Den stumme jenta
Hjort & Rosenfeldt
Den stumme jenta Kriminalroman
Oversatt av H책vard Syvertsen
Tidligere utgitt: Mannen som ikke var morder, 2011 Dødens disippel, 2012 Fjellgraven, 2013
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. Originalens tittel: Den stumme flickan Copyright © 2014 Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt Published by agreement with Norsteds Agency Norsk utgave © 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,5/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2015 ISBN 978-82-03-37053-3
H
an vet ikke hvilken dag det er. Men det er en fridag. Han går fremdeles i pyjamas selv om klokken er over ni. De er hjemme alle sammen. Inne fra stuen høres lyden av SvampeBob Firkant. Mamma setter fram en tallerken med yoghurt og spør om han har vasket hendene etter han var på do. Han nikker. Vil han ha en brødskive også? Han rister på hodet. Det holder med yoghurten. Vanilje/banan. Han ville helst hatt Frostie, men Fred tok det siste, så han må nøye seg med havreflak. Men siden Fred fikk det siste av Frostien, får han velge dvd rett etter frokost. Han vil se på Transformers. Dark of the Moon. Igjen. Det ringer på døren. «Hvem kan det være så tidlig?» undres mamma . Hun går mot ytterdøren. Han registrerer ikke engang den velkjente lyden da hun tar tak i dørhåndtaket og åpner. Så lyder et høyt smell, og det høres ut som om noen faller ute i entreen. Han skvetter til slik at yoghurten på skjeen havner på bordet, men merker det ikke engang. Fra andre etasje roper pappa urolig et eller annet fra soverommet. Han har ikke stått opp ennå. Men nå høres det raske trinn. Så dukker det opp noen i døren inn til kjøkkenet. Med et gevær.
D
e var to nå. Hun var to. Utenpå og innvendig.
Utenpå beveget hun seg fremdeles. Motvillig, men målbevisst. Lærdommen fra skolen om å sitte helt stille når man hadde gått seg vill, sto i konflikt med den instinktive impulsen til å flykte. Hadde hun gått seg vill? Hun visste ikke helt hvor hun var, men hun visste hvor hun var på vei. Hun var aldri lenger unna enn at hun hørte bilene som passerte på veien. Hun kunne gå bort til veien. Gå langs den. Gjemme seg når det kom noen. Gå til det dukket opp et skilt, kontrollere at hun fremdeles var på rett vei, og så forsvinne inn i skogen igjen. Så hun hadde ikke gått seg vill. Det var ingen grunn til å sitte stille. Dessuten var det kaldt. Den rå kulden som sa at hun skulle fortsette. Hun ble varmere når hun beveget seg. Mindre sulten. Så hun fortsatte. Innvendig var hun rolig. En stund hadde hun løpt. Både innvendig og utenpå. Stormet blindt av gårde. Nå kunne hun ikke helt huske hva hun hadde løpt fra eller kjenne igjen det hun hadde kommet til. 7
Det var ikke et sted, ikke et rom, det lignet mer på … kanskje en følelse … Hun visste ikke. Men hun var der, og det var tomt, og hun var rolig. Hun var tom, og det var stille. Alt var stille. Det føltes som det viktigste. Så lenge det fortsatte å være stille, var hun trygg. På stedet som ikke var et sted, opplyst uten lys. Der ingen farger minnet om de fargene øynene hennes likevel fortsatte å registrere fra verden utenfor. Åpen, men lukket for alt. Bortsett fra følelsen av trygghet. Den kjente hun instinktivt. Ord ville avsløre henne. Ord ville rive ned de veggene hun ikke så, og gjøre alt virkelig igjen. Slippe inn det forferdelige som fantes utenfor. Smellene, skrikene, det røde, varme og skrekken. Hennes egen og de andres. Innvendig var hun taus og stille. Utvendig var hun nødt til å gå videre. Gå dit hvor ingen kunne finne henne. Der ingen ville prøve å snakke med henne. Utvendig var hun nødt til å beskytte det som var innvendig. Hun visste hvor hun skulle. De hadde snakket om et sted. Advart mot det. Et sted der man aldri kom til å bli funnet hvis man gikk inn. Aldri noensinne. Det var det de hadde sagt. Ingen kom til å finne henne. Utvendig trakk hun den altfor tynne jakken tettere inntil kroppen og økte takten på skrittene. Innvendig rullet hun seg sammen, ble mindre og mindre og håpet at hun kom til å bli helt borte.
A
nna Eriksson satt i bilen utenfor den lysegule leiegården og ventet. Vanja var sen. Det pleide hun aldri å være. Anna gikk ut fra at dette var enda en av alle de markeringene som datteren hadde holdt på med de siste månedene. Det verste var at hun aldri ringte lenger. Selv kunne Anna leve med det. Hun forsto hvorfor. Kunne til og med et sted inni seg mene at hun fortjente det. Dessuten hadde de, om sant skulle sies, aldri hatt noe forhold som omfattet lange samtaler mellom mor og datter. Det var verre for Valdemar. For ham var det uhyre smertefullt at Vanja tok slik avstand, og det, mer enn sykdommen, hadde gjort ham til en skygge av sitt gamle jeg. Han snakket uavbrutt om datteren og de sannhetene de aldri skulle ha holdt skjult for henne. Alt de skulle ha gjort annerledes. Han hadde nettopp lurt døden bare for å oppdage at livet var fylt av anger og håpløshet. Hele situasjonen var selvfølgelig smertefull for Anna også, men hun mestret det bedre. Hun hadde alltid vært sterkere enn sin ektemann. Han hadde vært hjemme fra sykehuset i over en måned nå, men hun fikk ham ikke engang ut av leiligheten lenger. Kroppen hans hadde, lot det til, helt akseptert den nye nyren, men Valdemar kunne ikke akseptere sin nye verden. Den uten Vanja. Han støtte bort alt. 9
Anna. De få kollegene som lot høre fra seg til tross for det han hadde gjort. De enda færre vennene som ringte stadig sjeldnere. Ikke engang etterforskningen mot ham, som pågikk fremdeles, lot til å berøre ham. Mistankene om misligheter i skatt og regnskap var alvorlige, men de havnet ufravikelig i skyggen av det sviket han hadde begått mot Vanja. Hun hadde kastet seg rasende over ham. Det hadde vært forferdelig. Skrikene, kranglene, tårene. Ingen av dem hadde noen gang sett Vanja sånn før. Så sint. Så grusomt såret. Anklagene som kom, var stadig de samme: Hvordan kunne de? Hva slags mor og far gjør slikt? Hva slags mennesker var de egentlig? Anna forsto det. Det var det hun selv ville ha lurt på hvis hun hadde vært Vanja. Ja, spørsmålene var berettigede og forståelige. Det var svaret hun ikke likte: Hun. Hun var moren som hadde kunnet gjøre noe sånt. Flere ganger under de verste kranglene hadde Anna holdt på å si: «Vil du vite hvem faren din er? Vil du virkelig det?» Men hun hadde bitt tennene sammen. Nektet å fortelle. Sagt at det ikke spilte noen rolle. Ikke fordi hun ville beskytte Sebastian Bergman. Hun så jo hva han ville. Hvordan han prøvde å trenge seg inn. Hevde en rett han ikke hadde, som en innkrever som prøver å kreve inn en gjeld ingen skyldte ham. Sebastian hadde aldri vært faren til Vanja. Det hadde Valdemar vært. Hele tiden og fullt og helt. Hva som enn sto i journalene fra sykehuset som Vanja hodestups stormet inn med. Det eneste positive var at Sebastian ikke kunne bruke situasjonen som hadde oppstått, til sin egen fordel. Han var på en måte snørt inn i alle løgnene. Hvis han fortalte Vanja at han lenge hadde visst sannheten uten å si noe, ville han ha sviktet henne akkurat like mye som de hadde gjort. 10
Bli akkurat like mye hatet. Like utfrosset. Sebastian visste det. Han hadde flere ganger de siste ukene ringt Anna og praktisk talt bedt på sine knær om at hun skulle hjelpe ham å finne en måte å fortelle sannheten på. Anna nektet. Hun ville aldri hjelpe ham med å ta Vanja fra Valdemar. Aldri. Det var en av de få tingene hun var helt sikker på. Alt annet var en salig røre. Men i dag skulle hun begynne å ta kontroll igjen. I dag skulle hun ta det første steget for å ordne opp i alt sammen. Hun hadde en plan. Døren til oppgangen ble åpnet, og Vanja kom endelig ut. Hendene stukket dypt ned i jakkelommene og med opptrukne skuldre. Hun var mørk under øynene og så blek og sliten ut, det var som om hun hadde blitt et par år eldre de siste månedene. Med en håndbevegelse trakk hun vekk det livløse, uvaskede håret da hun krysset gaten og nærmet seg bilen. Anna samlet tankene, trakk pusten dypt og steg ut. «Hei, så fint at du kunne komme,» sa hun og prøvde å høres så positiv ut som hun bare kunne. «Hva vil du?» var svaret. «Jeg har mye å gjøre.» Det hadde gått tre uker siden de sist hadde snakket sammen, og Anna syntes faktisk at datteren hørtes mindre skarp ut i stemmen. Kanskje det var ønsketenkning. «Det er en ting jeg vil vise deg,» begynte Anna forsiktig. «Hva da?» «Kan vi ikke kjøre, så forteller jeg det i bilen?» Vanja betraktet henne mistenksomt. Anna visste at jo lenger de sto der tause, desto mer sannsynlig var det at Vanja ble med. Det hadde hun lært av alle kranglene deres. Man skulle ikke angripe Vanja, ikke trenge henne opp i et hjørne og prøve å få sin vilje gjennom. Skulle hun bli med, var hun nødt til å gjøre det uten at det kom til konfrontasjon, og på sine egne betingelser. 11
«Du kommer til å synes at det er verdt det,» fortsatte Anna forsiktig. «Det vet jeg.» Til slutt nikket Vanja og gikk mot bildøren. Hun satte seg inn. Taus. Anna startet bilen, og de kjørte av gårde. Omtrent ved bensinstasjonen nede ved Frihamnen brøt hun stillheten og gjorde sin første feil. «Jeg skal hilse fra Valdemar. Han savner deg.» «Jeg savner faren min også. Den ordentlige faren min, altså,» smalt Vanja tilbake. «Jeg er faktisk litt urolig for ham.» «Det får dere selv ta ansvaret for,» avbrøt Vanja. «Det er ikke jeg som har løyet hele livet.» Anna merket at det var like før de begynte å krangle igjen. Hvor lett de kunne sette i gang. Vanjas sinne var forståelig, men Anna ønsket likevel at hun kunne få henne til å forstå hvor mye hun såret dem som virkelig elsket henne. De som hadde støttet og stått bak henne hele hennes liv. At de hadde løyet for å beskytte henne, ikke for å skade. Men Vanja bare ventet på en anledning til å eksplodere, så hun forsøkte i stedet å være avvæpnende. «Ja, jeg vet det, jeg vet det. Unnskyld, jeg vil virkelig ikke krangle, ikke i dag …» Vanja lot til å akseptere en kortvarig våpenhvile. De kjørte videre i taushet. Ned Valhallavägen, vestover mot Norrtull. «Hvor skal vi?» spurte Vanja da de kjørte forbi Stallmästargården. «Jeg skal vise deg noe.» «Hva da?» Anna svarte ikke med det samme. Vanja snudde seg mot henne. «Du sa at du ville fortelle i bilen, så fortell nå.» Anna trakk pusten dypt, men holdt oppmerksomheten festet på veien og trafikken foran. «Jeg har tenkt å ta deg med til faren din.»
D
ere kan gå inn nå.» Erik Flodin snudde seg mot det store, hvitmalte toetasjes huset der Fabian Hellström, kriminalteknikeren som hadde reist sammen med ham opp fra Karlstad, sto på verandaen og pekte mot bygningen. «Vi begynner å bli ferdige.» Erik hevet hånden som tegn på at han hadde hørt, og vendte blikket tilbake på det åpne landskapet som bredte seg ut foran ham. Det var vakkert her. Plenen som nettopp hadde blitt grønn og strakk seg ned mot steinmuren. Bak den: åkre som ventet på at våren skulle komme litt lenger, og som gikk over i en mørkere grønnfarge på de eviggrønne bartrærne som nylig hadde fått konkurranse av løvtrærnes lyse og klare vårskrud. Over de åpne markene seilte en musvåk og brøt stillheten med sine jamrende, klagende lyder. Erik lurte på om han skulle ringe til Pia før han gikk inn. Hun ville likevel få vite hva som hadde skjedd og bli fortvilet. Dette kom til å påvirke hele kommunen. Hennes kommune. Men hvis han ringte nå, ville hun begynne å spørre. Ønske å få vite mer. Få vite alt. Han selv visste ikke noe mer enn det han hadde fått vite av kollegene som var på stedet da han kom. «
13
Så hvilken nytte skulle det gjøre? Ingen. Pia måtte vente, bestemte han seg for. Han kastet et siste blikk ned i sandkassen som sto et stykke til høyre. Det var spor etter helgens regnvær i lasteplanet på en gul lekebil av plast. En spade, en sandete Transformer og to dinosaurer. På det store frokostbordet sto fremdeles rester av frokosten. En tallerken med det som lot til å være yoghurt og havreflak på kortsiden. Stolen foran veltet. En gutt, åtte, ni år gammel lå på gulvet. Fremdeles i pyjamas. Det var påskeferie. Ingen undervisning som tvang barna tidlig av gårde. Dessverre, tenkte Erik. Det lot til at han fikk teorien om haglgeværet bekreftet da han så nærmere på gutten. Den ene armen var i realiteten revet av ved skulderen. Mindre perforeringer på halsen og opp på det ene kinnet. Spredt hagl. Hva var avstanden hvis drapsmannen hadde skutt fra døren? To meter? Tre? Langt nok til at de dødelige prosjektilene ville rekke å spre seg litt. Kanskje ikke umiddelbart dødelig, men det kunne ikke ha tatt noe særlig mer enn et minutt for gutten å blø i hjel. Og så da? Noen hadde løpt gjennom rommet. Etter at gutten hadde blitt skutt. Et barn. Det var avtrykk fra små føtter rundt stolen. Erik så mot rommet innenfor kjøkkenet. En mindre stue. TV og DVD-spiller. Hadde den andre sønnen sittet og sett på TV? Hørt skuddene. Kanskje reist seg ved det første. Stått i døren og sett broren bli skutt. Løpt. Hvor? Sporene ledet mot trappen til andre etasje. Hvorfor ble ikke han også drept i kjøkkenet? Måtte gjerningsmannen lade om? Erik så rundt på gulvet. Ikke noen patronhylser som han kunne se. Han minnet seg selv om at han måtte spørre Fabian om han hadde plukket dem opp. «Jan Ceder.» Erik måtte stålsette seg for ikke å skvette til. Fredrika hadde smøget seg stille opp bak ham. 14
«Ekteparet Carlsten politianmeldte ham i desember,» fortsatte Fredrika med blikket festet på den døde gutten på gulvet. «For hva da?» «Ulovlig jakt.» «Hva slags ulovlig jakt?» spurte Erik tålmodig. «De leverte inn en film de hadde tatt opp der Ceder hadde en død ulv på tomten.» «Så han ble dømt.» Mer som en konstatering enn et spørsmål. «Bøter,» bekreftet Fredrika. Erik nikket for seg selv. Jeger. Haglgevær. Det beviste selvfølgelig ingenting, det vrimlet av jaktlisenser og geværer her i traktene, men det var en begynnelse. «Han truet dem på tirsdag.» Tankene til Erik stoppet. Hadde han forstått dette riktig? Noen ganger var det vanskelig siden Fredrika ikke ga fra seg mer informasjon enn absolutt nødvendig og av og til ikke det engang. «Ceder?» spurte Erik for å bli sikker. «Truet Jan Ceder familien Carlsten på tirsdag?» Fredrika nikket og snudde seg mot Erik for første gang etter at hun hadde kommet inn i kjøkkenet. «Utenfor svømmehallen. Med flere vitner.» Erik bearbeidet raskt informasjonen. Kunne det være så enkelt? Kunne det være så klossete. Svaret på begge spørsmålene var ja. Det måtte ikke være komplisert og gjennomtenkt bare fordi det var brutalt og voldsomt. Tvert imot, faktisk. «Jeg vil snakke med ham,» sa han til Fredrika. «Ta ham inn.» Fredrika snudde og forlot kjøkkenet. Erik tenkte raskt gjennom beslutningen sin en gang til mens han fulgte de små, blodige fotsporene mot trappen. 15
Trusselbilde. Jeger. Haglgevær. Erik skulle virkelig ønske at det var slik det forholdt seg. Han hadde vært sjef for voldsavsnittet hos Värmlandspolitiet i bare drøyt to måneder, og dette var ikke noe han ønsket skulle trekke i langdrag. Ikke Pia heller. Hun kom til å kreve at det ble løst fort. Slik at kommunen kunne legge det bak seg. Gå videre. Fotsporene ble svakere og svakere for helt å opphøre noen meter fra trappen. Erik tok tak i det hvitmalte rekkverket og gikk opp. I andre etasje endte trappen i en lang, smal korridorlignende gang med tre dører. To av dem sto åpne. Erik kastet et raskt blikk inn gjennom den til venstre. En køyeseng og leker som lå spredt utover, fortalte at dette var rommet til guttene. Han gikk fram til enden av korridoren og stoppet igjen. Der, mot det som Erik antok var den stengte døren til badet, halvveis satt Emil. Noen år eldre enn Karin, så det ut som. Eller så var det bare det grå håret som fikk ham til å virke eldre. Han var i hvert fall død. Denne gangen var det definitivt hagl. Midt i brystet. Erik forestilte seg at mannen hadde kommet styrtende ut av soverommet, og at den som skjøt, hadde stått på toppen av trappen. Erik så seg rundt. Det virket ikke som om mannen hadde tatt med seg noe å forsvare seg med. Han måtte ha hørt hva som skjedde i etasjen under, og likevel stormet han til helt ubevæpnet. Antakelig tenkte man ikke klart. Erik kunne ikke engang forestille seg hvordan han ville reagert om det hadde skjedd hjemme hos ham. Hjemme hos dem. Hvis det hadde vært Pia og datteren deres som var i etasjen under. Han skrittet over beina til mannen og gikk inn på soverommet. En dobbeltseng dominerte rommet. Minst to ganger to meter. Plass til barn som fikk mareritt. Sengeteppe og pynteputer lå pent på plass. To nattbord og en kommode 16
med et speil over ved den ene kortveggen. Den andre besto av garderobeskap. Dørene til det midterste sto åpne. Karins. Kjoler, bluser og skjørt på hengere. Mellom skoene på gulvet stakk det fram to små, nakne ben. Sammenkrøpet så langt inn han kunne komme. Et teppe i fanget. Som om han hadde prøvd å gjemme seg. Kan det ha vært derfor Emil ikke kom lenger? Møtte han sønnen som kom løpende opp og prøvde å gjemme ham? Redde ham? Det mislyktes. Gjerningsmannen fant ham. Han måtte ha stått der Erik sto nå. En drøy meter unna gutten. Munningen på geværet enda nærmere. Skuddet mot halsen hadde nesten revet av hodet. Erik var nødt til å snu seg bort. Han hadde sett mye av hva mennesker var i stand til å gjøre mot hverandre, men dette … Barna. Pyjamasene. De små, nakne beina. Erik satte seg på den oppredde sengen og pustet dypt, kvalte gråten. I den store dobbeltsengen, med tårer som brant i øynene, lovte han at han skulle ta den som hadde gjort dette. Han kunne ikke huske at han noen gang hadde gjort det før. I hvert fall hadde han aldri uttalt det så tydelig for seg selv. Men han skulle ta den som hadde gjort dette. For enhver pris.
S
ebastian hadde spasert til jobben på Kungsholmen som vanlig. Det hadde blitt den nye rutinen hans. Det tok lengre tid, og jo mer han var borte fra leiligheten, desto bedre. Han overveide alvorlig å flytte. Han tilbrakte likevel det meste av tiden hjemmefra. De få timene han var der, tråkket han som oftest bare fram og tilbake. Når han til slutt ble lei, prøvde han å få lest noen av de bøkene han påsto at han allerede hadde lest. Men han var så rastløs at han begynte på en ny før han var gjennom den første. Et kapittel her, et annet der, men stadig merket han at tankene fløt rundt som drivgods. Til og med kvinner kjedet ham. Han holdt det gående med flørtingen, det ga ham en viss avkobling, men han var selv overrasket over hvor få ganger han hadde gått hele veien i det siste. Det lignet ham ikke. Men bildet av Ursula på gulvet … Han fikk det ikke ut av hodet. Blodet som spredte seg utover, rant ut av det høyre øyet som fra en pose som hadde sprukket, håret smurt inn med klisset rødfarge. Han syntes fortsatt det luktet blod i gangen til tross for all klorinen han hadde skrubbet den med. Så han gikk til kontoret hver dag. Han trengte å jobbe. En etterforskning, helst så komplisert og utfordrende at den ville kreve hans fulle konsentrasjon. 18
Men oppdragene glimret med sitt fravær. Ingen av politidistriktene hadde hatt behov for Riksmords assistanse, og som alltid avspaserte teamet mye av den overtiden de hadde pådratt seg. Billy, som ellers var på plass enten det var oppdrag eller ikke, kom av og til innom for å sjekke e-posten, men ikke noe mer. Torkel støtte han på enda sjeldnere. Det var kanskje like bra. Torkel elsket Ursula, men det var Sebastian hun hadde vært hos da skuddet rev henne i stykker. Det var i gangen hans at den livløse kroppen hennes hadde ligget. Sebastian hadde en følelse av at Torkel alltid ville bebreide ham for det som skjedde, selv om de effektivt hadde unngått temaet de få gangene de hadde møtt hverandre. Elsket Sebastian Ursula? Han hadde gjort det en gang. Men den første tanken han hadde fått da han hadde hørt skuddet og sett henne ligge i gangen, var forferdelig. Den oppsto ikke i panikk. Den var klar og tydelig og alt annet enn kjærlig. Faen så slitsomt. En kvinne han hadde kjent i mange år. En kvinne han hadde kommet nærmere og våget å være ærligere mot enn noen annen, lå døende på gulvet hans, og den første reaksjonen hans var «faen så slitsomt». Han kjente godt igjen den tanken. Den pleide å melde seg om det aller meste: konflikter, innpåslitne kvinner, kjedelige arbeidsoppgaver, sosiale tilstelninger. I de sammenhengene var den naturlig. Til og med bra. Men der og da … I gangen hans etter skuddet. Til og med han selv syntes den tanken var skremmende. Det eneste som gledet ham nå, var at Vanja kom innom av og til. Hun var den egentlige grunnen til at han fortsatt gikk på kontoret. Forholdet deres hadde blitt litt bedre i det siste. Sjokket over avsløringen av at Valdemar ikke var hennes biologiske 19
far, hadde veltet livet hennes over ende. Det svekket mistanken om at Sebastian hadde noe å gjøre med at hun mistet plassen på FBI-utdannelsen. Det var som om hun ikke orket å tenke den tanken lenger. Det var menneskelig, det var ikke mange som klarte å slåss med alle slik hun gjorde nå. Krig på flere fronter. Da var det bedre å slutte en skrøpelig fred med noen. Dessuten hadde Sebastian konsekvent fastholdt at han ikke på noen måte var innblandet. To ganger hadde han henvendt seg til opptakskomiteen og forklart dem hvor gal avgjørelsen deres var. Begge ganger hadde han naturligvis sørget for at Vanja ad omveier hadde fått vite om de tapre forsøkene hans. Komiteen hadde ikke ombestemt seg. Beslutningen om at Vanja Lithner var velkommen til å søke neste gang en plass på Quantico ble ledig, sto fast. Men kampen hans hadde likevel kastet av seg. Noen dager etter hans første forsøk hadde han truffet på henne i korridoren. Hun hadde vært mer imøtekommende enn tidligere. Virket sliten, ikke like innstilt på kamp, ikke like klar til å angripe ved første anledning. Hadde til og med hilst. Hun hadde hørt om innsatsen hans overfor komiteen, hadde hun sagt, og så fortsatte hun å fortelle om faren som ikke lenger var faren hennes. De hadde kommet nærmere hverandre. Ikke like nært som før. Men likevel. Det var en begynnelse, og etter det møtet hadde tankene omkring Ursula blitt svakere. Han hadde funnet tilbake til fokus.
V
anja hadde ikke engang vurdert å sette seg inn igjen i bilen sammen med Anna. Hun hadde behov for å holde avstand til kvinnen som var hennes mor, men som på ingen måte oppførte seg som om hun var det. Det var åpenbart. Utenfor taxien hadde våren kommet langt, selv om det bare var april. Det hadde vært varmt i over en uke nå, de hadde fått en smak av forsommeren. Allikevel følte Vanja seg kald innvendig. Sviktet. Faren hennes var ikke faren hennes lenger. Moren visste hun overhodet ikke hvor hun hadde. Hvem hadde hun igjen egentlig? Ikke Billy. Ikke nå lenger. De hadde vært som søsken, men hadde glidd fra hverandre. Han hadde gått helt opp i forholdet til kjæresten, My, som Vanja, til tross for at hun og Billy hadde vært sammen i ett år, bare så vidt hadde truffet. Og nå skulle de tydeligvis gifte seg. Vanja visste ikke engang om hun kom til å bli invitert. Torkel, sjefen og mentoren hennes, så hun heller ikke så mye til lenger. Etter det som hadde skjedd med Ursula, var han ikke så ofte på kontoret. Hun lurte på om han hadde tenkt å slutte. Av og til føltes det slik i de korte øyeblikkene de møttes. Hvem andre hadde hun som sto henne nær? Listen var kort. 21
Latterlig kort. Jonathan, ekskjæresten som iblant lot høre fra seg i forhåpning om at det skulle bli de to igjen, eller i hvert fall at det skulle bli litt sengehygge. Kanskje noen av kollegene hun hadde gått sammen med på politihøyskolen og som hun av og til traff, men som var midt i familieetablering. Og så var det Sebastian Bergman. Hvis noen hadde fortalt hvor mye de kom til å ha med hverandre å gjøre den gangen de jobbet sammen for første gang i Västerås, ville hun ledd høyt. Den påstanden ville til og med vært for absurd til å motsi. Han gjorde henne rasende og utmattet om hverandre. Men nå kunne hun til og med ta seg selv i å savne ham. Hvordan kunne det bli slik? Hvordan hadde en narsissistisk sexmisbruker og kriminalpsykolog havnet på den latterlig korte listen hennes? Det var ikke bare i mangel av andre at han hadde havnet der, selv om det antakelig hadde vært lettere å stenge ham ute hvis hun hadde hatt noen andre som sto henne ordentlig nær. Det fantes en annen årsak. Hun likte å snakke med ham. Han, som var umulig, bardus og nedlatende mot andre, var tilstedeværende og innsiktsfull overfor henne. Han som jaktet på kvinner som trofeer uten en tanke for deres følelser, brydde seg om hennes. Hun forsto ikke hvorfor, men han gjorde det. På ordentlig. Det kunne han ikke skjule. Men kunne hun stole på ham? Ofte befant han seg altfor tett på når det skjedde noe negativt. For tett på bevisene som felte Valdemar. For tett på Persson Riddarstolpe og den uttalelsen som hadde satt en stopper for hennes forhåpninger om utdannelsen ved FBI. Men hvordan hun enn snudde og vendte på det, kunne hun ikke finne en eneste fornuftig grunn til at Sebastian skulle ha noe ønske om å ødelegge for henne. Kanskje var det slik han 22
trassig hevdet: tilfeldigheter. Men var det noe Vanja hadde lært i jobben, var det at det bare var rom for ganske få tilfeldigheter. Om det ble for mange, ble de forvandlet til indisier. Mulig ble usannsynlig. Tilfeldighetene som omga Sebastian, var nesten på det punktet. På grensen. Men ennå ikke over den. Hun trengte ham. Akkurat nå var hun så ensom. Erik Flodin parkerte bilen utenfor den lave, flate og om sant skulle sies, både stygge og kjedelig bygningen i Bergebyvägen 22 som hadde vært arbeidsplassen hans fram til februar. Han slo av motoren, steg ut og begynte å gå mot inngangen. De tre personene som satt og ventet på de to trebenkene utenfor politihuset, reiste seg da de så ham komme. Han visste hvem alle tre var. To kom fra Värmlands Folkblad, og en var fra Nya Wermlands-Tidningens lokalredaksjon. Med et «ikke noe i det hele tatt» besvarte han spørsmålet om hva han kunne fortelle om drapene, før han skjøv opp inngangsdøren. Han nikket til Kristina og Dennis som satt bak disken i resepsjonen, og fant fram nøkkelkortet idet telefonen ringte. Samtidig som han trakk kortet i leseren og tastet inn den firesifrede koden til politihusets indre områder, svarte han Pia. «Er det sant?» sa hun i stedet for et hei. Erik syntes at han kunne høre en antydning til bebreidelse for at hun hadde fått høre det fra noen andre og ikke fra ham. «En familie? Har en hel familie blitt skutt?» «Ja.» «Hvor? Hvem?» «Et stykke utenfor Storbråten, Carlsten het de.» «Vet dere hvem som har gjort det?» «Vi har en, ikke mistenkt, men … vi har en person som har truet familien.» «Hvem?» Erik nølte ikke engang. Han pleide å fortelle de fleste detal23
jene fra pågående etterforskninger til kona, og hittil hadde aldri noe lekket ut. «Jan Ceder.» «Jeg vet ikke hvem det er.» «Vi har vært borti ham før. Jeg skal snakke med ham nå.» Pia sukket dypt, og Erik kunne se henne for seg, hvordan hun sto ved vinduet på kontoret sitt i andre etasje på kommunehuset og så ut gjennom vinduet, ut på rognene foran Coop på Tinghusgatan. «Det kommer til å bli skriverier,» sa hun med enda et bekymret sukk. «Det er ikke så sikkert, foreløpig er det bare VF og Nya Wermlands som er her.» Han sa det fordi han trodde det var det hun ville høre, ikke fordi det var sant. Selvfølgelig kom det til å bli skrevet. I løpet av kort tid ville de tre utenfor stasjonen få selskap av sine kolleger fra Karlstad og konkurranse fra de store i Stockholm. TV også, antakelig. Kanskje til og med fra Norge. «Husker du Åmsele?» spurte Pia tørt og gjorde det øyeblikkelig klart for ham at hun hadde gjennomskuet hans forsøk på trøst. Erik sukket litt for seg selv. Selvfølgelig husket han Åmsele. Trippelmord på en familie på og i nærheten av en kirkegård. Drap på grunn av en stjålet sykkel. Erik hadde gått første året på politihøyskolen den gangen. Alle fulgte jakten på Juha Valjakkala og kjæresten Marita i avisene og på radio og TV. «Det er mer enn tjuefem år siden,» fortsatte Pia i øret hans. «Fremdeles er det dét man forbinder med Åmsele. Vi vil at folk skal flytte hit, ikke bli skremt bort.» Erik stoppet i det lille kjøkkenet og tok en kaffekopp, satte den på risten på maskinen og trykket på cappuccino. Plutselig følte han seg sliten. Mistet tålmodigheten med henne. Hun hadde ikke vært der. Inne i huset. Hun hadde ikke sett den lille gutten inne i skapet, han som skulle ha begynt på skolen til høsten. Broren hans i pyjamas, skutt midt i frokosten. 24
Hun hadde ikke sett dem. Sett blodet. Meningsløsheten. «Jeg skjønner at det ikke er bra,» sa han og måtte kjempe for å holde irritasjonen borte fra stemmen. «Men fire mennesker er døde. To barn. Hvordan det påvirker eller ikke påvirker tilflyttingen til kommunen, får komme litt i andre rekke, eller hva synes du?» Han ble møtt av stillhet. Maskinen hadde jobbet seg ferdig, så han tok koppen sin. Lepjet på den dessverre ikke særlig varme drikken. Kaffen i Karlstad var bedre. «Du har rett,» kom det fra henne. «Jeg beklager, unnskyld, jeg hørtes forferdelig selvopptatt ut.» «Du hørtes engasjert ut,» svarte han. Som alltid rant all irritasjon ut av ham og ble erstattet av et stikk av dårlig samvittighet så fort hun bøyde seg og ba om unnskyldning. «Som vanlig,» la han til. «Skal dere hente inn noen?» spurte hun og hørtes igjen like effektiv ut som vanlig. «Hvordan da, mener du?» «Hjelp. Utenfra.» «Nei, det hadde jeg vel ikke tenkt. Ikke ennå i hvert fall.» Lenger nede i korridoren stakk Fredrika ut hodet og fikk øye på ham. Hun sendte ham et blikk som tydelig fortalte at han skulle si ha det til hvem det nå var han snakket med, og komme inn til henne. Erik adlød blikket. «Jeg må gå, vi får snakke mer i kveld. Kyss.» Han la telefonen ned i lommen, satte fra seg den så å si fulle koppen og gikk med raske skritt ned mot Fredrikas kontor for å bli oppdatert.