Indignasjon

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 1 av 199)

Indignasjon

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 2 av 199)

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 3 av 199)

Philip Roth

Indignasjon Oversatt av Tone Formo

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 4 av 199)

Philip Roth Konspirasjonen mot Amerika, 2006 Gift med en kommunist, 2007 Hvermann, 2008 Sabbaths teater, 2010 EXIT gjenferd, 2011 Sitatet fra William Shakespeare: Helligtrekongersaften er fra André Bjerkes oversettelse, Asch. 1964 Den kinesiske nasjonalsangen er oversatt etter Roths engelske versjon, som er en oversettelse fra den annen verdenskrig av en sang komponert av Tian Han og Nieh Erh etter den japanske invasjonen av Kina i 1931.

I 1949 ble den valgt som nasjonalsang for Folkerepublikken Kina.

Sitatene fra Bertrand Russells essay «Why I am Not a Christian» er oversatt for denne boken.

Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Originalens tittel: Indignation Copyright © Philip Roth 2008 Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2012 ISBN 978-82-03-21157-7

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 5 av 199)

Til K.W.

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 6 av 199)

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 7 av 199)

Olaf (upon what were once knees) does almost ceaselessly repeat «there is some shit I will not eat» – e.e. cummings «i sing of Olaf glad and big»

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 8 av 199)

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 9 av 199)

I morfinrus

Om lag to og en halv måned etter at Nord-Koreas veltrente divisjoner, utrustet av Sovjetunionen og Kommunist-Kina, krysset den 38. breddegrad og gikk inn i Sør-Korea den 25. juni 1950 og Koreakrigens lidelser tok til, begynte jeg på Robert Treat, et lite college som ligger i sentrum av Newark og er oppkalt etter byens grunnlegger fra det 17. århundre. Jeg var den første i familien som søkte høyere utdannelse. Ingen av søskenbarna mine hadde gått videre etter high school, og hverken far eller de tre brødrene hans hadde fullført grunnskolen. «Jeg har arbeidet for føden fra jeg var ti,» sa far bestandig. Han drev en lokal slakterbutikk, og jeg syklet ut varer for ham i alle årene jeg gikk på high school, bortsett fra i baseballsesongen og når jeg var med i skoleturneringer som medlem av skolens debattlag. Nesten fra den dagen jeg sluttet i slakterbutikken – der jeg hadde jobbet seksti timer i uken fra jeg gikk 9

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 10 av 199)

ut av high school i januar til jeg begynte på college i september – nesten fra den dagen jeg begynte å studere ved Robert Treat, fryktet far at jeg skulle dø. Kanskje hadde frykten noe å gjøre med krigen som amerikanske væpnede styrker hadde gått inn i med mandat fra FN for å støtte den sørkoreanske hæren, som var dårlig trent og elendig utrustet; kanskje hadde den noe å gjøre med at våre styrker led store tap under kommunistenes ildkraft, og at han var redd for at hvis konflikten skulle trekke i langdrag slik som den annen verdenskrig, ville jeg bli innkalt til militærtjeneste for å kjempe og dø på den koreanske slagmarken, slik som mine fettere Abe og Dave var blitt drept under den annen verdenskrig.

Eller kanskje hadde frykten med hans økonomiske bekymringer å gjøre: Året før var bydelens første supermarked blitt åpnet bare noen kvartaler fra familiens kosherslakteri, og omsetningen hadde langsomt begynt å gå ned, dels fordi supermarkedets kjøtt- og fjærfeavdeling slo far på pris, og dels fordi det i etterkrigstiden var en generell nedgang i antall familier som tok seg bryet med å føre en ren kosherhusholdning og handle kjøtt og fjærfe i en rabbinersertifisert butikk som var eid og drevet av et medlem av kosherslakterforbundet i New Jersey. Eller kanskje han fryktet at det skulle hende meg noe fordi han fryktet at det skulle hende ham selv noe, for som femtiåring, etter å ha vært ved god helse hele livet, hadde den robuste, lille mannen begynt å utvikle en stygg, kronisk hoste. Den hindret ham ikke i å ha en tent sigarett i munnviken hele dagen, enda 10

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 11 av 199)

så bekymret det gjorde mor. Uansett hvilken årsak eller blanding av årsaker det var som utløste den brå forandringen i hans tidligere romslige faderlighet, ga han sin frykt til kjenne ved døgnet rundt å mase om hvor jeg hadde vært. Hvor har du vært? Hvorfor var du ikke hjemme? Hvordan kan jeg vite hvor du er når du går ut? Du har strålende fremtidsutsikter, hvordan kan jeg vite om du ikke vanker på steder der du risikerer å bli drept?

Det var latterlige spørsmål siden jeg i alle årene på high school hadde vært en pertentlig, pliktoppfyllende, flittig og flink elev, jeg hadde bare gått ut med pene piker, vært en ivrig debattant, allroundspiller på baseballaget, holdt meg innenfor gjeldende normer og regler for unge mennesker på min skole og i vår bydel og vært såre fornøyd med det. Spørsmålene var også umåtelig irriterende – det var som om den faren som jeg hadde stått så nær i alle disse årene, og som jeg praktisk talt hadde vokst opp ved siden av i butikken, ikke lenger visste hvem eller hva sønnen hans var. I butikken gledet han og mor seg når kundene sa hvor hyggelig det var å se guttungen som de hadde pleid å ta med småkaker til – den gangen da faren brukte å la ham få leke med litt fett og skjære det opp som en «voksen slakter», riktignok med en sløv kniv – å se ham modnes til en veloppdragen, veltalende ungdom som kjørte kjøttet deres gjennom kjøttkverna til hakkekjøtt, som strødde sagflis på gulvet og feide det opp, og som påpasselig nappet de siste fjærene av halsen på de døde kyllingene som hang 11

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 12 av 199)

i krokene på veggen når faren ropte: «Kan du ordne to kyllinger til fru den og den, Markie?» I de syv månedene før jeg begynte på college, lot han meg ikke bare kverne kjøtt og renske kyllinger. Han lærte meg hvordan man tar en lammekrone og skjærer ut koteletter, hvordan man snitter langs hvert enkelt ribbein og – når jeg kom til bunnen – hvordan jeg skulle ta kjøttøksa og hugge av resten. Når han ga meg instrukser, hadde han alltid vært så ubekymret: «Bare ikke treff hånda med øksa, så går det bra,» pleide han å si. Han lærte meg å være tålmodig med de mer krevende kundene, spesielt de som måtte se kjøttet fra alle vinkler før de kjøpte noe, de som jeg måtte holde kyllingen i været for så de bokstavelig talt kunne se opp i ræva på den om den var ren. «Du vil ikke tro hva noen av disse kjerringene vil la deg gjennomgå før de kjøper en kylling,» sa han. Og så hermet han etter dem: «’Snu den rundt. Nei, rundt.

Jeg vil se gumpen.’» Det var min oppgave ikke bare å ribbe kyllingene, men å ta ut innvollene. Du gjør et lite snitt i ræva og så stikker du hånda inn og griper innvollene og trekker dem ut. Jeg kunne ikke utstå den delen av det. Det var kvalmt og ekkelt, men det måtte gjøres.

Det var det jeg lærte av far og det jeg likte å lære av ham: at det man må gjøre, det gjør man.

Butikken vår lå på Lyons Avenue i Newark, et kvartal ovenfor Beth Israel Hospital, og i vinduet hadde vi et sted der man kunne ha is, en bred hylle som sto litt på skrå inn mot vindusruten. Vi kjøpte knust is når isbilen kom, og så la vi isen i hylla og kjøttet på isen 12

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 13 av 199)

så folk kunne se det når de gikk forbi. I de syv månedene jeg jobbet heltid i butikken før jeg begynte på college, var det jeg som sto for vindusutstillingen. «Det er Marcus som er kunstneren i familien,» sa far når folk kommenterte den. Jeg la frem alt. Jeg la frem biffer, jeg la frem kyllinger, jeg la frem lammeskank – alle varene vi hadde, la jeg frem i mønster og danderte «kunstnerisk» i vinduet. Jeg kunne ta noen bregner å pynte med, bregner som jeg fikk fra blomsterbutikken vis-à-vis sykehuset. Og ikke bare skar og snittet og solgte jeg kjøtt og dekorerte vinduet med kjøtt; på disse syv månedene da jeg erstattet mor som assistenten hans, var jeg også med far på grossistmarkedet grytidlig om morgenen og lærte hvordan man kjøpte det inn. Han dro dit en gang i uken, klokka fem, halv seks om morgenen, for hvis man dro på markedet og plukket ut det man ville ha og selv kjørte det hjem til butikken og la det på kjølerommet, sparte man det man ellers måtte betalt for å få det levert. Vi kjøpte gjerne en kvart okse og en kvart forpart av lam til lammekoteletter, og vi kjøpte en kalv og noe okselever, og vi kjøpte noen kyllinger og noe kyllinglever, og siden vi hadde et par kunder som ba om det, kjøpte vi hjerne. Butikken åpnet klokka syv om morgenen, og vi holdt på til syv–åtte om kvelden. Jeg var sytten, ung og ivrig og energisk, og før klokka var fem, var jeg helt gåen. Men han sto i og slengte femtikilos forparter på skulderen og bar dem inn på kjølerommet og hengte dem på krok. Han sto i, han skar og snittet med knivene og kappet med kjøttøksa, og 13

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 14 av 199)

klokka syv om kvelden når jeg var stupeferdig, gjorde han fortsatt klar bestillinger. Men det var min jobb å vaske slakterblokkene, det var det siste jeg gjorde før vi gikk hjem, jeg strødde sagflis på blokkene og skrapte dem med stålbørsten og mønstret mine siste krefter for å skrape bort blodet slik at alt skulle være kosher.

Jeg ser tilbake på disse syv månedene som en fantastisk tid – fantastisk bortsett fra når det gjaldt å renske kyllingene for innvoller. Og selv det var fantastisk på sin måte, for det var noe jeg gjorde og var god til, enda jeg ikke likte det. Så det var en nyttig erfaring. Og jeg trivdes med erfaringer, jeg kastet meg over dem! Og så var jeg kommet far nærmere enn jeg hadde vært før, og han meg. I butikken var det jeg som sto for lunsjen, hans og min. Vi ikke bare spiste lunsj der, vi laget lunsjen der også, i en liten grillovn på bakrommet, rett ved siden av der hvor vi skar opp og preparerte kjøttet.

Jeg grillet kyllinglever til oss, og jeg grillet små biffer til oss, og vi hadde aldri hatt det hyggeligere sammen.

Og likevel begynte den destruktive kampen mellom oss like etterpå: Hvor har du vært? Hvorfor var du ikke hjemme? Hvordan kan jeg vite hvor du er når du går ut? Du er en gutt med strålende fremtidsutsikter – hvordan kan jeg vite om du ikke vanker på steder der du risikerer å bli drept?

Den høsten da jeg begynte på Robert Treat college og far låste inngangsdøren og bakdøren med dobbeltlås så jeg ikke kunne låse meg inn selv, men måtte dundre på en av dørene for å bli sluppet inn hvis jeg kom hjem 14

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 15 av 199)

tyve minutter senere enn han syntes jeg skulle, trodde jeg han var blitt gal.

Og det var det han var: gal av bekymring for at hans dyrebare, eneste barn skulle være like uforberedt på livets farer som alle andre som er på vei ut i voksenlivet, gal av den skremmende oppdagelsen at en liten gutt vokser opp, blir stor, vokser fra foreldrene, og at man ikke kan holde på ham, men må slippe ham ut i verden.

Jeg sluttet på Robert Treat etter bare ett år. Jeg sluttet fordi far plutselig ikke engang trodde at jeg var i stand til å gå over gaten alene. Jeg sluttet fordi fars overvåkning var blitt uutholdelig. Min forestående selvstendighet fikk denne ellers så beherskede mannen, som sjelden lot sinnet løpe av med seg, til å se ut som om han ville gripe til vold om jeg skulle våge å skuffe ham, samtidig som jeg – som hadde vært krumtappen på skolens debattlag med min kjølige logikk – sank så dypt som til å hyle av frustrasjon i møtet med fars uforstand og irrasjonelle oppførsel. Jeg var nødt til å komme meg vekk fra ham før jeg tok livet av ham – det sa jeg i villskap til min fortvilte mor, som nå plutselig heller ikke hadde noen innflytelse på ham.

En kveld kom jeg hjem med bussen fra sentrum rundt halv ti. Jeg hadde vært på hovedutlånet til Newark Public Library, ettersom Robert Treat ikke hadde noe eget bibliotek. Jeg hadde gått hjemmefra halv ni om morgenen, og jeg hadde hatt undervisning og jeg hadde sittet og lest, og det første mor sa, var: «Faren din er ute og leter etter deg.» «Hvorfor det? Hvor har han gått?»

15

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 16 av 199)

«Han gikk til biljardhallen.» «Men jeg vet ikke engang hvordan man spiller biljard. Hva er det han tror? Jeg har sittet og lest, for pokker. Jeg har skrevet på en oppgave. Jeg har studert. Hva tror han ellers jeg gjør dag og natt?» «Han snakket med Pearlgreen om Eddie, og da ble han helt på styr.» Faren til Eddie Pearlgreen var rørleggeren vår, og Eddie og jeg hadde gått ut av high school samtidig. Eddie hadde gått videre til Panzer College i East Orange for å bli gymnastikklærer.

Jeg hadde spilt ball med ham siden jeg var liten. «Jeg er ikke Eddie Pearlgreen,» sa jeg, «jeg er meg.» «Men vet du hva Eddie har gjort? Uten å si det til noen tok han bilen til faren sin og kjørte helt til Pennsylvania, til Scranton, for å spille i en slags spesiell biljardhall der.»

«Men Eddie er rå i biljard. Det overrasker meg ikke at han dro til Scranton. Eddie kan ikke pusse tenna om morgenen uten å tenke på biljard. Det hadde ikke overrasket meg om han dro til månen for å spille biljard.

Med folk han ikke kjenner, later Eddie som om han bare er på samme nivå som dem, og så banker han dem for femogtyve dollar runden.» «Han kommer til å ende som biltjuv, sa Pearlgreen.» «Å, mor, dette er for dumt.

Det Eddie driver med, har ikke noe med meg å gjøre.

Skulle jeg ende som biltjuv?» «Naturligvis ikke, vennen min.» «Jeg liker ikke dette spillet som Eddie er så opptatt av, han liker miljøet der, det gjør ikke jeg. Jeg er ikke interessert i smuss og snusk, mor. Jeg er interessert i ting som betyr noe. Jeg ville ikke engang ha satt min fot i en biljardhall. Men dette er siste gang jeg forkla16

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 17 av 199)

rer hva jeg er og hva jeg ikke er. Jeg vil ikke lage noen liste over mine gode egenskaper, og jeg vil ikke si noe om hvor forbasket pliktoppfyllende jeg er. Jeg vil ikke ha noe mer av det fullstendig idiotiske, tåpelige sludderet hans!» Hvorpå far, som om det var stikkordet, kom inn i huset via bakdøren, fortsatt oppbrakt, stinkende av sigarettrøyk, og sint – ikke fordi han hadde funnet meg i en biljardhall, men fordi han ikke hadde gjort det. Å dra inn til sentrum og se etter meg på hovedbiblioteket ville ikke ha falt ham inn – av den enkle grunn at man ikke risikerer å bli slått i hodet med en biljardkø på biblioteket når man er rå i biljard, eller å bli stukket ned med kniv når man sitter og leser et pensumkapittel av Gibbons Decline and Fall of the Roman Empire, slik jeg hadde gjort siden klokka seks den kvelden.

«Så det er der du er,» utbrøt han. «Ja, er det ikke pussig? Jeg er hjemme. Jeg sover her. Jeg bor her. Jeg er sønnen din, ikke sant?» «Er du det? Jeg har lett etter deg overalt.» «Hvorfor det? Hvorfor? Si meg det, er du snill, hvorfor har du lett ’overalt’?» «Fordi hvis det skulle hende deg noe – hvis du skulle komme ut for noe –» «Men det kommer ikke til å hende meg noe, far. Jeg er ikke gatas skrekk som spiller biljard, jeg er ikke Eddie Pearlgreen! Det kommer ikke til å hende meg noe.» «Jeg vet da for himmelens skyld godt at du ikke er han. Jeg vet bedre enn noen at jeg har vært heldig med sønnen min.» «Så hva handler dette om da, far?» «Det handler om livet, om at den minste tabbe kan få tragiske konsekvenser.» «Å, herrejesus, du høres ut som en kinesisk 17

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 18 av 199)

lykkekake.» «Synes du det? Gjør du det? Jeg høres ikke ut som en bekymret far, men som en lykkekake? Det er det jeg høres ut som når jeg snakker med sønnen min om fremtiden hans, som kan ødelegges av en bagatell, av den minste ting?» «Det gir jeg faen i!» skrek jeg og stormet ut av huset og lurte på hvor jeg kunne finne en bil jeg kunne stjele for å dra til Scranton og spille biljard og kanskje pådra meg dryppert i samme slengen.

Senere fikk jeg av mor høre nærmere detaljer om den dagen, om at Pearlgreen hadde vært innom om morgenen for å se på klosettet bak butikken, og at far hadde gått og grublet over samtalen helt til stengetid. Han måtte ha røkt tre pakker sigaretter, sa mor, så oppbrakt var han. «Du vet ikke hvor stolt han er av deg,» sa hun.

«Til alle som kommer i butikken, sier han: ’Sønnen min får bare toppkarakterer. Uten unntak. Han trenger ikke å se på bøkene engang – han får beste karakter automatisk.’ Når du ikke er der, er han full av ros. Det skal du vite, vennen min. Han skryter av deg hele tiden.»

«Og når jeg er der, blir jeg utsatt for disse ville bekymringene, og jeg er lut lei av det, mor.» Mor sa: «Men jeg hørte ham, Markie. Han sa til Pearlgreen: ’Jeg trenger gudskjelov ikke å ha sånne bekymringer for sønnen min.’ Jeg var der i butikken da Pearlgreen kom for å se på lekkasjen. Det er nøyaktig hva han sa da Pearlgreen fortalte om Eddie. Dette er ordrett det han sa: ’Jeg trenger gudskjelov ikke å ha sånne bekymringer for sønnen min.’ Men hva tror du Pearlgreen sier – og det var det som utløste det – han sier: ’Hør på meg, Messner. Jeg 18

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 19 av 199)

liker deg, Messner, du var snill mot oss, du skaffet kona mi kjøtt under krigen, men hør på en mann som har førstehånds erfaring. Eddie går også på college, men det betyr ikke at han har lært å holde seg unna spillebulene.

Hvordan mistet vi Eddie? Han er ikke noen dårlig gutt.

Og hva med den yngre broren hans – hva slags forbilde er han for lillebroren sin? Hva galt har vi gjort siden han, før vi vet ordet av det, befinner seg i en spillebule i Scranton, tre timer hjemmefra! Med min bil! Hvor får han penger fra til bensin? Fra å spille biljard! Biljard!

Biljard! Merk mine ord, Messner: Verden står og venter, den slikker seg om munnen, klar til å sluke gutten din.’» «Og far tror på ham,» sa jeg, «far tror ikke det han har sett med egne øyne et helt liv, i stedet tror han det han hører av en rørlegger som ligger på kne og fikser doen på bakrommet!» Jeg kunne ikke dy meg. Han var blitt drevet til vanvidd av en slengbemerkning fra rørleggeren! «Jo da, mor,» sa jeg til slutt og stormet inn på rommet mitt, «de aller minste ting kan faktisk få tragiske konsekvenser. Det beviser han selv!»

Jeg måtte vekk, men jeg visste ikke hvor jeg skulle dra. Jeg visste ingen ting om de forskjellige collegene.

Auburn. Wake Forest. Ball State. SMU. Vanderbilt.

Muhlenberg. For meg var de ikke annet enn navn på fotballag. Hver høst hørte jeg interessert på Bill Sterns resultatservice hver lørdagskveld for å få med meg resultatet av collegekampene, men de akademiske for19

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 20 av 199)

skjellene på de stridende skolene visste jeg lite om.

Louisiana State 35, Rice 20; Cornell 21, Lafayette 7; Northwestern 14, Illinois 13. Det var forskjellen jeg kjente til: poengfordelingen. Et college var et college – at man studerte og fikk en eksamen til slutt, var det eneste som betydde noe for en familie som var så lite akademisk bevandret som min. Jeg gikk på colleget inne i byen fordi det ikke lå så langt hjemmefra og dessuten var en skole vi hadde råd til.

Det var helt i orden for meg. I starten på mitt voksne liv, før alt brått ble så vanskelig, hadde jeg stort talent for å være fornøyd. Det hadde jeg hatt gjennom hele barndommen, og i året på Robert Treat hadde jeg det fortsatt på repertoaret. Jeg var glad for å gå der. Jeg fikk snart nye forbilder blant lektorene og nye venner, de fleste fra arbeiderklassefamilier som min egen og med like liten utdannelse, om overhodet noen. Noen var jøder og kom fra samme high school som meg, men de fleste var det ikke, og i begynnelsen syntes jeg det var spennende å spise lunsj med dem fordi de var irske eller italienske og for meg en ny kategori, ikke bare av innbyggere i Newark, men av menneskeheten. Og så syntes jeg at undervisningen på college var spennende, for selv om mye var elementært, begynte det å skje ting med hjernen min som lignet på det som skjedde den gang jeg oppdaget alfabetet. Og dessuten – etter at treneren hadde fått meg til å holde litt lenger opp på balltreet og slå ballen over indre bane og ut i ytre i stedet for å delje blindt til den slik jeg hadde gjort på high school – fikk 20

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 21 av 199)

jeg om våren plass på førsteårsstudentenes baseballag på det lille colleget og spilte annen basespiller ved siden av en stopper som het Angelo Spinelli.

Men først og fremst tok jeg til meg lærdom, jeg oppdaget noe nytt hver time av skoledagen, og det var grunnen til at jeg til og med likte at Robert Treat var så lite og uanselig, mer som en lokal klubb enn et college. Robert Treat lå litt bortgjemt i den nordre enden av byens travle sentrum med kontor- og forretningsbygninger og familiedrevne detaljhandler, inneklemt mellom en liten trekantet minnepark over uavhengighetskrigen – tilholdssted for byens boms (som vi kjente ved navn, de fleste av dem) – og den gjørmete Passaic River. Colleget besto av to anonyme bygninger: en gammel, nedsotet teglsteinsbygning som tidligere hadde huset et bryggeri nede i industriområdet ved elvebredden, nå ombygd til klasserom og fysikksaler der jeg fikk biologiundervisning, og flere kvartaler unna, ved byens hovedferdselsåre og den lille parken som var det vi hadde i stedet for en campus – og der vi satt ved lunsjtider og spiste sandwichene vi hadde pakket med oss om morgenen, mens bomsen borte på benken sendte muskatellflaska rundt – en liten fireetasjers bygning i nyklassisistisk stil med søyleportal, som fra utsiden så ut som banken den hadde vært i en stor del av det tyvende århundret. Bygningen huset kontorene til collegets administrasjon foruten provisoriske klasserom der jeg hadde historie, engelsk og fransk med lærere som kalte meg «mr. Messner» og ikke «Marcus» 21

T YPE-IT AS, 26.08.2012 ORDRE: 26670 (s . 22 av 199)

eller «Markie», og som ga skriftlige oppgaver jeg alltid prøvde å foregripe og levere før fristen. Jeg var utålmodig etter å bli voksen, etter å bli et velutdannet, modent og selvstendig voksent menneske, og det var akkurat det som var så skremmende for far. Men samtidig som han låste meg ute av huset for å straffe meg for at jeg hadde begynt å ta for meg av voksenlivets mer beskjedne privilegier, kunne han ikke ha vært mer stolt av meg fordi jeg var så opptatt av studiene og dessuten var den eneste collegestudenten i familien.

Det første året på college var det mest spennende og det verste året i mitt liv, og kanskje var det derfor jeg året etter dro til Winesburg, et lite college med humanist- og ingeniørfag i et landbruksdistrikt i det nordlige Ohio, snaue tre mil fra Lake Erie og nesten hundre fra dobbeltlåsen på bakdøren hjemme. Det pittoreske campusområdet i Winesburg, med sine høye, velformede trær (som jeg senere fikk vite av en venninne var almer) og eføykledde teglsteinsbygninger rundt firkantede, grønne plasser, pittoresk beliggende på en høyde, kunne godt ha vært bakgrunn for en av disse filmmusikalene i Technicolor fra collegemiljø der alle studentene synger og danser i stedet for å studere. For å betale for at jeg skulle gå på et college hjemmefra, hadde far vært nødt til å si opp Isaac, den høflige, rolige, unge ortodokse lærlingen med kalott, som han hadde ansatt da jeg begynte på mitt første år på college. Mor, som det hadde vært meningen at Isaac med tiden skulle overta for, måtte gå inn som fars medhjelper igjen på 22