Heimen, ISSN 0017–9841,
bind
49, 2012,
side
HEIMEN
3–12
Norvegr – en annerledes historie? Av Kari G. Hempel, Svein Ivar Langhelle, Olav Tysdal og Nils Olav Østrem Universitetet i Stavanger
Skal vi kunne si noe kvalifisert om historien, må vi sette vår lit til kildene, de restene av fortiden som er bevart for ettertiden. Forskningen basert på en kritisk bruk av disse kildene er det vitenskapsfaget historie handler om, men også spørsmålet om hva en fyller ut resten av bildet med, er viktig. Et av hovedtemaene i det nye historieverket Norvegr er fortidens annerledeshet. Forutsetningen dette bygger på, er at menneskene gjennom de siste par hundreår har opplevd at deres livsbetingelser har endret seg radikalt. Ifølge forfatterne er denne omfattende og mangesidige moderniseringen sammensatt og har rommet mange ulike prosjekter. En hovedutfordring består i å forstå hva disse enorme forandringene har betydd for menneskenes livsvilkår og livsformer. I bunnen ligger som et premiss at mennesker kan sees som vesener som søker mening, men der den konkrete mening de søker og ofte finner, er kulturelt bestemt. «Det innebærer at vi må forsøke å nærme oss dem på deres egne premisser snarere enn å lete etter «røtter» eller «spirer» til det moderne Norge.» (Bind I, s. 7.) Vi forstår dette slik at forfatterne her melder seg på i kampen mot at vår naturlige måte å tenke på, er uhistorisk og intuitiv, og at vi alltid forstår fortiden ut fra vår egen samtid. At historikeren alltid bærer med seg «fordommer» og egne verdier er en del av dette bildet. Det som må ligge fast, er målet om at fortidens mennesker må forstås på sine egne premisser.
Antropologisk perspektiv Redaktøren for det nye verket fra Aschehoug, Hans Jacob Orning, avløser Knut Helle som historieverksredaktør − Helle redigerte det forrige Aschehoug-verket fra 1990-åra. De to har i en klargjørende debatt i Historisk tidsskrift gjort rede for sine posisjoner som historikere og dermed som redaktører.1 Grunnholdningen i verket er preget av et skifte fra Helles modernistiske paradigme til Ornings vektlegging på den antropologiske, eller − mer presist − den rettsantropologiske forskningstradisjonen etter vendingen i historiefaget rundt 1970. Ornings historiesyn er at fortiden, og særlig middelaldersamfunnet, er «så annerledes fra vårt moderne samfunn at vi trenger eksplisitt formulerte teorier» for å forstå det.2 Helles synspunkt er at teoretiske rammeverk i for sterk grad har fått styre «oppfatningen av den norske økonomiske og samfunnsorganisatoriske utviklingen fra vikingtiden til og med høgmiddelalderen».3 Orning har som redaktør for Norvegr fulgt sitt eget program fra debatten mellom han og Helle i Historisk tidsskrift. Kritikk om å undervurdere endringer i perioden, betydningen av formelle institusjoner og om å overse normative kilder, forsvarer han seg mot ved å hevde at hans bidrag vel så mye er et supplement som kritikk til tidligere historieskrivning. Hans medforfattere Magne Njåstad og May-Brith Ohman Nielsen inntar en tilsvarende posisjon som Ornings. Gjennom analyse og drøfting vil forfat3