III.
Den første jula Helga Flatland
–
ondre! Eirik! Vent på meg da! Jeg snur meg brått, tar tak i jakka til Eirik som også snur seg. Ser bakover og oppover stien gjennom skogen, ser og ser mot svingen mellom grantrærne som er hvite og tunge av all snøen som er kommet de siste døgnene. Det er blålig desemberskumring, og vi kan bare så vidt skimte bygda i alt det blå og hvite langt der nede mellom de høye fjellene som enten er truende eller trygge, alt ettersom. Husene ligger tett i tett, som i en Astrid Lindgren-fortelling, hvert tun omringet av fjøs, stabbur og låver. Veien går i en sving mellom husene og fortsetter utover de endeløse teppene av jorder som ligger utenfor oasen av hus og bygninger. Eirik og jeg er på vei til bestemor og bestefar på andre siden av dalen, og vi vasser nedover stien i høyt tempo med bygda under oss, og det eneste som kan høres er sildringen fra elva under isen og våre egne skritt, vår egen pust og våre egne hjerteslag. Og nå Trygve, som roper gjennom skogen med pipende mørkreddstemme, roper på Eirik og meg, som alltid, som før. Han roper alltid akkurat her, akkurat nå, når Eirik og jeg har rundet svingen og Trygve har somlet ved den gamle hytta i trærne. Og vi snur
S
27
og ser. Ser og ser, lytter og håper. Eirik sukker til slutt tungt og sparker forsiktig i snøen før han ser på meg og smiler litt. – Kom, så går vi. Bestemor venter, sier han og jeg svelger klumpen av virkelighet i halsen og vi vasser videre i snøen, og lar Trygve være igjen ved hytta i skogen. Eirik og jeg er tvillinger. Vi vet stort sett hva den andre tenker, kan dermed fullføre hverandres setninger og vi kjenner på hverandres følelser et sted i magen. Vi vet hvordan den andre vil reagere, og reagerer nesten alltid helt likt. Mamma sammenligner oss ofte med svalene som jager hverandre over hustakene om sommeren, og som på uforståelig måte bråsnur på nøyaktig samme tid og i samme retning. Vi er født to år før Trygve, som alltid har vært mindre og annerledes på alle måter, og det at han har vært utenfor og noe annet enn Eirik og meg, har på en måte gjort oss to enda likere for alle andre, og kanskje også for oss selv. Jeg har alltid kunnet se hva Eirik skal si før han sier det, har nærmest formulert setningen i tankene mine før den kommer ut av hans munn. Etter at Trygve døde for seks måneder, syv dager, og fire timer siden, er det som om noen har kuttet den usynlige strengen som har gått fra Eiriks hode til mitt, den som gjorde at vi delte alle impulser, tanker og reaksjoner. Jeg vet ikke lenger alltid hva Eirik vil si, hvordan han vil reagere på det jeg sier eller ikke sier, på at beltet på snøscooteren hans ryker, på at bussen er forsinka eller på at den første julen uten Trygve er her nå enten vi vil eller ikke. – Har du sett, er det ikke de avskyelige snømennene, roper bestefar fra stolen sin idet vi kommer inn på det gamle kjøkkenet som lukter slik det alltid har luktet, og det er så 28
godt med noe som er som før i alt det som er nytt denne julen. – Snør det ennå? spør bestefar. – Ja, sier Eirik og tar av seg lua som er full av snø. – Også i høst som det nesten ikke har vært rognebær i det hele tatt! Veldig merkelig. Det må jo være ny rekord, sier bestefar for sikkert tjuetredje gang denne uken, og han ser bekymret ut av vinduet. – Rekord i å gjenta seg selv, mumler Eirik til meg, og jeg må kvele et latterhikst. – Jeg trodde lite rognebær betød lite snø, sier jeg til bestefar og smiler. – Nei. Lite rognebær, mye snø, sier bestefar. – Slik har det alltid vært. – Nettopp, så hvis det var lite rognebær i høst, så er det vel ikke så rart at det er mye snø nå, sier Eirik. – Hva? Joda, neida, sier bestefar, som forandrer rognebær- og snømengdeteorien sin hver vinter, og stirrer intenst ut vinduet. Eirik ler, og setter på kaffe mens jeg går for å finne bestemor på syrommet. Faste rutiner som har blitt enda fastere og mye viktigere. Vi tviholder på de samme samtalene, på vitsene, på blikkene og rutinene for å ikke gi mer plass til det som ikke er lenger. Bestemor sitter oftere på syrommet sitt enn før, det gamle rommet vi pleide å overnatte i da vi var små – Eirik og jeg på hver vår side av Trygve som umulig kan ha sovet spesielt godt mellom Eirik, som alltid sparket i søvne, og meg i den lille dobbeltsengen, men han lå alltid helt stille hver morgen, lys våken, og bare ventet på at Eirik og jeg skulle våkne, at vi skulle gå inn på kjøkkenet i pysjene og få hver vår kopp varmt vann med en teskje med honning oppi før frokost. 29
Bestemor ser opp idet jeg kommer inn, smiler litt. Jeg går bort og klemmer henne. – Har du funnet frem juletrepynten? spør jeg. – Eirik og jeg har med treet. Vi tenkte vi kunne pynte det i kveld, sammen med deg. Bestemor nikker og smiler igjen og vi trenger ikke si noe mer, kan ikke si noe mer, det er ikke noen vante ord eller vitser som kan erstatte denne stillheten, for vi vet begge to at det er Trygve som skulle pyntet juletreet sammen med bestemor, og hun skulle la ham sette stjernen i toppen til slutt, og han skulle late som om han syns det var like stas som han syntes da han var fem år og bestefar måtte løfte ham til toppen. Men Trygve skal ikke sette på plass flere julestjerner, han skal ikke bli løftet av bestefar, ligge mellom oss i sengen, rope om at vi skal vente, komme løpende etter oss eller være seg selv og være Trygve på alle de måtene han var Trygve på. Dette er den første julen uten Trygve, men han er så mye mer til stede og tar så mye mer plass enn noensinne at ingen av oss helt vet hvordan vi skal forholde oss til ham, til den nye Trygve som er død og ikke kommer hjem til jul som han sa at han skulle gjøre, men som er overalt likevel. Det bor 1043 mennesker i bygda, det er tre mindre enn for seks måneder siden. Hva tror du han rømte fra? spør Eirik ofte når vi har lagt oss – på det gamle «tvillingrommet» vi delte i kjelleren i mange år, som Trygve var så misunnelig på og altfor sjelden fikk overnatte i. Han vet at jeg ikke vet svaret, han spør bare ut i lufta, for en av oss må alltid si noe om Trygve før vi sovner, for å liksom ta ham med oss inn i søvnen, som for å passe på overfor hverandre og oss selv 30
at vi ikke glemmer ham, glemmer å regne med ham. Dere regner jo aldri med meg, ropte han ofte da han var mindre, i sinne og sjalusi over at Eirik og jeg var to like og han aldri kunne bli lik. Nå regner vi med ham hele tiden. Vi regner med ham til middag og dekker på til Trygve uten å tenke oss om, vi regner med ham når vi skal se film og ingen setter seg i kroken av sofaen, vi regner med ham når vi skal på butikken og kjøper med Hockeypulver, som ingen andre liker, vi regner med ham når vi skal på kino og venter utålmodige i gangen – uten at vi vet hva vi venter på, før vi kommer på at Trygve ikke lenger bare somler. Han kommer ikke i det hele tatt. Og vi regner i hvert fall med ham til jul. Vi regner med at han, som den minste, skal holde på de barnslige juletradisjonene som Eirik og jeg gjorde et nummer av at vi var for gamle til for mange år siden, men som Trygve forutsigbart og heldigvis for mamma og oss insisterte på å beholde: Vi regner med at han skal jage oss i seng tidlig lille julaften for at mamma og pappa skal få pynte i fred. Vi regner med at han skal våkne (de siste årene ved hjelp av en vekkerklokke under puta) grytidlig julaften og komme og vekke Eirik og meg, og at vi sammen skal gå opp i stua og finne godteri i julestrømpene, at vi skal krølle oss sammen i sofaen foran peisen og spise godteri og lese julehefter. Se ned på bygda, og gjette hvilket hus det begynner å lyse i først – vedde fire sure padder på at det blir hos Jon Olav som skal ut og brøyte. Vi regner med at Trygve skal le like høyt ogparodiere fortellerstemmeni Tre nøtter til Askepott, vi regner med at han skal prøve å skjule skuffelsen over aldri å få mandelen i grøten og anklage alle andre for å ha jukset, vi regner med at han skal åpne den første gaven, at han skal juble samvittighetsfullt like høyt for alle gavene når han først har satt standarden. 31
Trygve vil for alltid være Trygve 19 år, men det er som om julen gjør minnene om ham yngre. Jo nærmere julen kommer, jo yngre blir Trygve i minnene. Jeg har glemt de siste julene med Trygve, glemt at han for to år siden forandret seg. Glemt at han for første gang ikke brydde seg om når vi sto opp på juleaften, at han pliktskyldig spiste noen av mammas brente mandler, og nektet å se ned mot bygda. Jeg vet at vi lurte på hva det var med ham, Eirik og jeg, at vi tok ham med på fester og skjenket ham full, skrøt av ham til jentene, tok ham med på snøscooter-turer og alt vi ellers aldri inkluderte ham i, for å muntre ham opp. Men han var livredd både jentene og snøscooteren, så det endte med at han ble hjemme, og vi ga opp. Glemte ham, og det er først nå jeg lurer på hva det var den julen, hva det var som forandret hele Trygve. Nå får vi aldri vite. På vei hjem fra bestemor og bestefar tar vi snarveien over et av jordene. Det snør fremdeles tunge flak som smelter idet de legger seg i glipen mellom lua og jakkekragen, og det har snødd så mye at vi nesten ikke merker at vi kommer ut igjen på veien som går oppover mot bygda. Eirik banner og hutrer bak meg. – Hvor er Jon Olav når det faktisk er behov for brøytingen hans? spør han, gjentar spørsmålet jeg stilte en gang for flere år siden, som vi fikk latterkrampe av, alle tre, på vei hjem fra bestemor og bestefar, og jeg skjønner at han nå prøver å gjenopprette noe, en slags balanse, forbindelse, uten Trygve. Jeg smiler til ham, prøver å le, men det høres rart ut i stillheten. Jon Olav, faren til Sigurd i klassen, har ansvaret for brøytingen i bygda. Hver høst går han og tripper etter å få begynne brøytingen, og han er ute med traktoren og snø32
freseren før de fleste i det hele tatt har rukket å glede seg over eller forbanne de få centimeterne med snø. Han legger sin ære i helt rette brøytekanter, i å følge veien i hver minste lille sving. Han brøyter for livet, sier mamma, som skal psykologisere alt og alle etter et kurs hun tok på Blindern for noen år siden, og mener at den maniske brøytingen til Jon Olav bare er et symbol på og et uttrykk for et herjet indre. Denne desembermåneden må han i så fall ha fått utløp for fryktelig mye indre herjinger, ettersom han nærmest har bodd i traktoren og samvittighetsfullt brøytet de samme veiene han brøytet to timer tidligere. Eirik mener at Jon Olav ikke har noe indre, han er bare en brøytemaskin med øyne. Hva gjør den mannen egentlig om sommeren, sier han. Men dette året har ingen av oss kommentert, psykologisert eller gjort narr av Jon Olavs brøyting, for Jon Olav har, i tillegg til alle de offentlige veiene han er betalt for å brøyte, også brøytet innkjørsler, låvebruer, hele den lange private veien opp til foreldrene til Kristian, den lille mopedveien til søsteren til Tarjei, veien mellom huset til bestemor og bestefar og vedskjulet, og han brøyter alle andre private veier som man ellers må sørge for å holde snøfrie selv. Mamma har fortalt at hun møter ham hver grytidlige morgen, når hun selv er på vei for å brøyte. For mamma orker ikke tanken på at Trygves gravstein er dekket av snø. Jeg vet det er dumt, sier hun. Men jeg orker bare ikke at han skal fryse, skjønner dere, sier hun til Eirik og meg. Og jeg ser på Eirik, og Eirik nikker, så jeg nikker også, litt i utakt. Vi skjønner det, sier Eirik, og nå svinger vi innom kirkegården for å børste snøen av Trygve for at han ikke skal fryse. Måker snøen i en stor runding rundt steinen, i 33
en helt rett firkant – med millimeterpresisjon, og det hjelper å brøyte. Alle juletradisjonene familien vår har, er et resultat av kompromisser mellom mamma og pappa, som i den første julen de skulle feire sammen som en familie, var overdrevent opptatt av at ingen skulle bestemme mer enn den andre, og at de skulle lage sine egne tradisjoner. Begge to var nylig utmeldt av statskirken, innmeldt i Human-Etisk Forbund, og det skapte litt problemer når de skulle prøve å finne tradisjoner som både var julete, men samtidig ikke kristne. De første årene insisterte derfor mamma overfor alle som ønsket henne god jul, på at hun og pappa faktisk feiret solsnu – men som med årene viste seg å bli feiret på ganske samme måte som de fleste andre feirer Jesu fødsel. Nå er den eneste forskjellen at pappa tenner et stort bål i hagen, helt på kanten ned mot bygda, den 22. desember, for å markere at solen snur. Så har de et lyspunkt å se opp mot der nede, sier han hvert år. Og noen å snakke om, legger mamma alltid til og ler. Nå, når Eirik og jeg endelig kommer hjem fra bestemor og bestefar og Trygve under snøen, møter vi pappa som småløper frem og tilbake mellom garasjen og hagen med planker og andre mer eller mindre brennbare gjenstander han har samlet gjennom hele året til solsnu-bålet. Eirik og jeg blir stående litt rådville helt til han får øye på oss. Han stopper opp og kaster et lite blikk på stien og skogen bak oss, som for å sjekke om det ikke kommer en til, men tar seg fort i det. – Bålet er snart klart. Kan du hente mamma, Sondre? spør han og nikker mot huset. Jeg går inn, og kjenner lukten av mammas fruktkake 34
med konjakk og aprikoser og rosiner som egentlig må stå noen uker for å bli skikkelig god. Mamma tar formen med kaka ut av ovnen akkurat idet jeg kommer inn på kjøkkenet. – Jeg tenkte … vi må vel ha fruktkake i år også, sier hun litt prøvende, som om hun spør meg om det er lov til å bake julekake når Trygve er død. – Selvfølgelig må vi ha kake, sier jeg. – Men nå er bålet klart ute. Hun nikker og smiler til meg, og tørker hendene på forkleet med julegriser som Trygve brukte åtte uker i heimkunnskapen på å sy, og som han nektet å gi seg med når de andre skulle over til å sy «putetrekk til far», for å bli ferdig til julaften. Eirik og pappa står stille foran det utente bålet og ser ned på bygda når vi kommer ut. Den ligger stille mellom fjellene og snøen, det er ingen biler på veiene, ingen mennesker på gårdsplassene, ingenting som lager lyd før pappa kremter. – Vil du tenne bålet i år, Sondre? spør han meg. Jeg ser litt usikkert på Eirik, men han ser bare ned og utover bygda. Jeg ser til slutt på mamma, vil at noen skal bekrefte tankene mine. – Ja, det var jo Trygves tur, sier mamma og slår armene rundt overkroppen. – Man skal liksom holde på tradisjonene, sier de, legger hun til. Ingen av oss spør hvem de er, men jeg tror alle går ut fra at det er sorggruppen mamma har blitt en del av, som hun stadig refererer halvt ironisk eller oppgitt fra, men som hun ikke klarer å slutte å gå i likevel, bare i tilfelle de skulle komme til å si noe som kan hjelpe, lette litt. Pappa nikker, ingen av oss svarer, jeg tenner fyrstikken, kaster den 35
på bålet – og pappa har som vanlig hatt på så mye bensin at det er overtent i løpet av noen sekunder. Vi må ta noen skritt tilbake, og det blir et unormalt stort mellomrom mellom mamma og Eirik. Jeg venter på at Eirik skal ta et skritt til siden, slik jeg selv ville gjort, for å fylle rommet. Men Eirik står stille, og jeg vet ikke om det er med vilje, men jeg dytter likevel litt borti ham – og han nikker til meg, lener seg litt nærmere mamma uten at det skal bli for påfallende, uten at hun eller pappa skal tro at han gjør det for å fylle tomrommet, og han blir stående helt skjevt uten å tørre å bevege bena, stiv i blikket. Jeg klarer ikke la være å le, og idet Eirik ser på meg, begynner han også å le, og det er så godt å le at vi ikke klarer å slutte. Pappa senker skuldrene og mamma ler litt av oss, og jeg kan nesten føle at solen snur og at det blir lysere bare på de minuttene vi står rundt bålet. Helt sidenTrygve døde for seks måneder siden, tror jeg alle rundt oss har gruet seg til jul, til at alt som er jul bare er jul hvis det ikke mangler noen. Og jeg tror de andre i bygda gruer seg til å tenke på oss, til å synes synd på oss, til å møte oss på butikken, i kirken, på veien og vite at det er jul for oss også. De føler seg sikkert nesten mer hjelpeløse enn oss, sier pappa når Eirik og jeg klager over de overdrevent medfølende blikkene vi får på butikken. De sørger jo også, vet dere. De har bare ikke det samme sorgrommet som oss, sier mamma, liksom ikke den samme retten til å sørge. Eirik himler med øynene, ser på meg for at jeg også skal irritere meg over den overdrevne pedagogiske tilnærmingen, det er som om hun følger en lærebok, sa han en kveld, og at vi liksom er elevene hennes. Jeg forstår irritasjonen, men jeg forstår mamma like godt, forstår at hun trenger en eller 36
annen oppskrift, noe å holde fast i slik at ikke det sorte hullet etter Trygve skal sluke alt som er igjen. Alle vil ta del i savnet etter Trygve, og spesielt nå, når det nærmer seg jul, er det som om alle søker mer bekreftelse hos oss enn før, på at det er greit å sørge, og at vi fremdeles gjør det. De kommer på døren med sirupsnipper, pepperkaker og kransekaker i store bokser, med oster og skinker og diverse andre spiselige julebidrag – inkludert noen som lukter så rart at Eirik og jeg smugler det ut bakdøra og opp i skogkanten ved revehiet Trygve fant for flere år siden, og som han helt til han dro i militæret la den ene brødskiva fra nistepakka si utenfor. – Skulle tro jeg hadde brukket både armer og ben, sier mamma på lille juleaften, etter at Ingrid, kona til Jon Olav, har vært på døren med den tredje forsyningen med julekaker i løpet av de siste fire dagene. – Skulle ønske vi kunne fordele dette utover til årene fremover. Da hadde jeg aldri trengt å løfte en finger før jul igjen, sier hun. Mamma har pyntet litt halvhjertet til jul. Har brukt mye tid i kottet med julepynten, sett litt ekstra på hver eneste lille gjenstand. Ropt ned i stua til Eirik og meg for å forsikre seg om at hun husker riktig, at det helt sikkert er Trygve som har laget den lille nissen med fregnene, om vi er sikre på at det ikke er en av oss. Vi går opp etter tur, Eirik og jeg, svarer hver gang. Ja, det var Trygve som lagde den nissen, det hjertet, den engelen. Helt bombesikkert, mamma. Og hun stryker over hver bittelille slurvete klump av en nisse, av en engel eller alv – og julestrømpen som rakner i sømmene – som Trygve har laget, som om det var Trygve selv hun strøk på. Hun har satt de tre Eirik-, Sondre-, og Trygve-nissene på den vanlige plassen over stuebordet, har lagt på juledu37
ken på kjøkkenbordet og hengt kransen av granbar med det røde hjertet i midten, på utgangsdøren. – Sånn, sier hun nå, når hun har satt stjernen i toppen av juletreet. – Da er det vel jul. Jeg sier ingenting om alt som mangler – om de tre strømpene som mangler over peisen, om krystallenglene som skal henge i vinduet, om den flettede kurven til julepost som skal stå ved trappen, og det store, stygge, flettede hjertet som Trygve fikk av bestemor for lenge siden, som han insisterte på at skulle henge på veggen over stuebordet i julen, og erstatte maleriet som hang der til vanlig. Jeg ser på Eirik som ser mot sofaen, og deretter på meg, og vi ler endelig helt på likt av det samme minneglimtet av Trygve som akkurat nå skulle sittet med pute foran ansiktet og se på Hjemme Alene-filmen og bli redd for tyvene. Og vi hører stemmen hans, de samme ordene og den samme latteren, han er plutselig så intenst tilstede i oss begge, mellom oss og på plass på en ny måte, og vi nikker i takt til mamma. Da er det vel jul.