Shukria hadde selv fortsatt å spille badminton med nabokvinner etter at hun giftet seg. – Trening er bra for kroppen, det gjør deg sterkere og forhindrer at du blir trøtt og lat, se bare på Khalida. Hun er så sterk, sier hun. Mange afghanere er imidlertid uenige i at jenter skal drive med fysisk fostring, også i deres egen familie. Shukria prøvde lenge å få en av Khalidas nieser til å trene, uten å lykkes. Nå er niesen ofte syk. På skolen kom en av elevene hylende og sa at noen gutter hadde snakket stygt til henne. Da foreslo Shukria at jenta skulle begynne med taekwondo eller boksing. Da kunne hun slå guttene og passe på seg selv. – Jeg anbefaler alle muslimske jenter å trene kampsport så de kan forsvare seg, sier Shukria. Hun forteller at det på en måte var enklere for jenter å drive med idrett da hun var ung, fordi færre hetset dem. I dagens Kabul må jenter som trener, tåle mye kjeft og hån fra så vel slektninger og naboer som tilfeldig forbipasserende. Men det er også blitt startet mange nye TV-kanaler som viser reportasjer om kvinnelige idrettsutøvere, og det hjelper. Samtidig 20
Heia Kabul.indd 20
25.04.13 09:40
– Jeg vil stå på og kjempe
er idrettsforeningene blitt bedre organisert, med skolerte trenere. Ambassader og internasjonale organisasjoner støtter jenter med utstyr og klær, og i idrettslag og på skoler blir bilder av jenter som utmerker seg, hengt opp på veggene. Nest siste året på videregående skole fikk Khalida og med elevene en ball som de sparket rundt i skolegården. Først var det bare lek, men de likte det så godt at de dannet et lag. – Jeg har også spilt volleyball, badminton og tennis, sier Khalida. – Jeg ble til og med plukket ut til badmintonlandslaget, men badminton, volleyball og tennis var for pusete. Fotball er mer fysisk utfordrende, det er ikke lett å lære og du må jobbe mye med det tekniske. Men jeg utviklet meg kjapt. I fotball må du slåss for å vinne. Da Khalida og de andre jentene fikk høre at det afghanske fotballforbundet hadde opprettet en kvinnekomité, gikk de og registrerte laget. Som en del av et fotballutviklingsprosjekt kom en tysk trener og så jentene spille. Khalida imponerte i forsvar. Hun var flink til å avskjære angriperne, løp fort både med og uten ball og var god til å drible. Treneren plukket henne ut til å spille på det afghanske kvinnelandslaget. Shukria, Khalida, brødrene og faren bor sammen med hans foreldre. Mange tror de er rike fordi de er så liberale, men det stemmer ikke. De bor sammen med svigerforeldrene fordi de ikke har råd til å kjøpe eget hus. Khalidas foreldre har alltid arbeidet for å gi barna en best mulig utdanning og mulighet til å drive med idrett. – Slektninger kommer til oss og kritiserer at vi har fire barn, uten å ha et eget hus, men det kan vi ikke bry oss om. Vi lever slik det passer oss. Vi er bare opptatt av at barna våre skal få en god fremtid, sier Shukria. 21
Heia Kabul.indd 21
25.04.13 09:40
Anders Sømme Hammer
Selv ble hun fiket til hvis hun gjorde noe galt da hun var liten, om det så bare var at hun tullet og lo. Det er vanlig å slå barn i Afghanistan for å irettesette dem, men ingen i familien kjeftet på Khalida, og ingen slo henne. – Jeg var et veldig bortskjemt barn. Ingen fikk lov til å få meg til å grine, for da ville besteforeldrene mine bli lei seg, sier Khalida. – De ville alltid gi meg det beste av alt. Jeg ble behandlet som en konge. Hvis jeg gråt, ble bestefar sint, og han skrek til pappa og mamma: Hva er det Khalida vil ha? Hvorfor gir dere henne det ikke? Det afghanske fotballforbundet ble stiftet allerede i 1922.10 Men det var først noen år etter invasjonen i 2001 at arbeidet med å danne et landslag for kvinner startet. Ulike personer i det afghanske fotballforbundet og Den olympiske komité, samt utlendinger, har fått, eller tatt, æren for initiativet. Alle kan imidlertid enes om at de første spillerne ble rekruttert fra skoler i Kabul. Da Khalida begynte på landslaget, var Shukria opptatt av at hun skulle få spille så mye som mulig. Khalida var med da det afghanske landslaget deltok i sin første utenlandsturnering i Pakistan i 2007.11 De kom til finalen, men tapte. Khalida insisterer på at det var fordi dommeren var partisk. Fra begynnelsen av ble turneringer og treningsleire finansiert av utenlandske givere, noe som ikke er uvanlig i Afghanistan, der 90 prosent av statsbudsjettet betales gjennom utenlandsk bistand.12 Khalida fikk jobb som trener for barn under 14 år på en fotballskole drevet av en tysk utviklingsorganisasjon. Og snart fikk hun reise mer. Som 16-åring besøkte hun for første gang Tyskland, nærmere bestemt Frankfurt, sammen med seks andre jenter. – Det var helt annerledes enn hjemme. Jeg følte meg fri og trygg, og fotballbanene var av mye bedre standard enn i Afgha22
Heia Kabul.indd 22
25.04.13 09:40
– Jeg vil stå på og kjempe
nistan. Men det var så stille, gatene virket tomme sammenliknet med Kabul, sier Khalida. Hun savnet larmen. Samarbeidet med det tyske fotballforbundet har vært viktig for jentene. Tyskerne har dekket reiser og treningsopphold som afghanske myndigheter verken har villet eller kunnet dekke. – Vi dro til Tyskland og så hvilke rettigheter jenter og kvinner har der, hvordan de behandles. Der kunne vi se at menn støttet og heiet på kvinner, til og med om de spilte dårlig. De fulgte seriøst med på kampene, sier Khalida. På kjøpesentre observerte de hvordan jenter fikk gå i fred akkurat som gutter. Ingen forstyrret dem. Det var ikke slik at hele kroppen måtte tildekkes. – I Afghanistan sier de at du er en prostituert hvis du ser deg rundt når du går ute. Du må se ned hele tiden. Hvis du titter rundt deg for å se hva som skjer, og brødre og fedre oppdager det, kan det bli et stort problem, sier Khalida. Fotballjentene tenkte på hvor langt unna resten av verden Afghanistan befinner seg. – Det er så rart når du ser hvordan andre land fokuserer på utvikling, hvordan det skal gå fremover. I Afghanistan kaster mange bort tiden på å krangle. Vi sitter og sladrer om naboenes døtre og slikt. Det er så mange som motarbeider hverandre. Det er menn mot menn, og kvinner mot kvinner. De orker ikke å se at andre lykkes. Det afghanske samfunnet er slik at hvis en ung gutt eller jente har et talent, vil alle jobbe mot ham eller henne, fordi de er sjalu. Det er som om de tenker at siden de ikke kan gjøre noe, skal heller ikke andre få gjøre det, sier Khalida. Khalida er en frittalende og morsom jente som krever oppmerksomhet overalt hvor hun er, så hun ble fort et yndet intervjuobjekt. En dag hørte en av onklene et intervju med henne på 23
Heia Kabul.indd 23
25.04.13 09:40