Artikkel HE og GG

24

Forfattere på reise

Ut i verden To av Aschehougs fremste forfattere har dratt til utlandet for å hente inspirasjon.

Thomas Hylland Eriksen har skrevet en roman fra Colombia, og Geir Gulliksen dro til Kenya.

Tekst Christian Kjelstrup

Gjennom et nytt og spennende samarbeid med organisasjonen Digni har Aschehoug mulighet til å sende utvalgte forfattere på skrivereiser.

Poenget med reisen er at forfatterne skal få nye impulser, komme seg litt ut av «den norske boksen», og at bøkene de skriver kanskje gir andre bilder fra landene de besøker, enn dem vi vanligvis serveres gjennom journalistikken.

Digni er en paraplyorganisasjon for norske bistandsorganisasjoner i nær­ mere 40 land, spredt over hele verden.

Du er mest kjent som forfatter av fagbøker, hvorfor ønsket du å skrive en roman nå?

Fordi jeg hadde noe å si som det ikke gikk an å få uttrykt på noen annen måte. Det handler om å gå dypt inn i noen personers liv og utforske hva de tenker, føler, sier og gjør. Men jeg hadde også et lenge oppdemmet behov for å lyve og skrøne litt, fortelle noe mer sanselig, umiddelbart og poetisk – slik livet selv er før man slipper samfunnsviterne løs på det …

Når man leser boken, føler man virkelig at man er i Colombia. Kan du fortelle om hvordan du gikk frem for å trekke landet inn i teksten?

Det kom nesten helt av seg selv.

Uansett hvor jeg drar, har jeg alltid en barnslig glede over å prøve ny mat, gå inn i små butikker og snuse rundt, se på tv-programmene og prøve å fange opp hva folk snakker om. Forskjellen besto i at jeg denne gangen noterte og tok bilder hele tiden. For jeg tror sånt er viktig.

Hva er ditt forhold til skjønnlitteratur generelt?

Romanen er den største av alle sjangere fordi den i prinsippet kan romme alt. Da jeg skrev min første roman (De siste dagers heldige, 2000), ble jeg noe overveldet av alle mulighetene og oppførte meg som en utmagret ulv foran et gedigent koldtbord. Denne gangen har jeg vært mer kresen ved buffeten. Gode romaner gjør oss til bedre og klokere mennesker fordi de inviterer oss inn i verdener hvor vi ikke har vært før. Om natten drømmer jeg ofte videre på romaner jeg holder på å lese. Det skjer ikke veldig ofte med akademiske artikler.

Kan du fortelle litt om bokens hovedperson? Hvem er han?

Simón er professor og har for lengst innsett at forskningen hans ikke har bidratt det minste til å gjøre verden til et bedre sted. Så han er grunnleggende desillusjonert og klar for noe nytt.

Dessuten har ekteskapet hans tørket ut, og det er nok det verste.

Veien til Baranquilla er blitt til som resultat av en reise. Fortell!

Da jeg fikk muligheten til å dra ut på en reise som dette, skjønte jeg at det var påskuddet jeg trengte for å komme videre i min egen skriving og tenkning om verden. Reisen ga meg et fysisk utgangspunkt, den veldedige stiftelsen La Esperanza i en fattig del av Bogotá.

Hele boken er forankret i stiftelsen, selv om den tar av i mange retninger.

Hvorfor ble det akkurat Colombia denne gangen?

Colombia er et land som jeg lenge har følt en dragning mot, men jeg hadde aldri vært der før. Det er kulturelt sammensatt, geografisk variert, fattig og rikt, og med en motsetningsfylt, stort sett ganske brutal historie. Samtidig er den colombianske livskvaliteten jevnt over forbløffende høy. Det er på en måte et Latin-Amerika i miniatyr.

… Så møter han en fattiggutt som representerer et annet Colombia enn ham selv. Hva tilfører de to hverandre?

Noe annet, først og fremst. De er motsetninger som til sammen blir en helhet – Pablo er fjorten, Simón nærmer seg femti; Pablo er fattig, kvikk i hodet og har en mastergrad fra bakgatenes universitet, mens Simón har skapt mesteparten av sin verden ut fra ting han har lest.

Luktesansen er viktig i denne romanen. På hvilken måte?

Lukt er jo en undervurdert sans sammenlignet med syn og hørsel, for faktum er nok at vi mennesker orienterer oss mer etter lukt enn vi er klar over.

Pablo har en ekstremt godt utviklet luktesans og sorterer mange inntrykk ut fra den. For meg er lukt litt som musikk; den sier noe om verden, men det er uklart akkurat hva det er den sier.

Så Pablos luktesans blir en motvekt til Simóns litt forstokkede analyser.

Hva ønsker du leseren skal sitte igjen med etter å ha lest boken din?

Et litt utvidet perspektiv på menneskets skjebne og muligheter, slik jeg har det selv etter å ha lest en roman jeg liker. Colombia er et annet sted, men colombianerne er som deg og meg.

THOMAS HYLLAND ERIKSEN Professor i sosial­ antropologi ved Universite­ tet i Oslo og en svært aktiv samfunns­­debattant.

Siste bøker: På stedet løp (se side 90) og Det som står på spill (se side 171).

Thomas Hylland Eriksen Veien til Baranquilla 379,–

Tilgjengelig som e-bok

Forfattere på reise

Bøyde knær er blitt til som resultat av Aschehougs samarbeid med Digni.

Hvorfor var en slik mulighet til å reise og skrive, interessant for deg?

Det var som en gave for meg å få lov til å se etter andre slags erfaringer enn de jeg var fortrolig med fra før. Og jeg liker å sette meg selv i situasjoner der jeg kan skrive noe jeg ellers ikke ville skrevet.

Hvorfor valgte du å dra til Kenya?

Jeg er interessert i mannlighet og kvinnelighet og tenkte at alt som har med det å gjøre ville se langt mer akutt ut der. Og det var nok bare delvis riktig.

Egentlig kjente jeg igjen mye av det jeg har vokst opp med, og det jeg kommer fra. Det var som å se etter mitt eget i et litt annerledes speil.

Hva gjorde reisen med skriften?

Jeg fikk mulighet til å komme overraskende på meg selv, for å si det sånn.

Jeg tror at jeg kanskje ble litt mindre gardert enn vanlig. Litt åpnere, enda mer storøyd og enda mer spørrende i måten å skrive på.

Hva handler Bøyde knær om?

Om en seksten år gammel jente som blir gravid, og om to gutter som er interessert i henne. Om faren hennes.

Om bestemoren hennes. Om meg selv og om det jeg kommer fra, og hvordan jeg plutselig så mitt eget i et klargjørende lys. Om det å bøye seg for en annen. Men mest av alt om å gi seg selv bort.

Kan du si litt mer om hoved­ personene?

Hovedpersonen i Bøyde knær er først og fremst en jente jeg har kalt Naisoi.

Hun er en fiktiv person, men hun ble til fordi jeg møtte en annen jente på samme alder, som hadde opplevd noe av det som Naisoi opplever. Jeg er helt sikker på at hun som fikk meg til å skrive om Naisoi ikke kommer til å kjenne seg igjen, hvis hun leser denne romanen. Dessuten finnes det en hel del personer rundt denne jenta som jeg aldri har møtt, og de ble også til mens jeg skrev.

25

Et sentralt motiv i boka er kjønns­ lemlestelse, eller såkalt omskjæring.

Hva synes du om en slik praksis?

Det er helt uforståelig for en som meg, ikke sant? Men jeg reiste rundt og møtte mange, og gradvis syntes jeg at jeg skjønte hvorfor og hvordan det er mulig likevel. Selve handlingen virker ganske grotesk, sett med utenforstående øyne. Det gjelder både i Afrika og Europa at de fleste av oss opplever kjønnslemlestelse som ganske absurd.

Men motivene bak kjønnslemlestelsen er likevel gjenkjennelige, synes jeg.

De fleste av oss vet ganske godt hva dette handler om, tror jeg. Og dermed begynte jeg å se litt tydeligere hvordan vi holder hverandre nede, vi andre også, vi som ser på oss selv som frie eller likestilte eller frigjorte eller hva vi nå kaller det.

Er det som skjer i og mellom mennes­ kene i denne romanen, som en følge av de ytre omstendighetene, romanens egentlige tema?

Alt jeg skriver er relasjonelt. Det eneste jeg skriver om, er hvordan vi blir til gjennom hverandre. Det er nesten sånn at jeg ikke tror på individet lenger, ikke som noe annet enn et møtepunkt mellom veldig sterke krefter som kommer både innenfra og utenfra.

I hvilken grad tenker du at skjønn­ litteratur er (særlig) egnet til å leve seg inn i andres liv?

Skjønnlitteraturen er vel ganske paradoksal som en tilnærming til verden.

Den handler om å skrive noe man tenker seg frem til, men i en form som stiller helt bestemte krav til sammenheng og menneskelighet og sannhet.

Og det vi kaller sannhet i skjønnlitteraturen handler om det skjønne, eller det subtile, eller det vi nesten ikke vet hva er. Men som vi likevel kjenner igjen, hver og en av oss. God litteratur handler alltid om alles liv, tror jeg.

Christian Kjeldtrup er redaktør i Aschehoug forlag

GEIR GULLIKSEN Forfatter av romaner, diktsamlin­ ger, skuespill, essays og barne- og ungdomsbøker og dessuten forlegger i Oktober Forlag.

Siste bok: Forenkling (roman, 2010), som ble kåret til en av årets beste bøker i hele fem norske aviser da den kom ut.

Geir Gulliksen Bøyde knær 379,–

Tilgjengelig som e-bok